Korleis få meir enn éin fotnote per line (avgrensa triks)

Historikaren likar ikkje berre fotnoten, han treng han. I gode trykksaker ser ein gjerne fleire korte fotnotar på éi line, men det lèt seg ikkje gjere i ein vanleg teksthandsamar, gjer det vel? Faktisk, jo, men det er med å trikse litt, og det har per no nokre avgrensingar. Her forklarar eg kva eg gjorde og kva eg ikkje har funne ei løysing på enno.

Figur 1: Note 140 og 142 er her på same line som føregåande note. Bilete frå Beate Dignas og Engelbert Winter: Rome and Persia in Late Antiquity : Neighbours and Rivals, Cambridge, 2007, s. 42. Foto: Tor-Ivar Krogsæter 2024.

Eg har skrive om fotnotar eit par gongar før. Den mest utfyllande posten er Typografi Ⅵ: Fot­note­tegn, super- og subskript, der eg tek for meg frå start til slutt kor­leis ein forma­ter­er fot­note­teikn typo­grafisk riktig.

Fotnoten er verk­tøyet histo­rikar­en nyttar for å under­byggje saka si; uten fot­noten, ingen historie­fagleg tekst. (Ja, ein kan jo nytte slutt­notar, men … Nei, lat meg no slippe å bla fram og attende.) Fot­noten til histo­rikar­en tener ei større sak enn berre å vere referanse­apparatet, slik han ofte kan vere i andre typar tekstar; i fot­noten kjem histo­rikar­en gjerne med små ut­fyllande for­klåring­ar som ikkje eigenleg treng å ståd i sjølve teksten, men som likevel kan vere nyttige å få sagt – som ein parentes­merknad, men ikkje fullt so høgt. Sjølv­sagt nyttar me han til reine refe­rans­ar òg, men for oss er han meir enn det.

I biletet frå boka ser ein korleis ein kan gjere det i ein profesjonell trykksak. Her er plassen utnytta maksimalt, men utan å vere samantrykt; brødteksten får den plassen han vil og korte fotnotar som berre har med kort referanseinformasjon blir sette ihop so dei ikkje tek opp unødig plass. So korleis i all verden får ein gjort det i ein vanleg teksthandsamar? (Ja, eg veit at tekst­handsamar ikkje er normert, men som eg meinar eg har nemnd tidlegare: bokmål «å be­handle» er helst «å hand­same» på nynorsk, dermed tekst­hand­samar. Nokon må byrje å nytte ordet, so det kan like gjerne vere eg.) Som kjend for dei som har skrive akademiske tekstar, set ein inn fotnoten med referanse­apparatet i tekst­handsamaren sin. Programmet set inn eit fotnote­anker, og nedst på sida dukkar det same talet opp, men kvart av desse tala kjem på ei eiga line. Det kan vere svært ugunstig viss ein treng eit særleg grundig noteapparat ein stad.

Nedom her skal eg kort syne kva som er vanleg praksis og so syne og forklåre korleis eg endra det, so du kan gjere det same, om du skulle ønskje det til tekstane dine.

Vanleg fotnoteplassering

Figur 2: Døme på fotnotar som er veldig korte, men blir ståande etter kvarandre.
Bilete: Tor-Ivar Krogsæter © 2024.

I biletet til høgre (Figur 2) ser ein kor­leis det vanlegvis ser ut i ein tekst ein sjølv skriv i tekst­hand­samarar som Word, Open­Office og Libre­Office. Det er ingen funk­sjon som gjer det mogleg å få dei attmed kvar­andre. Lina er kort, notane står nedom kvar­andre og ut­nyttinga av den lodd­rette flata på arket er dårleg. Dette er ikkje gunstig når det blir eit omfattande note­apparat.

Eg har no nyleg hatt gleda av å korrektur­lese ein doktor­grad i historie om dei norske kommando­soldatane i № 5 Norwegian Troop Inter-Allied Commando. Dei som kjenn slekta vår, veit at gamal­onkel Ludvik (mor sin bror) var blant dei. Eg laga ei eiga fil der eg skreiv meir ut­fyllande kommentarar, og der la eg til fotnotar som markerte kva side eg teksten var på i ori­gina­len. Desse notane markerte eg med den tradisjon­elle serien: *, †, ‡, §, ¶; kommen­tarar til teksten markerte eg på vanleg vis med tal. Men på ei av sidene enda eg opp med ti slike merker nedover som då tok opp 178′ lodd­rett tekst­plass. Då fann eg ut at eg måtte finne ein betre måte å gjere det på, og i Figur 3 ser du korleis det blei.

