tirsdag 6. desember 2011

Latin: konjunktiv I og bøying av lat. «esse»

Denne artikkelens hensikt

Jeg skal her ta for meg hvordan konjunktiv bøyes i alle tidene, både i aktiv og passiv modus. Hensikten her er kun en gjennomgang med tilhørende forklaringer. I den neste posten skal jeg ta for meg mer om selve bruken av konjunktiv, og da spesielt i leddsetninger.

Litt om modus

De to modusene vi på norsk kjenner best, er indikativ og imperativ, men de fleste vet, til tross for at det er det mest brukte moduset vårt, likevel ikke hva indikativ er. Imperativ – av latin imperāre, å kommandere – er kjent nok; det er moduset vi bruker for kommandoer, som f. eks. «Hent hatten min, er du snill.» – «hent» er her stammen av verbet «å hente». Indikativ – av latin indicāre, å påpeke, å peke ut, å indikere – er tiden vi bruker for å beskrive en handling eller hendelse vi med sikkerhet vet er, var eller kommer til å bli eller ikke bli gjort.

I motsetning til indikativ, indikerer derimot konjunktiv – av latin coniungere, å sammenbinde – et kasus for det potensielle, usikre, hypotetiske eller også urealistiske og usannsynlige. Jeg kan ta noen eksempler på norsk: «Hvis bare de andre var her, hadde vi kunnet begynne å studere.»; «Gud bevare Kongen og fedrelandet»; «Helliget vorde ditt navn.» (av det siste eksempelets verb har vi det fortsatt mye brukte «vordende» – «Han er vordende til å bli noe stort.» På latin, i motsetning til de fleste vestlige språk i dag, brukes konjunktivenes egne former hyppig, både i hoved- og leddsetninger. Skal man mestre dem, må man pugge formene og forstå hvordan de kan oversettes.

Konjunktiv

Om tidene

Det er bare fire tider i konjunktiv, i stedet for seks som i indikativ. Futurum er uansett uvisst, så konjunktiv brukes ikke om dette. (Man kan danne en teoretisk konjunktiv utfra den eksisterende grammatikken, men den har ingen hensikt og ble ikke brukt.) På latin må man altså lære seg bøyingen av presens, imperfektum, perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv; de tre sistnevnte, som i indikativ, bøyes de likt uavhengig av konjugasjon eller om det er sterke eller svake verb, men førstnevnte har (som i indikativ) bøyingsmønster avhengende av om det er første, andre, tredje eller fjerde konjugasjon (eller tredje med -iō-verb).

Presens konjunktiv

For å danne konjunktiv av et verb i presens, ta presensstammen, endre stammevokalen til -ē- hvis det er første konjugasjon, eller -ā- hvis det er andre, tredje eller fjerde konjugasjon.

Konjugasjon av presens konjunktiv
For å lettere se hva som gjør formen spesiell, har jeg tatt med indikativformen av laudāre også.
Pers. & talllaudārelaudāremonēreágereaudīrecápere
1., sg.laudō laúdem móneam ágam aúdiam cápiam
2., sg.laudās laúdēs moneās ágās aúdiās cápiās
3., sg.laúdat laúdet móenat ágat aúdiat cápiat
1., pl.laudāmus laudēmus moneāmus agāmus audiāmus capiāmus
2., pl.laudātis laudētis moneātis agātis audiātis capiātis
3., pl.laudant laúdent móneant ágant aúdiant cápiant

Det som er verdt å merke seg, er hvilke endelser som brukes; som i indikativ har presensverbene en stammevokal, og den endres i konjunktiv til -ē- for 1. konjugasjon og -ā- for de øvrige, dog i noen av dem beholdes indikativstammevokalen også. På engelsk har man huskeregelen «we fear a liar» som hjelper oss å huske rekkefølgen på vokalene: 1. konj. ; 2. konj. -eā-; 3. konj. -ā-; 4. konj. (og 3. konj.s -iō-verb) -iā.

Imperfektum konjunktiv

Heldigvis er det bare presens konjunktiv som har disse ulike bøyningene. Imperfektum konjunktiv formes alltid ved å ta presens aktiv infinitiv + presens’ personendinger (aktiv og passiv) med lang -ē- (bortsett fra, som vanlig, før avsluttende -m, -r, -t og før avsluttende eller mellomstående -nt/-nt-.

