Lingua latīna: Deklinasjon av substantiv i rytmenotasjon1.–5. deklinasjon

God, gamaldags pugging har kan hende gått av moten, men ein kan ikkje kome frå at det er særdeles effektivt når brukt på rett måte.

I lengre tid har eg følgt Luke Ranieris kanal polýMATHY, og særleg Scorpiō Martiānus, som er kanalen til den same, men utelukkande på gamalgresk og latin. Han er, utvilsamt, ein av dei beste talarane av latin i dag, med ein uttale som stadig vert oppdatert når han oppdagar nye nyansar, slik han demonstrerte i ein av videoane sine (Errāvī!). Eg fekk nyleg ein oppfriskar på Dowling-metoden (og no angrar eg på at eg ikkje gjorde det då prof. em. des Bouvrie hinta meg i retning av det) som i praksis består av desse trinna:

1. Lær dei grunnleggjande grammatiske konsepta.
2. Brute force memorisation – rå makt-pugging.
3. Les ei god latinbok, som t.d. Lingua latīna per sē illūstrāta.

Til dette kjem Luke Ranieri, som har mangfoldige nyttige videoar for å hjelpe ein i gong med å lære faktisk kva enn for eit språk ein har mål om å lære seg. Han har lest inn eit heilt korpus av gloser i alle deklinasjonane og konjugasjonane, saman med tilhøyrande rekneark, alt saman tilgjengeleg i ein fin lydbokpakke til berre ti dollar. No er eg musikar, så eg er glad i rytmar (som lesarar av eksamenane mine om gamallatinsk komedie kan stadfeste), så eg sette meg ned og laga deklinasjonane som rytmeøvingar. Om du vil laste dei ned i hendig pdf-format, kan du gjere det frå Google-disken min; lenkje er på botnen av denne posten.

Eg endra II.b takt 2 til å vere 𝄵; eg syntes det flaut betre då.

Alle bileta og rytmikken er komponert av Tor-Ivar Krogsæter, basert på glosene i Luke Ranieris Ranieri–Dowling Method-kurs.

Korleis kan eg bruke dette?

Viss ein har grunnleggende notelesingskjennskap, kan dette vere eit særleg godt hjelpemiddel. Pulsen i ordet er i alle tilfelle lagt på første staving. Merk også notane som har tenutomarkering (ein strek under noten); dette indikerer at ein skal halde noten fullt ut, som til dømes på ord på -us. Som døme på dette, er -er kortare enn -mus, sjølv om begge er ein mora lang; dette er noko koristar nok kjenn seg att i, sidan ein nesten alltid plasserar særleg ustemde konsonantar (som -s-en i -mus) på byrjinga av neste slag. Sjå på bilete nedom her:

Døme på korleis eit kor vanlegvis plasserar stemmelause konsonantar – dette gjeld særleg stemmelause konsonantar, som s, f, p, t, k. Illustrasjonskomposisjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Over er korleis det kunne ha vore skrive av komponisten; under er korleis ein god kordirigent mest sannsynleg hadde instruert koret at dei skulle synge.

I tillegg til dette, kan ein merke seg at dei nasale konsonantane, som i latinsk fonologi nasaliserar forutgåande vokal viss konsonanten er final (og i adledd), her er notert slik stavingene då faktisk opptrer: som lange stavingar. Eit ord som mōnstrum blir til dømes uttalt som [ˈmõːs̠t̪ɾʊ̃ˑ], ikkje [ˈmons̠t̪ɾʊm]. Den siste stavinga er riktignok halvlang, men eg har tekje utgangspunkt i anten ein eller to morae på kvar staving, for å få ein rytmikk som er overkommeleg.

Korleis kan eg laste det ned?

Viss du etter dette ikkje har mista motet, kor bra! Eg har vald å gjere fila tilgjengeleg for alle som ønskjer det via Google Disk-en min. Ei forutsetjing for å bruke ho, er at ho er til privat bruk, at du, viss du vel å dele ho, deler ho slik ho er (særleg då med forsida intakt), og at du – viss du skulle ville bruke ho til anna enn privat samanheng tek kontakt med meg for å avtale kva som er greit og ikkje. Med det avklart, her er ho:
Dēclīnātiōnēs verbōrum nōminālium : Nōminātīvus, vocātīvus, accūsātīvus, genetīvus, datīvus, ablātīvus. Dē Scorpīone Martiānō (quī verbōs sēlēgit) et Tonitrus-Sagittārius Pāstūncus (quī rhythmum composuit).

