tirsdag 28. juli 2020

Det e’ varmt

Bilde av gradstokken 28. juli 2020. Foto: Tor-Ivar Krogsæter

Jeg tenkte bare jeg skulle nevne det. Ja, det står 27¼ °C, og nei, det er ikke i sola. Faktisk er det to timer siden sola forsvant bak toppen av øya.

Dette er ikke noen dag for anstendig bekledning! For øvrig skal jeg prøve meg på å lage hjemmelaga softis nå ved hjelp av denne oppskrifta. Jeg kan jo ikke kjøpe softis selv med laktoseintoleranse. For å gjøre det ekstra sunt, skal jeg prøve å lage den med tagatesse; jeg er spent på hvordan det blir.

søndag 26. juli 2020

Blåtur i Hardanger Ⅱ

Dei fyrste dagane

Her kan du lese den fyrste posten om blåturen til Hardanger. Eg har lenka hit frå han.

Dei fyrste dagane hjå Yngvild måtte eg arbeid. Eg hadde ikkje tid til å ta meg heilt fri – eller rettare sagt: Eg hadde ikkje råd til det – så eg fekk låne datamaskinen hennar til å jobbe på. Ikkje overraskande var den som så mange andre slike maskinar fylt med gaukevare. Gauke(program)vare er forresten eit fantastisk nytt ord eg lærte i dag som tyder det same som engelsk bloatware. Eg trudde først at det hadde opphav i «gauk» i tydinga «smuglar (av brennevin)», men det måtte i så fall ha vore gaukvare jf. engelsk malware. Det har nok heller å gjere med den andre tydinga av gauk, altså som fuglen som tærar på andre fuglar sine ressursar med å legge egga sine i reira deira. Men eg fekk ordna det i løpet av eit par dager, og no verkar maskina hennar langt betre til det han var kjøpt til: å spele.

Å sitje slik med lyden av elva attmed seg og arbeide var utruleg avslappande. Som eg skreiv Eg merka at eg fann ro. Og det gjorde det ikkje verre at det blei så fint på tysdagskvelden; det vart heilt nydeleg der, med ein glødande solnedgang:

Solnedgang over Odda. Tysdag 30. juni 2020 kl. 23.05. Fotograf: Tor-Ivar Krogsæter.

Medan eg satt på dagtid og jobba (og litt vel seint utpå kvelden òg), gjekk Yngvild og Erik-Johan inn til Odda sentrum og såg seg rundt. Den eine av dagane, onsdag, fann eg ut at eg fortente å ha meg litt fri og sjå kor fint det var der, så eg blei med dei ut i godvêret. Me gjekk ned til sentrum langs elva og gjekk til ein fantastisk klesbutikk der: Terje Storhaug ⅍. Dei seier på heimesida si at dei skal ha best service, best utvalg, best kvalitet og best pris, og veit du kva? Dei skuffa ikkje på noko vis. Eg var innom på leiting etter noko meir sommarleg enn det eg hadde, mellom anna ei kortare kortbukse, for eg likar ikkje at dei går ned til knea. Ikkje berre fann eg det eg ville ha der, men eg vart tatt imot med slik ei serviceinnstilling og solid fagkunnskap av klede som eg knapt har vore borti før. Eg hadde òg lyst til å sjå på om det lét seg gjere å få kjøpt ein sjakett, og han hadde ein som hadde vore til utleie tidlegare som han no selde for tusen kroner inkludert buksa. Dessverre var han for stor åt meg, men Finnsnes har no landets best kledde elektrikar.

1. Odda sentrum si gågate. Eg så ingen teikn til at handelen vart lamma av at folk måtte gå til butikkane; heller tvert imot. Gågata var fin, ryddig og triveleg, og det var avslappande å vere i ho.
2. Gråtass i sentrum. Jørn Marius godkjende denne.
3. Eg veit ikkje kva for eit bygg dette var, men måten det var presentert på med blomane rundt, dei fine trea, graset og måten steinen var lagt på, fekk meg til å tenkje på kva Åndalsnes kunne ha vore (og ikkje er).

Etter dette sett me oss ned på ein kafé og naut dagen. Eg gjekk heim ikkje lenge etter, etter å ha fått meg allergimedisin (sørpå tyder sommar gjerne at det er både varme og blest), og gjekk heim til Yngvild for å arbeide vidare.

Yngvild sin kokekunst

Alle som har vitja Yngvild og fått nytt kokekunsten hennar, kan skrive under på kor flink ho er. Om du er eplebonde i Hardanger, hut deg på biblioteket! Det var sjølvsagt ikkje noko annleis no. Me åt nydeleg mat kvar dag og levde som velfødde Skrepping-hobbitar på Haugen. Eg kan ikkje anna gjere enn å plage deg som les dette med bilete av den gode maten:

Pusetær gjer dagen betre! Fotograf: Tor-Ivar Krogsæter

Yngvild sa at ho hadde som mål å få oss til å leggje på oss fem kilo medan me var der. Eg veit ikkje om det blei så mykje, men eg veit at eg veg meir no enn før eg var der. Me spiste god frukost ilag kvar dag. Fleire av dagane fekk eg graut, så da var eg glad. Magen min har det best på mykje fiber. Me hadde dugurd, me hadde tokaffe, me hadde middag, me hadde kvelds, me hadde kveldskaffe. Me åt, og me åt godt. Ikkje minst: Eg blei meir og meir avslappa … litt sånn som du blir av å sjå kattetærne til pusolini her.