Figur 3: Her ser du korleis det ser ut i LibreOffice: Tradisjonelle, klikkbare fotnotesymbol etter kvarandre på eitt enkelt fotnoteavsnitt. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter © 2024.

Metoden eg nytta

Det fyrste du må gjere er å lage ein ny avsnittsstil for fotnotar. I LibreOffice, høgreklikk avsnittsstilen Fotnote og vel Ny …; då lagar du ein ny stil som arvar alt frå Fotnote-stilen din. I det nye vindauget er det ikkje so mykje du treng å endre på, faktisk bør alt vere som det er, med to unntak: Du må gjeve den nye stilen eit unikt namn og du må leggje inn nokre tabulatorar. I den fyrste fana (Handsamar (nynorsk) / Organiser (bokmål)) gjev du stilen din namnet du ønskjer, t.d. «Fotnote, 2 merker». Gå deretter til fana Tabulatorar.

Stildefinisjon

I det følgjande tek eg utgangspunkt i eit vanleg A4-ark som er 49,61 pica breitt og som har sidemargar på 4 pica, altso eit tekstområde på 41,61 pica. I tabellen under er namnet det eg gav fotnotestilane mine. Tabulatormerka er alle i pica; merke a er start fotnotenummer og merke b er start tekst.

Tabulatorinnstillingar for fotnoteavsnitt med fleire punkt

«Fotnote, x»	Tab 0	Tab 1a	Tab 1b	Tab 2a	Tab 2b	Tab 3a	Tab 3b	Tab 4a	Tab 4b
Alle måla er i pica og runda av til to desimalar, so 20,805 ≈ 20,81 pica.
2 merke	2,00	20,81	22,81
3 merke	2,00	13,87	15,87	27,74	29,74
4 merke	2,00	10,40	12,40	20,81	22,81	31,21	33,21
5 merke	2,00	8,32	10,32	16,64	18,64	24,97	26,97	32,29	34,29

Viss du vil spare deg litt ekstra tid, hugs at du kan setje kvar av stilane til å arve kvarandre; då treng du berre å definere dei nye tabulatorane for den neste stilen, heller enn kvar einskild ein.

Gjennomføring

Fleire plassar her syner eg til at eg har lagt inn ein tastatursnarveg, ein hurtigtast. For å gjere det, klikk Verktøy → Tilpass … og vel deretter Tastatur-fana. Her kan du leggje inn snarvegane dine. Dei viktigaste som eg nyttar til dette er:

• Ctrl + F2: Kryssreferanse­vindauget.
• ⇧ + F10: Set inn fotnote.
• Ctrl + ⇧ + F10: Vel fotnote-vindauget (Fotnotar og
  sluttnotar …)

Det neste er å setje inn merka. Den fyrste fotnoten set du inn på nesten vanleg vis, men i stedet for å setje inn automatisk fotnote, set han til sjølvvalt teikn. Eg har laga meg hurtigtasten ⇧ + F10 for vanlege fotnoter og Ctrl + ⇧ + F10 for å åpne fotnote-menyen. Du finn han òg via Set inn → Fotnote og sluttnote⯈ → Fotnotar og sluttnotar …. I Teikn, tast stjerne (*).

Endre deretter fotnotestilen til t.d. «Fotnote, 4 merker» og set so inn dei øvrige teikna:

• Tast 2020 og deretter Alt + X for †,
• 2021 og Alt + X for ‡,
• § (|§) for § og
• b6 og Alt + X for ¶.

Neste trinn er å legge inn kryssreferansar. Eg har lagt inn ein hurtigtast (Ctrl + F2) for å opne dette; viss du ikkje har den inne, gå via Set inn → Kryssreferanse …. Vel fana Kryssreferansar og i menyen til venstre vel Sett inn referansepunkt. For kvart av teikna som du sette inn sjølv, merk dei og gjev kvart av dei sitt eige namn slik: I feltet Namn gjev du kvar av dei namnet du ønskjer, gjerne etter kva du vil at dei skal peike til. For min del var det sidetalet for eit bestemt delkapittel, so eg kalla dei «Sidetal 37.1», «Sidetal 37.2» osb.

So skal me setje dei inn i teksten. Klikk i Set inn referanse i menyen til venstre og vel Referert tekst. Klikk no i teksten der du ønskjer at referansen skal inn og anten dobbelklikk Referert tekst eller klikk Set inn-knappen. Gå til neste punkt og sette inn neste referanse på same vis til du har plassert alle referansane.

