Språket vårt: «én» eller «en», «éi» eller «ei», «ett» eller «et»

Hvorfor er egentlig tallordene så forvirrende på norsk? I tale er det jo ikke forvirrende i det hele tatt. Vi vet akkurat hva vi mener å si og sier det slik uten å tenke oss om. Problemet er når vi skal gjengi dette skriftlig. Vietnamesisk er av få språk som viser tonelag (også kalt tonem), i skrift, men selv ikke der har man noen måte å vise tonelagsforskjell i setninga som helhet; det virker kun på enkeltord. Norsk viser ikke tonemene i det hele tatt, og dermed sitter vi igjen med to varianter av hvert av de tre ordene: én–en, éi–ei, ett–et. Hva skal du skrive?

Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.

Foto: Tor-Ivar Krogsæter. Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Alle Språket vårt-postene

1. 13. mars 2022:
   Språket vårt: «de» eller «dem»
2. 18. mars 2022:
   Språket vårt: «de» eller «dem»: Om preposisjonar og omskrivingsmetoden
3. 12. august 2022:
   Språket vårt: ‹én› eller ‹en›, ‹éi› eller ‹ei›, ‹ett› eller ‹et›

I denne posten skal jeg først forklare hva tallord og artikler er grammatisk; jeg skal prøve å gjøre dette så lettlest som mulig med eksempler som er minimale i innhold for å gjøre det enklest mulig å se det som er relevant. Deretter skal jeg vise når man bruker tallord og når man bruker artikler i praksis, altså ved hjelp av eksempler. Forhåpentligvis er det klart og tydelig for deg, kjære leser, når du har kommet til slutten av posten, når du skal bruke en/ein kontra én/éin, ei kontra éi og et/eit kontra ett/eitt.

Hva er tallord?

I moderne norsk grammatikk, bruker man faktisk ikke begrepet tallord lenger på den måten mange er vante til; faktisk skjedde denne endringa allerede så tidlig som 1997. Moderne norsk grammatikk bruker nå heller ordene determinativ for grunntall og adjektiv for ordenstall. Hva? Er første, femtende og tusende adjektiv? Faktisk ja! Og hvis man tenker over det, gir det faktisk mening. Det samme gjelder for determinativ: Omkategoriseringa ble gjort for at grammatikkens begrep bedre skulle reflektere ordenes faktiske funksjon. Men hva er nå egentlig determinativ og adjektiv?

Det kan være greit å få avklart én ting først: Det er kun tallordene med verdien 1 som bøyes etter kjønn. Teoretisk sett kunne man i stedet hatt fåtall og mangetall. Kanskje man også da har et grammatisk konsept som sier at ubestemt hankjønn slutter på ‑n, ubestemt hunkjønn på ‑i og ubestemt intetkjønn på ‑t. Da kunne man hatt tallordene én, éi, ett; ton, toi, tot; tren, trei, tret; firen, firei, firet; og så videre. Men slik er det ikke. Ha i mente dette til lenger ned når vi skal se på utskifting av tallord med andre tallord.

Definisjon av tallordenes grammatiske kategorier

grunntall

Tallord som betegner antall.

determinativ

Bestemmerord som avgrenser referansen til substantiv.

Den grammatiske klassen som grunntall nå sorterer under.

ordenstall

Tallord som viser plass i rekke.

adjektiv

Ord som beskriver substantiv.

Den grammatiske klassen som ordenstall nå sorterer under.

Ordet determinativ er så vidt jeg kan se nylatin, av dēterminātīvus, dannet av verbet dēterminō, dētermināre, dētermināvī, dēterminātum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Dēterminō betyr jeg avgrenser.

Eksempler på grunntall/determinativer

1. Huset er mitt.
2. Bilen står der.
3. Jeg har fem sjokolader.

Fikk du lyst på sjokolade? Det er lov å la seg friste.

Eksempel 1 over er et døme på eiendomsord, formelt kalt possessiver. Ordet possessiv kommer av latin possessīvus, av verbet possīdeō, possidēre, possēdī, possessum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Possīdeō betyr jeg eier.

Eksempel 2 over er døme på pekeord, formelt kalt demonstrativer. Ordet demonstrativ kommer av latin dēmōnstrātīvus, av verbet dēmōnstrō, dēmōnstrāre, dēmōnstrāvī, dēmōnstrātum pluss samme suffiks som over. Dēmōnstrō betyr jeg viser, peker ut, drar oppmerksomhet på.

Eksempel 3 over er døme på mengdeord, formelt kalt kvantorer. Ordet kvantor er så vidt jeg kan se nylatin, av quantor, dannet av det pronominale ajektivet quantum pluss det substantivdannende suffikset ‑or. Quantum betyr hvor mye, så mye som.

Grunntallene er altså én/éin, éi, ett/eitt; to; tre; fire; fem og så videre.

