Typografi Ⅳ: Profesjonelt satt aksjeselskapsymbol i løpende tekst (og litt om typografi)

I dag er et vanligst å skrive forkortet aksjeselskap kun som «AS»: to store blokkbokstaver. Idéelt sett burde disse to bokstavene, når de står i løpende tekst, være satt som kapiteler (og man bruker selvsagt ikke falske kapiteler). Men de av oss som er noen år eldre, husker at gamle firma brukte det typografisk langt mer elegante symbolet ⅍. Men hvordan kan man ta i bruk dette tegnet i løpende tekst og være sikker på at det vises riktig med den skrifta man har valgt seg?

Typografi er en kunst og et handverk. Handverket er å vite hvilke redskaper man har tilgjengelig og hvordan man kan bruke dem best mulig; kunsten er å gjøre teksten innbydende, kommuniserende, en refleksjon av det budskapet forfatteren har. Opp gjennom årenes løp har det utviklet seg mangfoldige forkortelser for å uttrykke ting klart, konsist og kortfattet, og en vanlig måte å gjøre dette på før, var enten med en forbokstav pluss en superskriftbokstav, slik som № (U+2115) eller 1.ª og 2.º der siste tegn er den maskuline -o og den feminine -a, altså t.d. spansk numero av latin numerō og t.d. prima og segundo. En annen måte å gjøre det samme på, er å bruke forbokstavene eller de første bokstavene i ordet og atskille dem med skråstrek, der forbokstavene er satt som super- og subskript, slik:

• ℀, U+2100: account of
• ℁, U+2101: addressed to the subject
• ℅, U+2105: care of
• ℆, U+2106: cada uno/una, tilsvarende norsk «à kr»
• ⅍, U+214d: aktieselskab

Problemet du gjerne møter på, når du tar i bruk disse symbolene, er at de ikke rendres riktig i skrifta du har valgt deg, men ender heller opp med å se ut som ei av standardskriftene – som oftest Arial. Bildet til høyre viser hvordan dette gjerne kan se ut; legg særlig merke til ⅍-tegnet i EB Garamond og ℀-, ℁- ℆-tegnene i Calibri.

Oversikt over symbolene U+2100, U+2101, U+2105, U+2106 og U+214d i skriftene EB Garamond og Calibri. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Bildet viser tydelig to ting: Ikke alle skrifter har alle tegn tilgjengelig, og ikke all skrifter har tegnene man trenger til å jukse det til på en god måte heller. Med EB Garamond greide jeg meg med å lage en brøk og formatere bokstavene som teller og nevner; unntaket som trengte litt ekstra arbeid, var ⅍-tegnet: Her måtte jeg i tillegg sperre bokstaven med 5 % (2,4 punkt i 48 punkt størrelse) for å få det til å se greit ut. Calibri var det verre med: Ikke bare manglet tre av tegnene, men skrifta manglet fullstendig subskriptbokstavene, så jeg måtte jukse det til med å redusere skriftstørrelsen til 60 % og gjøre bokstavene halvfeite for å kompansere for tapt strøkbredde, mens A-en i ⅍ måtte formateres som liten kapitel og halvfeit for å se rett ut; i tillegg måtte jeg manuelt sett inn brøkstreken (i stedet for å formatere en skråstrek med frac, slik jeg kunne med EB Garamond) på alle disse, og det lot seg ikke gjøre å knipe tegnavstanda for å få det til å se rett ut.

Noen typografisk grunnuttrykk

Men hvordan vet man om resultatet faktisk ser bra ut? Hvilke hensyn må man ta? Det er et par småting som det da er nyttig å være klar over, så i denne neste seksjonen skal jeg ta for meg noen typografiske grunnbegrep, fulgt av et forklarende bilde, før jeg til slutt beskriver punktvis hvordan jeg lagde eg pent aksjeselskapsymbol i LibreOffice.

kapitéler

Kapitéler eller små versaler er ikke det samme som forminskede blokkbokstaver. Hvis man bruker forminskingsfunksjonen i tekstbehandleren, ender man bare opp med en krympet versjon av blokkbokstaven. Ekte kapitéler er utformet spesifikt for å ta hensyn til den forminskede høyda de har; dette betyr særlig at de er litt videre enn vanlige blokkbokstaver, slik at bokstavene skal få nok plass til å puste.