Per no er dei alt for store, so me må omformatere dei til å vere skikkelege fotnoteanker. Dette er enkelt: Merk alle saman (venstreklikk til venstre for den, Ctrl + venstreklikk til høgre for den), hald inne Ctrl medan du gjentek på alle dei andre. Med alle ankera merka, opne teiknstilmenyen (F11, deretter fana Teiknstilar) og dobbelklikk fotnoteanker.

Viss du no ser at teikna ikkje ser bra ut, legg til eit par kommandoar etter skrift­namnet i skrift­stilen til fotnote­ankera. Viss skrifta er EB Garamond, skal skrifta no seie EB Garamond:sups&ordn. Desse gjer følgjande:

• sups: superskripttal
• ordn: superskriptbokstavar og andre ‑teikn

Vidare gå til plassering og fjern teiknforminskinga (den skal stå på 100 %) og senk skrifta til toppen av teikna er på line med overhenget (lina som går opp) på t.d. d eller l. Når det er rett plassert, ser det ut som i Figur 4.

Figur 4: Rett plassering av fotnoteanker. Skrift: EB Garamond. Denne skrifta er særleg god til slit, då ho har alle dei tradisjonelle fotnoteteikna innebygd med eigne superskriptvariantar. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter © 2024

Andre metodar

Det kan vere at du får behov for å sett inn større mengder tekst i spaltar slik som dette. Då kan det vere at ei betre løysing er å setje inn ein bolk. Denne bolken kan du gjeve x kolonnar og stille inn kor mykje luft du vil ha mellom kvar av dei, og vidare stille inn om dei skal vere jamnt fordelte eller ha manuelt innstilt breidde. For å setje inn ein slik bolk, gå via Set inn og klikk Bolk …. Eg har sett denne til hurtigtasten Alt + F2. Ein bolk sorterar teksten som vanleg tekst, men lèt deg få spaltar midt på sida der du ønskjer. Den einaste tingen du ikkje kan gjere, er å justere kor vid denne bolken skal vere; han kjem alltid (slik det no er) til å vere lik den heile og fulle sidetekstbreidda di.

Var det noko som var uklårt? Eller har du kanskje andre idéar til korleis ein kan gjere det? Du må gjerne kome med tips til meg òg; eg blir veldig glad for det.

Typografi Ⅴ: Profesjonelle fotnotetall og kryssreferanser

Veiledning til hvordan man får samme fotnote til å vises flere ganger i teksten som en kryssreferanse, og hvordan man får disse kryssreferansene og fotnotene til å se profesjonelle ut

Se, et oxfordkomma!

Om man har om så bare et hint av interesse for at tekstene man publiserer skal se profesjonelle ut, er det lurt å lære seg litt grunnleggende typografi. Jeg har skrevet flere poster om typografi for den interesserte leseren, men i denne posten skal jeg fokusere på to ting: ekte superskript til fotnoter, og hvordan sette inn kryssreferanser til eksisterende fotnoter, ɔ: hvordan referere til den samme fotnoten med fotnotetall flere ganger. Hvorfor er det viktig at fotnotetallene ser riktige ut? Profesjonelle budskap krever profesjonell presentasjon. Har du først lært deg å se forskjellen på det, kommer du alltid til å merke deg slike små irritasjonsmoment, slik for eksempel den stakkars Erik-Johan har oppdaget med ekte kapiteler (1, 2). Når du har lest denne posten, vet du alt du trenger å vite for å lage ekte superskripttall til fotnoter, hvordan du gjør dette i OpenOffice og LibreOffice, og hvordan du kan kryssreferere til den samme fotnoten slik at det samme fotnotetallet dukker opp flere ganger i den løpende teksten.

Andre halvdel av denne teksten er utformet for å være særlig lesbar på PC. Dersom du ser teksten på mobil eller nettbrett, anbefaler jeg at du slår på datamaskinvisning eller venter til du kommer hjem. Når det kommer til stykket, er det lite tekstbehandling som gjøres på mobilen uansett, ikke sant?

Hva er superskript?

Robert Bringhurst forklarer i den typografiske bibelen The Elements of Typographic Style (fjerde utgave, versjon 4.3, Hartley & Marks, Publishers, Seattle og Vancouver, 2019 (julegave fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og ?)) på s. 323 (som er leksikondelen av verket) forskjellen på ulike typer tall som bør følge med skrifter:

figures  A text font normally includes at least one set of figures, which usually ought to be (and usually are not) text figures (OSF). Supporting fonts and OpenType fonts often include three further sets: titling (i.e., lining) figures, superiors and inferiors. The superiors are used for exponents, superscripts and the numerators of fractions, the inferiors for the denominators of fractions. For chemical formulae (H₂O etc) and mathematical subscripts, lowered inferior figures are needed.