Lingua latīna: Litt latin om dagen gir is i magen

Den daglige donten

Hver dag når jeg ankommer universitetet, er det første jeg gjør (etter å ha ordnet meg frokost og en kopp te) å sette meg ned med dagens latinske ord, i flertall. Mens jeg leser gjennom teksten jeg for tida holder på å arbeide meg gjennom (og ting tar tid…), noterer jeg ned to til fire substantiv eller adjektiv og ett til to verb på pulten min. Dagen etter ved ankomst, står de der og venter på meg, så jeg er sikker på at jeg ikke glemmer dem; når jeg er ferdig, viskes de ut, og jeg kan starte dagen med blanke ark.

For å få svar på hvorfor og hvordan pugge, kan artikkelen Hva er automatisering og hva skal til for å automatisere effektivt. (sīc anbefales på det varmeste. Den er fra Tempolex og har fokuset sitt på metoder for automatisering av matematikkferdigheter, men er naturligvis relevant for alle andre fagfelt som krever automatisering.

Hvorfor pugge?

Jeg merker at det virkelig hjelper på, for det går atskillig raskere nå enn for bare noen uker siden. Deklinasjonene raser jeg gjennom på automatikk (unntatt 5.; den må jeg nok øve mer på), og konjugasjonene i indikativ går nokså godt nå. Dette betyr at når jeg leser tekstene, behøver jeg ikke å slå opp så mye i ordbøker og grammatikk, for jeg identifiserer det jeg leser automatisk i langt større grad enn før. Dermed kan jeg faktisk kose meg med teksten (særlig når jeg bruker en faceutgaver, altså slike med originalteksten på den ene sida og oversettelse på den andre), og oppdage språklige vendinger som ikke lar seg oversette, bare forstås.

Med andre ord: Hvorfor skal man pugge? Det bidrar til å gi god nok kontroll på språket til at man kan nyte tekstene i den opprinnelige, vakre språkdrakten.

Hvordan pugge?

Det har stor verdi å gjenta jevnlig. Når man prøver å lære seg noe nytt, lønner det seg òg å iverksette så mange sanser som mulig. Som eksempel kan nevnes hvordan jeg øvde på deklinasjonene da jeg begynte med latin for noen år siden: Mens jeg sa hvert ord i deklinasjonen, gjorde jeg håndbevegelser for å bedre huske hva man brukte de forskjellige kasusene til, for eksempel slik:

1. Nōminātīvus: Legg hånda på ega brystkasse.
2. Vocātīvus: Hev hånda som for å tilkalle oppmerksomheta til noen.
3. Accūsātīvus: Pek med pekefingeren (J’accuse...!).
4. Genitīvus: Grip fast med hånd.
5. Datīvus: Beveg hånd ut som for å gi.
6. Ablātīvus: Gjør en bevegelse som for å putte noe i en sekk.

Deklinasjonshånda – manus dēclīnātiōnis

En annen metode kan være å bruke fingrene. Til første deklinasjon bruker du fingertuppen (første posisjon), andre deklinasjon ytterste ledd (andre posisjon), osv. Nominativ er på tommelen (peke på seg selv med tommelen), vokativ i gropa mellom tommelen og pekefingeren, akkusativ på pekefingeren (anklage – accūsāre), genitiv på langfingeren (Piss off! That’s mine!), dativ på ringfingeren (Uxor vīta mea mihi est), og ablativ er på lillefingeren (bare derfor). For min del, brukte jeg dessuten venstre hånd til éntall og høyre hånd til flertall.

Jeg har naturligvis ikke behov for slike bevegelser nå lenger – de var bare et nyttig hjelpemiddel da jeg begynte – men det kan ikke skade å nevne dem dersom noen andre skulle være på leting etter tips. Nå handler det mer om å repetere nye ord så de sitter, og ikke minst å øve inn de mønstrene jeg aldri lærte meg skikkelig, som futurum Ⅰ og Ⅱ. En annen metode jeg brukte til å begynne med, var å gå trapper mens jeg konjugerte esse. Ved å tvinge en selv til å gjøre det rytmisk, automatiseres ordene veldig raskt, og det tok ikke mer enn noen få minutter å huske sum, es, est, sumus, estis, sunt. Dette er ikke så ulikt metronom-metoden ved innøving av ny musikk, for øvrig.

Hjelpemiddel: Deklinasjons- og konjugasjonsskjema

Til repetisjonen av dagens ord har jeg laget meg noen bøyingsskjema, som de som måtte ha lyst kan laste ned. Dersom noen skulle ha behov for originalfila (.ods), er det bare å si fra, så skal jeg sende den på e-post. For dem som klarer seg med pdf-en, kan den lastes ned via Google Disk: Deklinasjons- og konjugasjonsskjema. Tilgjengeliggjort fr. 7. august 2015.