Når Hollywood svinger tryllestaven

Mye morsomt har kommet fra Hollywood, og mye forferdelig (kanskje mer det siste, dessverre). En av de virkelig store filmene fra tenårene mine, var mesterverket The Crow med Brandon Lee, en film så omsluttet av myter at knapt noen lenger vet hva som er riktig om den; at den har kultstatus er det i hvert fall ingen tvil om. Jeg regner med at alle har sett den, men dersom du ikke har, ikke les det følgende blokksitatet.

The Crow

Utgitt i 1994. Sjangre: Action, krim, fantasi

A man brutally murdered comes back to life as an undead avenger of his and his fiancée’s murder.

A poetic guitarist Eric Draven is brought back to life by a crow a year after he and his fiancée are murdered. The crow guides him through the land of the living, and leads him to his killers: knife thrower Tin-tin, drugetic Funboy, car buff T-Bird, and the unsophisticated Skank. One by one, Eric gives these thugs a taste of their own medicine. However their leader Top-Dollar, a world-class crime lord who will dispatch his enemies with a Japanese sword and joke about it later, will soon learn the legend of the crow and the secret to the vigilante's invincibility.
Written by Don Hoffman

Så hva er det med denne filmen som gjør den så spesiell? For det første er det selvfølgelig det at det var enda et eksempel på en film som kom til rett tid. På denne tiden hadde Tim Burtons Batman forandret folks mening, eller kanskje rettere sagt vist studioene hva folks mening var om hvilke filmer de ønsket. The Crow var noe av det mørkeste som hadde kommet til da, og når filmen i tillegg hadde en så glimrende historie, fantastisk skuespill og ikke minst tragisk utfall for hovedrolleinnehaveren, Brandon Lee, sønn av Bruce Lee, var det selvsagt at filmen måtte bli stor. (Hopp ned til neste avsnitt nå hvis du ikke har sett filmen. Brandon Lee døde som følge av en feilladet pistol. Det sies at avslutningen av filmen er ekte. Lee selv døde av skadene han pådro seg; kirurgene maktet ikke å redde livet hans.)

Det ble gjort et par halvhjertede forsøk på å melke kua tom, og de påfølgende filmene var mildt sagt skuffende. Nå har det seg slik at Hollywood ikke lar seg stoppe av slike småproblemer, og nå kan Filmweb.no melde at en gjenskaping av The Crow er underveis, til alles ergrelse. Noen av kommentarene mener det er respektløst av hensyn til Brandon Lee, og jeg er nok mer enig med dem enn andre. La minnet hans hvile i fred!

Som en klok mann sa: «Time vill sjåvv.» Vi får vel se hva som skjer, men jeg greier virkelig ikke å se for meg at noen skal greie å gjenskape denne fantastiske filmen tilfredsstillende.

Filmweb har for øvrig laget en liste over vellykkede gjenskapinger, og jeg er enig med flere av dem, dog The Ring tror jeg ikke jeg ville tatt med i lista over suksesser, mens, som en av kommentatorene nevnte, Karate Kid absolutt hører med på lista.

Nettpoker: Korrupte «hånstøura»

Los Angeles Times kan meddele at FBI har begjært de tre største nettpokersidene i USA, Full Tilt Poker, Poker Stars og Absolute Poker stengt grunnet sikting for bankbedrageri og hvitvasking av penger. Sjefene for hele kalaset, har selvfølgelig stukket av så godt det lar seg gjøre; bare to av de elleve har foreløpig blitt tatt i arrest, men det føderale politiet har satt riksvaktbikkjene sine på dem og kommer sikkert til å hanke dem inn fort nok. Tre milliarder dollar er en brukbar sum penger, og det er bare det de ønsker å ta i beslag fra selskapene.

Los Angeles Times melder at dette kanskje kan bli et dødsstøt for industrien, og det er vel forsåvidt like greit, hvis det er slik de beste driver det…

Hele artikkelen kan leses på Los Angeles Times’ hjemmeside.
En kopi av den lange, fyldigere papirversjonen av historien kan leses her.
Full Tilt Pokers svar kan leses her.

