Taekwon-do-terminologi: 뛰다 – å hoppe

Hva er forskjellen på det som i boka står beskrevet som «flygende» og «hoppende»? Terminologien er uklar ut fra ordene i seg selv, men kort sagt beskriver det første vannrett bevegelse i lufta og det andre loddrett. Tradisjonelt (etter hva jeg lærte) er alle disse bevegelsene minimum øyenhøyde, men dette ser ut til å ha gått i glemmeboka for de fleste.

Som teoriinteressert (andre ord har vært brukt til å beskrive iveren jeg har utvist hva gjelder tilegnelsen av teori) ser jeg nytta av å ta en kikk på den koreanske terminologien. Så vel ordet for flygende (ttwimyeo – 뛰며) som hopping (ttwigi – 뛰기) er av samme rot: 뛰다 – ttwida, der 다 er infinitivsmerket (jamfør vårt «å»). Ordet går tilbake til i alle fall mellomkoreansk ᄠᅱ다 (Yale: ptuy-ta), og betyr å løpe, hoppe, springe (både som i zu springen og som i «å løpe fort»). Når man tilføyer ‑기 til et verb, nominaliserer man det, ɔ: man lager et substantiv av verbet, jamfør ‑ing på norsk (å løpe > løping). Dermed får vi at ttwigi betyr «hopping».

Endelsen ‑며 (‑myeo) er litt mer spennende i så måte. Den brukes for å beskrive «ei handling som utføres mens ei anna handling pågår», slik jeg fikk det forklart på koreansk IRC.Jepp, IRC finnes fremdeles. Dermed får vi at ttwimyeo chagi betyr omtrent «mens-du-hopper-spark».

I taekwon-do-ens fagterminologi har det blitt til «flygende» spesifikt. Her er faktisk norsk lettere og mer presist å forholde seg til enn engelsk. Mens man i engelsk kan si «a jumping boy» og «jumping is fun» (det første et presens partisipp og det andre et nominalisert verb), blir det samme på norsk «en hoppende gutt» og «hopping er artig» (eller kanskje helst «det er artig å hoppe»). Nøkkelen her er endelsene ‑ende kontra ‑ing: presens partisipp kontra gerundium (substantivforma til verbet). Et partisipp er adjektivforma til et verb; som du ser over beskriver partisippet – det «adjektiviserte» verbet – substantivet. Men det kan jo ikke et verb gjøre‽ Det kan det når det er partisipp. Og i et presens partisipp er det nettopp iboende at det skjer samtidig med nå. Dermed uttrykker «flygende» i norsk nettopp samtidighet, nesten eksakt på samme måte som i koreansk. Snodig, gitt!

Vaksine!

No på fredagen som var, var det endeleg min tur. Eg måtte reise rimeleg langt for å få tatt vaksina mi – halvannan time med buss – men då eg først kom meg fram, var de fort gjort. Dei som tok imot oss, var veldig hyggjelege, og ein blei rettleia heile vegen gjennom. Pamfletten med «Les dette før du tar AstraZeneca»-vaksina fekk eg riktignok etter at ho var sett, men dei hadde vel i grunn spurt meg ut om det meste som var viktig i ho på førehand. Eg kom heim att på kveldinga, og så byrja eg å bli litt småsjuk.

Viss du får AstraZeneca-vaksina, kan du vere førebudd på at det er heilt vanleg å bli øm i arma der ein fekk ho. I tillegg er det vanleg å bli litt kvalm, sår i halsen osb., eller som det blei for meg: å få ein kortvarig, mild, influensaliknande tilstand. Eg hadde høg feber, skalv som eit ospelauv, svetta og var heit, medan eg frøys valdsamt; fekk hovudpine, og låkt i dei fleste musklane; og dessutan diaré. Eg blei tom for energi og hadde null overskudd heile helga; og no på sundagen det same, mykje det same (men betre i magen), feber, veldig sliten og ikkje mykje tess. Om du kan, vil eg anbefale deg å ta ho på ei tid der du anten kan melde deg sjuk ein dag eller to etter (viss du skulle trengje det), eller i helga. Det siste er no vel eigentleg ikkje eit so godt alternativ, for poenget med helga er jo at ein skal bli utkvilt før ein tek til på ei ny arbeidsveke, so da er ein ikkje mykje tess når måndagen kjem.

I alle høve, no er første skot sett, og om tre til tolv veker får eg det andre. I motsetnad til i England, får eg ikkje noko kort som prov på at eg har teke ho, men eg vonar no at dei alle fall har eit sentralt register der det står ført opp. Eit vaksineregister som me har i Noreg, trur eg er å håpe på vél mykje.

Sliten, tom, utbrukt

Portrett av Galen, 1700-talet, The Lancet ved gravør Georg Paul Busch. Frå Wikimedia Commons.

No, etter mykje strev, har eg endeleg fått levert utkastet mitt til utstillingsmelding av  The Empire’s Physician : Prosperity, Plague, and Healing in Ancient Rome til rettleiarane mine. Eg sende også ein e-post til Jugaad-prosjektkontakten min, for å gjere dei klare over at eg har teksten klar. Utstillinga er interessant, ho, det må eg seie, skjønt eg er òg klar i kva eg kritiserer. Det er mykje dei kunne ha gjort for å faktisk gjere det til ei moderne, interaktiv nettutstilling; mest av alt er det no berre ei nettbok, og med 1440p blir det mykje svart på kvitt.

Med alt som har skjedd i det siste, er det ikkje rart at eg er sliten ut. Plana mi for den neste halve veka er å gjere noko eg ikkje har gjort på lang tid: Ha ei helg uten skyldnadar, ingen e-postar, spele spel, og kanskje dra ut på ein lang tur? I alle høve: Eg treng å slappe av, og det skal eg gjere no; det har eg fortent.

And med andrikharem

Andemor med åtte ender på jorde i Cowglen-området. Foto Tor-Ivar Krogsæter 2021.
Jepp, Glasgow er plaga med mye, mye søppel.

I går, da jeg var på tur tilbake fra butikken, så jeg en flokk ender samla på et jordstykke i nærheten av der vi bor. Jeg tok en nærmere kikk, og blei overraska over å se åtte andriker samla med ei andemor. Det så ut til at denne anda hadde det som plommen i egget, med et helt harem av andriker til å konkurrere om oppmerksomheta hennes. Sevja stiger!

Rollespel: Alternativt talsystem II

Eit interessant talsystem:
⓪ ① ② ③ ④ ⑤ ⑥ ⑦ ⑧ ⑨ ⑩ ⑪ ⑫

Viss du ser sirkeltal, kan du laste ned skrifta eg brukar til desse tala frå googledisken min. Tala er definert på U+24ea (0) og U+2460–246b (1–12). Viss du ikkje vil (eller det ikkje verkar – Blogger er litt strisam her), syner eg ho lengre ned med bilete.

Tidlegare postar om talsystem:

• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅰ, der eg presenterte grunnleggjande om talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅱ, der eg presenterte mellom anna tjuesjutalsystemet til oksapminfolket, og forslaget mitt til korleis eit ekte tolvtalsystem bygd på multiplar av fire i grupper på tre kunne sjå ut.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting (denne posten), der eg gav eit logisk prov på at tal, talord og talsymbol er det same på eitt vis, men at me har eitt talord meir å ta av i talordrekkjene våre enn kva me har siffer, tilsynelatande uavhengig av talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲb – det nye talsystemet, der eg introduserte dei nye grunntalorda, og fortalde soga om kong Faviðí Tolftigirfeðmingr av Faviðen.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲc – tala over trīr (12), der eg tek for meg tala over trīr (12) og kjem med forslag til kva store tal som tilsvarande titalssystemet sitt 100 og 1000 kan vere. Lenkja til denne posten blir lagt til når han er ferdigskriven.

I innleiinga til den første posten om talsystem skreiv eg at […] problemet me har i dag når me skal attgje [talsystem med fleire enn ti grunntal], er at me brukar anten kun dei ti sifra me har og legg til ekstrateikn (som A–F for 10–16), eller talar om til dømes tolvtalsystem med utgangspunkt i dei ti sifra med brukar og titalsystemmåten å forstå rekning på. Hugsar du tabellen som synte tital- og tolvtalsystemet sett mot kvarandre? Som han synte, når me attgjev andre talsystem i deira eigne system, blir det akkurat like nett og lett som talsystemet me tilfeldigvis er vane med. Papua Ny-Guinea har mange interessante system, og det kanskje mest interessante (synest eg) er 27-talsystemet oksapminfolket brukar på Ny-Guinea: Dei 27 grunntala har namn etter kroppsdelane frå høgre tommeltott til venstre lillefinger:

Illustrasjon frå Saxe, Geoffrey B. & Esmonde, Indigo: Making Change in Oksapmin Tradestores: A Study of Shifting Practices of Quantification Under Conditions of Rapid Shift towards a Cash Economy, South Pacific Journal of Psychology, bd. 15 № 1. januar 2004, DOI: 10.1017/S0257543400000134. Eg fann artikkelen via ResearchGate.

