Viser innlegg med etiketten Eberron. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Eberron. Vis alle innlegg

søndag 16. juni 2013

Zilspar, in morte vīvis

Med bakgrunn i reaksjoner på det jeg har skrevet, har jeg valgt å fjerne innholdet inntil jeg får skrevet det om. Jeg beklager det inntrufne.

Zilsparkampanjens død.

Zilsparkampanjen ble startet for noen år siden mens Christian og Nica bodde i Stakkevollvegen, men fikk et par avbrudd. Det store avbruddet kom da jeg mistet alt jeg hadde av data om kampanjen etter en harddiskkrasj, og det var først et års tid etter, etter at Christian spurte meg om jeg ville vekke kampanjen til live igjen, at jeg gjorde det.

Et utsnitt av Breland, visende Zilspar nede til høyre, slik det er lokalisert i Eberron.
Et utsnitt av Breland, visende Zilspar nede til høyre, slik det er lokalisert i Eberron.
Gjenopplivinga.

For at jeg skulle orke å lede kampanjen videre, hadde jeg noen ønsker jeg håpet spillerne ville gå med på. Jeg ønsket å flytte kampanjen ut av Eberron-verdenen og inn i Rocharan’nore; dette ble godtatt. Jeg ønsket å gå fra Pathfinder-systemet til 3.5; dette ble også godtatt av spillerne. Dessuten hadde jeg et ønske om å bruke Vitality & Wounds-systemet; spillerne gikk med på dette. Til slutt ønsket jeg å endre fra D&Ds standardpengesystem til sølvpenningsystemet jeg har skrevet så mye om tidligere.

Det var dette siste punktet som i ettertid har vist seg å bli – i mangel av et bedre ord – radikalt. Da forslagene ble lagt frem, sa jeg til dem at jeg ønsket at valgene vi gjorde, skulle være i fellesskap. Jeg ville at spillerne skulle si hva de selv mente om det, og at de, hvis de ikke ønsket det, skulle si nei. Jeg ønsket dessuten at det skulle avgjøres demokratisk, for å unngå fremtidige konflikter.

Vi kom oss i gang med spillinga igjen, og det var gøy nok det, men som noen kanskje husker, var det ikke alt som stemte helt slik jeg skulle ønske. Frustrasjonen økte med tida. Jeg forsøkte likevel å fortsette, men mye gikk verre; da den ene karakteren døde i et vanskeligere slag, ble det ikke spesielt bedre.

Den andre gjenopplivinga.

Jeg lot karakteren gjenopplives (dog, det var ikke så veldig god samenheng i hvordan, selv om det fungerte greit nok). Kampanjen kom i gang igjen, men spillerne valgte å umiddelbart følge andre hendelser, og begynte å forsvinne ut i periferien. Stadig flere tråder ble hengende løse, så jeg begynte å forsøke å knyte sammen historiene deres.

De var nede i barthemigårdskjelleren og forsøkte å få kontroll på den. De måtte rømme derfra fordi de nesten var døde (flere av dem, i hvert fall). Så kom de til landsbyen, hvor det hadde skjedd noen dødsfall og drap. De valgt å følge disse trådene. Samtidig foregikk det spennende ting oppe med tempelet, og de hadde begynt å se koblingene der. Vi avsluttet kampanjen da de var på tur å skulle gå ned i ei sprekke i bakken.

Før vi avsluttet den gang da, spurte jeg om vi kunne vente med videre spilling til etter at jeg var ferdig med eksamenene mine dette semesteret. Det var, hvis jeg ikke husker feil, en gang i mars. Det tok lang tid før jeg traff på dem igjen, og så fikk jeg vite hvordan det skulle gå.

Skrinlegginga av kampanjen.

Noen dager etter å ha avlagt den siste eksamenen min, traff jeg på Christian igjen. Noen uker i forkant av det, hadde Ove sagt fra at han ikke ønsket å være med å spille mer. Christian og jeg dro for å spise sammen i kantina, og han fortalte meg at han og Nica hadde funnet ut at de ikke ønsket å spille mer, da de syntes det var for mange løse tråder, og for lite spilling. I tillegg ble det tatt opp dette med pengene. Så da var det gjort.

Jeg tror ikke verken han, ei heller Weronica (da jeg traff henne på museet noen dager senere), så hvilken effekt det hadde på meg, og på sett og vis er det greit det.

Hva jeg tror jeg gjorde galt.
Frihet

Først av alt, var jeg ikke i stand til å se an spillerne mine tilstrekkelig godt. Jeg fikk et inntrykk av at de ønsket frihet. Jeg ville gjerne legge vekt på rollespilldelen av spillinga, og det var ikke noe problem for dem. Men samtidig ga jeg dem alt for frie tøyler. Det ble sagt at de ønsket sandkassespilling – å kunne gjøre det de ønsket fritt og uhindret – og jeg ønsket å legge til rette for det, men jeg skjønte etter hvert (for sent) at det ble alt for lite retning i spillet, og dermed oppstod frustrasjonen hos dem.