Eksempler på ordenstall/adjektiv

1. Huset er blått.
2. Blå hus er bra.
3. Det femte huset er bra.

Eksempel 1 er ei predikatssetning, altså ei setning med strukturen a = b. Huset likestilles altså med fargen blå; «blå» avgrenser nærmere hva som særpreger huset.

Visste du at «farge» er kun hankjønn i bokmål, men hankjønn og hunkjønn i nynorsk? De fleste av oss sier vel «ei farge, farga», ikke «en farge, fargen». De fleste av oss? Ja, de fleste av oss. Flesteparten av nordmenn bor ikke i Oslo og omegn og Bergen; flesteparten av nordmenn har trekjønnet grammatikk i ryggraden.

Eksempel 2 er også ei predikatssetning, men her står huset sammen med adjektivet blå som subjekt, mens «bra» er predikativet til subjektet «blå hus».

Eksempel 3 er også ei predikatssetning; den eneste forskjellen er hvilket adjektiv som nærmere avgrenser husets kvaliteter. I setninga over ble huset avgrenset med adjektivet blå; det er altså det blå huset, ikke det røde, svarte, eller et av husene med noen av de andre fargene som er bra. I denne setninga er det ikke det første til fjerde, men det femte huset som er bra. Rent grammatisk kunne det like gjerne stå Det blå huset er bra. Når vi kan bytte ut et ord på den måten uten at noe underlig skjer med grammatikken i setninga, skjønner vi at ordene vi veksler mellom må tilhøre samme ordklasse.

Ordenstallene er altså første, andre, tredje, fjerde, femte og så videre.

Hva er artikler?

Ikke alle språk har artikler; i Øst-Europa er det for eksempel mange språk som ikke har artikler i det hele tatt, latin fikk artikler først i middelalderen, gresk, engelsk og tysk har både bestemt og ubestemt artikkel, islandsk har kun bestemt artikkel, mens vi på norsk (og svensk og dansk) har både ubestemt og bestemt artikkel, som kan brukes både selvstendig og som substantivsuffiks. Hva gjør artikler? De er, som ordboka sier, et trykklett småord som knyttes til substantiv for å vise kjønn, tall og bestemthet. Den moderne grammatiske kategoriseringa av artikkel, er kvantor, altså mengdeord.

Mengdeordene kommer i flere klasser:

1. artikler (en/ein, ei, et/eit)
2. grunntall (to, femten, førtito)
3. ubestemte pronomen (ingen, alle, hver/kvar)

Fritt stjålet fra Store norske leksikon.

Igjen kan vi se hvordan alle disse tre ordene fint kan bytte plass med hverandre og fortsatt gi ei meningsfull, grammatisk uendret setning:

1. Jeg har ei gammel kråke.
2. Jeg har femten gamle kråker.
3. Jeg har ingen gamle kråker.

Det har lenge forundret meg at ordene for ingenting tar flertallsbøying.

Dette tydeliggjør forhåpentligvis hva artiklene kommer fra: De har opphav i tallordene, men siden de er ubetonede, skriver vi dem slik. Artiklene er derfor en/ein, ei, et/eitt; og i bestemt form den/det. Merk at i nynorsk og dialekt (og nynorsk er nærere faktisk språkføring enn bokmål i dette) bruker man gjerne pronomenene i stedet for bestemt artikkel. Se for deg denne utvekslinga hos børsemakeren:

Bokmål

― Hvordan var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, den skjøt bra.

Nynorsk

― Korleis var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.

Dialekt (nordlending)

― Kors’n va refla ætter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.

Tallord i praksis

Med den informasjonen avdekt, skjønner man plutselig at tallord og artikler er det samme! Men vi har likevel behov for å skille mellom dem, siden det utvilsomt er forskjell på om du har fem sjokolader, én sjokolade eller at du har en sjokolade. Merk hvordan trykket endrer seg i hvordan man leser de tre setningene: Jeg har fem sjokolader, Jeg har én sjokolade og Jeg har en sjokolade. Når vi bruker den ubestemte artikkelen, flyttes trykket i setninga over på substantivet. Fem og én fungerer som determinativer: de avgrenser referansen til substantivet. Men i motsetning til de andre eksemplene på determinativ over, én og fem, har de ubestemte artiklene annet trykk. Hvis du bytter ut tallordene med «de(n)», hører du at setningene har samme trykk og setningstone som i stad:

• Jeg har fem sjokolader ≡ Jeg har de sjokoladene
• Jeg har én ≡ Jeg har den sjokoladen
• Jeg har en sjokolade ≡ Jeg har sjokolade

Aksenter

Før vi går videre, kan det være greit å si noen ord om aksenter. I norsk tjener aksenttegnene tre funksjoner:

1. De gir informasjon om trykk
2. De gir informasjon om uttale
3. De gir informasjon om ordopphav

1 Vanligvis, når vi har aksent plassert på et ord, plasseres også trykket der. Slik skiller vi mellom f.eks. alle og allé: Alle liker en grønn allé.