Blåtur fr.–lø. 3.–4. juli

Så kva er ein blåtur? Yngvild fortalde meg at ein blåtur er å bli teke med på noko ein ikkje veit kva er, at det gjerne er slikt som firma dreg med seg dei tilsette på for å bygge moral. Vel, turen me skulle på bygde såvisst moral!

Turen til Utne og hotellet

Me køyrde eit godt stykkje før me kom fram. Som einkvar som har køyrd vestnorske fjordar veit: Vegen frå A til B er kanskje kort i sikt, men lang i reisetid; eller ɔ: er det langt å køyre dit, men det var jo ikkje langt å reise på den tida då alle brukte båtar. I alle høve: Me runda av opp forbi eit flott gamalt bygg, parkerte, og då fortalde dei meg kva me skulle (eg visste allereie at det var noko spesielt, sidan me hadde skaffa oss brokadevest og kalvekryss til turen, og eg hadde med meg flosshatten min): Eg var invitert til ei overnatting på Utne hotell, alt dekt, med sidersmaking inkludert!

①  Biletet av hotellet blei tatt litt seinare; eg såg det frå venstre side då meg kom inn til hotellet. Det er lett å sjå kva del som er bygd ut, men på ein sær måte er det litt sjarmerande òg, om enn eg ikkje heilt likar stilen på tilbygget. ② Utsikta ut var òg fin, om enn nokså grå den fyrste dagen.

Då me kom inn, blei me tatt imot av flotte damer kledd i arbeidsdrakt frå gamal tid. Me fekk eit rom oppe, eit av dei betre romma, og berre det å sjå døra var eit syn: Alt av flater som kravde det, var mala med skinnrulling. Å opne døra inn til rommet var som å gå inn i ein svunne tid, ei tid då livet var enklare og kanskje meir innhaldsrikt. Ting vart bygd for å vare, for det kravde innsats å lage det. Og rommet me fekk synte tydeleg kvifor det er verdt det. Kor gamle møblane og rommet var, veit eg ikkje, men den nye avdelinga av hotellet (som me ikkje låg i), var frå 1920. Den eldste delen av hotellet var frå 1722!

③ I alle høve: Det lét seg gjere å sjå korleis skinnrulling ser ut på nattbordet til høgre i biletet over. Me blei fortalde dagen etter at dei hadde ei fast dame som kom innom ein gong i året for å sjå kva som måtte rettast opp på; slik held dei hotellet i tipp-topp stand heile tida. Og samstundes bidreg dei til å ta vare på gamalt handverk. Hotellet var eit praktdøme på korleis ein kan medverke til ikkje berre fleire betalande kundar, men òg til å ta vare på gamalt, uerstatteleg kunsthandverk, gamal fagkunnskap og kunne, me å investere om så er berre littekstra og ta det litt dyrare valet, som verkeleg betalar seg sjølv på lang sikt.

Nok om det. ④ Det fjerde biletet syner enda betre skinnrullinga, særleg på døra. Sjå òg korleis alt av møblement passar til alt i både rommet og hotellet. (Og på hattehylla ligg – som det høver seg – hatten.) ⑤ Rommet til Yngvild er på det siste bildet, inn døra til venstre for hattehylla i bilete fire. Innanfor rommet hennar var badet – der det var badekar, O, lykke! – som var utstyrt med veldig dyre, verkeleg gode badeartiklar; både såpe, sjampo og balsam; ein hudkrem, som me fann ut kosta over 800 kroner; og badesalt. Eg nytta badekaret med det same, og du gode, så godt det gjorde åt knea mine.

Sidersmaking
Alle tre til bords: Eg med dress, brokadevest, kalvekryss og flosshatt; Yngvild med viktoriansk, sjølvsydd kjole; Erik-Johan med sjakett, brokadevest og kalvekryss. Fotograf: Ukjent.
Alle tre til bords: Eg med dress, brokadevest, kalvekryss og flosshatt; Yngvild med viktoriansk, sjølvsydd kjole; Erik-Johan med sjakett, brokadevest og kalvekryss. Fotograf: Ukjend meddeltakar på sidersmakinga.

Høgdepunktet for turen var sidersmaking og middag. Sidan me likar å kle oss opp og ha på oss kostyme, stilte med i klede som høvde seg for høvedsfolk frå slutten av 1800-talet. Eg hadde diverre ikkje greid å finne meg sjakett, så det ble den stripa dressen min, men med kalvekryss, brokadevest og ikkje minst flosshatt på hovudet, var stilen gjort; Erik-Johan hadde nett fått seg sjakett, og stilte i den; og Yngvild hadde sydd ferdig kjolen sin frå då me var på laiv.

Den eine av dei to driftsleiarane var ansvarleg for sidersmakinga og ga oss kyndig hjelp gjennom det. Ho fortalde oss at merket «Sider frå Hardanger» er eit geografisk beskytta namn. (Og eg sjekka no: Det er ikkje eit varemerke; det kan det vel ikkje ver jamfør denne avgjerda i Patentstyret.) Siderproduksjonen i Hardanger er enorm allereie; per no er han på 300000 l, og dei har mål om å kome opp i 1000000 l innan 2022 (om eg hugsa årstalet rett).