Da jeg så hvordan det holdt på å gå, begynte jeg å forsøke og nøste trådene og gi spillerne mine ei retning å gå i. Men etter den tilnærmet ubegrensa friheta de hadde hatt, ble dette ikke overraskende oppfattet som railroading (har noen forslag til et godt norsk ord for dette?). Selv oppfattet jeg det ikke slik, men det er ikke godt å vite.

Hvor går grensa mellom å lede spillerne og å styre dem? Skal man få fremdrift i historia, som jo tross alt vanligvis er grunnen til at man setter seg ned sammen for å spille rollespill, må spillerne med nødvendighet ledes, men jeg fant at det med denne gruppa var vanskelig å greie å finne balansen mellom leding og styring, eller kanskje heller å lykkes i å gi alle den samme oppfatninga av forskjellen.

Penger

Videre var det kanskje en feil av meg å tro at «det er det samme for meg» faktisk betød «det er det samme for meg» da vi valgte hva vi skulle ta i bruk og ikke av forskjellige elementer (da kampanjen ble gjenoppliva). Pengesystemet – spesielt – ble svært komplisert for mange skulle det vise seg, og noen av spillerne var sjelden i beit for kjappe stikk i sida til meg om det. For noen er slikt morsomt; for meg var det ikke det. Jeg sa fra én gang, men det hjalp ikke. Hva var det jeg gjorde feil her? Jeg burde ikke ha innført dette, uten å faktisk ha fått enighet fra alle; jeg tok dessverre feil da jeg antok at et par for, og et par jeg-gir-nå-faen var det samme som fire stykk som syntes det var greit nok til å gjøre det.

Dedikasjon

Rollespill krever en viss dedikasjon. For at spillet skal fungere, er det viktig å få spilt med jevne mellomrom. Jeg nevnte et par ganger at jeg hadde behov for å kunne spille når jeg så meg i stand til det, og det virket som dette var greit; spillerne var sultne på å få spille, og så ut til å synes det var et greit kompromiss. Men det er nå en gang slik at hvis det blir for lang tid fra gang til gang, så mister spillerne tråden, og særlig når det er spillere som er såpass aktive som de er i andre kampanjer.

Jeg skulle med andre ord ha sagt nei først gang det ble spurt om jeg kunne tenke meg å vekke kampanjen til live igjen. Jeg visste allerede da at jeg ikke kom til å kunne spille så jevnlig som jeg selv egentlig skulle ønske at jeg kunne, og hvis jeg hadde sagt det som det var da, hadde jeg sluppet å sitte med skjegget i postkassa nå. Jeg hadde sluppet å være redd for å miste venner, å kanskje faktisk ha mistet dem, og igjen å føle meg alene, og å nok en gang gå på en smell.

Den videre spillinga

Jeg vet nå, med rimelig stor grad av sikkerhet, at jeg kommer til å holde meg til de to gruppene jeg har (fellstadgruppa og imladrisgruppa). Dette er grupper som er innstilt på at spilling blir i årsgjennomsnitt annenhver måned, og som synes det er greit. De lar eventyret gå sin gang, der vi festīnāmus (vōs) lente, og når vi møtes, har vi det genuint morsomt sammen. I stedet for «morsomme» stikk når det undres på noe i verden vår, får jeg spørsmål, ærlig stilt, som jeg da med glede kan forsøke å besvare.

Uheldigvis kan det hende jeg i det jeg har skrevet her har formulert meg uheldig, og at noen skulle føle seg såret. Hvis så er, ber jeg på forhånd om unnskyldning til dem måtte gjelde; jeg har ikke ment noe vondt.

mandag 14. februar 2011

D&D: kalender

Denne posten fikk oppdatert formatering den 9. oktober 2023. Jeg greide dessuten å finne et par bilder til å erstatte iallfall to av dem som ikke lenger vistes. Til sist la jeg til noen overskrifter til den nederste tabellen. Alt annet er uendret.

Universet jeg leder spillerne mine gjennom, er en salig blanding av mye rart. Jeg ønsker å gi det en følelse av historisk korrekthet, og holder derfor på å innføre et pengesystem som gjenspeiler den historiske 1:20:240-normen (som ble brukt i bokføringssammenheng), for å gjøre gull til gull.

En annen ting jeg har gjort, er å plassere småsteder med ikke mer enn en lang dagsreise fra hverandre, og spre de større byene langs viktige knutepunkt, samt å la småsted som får viktige funksjoner (som Fellstad som har fått sølvgruven oppe å gå igjen, takket være Henk, Kyrnyn, Mmimas og Cordelia) vokse, akkurat slik det var – med markeder da de kom i stand (som i Nytårn, som ikke hadde noe marked sist de var der, men nå til og med har bygd palisadevegger). Jeg har dermed forsøkt å gjenspeile de historisk-økonomiske sammenhengene også.