2 Denne aksenten forteller oss også noe om uttalen: Siden aksenten er akutt, altså trang om plassen når vi møter den i lesinga fra venstre mot høyre, er også vokalen trang. Det heter altså /ɑl(ː)ˈeː/, ikke /ɑl(ː)ˈæː/. Den gir oss også et hint om ordopphavet: Norske ord har normalt ikke trykk på siste stavelse; ordet er fransk. Tilsvarende gjør grav aksent. Grav aksent er aksenten som er åpen når du møter den, altså er vokalen åpen. Det heter altså òg, ikke óg siden uttalen er /oːg/, ikke /u:g/. (I det internasjonale fonetiske alfabetet er /o/ lyden å og /u/ lyden o.) På samme vis heter det kafé, ikke kafè, siden uttalen er /kɑˈfeː/, ikke /kɑˈfæ/. Merk at lånord fra italiensk, derimot har grav aksent; i italiensk er det kun vokalen e som kan få både akutt og grav aksent, mens vokalene a, i, o og u kun kan få grav aksent. Sammenlign uttalen av ordene perché og caffè: /perˈke/ og /kafˈfɛ/. Som i norsk, gjør den grave aksenten at vokalen blir åpen i uttale, ɔ: tenderer den mot en æ-lyd.

3Men en annen aksent gir mer informasjon om ordopphavet: circumfleks-aksenten, også kalt møne. I ord som vêr eller engelsk mêlée, forteller circumfleksen at en bokstav har forsvunnet. I norsk opptrer mønet vanligvis for å vise at den norrøne ð-en har falt ut: veðr har blitt vêr. Likedan er det på engelsk. Lånordet er fransk og mønet forteller at en s har falt ut: meslée har blitt mêlée; merk at hva gjelder akkurat dette ordet, har s-en også hatt ei annen utvikling: Den har blitt til en d i ordet medley.

De tre aksentene du må ha kontroll på er altså:

1. akutt aksent (´): markerer trykk og trang vokal (e uttales e, o uttales o)
2. grav aksent (`): markerer trykk og åpen vokal (e uttales æ, o uttales å)
3. circumfleks aksent (^): markerer vanligvis ikke trykk og sier at en bokstav har gått tapt; ordet får gjerne kompenserende vokalforlenging på grunn av dette

Merk at aksent skal ikke under noen omstendigheter brukes som erstatning for apostrof. Apostrof har vanligvis utforming som et komma og er hevet opp mot overlengdelinja. Dette er riktig: Knut «Kupper’n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Dette er feil: Knut «Kupper´n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Jeg skjønner hvorfor folk gjør den feilen, men da er det faktisk bedre å bruke skrivemaskinapostrofen i stedet.

Praktiske eksempler på bruk av tallord og artikler

Hvordan ser dette ut i praksis? Vi kan se på noen øvingssetninger:

1. Hankjønn
1. For en fin farge!
2. Mal veggen med kun én farge.
3. Den fargen er uakseptabel.
2. Hunkjønn
1. Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
2. Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
3. Jeg kjøpte meg den nye klokka du så i går.
3. Intetkjønn
1. Jeg sov under et tre.
2. Jeg hugde ett tre.
3. Jeg sagde ned det treet.

Nå klør du deg kanskje i hodet over at hunkjønnstallordet har akutt aksent. Jepp, det er håpløst. Språkrådet si forklaring per e-post var at de nok har hentet aksenten fra hankjønnsforma, og tilsvarende har også de nynorske tallordene fått feil aksent. Ut fra uttale skulle aksentene ha vært slik:

• Hankjønn: én/èin
• Hunkjønn: èi
• Intetkjønn: ett/eitt

Dette er med andre ord et unntak fra regelen: Selv om uttalen er med åpen vokal på nesten alle entallstallordene, skrives alle tallordene med akutt aksent.

Eksempel 1: hankjønn

Merk hvordan setningas trykkplassering endres når man har artikkel kontra når man har tallord. For en fin farge! har trykket på fin og farge (de er nokså likestilte), mens Mal veggen med kun én farge har trykket på tallordet én. I tilfellet der man har tallord kan tallordet byttes ut med andre tallord. Man kunne like gjerne ha sagt Mal veggen med kun to farger, Mal veggen med hundre farger eller Mal veggen med ingen farger. Men det går ikke an å gjøre det samme der vi har artikkelen en: Man kan ikke bytte ut For en fin farge! med *For to fine farger!; det blir ugrammatisk. Man kan si For noen fine farger, for akkurat som at artikkelen en er ubestemt, er også noen ubestemt.