A	tip^na	1	tommel
B	tipnarip	2	ring­finger
C	bum rip	3	lang­finger
D	h^tdip	4	peike­finger
E	h^th^ta	5	lille­finger
F	dopa	6	hand­ledd
G	besa	7	under­arm
H	kir	8	ol­boge
I	tow^t	9	over­arm
J	kata	10	skulder
K	gwer	11	sida av halsen
L	nata	12	øyret
M	kina	13	auget
N	aruma	14	nasen
O	tan-kina	15	hitt auget
P	tan-nata	16	hitt øyret
Q	tangwer	17	hi sida av hals­en
R	tan-kata	18	hi skuldra
S	tan-tow^t	19	hi over­arma
T	tan-kir	20	hin ol­bogen
U	tan-besa	21	hi under­arma
V	tan-dopa	22	hitt hand­leddet
W	tantip^na	23	hin tommel­en
X	tan-tipnarip	24	hin peike­fingeren
Y	tan-bum rip	25	hin lang­fingeren
Z	tan-h^tdip	26	hin ring­fingeren
Æ	tan-h^th^ta	27	hin lille­fingeren

I tabellen valde eg å representere dei oksapminske tala med bokstavane frå A til Æ. Rekning med eit 27-talsystem er akkurat slik som med titalsystemet; ein må berre hugse at ein tek 27 i mente, ikkje 10. Det høyrest kanskje komplisert ut, men det er sikkert like underleg for dei å berre kunne hente ein tiar, som for oss å kunne hente «hin lillefingeren». Men for ein oksapminer, kan det å rekne med tala slik me er vane til, bli kunstig, for som artikkelforfattarane nemner:

To indicate a particular number, one points to the appropriate body part and says the body part name. For example, to indicate the number 12, one points to the ear which is the 12th body part and says the word for ear, “nata”. To count past the 27th body part, one continues up to the wrist, forearm, and on up and around the body. There is no distinction between the name for the 21st body part and the 29th body part; both are called “tan besa” or “other forearm”. Thus, context is crucial for an understanding of the numerical referent for any number in the Oksapmin counting system.

Saxe og Esmonde 2004: 12

Eit par reiknestykke kan illustrere det:

10 + 12 = 22

J + L = V

Z + W = V

26 + 23 = 49

Det me kan ta frå dette, er at det at eit talsystem har mange faktorar eller store grunntal, gjer ikkje talsystemet i seg sjølv nyttig; grunnleggjande for at eit talsystem skal kunne vere anvendeleg, er korleis brukarane sjølve forstår det. Det kan sjå ut til at oksapminarane sjølve ikkje har bruk for å gjere større reiknestykkje, så når det er klårt frå samanhengen om ein meinar I (tow^t) fyrste gong eller andre gong, har ein ikkje behov for å seie om det er snakk om II eller berre I.

For at talsystemet eg vil skape skal verke etter formålet sitt, må ein kunne gjere klåre reiknestykkje med det, så talsystemet må vere utvetydig òg i bruken sin.

Eit ekte tolvtalsystem

Eg har grubla mykje på korleis det kunne sjå ut, og kom til slutt fram til eit tolvtalsystem bygd på grupper av tre. Eg ville òg at det skulle ha eigne talord som hang saman fonetisk; sidan dei hadde bygd systemet på tre, verka det naturleg for meg at også språket i seg sjølv ville ha ein slik grunnstruktur. Men eg kom meg ikkje dit direkte, så eg skal vise vegen, for ein lærer meir av å trø vegen enn å kome fram til målet.

Fyrste forsøk

Den fyrste rekkja eg landa på, lydde slik:

Fyrste forslag til talord (determinativar) til tolvtalsystemet

	Verdi
	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12
Talord	æinnj (ein)	tu (to)	tri (tre)	fir (fire)	fæm (fem)	sæks (seks)	sjau (sju)	åttå (åtte)	pæis (ni)	ti (ti)	ølljøv (elleve)	tølv (tolv)
	Ein etterhengd -j indikerer palatalisert konsonant, slik ein finn han i store delar av Romsdalen, Nord-Møre, Trøndelag og mesteparten av Nord-Noreg. I hovudet mitt høyrer eg alle dei vanlege L-ane som tjukk L.

Eg ville at talorda skulle være mogleg å kjenne att straks, berre med nokre underlegskapar putta inn her og der. Talordet «peis» for 9, går tilbake til gamal tid, og eg har høyrt at folk på min alder har høyrt sine besteforeldre bruke ordet. Det kjem frå tømrarfaget, og blei brukt for å skilje det frå 10. Dei øvrige tala er eit samansurium av nordvestnorsk talemål med nokre dølamål blanda inn her og der. Det er lett nok å kjenne att, og samstundes akkurat snodig nok til at ein kan putte det inn i eit område der ein vel å tale litt breiare dialekt.

For talorda frå 13 og opp, såg eg for meg noko i retning av tøllæinnj, tølltu, tølltri, tøllfir […] tøllått […] tølljøv, tvølv, æinnj-og-tvølv […]. Alternativt, for å følgje den norske, skandinaviske, jamvel europeiske tradisjonelle måten å seie talorda under hundre på, kunne ein i staden ha hatt æinnjtølv, tutølv, tritølv, firtølv, fæmtølv, sækstølv, sjautølv, åttølv, peistølv, titølv, ølljøtølv, tvølv (jamfør qui>kvi og eu>ev), æinnj-og-tvølv, tu-og-tvølv, tri-og-tvølv, fir-og-tvølv […] ått-og-tvølv […] øllj-og-tvølv, trølv, firølv, fæmølv, sæksølv, sjauølv, åttølv, peisølv, tiølv, ølljølv. Og 12²?

Det protogermanske opphavet til «hundre» er *hundą («hundre») + *radą («telj») (uttala /ˈxun.dɑ.ˌrɑ.ðɑ̃/). Sidan hundre opphavleg berre tyder noko stort, kanskje enkelt og greit «stortølv»? Og da naturlegvis med retrofleks -rt-ljud: /stuːʈøɽ(v)/. Ein kan tenkje seg ei endring frå stortølv til stølv over tid, og da få tustølv, tristølv o.s.b. for 1 × 12², 2 × 12², 3 × 12².

Andre forsøk

Kva om ein i staden har eigne ord som kan minne om norsk, men som har ein eigen tankegang bak seg? Eg gjorde meg opp ein tanke om at ein hadde tre grunntal: æiɲ́, tú, trí. Her tyder ein akutt aksent lang vokal eller konsonant jamfør slovakisk (og forresten fortalde Elena meg her om dagen at L og R blir behandla som vokalar på slovakisk, sidan dei kan få aksent for å gjere dei lengre: á, é, í, ó, ú, ý, ĺ, ŕ), og ein konsonant med j-krok på er palatalisert, som i «han» (pronomen) kontra «hannj» (det du grip med) i nordlending. Eg tenkte at desse tre talorda var å tenkje som (0 × 3⁰ + [1, 2, 3]), altså 0 + 1 = 1 = æiɲ́ o.s.b.

Vidare tenkte eg at ein doblar vokalen for å doble verdien, slik at ein får dei neste tre grunntala: ǽiɲ́, ǽtu, ǽtri/ǽtr, jamfør ((0 + 1) × 3 + [1, 2, 3]). Talordet ǽtu blir forkorta frå ǽtú på grunn av jambeforkorting, det same skjer med ǽtrí > ǽtri, og den finale i-en fell til slutt vekk og ein får att ein syllabisk konsonant, ɔ: /æː.tr/, som kan hende utviklar seg til /æːtr/.

I lingvistikk tyder teikna < og > «kjem frå» og «førte til», slik me i latin til dømes har bĕnĕ < bĕnē, ɔ: «bĕnĕ kjem frå bĕnē».

For talorda 7–12 får ein då den same idéen, men no med talordet tú som berande: túiɲ́, tútu, tútri/tútr ((0 + 2) × 3 + [1, 2, 3]) og tríiɲ́, trítu, trítri/trítr ((0 + 3) × 3 + [1, 2, 3]).

Så kom eg til å tenkje på at dette ikkje følgjer regelen for to, så kanskje me har to system som lev side om side? Eller eitt system som er det nye, medan eitt eldre har byrja å gå ut av bruk? Eller det eine systemet er framleis i bruk i eit meir innestengd område, medan utflyttarane tok i bruk det nye systemet med trí som markør for 10–12? I alle høve, det gamle systemet måtte da sjå slik ut: tuiɲ́, tut(u), tutri for ((0 + 2) × 3 + [1, 2, 3]) og túiɲ́, tútu, tútr for ((0 + 3) × 3 + [1, 2, 3]). Tútu < tútú, men sistevokalen blir utsett for jambeforkorting, ɔ: det at siste staving blir forkorta i lengde når ein har jambetrykk på ordet. Hugs at «jambe er troké og troké er jambe» – med helsing norsklærar Rolf Bugge, Molde vidaregåande skule.

