Kan menn gråte?

Jeg er kanskje ikke musiker lenger – selv om jeg anser meg selv for fortsatt å være det – men den utdannelsen jeg har, har gjort meg i stand til å oppleve musikk på et vis som jeg vil påstå at mange går glipp av (på godt og vondt). Én ting som følger med det, er de intense følelsene musikk kan gi, og for meg ble det en måte å lære meg selv å føle mer enn sinne. Så kan menn gråte? Det åpenbare svaret er selvsagt «ja», men for min del i alle fall, er svaret mer komplekst enn som så.

Jeg har tenkt på denne teksten den siste uka. Ja, det er klart at menn biologisk sett kan gråte. Jeg tenkte at jeg skulle undersøke litt nærmere hva det er som gjør at vi gråter, men har funnet ut at det faktisk ikke er det som er interessant i denne sammenhengen. Spørsmålet om hvorvidt menn kan gråte, handler om noe mer enn den fysiske evnen til å gjøre det. Jeg, for min del, måtte lære meg selv hvordan å gjøre det, og det skjedde seinere enn hva man kanskje skulle tro: Første gang jeg kan huske at jeg gråt etter tidlig barndom, er på Utsikten i Tromsø. Når? Mens jeg hørte på musikk, nærmere bestemt Elvis’ versjon av American Trilogy fra Live at Madison Square Garden. Det er noe med mektig musikk som alltid taler direkte til hjertet mitt; jeg kjenner det innerst inni meg, føler det både sjelelig og intellektuelt. Når jeg er i stand til å forstå hvordan noe er gjort, greier jeg å få en intellektuell nytelse ved det som fyller meg med glede; når jeg samtidig opplever en fullstendig tilstedeværelse i det musikalske uttrykket, og uttrykket i seg selv er sterkt, og dessuten når jeg da også er for meg selv, da greier jeg å slappe av nok til at jeg kan bli rørt, og kanskje til slutt gråte.

For å kunne gråte må jeg bevisst tillate meg selv å slappe av så mye at jeg kan leve helt i øyeblikket og kjenne følelsene som kommuniseres; vanligvis må det også være noe kvalitativt, intellektuelt sterkt over det som uttrykkes.

Jeg begynte å tenke på hele denne tematikken da jeg så Nightwish med Floor Jansen i spissen framføre Ghost Love Score her om dagen.

Nightwish med Ghost Love Score, først i Buenos Aires 2012, så på Wacken 2013, og til slutt Tampere i (muligens) 2017. Den første har den beste slutten; Wacken er fantastisk rå – hun har tydelig blitt varm i støvlene og har funnet sin egen stil og si egen tolkning – og tonene er krystallklare, vakre og særpregede; og Tampere-konserten … Det er rimelig tydelig at nå er det på hjemmebane; den er helt glimrende.

Det er ikke første gangen jeg hører den; i det siste har jeg faktisk sett en god del reaksjonsvideoer, og til og med når jeg ser musikken med avbruddene som gjerne følger i slike, får jeg den samme reaksjonen på slutten av den: Jeg begynner å puste mye dypere, det kjennes ut som hjertet slår mer; jeg blir grepet av følelser som er så intenst sterke at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dem; og hvis jeg greier å slappe av, kommer tårene. Og det gjelder ikke bare denne låta; å se Five Finger Death Punchs Wrong Side of Heaven gjør like vondt hver gang. Om du ikke har sett den, her er den (og ha på hodetelefoner og sørg for at du er i fred mens du ser den – musikkvideoen er grufull, sterk og sannferdig):

Five Finger Death Punch: Wrong Side of Heaven (Wrong Side of Heaven and the Righteous Side of Hell).

Men det trenger ikke å være slike sterke videoer til tilsvarende musikk. Jeg hadde en lignende opplevelse av å se den avsluttende trommesoloen i Whiplash (Damien Chazelle, 2014). Mange meninger er ytret om filmens verdi som dokument over studievilkårene en lever under når en tar høyere musikkutdanning, men at filmen har ei sterk musikalsk-emosjonell avslutning kan i alle fall jeg skrive under på. Igjen, det er ikke bare musikken i seg selv, men den totale følelsen, følelsen av et menneske-i-musikk, av at et menneske blir musikk. Også andre ting gir meg slike følelser, og særlig når jeg ser eller hører ting med sterke underliggende følelser i, sånn som LADbible-samtalen Old Soldier Meets Young Soldier | The Gap, eller hvis jeg leser noe gripende. Jeg har vanskelig for ikke å føle det som føles på den andre sida av mediet.