Bringhurst 2019: 323.

Superskripttallene og subskripttallene er eksakt de samme tegnene, men de er ikke de samme tegnene som dem som står i vanlig løpende tekst! Nedenfor kan du se tre eksempler som viser forskjellene; hvis du ikke gidder å se dem, kan du hoppe over det og gå rett ned til forklaringa på hva du må gjøre i tekstbehandleren for å få det til å se riktig ut.

Talleksempel

Lenger ned følger noen bilder som viser forskjellige typer tall. I bildene er alle eksemplene satt i EB Garamond størrelse 12. Skriftnavnet inneholder informasjonen tekstbehandleren må ha for å vite hvordan teksten skal se ut; de viktigste kodene er som følger:

OpenType-koder til bruk i tekstbehandlere

liga

Står for ligatures.

Slår på vanlige ligaturer, altså de som er definert i skriftas vanlige område for ligaturer.

Den norske fj-ligaturen er ofte satt i området og må derfor manuelt handteres ved å legge en egen tegnstil på alle tilfellene av fj.

dlig

Står for discretionary ligatures.

Slår på historiske ligaturer, så som st, ch eller (viktig for norsk) fj-ligatur.

calt

Står for contextual alternatives.

Slår på kontekstuelle alternativer, slik at bokstavpar henger bedre sammen. Særlig nyttig til kursiv.

onum

Står for old-style numbers.

Slår på tekstjusterte tall.

pnum

Står for proportional numbers.

Slår på proporsjonale tall, slik at tallet 1 tar mindre plass enn for eksempel tallet 4.

tnum

Står for tabular numbers.

Slår på tall med fast bredde, slik at tallet 1 tar like mye plass som tallet 4.

Velegnet til regneark eller andre situasjoner der man må ha sifrene under hverandre.

I tekstbehandler, kombinér dette med høyrejustert eller desimaltegnjustert tabulator.

c2sc

Står for caps to small caps.

Formaterer blokkbokstaver (versaler) til kapiteler.

smcp

Står for small caps

Formaterer små bokstaver (gemena) som kapiteler.

Bildeeksempler

Alle bildene bruker følgende skriftdefinisjon med justeringer som angitt: EB Garamond:liga&calt&onum. Dette er det man skriver inn der man har satt tekstens skrifttype, altså der det vanligvis kun står et skriftnavn. Det som står etter kolonet, forteller tekstbehandleren hvordan skrifta skal brukes; i dette tilfellet forteller det tekstbehandleren Vis teksten med skrifta ‹EB Garamond› og bruk vanlige ligaturer, kontekstuelle alternativer og gammel tallstil (teksttallstil). Når jeg bruker kontorprogramvare til vanlig, har jeg også med pnum når jeg bruker tekstbehandleren og tnum når jeg jobber i regneark.

Eksempel 1: Tall i løpende tekst

Her har jeg tilføyd &pnum til skriftdefinisjonen.

Slik bør tallene ikke se ut i løpende tekst. I dette tilfellet er onum slått av (onum=0) eller ikke tatt med i det hele tatt.

Det nederste eksempelet, særlig siden det er et så stort tall, gjør det veldig tydelig hvorfor såkalte titling figures ikke bør brukes i løpende tekst: Det blir skrikende. Til løpende tekst, bruk tall beregnet på løpende tekst; hvis du ikke ville ha skrevet det med blokkbokstaver, bør du heller ikke bruke tall som i det nederste eksempelet.

Eksempel 2: Brøktall

Her har jeg tilføyd &pnum til skriftdefinisjonen og formatert brøkene med å lage en tegnstil der jeg tilføyde &frac;.

Slik bør brøker ikke se ut i løpende tekst. Her er skriftas brøkfunksjon ikke tatt i bruk, og i stedet har man prøvd å jukse til brøker med å heve og senke tallene med tekstbehandlerens knapper. I det nederste tilfellet er det forsøkt å gjøre saken litt bedre med å gjøre tallene feite for å veie opp får at de har blitt tynnere, og ved å sette inn en brøkstrek i stedet for en skråstrek, slik at de skal stå knepet i forhold til hverandre slik en brøk skal være. Det er akseptabelt i nødstilfelle, men bør aldri finne veien i en profesjonell trykksak (eller eksamensoppgaver heller, for den saks skyld).