Eg enda altså opp med to system, som i tabellformat gjev følgjande tolv grunntal:

Andre forslag til talord (determinativar) til tolvtalsystemet

	Verdi
	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12
Talgrunnlag	[1, 2, 3] × 30			3 + [1, 2, 3] × 30			2 × 3 + [1, 2, 3] × 30			3 × 3 + [1, 2, 3] × 30
Talord, gamle	æiɲ́	tú	trí	ǽiɲ́	ǽtu	ǽtri ǽtr	túiɲ́	tútu	tútri tútr	tríiɲ́	trítu	trítri trítr
Talord, nye							Talgrunnlag
							2 × 3 + [1, 2, 3] × 30			3 + 3 × 3 + [1, 2, 3] × 30
							tuiɲ́	tut(u)	tutr(i)	túiɲ́	tút(u)	tútr(í)

Talsymbol

Å lage talsystema var sjølvsagt ei kalligrafisk gledjande utfordring for meg. Eg fann etter kvart ut at eg ønskte å lage eit skrivesystem der ein skreiv frå høgre mot venstre, og laga også ein runeversjon av tala. Idéen var enkel: Tala skulle bestå av enkle symbol som hang saman, som i fullstendig form såg slik ut som til høgre. Den svarte streken er den fyrste grunnfiguren, som representerer stroket for ein. Den raude krullen tyder legg til ein. Den grøne krullen tyder legg til to. Haka på botnen tyder legg til tre. Den blå krullen tyder andre sekvens, altså legg til seks. Dette gav meg denne talrekkja:

æiɲ
1

tú
2

trí
3

ǽiɲ́
4

ǽtu
5

ǽtr(i)
6

túiɲ́ | tuiɲ́
7

tútu | tut(u)
8

tútr(i) | tutr(i)
9

tríiɲ́ | túiɲ́
10

trítu | tút(u)
11

trítr(i) | tútr(i)
12

Merk at som nemnt, blir desse tala (og alfabetet eg vonar eg skal lage i framtida) skrivne frå høgre til venstre; siste siffer – einaren – er altså talet lengste til venstre.

Rekning

Lenger opp spurte eg: Hugsar du tabellen som synte tital- og tolvtalsystemet sett mot kvarandre? Som han synte, når me attgjev andre talsystem i deira eigne system, blir det akkurat like nett og lett som talsystemet me tilfeldigvis er vane med. Og vidare sa eg at Rekning med eit 27-talsystem er akkurat slik som med titalsystemet; ein må berre hugse at ein tek 27 i mente, ikkje 10. Så i dette tilfellet blir det då å ta tolv i mente, eller som det heiter her: trítr eller tútr i mente. Dette er forresten det same som eg synte i posten min D&D: Mer om penger: Hvordan regne med de forskjellige myntenhetene. Det er vel kan hende best å syne det med eit døme:

^{1 1} 
B2A
+  385
= 12B3

11 02 10
+ 03 08 05
= 14 10 15

^{01    01}
11 02 10
+    03 08 05
= 01 02 11 03

Eg valde her å skrive tala med minste siffer til høgre, slik vi er vane til å lese dei; sjølv har eg sett for meg at dei skriv frå høgre til venstre, på grunn av ein leiande hovding eller konge tilbake i tid som sjølv var venstrehendt keivhendt retthendt, og dermed foretrakk skriving i den retninga. Tala har difor krullen og kroken den vegen dei har; det høver seg godt for retthendt skriving. Eg fekk for øvrig ikkje til å fjerne ramma rundt bileta, uansett kor mykje eg prøvde.

Så, er dette lettvint? Nei, ikkje nødvendigvis. Men kan det vere interessant? Ja, så absolutt. Mykje av det som gjer at eit rollespel kjem til live, er kjensla av at dei ulike regionane har sine eigne kulturar og språk. Eit alternativt talsystem som dette, kan vere ei interessant nok utfordring for spelarane, viss ein har ei kampanje der slikt blir sett pris på. Eg vil tilrå at om ein skulle velje å ta i bruk slike ting som dette, så burde ein ta seg litt tid til å bli god kjend med det i forkant av bruken av det, slik at spelarane kan få kjappe, sjølvsikre svar på korleis det verkar når dei undrar seg. Ein spelar som undrar seg over noko i verda ein skapar for og med dei, er verd vekta si i gull; ein spelleiar som syner at den set pris på det med å ha gjort sin del av arbeidet, er det same.

Til slutt, om nokon skulle ha lyst til å sjå skrifta i OpenType-format, kan ein laste ho ned frå googledisken min. Bokstavane er plassert i området U+2474–247f (enclosed alphanumerics, parentestal), så for å taste dei, nyttar ein seg av ein tekstbehandlar som LibreOffice, OpenOffice eller Word, tastar den firesifra, heksadesimale talkoden, og trykker Alt + X.

Kan menn gråte?

Jeg er kanskje ikke musiker lenger – selv om jeg anser meg selv for fortsatt å være det – men den utdannelsen jeg har, har gjort meg i stand til å oppleve musikk på et vis som jeg vil påstå at mange går glipp av (på godt og vondt). Én ting som følger med det, er de intense følelsene musikk kan gi, og for meg ble det en måte å lære meg selv å føle mer enn sinne. Så kan menn gråte? Det åpenbare svaret er selvsagt «ja», men for min del i alle fall, er svaret mer komplekst enn som så.

Jeg har tenkt på denne teksten den siste uka. Ja, det er klart at menn biologisk sett kan gråte. Jeg tenkte at jeg skulle undersøke litt nærmere hva det er som gjør at vi gråter, men har funnet ut at det faktisk ikke er det som er interessant i denne sammenhengen. Spørsmålet om hvorvidt menn kan gråte, handler om noe mer enn den fysiske evnen til å gjøre det. Jeg, for min del, måtte lære meg selv hvordan å gjøre det, og det skjedde seinere enn hva man kanskje skulle tro: Første gang jeg kan huske at jeg gråt etter tidlig barndom, er på Utsikten i Tromsø. Når? Mens jeg hørte på musikk, nærmere bestemt Elvis’ versjon av American Trilogy fra Live at Madison Square Garden. Det er noe med mektig musikk som alltid taler direkte til hjertet mitt; jeg kjenner det innerst inni meg, føler det både sjelelig og intellektuelt. Når jeg er i stand til å forstå hvordan noe er gjort, greier jeg å få en intellektuell nytelse ved det som fyller meg med glede; når jeg samtidig opplever en fullstendig tilstedeværelse i det musikalske uttrykket, og uttrykket i seg selv er sterkt, og dessuten når jeg da også er for meg selv, da greier jeg å slappe av nok til at jeg kan bli rørt, og kanskje til slutt gråte.

For å kunne gråte må jeg bevisst tillate meg selv å slappe av så mye at jeg kan leve helt i øyeblikket og kjenne følelsene som kommuniseres; vanligvis må det også være noe kvalitativt, intellektuelt sterkt over det som uttrykkes.

Jeg begynte å tenke på hele denne tematikken da jeg så Nightwish med Floor Jansen i spissen framføre Ghost Love Score her om dagen.

Nightwish med Ghost Love Score, først i Buenos Aires 2012, så på Wacken 2013, og til slutt Tampere i (muligens) 2017. Den første har den beste slutten; Wacken er fantastisk rå – hun har tydelig blitt varm i støvlene og har funnet sin egen stil og si egen tolkning – og tonene er krystallklare, vakre og særpregede; og Tampere-konserten … Det er rimelig tydelig at nå er det på hjemmebane; den er helt glimrende.

Det er ikke første gangen jeg hører den; i det siste har jeg faktisk sett en god del reaksjonsvideoer, og til og med når jeg ser musikken med avbruddene som gjerne følger i slike, får jeg den samme reaksjonen på slutten av den: Jeg begynner å puste mye dypere, det kjennes ut som hjertet slår mer; jeg blir grepet av følelser som er så intenst sterke at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dem; og hvis jeg greier å slappe av, kommer tårene. Og det gjelder ikke bare denne låta; å se Five Finger Death Punchs Wrong Side of Heaven gjør like vondt hver gang. Om du ikke har sett den, her er den (og ha på hodetelefoner og sørg for at du er i fred mens du ser den – musikkvideoen er grufull, sterk og sannferdig):

Five Finger Death Punch: Wrong Side of Heaven (Wrong Side of Heaven and the Righteous Side of Hell).

Men det trenger ikke å være slike sterke videoer til tilsvarende musikk. Jeg hadde en lignende opplevelse av å se den avsluttende trommesoloen i Whiplash (Damien Chazelle, 2014). Mange meninger er ytret om filmens verdi som dokument over studievilkårene en lever under når en tar høyere musikkutdanning, men at filmen har ei sterk musikalsk-emosjonell avslutning kan i alle fall jeg skrive under på. Igjen, det er ikke bare musikken i seg selv, men den totale følelsen, følelsen av et menneske-i-musikk, av at et menneske blir musikk. Også andre ting gir meg slike følelser, og særlig når jeg ser eller hører ting med sterke underliggende følelser i, sånn som LADbible-samtalen Old Soldier Meets Young Soldier | The Gap, eller hvis jeg leser noe gripende. Jeg har vanskelig for ikke å føle det som føles på den andre sida av mediet.