Men så kommer hovedspørsmålet mitt igjen: Kan menn gråte? Egentlig burde det sies slik: Kan menn gråte? Samfunnet vårt i dag vil ha det til et rungende Ja!, men er det egentlig slik? Det ser ut til at det kommer veldig an på hvor man kommer fra. I asiatisk film, i alle fall i østasiatisk film (som t.d. koreansk og kinesisk film), er gråtende menn ikke bare vanlig, men tydeligvis veldig positivt ansett. Det er ikke til å undres over; for å bli et balansert menneske, må man ha en balanse mellom feminine og maskuline kvaliteter (음양 (eum-yang), eller 陰陽 (yīnyáng)); det må med nødvendighet innebære at et sunt menneske kan vise både aggresjon og følsomhet, både kunne være sint og kunne gråte.

Enn her? Her i Vesten?

Da jeg var ungdom, syntes jeg alltid at scenen i Dødelig våpen, der Murtaugh kommer på jobb og snakker med en av de yngre kollegene sine, var spesiell. Er det virkelig slik? lurte jeg. Her er et utdrag fra manuset (s. 31):

L.A.P.D. – MORNING

A zoo. A sign reads METRO ROBBERY/HOMICIDE.

Roger Murtaugh sits at his desk, lost in thought. Behind him, McCASKEY, Class Three Detective. He talks to Murtaugh:

McCASKEY
See, you’re behind the times, Sarge. Guys in the Eighties aren’t tough. They’re sensitive people. They show emotions around women and shit like that. (beat) I think I’m an Eighties man.

MURTAUGH
How you figure?

McCASKEY
Last night: I cried in bed, so how’s that?

MURTAUGH
Were you with a woman?

McCASKEY
No, I was alone, why the fuck you think I was crying?

MURTAUGH
Sounds like an Eighties man to me.

Noen år før dette, da jeg ramlet ned trappa (uten at noen så det), merket jeg at jeg (slik jeg hadde for vane) var i ferd med å ta til tårene. Jeg slo meg, var vel knappe ti år gammel; det hadde vært en normal reaksjon. Men noen hadde sagt til meg at hvis jeg sluttet å vise at ting gjorde vondt, kom jeg til å bli mindre plaget, så der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gråte mer. Det burde ikke la seg gjøre så lett, men slik jeg husker det i alle fall, var det slik det gikk til – denne kvelden sluttet jeg å gråte.

Det er kanskje verdt å si at det ikke utgjorde store forskjellen, i alle fall ikke som jeg merket meg. (Men det er nå ei historie som bedre hører hjemme en annen plass eller en annen dag.)

Jeg prøvde å gråte da onkel Øyvind døde, men ikke engang da jeg fikk se ham på sykehuset, død, kom tårene. Det var ikke mindre vondt inni meg – han var den beste vennen min, den jeg visste at alltid kom til å være der for meg og aldri kom til å dolke meg i ryggen. Noen år før det, da den første store kjærligheten min (som jeg nok neppe hadde sjansen på) ble sammen med kameraten min, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan. Da jeg knakk sammen i militæret, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan; jeg greide riktignok å snakke om hvordan jeg hadde det, og ble overført så jeg fikk sjansen til å fullføre tjenesten min, men ingen tårer var å finne. Da jeg ble overfalt i søvne, det samme etterpå. Da jeg var fullstendig alene på bursdagen min i 2001, til tross for invitasjoner og tilbakemeldinger om at Det hadde vært kjempetrivelig., selv om jeg var helt fra meg da jeg snakket med Kjersti på telefonen dagen etter …

Store gutter gråter ikke.

Så kan menn gråte? Ikke i Vesten. Burde menn kunne gråte? Selvfølgelig! Vi ser det nå og da på film, i musikkvideoer (som den over), og det er besynderlig hvordan synet av en voksen mann som gråter i en vestlig kontekst i hvert fall av meg oppleves som uendelig mer gripende, enn når jeg ser det samme i en østlig kontekst. Hele opplevelsen av synet blir annerledes, fordi det i den østlige konteksten er så mye mer akseptert. Mens jenter og kvinner kan tillate seg å gråte med venninner, med venner, med familie, med kjæreste, er rommet den sosiale konteksten «vestlig mann, vestlig samfunn» gir for hele sinnsuttrykket, så altomfattende begrenset. En mann kan ikke være for sint («Nazi!» (Ja, jeg har faktisk hørt det brukt i en slik situasjon.)), ikke være for følsom («Emo!»), ikke være glad i å gi en klem («Overgriper!»). For en mann – i alle fall for mange menn – er det å ha et følelsesliv en hemsko og intet annet. Det må skjules, legges lokk på, helst ikke eksistere.