Hetfield: beskjed til publikum

Ikke alt er slik det var før. I dag er det mobiltelefoner, ikke lightere, som lyser opp under balladene. Folk filmer, tar opp, og gjør masser av greier som fjerner oppmerksomheten fra det herlige øyeblikket. Hetfield strammer opp gjengen litt:

A’ right! Good, good.

I just gotta say somethin’, man. Put the fucking cameras away; put your phones away. Let’s enjoy…the metal show, okay!? You can call your mom later, a’right?

A little two-second blur about some shitty Metallica on YouTube… It’s not gonna make you famous. Enjoy this moment, a’right, … «Of Wolf……And Man»

Hør det selv her. Jeg synes i hvert fall det er herlig.

A capella: The Other Guys med «Royal Romance»

Disse gutta er geniale. Arrangementet er glimrende, stemmene deres er imponerende og teksten og musikkvideoen er morsom. Værsågod:

Sucker Punch

Gasmasquerade

Om bloggen hennes

I think a lot of thoughts about a lot of different things. These are those thoughts about things that I think are important enough to write about. Although some of these things are hardly thought to be important.

Jeg leste en fin post på bloggen The Masque, tilhørende Gasmasquerade, om filmen Sucker Punch. Selv blir jeg sannsynligvis ikke å få sett filmen før jeg en gang får kjøpt den, men inntil da kan jeg jo glede meg! Her er litt av det hun skriver:

Let me start off by saying this movie is not for everyone. (…) I’m well aware that it fits a very specific niche for a limited number of people. And to those people, this movie is gold.

The best thing about this movie is how ridiculous it is. You have to go into it knowing that it’s going to be one of the most outrageous and absurd movies you’ve ever seen. The concept of the movie is basically “Alice in Wonderland with Guns”. A girl nicknamed Babydoll is sent to a mental hospital by her evil stepfather who pays to have her lobotomized in 5 days. To cope with reality, Babydoll envisions the hospital as a brothel owned by the mob, and instead of a doctor coming to lobotomize her, it’s a “high-roller” coming to take her virginity away. She finds that her ‘dancing’ entrances men and attempts to use her dance to free herself and four other girls.

Now for the reasons why this movie is awesome

Gorgeous Ladies

Who doesn’t love pretty ladies in sexy costumes? (…)

Ridiculously Awesome Action Scenes

This movie has everything from steampunk zombie Nazis to dragons to Samurais with machine guns. Each scene is incredibly shot, and breathtakingly intense. (…)

Wicked Soundtrack

I actually read a few reviews that complained about the soundtrack, but I thought the songs were all really fitting for the movie. Most of the songs are beautifully dark or heavy industrial versions of their originals. (…)

Absurdity of Plot

Again, the movie is ridiculous. But you have to know that the movie isn't trying to take itself seriously. Too many of the reviewers have complained that the plot is lacking and that there is no character development. This movie wasn't designed to have character development. I really don’t care what the girl’s favorite colors are or where they grew up. To say that this movie needs to follow the typical guidelines of any other movie is to misunderstand the goal of this movie, and that is to entertain.

(…)

For å lese hele artikkelen, stikk en tur innom bloggen hennes. Hun har tydeligvis god smak òg, for jeg fant henne via en kommentar hun skrev på Mandy Morbids blogg.

Stipend, sushi, film og venner

«Rå sushi og bar» er en av mine absolutte favorittrestauranter. Vi hadde bestemt oss for å nyte denne helga nå som stipendet var inne på kontoene, så vi hadde avtalt med Nina, Cicilie, Veronika og Andreas å møtes på Rå, for deretter å dra hjem til oss og se film.

