Språket vårt: «de» eller «dem»

For en del år tilbake ble det stadig vanligere å høre framstående personer feilaktig si «de» der det skal være «dem». Det nyeste eksempelet jeg fant på dette, var fra avskjedstalen til Siv Jensen, og ikke overraskende hadde hun noe å si om innvandrere, dog i ei litt anna vending enn hva man kanskje har vært vant til: Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir de frihet. Og det skal FrP kjempe for. (Fra TV2.) Ser du hva som er feil i setninga? Hva gjelder siste ledd, er det selvsagt ei ufullstendig setning; her ser vi TV2 som så mange andre briljere i tegnsetting; det riktige tegnet hadde vært enten et komma, en tankestrek eller aposiopese, avhengig av hvor lang pausen var. Men i første del av setninga står det verre til, og her kan man regne med at det ikke er TV2 som er skyldige, men hun selv. Jeg skal vende tilbake til setninga lenger ned.

Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.

Foto: Tor-Ivar Krogsæter. Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Eg har no skrive ei oppfølging til denne posten, der eg forklarar korleis ein kan analyser teksten og skrive han om for å betre finne ut kva form du må bruke: Språket vårt: «de» eller «dem»: Om preposisjonar og omskrivingsmetoden.

Subjekt og objekt – nominativ og akkusativ

I norsk skriftspråk, det være seg bokmål eller nynorsk, har vi bevart kasus kun i faste uttrykk, genitivskonstruksjoner og pronomen. Det er forskjell på jeg og meg, du og deg, vi og oss. Vi kan vise dette ved å lage noen setninger, som selv om de er litt underlige, viser oss nettopp hvilken funksjon denne formforskjellen uttrykker: Meg slo … Her venter vi helt klart at det skal følge noe mer. Når vi sier setninga, legger vi gjerne særlig trykk på meg, og språksansen vår sitrer fordi vi oppfatter setninga som ufullstendig. Vi har et personlig pronomen i akkusativ, altså objektform og et verbal, altså vet vi hva som skjedde og med hvem, men ikke hva eller hvem det var som gjorde handlinga. Vi blir sittende igjen med spørsmålet Hvem slo? Vi forventer at det skal være noe sånt som et han eller hun der en plass, for eksempel Meg slo han eller Meg slo hun. Setninga er da fullstendig, vi vet hvem som gjorde handlinga, at handlinga var å slå, og at det var jeg-personen som ble slått. En litt mer normal setningskonstruksjon hadde nok vært Han slo meg, men den omstokkete strukturen er ikke helt uhørt.

Det dette gjør tydelig for oss, er at objektsform av pronomen opprinnelig tjente en viktig funksjon. I språk som har levende kasus, er setningsstrukturen friere. Det betyr ikke at man ikke har ei forventet rekkefølge på setningsleddene, men at man har mulighet til å framheve bestemte setningsledd for å ytre nyanser ved å framskyte disse leddene. I setninga over, kan man ikke bytte ut pronomenene med navn og fortsatt ha den samme utvetydige kommunikasjonen, selv med trykk: Kari slo Per og Kari slo Per uttrykker til sammen tre mulige hendelsesforløp:

1. Den første setninga, sagt uten noe særskilt trykk, kan kun uttrykke ett hendelsesforløp: Kari var den som slo og Per var den som ble slått.
2. Setning to, sagt med særskilt trykk på første ledd, kan uttrykke to hendelsesforløp:
1. Kari var den som slo, ikke noen andre, og Per var den som ble slått.
2. Kari var den som ble slått, og det var Per som slo.

Jeg snakket om kasus over, og de kasusene som er relevante her, er nominativ og akkusativ. Men hva er nominativ og akkusativ?