Og ja, selvsagt er dette på ingen måte sunt.

Mann som gråter. Foto: Tom Pumford.
Lisens: Unsplash photos are made to be used freely.

Hva kan man så gjøre? Når jeg gråter, skjemmes jeg – ingen unntak. Jeg vil ikke skjemmes over det, men ryggmargsrefleksen min forteller meg at dette er noe som ikke burde komme til syne for noen. Jeg har noen veldig gode, veldig nære personer i livet som har latt meg vite at de selvsagt er enig med meg i at det ikke burde være slik. Hvorfor skal ikke menn kunne gråte når kvinner kan? Kultur? Historie? Ulike kjønnsroller? Alle tre er nok like gode forklaringer på saken, men det gjør dem ikke sannferdige for det. Og her bruker jeg sannhet/sannferdig i betydninga noe som gir oss ei rettesnor på hva idealet burde være.

Svaret på spørsmålet burde være enkelt; det burde ganske enkelt være et ja. I bunn og grunn må det være et tredelt svar på spørsmålet. Kan, eller rettere sagt, bør menn gråte?

1. Biologisk sett: Ja (hvis en ser bort fra biologiske avvik).
2. Helsemessig sett: Ja.
3. Sosialt sett: Ja, men ofte har vi ikke lov, selv når det åpenbart burde være det.

I mellomtida fortsetter jeg å trene meg selv til å gjøre det med å høre på og nyte god musikk, la begeistringa over hjelpe meg til å felle en gledeståre, og helst når jeg er helt alene for meg selv. Et skritt av gangen? Så blir det kanskje bedre for neste generasjon.

Skriveråd fra Plinius den yngre

Plinius den yngre, statue fra fasaden på Santa Maria Maggiore-katedralen i Como i Italia. Foto: Wolfgang Sauber. Creative Commons. Bilde hentet fra Encyclopædia Britannica.

Til seminaret i morgen, med hovedtema «villaliv», er noen av Plinius den yngres brev blant litteraturen som skal forberedes. I to av brevene beskriver han villaen sin i Toscana, og i det andre av brevene de skal lese, etter å ha beskrevet villaen og omgivelsene i detalj, bemerker han at jeg skulle i det forutgående ha unngått å ikke synes å utbrodere, med mindre jeg hadde foreslått å ta deg med til hver en krok [av huset] med dette brevet. Med litt mer moderne språk blir dette kanskje noe i retning av: Siden jeg hadde foreslått å ta deg med til hver krok av huset med dette brevet, burde jeg ikke bli opplevd som fòr utbroderende i det forutgående. Så kommer da den gode Plinius med et godt råd:

In summam (cūr enim nōn aperiam tibi vel iūdicium meum vel errōrem?) prīmum ego officium scrīptōris exīstimō, ut titulum suum legat atque identidem interroget sē, quid coeperit scrībere, sciatque, sī māteriae immorātur, nōn esse longum, longissimum, sī aliquid arcessit atque attrahit.

Summa summarum (for hvorfor skulle jeg ikke avdekke både meningene og feilene mine til deg?) har jeg som oppfatning at skriverens første plikt er at han leser tittelbladet¹ sitt og at han spør seg regelmessig hva han satte seg fore å skrive; og han vet, hvis han er dveler over tematikken, at det ikke kan bli langtekkelig; høyst langtekkelig [blir det derimot], hvis han kaller fram noe annet og haler det ut.

Plinius den yngre: Brev, bok V brev 6.
(Linjetall ikke angitt.)
Lest på Project Gutenberg.

Rådet er altså enkelt: Hold deg til saken du presenterte innledningsvis, så blir det ikke for langtekkelig. Han forteller at han ikke tror det er til plage om å lese om et sted det ikke hadde vært leseren til bry å beskue, særlig ikke når man kan sette seg ned og ta en hvil når man ønsker, legge brevet til sides, og man leser om noe skriveren har kjært.