I eksempel 1.c ser vi hvordan en konstruksjon med bestemt artikkel blir: Nå må plutselig substantivet (og et eventuelt adjektiv) bøyes i bestemthet. Faktisk fungerer den bestemte artikkelen nesten som et tallord, for vi kunne ha sagt Mal veggen med den fargen tilsvarende Mal veggen med én farge. I begge tilfellene sier vi noe om bestemthet. Sammenlign det med setninga Mal veggen med en farge. Det er ikke klart hvilken farge det er, men kanskje kunden i en samtale med maleren har sagt at hvitt og svart ikke er farger, så bare mal veggen med en farge, så er jeg fornøyd. Hvilken farge maleren velger er likegyldig, så lenge det er en farge.

Eksempel 2: hunkjønn

I disse eksemplene valgte jeg å skrive like setninger der forskjellen er i bestemthet. Som i kommentarene over, ser vi forskjellen i bestemthet og trykkplassering. Setning 2.a har trykk på klokke, 2.b har trykk på éi og 2.c har trykk på nye klokka. Setning to lar oss bytte ut tallordet etter eget forgodtbefinnende. Vi kan si Jeg kjøpte meg to nye klokker eller Jeg kjøpte meg ingen nye klokker, og i alle tre tilfellene er fokuset i setninga på det samme: Hvor mange klokker som ble kjøpt. I den første setninga, derimot, er fokuset på at man har kjøpt seg ei ny klokke, ikke på at det faktisk bare var éi klokke man kjøpte. Og i det siste eksempelet har vi brukt en bestemt artikkel for å påpeke hvilken klokke det var snakk om.

Eksempel 3: intetkjønn

Igjen har vi tre tilnærmet likelydende setninger, og igjen ser vi hvordan å bytte ut artikkelen et med tallordet ett endrer setningstrykket og framhever antallet. Jeg hugde ikke to trær, men ett; jeg sov under et tre, det er ikke nøye hvilket.

Omskrivingsmetoden

Veldig ofte er en enkel måte å sjekke hvilken form man skal bruke, å skrive om til engelsk. I engelsk er de ubestemte artiklene a/an. Det er strengt tatt bare én artikkel, men hvis artikkelen stilles framfor en vokallyd, får den en innskutt ‑n. Hvis du, når du ytrer den samme setninga på engelsk, hadde sagt one (eventuelt a single, tilsvarende et(t) enkelt) i stedet for a/an, skal du nesten alltid bruke tallordet på norsk.

• For en fin farge!
• What a nice colour!
• Mal veggen med én farge.
• Paint the wall with one colour.
• Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
• I bought myself a new watch.
• Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
• I bought myself one new watch.
• Jeg sov under et tre.
• I slept under a tree.
• Jeg hugde ett tre.
• I cut down one tree.

Oppsummering

Omslagskunst til Half-life 2. Kilde: Wikimedia Commons. Såkalt fair use i USA. I Norden er dette omfattet av åndsverkslovens lovlige unntak fra opphavsrettslig beskyttelse.

Akkurat nå sitter jeg og nyter en skotsk sørpe-is (slush) mens Kjersti koser seg med en så skotsk sundae som du kan få: med Irn-Bru-smak. Det holder med én slush til meg og én is til henne; vi må jo tenke på hva det koster òg. Isbilen bruker å komme kjørende på søndager, og enhver som hører musikken hans bare må smile; han kommer kjørende med glede til nabolaget! Det er en trivelig mann som står bak disken der inne. Faktisk tror jeg det kun er den ene mannen som kjører den bilen. Er det nok med én mann til å gjøre jobben? Tydeligvis, for han sier iallfall at han trives med det.

Nå etterpå skal jeg ut i hagen og luke ugress. Hadde det bare vært et og annet ugress, hadde jeg ikke tatt det så nøye, men vi har ikke ett enkelt ugress her og der: Hagen nærmest er ugress. Når jeg er ferdig med dét for dagen, tror jeg jeg skal nyte ei fredelig, stille tid for meg selv der jeg gjør ingenting viktig – kanskje lese en tegneserie. Jeg har lest én av de tre tegneseriene jeg lånte ferdig, er midtveis i Wonderwoman og har igjen å lese Firefly. Har jeg tid til det? Hvis jeg bare følger med på klokka, burde det gå bra. Jeg har dessverre ikke klokke på handleddet lenger. Jeg har éi klokke som jeg virkelig liker, men den går dessverre ikke for tida.

Jeg skal sette av tid til én ting til: Klokka fire skal jeg logge på og spille Half-life 2 i forbindelse med forsøket på å sette ny Steam-rekord. Dessverre har jeg et problem: Det går ikke ett øyeblikk uten at det verker i skuldra fra den gamle arbeidsskaden min. Forhåpentligvis får luking mjuket opp skulderleddet så det går bedre.