Nominativ

Ordet er av latin, nōminātīvus. Ordet har to ledd: et verb og et adjektivsuffiks. Verbet er nōminō, nōmināre, nōmināvī, nōminātum (jeg nevner, navngir; å nevne, navngi; jeg nevnte, navnga; nevnt, navngitt). Sisteleddet, et suffiks, er en endelse man slenger på et annet ord for å lage et nytt ord, slik vi i norsk kan slenge på ‑ing etter et verb for å beskrive handlinga som skjer (å bygge → bygging) og ‑ning for å beskrive resultatet av handlinga (å bygge → bygning). I latin kan man slenge på ‑īvus etter en verbstamme for å danne et adjektiv. I dette tilfellet bruker man supinumet av verbet (den siste formen av verbet i opplistinga over), altså den som verbets partsipper (altså verbformene som i seg selv kan brukes som adjektiv) dannes av, og man får slik dannet ordet som beskriver hvilken type kasus man har. Et kasus er for øvrig den bøyde formen av et substantiv, adjektiv eller pronomen som forteller deg hvilken funksjon ordet har i setninga.

Her er det verdt å nevne at pronomen, nettopp som navnet tilsier, er prō: i stedet for; og nōmen: navnet. De er altså ord som erstatter nevneord, altså substantiv, og i forlengelsen av det også adjektiv.

Nominativ er altså nevnekasuset, kasuset som forteller hvem eller hva som gjorde handlinga som beskrives av verbet.

Akkusativ

Også dette ordet er av latin, og du ser sikkert allerede at det er konstruert på samme måte som nōminātīvus. Verbet accūsō, accūsāre, accūsāvī, accūsātum betyr å anklage, dannet av preposisjonen ad (til, i retninga av) og causa (grunn, årsak, stevning). Ordet som står i akkusativ, er altså den anklagde i setninga Jeg anklager deg. Vi kan bytte ut verbet med andre transitive verb (verb som kan ta objekt) og se hvordan den anklagde, altså objektet som står i akkusativ, er målet for handlinga som subjektet gjør: Jeg slår deg, Per dreper kakerlakken, Advokater spiser dyre rekesmørbrød (i den siste setninga er objektet sammensatt av et adjektiv pluss et substantiv.) Tenk på Émile Zolas velkjente artikkel J’accuse…! (13. januar 1898). Akkusativet beskriver den anklagde, målet for verbet, den som direkte påvirkes av handlinga.

Det kan være lett å bli forvirret når man da får med indirekte objekt i setningssalaten. I setninga Jeg gir Emil blomster, hvem er da objektet? Det er to ord som kan tas bort fra setninga uten at setninga blir ufullstendig: Emil og blomster. Vi ser da veldig tydelig hva som er det direkte objektet for handlinga å gi og hvem som er det indirekte objektet. Jeg kan kanskje gi Emil til noen, men det medfører enkelte juridiske problemer; å derimot gi blomster til noen, er langt mindre problemfylt. Jeg gir blomster gjør at vi tydelig ser hva som var ment å være objektet for verbet, og dette blir enda tydeligere ved omskriving: Jeg gir blomster til Emil. Akkusativet beskriver altså den eller det som er det direkte objektet for handlinga; i dette tilfellet er det blomstene, siden det er blomstene som blir gitt.

Siv Jensen og andres objektblemmer

Vi kan da vende tilbake til setninga fra begynnelsen og gå den litt nærmere etter i sømmene. Siv Jensen sa at Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir de frihet. Og det skal FrP kjempe for. Vi skal fokusere på den første setninga nå, siden vi allerede har tatt for oss siste leddet i ingressen. Hvis vi deler setninga opp i sine enkelte deler, blir det litt enklere å analysere den, for det lar oss kvitte oss med det som ikke er viktig for å forstå den grammatiske strukturen. Den begynner med et subjekt, etterfulgt av et ledd som nærmere beskriver subjektet, etterfulgt av et verbal, etterfulgt av et refleksivt pronomen, deretter objektet for handlinga, og så et nytt ledd som nærmere beskriver det foregående, som i seg selv består av et subjekt, et verbal, et direkte objekt og et indirekte objekt. Ei punktliste gjør det tydeligere:

1. subjekt: innvandrere
2. subjunksjon:(subjunksjon er lik relativt pronomen etter gammel benevnelse) som
1. subjekt: subjunksjonen som
2. verbal: har rømt
3. preposisjon: fra
4. utfylling: ufrihet
3. verbal: ønsker
4. indirekte objekt: det refleksive pronomenet seg
5. direkte objekt: politikere
6. subjunksjon: som
1. subjekt: subjunksjonen som
2. verbal: gir
3. indirekte objekt???: de
4. direkte objekt: frihet

Det som er interessant for oss, er altså det siste leddet som gir de frihet. Vi kan skrive om dette til å inkludere det subjektet (altså subjunksjonen) peker til, nemlig politikere: politikere gir de frihet. Den årvåkne leseren har nok forlengst forstått hva problemet er. De kan ikke tjene funksjonen det er tiltenkt i setninga, ettersom vi har ei subjektsform der ei objektsform skulle ha opptredd. Dersom setninga faktisk er riktig, er det eneste de kan peke til, politikerne. Da får vi ei veldig underlig setning: politikere gir politikere [siden vi har et nytt subjekt mangler det her et verb] frihet. Hva skal det bety? Kanskje politikere gir, politikere tar frihet? Uansett hvordan man vrir og vrenger på setninga, kan den ikke gi grammatisk mening. Det riktige er selvsagt å bruke objektsform av pronomenet, ettersom objektsformen, altså akkusativen, kan brukes både til direkte og indirekte objekt, men aldri til subjekt; på samme vis kan nominativen brukes kun til subjektet i setninga, aldri til det direkte eller indirekte objektet. Dersom Siv Jensen skulle ønske å gjøre budskapet klart og tydelig, hadde altså det riktige vært at politikere gir dem frihet.

Vi får da til slutt et budskap, som med korrekt tegnsetting (jamfør første avsnitt) og korrigert grammatikk, blir tydelig og utvetydig kommunisert til mottakerne. Setninga hun burde ha sagt og som TV2 burde ha gjengitt, kunne dermed ha vært ett av disse tre alternativene:

1. Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet, og det skal FrP kjempe for.
2. Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet – og det skal FrP kjempe for.
3. Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet … og det skal FrP kjempe for.

Og hvis noen lurte: Jeg kommer neppe noen sinne til å stemme på Fremskrittspartiet, i alle fall ikke før de greier å vise at de er noe mer enn et populistisk publikumsfrieriparti.

Oppsummering

Nå, bevæpnet med denne kunnskapen, kan man forhåpentligvis unngå å noensinne begå den samme grammatiske kardinalsynden som så mange politikere begår. Vern om objektsformene! (ɔ: Vern om akkusativene! (ɔ: Vern om de anklagde!)) Spøk til side: Hvis du har kommunikasjonsoppgaver i virket ditt, anser du det nok som særs viktig at budskapet ditt kommuniseres på en klar og tydelig måte, på en måte som får fram det reelle budskapet ditt, på en måte som lar deg oppfattes som profesjonell. For min del (og jeg er jo typen som liker å skrive langt og lengre enn langt) synes jeg det er viktig at man uttrykker seg med korrekt grammatikk. Jeg gjør grammatiske feil, ingen tvil, og rett som det er når jeg skriver, blir jeg sittende å undre meg over hva som egentlig er riktig, noe som innimellom kan føre til en eller annen lang, dryg og sikkert nokså kjedelig bloggpost. Men i alle fall gjør jeg mitt ytterste for å venne meg av med ugrammatiske vendinger.

Er det viktig? Det er utvilsomt andre ting som er viktigere her i verden enn dette. Men jeg tror nå at slike uviktige ting som dette, er noe av det som holder oss gående i en ellers slitsom verden der det eneste som får spalteplass i mediene er verdens elendighet. Da kan det kanskje være befriende å bruke en halvtime på å lese om to ytterst små ord som, når det kommer til stykket, ikke bryr seg det spøtt om hva vi synes om saken.