Men så kommer hovedspørsmålet mitt igjen: Kan menn gråte? Egentlig burde det sies slik: Kan menn gråte? Samfunnet vårt i dag vil ha det til et rungende Ja!, men er det egentlig slik? Det ser ut til at det kommer veldig an på hvor man kommer fra. I asiatisk film, i alle fall i østasiatisk film (som t.d. koreansk og kinesisk film), er gråtende menn ikke bare vanlig, men tydeligvis veldig positivt ansett. Det er ikke til å undres over; for å bli et balansert menneske, må man ha en balanse mellom feminine og maskuline kvaliteter (음양 (eum-yang), eller 陰陽 (yīnyáng)); det må med nødvendighet innebære at et sunt menneske kan vise både aggresjon og følsomhet, både kunne være sint og kunne gråte.

Enn her? Her i Vesten?

Da jeg var ungdom, syntes jeg alltid at scenen i Dødelig våpen, der Murtaugh kommer på jobb og snakker med en av de yngre kollegene sine, var spesiell. Er det virkelig slik? lurte jeg. Her er et utdrag fra manuset (s. 31):

L.A.P.D. – MORNING

A zoo. A sign reads METRO ROBBERY/HOMICIDE.

Roger Murtaugh sits at his desk, lost in thought. Behind him, McCASKEY, Class Three Detective. He talks to Murtaugh:

McCASKEY
See, you’re behind the times, Sarge. Guys in the Eighties aren’t tough. They’re sensitive people. They show emotions around women and shit like that. (beat) I think I’m an Eighties man.

MURTAUGH
How you figure?

McCASKEY
Last night: I cried in bed, so how’s that?

MURTAUGH
Were you with a woman?

McCASKEY
No, I was alone, why the fuck you think I was crying?

MURTAUGH
Sounds like an Eighties man to me.

Noen år før dette, da jeg ramlet ned trappa (uten at noen så det), merket jeg at jeg (slik jeg hadde for vane) var i ferd med å ta til tårene. Jeg slo meg, var vel knappe ti år gammel; det hadde vært en normal reaksjon. Men noen hadde sagt til meg at hvis jeg sluttet å vise at ting gjorde vondt, kom jeg til å bli mindre plaget, så der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gråte mer. Det burde ikke la seg gjøre så lett, men slik jeg husker det i alle fall, var det slik det gikk til – denne kvelden sluttet jeg å gråte.

Det er kanskje verdt å si at det ikke utgjorde store forskjellen, i alle fall ikke som jeg merket meg. (Men det er nå ei historie som bedre hører hjemme en annen plass eller en annen dag.)

Jeg prøvde å gråte da onkel Øyvind døde, men ikke engang da jeg fikk se ham på sykehuset, død, kom tårene. Det var ikke mindre vondt inni meg – han var den beste vennen min, den jeg visste at alltid kom til å være der for meg og aldri kom til å dolke meg i ryggen. Noen år før det, da den første store kjærligheten min (som jeg nok neppe hadde sjansen på) ble sammen med kameraten min, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan. Da jeg knakk sammen i militæret, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan; jeg greide riktignok å snakke om hvordan jeg hadde det, og ble overført så jeg fikk sjansen til å fullføre tjenesten min, men ingen tårer var å finne. Da jeg ble overfalt i søvne, det samme etterpå. Da jeg var fullstendig alene på bursdagen min i 2001, til tross for invitasjoner og tilbakemeldinger om at Det hadde vært kjempetrivelig., selv om jeg var helt fra meg da jeg snakket med Kjersti på telefonen dagen etter …

Store gutter gråter ikke.

Så kan menn gråte? Ikke i Vesten. Burde menn kunne gråte? Selvfølgelig! Vi ser det nå og da på film, i musikkvideoer (som den over), og det er besynderlig hvordan synet av en voksen mann som gråter i en vestlig kontekst i hvert fall av meg oppleves som uendelig mer gripende, enn når jeg ser det samme i en østlig kontekst. Hele opplevelsen av synet blir annerledes, fordi det i den østlige konteksten er så mye mer akseptert. Mens jenter og kvinner kan tillate seg å gråte med venninner, med venner, med familie, med kjæreste, er rommet den sosiale konteksten «vestlig mann, vestlig samfunn» gir for hele sinnsuttrykket, så altomfattende begrenset. En mann kan ikke være for sint («Nazi!» (Ja, jeg har faktisk hørt det brukt i en slik situasjon.)), ikke være for følsom («Emo!»), ikke være glad i å gi en klem («Overgriper!»). For en mann – i alle fall for mange menn – er det å ha et følelsesliv en hemsko og intet annet. Det må skjules, legges lokk på, helst ikke eksistere.

Og ja, selvsagt er dette på ingen måte sunt.

Mann som gråter. Foto: Tom Pumford.
Lisens: Unsplash photos are made to be used freely.

Hva kan man så gjøre? Når jeg gråter, skjemmes jeg – ingen unntak. Jeg vil ikke skjemmes over det, men ryggmargsrefleksen min forteller meg at dette er noe som ikke burde komme til syne for noen. Jeg har noen veldig gode, veldig nære personer i livet som har latt meg vite at de selvsagt er enig med meg i at det ikke burde være slik. Hvorfor skal ikke menn kunne gråte når kvinner kan? Kultur? Historie? Ulike kjønnsroller? Alle tre er nok like gode forklaringer på saken, men det gjør dem ikke sannferdige for det. Og her bruker jeg sannhet/sannferdig i betydninga noe som gir oss ei rettesnor på hva idealet burde være.

Svaret på spørsmålet burde være enkelt; det burde ganske enkelt være et ja. I bunn og grunn må det være et tredelt svar på spørsmålet. Kan, eller rettere sagt, bør menn gråte?

1. Biologisk sett: Ja (hvis en ser bort fra biologiske avvik).
2. Helsemessig sett: Ja.
3. Sosialt sett: Ja, men ofte har vi ikke lov, selv når det åpenbart burde være det.

I mellomtida fortsetter jeg å trene meg selv til å gjøre det med å høre på og nyte god musikk, la begeistringa over hjelpe meg til å felle en gledeståre, og helst når jeg er helt alene for meg selv. Et skritt av gangen? Så blir det kanskje bedre for neste generasjon.

Susann(og Kamelot)

Kamelot i Köln, 2009. Wikimedia Commons.

Akkurat nå sitter jeg og retter essay i Classical Civilisation 1B, og som arbeidsmusikk hører jeg på spillelista mi Hardt og svart. Nå på slutten av arbeidsdagen, var jeg kommet til The Black Halo av Kamelot, fra den tida da Roy Khan fortsatt var medlem av bandet. Hver gang jeg hører dem, får det meg til å tenke tilbake på tida som instruktør for Åndalsnes taekwon-do-klubb. Det er ganske sprøtt å tenke på at jeg dro derfra for elleve år siden, at jeg begynte å instruere der for svimlende sytten år siden.

Da jeg dreiv Åndalsnes taekwon-do-klubb, var det ei dame som ble veldig viktig i livet mitt: Susann Eggen Karlsson. Hun ble sammen med Charlotte og Weronica den nærmeste og beste venninna mi. Jeg ble først kjent med henne som forelder, men tøff som hun var, heiv hun seg med og begynte å trene selv. Det skulle vise seg å være en god idé, for hun var dyktig og hadde utvilsomt en idrettsfysikk som aldri forsvant helt. Men det viktige med henne var ikke dét, men den hun ble for meg. Hun ble venninna som hadde noen få år mer med livserfaring, men som samtidig var litt der jeg selv var. Og da jeg fikk den store knekken min, ble hun den første utenom de absolutt nærmeste som jeg valgte å betro meg til.

Jeg skulle gjerne ha lastet opp et bilde av bare henne, men det har jeg ikke spurt om lov til, så jeg tillater meg heller et gammelt bilde fra ei gradering i Molde.

Dessverre mistet vi kontakten med hverandre med årene. Hun flyttet til Bergen og jeg til Tromsø ikke lenge etter. Som gamle lesere vet, pågikk det en del ting i klubben da, som gjorde situasjonen verre enn hva den burde ha vært, men det er heldigvis ordnet opp i nå; jeg har et godt forhold til klubben per nå, og ble faktisk medlem av den igjen i fjor høst da vi flyttet fra Tromsø. Jeg skulle gjerne ha fått kontakt med Susann igjen, men vil selvsagt ikke være for pågående. Mange år har gått siden den gang, og vi lever jo hvert vårt liv nå.

Men hvem var hun for meg? Hun var selvsagt eleven min, men hun ble etter ei tid mer enn det. Først ei venninne, så ei nær venninne. Hun ble ei jeg følte jeg kunne bekjenne de dypere hemmelighetene til, ei jeg kunne stole på, ei jeg fortsatt stoler helt og fullt på, om hun skulle dukke opp på døra. Hun ble den jeg visste jeg kunne snakke med når jeg trengte noen som var litt voksnere enn meg til å lytte, og etterhvert betrodde også hun seg til meg. Selvsagt var taekwon-do en sentral del av det vi hadde sammen, men selv om det var kjernen i begynnelsen, utviklet vennskapet vårt seg til at det vi var for hverandre personlig ble kjernen, med taekwon-do som en del av det som ga forholdet oss i mellom sin egen karakter. Susann utfylte én del av vennskapene jeg trengte, Weronica en annen, Charlotte enda en annen; nå og da overlappet de hverandre; men alle tre var helt sentrale i livet mitt på den tida.