Dette eksempelet viser hvordan ekte brøker ser ut i løpende tekst. Legg merke til at sifrene er annerledes formet enn hva de de vanlige sifrene i eksempel 1 over viser. Flere nyanseforskjeller gjør seg gjeldende:

• Først og fremst legger man nok merke til at brøktallene er alle like høye.
• Legg videre merke til at sifrene har litt annerledes form også; de er ikke bare tittelsifrene, men faktisk litt breiere slik at de får mer luft til å puste. Slik utforming letner tegngjenkjenninga og gir dermed høyere lesehastighet.
• Legg til slutt merke til at strøkbredden på disse sifrene samsvarer med sifrene til resten av teksten.

Når du sammenligner med bilde nummer to, ser du veldig tydelig hvordan strøkbredden blir feil, siden bilde nummer to har forminskede hevede og senkede tall. Dette er standardmåten å heve og senke tall på i tekstbehandlere, som en arv fra 1990-tallet og tidlig 2000-tallet da OpenType ikke enda var blitt ei greie.

Eksempel 3: Fotnoter

Her har jeg tilføyd &tnum til skriftdefinisjonen i stedet for &pnum.

Slik bør fotnoter ikke se ut.

Dette eksempelet viser hvordan fotnoter kan se ut og hvordan de ikke bør se ut. I det nederste bildet er det tydelig å se at som med de falske brøkene over, har vi her tall i full størrelse som har blitt forminsket; strøkbredda er for tynn og tallene ser hvitere ut på arket enn hva den løpende teksten ser ut. I bildet med ekte superskripttall, ser vi at tallene er formet annerledes enn ordinære tall for å gi dem mer plass til å synes.

Hvordan man får tilgang til de ekstra tegnfunksjonene i OpenType

Så hvordan får du stilt inn tekstbehandleren slik at den behandler tallene riktig? Første bud er å bruke stiler. For å endre enkelttegn, bruker man tegnstiler; for å endre hele avsnitt, bruker man avsnittsstiler. Hva er forskjellen? Hvis du for eksempel ønsker at alle blokksitatene dine skal ha innrykk på høyre og venstre side og være satt i 10/13 (10 punkt størrelse over 13 punkt linjehøyde), lager du en avsnittsstil med disse innstillingene og bruker den på alle engelske ord. Dersom du ønsker at alle ord som er på engelsk skal formateres i kursiv og være stilt inn til engelsk språk, lager du en tegnstil med disse innstillingene. En tegnstil overstyrer det avsnittsstilen har bestemt, men kan ikke gjøre noe med hvordan selve avsnittsblokka ser ut på papiret.

Bevæpnet med denne kunnskapen, kan man nå se på hvordan man får laget tegnstiler som gjør disse endringene.

Utgangspunktet

Bilde 1: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Utgangspunkt.

Bilde 2: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Ordene som hører sammen

Dette er teksten jeg startet med. I det tilfellet som er her, ønsket jeg at fotnote 113 skulle stå til både haec og verba og 114 skulle stå til clādis og futūrae; det er nummer 114 jeg skal forklare videre. For å få til det, må jeg sette inn en kryssreferanse til fotnote 114, men også få den til å se ut som ei fotnote.

Sett inn plass til kryssreferansen

Bilde 3: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Plassér pekeren.

Bilde 3: Det første jeg gjør er å sette markøren etter ordet jeg vil ha kryssreferansen i.

Bilde 4: Jeg åpner kryssreferansevinduet enten med å taste Ctrl + F2, eller ved å åpne vinduet via menyen: Sett inn → Kryssreferanse … (som kan tastes ved å trykke Alt + I, deretter Y). Du ser menyen i bildet nede til høyre for denne teksten.

Bilde 4: Kryssreferanse i LibreOffice: Åpne Sett inn → Kryssreferanse …

Behandle kryssreferanse i menyvinduet

Etter å ha kommet meg inn i kryss­referanse­vinduet, gjør jeg følgende (fortsetter nedenfor bildet):

Bilde 5: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Sett inn kryssreferansen.

1. I menyen til venstre velger jeg at det er fotnoter jeg vil referere til.
2. I menyen på bunnen velger jeg at jeg vil referere til referansen. Det gjør at det er teksten som står der referansen er som blir visende der jeg setter inn kryssreferansen. Å referere til referansen er særlig nyttig hvis du har et sitat du ønsker å referere til seinere: Du merker området og lager en kryssreferanse i det området sitatteksten er (som du gir et navn du kan huske), setter markøren der du vil referere sitatet, og velger så at du vil referere referansen i menyen nede til venstre. Hele teksten dukker da opp. Hvis du vil referere til en fotnote, for eksempel med teksten For mer om dette, se n. 114 s. 32, setter du inn kryssreferansen to ganger: Første gang refererer du til referansen, andre gang refererer du til sidetallet.
3. I menyen på høyre side ruller jeg ned til der fotnoten jeg ønsker står; i dette tilfellet fotnote 114.
4. Klikk «Sett inn».
5. Klikk «Lukk» for å gå tilbake til teksten.