Konjugasjon av imperfektum konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ av laudāre og agere tatt med.
Pers. & tall Imperfektum indikativ passiv Imperfektum konjunktiv aktiv/passiv
1., sg.laúdor ágor laudāre-m laudārē-r ágerem ágerer
2., sg.laudāris ágeris (-re) laudārē-s laudārē-ris ágerēs agerēris(-re)
3., sg.laudātur ágitur laudāre-t laudārē-tur ágeret agerētur
1..pl.laudāmur ágimur laudārē-mus laudārē-mur agerēmus agerēmur
2., pl.laudáminī agíminī laudārē-tis laudārē-minī agerētis agerēminī
3., pl.laudántur agúntur laudārē-nt laudārē-ntur ágerent ageréntur

Interessant å merke seg, er at når man lager imperfektum konjunktiv, så blir sluttvokalen i presensen man bruker forlenget før endelsen, der endelsen tillater det.

Perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv

Som perfektum indikativ, konjugeres alle formene av perfektum konjunktiv likt, uavhengig av hvilken konjugasjon det tilhører. Finn først perfektumstammen av verbet. For å lage aktivmodus, tilføyes -erī- + personendelsene for perf. konj. eller -issē- + personendelsene for plperf. konj.; vokalene forkortes naturligvis der det etter reglene må til. For å lage passivmodus, bytt ut hjelpeverbet sum og eram med passivformen av disse, sim og essem.

Konjugasjon av perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ av perfektum og pluskvamperfektum, aktiv og passiv av laudāre tatt med. Der partisippformene står, har jeg kun oppgitt hankjønn; e.g. skal «laudātus sum» leses som «laudātus, -a, -um sum» og «laudātī summus» skal leses som «laudātī, -ae, -a summus».
Person & tall Perfektum aktivPerfektum passiv Pluskvamperfektum aktivPluskvamperfektum passiv
IndikativKonjunktivIndikativKonjunktiv IndikativKonjunktivIndikativKonjunktiv
1., sg.laudāv-īlaudāv-erimlaudātus sumlaudātus sim laudāv-eramlaudāv-íssemlaudātus eramlaudātus éssem
2., sg.laudāvistīlaudāverīslaudātus eslaudātus sīs laudāverāslaudāvíssēslaudātus erāslaudātus éssēs
3., sg.laudāvitlaudāveritlaudātus estlaudātus sit laudāveratlaudāvíssetlaudātus eratlaudātus ésset
1., pl.laudāvimuslaudāverīmuslaudātī súmuslaudātī sīmus laudāverāmuslaudāvissēmuslaudātī erāmuslaudātī essēmus
2., pl.laudāvistislaudāverītislaudātī éstislaudātī sītis laudāverātislaudāvissētislaudātī erātislaudātī essētis
3., pl.laudāvēruntlaudāverintlaudātī suntlaudātī sint laudāverantlaudāvíssentlaudātī erntlaudātī essent
Konjunktiv av esse
Konjugasjon av sum, esse, fui i indikativ og konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ tatt med.
Person og tall PresensImperfektumFuturum PerfektumPluskvam-perfektumFuturum eksaktum
1., sg.sum éram érō fúī fúeram fúerō
sim essem fuerim fuissem
2., sg.es érās éris fuistī fúerās fúeris
sīs essēs fuerīs fuissēs
3., sg.est érat érit fúit fúerat fúerit
sit esset fuerit fuisset
1., pl.súmus erāmus érimus fúimus fuerāmusfuérimus
sīmus essēmusfuerīmusfuissēmus
2., pl.éstis erātis éritis fuístisfuerātisfuéritis
sītis essētisfuerītisfuissētis
3., pl.sunt érant érunt fuēruntfúerant fúerunt
sint essent fuerint fuissent

Oppsummering

Konjunktivtidene har bare fire former, nåtid og fortid. Der det er hjelpeverb i indikativ, brukes i konjunktiv det samme hjelpeverbet, men bøyd i konjunktiv. Når det gjelder konjunktivformene av esse, legg merke til de lange vokalene.

Jeg gjentar til slutt for å hjelpe på husken:

  1. Presens konjunktiv…
    1. … dannes ved å endre stammevokalen i verbet.
    2. … er ellers like presens indikativ.
    3. … sine stammevokaler kan lett huskes med huskeregelen «we fear a liar».
  2. Imperfektum konjunktiv…
    1. … dannes ved å ta presens aktiv indikativ (hele)…
    2. … og legge til personendelsene for aktiv eller passiv.
  3. Perfektum konjunktiv…
    1. … dannes ved å finne perfektumstammen av verbet og
    2. legge til, for å danne aktiv, -eri- + personendelse, eller
    3. ved å, for å danne passiv, ta partisippformen og legge til hjelpeverbet esse i presens konjunktiv (sim osv.).
  4. Pluskvamperfektum konjunktiv…
    1. … dannes ved å finne perfektumstammen av verbet og
    2. legge til, for å danne aktiv, -issē- + personendelsen, eller
    3. ved å, for å danne passiv ta partisippformen og legge til hjelpeverbet esse i imperfektum konjunktiv (essem osv.).