Me fekk smake fleire forskjellige siderar, og starta med ein Edel sider (Åkre gard) sin Rosé, ein sider med duft av bringebær, skjønt eg var bomsikker på at det var jordbær). Me fekk prøve Ulvik frukt & cideri (Apalvegen 78 i Ulvik) sin Kvitanesen (7,5 %), som hadde duft av ost og hadde ein syrleg og bitter ettersmak; Hardanger cideri (på Aga) sin 8 %, som dufta av blomster, var ei smaksbombe med bittertonar og mykje sødme mot slutten; Alde sider (Bleie gard) sin Alde sider 6,5 %, som var tørr, strågul og dufta av ost og kjellar; og avslutta med ein heilt fantastisk sider frå Edel: Edel issider, med duft av modne eple, karamell; ein smak av sherry og intenst gjennomtrengjande eple; som utvikla seg vidare til sterk syrligheit og tørrheit; og til slutt avslutta i ein voldsom sødme. Det var ein sider som kosta kronene sine for flaska (for vår del var alt så klart inkludert i sidersmakingspakken), men utan tvil ein sider som er verdt pengane sine.

Etter sidersmakinga gjekk vi for å spise middag i spisesalen, og blei servert eit utsøkt, trerettars måltid. Eg syntes det var særleg stas at kokken på hotellet her ikkje gjorde som kokkar flest gjer til gjestar som har allergiar: fjernar alle element frå retten som er allergiframkallande utan å erstatte han med noko. Nei, til oss diska han opp med mellom anna ein eigen saus (og meir enn det) til den utsøkte biffretten med spiste, og desserten var også spanande. Utne hotell bryr seg om gjestane sine, og dei har kokk(ar) som har fagleg byrgskap til yrket sitt.

Då middagen vart ferdig gjekk me oss ein liten tur ute, før me gjekk opp på rommet vårt, der me spela rollespel med Yngvild som spelleiar. Det blei eit av dei mest hysterisk artige rollespela eg nokon gong har vore med på å spele. Kort fortalt: Eg spela trollet Trul Rollstad og Erik-Johan eit anna troll. Me blei kasta ut av berget av faren vår to timar før soloppgang. Eg var god på å denge og hadde presten sin flosshatt, men var ikkje særleg glup. Me blei råka av ein svær sølvdrake (ein lastebil), temma draken og fór frå ville smådrakar med auge som blinka i raudt og blått, frigjorde ein flokk med geiter, rømde frå raud-og-blå-drakane, forsvann ned i jorda og traff ein gnom, kom oss opp att (utan å ha fått med oss at det hadde gått mykje meir tid enn kva med trudde der nede), og råka på eit opptog med karmenn og kvinnmenn som hadde temma regnbogen og veiva ho i lufta. Me fekk knytt regnbogen rundt akslane våre, og me klatra opp i eit kirketårn der bror min tredde regnbogen over spiret, medan eg heldt ein tordentale om korleis me var fri frå åket, som gjorde at opptoget jubla høgt om oss som (det eg høyrde som) dansetroll. Det var avsindig, det var hysterisk artig, og me lo så me faktisk måtte tørke tårene.

Laurdag
Utsikt over Utnefjorden frå frukostbordet. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese
Utsikt over Utnefjorden frå frukostbordet. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese.

Me fekk oss ein nydeleg frukost. På grunn av smittetiltaka, var det ikkje ståande buffé, men tinging av ønska mat dagen i forkant. Me fekk alt me ba om, vêret var bjart og prud, og me naut maten godt. Etterpå gjekk Yngvild og eg oss ein tur utandørs, framleis i finstasen frå i går. Det var så mange som kommenterte habitten vår, som likte så godt å sjå det, og som lurte på kva høvet var; det var veldig triveleg å få all den positive responsen på det, og bidrog heilt klart til å gjere dagen enda betre. Medan me var ute, tok Erik-Johan seg eit bad, og etter ein drøy times tid, gjekk me opp og skifta. Eg valde å skifte til den vanlege moderne dressen min, medan dei andre gjekk for kvardagsklede. Eg likar å pynte meg når eg har lyst til det, og denne helga var ei slik tid.

Me tok turen vidare rundt omkring på Utne. Me gjekk opp til kyrkja og vidare opp i bakkane. Vêret var skjønt. Me traff på nokon som var ute med ein hund som var ung og full av liv. Me tok oss ei ri til å sjå på bautaen over dei som fall i krigen, og det viste seg at bautaen dei hadde på Utne var for den fyrste verdskrigen. Men dette må eg sjekke; eg hugsar det ikkje heilt i farta. Med vandra lenger opp i fjellsida og fekk ein flott utsikt, og fekk så klart teken det obligatoriske sidesparkbiletet … og eit flygande sidesparkbilete som ikkje vart heilt vellukka:

Det var morosamt å prøve å få til eit flygande sidespark òg, men det gjekk heilt skit, og heldigvis hadde eg vet nok til å stoppe medan leken var god. Det var ein ting å ta sats derifra og berre hoppe, men å hoppe og rotere hofta i lufta, sette ut eit godt sidespark og ramle utan å øydeleggje dress, sko og helse, det var noko heilt anna. Eg trur det er bra å syne fram slike bilete òg. Av og til er ein stolt gangar ikkje heilt det ein er kar om; ein gyngehest kan vere nok å bryne seg på.

Etter dette gjekk me på Hardanger museum. Dei har ei stor utstilling om hardingfelene, norsk biletkunst og utsmykking av Håkonshallen, og ikkje minst ein særleg interessant del om norske folkedrakter med eit innlegg om korvidt det er riktig eller ikkje at hardangersømen no blir laga i Ghana. Det var interessante bilete å sjå der. Eg fann meg så klart noko latin å bryne meg på, her i omsetjing:

Christina
Filia·Haaconis.Rex
Norvegiæ.
peregrinatio
Hispaniensis
Filippum.fratrem
regis Castilliæ
nubendum
anno·ⅯⅭⅭⅬⅨ

Kristina – datter av Håkon, kongen av Noreg – då ho drog ut til Spania for å bli gift med Filip, bror til kongen av Castilla, i året 1259.