Formatere kryssreferansen som en fotnote

Bilde 6: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Merk og velg stil.

Nå som kryssreferansen er satt inn, må den formateres. Hvis dette var i en løpende tekst, hadde det vært fint med kryssreferansen slik den står (det kunne for eksempel ha stått Se fotnote 114), men her har vi en annen type tekst der fotnotene brukes som merknader som skal kommenteres for seg selv. Kryssreferansen til fotnoten må derfor se ut som en fotnote.

Jeg merker kryssreferansen og åpner deretter stilarket.

1. I OpenOffice (hvis jeg husker rett) og i LibreOffice gjøres dette enklest med å bare taste F11. Alternativt kan man bruke fanen som er til høyre og klikke på ikonet med den store A-en helt til høyre på skjermen.
2. Deretter åpner jeg tegnstilene med å klikke på A-en over menyen, knapp nummer to fra venstre (til høyre for ¶-knappen).
3. Jeg dobbelklikker tegnstilen Fotnoteanker

I bildet ser du at der det står «Fotnoteanker» er bokstavene helt snodige. Det er fordi skrifta jeg har brukt til den latinske teksten har veldig få bokstaver i superskriptstil. Legg merke til at stilen som står under, «Fotnoteanker, EB Garamond», står skrevet noenlunde normalt (med et komplett sett superskriptbokstaver).

Resultat

Bilde 7: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Resultat.

Nå burde du se den nye kryssreferansen din formatert som en fotnote, slik at det ser helt lik ut som de andre fotnotene.

Enn om man får tynne, slanke, falske superskript?

Bilde 8: Ekte og falske superskript.

I de første bildene jeg lagde til denne posten, hadde den latinske teksten falske superskript til fotnotene, slik som i bildet over. Årsaken til det, er at standardtegnstilen som brukes til fotnoteanker, jukser det til (som du kanskje leste om i første seksjon). For å få rettet opp i dette, må vi redigere tegnstilen.

Redigere tegnstilen Fotnoteanker så man får ekte superskript

Bilde 9a: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Skriftredigering superskript.

Bilde 9b: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Posisjonering superskript.

Metoden er som følger:

1. Åpn tegnstilmenyen igjen ved å trykk F11, eller
1. Åpn panelet på høyre side hvis det er lukket.
2. Klikk på A-en med pensel på helt til høyre på skjermen for å åpne stilmenyen.
3. Klikk på A-en med pensel på øverst på stilmenyen (til høyre for ¶-knappen (avsnittsstilene)).
2. Høyreklikk stilen «Fotnoteanker».
3. Klikk «Endra …» / «Endre …», på engelsk muligens «Edit …».

Tegnstilvinduet har åpnet seg. Du skal nå redigere i to faner: under «Skrift» og under «Plassering».

Fanen «Skrift»

1. Klikk der det står skrift.
2. Pekeren din står nå ved siden av skriftnavnet ditt. Sannsynligvis står det «Liberation Serif» der.
3. Skriv inn navnet på skrifttypen du bruker til brødteksten din, for eksempel «EB Garamond» (eller la skrifta stå som den står).
4. Sett inn et kolon etter skriftnavnet og tilføy tallstilene og superskriptstilen. Hvis du bruker tekstjusterte tall, må du tilføye onum og du bør dessuten tilføye pnum. Tilføy deretter også sups.
5. Det ferdige skriftnavnet skal, med det du satte inn i punktet over, se slik ut (her med Liberation Serif): Liberation Serif:onum&pnum&sups.

Gå deretter videre til plasseringsfanen.

Fanen «Plassering»

I denne fanen er det jukset skjer. Dersom du hadde falske superskript (tynne beinrangeltall), er det tre ting som er stilt inn: Plassering er satt til «Heva skrift», relativ skriftstørrelse er satt til 58 % (eller noe i den retninga) og det er krysset av ved siden av i boksen «Automatisk». Endre følgende:

1. Under «Plassering», klikk «Normal».

Det var dét, faktisk! Hvis du har gjort alt riktig nå, har du under fanen «Skrift» endret skrifta til å ha med definisjonen sups, slik at det står t.d. Liberation Serif:onum&pnum&sups eller kanskje til og med Liberation Serif:liga&calt&onum&pnum&sups; og under fanen «Plassering» har du valgt «Normal».

Test og fasit

Bilde 10: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Resultat, falske til ekte superskript.