Kjersti og jeg bestilte oss et 32-biters brett på deling, og etter at alle hadde spist, bestilte vi et brett med de herlige frityrstekte bitene vi fikk på 30-årsdagen min. Vi var dessverre uheldige med servitøren vår. Det var for så vidt den samme som vi hadde på valentindagen også, og denne gangen gikk jeg til hovmesteren og sa fra om det. De beklaget det hele veldig, og vi fikk frityrsushien på husets regning. Det var hyggelig å se så god service, og selv om servitøren ikke gjorde en god jobb, var maten som vanlig sublim.

Etterpå dro vi, som sagt, hjem til oss og koste oss med film. De siste par dagene hadde vi gjort en innsats for å få huset koselig og presentabelt igjen, og det var ikke noe problem å ta imot gjester. Storsofaen, som Aibast hadde greid å tisse i, hadde fått puter i bunnen igjen, så nå var det faktisk slik at alle kunne sitte godt. Vi startet med Annie Get Your Gun, den fantastiske musikalen som naturligvis ikke trenger noen videre introduksjon, fortsatte med Hot Fuzz, en herlig, halvsvart, britisk politiactionkomedie, og avsluttet med en herlig Jackie Chan-actionkomedie ved navn The Spy Next Door. Klokka nærmet seg ett på natta da vi var ferdige.

Det ble en kjempetrivelig lørdagskveld, og jeg ser fram til eksamenskjøret er ferdig så vi kan gjenta det.

Våren har kommet

Det er dessverre lenge siden jeg har skrevet noe her, og det beklager jeg til de som har vært innom og sjekket, men forhåpentligvis har det vært noen gamle poster som har vært interessante. Jeg har jobbet en del med etikettene de siste par ukene, og når det er ferdig kommer jeg til å lage et vindu for de mest brukte etikettene slik at det blir lettere å finne det man måtte ha interesse av her på bloggen min.

Men: våren har altså endelig offisielt kommet, og 13. april var det D-dag for skjegget mitt. Jeg hadde jo som tidligere nevnt bestemt meg for at jeg skulle benytte anledningen til å barbere meg som Iron Man før alt skjegget forsvant (med kottisene igjen), så for den som har interesse, her er før-, underveis- og etter-bildene:

Helskjegg: OK, men skjeivt. Iron Man: Det likte jeg faktisk! (Ja, han har ikke kinnskjegg, men jeg kunne nesten ikke fjerne dem bare for bildets del.) Kinnskjegg: Tja, det tar en stund å vende seg til å ikke har noe på haka lenger, men det er jo godt med frisk luft igjen, da.

For øvrig: Det var en veldig koselig måte jeg fikk vite at våren var kommet. Da jeg kom hjem hadde Kjersti vært og plukket noen hestehover og satt på bordet. Det er hyggelig slikt.

D&D: Skypegruppa

For å se bildet i full størrelse, høyreklikk og velg «Åpne bildet i ny fane» (Chrome).
Dersom du vurderer å la ungen din spille rollespill, studér dette diagrammet nøye først.

For lenge, lenge siden, jeg tror det var i august i fjor (jeg finner ikke posten som eventuelt skriver om det), tok jeg kontakt med en gjeng (Dan Patrick, Susann, Glenn & Sander Fredriksen og Malene & Bjørn Eirik (men de trakk seg)) for å høre om det var interesse for å opprette en rollespillgruppe for spilling via Skype. Jeg satt og så gjennom Susanns blogg nå nettopp, og fant en fin artikkel hun hadde skrevet i den anledningen. Det var interessant å se hvordan en spiller tenker om utfordringen, så stikk en tur innom bloggen hennes og les artikkelen hennes «Rollespill».

Dersom det har interesse, kan også artikkelen jeg skrev for en tid tilbake til som en guide til nye rollespillere leses, titulert D&D: Å begynne med rollespill

Og forresten, som de som har studert bildet til høyre har fått med seg: rollespill er veldig, veldig farlig.

Med inspirasjonen jeg fikk av å lese posten hennes, kan det faktisk hende jeg forsøker å ta tak i gjengen igjen og få dem til å gjøre seg ferdige… Vi får se hva som skjer.