Attreise
Telefonkiosk på Utne. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese.

På turen att stoppa me innom det som skal bli nytt bibliotektilbod på Utne. Det gjer meg glad å vite at dei gamle telefonkioskane blir tatt vare på. Den som var her mangla rett nok telefonkatalog og telefon, men kanskje dei gjer noko med det òg? Men å ta dei i bruk til noko heilt nytt – bibliotek – er ein glimrande idé. Det er rart kva ein kan få til å skje med ein sprek biblioteksjef!

Det var litt vemodig å dra frå Utne. Det var veldig triveleg å vere der, og eg merkar at eg trivst best med ein rolegare dagsrytme.

Me tok ferga over, altså motsatt veg av den me kom inn, for å få med oss turen, utsynet, det som ei slik ferd byr på; og det var godt. Det er utruleg kor mykje ein får av krefter av berre eit kort avbrekk som dette i kvardagen, og eg dreg gjerne attende dit når me får sjansen til det.

Fergetur over Utnefjorden. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er klipt.
Fergetur over Utnefjorden. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er klipt.

Erik-Johan og eg snakka om ferger kontra broer då med fór med ferga frå Lødingen. Kvifor vil folk på død og liv ha dei vekk? Dei gjev ein eit behageleg avbrekk i køyreturen, der ein kan setje seg ned, ta ein kopp kaffe, prate litt om ein vil det, sjå på naturen kring seg, puste ut, ta livet med ro. Det einaste problemet som er med ferjene, er at dei ikkje går jamnt heile døgnet. Men til prisen av ein undersjøisk tunell eller ei bro, kan ein drive ei ferge gratis i årevis! Så sa i alle fall sjefen for MRF til avisen for mange år sidan. Eg skal sjå om eg greier å finne referansen for dette.

Fergetur over Utnefjorden, utsikt inn mot Utne. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er noko klipt.
Fergetur over Utnefjorden, utsikt inn mot Utne. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er noko klipt.

Dei siste dagane i Odda

Tida lei mot hell i Ullensvang. Sundag sette me av til å spele rollespel; det var lengje sidan me hadde spela Hackmaster, og eg hadde tatt med meg ned In the Realm of the Elm King for å køyre det på dei. Erik-Johan og Yngvild laga seg roller til spelinga medan eg oversett dei delane eg trong å få gjort det på, laga ting til utdeling til dei. Eg likar slikt, og eg trur spelarane mine òg gjer det. Dagens tips: Stilkane frå modne jordbær, gjerne med litt kjøt på, er glimrande til etterlikne blod på brev.

Det var veldig triveleg å få spele rollespel med dei, og ikkje minst å få gjere det andlet til andlet att. Spelet tok såpass tid at me måtte spele det over to dagar (den namngjetne one two-shot-en), men ingen klaga på det. Eg gjorde eit par bommertar undervegs som gjorde at eg måtte handtere eventyret annleis enn kva det var lagt opp til, men det blei ei fin avrunding på det til slutt på mandagskvelden.

Midtvegs på dagen tok me oss ein spasertur (innom mellom anna butikken). Eg hadde nokre brev eg hadde skrive som eg ville få sendt. Eg likar brevskriving; det gjev meg ro i sjela å krote ned nokre tankar, sette av tid til å tenkje på nokon andre og samstundes få fortelje litt om meg sjølv og kva som skjer – i eit makeleg tempo. På vegen til bua fekk meg verkeleg sjå og kjenne krafta frå elva gjennom Odda. Sjå berre her:

Bilete av elva gjennom Odda. Alle bileta, foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Den lille bartepusen Agatha Christie kosar seg i lomma eg laga i botnen av genseren. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Den lille bartepusen Agatha Christie kosar seg i lomma eg laga i botnen av genseren. Ho blei ein skikkeleg fangpus – eller eg burde kanskje helle si skrittpus – medan eg var der. Stadig låg ho og varma seg liggjande nedimellom låra mine. Eg måtte forresten berre ha med dette biletet, kun fordi alle likar ein god katt, og fordi eg trur ein har hjarte av stein om ein ikkje smeltar av kattungar. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.

Ditut og attende

Ja, det var vemodig å dra heim att. Men heim måtte eg. Eg har ting eg må få gjort i Tromsø som eg ikkje får gjort frå andre stadar. Eg kom meg til Bergen med Erik-Johan og så buss vidare inn til byen. For første gong fekk eg tatt bybanen, og det slett ikkje verst. Men det var rart, må eg seie å fare gjennom byen; også Bergen var prega av korona. Men samstundes må eg nemne at folk der var svært hyggjelege og hjelpsame (slik eg hugsa dei frå 1999/2000), og eg nytta meg etter all hovudsak av mannen-i-gata heller enn Google Maps til å finne fram. Det er trivelegare, må eg seie.

Ankomst Bergen stasjon, ein flott stasjon. Første tur på Bybanen sidan 1999 eller 2000 eller deromkring. Begge bileta, foto: Tor-Ivar Krogsæter.

