Latin: infinitiver

De forskjellige infinitivsformene

Hva infinitivet er

Infinitivet (f. eks. amāre – å elske/like) fungerer som et verbalt substantiv, og av det finnes det tre typer: infinitivet, partisippet og gerundivet. De aller fleste transitive verb har seks infinitiver: aktiv og passiv form av presens, perfektum og futurum.

Bøyningsskjema

Den egentlige endelsen til presens aktiv infinitiv er kun -re, men av praktiske årsaker er stammevokalen tatt med.

Infinitiver
	Aktiv	Passiv
Presens	-āre, -ēre, -ere, īre	-ārī, -ērī, -ī, īrī
Perfektum	perfektumstamme + -isse	perfektum passiv partisipp + esse
Futurum	futurum aktiv partisipp + -esse	[supinum på -um + -īrī]

Når det gjelder futurum passiv infinitiv, var det en form romerne helst ikke brukte; i stedet foretrakk de andre typer uttrykk, som for eksempel fore ut + konjunktiv.

Eksempler på bøyning i alle fire konjugasjonene
Aktiv
Presens	laudāre	monēre	ágere	audīre	capere
Perfektum	laudāvísse	monuísse	ēgísse	audīvísse	cēpísse
Futurum	laudātūrus, -a, -um, ésse	monitūrus, -a, -um, ésse	āctūrus, -a, -um, ésse	audītūrus, -a, -um, ésse	captūrus, -a, -um, ésse
Passiv
Presens	laudārī	monērī	ágī	audīrī	capī
Perfektum	laudātus, -a, -um, ésse	mónitus, -a, -um, ésse	āctus, -a, -um, ésse	audītus, -a, -um, ésse	cáptus, -a, -um, ésse
Futurum	laudātum īrī	mónitum īrī	āctum īrī	audīre	captum īrī

Hva vil det si at det er et verbalsubstantiv? Tenk deg en setning som «Det er galt å slå.» Her står verbet «å slå» som objekt, det har altså en substantivisk funksjon. På latin kjenner de fleste godt uttrykket «Errāre humānum est» – «Det er menneskelig å feile» – eller «Nāvigāre necesse est, vīvere nōn est necesse» – «Det er nødvendig å seile, det er ikke nødvendig å leve»; «å seile» og «å leve» er her verbalsubstantiv stående som objekt i setningen.

Strengt tatt, når vi her har med «esse» – «å være» – å gjøre, er det ikke et objekt, men et predikatsledd.

Akkusativ med infinitiv

Norsk er ikke lenger definert som et kasusspråk, men vi finner fortsatt rester av kasus i en del dialekter. I Romsdalen, eksempelvis, er det klar forskjell på om noen sier «I e på tur ti dal’n» eller «I e på tur ti dala»; det første betyr at vedkommende er ankommer inn i dalen, mens det andre betyr at vedkommende er på en tur inne i dalen. Tilsvarende har vi en rest av akkusativ på norsk, i form av objektsformene ham/henne. At de er på tur ut, ser man av at «han» kan brukes sidestilt med «ham», dog de fleste som i hvert fall er en anelse språkbevisste rynker nok litt på nesen av det. Grunnen til at de to formene strengt tatt ikke behøves, er fordi norsk i all hovedsak er et analytisk språk. Tysk er et eksempel på et språk som har beholdt noe av det syntetiske elementet i seg, ved kasusbruken. Latin er et i praksis rent syntetisk språk, der man i praksis står helt fritt i å velge ordstilling, og romerne elsket å utnytte dette.

Nå vel, nok om det. Akkusativ med infinitv brukes for å uttrykke indirekte uttrykk, som for eksempel i setningen «Han sa at han leste boka.» En annen måte å uttrykke dette på, er å bruke objektsform, og uttrykket blir da «Han sa ham å ha lest boka.» På latin brukes alltid denne uttrykksmåten, og jeg skal her liste opp noen eksempler:

Eksempler på akkusativ med infinitiv
1. Dīcunt – de sier	eum iuvāre eam eum iūvisse eam. eum iūtūrum esse eam.	ham å hjelpe henne / at han hjelper henne ham å ha hjulpet henne / at han hjalp henne ham å skulle hjelpe henne / at han skal hjelpe henne
2. Dīxērunt – de sa	eum iuvāre eam eum iūvisse eam. eum iūtūrum esse eam.	ham å hjelpe henne / at han hjelper henne ham å ha hjulpet henne / at han hjalp henne ham å skulle hjelpe henne / at han skal hjelpe henne
3. Dīcent – de kommer til å si	eum iuvāre eam eum iūvisse eam. eum iūtūrum esse eam.	ham å hjelpe henne / at han hjelper henne ham å ha hjulpet henne / at han hjalp henne ham å skulle hjelpe henne / at han skal hjelpe henne

Som man ser av disse eksemplene, kan en hvilken som helst tid av infinitivet brukes sammen med hovedverbet, og i alle tilfellene er infinitivets tidsforhold til hovedverbet det samme, nemlig slik:

Uavhengig av hovedverbets tid, er infinitivets forhold til hovedverbet, hvis det er…
1. presens infinitiv, samtidig med hovedverbet handling,
2. perfektum infinitiv, før hovedverbets handling,
3. futurum infinitiv, etter hovedverbets handling.

Hvordan identifisere en akkusativ med infinitiv

Akkusativ med infinitiv brukes vanligvis sammen med et hovedverb som uttrykker tale, tenking eller sansing. En del andre uttrykk krever også akkusativ med infinitiv; se Eitrems grammatikk §§141–3 for mer informasjon. Jeg skal her liste opp noen eksempler på bruken av akkusativ med infinitiv:

Eksempler på latinske uttrykksmåter med akkusativ med infinitiv i norsk oversettelse.
Latin	Norsk: objektsform + infinitiv	Norsk: at-setning
Gāius dīcit sē iūvisse eam.	Gaius sier seg å ha hjulpet henne.	Gaius sier at han hjalp henne
Gāius dīxit eum iūvisse eam.	Gaius sa ham (f. eks. Marcus) å ha hjulpet henne.	Gaius sier at han (f. eks. Marcus) hjalp henne.
Gāius dīcit litterās ā sē scrīptās esse.	Gaius sier brevet å være skrevet av ham [selv].	Gaius sier at brevet ble skrevet av ham [selv].
Gāius dīcit litterās tibi scrībendās esse.	Gaius sier brevet å burde skrives av deg.	Gaius sier at brevet burde skrives av deg.
Discipulī putant sē linguam Latīnam amātūrōs esse.	Studentene tenker seg å komme til å like det latinske språket.	Studentene tenker at de kommer til å like det latinske språket.
Magistra scīvit discipulās Latīnam amātūrās esse.	Lærerinna visste studinene å komme til å like det latinske språket.	Lærerinna visste at studinene skulle komme til å like det latinske språket.
Caesar iussit pontem ruptūrus esse	Cæsar har befalt broen å skulle ødelegges.	Cæsar har befalt at broen skal ødelegges.

Av tabellen ser man at det ikke alltid er like god norsk å bruke objekt med infinitiv, men det finnes uttrykk som helt klart er flottere om ikke rett ut bedre å uttrykke på den måten; se da særlig det siste om Cæsars befaling.