Bilde av forsiden av boka Dungeon Master’s Guide v. 3.5
Bildet er fra Abe Books.
Bilde av forsiden av boka Player's Handbook v. 3.5
Bildet er fra Turnwatcher.com.

Jeg har altså i stor grad prøvd å hente inspirasjon fra middelalderen, slik den var, og har brukt kunnskapene jeg har fått under forelesningene, samt internett (hurra for Delta!) til å få det historiske suset over det.

Øvrig inspirasjon har vært grundig lesning av DMG og PHB, som gir god kjennskap til Greyhawk 1, 2 3, en verden jeg liker og føler meg hjemme i.

Bilde fra Baldur's Gate som viser en gruppe eventyrere som møter en svartdrage.

I tillegg har jeg hentet en god del inspirasjon fra Forgotten Realms, slik jeg ble kjent med det gjennom Baldur’s Gate-spillene og ikke minst bøkene til Salvatore. FR-universet er satt til den europeiske høymiddelalderen, og åpner derfor for atskillig flere mekaniske løsninger, og i tillegg er det vel ikke feil å si at den høymagiske verden som skildres, i høy grad er begrunnet slik etter prinsippet magi erstatter teknologi, noe skaperen av Eberron 4, 5, 6 har tatt helt ut. Jeg liker idéene hans, men har til nå ikke sett meg tid eller lyst til å sette meg nok inn i Eberron til å spille helt og holdent i Eberron-verdenen.

Men, nå har jeg hatt nok digresjoner… En av tingene jeg liker ved FR-universet, er dato- og kalendersystemet. De har klart å forene et 365,2568-dagers år med et tidagerssystem. Nå vet de som spiller med meg, og de som har fulgt med på D&D-postene mine har sikkert også merket seg det, at jeg liker å spille på norsk. Det blir atskillig mer troverdig og lettere å leve seg inn i og føle og kjenne verden, når man greier å la verden leve på norsk. Derfor satte vi (Kjersti, Charlotte og jeg) oss ned og oversatte Harptos-kalenderen til norsk. Vi ønsket ikke å lage en direkte oversettelse, men snarere en som beholdt stemningen i måneds- og ukenavnene. Her er resultatet av hva vi gjorde (for en fire – fem år siden, skulle jeg tro):

Kalender i Tor-Ivars D&D-verden
#HøymålHøytidCommon TongueAlltunge
De norske navnene på månedene og dagsnavnene er bevisst skrevet med små bokstaver, for å hindre leseren i å tro at det er tvungen stor forbokstav (måneder og ukedager skrives som kjent med små bokstaver på norsk).
1HammerMidwinter
vinterfesten
Deepwinterdypfrosten
2Alturiak
The Claw of Wintervinterhold
3Ches
The Claw of the Sunsetssolfall
4TarsakhGreengrass
gressgrønt
The Claw of the Stormsstormgrep
5Mirtul
The Meltingsmeltingen/-a
6Kythorn
The Time of Flowersblomsterverv
7FlameruleMidsummer/midtsommer
skuddår, også
Shieldmeet/skjoldating
Summertidehøysommer
8Eleasis
Highsunhøysol
9EleintHighharvestide
slåttefest
The Fadingskumringen/-a
10Marpenoth
Leaffallløvfellingen/-a
11UktarThe Feast of the Moon
månegilde
The Rottinghøsthell
12Nightal
The Drawing Downnyvinter
Månedskalender
Uke Dag
Ny­måne
1. tidag
1. dag i ny­måne
1.
2. dag i ny­måne
2.
3. dag i ny­måne
3.
4. dag i ny­måne
4.
5. dag i ny­måne
5.
6. dag i ny­måne
6.
7. dag i ny­måne
7.
8. dag i ny­måne
8.
9. dag i ny­måne
9.
10. dag i ny­måne
10.
Midt­måne
1. tidag
1. dag i midt­måne
11.
2. dag i midt­måne
12.
3. dag i midt­måne
13.
4. dag i midt­måne
14.
5. dag i midt­måne
15.
6. dag i midt­måne
16.
7. dag i midt­måne
17.
8. dag i midt­måne
18.
9. dag i midt­måne
19.
10. dag i midt­måne
20.
Ne­måne
3. tidag
1. dag i ne­måne
21.
2. dag i ne­måne
22.
3. dag i ne­måne
23.
4. dag i ne­måne
24.
5. dag i ne­måne
25.
6. dag i ne­måne
26.
7. dag i ne­måne
27.
8. dag i ne­måne
28.
9. dag i ne­måne
29.
10. dag i ne­måne
30.
Høy­tids­dag
31.
Høy­tids­dag (skudd­år)
32.