For å slå på kapitéler har du to alternativer i OpenType: Bruk smcp for å gjøre små bokstaver om til versaler og Jules Verne; bruk c2sc for å gjøre blokkbokstaver (versalene) om til kapitéler, f.eks. NATO

x-høyde

X-høyde er høyda til den lille x-en i tekstblokka di. I ei skrift som renessanseantikvaen EB Garamond, er seriffene gjerne litt mer avrundede, slik at når man sammenligner en grotesk liten x med en liten x fra eldre antikva-skrifter, ser man at seriffene gis litt ekstra rom til å leve.

Petit-skrifter stopper i x-høyde.

petit

Petit er en lavere variant av kapitéler, en variant som stopper i x-høyda til skrifta.

brøker

Gode skrifter har egne sett for definisjonen av brøker. Brøkene har noen kjennetegn:

Døme på superskript, subskript, brøktall og fotnoter med EB Garamond i LibreOffice. Den lille streken viser hvor topplinja er. (I eksempelet over skulle det vel helst ha stått at koffein er formelen som nevnes, ikke kaffe. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Telleren skal være på linje med topplinja; hvis skrifta ikke har ekte superskripttall, kan det jukses til med å bruke en feitere variant til superskriptene.

Fotnote-«telleren» står omtrent halvveis på topplinja.

Brøkstreken kalles på engelsk solidus og har vanligvis 45-graders helling. HTML-koden for brøkstreken er ⁄.

Brøker som står på grunnlinja, så som 2π/3 bruker vanlig skråstrek (engelsk virgule) i følge Bringhurst, men man bør òg heller kunne angi disse med en divisjonsstrek.

Merk òg forskjellen på de to ulike skråstrekene når man angir skriftstørrelser, for eksempel 8/9¹⁄₂: 8 punkt skriftstørrelse på 9¹⁄₂ punkt kegel.

En annen skråstrek er divisjonsstreken; den har kodepunktet U+2215 og settes med   (medium mathematical space) før og etter, for eksempel 2π ∕ 3. Merk at dette blir et regnestykke (2π delt på 3) mens eksempelet over viser en grunnlinjesatt brøk: to pi tredjedeler.

Nevnere skal være på linje med grunnlinja.

Merk at til vitenskapelig notasjon, står «nevneren» midtveis over grunnlinja.

Kunnskapen satt ut i praksis

Større bilde som viser aksjeselskaptegnet i forhold til små bokstaver, blokkbokstaver og kapiteler. Klikk for å se bilde i full størrelse. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Linjene i bildet over viser grunnstrukturen som tegn bygges på. Disse linjene kan du se i definisjonslista.

overlinje

Linja som angir minusklenes overlengde.

Norsk har sju bokstaver med overlengde: b, d, f, h, k, l, t. Dessuten gotisk lang ſ.

Overlinja er ei hjelpelinje som ligger en anelse over versal­linja for å ta hensyn til at overlengde­bokstavenes topp­seriffer er litt høyere enn versalene.

Merk at det er forskjell på hvordan renessanse­antikvaer (som EB Garamond i bildet) og seinere antikvaers seriffer opptrer. For eksempel har Bembo og Kepler svært skarpe seriffer. Dette var en konsekvens av utviklinga av både papir- og trykketeknologi.

versallinje

Linja som angir versalenes høyeste punkt; versaler er det samme som blokkbokstaver.

På skrifter med «myke» versaler, kan deler av versalene stikke en anelse over.

kapitéllinje

I Petter Andresens typografiske leksikon står ikke dette angitt som ei bestemt linje, men det er vanlig at kapitélene er en anelse høyere enn petitene.

x-høyde(-linje)

Skriftas x-høyde er det punktet der toppunktet til bokstaven x ligger.

For groteskskrifter som Arial og Verdana, der man ikke har seriffer, møter liten x denne linja eksakt.

For antikvaskrifter som Garamond, der man har seriffer, kan seriffene til liten x ytterkant danse en liten anelse over x-høyda, men seriffens øvre hovedlinje går gjennom x-høyda.

grunnlinje (eller skriftlinje)

Den linja som bokstavene hviler på.

For å unngå den optiske illusjonen av at noen bokstaver er for små, henger bokstaver med mage en anelse under grunnlinja og strekker seg en anelse over x-høyda.

Norske bokstaver med mage er a, b, c, d, e, g, o, p, q, æ, ø, å.

Dessuten gjelder tilsvarende for bokstavene s, u, y (når denne har u-form).

underlengdelinje

Bokstaver med underlengde strekker seg nedenfor grunn­linja ned til underlengde­linja.

Norske bokstaver med underlengde er f, g, j, p, q, y

Se på den første bokstaven: stor X.