Eg blei sittande på Flesland ikkje alt for lenge, men veldig lenge på Gardermoen. Mat på Gardermoen er nokså håplaust no som eg toler mjølk så dårleg, men eg fann meg noko å ete til slutt. Eg merka meg at det der som så mange andre plassar var mange folk som ikkje respekterte einmetersregelen, så eg valde å reise med munnbind heile tida, også på flyplassen.

Då eg til slutt landa i Tromsø, var det likevel godt. Eg blei møtt av herleg vêr og det føltes heime. No er det ikkje lenge før heimen vår ikkje lenger er her, men eg trur framleis at det alltid kjem til å vere litt ekstra spesielt å kome til Tromsø. Heimen vår blei laga her i 2002. Me kom att til heimen vår i 2009 og 2010. Og no, i 2020, ser det ut til at me skal dra fra han.

Heime i Tromsø att, her med utsyn mot solnedgang over Kvaløya. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Heime i Tromsø att, her med utsyn mot solnedgang over Kvaløya. Det er vakkert å sjå det slik, og det blir rart å ikkje lenger skulle lande her og dra heim. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.

Etterord

Så du har lest heile vegen hit? Takk for det! Eg har no snakka om mitt og grubla på det eine med det andre i skrivinga mi. Turen var herleg. Eg saknar Yngvild veldig, og kommer til å sakne ho enda meir når me flyttar. Men eg merkar at det ikkje er mykje att åt meg her i Tromsø. Alle eg er glad i har flytta eller er i ferd med å flytte, verkar det som, og mykje av det som gjorde Tromsø til staden for meg, er ikkje lenger av andre orsakar. Eg kjem til å sakne ting her, ingen tvil, men det er òg mykje som eg er glad for å kome vekk frå.

Det kan godt hende med endar opp sør i landet til slutt. Kven veit? Det var herleg å få vere saman med dei aller næraste venane mine att, å få vere meg sjølv, å få vere. Kanskje er det det eg saknar aller mest her som eg bur no? Me flytta hit for å få ein ny start, og det gjorde me, men no kjenst det som at me har vokst ut av staden me er i, at han ikkje lenger har rom åt oss.

Dei som kjenner meg, blir ikkje overraska over å vite at det ligg ting mellom linene her som er usagt, og det kan det kanskje få vere.

Jeg vil gjerne få komme med ei personlig erklæring; dette er altså fra meg selv og ikke styret, selv om jeg har konferert med dem som kolleger før jeg skreiv dette, for å forsikre meg om at jeg ikke er uklar:

Tatt i betraktning de siste hendelsene, har det vært … intenst her på Discord. Vi er flere som har vært ikke særlig lett til sinns, og vi har gjort vårt beste som styre for å handtere saken og jobber fortsatt med den. Jeg, for min del, merker ting godt i kropp og hode. Førstesverdmannen har normalt sett oppgaven med å videreformidle informasjon; i tillegg er jeg det eldste styremedlemmet, og det er da ofte lettere for meg å være den som setter foten ned når det trengs.

Mange reagerte på måten jeg avbrøt den ubehagelige diskusjonen som oppstod i memkanalen. Vi ble varslet av et medlem om at ting måtte tas tak i, styremedlemmet som ble varslet kontaktet resten av styret, og jeg ble ringt opp på telefon med spørsmål om hva vi skulle gjøre. Beskjeden som ble lagt ut som den aller første, ble med hensikt skrevet som den var. Det var av meg ønskelig at den skulle være et brøl i sur nordavind, for å legges merke til mellom det som ble sagt. Likevel, i forkant av at den ble lagt ut, ble den lest høyt til dem i styret som var i telefonkonferanse da; ikke alle var enige i å bannes, men jeg sa at jeg ønsket at det skulle være med for å være klart og tydelig at nå var det stopp.

Jeg innser i ettertid at jeg burde ha tenkt på at tekst er dårlig til å formidle talens kompleksitet. Det var ment å skulle være en beskjed som i seg selv uttrykte at «triggerfri sone» var tull; første del var full av «triggere» mens siste del sa at «triggerfri sone» ikke var imladrisk praksis. Dette ble dårlig formidlet i tekst, og jeg tror at for flere ble det bare oppfattet som at jeg «klikket i vinkel». Jeg var forbannet, ja, men det jeg skreiv var gjennomtenkt og med hensikt. Jeg sa det jeg sa og jeg står for det jeg sa, men jeg så verdien av å stryke bannskapen i ettertid (og erklærte derfor og at jeg modererte budskapet mitt; jeg gjorde ikke bare ei redigering, men sa òg hva jeg hadde gjort), fordi budskapet forsvant bak det skrevne ordet.

Dette har fått meg til å tenke mye i det siste på hva Imladris nå er.

Hva er Imladris for meg? Imladris var fristedet mitt. Imladris var stedet jeg kunne gå til for å lette på trykket når jeg var sliten og lei. Imladris var stedet jeg visste at jeg ble respektert som menneske, også av dem som ikke var enig med meg i alt jeg mente. Imladris var stedet jeg kunne slappe av og finne energi. Imladris var stedet der jeg visste at *ingen* baksnakket, *ingen* plaget noen, *ingen* følte seg utenfor, *ingen* var offer under svøpen av andres fanskap. Imladris var alt det jeg trengte og aldri før hadde.

Merk at jeg skrev «var».