Hvis alt virket som ønsket, skal resultatet nå være at de to tallene er helt identiske. En enkel måte du kan teste om du har fått ekte superskripttall, er ved å taste 123 som superskript. Dette gjør du i Windows ved å taste Alt + 251 (på kalkulatortastaturet), Alt + 253 og Alt + 252 (2 og 3 ble byttet om i ASCII, derfor er rekkefølga feil). Så taster du inn 123 med vanlige tall, merker disse tre siste sifrene og gir dem tegnstilen «Fotnoteanker». Hvis de ser like ut, stemmer alt.

Gratulerer! Teksten din ser nå et lite knepp mer profesjonell ut.

Bonus: Tabulerte tall

Eksempel på tabulerte tall i gammel tegnstil, her vist med to typer høyretabulatorer: en vanlig høyretabulator og en desimaltabulator.

Helt til slutt, siden jeg nevnte det øverst, burde jeg ta med et bilde som viser hvordan tabulerte tall ser ut. Poenget med tabulerte tall, er å få siffer som tar opp like stor plass, slik at sifferet 1 er like bredt som for eksempel 4. Dette er nødvendig når man stiller opp tall under hverandre for å vise regnestykker eller (vanligvis) når man jobber i regneark. For å slå på dette, lag en tegnstil for tabulerte tall, eller i regneark, endre hovedstilen for skrifta til tallene, ved å tilføye tnum. Den fullstendige skriftstilen for tallene som er vist over, ser slik ut: EB Garamond:liga&calt&onum&tnum. Den viser altså teksten med skrifta EB Garamond, vanlige ligaturer, kontekstuelle alternativ, tekstjusterte tall som er tabulerte.

I tillegg til dette har jeg, som bildeteksten forklarer, laget to typer tabulatorer. Den ene er en vanlig høyretabulator, den andre en desimaltabulator. Desimaltabulatoren gjør at enere, tiere, hundrere osv. står ovenfor hverandre, mens tideler, hundredeler osv. står til høyre for kommaplassen. Vær oppmerksom på at riktig tusenskillemellomrom (tynt mellomrom: U+2009; eller tynt hardt mellomrom: U+202f) ikke virker med desimaltabulator i LibreOffice.

Typografi Ⅰ: Hvorfor typografi er viktig

Neste post: Ekte kapitéler →

Innledning: Vanlige folk legger ikke merke til slikt…

Underveis i masteroppgaveskrivinga har jeg satt av en del tid til å forsøke å sette meg inn i det mest grunnleggende man trenger å vite for at teksten skal formidles godt fra papiret til leseren. Typografi er et enormt fagfelt, og kjennetegnes ved at det vel så mye er en kunst som et verktøy. Siden alle i dag stort sett er sin egen typograf – takket være de avanserte tekstbehandlerne vi har tilgang til – er det viktig å være seg dette bevisst. Man kan kanskje argumentere med at Det er jo nesten ingen som legger merke til slikt, så hvorfor skal man måtte bruke tid på slikt som kun flisespikkere og petimetre bryr seg om? La meg argumentere mot den innstillinga med et bilde: Når herr og fru Hvermannsen går på restaurant og får et aldeles utsøkt måltid, greier de gjerne ikke å fortelle detaljene i hva det var som gjorde maten så utsøkt, bare at den var fortreffelig og at de var særdeles fornøyd. Likedan er det når de får et måltid de ikke egentlig var fornøyd med – de greier gjerne ikke å si nøyaktig hva det var med maten de ikke likte, bare at den ikke var god. For å si hva som var utsøkt eller ikke vellykket, kreves det gjerne noen med veltrent gane. Slik er det også med en tekst: Man greier kanskje ikke å si hvorfor man synes en tekst var vanskelig å komme seg gjennom; svaret kan da ofte være at teksten var dårlig satt.

Typografi som formidlingsverktøy

Enhver tekst, uansett hvor velskrevet den er, må forholde seg til en nådeløs mellommann som avgjør hvorvidt teksten lykkes: formidlingsmediet. For at teksten skal kunne mottas best mulig, må skribenten ha tilstrekkelig innsikt i hvilke løsninger som egner seg til hvilke medier: Skal teksten leses av leseren selv, må man vite om det skal mottas på papir, skjerm eller digitalt blekk; skal teksten høres, kan det være av interesse om leseren skal motta teksten som hørespill på radio, forelesning på universitet, lydbok mens man går tur, eller hva det måtte være. Forutsatt at skribenten behersker språket godt og har god ortografi, er det et verktøy som skiller seg ut, som kanskje det viktigste verktøyet skribenten har for å bidra til at teksten mottas på best mulig måte: typografi.