Så Susann, hvis du skulle komme over dette og lese bloggen min igjen, jeg tenker fortsatt på deg med jevne mellomrom, og hver gang Kamelot spilles, husker jeg deg ekstra godt. Ekte vennskap mellom ekte mennesker dør aldri.

Dersom du av uansett grunn skulle føle at dette kaster lys på deg på et vis du er ukomfortabel med, si fra, så skal jeg skrive det om. Det er skrevet i vennskapelig kjærlighet.

Lingua latīna: Deklinasjon av substantiv i rytmenotasjon1.–5. deklinasjon

God, gamaldags pugging har kan hende gått av moten, men ein kan ikkje kome frå at det er særdeles effektivt når brukt på rett måte.

I lengre tid har eg følgt Luke Ranieris kanal polýMATHY, og særleg Scorpiō Martiānus, som er kanalen til den same, men utelukkande på gamalgresk og latin. Han er, utvilsamt, ein av dei beste talarane av latin i dag, med ein uttale som stadig vert oppdatert når han oppdagar nye nyansar, slik han demonstrerte i ein av videoane sine (Errāvī!). Eg fekk nyleg ein oppfriskar på Dowling-metoden (og no angrar eg på at eg ikkje gjorde det då prof. em. des Bouvrie hinta meg i retning av det) som i praksis består av desse trinna:

1. Lær dei grunnleggjande grammatiske konsepta.
2. Brute force memorisation – rå makt-pugging.
3. Les ei god latinbok, som t.d. Lingua latīna per sē illūstrāta.

Til dette kjem Luke Ranieri, som har mangfoldige nyttige videoar for å hjelpe ein i gong med å lære faktisk kva enn for eit språk ein har mål om å lære seg. Han har lest inn eit heilt korpus av gloser i alle deklinasjonane og konjugasjonane, saman med tilhøyrande rekneark, alt saman tilgjengeleg i ein fin lydbokpakke til berre ti dollar. No er eg musikar, så eg er glad i rytmar (som lesarar av eksamenane mine om gamallatinsk komedie kan stadfeste), så eg sette meg ned og laga deklinasjonane som rytmeøvingar. Om du vil laste dei ned i hendig pdf-format, kan du gjere det frå Google-disken min; lenkje er på botnen av denne posten.

Eg endra II.b takt 2 til å vere 𝄵; eg syntes det flaut betre då.

Alle bileta og rytmikken er komponert av Tor-Ivar Krogsæter, basert på glosene i Luke Ranieris Ranieri–Dowling Method-kurs.

Korleis kan eg bruke dette?

Viss ein har grunnleggende notelesingskjennskap, kan dette vere eit særleg godt hjelpemiddel. Pulsen i ordet er i alle tilfelle lagt på første staving. Merk også notane som har tenutomarkering (ein strek under noten); dette indikerer at ein skal halde noten fullt ut, som til dømes på ord på -us. Som døme på dette, er -er kortare enn -mus, sjølv om begge er ein mora lang; dette er noko koristar nok kjenn seg att i, sidan ein nesten alltid plasserar særleg ustemde konsonantar (som -s-en i -mus) på byrjinga av neste slag. Sjå på bilete nedom her:

Døme på korleis eit kor vanlegvis plasserar stemmelause konsonantar – dette gjeld særleg stemmelause konsonantar, som s, f, p, t, k. Illustrasjonskomposisjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Over er korleis det kunne ha vore skrive av komponisten; under er korleis ein god kordirigent mest sannsynleg hadde instruert koret at dei skulle synge.

I tillegg til dette, kan ein merke seg at dei nasale konsonantane, som i latinsk fonologi nasaliserar forutgåande vokal viss konsonanten er final (og i adledd), her er notert slik stavingene då faktisk opptrer: som lange stavingar. Eit ord som mōnstrum blir til dømes uttalt som [ˈmõːs̠t̪ɾʊ̃ˑ], ikkje [ˈmons̠t̪ɾʊm]. Den siste stavinga er riktignok halvlang, men eg har tekje utgangspunkt i anten ein eller to morae på kvar staving, for å få ein rytmikk som er overkommeleg.

Korleis kan eg laste det ned?

Viss du etter dette ikkje har mista motet, kor bra! Eg har vald å gjere fila tilgjengeleg for alle som ønskjer det via Google Disk-en min. Ei forutsetjing for å bruke ho, er at ho er til privat bruk, at du, viss du vel å dele ho, deler ho slik ho er (særleg då med forsida intakt), og at du – viss du skulle ville bruke ho til anna enn privat samanheng tek kontakt med meg for å avtale kva som er greit og ikkje. Med det avklart, her er ho:
Dēclīnātiōnēs verbōrum nōminālium : Nōminātīvus, vocātīvus, accūsātīvus, genetīvus, datīvus, ablātīvus. Dē Scorpīone Martiānō (quī verbōs sēlēgit) et Tonitrus-Sagittārius Pāstūncus (quī rhythmum composuit).

Vi har kjøpt oss hus!

Et av målene våre med å flytte hit, var å få oss eget hus. Eneste grunn til at vi bor der vi bor nå, var for å ha en base til å finne oss huset vi ønsket oss. Nå endte vi ikke opp med drømmehuset – til det har vi for store ønsker og for lite penger – men vi har fått et hus som vi virkelig ser fram til å gjøre til vårt. I dag, etter mye bal med papirarbeid (noe Kjersti – brav! – tok seg av nesten helt og holdent alene), var endelig pengene i orden, dokumentert i henhold til hvitvaskingsreglene, og jeg fikk gleda av å ta turen ut til kontoret deres og hente nøkkelen.

Det var noe helt spesielt med å gå inn der og stå i det som nå var huset vårt. Jeg kjente at jeg ble rent rørt av det; en vel nesten kunne vente det. Jeg ringte Kjersti etter at utbyggerrepresentanten var dratt bare for å kunne få dele følelsen – den ble så mektig.

Det eneste som gjenstår nå, er å få skaffet snekker, flislegger, kanskje en rørlegger (for å få ordnet med sluk på badet, for slikt er visst nymotens) og flyttebyrå. Vi komer til å dra fra leiligheta vår så snart vi har mulighet. Bare vi har seng og pult, kan vi få gjort jobben vår; alt det andre ordner seg sånn etter hvert. For oss begge er nok rosinen i pølsa at vi endelig får oss egen hage igjen.

Det er visst ingen ende på hva som skal ordne seg nå. Merkelig, det går til slutt. Livet er ikke perfekt, men det begynner jaggu meg å bli «nokså likanes».

Beer52

The White Hag: Phantom (hazy IPA); Tooth & Claw: One Eye (IPA); Bristol Beer Factory: Espresso Martini (espresso milk stout); Fyne Ales Farm Brewery: Nevermore (cold brew coffee porter); Ferment &Numero; 62; en pose (som er veldig dårlig avbildet) med månedens knask: sprø erter med lime- og chilismak fra Cheekyp’s; Buxton Brewery: Nargil (coconut pastry stout); Helles: Büro (pils etter den tyske reinhetsloven); Brew York Beer: Rhubarbra Streisand (rhubarb milkshake pale); Paradise: Hazy Pale Ale (dry-hopped pale ale).

En av gavene jeg fikk til 40-årsdagen min, var et abonnement på Beer52 fra Robert og Aprille. For £ 24 i måneden, får man tilsendt ei kasse med åtte–ti flasker brygg utvalgt for anledninga, et lite medlemsblad som er glimrende produsert, og noe knask til brygget. Å endelig ha muligheta til å være del av den nye bryggeribevegelsens uten at det ruinerer en (les: norske alkoholpriser), er herlig, og å betale 2,40–3 pund per brygg, er vel verdt prisen. Enda viktigere er kanskje dette: Hvem blir vel ikke glad over å få en pakke som dem over og under, på toppen av det hele levert rett på døra?

HIS-1020 Ⅱ: Samandrag av Richard Kieckhefer: «The First Wave of Trials for Diabolical Witchcraft» frå The Oxford Handbook of Witchcraft

Forsida på The Oxford Handbook of Witchcraft

Det hjelper meg å arbeide med teksten medan eg har han friskt i minne. Dessutan såg eg at det at eg faktisk har skrive på bloggen min igjen, har ført til ei nærast eksplosiv aukning i besøkstall, med 129 lesarar i går; det motiverar (og legg kan hende noko press på skuldrane òg?). Til forelesinga i morgon har me fått heile del to av Brian P. Levack (red) si The Oxford Handbook of Witchcraft in Early Modern Europe and Colonial America (Oxford University Press, Oxford 2013 (heretter: OHoW)) å førebu. Eg trur det kan vere ein trykkfeil, men det gjer meg ingen ting å lese mykje. Nedanfor fylgjer eit samandrag av første artikkel: The First Wave of Trials for Diabolical Witchcraft, Richard Kieckhefer, OHoW.