Så hva *er* Imladris for meg *nå*? Imladris er stedet jeg må se meg over skuldra. Imladris er stedet jeg vokter talen min nøye. Imladris er stedet jeg er redd for hva andre måtte mene om meg, særlig hva gjelder dem som er uenige med meg i meningene mine. Imladris er stedet jeg går hjem sliten fra. Imladris er stedet jeg er redd for at andre baksnakker meg, andre plager venner av meg, noen føler seg utenfor og noen lider under andres selvhevdede rett til å herske. Imladris begynner å bli alt det jeg ikke trenger og nok ei fotkule å dra med seg.

Dette er ikke hva Imladris skal være.

Imladris har betydd utrolig mye for meg, og det er ikke uten grunn at jeg har investert så utallige mange timer i foreninga. Jeg er glad i foreninga og glad i så mange av dem jeg møter der. Men noen av dem som nå holder til under Imladris vernende ly, gjør at jeg er redd for at det som har gjort Imladris til det fristedet det har vært, det hjemmet hjemmefra det var, det ektefølte Rimnadal det var for meg, nå er gått tapt, og det gjør meg sannelig trist, bekymret og redd for hva framtida byr på.

Har jeg gitt opp Imladris? Det får jeg meg ikke til. Jeg jobbet beinhardt for å hjelpe til med å bygge Imladris opp til å være ei stor forening med stor takhøyde. Jeg stod på kjempers skuldre; forgjengerne mine la grunnlaget for innsatsen jeg var i stand til å gjøre, og jeg var også del av et fabelaktig styrekollegium, slik jeg også nå er. Det at jeg igjen sa ja til å bli styremedlem er et uttrykk for ønsket mitt om å fortsette å bidra til å gi studenter og andre et trygt sted i hverdagen. Jeg greier ikke å få meg til å slutte med det. Jeg, som mange andre imladrister, har opplevd jævelskap i løpet av livet som jeg ikke unner noen, og ønsket mitt om å hjelpe andre med å få et godt liv er det som holder meg i gang, mye som med instruksjonen min. Dette gjør at jeg til tider framstår som kompromissløs. Noen ganger er jeg nok det feilaktig, men jeg kommer aldri til å fire på kravene hva gjelder det å verne dem som trenger det.

onsdag 15. juli 2020

Blåtur i Hardanger Ⅰ

Tromsø til Mo i Rana

Her kan du lese den andre posten om blåturen til Hardanger. Den er òg lenka tilbake hit.
Bilde teken frå ferga frå Lødingen–Bognes. Fotograf: Tor-Ivar Krogsæter

For halvanna veke sidan dro Erik-Johan og eg sørover for å besøke Yngvild i Odda. I Odda? På Odda? Vel, det er inst i ein fjord, så «i Odda» høyrast riktigast ut. Sidan Kjersti er på utgraving på Hålogalandsvegen, drog me innom ho så me skulle få helse på kvarandre og ho på pusane, før me drog med ferga Lødingen–Bognes i staden for Skarberg–Bognes. Ho er litt lengre, men me brukte ikkje særleg mykje lengre tid på å køyre den ruta i staden for den vanlege, og turen var uansett meir behageleg slik. Så der har de dét reisetipset.

Kattene som ligg i katteburet på dørken i bilen og kosar seg med kvarandre. Fotograf: Tor-Ivar Krogsæter

Me køyrde ned til Mo fyrste dag, der me overnatta hos ein spelkompis av Erik-Johan, som diska opp med heilt suveren grillmat og gode kameratar; det var ein skikkeleg, god, gamaldags nordnorsk grillfest, der me satt ut i dei seine soltimane. (På denne tida av året var det ikkje midnattsol på Mo lenger, men lyst nok var det lell.) Kattene var med på turen, og dei hadde det fint saman. Kjersti og eg var so glade for at Begolas kom heim i tide! Han hadde vore borte ein dryg månad, og kom heim i tretida natta før avgang, i finfin form, slank og sterk, og veldig, veldig kosa. Dei slest ein del då han kom inn, men det tok ikkje lange tida på dørken i bilen, før dei lå og sov saman, heldt rundt kvarandre, vaska kvarandre og hadde det fint.

Tips til lange turar med katter

Nokon lurar kanskje på korleis det går å ta med kattene på ein so lang køyretur. Det er heilt uproblematisk, i alle fall når ein har vent dei til det frå dei er små. Dei har det aller best når dei ikkje får ete på dagen dei reiser. Hugs at katter er rovdyr, så dei tar ikkje skade av å gå ein dag (eller to for den saks skuld) utan mat (kilde: veterinæren i Isfjorden). Eg gav dei mat og vatn på kvelden før avgang. På morgonen fekk dei inkje. Eg la dei i buret saman; dei har det betre da, og for våre katter sin del, har dei det aller best om dei får liggje på dørken i bilen og kjenne motorduren, og ikkje minst om dei får gjere det saman i same buret. Etter ei ri opnar eg burlokket, så dei kan stikke hovudet opp når dei vil, men dei hoppar ikkje opp ein einaste gong i løpet av slike turar; dei berre ligg og slappar av. På kvelden får dei ete litt (ikkje mykje), drikke alt det vatnet dei vil, og i løpet av natta går dei på do, slik at dei slepp å bli plaga av det i løpet av dagen.

Saltfjellet og vegen vidare sørover

Sidespark i skinnjakke på polarsirkelen på Saltfjellet. Fotograf: Erik-Johan Henriksen

Ingen ferie utan sidesparkbilete! Erik-Johan hadde aldri krysset Saltfjellet før, så vi stoppa på toppen og gjekk ein tur innover mot dei gamle merka for å sjå om me kunne få eit bilete attmed dei, men det var framleis for mykje snø til det. Eg fekk no likevel sidesparkbiletet mitt, som eg la ut på Spond til sommerbiletesamlinga til partiet mitt. Og no i dag har dei to hjelpeinstruktørane som er tilknytt partiet mitt også lagt ut bilete; det var veldig triveleg.