Denne versalen (eller majuskelen) har fire solide seriffer. Hver av disse hviler trygt: bunnseriffene på grunnlinja og toppseriffene oppmot versallinja. Ser du bildet i forstørrelse, legger du merke til at seriffene er nokså avrundete. Slike runde seriffer, typiske for renessansebokstaver, svever gjerne litt utenfor grensa som trekkes opp av grunn- og versallinja.

Se på den andre bokstaven: liten x.

Denne gemenen (eller minuskelen) har også fire solide seriffer. Som med versal-X-en hviler de trygt på grunnlinja og versallinja, og som med versal-X-en er de nokså avrundete, slik at bueforma til seriffene går en liten anelse utenfor linjenes grenser.

Se på den tredje bokstaven: stor A

Denne versalen har to solide seriffer som på samme vis som X-en hviler på grunnlinja, men legger merke til hvordan toppen av A-en strekker seg opp over versallinja og inn i overlengdeterritorium, dog ikke helt til topps. Dette skyldes at overgangen mellom A-ens grunnstrek (den brede streken) og hårstrek (den tynne streken) danner en slags halvt liggende seriff.

Se på den fjerde bokstaven, liten f

Denne gemenens seriff hviler godt på grunnlinja, men overhenget (den lille bua på toppen av f-en) strekker seg helt til toppen av overlinja. Blir overhenget for langt, ser bokstaven overdrevet ut. Overheng og underheng (som på kursiv f, j og y) krever ligaturer og kerning. Fra Petter Andresens Typografisk ordliste: «Kerning» er opprinnelig betegnelsen på den justeringen som må til for å skape optisk like bokstavmellomrom i slike tilfeller [ɔ: i tilfellene der en har bokstaver med over- eller underheng som tar seg inn i området til påfølgende eller forutgående bokstaver], f.eks. kombinasjoner av stor T og minuskler på x-høyde: Ta, To, Tr osv. Det samme gjelder naturligvis fa, aj, Ya, Vo osv. osv. Kerning er da i utganspunktet kniping (redusering) av slike bokstavmellomrom.

Se på den femte bokstaven: liten y

Denne gemenens seriffer hviler inn til x-høyda. Bokstavens underlengde – merk at underlengde ikke er det samme som underheng; man får underheng på y-en når den er kursivert – går ned til underlengdelinja.

Se på den sjette bokstaven: kapitelert B

Denne kapitélens seriffer går ut fra bokstavens grunnstreker og er på linje med grunnlinja og kapitéllinja. Merk at bokstaven strekker seg litt over x-høyda og at strøkbredden samsvarer med skriftgraden til både versalene og gemenaene.

Se til slutt på aksjeselskapsymbolet

Merk hvordan A-ens utforming samsvarer med versal-A-en, men har større vinkel mellom hårstrøket og grunnstrøket, slik en ekte kapitél trenger; merk dog at størrelsen på bokstaven tilsvarer en petit, ikke en kapitél. Merk videre at den hviler mot versallinja på samme måte som versal-A-en. Den ligger inn mot brøkstreken lik en teller, med tilstrekkelig luft mellom for å reflektere S-ens posisjon.

Merk at streken er en brøkstrek, ikke en skråstrek, da skråstreken ikke gir tilstrekkelig med plass til bokstavene; bokstavene blir for luftige og tegnet ser ikke ut som ett når skråstreken brukes.

Merk til slutt hvordan S-en hviler opp mot x-høyde-linja, og dermed får form som en petit. Dette er nesten nødvendig for at den ikke skal bli for dominerende. Tegnet må ha luft, men ikke så mye at S-en blir løsrevet.

Skriftlinjas anatomi

Eksempel på linjas oppbygging (klikk for stort bilde):

1. overlinje
2. versallinje
3. kapitéllinje
4. x-høyde-linje
5. underlinje

Skrifttypen er EB Garamond. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter

Til sist, som en liten hjelper, har jeg tatt med en liten illustrasjon som viser størrelsen på overlengde (med f-ens overheng), underlengde (med f-ens underheng), versaler, gemena, kapitéler og petiter. I eksempelet over ser du igjen markert linjas overlinje, versallinje, kapitéllinje, x-høyde-linje og underlengdelinje. Du ser også forskjellen på antikvaens romerske type, kursivert tekst, kapitéler (linje 2) og petiter (linje 3). Jeg kommer sikkert til å referere til denne illustrasjonen når jeg seinere skriver om typografi.