Dette vart opphavleg skrive då eg skulle ta HIS-1020, og eg trur eg byrja å skrive det berre eit par dagar etter den første posten – HIS-1020 Ⅰ: Dei europeiske trolldomsprosessane, første forelesning – ɔ: ikring fredag 24. august 2018. Eg blei aldri ferdig, for det blei for mykje å gjere for meg, men no, berre to og eit halvt år seinare … kan han endeleg lesast. Eg tok aldri meir enn dei første forelesingane, av di eg fekk godkjent eit 3000-emne eg tok som erstatning for 1000-emnet, skjønt dei ville ikkje gjere det umiddelbart, av di dei meinte at eg ikkje kunne erstatte eit 1000-emne med eit 3000-emne. (Ja, faktisk‽). Det var sjølvsagt berre tull, så då dei fekk ein skriftleg søknad frå meg på det, fekk eg han som venta godkjent. Den personen som sa at det ikkje gjekk an, var den same som skreiv til meg for å seie at søknaden blei godkjend.

Alle referansar i det følgjande er til Kieckhefer om ikkje anna står nemnt. Eg har vald å ikkje nemne sidetal undervegs, då det er godt nok referert med overskriftene eg har brukt, som tydeleg peikar til teksten hans.

Innleiing

Om kvifor det kumulative konseptet ikkje fungerar, sjå lenger ned.

Det var færre heksesaker i det femtande århundret – og dei var meir sporadiske – enn kva som skjedde i dei to neste hundreåra, men det var på denne tida konseptet om hekseri og diabolisme kom til. På byrjinga av det tjuande århundret verka den innverknadsrike Joseph Hansen, og verket hans Zauberwahn, Inquisition und Hexenprozeß im Mittelalter, und die Entstehung der großen Hexenverfolgung (München 1900) la grunnlaget for mykje av den moderne forskinga på hekseprosessane. Han presenterte eit kumulativt konsept, der elementa for hekseriet blei lagt til eitt etter eitt:

Her kjem ein påstand som ikkje lenger held:

I mellomalderlatin var vokallengda døydd ut, men eg har likevel valgt å markere ho. Kva endringa i uttale gjorde med trykkplassering, veit eg ikkje, men det er ikkje utenkjeleg at ord der klassisk latin fikk trykket på tredje siste staving i staden for nest siste, av di nest siste var kort, fortsatt var slek, kan hende særleg når me nærmar oss renessansen, då mange av dei klassiske tekstane vart gjenfunnen.

Dette var det eg opphavleg skreiv, men mellom anna poesi syner oss at dette ikkje er ein haldbar påstand. For meir om dette, rådar eg deg til å ta ein titt på Polýmathy, eller (om du har tilgang til det) Philomen Proberts kap. 7 Latin Vowel Length frå Latin Grammarians on the Latin Accent: The Transformation of Greek Grammatical Thought (Oxford Scholarship, 2019).

• [hekse]sabbaten
• flukta (bm: flyginga) til sabbaten
• djevlepakta
• samkvem med incŭbī og succŭbī
• forheksingar, altså mălĕfĭcĭum gjort ved hjelp av Satan eller etter ønske fra han

Det har vore vanleg for historikarar å følgje Hansen si tenking, men Kickhefer meiner det er på tide å sjå meir nyansert på fremveksten av hekserikonseptet. I staden for ei lineær utvikling, grunnlagt i 1320 då demonisk magi vart definert som kjetteri, meiner han at me må heller sjå på prosessen som samansatt av samanknyting (coalescence), spreiing (diffusion), samansmelting (fusion), og svekking (attenuation). Sjå den fine rekka av latin – på engelsk. Kva hadde engelsk vore utan latin? Kom ikkje og seie at du ikkje har nytte av å kunne latin.

Lausanne-paradigmet om diabolsk hekseri i tekstar og rettsforhandlingar

Ikkje alle hekser blei sett på som onde. Moder Shipton var ei heks frå nordlege Yorkshire, som tydelegvis døydde naturleg. Ikkje overraskande har ho billedleg blitt bevart som a hag, men minnet av ho har no blitt heidra i form av ein statue, og kunstnaren valgte å heller avbilde ho naturleg.

BBC: Knaresborough campaign for Mother Shipton statue.

Bilete: BBC: Mother Shipton statue unveiled in Knaresborough.

Hekseri blei allereie frå tidleg av definert som eit konsept, og me har to kjelder å støtte oss på for dette. Dette er dokument som blei til i heilt spesielle omstende, så dei kan ikkje reknast som all-mellomalderske definisjonar på kva hekseri var. Dokumenta det gjeld er:

1. Nokre tekstar frå 1430-talet, som omtalar hekseri i Sveits og omegn, og
2. eit manuskript frå Lausanne med inkvisitørprotokollar frå byrjinga av 1430 til tidleg 1500-tal.

Det er i spreiinga av dei me ser kor mykje dei tydde. Det sistnemnte av dokumenta gjev den mest komplette definisjonen av kva hekseri var, og han vel å omtale dei samla som Lausanne-paradigmet.

Første dokumentblokk omtalar hekseprosessar, altså rettsforhandlingar, som forteljer om hekseri som har kome til syne i tidlegare tiltalar. Det er i dette dokumentet me får lese Hans Fründ si omtale av heksene frå fransktalande Valais, omtalt i forrige bloggpost, som var skuldige i evil, heresy, and sorcery (boßheit und ketzerÿe und zŏberÿe). OHoW, ss. 160f.) Men andre kjelder frå same område og tid støttar ikkje påstanden til denne Fründ. Me kan frå inkvisitørprotokollar høyre om kjettarar som fer til synagogar for å gjere ugjerningar, medan avhandlingar – som med Fründ – gjev noko meir fargerike skildringar av kva heksene gjorde. [Følgjande punktum: Mi slutning.] Rettsprotokollane, som har til hensikt å få så solide dokument som mogleg for å kunne dømme kjettaren, er altså mindre kreativt fordømmande enn kva dei lærde avhandlingane er. Det er til og med avhandlingar som eksplisitt hevdar at dei verste påstandane mot hekser er oppspinn. Noko semje om kva dei skulle ha gjort, finn me lell:

1. Hekser deltar i samlingar leidd av Satan eller ein demon;
2. dei fornektar trua si, skjendar heilagdomar og gjer ofringar til djevelen;
3. dei lærer om forheksingar (som brygging av skadande drikker og å hindre menneskeleg forplantning) frå Satan eller ein demon;
4. dei drep barn, tar lika til samlinga for å ete dei, og lagar onde pulver av restane.

Eit tema som gjerne går igjen, er usemje om meir fantastiske ting: I nokre verk framhevast det korleis heksene har ulike syndige former for sex; andre verk nemner ikkje noko om dette i det heile; nokre verk omtalar hekseflukten på kjeppar eller liknande, andre meiner dette er oppspinn; nokre meiner kvinner lettare lét seg fristas av hekseri enn menn, men ikkje alle er einige i dette; nokre hevdar heksene skriver kontraktar i blod – ei pakt – men andre nemnar det ikkje. Det dei alle er samde i, er at det er tale om ei ny form for sekterisk aktivitet i allianse med Satan, og at ho truar kristenheita.

For å forstå korleis desse kunne bli vektlagt som dei blei, når dei ikkje ein gong greide å bli sams, må me vite at det på denne tida dukka opp eit nytt medium: pamfletten. Det engelske ordet brukt, tract, blir i Oxford Dictionaries definert som A short treatise in pamphlet form, typically on a religious subject, og opphavet sporast til sein middelengelsk som […] (denoting a written work treating a particular topic), apparently an abbreviation of Latin tractatus (see tractate). The current sense dates from the early 19th century. Kun Errōrēs Gazariōrum (gazarienes feilgrep) og Tholosan sitt verk kom i pamflettform, og fikk dermed stor spreiining lokalt. Men det var Nider sitt verk, større og meir intellektuelt, som greidde å bli spreidd til eit stort publikum og etablere han som ein stor intellektuell. Det blei mykje «stor» no. Det var Nider som skreiv Maurtua (Formicarius), som omhandla aktivitetane i Bern-Alpane og omegn. Men sjølv om han var stor blant intelligentsiaen, var det pamflettane som danna grunnlaget for folkeoppfattinga av kva hekseri var.

Bilete frå phys.org som visar korleis iskappa låg over nordkalotten, henta frå artikkelen Sea-ice formation sustained the ‘Little Ice Age’.

Mange har spekulert på korleis klima- og sjukdomsforholda innverka på hekseprosessane. Det var mange uår, særs kalde vintrar og blaute somrar, og dette fekk toppunktet sitt ikring 1437–8. Det var nett på denne tida at to av dei viktigaste skriftene om hekseri blei skrive. Vêret, uforutsigbart som det alltid har vore, var på denne tida naturleg nok knytt til kampane mellom Guds og Satan sine tenarar; å knyte uår til personar ein meinte stod i teneste til djevelen, var berre naturleg etter datida sitt verdsbilete. I tillegg vaks byane voldsomt, som gjorde at sjukdom spreidde seg raskt og valdsamt. Sjukdom og matmangel kan gjere einkvar desperat.