Canned Blog har passert 10 000 besøk

I dag, den 9. april i 2011, kunne jeg meg glede se at bloggen har passert 10 000 besøkende. Jeg har faktisk ventet på det ei stund, og når jeg sjekker statistikken, ser jeg at den faktiske tiden det magiske tallet ble passert, var den 6. april

Vel, gratulerer til meg selv, og takk til de som har fulgt meg så langt.

Den sterkeste mannen jeg har sett

Filmkvaliteten er elendig, og annonsene irriterende, men likevel: filmen er verdt å se.

Det er kanskje noe å tenke på når man klager over at ti armhevinger til er tungt?

Gullende god unge

Studier, øl og venner

I dag, etter filosofien, ble jeg invitert med ned til byen for å ta en øl sammen med Nina, så vi satte oss på bussen og dro ned på Blårock. Nina spanderte sa hun, siden hun inviterte og jeg var blakk, så vi satte oss ned med en Blanding og en Helhvetesøl fra Mack, smakte litt fra hvert glass og koste oss en masse.

Cicilie og Tom-Ivar kom etter hvert, og utover dagen fikk Nina og Tom-Ivar endelig finger’n ut og fikk gjort noe med de siste par ukenes utsettelser. Med Aristoteles’ ord: Nok om det.

Kvelden i kveld har vært tilbrakt foran TV-en, med tegnefilmer, Top Gear, Strong Man Series og sofakos. Det har vært en trivelig dag i dag, og jeg har tenkt å dra nytte av den og morgendagen til uka som kommer.

Arbeid igjen

I dag og i morgen er det arbeid på meg, og det ser ut til at det blir fast på onsdager og torsdager en stund fremover. I tillegg er vi ferdige med alle historieforelesningene, så nå kan jeg bruke mandager på arbeid også, selv om det jeg egentlig burde gjøre, er å sette av tid til å lese, og å gjøre det på Uni.

Jeg har ikke vært flink i det hele tatt til å bruke tiden på universitetet godt dette semesteret. Jeg ligger eviglangt bak på lesingen, og jeg synes ikke jeg mestrer pensumet godt nok i det hele tatt. Kanskje jeg skulle ha satt opp en timeplan og strukturert hverdagen min bedre?

En annen konsekvens, av at jeg arbeider mer nå, er at jeg ikke ser det som riktig å dra på trening til sent på kvelden, så i går dro jeg hjem etter treninga, selv om jeg egentlig hadde planlagt å trene. Når man begynner på jobb klokka syv på morgenen, eller som jeg skal i morgen, klokka seks, da har man ikke så veldig lyst til å komme hjem halv elleve på kvelden.

Nå er det avslutning av kvelden med Top Gear, der kaptein Treig forsøker seg på en heftig Pagani Zonda til 825 000 pund. Det går ikke an å ikke like slik high-priced car-porn.

Latine didicimus et Kjersti cati pinxit

Så, vi lærte altså latin, som det står, og Kjersti tegnet katter. Hun er jo, som alle som kjenner henne vet, en glimrende tegner; så her følger et lite knippe pusekatter, fritt etter fantasi og erfaring (med noen generasjoner katter og tilhørende morsomme opplevelser), noen illustrasjoner som dugelig beskriver diverse katters liv og opplevelser av seg selv.

Genialt, eller hva?