Skriv et brev i dag; det er sikkert lenge siden du gjorde det siste. For min del er det en fantastisk måte å sortere tankene mine på, særlig når ting har vært litt tyngre. Jeg har blitt mer og mer glad i å skrive brev, å sette av tida jeg setter av til det betyr at jeg faktisk tar meg tid til å reflektere, tenke over hvordan jeg selv har det, sette ord på det og føle med hele meg. Det er sunt det.

Gjensyn med Carmina Burana med Universitetskoret Mimas

Innledning

Jeg satte meg ned i dag (etter å ha kommet hjem fra graderinga; det gikk flott med alle elevene mine) og så på Universitetskoret Mimas’, under dirigent Ragnar Rasmussens ledelse, versjon av Carl Orffs Carmina Burana. Det var et hyggelig gjensyn, og det fikk meg til å savne korsangen, dog jeg tror ikke jeg hadde passet i koret lenger, tatt i betraktning hvor profesjonelt de har satset. Nå var det riktignok ikke det som var hovedgrunnen til at jeg sluttet, men heller at jeg følte meg å ikke passe inn lenger som følge av de økonomiske kravene som etterhvert kom (turer til konkurranser koster penger). Men nok om det. Hvordan var konserten? Kanskje jeg best kan beskrive det ved å fortelle litt om hva jeg synes om …

… de forskjellige aktørene.

Dirigenten

Ikke overraskende, gjorde maestro Rasmussen en glimrende jobb. Han tok et amatørkor, ga det av den musikalske kunnskapen sin, og formet det til å bli et stødig kor med evne til å uttrykke seg musikalsk, samtidig som det med tydelighet har fått gode kortekniske ferdigheter (som god plassering av konsonanter, lik vokalkvalitet, stort dynamisk spekter). Orkesteret var tydelig ei større utfordring, og jeg husker frustrasjonen han ytret flere ganger til dem mens vi øvde, men perkusjonen gjør en knalljobb. Ikke minst gjorde det at han så hvordan lys, dans, og nytenkninga som spesielt kommer frem i siste sats, kunne gjøre opplevelsen mye større.

Sang: Koret og solistene

Koret er, som nevnt over, et amatørkor, men det er et meget godt sådant. Noen ganger hører man at de ikke kommer inn synkront, og noen av de raske frasene er urytmiske, men å høre dem (som jeg selv var en del av), er likevel positivt overraskende. Koret står på egne bein, og greier å fremføre såvel de sterke som de svake, de myke som de harde partiene med troverdighet.

Solistene (jeg husker ikke navnet på flere enn Thomas lenger), er supre. Thomas er en glimrende tubaist som også viste seg å ha en super basstemme, noe jeg første gang oppdaget i 2003, som jeg mener var året vi fremførte Carmina Burana sist (i Grønnåsen kirke, vel å merke hovedtyngden av det; noen satser ble utelatt). Han er spesielt fabelaktig i taverne-delen av verket, der han tar helt av! Tenoren er interessant å høre på, og han har noen flotte, behagelige toner i toppen, og overrasker med en herlig baryton midt i verket. Jeg lurer på om han hadde halsproblemer eller noe lignende, for han sprekker noen ganger. Bortsett fra et og annet parti der han er litt lavt intonert, men over det hele er han flott, og samspillet hans med Thomas er flott å både se og høre på. Det er også spennende hvordan han våger seg ut på en nasal klang i partiene som krever det, noe som helt klart hever fremførelsen. Sopranen er en nytelse å høre på. Hun har en vakker lys tone, full av følelse, og selv om jeg ikke lenger husker hva partiet hennes handler om, er det uttrykksfullt. I særdeleshet bør merkes to øyeblikk der hun viser frem hvilke supre kvaliteter hun har: Den ene plassen er hvor hun holder en tone nærmest i det uendelige, og til tross for at hun ligger piano–pianissimo, greier tonen hennes å skinne gjennom orkesterets toner, og hun er dessuten utrolig klar og stabil på den, noe som er svært krevende når man nærmer seg slutten av lungekapasiteten. Den andre plassen er en av de aller siste satsene, der hun står mellom koret, og sender ut noen aldeles nydelige toner helt i toppen av stemmeleiet; hun gjør det med en fløyelsmyk kvalitet som man må være følelsesløs for å ikke la seg forføres av.