Det ser ut til at hovuddelen av rettsforhandlingane blei gjort av dominikanske inkvisitørar (eller viseinkvisitørar). Sjølv om den enkelte ikkje forestod meir enn tre saker, er det på det reine at dei kommuniserte med kvarandre, og sakene ber preg av formalisering i form av likelydande, leiande spørsmål. Heksene blei utspurd om forholdet sitt til djevelen, og korleis han såg ut, og kva ho/han betalte han; fornektinga av Gud eller andre delar av det høgste kristne, og dessutan korleis dei skjenda heilagdomar; deltaking i aktivitetar med andre hekser, som samlingar (sekter og synagoger), og reise dit; eting av barnekjøt, dreping av barn og gravskjending; analsex mellom hekser; bruken av blåbrennande flammar; dessutan ugjerningar gjort under demonisk bod, som å bryte religiøse plikter og vanhelliging av nattverden; og forheksingar, som drap av menneske og dyr ved demoniske pulver.

Under avhøyra, var det ikkje uvanleg med forteljingar om korleis dei i desperasjon hadde blitt tilbode hjelp av ein framand og då blitt tatt med til samlinga. Naturleg nok vart heksene spurde ut om så mange andre namn som mogleg. All avvikande åtferd – som treige svar, endra svar, tilbaketrekking av tilståing – blei bøta på med tortur.

Det at me kan lese protokollar med tilståingar som er så like som dei er, frå så mange ulike område, vitnar om prosedyrisk framgangsmåte. Dommarar og påklagarar kjende nok heilt sikkert til både andre nærliggjande stadar for trolldomsprosessar, og ikkje minst dei rådande teoretiske verka.

Faktorar som bidrog til utviklinga av det klassiske paradigmet

Kva førte til kva? Var tekstane opphav til hekseprosessane, eller var hekseprosessane opphav til tekstane? Kieckhefer meiner at dei skjedde samstundes – at dei begge forverra kvarandre sin innverknad på samfunnet. I mange tilfelle ser det ut til at lærde tekstar om hekseri var inspirert av forfattaren sine erfaringar som dommar. (Desse tekstane hadde stor innverknad! Nider, til dømes, blei lese like inn i det 17. hundreåret. ɔ: forfattaren Johannes Nider, han som skreiv Formicarius på 1430-talet, som nemnt over.) Ein annan viktig faktor var hendingane som blei meldt inn av folket sjølv. Dei som vart skulda for å vere trollfolk, var gjerne upopulære hjå dei andre der dei budde, og kunne ha eit heilt liv med skuld for uhell – som forheksing av krøter, skade, eller erotisk magi – lagra i bygdeminnet. Slike historier blei samla opp skriftleg gjennom rettsforhandlingar og lærde verk, nettopp i den tida då dei sekulære intelligente byrja å synast.

Inkvisisjonen var på den eine sida foregangsmenn innan rettsforhandlingar og krav til prov, og på den andre sida ei av dei mest grufulle forlengingane av kristendomens grufulle tyranni som nokon gong har eksistert.

Ei anna kopling som er gjord, er mellom kjetteri og hekseri; dette skuldast mellom anna at inkvisitørane var kjettar-jegarar. Hypotesa om at inkvisitørane hadde utsletta det meste av kjetteriet, så dei no retta merksemda mot trollfolka, er ikkje lenger anerkjend. Fleire av skuldingane trollfolka vart utsette for – som nattesamlingar, orgiar og djeveldyrking – var gamle skuldingar retta mot kjettarar. Også datidas skrivarar såg koblinga mellom kjetteri og hekseri, men når dei lærde tala om hekser som hēréticī, tala dei ikkje om det same som allmugen. Kieckhefer refererer til Wolfgang Behringer, som viser korleis vanlege folk si kopling mellom «heretikk» og hekseri kan forståast med at Vauderie etter kvart blei brukt synonymt med diabolsk trolldom, som dermed kopla det til waldesianismen, ei av dei verste formene for kjetteri frå tidlegare tider. Eit anna døme på Vauderie kjem lenger ned.

Inkvisitørane skilde mellom ordinært kjetteri og trolldomskjetteri. Medan ordinære kjettarar berre streid imot den etablerte kirkelæra, og oppretta alternative sekter som ville gjenopprette den reine læra, var trollfolka ultimate kjettarar, i det dei som djeveldyrkarar søkte ei styrting av kirka i det heile.

Eit tredje spørsmål som blir diskutert, er geografien. Sveitseralpane representerte mykje på same måte som Finnmark (dette siste leddet er mi tolking) ein konflikt mellom lekfolk og embetsfolk, mellom dei danna og dei udanna. Nider spelar utvilsomt på fintfolket og byfolket si oppfatning av kva mystiske ting som skjedde i fjellheimen, og det er nettopp oppi fjella den første mytologien om hekseri oppstår. Fram til ny tid (den gong da), hadde desse fjellandsbyane vore nokså fjerntliggjande; no var dei enklare å reise til – altså nærare. Når autoritetane i tillegg kryssa ikkje berre kulturelle, men også språkelege grenser, er det ikkje til å undrast over at det gjekk ut over dei lokale.

Spreiing av Lausanne-paradigmet i svekka form: fransktalande territorium

Spreiinga av trolldomssakene viser korleis det kumulative konseptet ikkje kan forklare trolldomsprosessutviklinga. I fransktalande område eller andre område enn kjerneområda, hang ikkje forklaringane saman lenger, slik dei hadde vore vane til å sjå dei. Sjølv om me les om mange av dei same vedkjenningane – djevelpakt, skjendinga av heilage ting og stader, sex med Satan og liknande – manglar likevel sentrale element, som det å ete menneskekjøt. I andre saker, ser me igjen mange av dei same tinga, men viktige element er endra, som til dømes at djevelpakta ikkje er knytt til sabbaten, eller at trua fornektast utanom sabbaten. Gjennom heile dei franske territoria var det trolldomssaker i det femtande århundret, men dei er aldri like utvikla i skuldingane som i meir sentrale strøk, som Lausanne.

Regionale alternativ til det klassiske paradigmet: italiensk-talande territorium

Det er fleire problem med det kumulative konseptet enn det franske: manglande omsyn til andre hekseforteljingar enn den tyske. Det fantes myter som hadde andre innhold, som strega-ene i Italia. Det ser ut til at dette er ein tradisjon som har blitt teke vare på i moderne tid, som til dømes i USA. Om dette er noko av same slag som wicca-trua, veit eg ikkje, men det kan vere interessant å undersøkje det. Ei strega skal ha floge rundt nattestid med ei eller to andre streghe (utt.: stre:ge, ikkje stre:dzje) for å bryte seg inn hjå folk og suge blodet ut av spedbarna deira, ei handling som vart kalla stregoneria. Igjen: hard g. Kieckhefer refererer til Ugolino Nicolini som har gravd frem ei saksrekkje som gjekk frå 1445 til tidleg 1500-tal, med skuldingar liknande dei nemnde over om Vauderie. Som i dei tysktalande områda, heldt skuldingane seg stabile over lengre tider (her er det snakk om eit halvt hundreår), i motsetning til døma frå dei franske områda.

Streghe var meir framstilt som innbrytarar heller enn som sabbatssamlande hekser. Dei forbraut seg på heimane til folk, heller enn kirka, og var i så måte ikkje en kirkeleg trussel. Myta om dei kan sporast tilbake til romarane sine forteljingar om nattflygande ugler som strigēs, som på norsk tilsvarar ugler som kattugle – Strix aluco. Eg må be om orsak, for eg må berre ta ein liten digresjon:

It was when I learnt the Latin for ‘screech-owl’ in my first lesson that I first thought there must be a better way.

Jerry Toner
Latin Key Words, s. vii.

Det kan sjå ut til at aluco kjem av gresk ἀλύκη. Dette kan igjen ha noko å gjere med anten ἀλυσμός (liding, støy, angst), eller kan hende med Λύκειος, avleia av anten λύκος (ulv) eller λύκη (ljos). Eg tenkjer det er mest sikkert at det er kobla til det siste, då med prefikset ἀ-, som uttrykkjer mangel/fravær av noko. Det blir då ei ugle som er utan ljos.

Finally, I should like to thank the Oleander Press for giving me this chance to give newcomers to the wonderful Latin language a means of putting the screech-owl behind us all.

Op. cit., s. ix.

Ja, eg er glad i språk – så slike digresjonar gjer meg glad. Faktisk var det her den opphavlege posten min stoppa, så alt som kjem under, blei skriven søndag 14. mars 2021.