Vegen vidare gjekk støtt og fint. Pusane låg godt og kosa seg, og på kveldinga kom me fram til Veblungsnes, der me skulle vere til tidleg ettermiddag neste dag. Me planla turen via Dovre så Erik-Johan skulle få sjå og oppleve korleis det er å kome inn i Romsdalen og ned i den trange dalen frå Medalen og nedover. Diverre var det overskya mykje av vegen, så han fekk ikkje sjå det i all si prakt, men han var likevel – som Yngvild hadde sagt det, trur eg – «øvegøven». Det er noko verkeleg majestetisk med dei.

På Veblungsnes var det koseleg. Mamma, pappa og bestemor hadde gledd seg veldig, og me la opp til at eg skulle få formiddagen med bestemor så eg fekk helst ordentlig på ho. På kvelden satt me og spiste heimelaga hjortekaker med tyttebær på og prata med mamma. Dagen etter gjekk eg ned og helste på bestemor. Eg hadde laga eit kryssord til ho i bursdagsgave (eit grueleg vanskeleg eit har eg funne ut seinare, men meir om det i neste post) og ho gledde seg veldig til å prøve det.

Vegen til Odda

Kattane fann seg raskt til rette heime på Haugen. Og me var klare til avgang i rundt tretida. Køyreturen var fin. Erik-Johan hadde køyrt heile første dagen, sidan eg var for trøytt til å køyre; dag to hadde eg køyrt store delar av strekninga, særleg mot slutten; dag tre valde Erik-Johan å køyre heile vegen. Eg leste frå Ringdrotten på vegen nedover, som han likte godt, og medan eg gjorde det, kom me til alvane, der me òg fekk høyre både Bilbo si vise og ein alvesong. Eg fann til mi store glede ein ljuv melodi raskt, og noterte han ned; kan hende skriv eg han inn og arrangerer han og legg han ut her seinare.

Det dårlege vêret heldt seg på turen inn Hardanger, men turen var fin lell. Me tok ein avstikkar frå den vanlege ruta over ein fjellveg (som til tider var betre enn hovedvegen, men mykje av han var på grus), og endte opp i ei fjellbygd der me fann eit heimebakeri som selde rjomebrød. Hadde me ikkje tatt snarvegen (som me faktisk spara tid på), så hadde me aldri truffe den trivelege dama. Men så kom me oss til slutt på vegen inn fjordtarmen mot Yngvild. Det var lett å sjå når me nærma oss Hardanger, for plutselig poppa det opp epletre overalt me kunne sjå. På bileta over ser de dei tunge skyane som låg over dalen. Men det var ingen tunge skyar å sjå hjå frk. Agatha Christie då me kom, so navngitt etter Poirot-barten ho har. Attmed Yngvild renn ei vid, kraftfull elv, som var utruleg behageleg å sove til. Eg saknar lyden av vatn frå då me budde i Isfjorden; eg låg med opent vindu kvar einaste natt der.

Takk til deg om du leste heilt hit. Eg kjem til å fortsette denne seinare, for eg hadde de så utruleg triveleg der, at det er vel verd å skrive nokre reisebloggpostar frå.

søndag 21. juni 2020

Nytt liv i bloggen (igjen)

De siste par dagene har jeg endelig fått skrevet her igjen, og jeg fikk jo faktisk lagt ut noe i mai også. Det har vært godt. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle la dem som er innom her og leser få fortelle meg hva de ønsker å lese om, så jeg har laget en liten undersøkelse. Jeg har tatt ganske mange ulike emner på universitetet, så foruten rollespillpunktet, har jeg faktisk besvarelser i form av eksamener eller arbeidskrav innen alle emnene nedenfor. Hva vil du lese om videre?

fredag 19. juni 2020

Symbolar for metrikk i poesi (Unicode)

Eg har hatt god nytte av metrikksymbola i særleg den siste eksamenen eg skreiv. Mange stader finn ein skrivemaskinaktige tilnærmingar til å syne metrikken i tekst, med å til dømes bruke ein u for ⏑ (brevis), men dette ser høgst uprofesjonelt ut. Som venta er alle desse symbola definert i Unicode, og i utgangspunktet skal alle symbol som brukast i verda ha sitt eige kodepunkt. For arsis (langt slag) brukar ein tankestrek (n-dash, U+2013) og for anceps (tvetydig lengde) brukar ein multiplikasjonsteiknet (U+00d7). Metoden for å legge inn teikna er like enkel i både LibreOffice (kontorprogramvarepakken for frie menneske) og Microsoft Office (for kapitalistiske slavar): Tast den heksadesimale koden og trykk Alt + X.

Heksadesimale (seks-og-ti) har seksten siffer frå 0 til f. 0–9 representerer verdiane 0–9 og a–f representerer verdiane 10–15. Det tosifra, heksadesimale talet af, til dømes, er i titalssystemet lik
[a = 10] × 16¹ = 10 × 1 = 160
+ [f = 15] × 16⁰ = 15 × 1 = 15
= 160 + 15 = 175

Om teiknet du står inntil er a eller e, kjem dette til å bli reikna med som del av talet. Dette kan du løyse med å taste åtte siffer, til dømes slik:

alliga00000306 [Alt + x] → alligă
alligă00000304 [Alt + x] → alligă̄

Dessverre ser ikkje dette ut til å virke når bokstaven du står inntil er U. I så høve anbefaler eg den glimrande sida Amp-What.com. Finn teiknet du vil ha (skriv namnet, Unicode-koden eller html-namnet, eller bare lim det inn, så får du opp alle treff. Klikk på boksen som har teiknet du vil ha, og klikk på det du ønsker å kopiere (teiknet, koden, namnet eller kva det måtte vere).