God typografi er med på å fjerne kommunikasjonsstøyen som oppstår når en skribents tanker skal overføres til en leser via et medium, slik at leseren mottar teksten med letthet. Tenk deg om du skulle lese en roman skrevet utelukkende med blokkbokstaver, eller at den var satt i Comic Sans, eller at teksten var ukomfortabelt liten eller stor, eller at det var så trangt mellom linjene at bokstavene begynte å flyte over i hverandre; sannsynligvis hadde du lagt fra deg boka og valgt noe annet i stedet. God typografi blir enda viktigere for å bidra til leseforståelsen for ordblinde; for eksempel har valget av skrifttype mye å si for hvorvidt teksten leses lett, og blant verstingene i klassen blant de vanligst brukte skriftene, er Times New Roman. Jeg kom over noen studier i fjor (jeg har dessverre ikke referansene for hånden) som i klarhet viste at Times New Roman er blant de skriftene som er verst for leseforståelse; langt bedre var skrifter som blant andre Garamond, Cambria og Constantia.

Oppsummering

Med andre ord: Dersom du vil at leseren skal huske og forstå hva du har skrevet, ikke levér teksten i Times New Roman. Skal den leses på skjerm, velg f.eks. Georgia (seriffert) eller Verdana (grotesk, en: sans serif); skal den leses på papir velg f.eks. EB Garamond, Cambria eller Constantia. Sett av tid til å lære deg det mest grunnleggende om typografi, som hvordan bruke ligaturer, kapitéler, forskjellen på oppsettet av en blokkjustert eller en venstrejustert tekst, hvordan gi teksten et behagelig, luftig inntrykk som gjør den innbydende å gyve løs på, og i det hele tatt gjør deg kjent med håndverket du tross alt har påtatt deg å håndtere i kraft at teksten går rett fra tekstbehandleren din og til leseren som skal fordøye teksten.

Hvordan få Endnote X7-funksjonen CWYW til å virke med Apache OpenOffice 4

Etter at jeg reinstallerte Endnote for å få versjon X7 (altså versjon 17), med påfølgende oppdatering til versjon X7.1, virket ikke Endnote i OpenOffice lenger. Etter et par timer leting på nettet, uten noen dugelige treff, kom jeg over dette dokumentet fra Bibliothek des Wissenschaftsparks Albert Einstein. Prosedyren er veldig enkel:

1. Hvis du har 64-bits Windows 7:
• Bla deg frem til C:\Program Files (x86)\EndNote X7\Product-Support\CWYW
2. Hvis du har 32-bits Windows 7:
• Bla deg frem til C:\Program Files\EndNote X7\Product-Support\CWYW
3. Dobbelklikk på fila Endnote.oxt
4. OpenOffice installerer da utvidelsen og alt burde virke som det skal.

Hvis du har gjort alt riktig, burde du ha fått opp Endnote X7-menyen i OpenOffice.

OpenOffice Extention-fila (*.oxt) lokalisert i 64-bits Windows 7

Menyen til Endnote X7.1 på plass i OpenOffice 4.1.

Ny hjemmeside for Åndalsnes TKD

Nå er det lenge siden jeg har skrevet. Faktisk er dette årets første innlegg, til tross for at jeg har flere bilder jeg skulle ha lagt ut, blant annet fra skituren Ingrid-Elin og jeg hadde.

Den siste tiden har vært brukt på koding av ny hjemmeside for Åndalsnes taekwon-do-klubb. Det gjøres selvfølgelig for hånd (Notepad ++), og jeg må si jeg er frelst av CSS3. Det er fabelaktig å ha muligheten til å legge skygge og andre finurlige effekter på tekst, UTEN å ty til Photoshop e.l. I tillegg har jeg gjort siden flerspråklig (det holdt med UTF8, men jeg valgte UTF16 grunnet kompatibilitetsproblemer for noen lesere), slik at jeg kan skrive både norske og koreanske tegn, uten å ty til &xxx;-koder.
En liten detalj jeg er litt fornøyd med, er at bakgrunnsbildet, som viser vertikal hangeul, egentlig er en normal (horisontal) tekst om Cheon-Ji. Dette løste jeg ved hjelp av verdens beste åpen kildekode-kontorprogrampakke, nemlig OpenOffice. Bakgrunnsbildet på banneret, er redigert ved hjelp av MS Paint. Det eneste jeg trenger å få fikset nå, er logoene, som må være gjennomsiktige utenfor ringene, noe som ikke lar seg gjøre med Paint.

Det blir bra, ingen tvil.

Nå er det på tide med et par ostesmørbrød med pølsesaus og gräddost. Nam!