Å begrense opphavet til Pays de Vaud er til lite hjelp. Medan Lausanne-paragdigmet i stor grad kom frå inkvisitørane sine forhøyr, fortel kjeldene oss at frå sakene at Perugia-krinsen hadde sitt eige paradigme som hadde rot i lokal folketru med røter heilt tilbake til romarane, jamfør det eg skreiv over om nattuglene eller strigene (ein strī̆x, fleire strī̆g|ēs). Men etter at desse forteljingane blei kjende utafor det lokale området, blei dei samanføyde med andre forteljingar som hadde vore vel så distinkte. Martiale Espaze stod for retten i 1491, først tiltala for å forheksing, men deretter for både Lausanne-paradigmet og dessutan det italienske strega-paradigmet. På same måte som strega, gjekk dei til åtak på born i senga, både med å trykkje dei ned, og eitt tilfelle av å ha hatt pulver i munnen til ein unge – som sjølvsagt gjorde at ungen døydde. Espaze var opphavleg ikkje knytt til sabbaten (sjølv om det er ein referanse til eit bornedrap etter ein sabbat); det viktige å sjå her, er korleis den opphavleg lokale myta om ho med tida hadde fått lånt inn trekk frå større regionale tendensar.

Diana fra Versailles. Skulptur i marmor fra ca. 345 f.Kr. Louvre, Paris.
Av Ukjent/KF-arkiv.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)
Henta frå Store norske leksikon.

Diana-spela (spel: lūdus) var eit anna nytt trekk i dei italiensktalande områda, og me ser det frå 1384 i Milan. Som ein kan vente med ein slik assosiasjon, handla det her om kvit magi: heling. I andre område hadde samhandla dei med Djevelen, med alle dei vanlege hendingane, som kannibalisme, og dyre- og barneblodsofring (puerōrum striātōrum). Ein ser hint av den større mytologien, men i bunnen meir lokale trekk, som at ei kvinne er leiar og ein tematikk kring gåver (frå avling o.l., skulle eg tru) og samhald. Det er i det heile høgst truleg at det ein her ser omtala, er lokale feiringar som inkvisitørane tolka på verst moglege måte. Kieckhefer påpeikar at:

It is in this context that the views of Carlo Ginzburg become most plausible: that the mythology of witchcraft can be represented as resting on a misconstruction of actual folk beliefs and customs.

Regionale trekk er sterke, dei held seg ved og strekkjer seg gjerne forbi 1400-talet, og skrivarane har urovekkjande lett for å slå saman tradisjonar til å fremje kva enn for eit poeng dei ser nødvendig.

Regionale alternativ til det klassiske paradigmet

Vedvarande regionalisme er ikkje fasiten for heile Europa, som dei tyske områda er eit glimrande døme på: Her blei sakene heller gjennomført av dei sivile styresmaktene. Kjeldene er tvetydige, og dei rettar fokuset heller på kva materialar dei brukte enn på kva dei prøvde å oppnå; dermed ser me kjeldene omtale trolldomsplanter, stoff teke frå ofra frå galgane, men sjeldan omtaler av kva dei ville gjere med dette. Når ein ser desse prova samla, får ein eit bilete av kva trolldom dei blei dømde får: værtrolldom (over halvparten av sakene), leikamsskade og drap (nest mest vanlegast), skade på dyr (og særleg å stele kumjølk), og kjærleikstrolldom. Ein ser dessutan at dei sivile dommarane ikkje alltid var trygge på korleis dei skulle handsame sakene, og at dei til og med rådslo seg med kyrkjefolk og «heksemestarar» (inkvisitørar), men òg med fagfellar frå andre stadar, som me ser dokumentert i brev.

Bystyra handterte på denne tida også blasfemi, sodomi, tvilsam religionsutøving og trolldom, men synte liten interesse for diabolisme, sjølv om me av og til kan sjå at dei vedkjende dette (som til dømes med at dei dømde skal ha fått kreftene frå Djevelen). Sjølv om me kan lese tilståingar om samkvem med Djevelen og/eller å ha frasagt seg Gud og hans tilhøyrande, ser me ikkje ting som heksesabbat eller konspirasjonar.

Enda lenger unna dei italienske områda, som i England, har me enda mindre av mønstra frå søndre Europa. Enda Johannes Nider tala tysk, og forfattaren av Malleus maleficārum var ein tysk inkvisitør og lånte mykje frå Nider, er det nesten inkje å sjå av paradigma frå sør. Sjølv om Heksehammaren har hint til paradigma, til og med reine attgjevingar av dei, passar dei tyske døma rett og slett ikkje inn i importmytologien hans. Når sjølv ikkje forfattaren av Heksehammaren greide å gjere om dei tyske tradisjonane i verket sitt, slik at dei passa med mytologien han ville skape, fortel dette oss at regionalismen i hekseforfølgjingane var sterk.

Kritikk og skeptisisme

Dei fleste av oss, når me tenkjer på intellektuelle strømningar frå 1400-talet, tenkjer anten på renessanseanden, eller på hekseri og dermed demonologi. Det er nettopp dette me finn i det som er bevart frå tida: på den eine sida overtru og trolldomsfrykt; på den andre sida litteraturkritikk av nettopp denne overtrua. Når det gjeld det siste, var dei ikkje berre kritiske til dei som hadde slik tru, men også til dei som trudde at slik overtru hadde noko kraft i det heile, og dei som forfulgde slik tru, ɔ: rett og slett å ha tru på at noko slik ein gong skulle vere noko å forfølgje. Faktisk var det folk som kritiserte sjølv trua på hekseflukt, og dermed og at det skulle skje noko slikt som at dei flaug til heksesabbat og at heksesabbaten ein gong skulle kunne skje; å stille folk for retten for slikt, var dermed – for dei som hevda å vere meir opplyste – berre tull. Rådgjevaren Ulrich Molitoris meinte at mesteparten av det som blei sagt at heksene skulle ha gjort var umogleg, men at dei inngjekk pakt med Djevelen var fortsatt noko som måtte straffast; medan teologen Marin Plantsch meinte at hekseflukt var umogleg, men at vêrmagi og anna forheksing var mogleg.

I Valais, nokså nære hjartet av Lausanne-paradigmet, har me ei sak frå 1467 der tre hekser som skulle avrettast trakk inn ei enke frå Chermignon d’en Haut: Françoise Bonvin. Ho blei arrestert og stilt for retten, men hadde solid forsvar:

The first argument for Bonvin’s defence had to do with how the devil tempts people. Her accusers had told hair-raising tales of their encounter with the devil, who appeared in hideously misshapen form with fire coming from his mouth. The defence insisted that when the devil seeks to deceive people he begins not by terrifying them but by blandishments to allure them. Secondly, the confessions of Bonvin’s accusers had centred largely on witches’ manipulation of the weather, but weather is under the control not of the devil or of humans but of God. To believe otherwise is heresy, ascribing to a creature the power belonging to God alone. The accusers told of killing a child and taking its body to their synagogue, where they ate it. But the cemetery where the child was buried was surrounded by many houses, and the witches could hardly have exhumed the body without being seen and heard. Further, it was not clear how many days had passed between the killing and the eating of the child, or whether the body had been preserved with salt or had decomposed, or how they could have eaten it once decomposition set in.

Sixty-seven witnesses from the vicinity were then interrogated, including the clergy at Bonvin’s parish church. They testified that she was of a good family, had lived an upright life, and had had a favourable reputation until recently defamed. She adhered to the Catholic faith, performed good works, attended church regularly, heard mass devoutly (although not always arriving on time), made the sign of the cross, confessed her sins and received communion at Easter time, and gave alms. She knew the Catholic faith in the manner of peasants, and had taught it to a young girl competently if simply. She had been charged with arousing a destructive storm, a flood, and a snowfall in July, but at the times each of these events occurred she had a convincing alibi. Witnesses also told of enmity between Bonvin and one of the accusers, with whom she had quarrelled over rights of pasturage. Bonvin evidently had a quick tongue and was eager to spread her own suspicions about her neighbours’ misconduct. Still, the evidence in her favour was overwhelming, and the bishop issued a formal statement of her innocence, restoring her to freedom and possession of her property. Alas, another witch then accused her; she was again arrested, interrogated, and tortured, but seems a second time to have been also released as innocent.

Det er interessant å merkje at me har beretningar om sterk motstand mot trolldomsrettssaker. Men med skrivinga av Malleus maleficārum og pave Innocent VIIIs Summīs dēsīderantēs affectibus prøvde dei å få has på slik motstand. For meg ser det ut til at det var enklare å få folk til å godta forheksing som reelt, medan diabolsk heksekunst var verre, sidan det kravde å slutte seg til eit heilt nytt trusregime, ein mytologi som var framand for dei fleste, i alle høve i Nord-Europa.

Konklusjon

Den første bølga med trolldomssaker var meir kompleks enn kva me har vore vane til å lese før: Det var ikkje så enkelt som at ein berre pakka på med stadig fleire konsept. Regionalismen var sterk gjennom heile seinmellomalderen og ein såg til og med nokre protestere. Regionale trekk lot seg overføre mellom regionar, men berre til ein viss grad. Dei fyrste heksejegarane og demonologane ga dermed ikkje Europa ei ferdig pakke for kva som var trolldom og hekseri, og å løyse dette skulle bli dyrt og kostbart, i alle høve i menneskeliv og liding.