Våren kommer

I løpet av helga har det regnet og skint sol om hverandre. Resultatet har vært upåklagelig: nå ser det ut til at vi får et par uker med vår, for det er jaggu ikke mye snø igjen. På det dypeste er det vel knapt en halvmeter, og da kan man ikke klage. Jeg har naturligvis benyttet anledningen, og fikset sveisen og greier, nå som jeg kan gå ut uten lue og ikke fryse på ørene. Så her er den litt mer vårlig varianten av meg (dog ikke helt vårlig enda):

«Shades of gray» av P. Z. Myers

For noen dager siden brant en amerikansk pastor en koran. Som vanlig ble reaksjonen dramatisk, og denne gangen usedvanlig tragisk. De rasende demonstrantene, oppildnet av prestene sine (jeg greier dessverre ikke å se at det de gjorde, prestene der altså, og det presten i U. S. A. gjorde, egentlig var bedre eller verre enn den andre partens handlinger – det handler til syvende og sist om hellig krig fra begge parter), gikk til angrep på FN-hovedkvarteret i Mazar-i-Sharif i mangel av amerikanere å angripe i stedet.

PZ Myers er biolog og professor ved University of Minnesota, Morris. For en lengre biografi, les denne artikkelen.

Professor P. Z. Myers har skrevet en gripende artikkel der han fronter synet sitt. Han er blottet for religiøse, og for den saks skyld ikke-religiøse interesser, og fremhever det humanistiske, etiske og moralske synet på saken i stedet. Jeg anbefaler de av dere som ikke har sett artikkelen hans enda å stikke innom Pharyngula/Scienceblogs og lese.

Sometimes, issues demand nuance. This is a complicated world and there are a great many subjects that simply aren't reducible to binaries – we do a disservice to the subtleties when we discard them in favor of absolutes. And often I can agree that we need depth and breadth of understanding if we’re to navigate a difficult situation.

But sometimes the issues are black and white. Sometimes the answers are clear and absolute. And in those cases, attempts to bring out the watercolors and soften the story by blurring the edges do a disservice to reality. There are places where there are no ambiguities, and the only appropriate response is flat condemnation. And we witness them every day.

(…)

I’m an extremist in this debate, I will freely confess. I hold an absolute view that no killing is ever justified, that individuals have the necessity to defend themselves against assailants, but that even that does not grant moral approval to snuffing out the life of another. Don’t even try to pull out a scale and toss a copy of the Koran on one side and the life of a single human being on the other – the comparison is obscene. (…)

Hail to the king, baby…

… som The Duke sa. I disse Gadhaffi-dager passer vel denne låta bedre enn noen gang. Nyt den:

Tekst, King Nothing av Metallica

Wish I may
Wish I might
Have this I wish tonight
Are you satisfied?
Dig for gold
Dig for fame
You dig to make your name
Are you pacified?

All the wants you waste
All the things you've chased

Then it all crashes down
And you break your crown
And you point your finger
But there’s no one around

Just want one thing
Just to play the king
But the castle’s crumbling
And you’re left with just name

Where’s your crown, King Nothing?
Where’s your crown?

Hot and cold
Bought and Sold
A heart as hard as gold
Yeah! Are you satisfied?

Wish I might
Wish I may
You wish your life away
Are you pacified?

All the wants you’ve waste
All the things you’ve chased

Then it all crashes down
And you break your crown
And you point your finger
But there’s no one around

Just want one thing
Just to play the king
But the castle’s crumbled
And you’re left with just a thing

Where’s your crown, King Nothing?
Oh, where’s your crown?

Huh!

(Spoken)
I wish I may
I wish I might
Have this wish I wish tonight
I want that star
I want it now
I want it all and I don’t care how

Careful what you wish
Careful what you say
Careful what you wish
You may regret it
Careful what you wish
You just might get it

Then it all crashes down
And you break your crown
And you point your finger
But there’s no one around

Just want one thing
Just to play the king
But the castle’s crumbled
And you’re left with just a name

Where’s your crown, King Nothing?
Nothing

No you’re just nothing
Where’s your crown, King Nothing?
No you’re just nothing
absolutely nothing

Off to never never land

King Nothing, syng med!