Orkesteret:

Mange musikere var involvert. Koret hadde hentet inn studenter fra musikkonservatoriet (hvis jeg ikke husker feil, var det obligatorisk deltagelse for dem), samt en overraskelse i siste sats fra eksternt hold. Jeg skal forsøke å oppsummere hvordan jeg opplevde de forskjellige gruppenes bidrag.

Pianistene …

… gjør en aldeles utsøkt jobb. De er frempå, men presise; de greier å uttrykke alle følelsesfargene stykket krever; og de samspillet deres med dirigent og kor er upåklagelig. Uten dem hadde konserten ikke blitt den samme. Det hører da også med til historia at dirigent Rasmussen hadde som reserveplan å fremføre stykket kun med klaverene og perkusjonen.

Perkusjonen

Flere var i sving her, og de hadde ei stor utfordring. Som det var den gangen jeg selv gikk på konservatoriet, er perkusjonistene fenomenale; man kan stole på at de leverer varene man har bestilt. De er svært viktige for å få stykket til å henge så godt sammen som det gjør, for de er rytmisk tydelige, de er godt dynamisk avstemt med orkesteret og koret, og de er helt klart med på å heve opplevelsen. Personlig likte jeg spesielt godt at man faktisk hørte stortromma så godt som man gjør – det er så mye trykk i den! – og kastanjettene, som er presise til tross for utfordringa en accelerando gir.

Strykere, treblåsere og messing

Dessverre var det ikke alle her som var like tilfredsstillende å høre på. Hvis jeg ikke husker feil, var det to fløytister, og den ene av dem (solisten), var av et musikalsk behagelig godt kaliber. Klarinettene synes jeg gjør en god jobb stort sett hele veien; den ene glippen man hører fra klarinetten (når de først bommer, avslører rørbladinstrumentene seg fryktelig tydelig), kan man fint leve med. Strykerne (og jeg føler meg litt trollete som skriver dette) tar jeg meg selv til stadighet å ønske at de ikke spilte, men de har sine øyeblikk der de er med å løfte opplevelsen, er rene i klangen og presist anslagende. Pianoet dobler ofte strykerne, noe som redder de mer uheldige øyeblikkene. Messingen har den ulempa at de er såpass dynamisk sterke, at hvis de spiller noe feil, høres det veldig lett. Særlig trompetene har flere mindre gode øyeblikk, men også de er i stand til å spille vakkert, noe de viser flere ganger. Hornene/trombonene (eller hva det var som var med (muligens begge delene)) er derimot stort sett bra å høre på, der de bidrar til dybde og fylde.

Metallorkesteret

På denne tida var jeg manager for Inside I, og jeg vil påstå at til tross for at de kanskje spilte på større konserter enn dette, så var dette likevel det viktigste oppdraget de hadde. Det er ikke bare-bare å spille sammen med en dirigent som er å regne blant verdens beste (og faktisk har blitt kåret til nummer én), men de er virkelig med på å sette den siste prikken over i-en på sistesatsen. Selv om det nok ikke var med hensikt, fungerer det utrolig bra med at de spiller firtakt mot resten av musikernes sekstakt. For min del er det særlig når Sebastian drar til (og med det bassen og gitaren òg) at følelsene virkelig tar overhånd. Det var uten tvil en svært god avgjørelse av dirigent Rasmussen å våge seg ut på dette.

Danserne

Jeg husker at det ble kommentert bak kulissene hvordan ikke alle følte at dansernes bidrag var like «godt». Først av alt vil jeg si at de utvilsomt ga et bidrag til verket som var viktig, og som greide å uttrykke musikken visuelt og var kunstnerisk betydningsfullt.

Ikke alle partiene danserne bidrar på er like interessante. For meg var pardansen den delen som ga meg minst, da jeg ikke synes de uttrykte seg godt nok; noen av bevegelsene var for meg litt for enkle, litt for uferdige. På den andre sida synes jeg partiet der de kom inn ei og ei til de var tre, avsluttende liggende som ei vakker, løvformet, bølgende ramme, var vakker å se på. Jeg synes også de hadde et spennende bidrag til sistesatsen; kaoset er totalt i den, med destruktive krefter som bare venter på å slippes løs, og dette kom frem i dansen deres slik jeg opplevde det.