Frank Klepacki

De av oss som er født tidlig nok til å ha opplevd spillenes grafiske revolusjon, husker utmerket året 1996, da verdens første ekte 3D-skyter kom: Quake. Samme år fikk det konkurranse av to like glimrende spill, Duke Nukem 3D (som egentlig var ca. 2½D) og Command & Conquer: Red Alert. Jeg gikk førstegym i Molde det året, og jeg husker utmerket godt hvordan stakkars SpaceWorld slet da RA kom, og de hadde fått en trykkfeil i kampanjeavisen sin, der det stod at de solgte spillet for 99,– kroner. Selv hadde jeg ikke blitt helt bitt av RTS-basillen enda, dog jeg syntes det var artig å se på at andre spilte, noe jeg husker jeg gjorde mye da det første Command & Conquer kom; jeg satt mange timer i uka hos Bernt i parallellklassen og så på mens han spilte.

Da vi dro til Moa det året for å gjøre julehandelen, stakk jeg innom Obs! og kjøpte spillet. De hadde visst solgt rundt ett eksemplar i minuttet, så den mannshøye pallen med spill jeg hentet eksemplaret mitt fra, var redusert til knapt knehøyde. Det ble mye spilling den jula, og jeg var umåtelig fornøyd den dagen jeg endelig greide å runde det, på den gode gamle AST 613E-maskinen min, med en Cyrix 586 100 MHz-prosessor, 32 MiB RAM og skjerm- og lydkort integrert på hovedkortet. (På den tiden betydde det å ha et dedikert skjermkort ikke nødvendigvis at man hadde 3D-akselerasjon.)

Men til saken: Klepacki skrev fabelaktig musikk til det første C&C-spillet, og han gjorde ikke noen dårligere jobb med nummer to. Hell March har blitt stående som noe av det mest ikoniske som noen sinne har vært skrevet til et spill, og det er nok ikke uten grunn at han har blitt bedt om å rekomponere låta til oppfølgerne. Personlig synes jeg originalen er den beste, men for de av dere som har lyst til å høre gjennom alt han har skrevet, ta en tur til hjemmesiden hans. Nederst på siden har han en musikkspiller der man kan lytte gjennom alt det gamle, men også mye av det nye. Den eneste ulempen er at man må starte én og én sang. Men når musikken er så god, så gjør det faktisk ikke noe. I tillegg kan man så klart sjekke ut Klepackis musikk på Spotify.

StarCraft Returns to Consoles

Hvis ikke dette er årets aprilsnarr, så vet ikke jeg.

Natur og samfunn i Aristoteles’ Politikken

Natur og samfunn i Aristoteles’ Politikken, bok I

Aristoteles refererer til naturen dels for å forklare, dels for å rettferdiggjøre sosiale og politiske ordninger. Oppgaven innebærer at du skal belyse begge disse aspektene ved det aristoteliske synet på forholdet mellom natur og samfunn.

1. I bok 1 av Politikken sier Aristoteles at mennesket er et politisk vesen av natur. Gjør rede for hva denne oppfatningen går ut på.
2. Aristoteles hevder at visse herredømmerelasjoner, som forholdet mellom mann/kvinne og herre/slave, er naturlige relasjoner. Gjør nærmere rede for Aristoteles’ oppfatning og legg vekt på Aristoteles’ begrunnelse for at de omtalte formene for herredømme er naturlige.
3. Som en kortfattet avslutning: Hvilke tanker du gjør deg om Aristoteles’ forsøk på å rettferdiggjøre hierarkiske sosiale relasjoner med referanse til at de er naturlige?

Alle oppgavedelene skal besvares.

Lese- og skriveuke

På mandag skrev jeg at vi hadde fått utdelt den første hjemmeeksamenen vår i «Antikkens filosofi», og nå har jeg fått levert den inn, slappet litt av, og begynt å gjøre meg klar til å tusle hjem og ta helg.

Det ble en alt for lang natt på meg, så takk og pris for at jeg i det minste har vært noen lunde flink til å lese gjennom uka. Jeg har til og med fått med meg alle forelesningene (heldigvis har vi ikke hatt forelesninger i ANK-1230 denne uka), og i latin har vi fått halvert arbeidsmengden ut året.

Besvarelsen

Den vanskeligste delen av oppgaven var for min del punkt a. Slike «gjør rede for»-oppgaver er bestandig mye arbeid, men jeg tror jeg har kommet frem til et godt svar.

Jill Frank, B.A., B.C.L., LL.B., Ph.D., researches and teaches in legal and political philosophy. She specializes in the history of political thought with particular focus on questions of property, justice, and law. Jill recently completed a book about the lessons contemporary democratic theory and practice might draw from Aristotle’s ethical and political philosophy, titled A Democracy of Distinction. Jill has also written on political representation, welfare, and distributive justice.

Jill Frank har skrevet en veldig opplysende artikkel som jeg brukte som hovedgrunnlag for oppgaven min ved siden av Politikken, titulert Citizens, Slave, and Foreigners: Aristotle on Human Nature (American Political Science Review, vol. 98, № 2, 1991, ss. 179–196). Hun forklarer at naturen av Aristoteles brukes for å gi et rammeverk for hvordan hierarkiet i det politiske liv og blant mennesker bør ordnes. Naturen kan ikke nære seg selv og er ikke moralsk, og må derfor støttes av politikk, ikke motsatt. (…) Naturen er ikke moralsk; naturen kan ikke støtte politikken vår: det må altså være vice versa. Menneskets natur kan brukes som målestokk for politikken, men ettersom vi av naturen også er politisk (…), tyder dette på at menneskets natur formes av politikken.

Et av de interessante punktene jeg fikk klarhet i, er hva Aristoteles faktisk mener med at noen av natur er slave.

«Den ene part skal adlyde; den andre skal styre gjennom den styreform som naturen har bestemt, og utøve herskermakt. Å sette seg ut over denne ordningen er til skade for begge parter, for det samme gagner både delen og helheten, både kroppen og sjelen, og slaven er en del av herren (…). Derfor har slave og herre en slags felles fordel (…) når det er naturen som har tildelt dem deres status, mens det motsatte er tilfelle når ordningen er oppstått (…) gjennom vedtekter og maktbruk.»

Det er altså viktig å forstå at hva han mener med å naturlig være slave, er å være en som verken av fødsel, byrd, fangenskap, krigsherjinger eller andre årsaker, andre enn sin egen dyd, gjør seg til slave. Det er gjennom måten vi handler på at vi gjør oss til borgere, og av det må følge at hvis vi handler som slaver, blir vi av vår egen natur slaver (Frank 2001: s. 94).

Ny forståelse

Jeg endte opp med å ikke finne det vanskelig å bli overbevist av Aristoteles argumentasjon. Det er veldig lett å la seg blinde, når man leser eldre tekster, av de moderne tankene våres briller, slik at vi ikke greier å se gjennom ordene som sies og se sannheten bak. For min del ble arbeidet med oppgaven en interessant utforskning i hva som gjør oss til de vi er, for det er nok det Politikkens første bok handler om.

De som ikke har gjort det, anbefales på det sterkeste å lese Jill Franks artikkel. Den kan, dersom du har tilgang til det, leses via tidligere nevnte JSTOR (bare søk på forfatter og artikkelnavn, så finner du henne); dersom dette ikke er et alternativ (kun tilknyttede universiteter og de som for øvrig abonnerer på tjenesten får tilgang til hele innholde; øvrige har kun mulighet til å se første side av artiklene) går det selvfølgelig an å kontakte biblioteket sitt.

Helg og avslapping

Nå skal jeg nyte resten av helgen i ro og mak. Kanskje det blir litt surfing, kanskje det blir litt rollespill, kanskje det blir et besøk, kanskje det blir en tur på byen – hvem vet? Jeg kjenner i hvert fall at skuldrene begynner å senke seg.

Og til slutt: Dersom du har interesse av å lese besvarelsen min, kan den leses her.

Den siste sida før litteraturlista, skal egentlig ikke være med oppgaven. Jeg skal laste opp en versjon senere som har denne sida fjernet.