Uten danserne hadde fremførelsen av verket mistet en viktig kvalitet. Ikke bare det at det er visuelt tilfredsstillende å se på dansere, men når de – som de spesielt i noen partier gjorde – greier å visualisere musikken for oss får man en dypere forståelse og opplevelse av den. Dirigent Rasmussen gjorde nok et klokt valg ved å engasjere dem.

Konklusjon

Jeg skal ikke begi meg ut på tabloidveien og gi et terningkast, men heller konkludere med at det, til tross for noen ubehagelige øyeblikk, var en herlig opplevelse å gjense konserten. Det var dessuten første gang jeg opplevde den fra publikumsplass, og opplevelsen derfra er naturligvis helt annerledes enn hva den er for utøverne; ikke en gang dirigenten får den opplevelsen (dog, han har sin helt egne opplevelse av musikken, stående midt blant musikerne, og forsøkende å formidle uttrykket han opplever til publikummet).

Slik jeg har vært i det siste, ble det noen svært sterke øyeblikk for meg i løpet av konserten. Avslutninga, derimot, tok meg helt på senga; den er så emosjonelt sterk at den må oppleves av alle (dog selvfølgelig ved å se hele konserten; det er noe med oppbygginga mot den), og jeg har ikke vanskelig i det hele tatt for å skjønne hvorfor applausen som kom var så spontan og sterk som den var.

Kort fortalt var den en god og sterk musikalsk opplevelse, som jeg nå vet at jeg kommer til å se og lytte til igjen flere ganger.

«Hvordan har du det i dag?»

»Står til?»
«Hvordan går det?»
“Hvordan har du det egentlig?”

Formateringa av denne posten ble oppdatert 11. september 2016, da jeg valgte å lenke til den i posten jeg skrev i anledning verdensdagen for selvmordsforhindring 10. september 2016. Innholdet i denne posten er uendret.

Hvorfor stiller folk dette spørsmålet? Hva vil de egentlig med det? Er det bare en høflighetsfrase jamfør «God dag»? Dét er jo egentlig en kortform av for eksempel konjunktivfrasen «Måtte du ha en god dag i dag.»

I lang tid likte jeg ikke spørsmålet. Etterhvert som depresjonen tok mer og mer overhånd – og jeg snakker lenger tilbake enn 2006 – ble jeg mindre og mindre begeistret for spørsmålet, for jeg visste at de aller, aller fleste som stilte spørsmålet egentlig bare sa «Hei!», og var mer enn fornøyde med å få tilbake «Takk, bare bra.» Etterhvert begynte jeg å ønske at i hvert fall én person faktisk hadde lyst til å høre at jeg ikke hadde det bra, at jeg ikke hadde sovet godt, at jeg ikke var fornøyd med tilværelsen i det hele tatt – at jeg like gjerne kunne la være å være.
Etter hvert kom jeg til det punktet i livet, der det var dét som opptok mest av tankene mine: Hvorfor er jeg i det hele tatt i live fremdeles? Jeg kom meg forbi dette, etter to års hardt arbeid. Jeg ble friskmeldt. Så kom nedturen igjen. Det har vært noen turbulente par måneder, og særlig de siste par, tre ukene.

Jeg fikk meg en oppvekker da A. sa fra så hardt til meg. «Hvordan har du det?» var for A. like vanskelig som det var for meg. Forskjellen var at A. overhodet ikke ville fortelle hvordan ting egentlig var, for det betød at all smerten som lå latent måtte ropes og skrikes ut; så vondt var det egentlig. Jeg derimot, hadde et inderlig sterkt ønske om å finne noen som faktisk ville la meg fortelle; som ville gi meg trøsten jeg trengte; som ville lytte og forstå, eller i det minste forsøke å forstå.
Så skjer ting som de skjer. Den jeg kunne tømme hjertet for kunne jeg ikke lenger gjøre det for. Det ville ikke være riktig. Jeg måtte til slutt fortelle det til noen, og en gammel venn ble en venn på en ny måte. Mye god hjelp var å få, og etter hvert lærte jeg meg å nok en gang uttrykke det jeg faktisk tenkte.

Neste gang du spør noen hvordan de har det, tenk på hva spørsmålet faktisk betyr. Er det bare en høflighetsfrase, eller stiller du spørsmålet fordi du faktisk vil vite det? Eller spør du kanskje fordi du så gjerne vil at noen skal spørre deg om det, og ta imot tankene og følelsene, og hjelpe deg å bære vekk det du ikke greier selv?