Ein samla oversikt over teikna er å finne gjennom Brill som ein gjev PDF (v. 1.0.3 26. 2008 av Pim Rietbroek), men eg attgjev han her for enkelheits skuld. I motsetnad til Brill, har eg oppgjeve riktig Unicode-namn på alle teikna heile vegen gjennom (trur eg, i alle fall), og eg har korrigert eit par oppføringar jf. M. L. West: Introduction to Greek Metre, Clarendon Press, Oxford, 1987.

Liste over metriske symbol til bruk i lyrikk

Symbol Namn (i Unicode) Funksjon Unicode-kodepunkt
× multiplication sign anceps 00D7
metrical breve breve/thésis 23D1
en dash arsis/longum 2013 eller Alt+0150
metrical long over short thésis som kan vere arsis 23D2
metrical short over long arsis som kan vere thésis 23D3
metrical long over two shorts to thésiser som kan vere arsis 23D4
metrical two shorts over long arsis som kan vere to thésiser 23D5
◯◯ large circle to posisjonar, minst ein lang 2 × 25EF
metrical two shorts joined to thésiser som høyrer saman 23D6
arc brevis in longō 2312
̭ space, combining circumflex accent below catalexis-indikator 0020 032D
tricolon ordsluttindikator 205D
| vertical line ordsluttindikator 007c
double vertical line periodeslutt eller -byrjing 2016
||| 3 × vertical line strofeslutt eller -byrjing 3 × 007c
circled times byrjing eller slutt på verk 2297
H latin capital letter h hiatus 0048 (eller berre tast H). Merk teiknet og formater det med sups=1.
integral svalehale, ɔ: ordslutt ein posisjon seinare 222B
~ tilde «responsjon», ɔ: i svar med 007E
¨ diaeresis anaklastisk 00A8
́ combining acute accent ictus (slag) 0301
͡ combining double inverted breve bru 0361. Denne er også gjev til å vise elisjonar.
metrical triseme trisem (jf. –⏑) 23D7
metrical tetraseme tetrasem (jf. ––) 23D8
metrical pentaseme pentasem (jf [?]) 23D9

Dei som brukar gode kontorprogramvarepakkar, som OpenOffice og LibreOffice, har moglegheit til å leggje til heile aspektet av OpenType-kommandoer i definisjonen av skrifta. Her er eit døme på korleis superskript H ser ut:

Aldri bruk superskript- eller subskript-knappane i programvarane; det einaste dei gjer er å flytte bokstaven opp eller ned og forminske han. Da får du linjer med feil strokbreidde og det ser på alle måtar ut som eit uprofesjonelt ungdomsskoledokument. Du gjer ikkje slikt; du er ein proff.

Aller siste eksamen på UiT avlagt

Klokka halv åtte i morges gjorde jeg ferdig eksamen i LAT-2121 Eldre latinsk komedie. Jeg valgte å fokusere på metrikk, slik jeg også gjorde i det forrige emnet, LAT-2122 Latinsk språkhistorie. Jeg fikk A på den eksamenen, og det var en av de vanskeligste jeg har skrevet, men jeg vet ikke om jeg greier å opprettholde det til dette emnet. Jeg valgte ei uortodoks tilnærming til denne semsteroppgaven, og skreiv om metrikk, der jeg prøvde å analysere og forstå den som musiker. Jeg tror det kan bli bra, da; jeg får bare krysse fingrene.

Det som er spesielt for meg med dette, er at dette er den aller siste eksamenen jeg tar på Universitetet i Tromsø. (De heter visst det igjen …) Neste trinn på veien er å flytte, og vi er godt i gang med pakkinga. Kjersti skal dra ut i felt neste uke (Hålogalandsveien), og jeg blir hjemme mesteparten av sommeren. Jeg har arbeidet som tekster å hvile på, men vi må jobbe hardt skal vi greie å samle midlene til å finansiere et skottlandsopphold. Første tue som står i veien er å skaffe rundt 100 000 kroner til skolepenger – hvert år. Vi er ikke sikker på hvordan vi skal gjøre det, og alle tre søknadene jeg hadde inne om finansiering mislyktes. Heldigvis har jeg veiledere der som er nokså irritert over at det ikke gikk gjennom.

Nå er det uansett på tide å ta det med ro et par dager. Neste uke er det fullt kjør med teksting på dagtid og pakking på kvelden. Partiet mitt skal gradere seg på onsdag, og det blir ei uhøytidelig avslutning da, med mulig filmkveld i ettertid (man vet jo hvordan ting er). (For jeg har jo endt opp med en klubb der det å dolke en i ryggen og hvile beslutningene sine på falske premisser og ubegrunnede mistanker er i orden.)

Jeg tror jeg skal benytte muligheta nå i nærmeste framtid og legge ut oppgavene mine i bloggpostform. Det er ganske mye arbeid, særlig med tanke på referansene, men det er verdt å gjøre det.

søndag 17. mai 2020

Gratulerer med dagen!

Det er 17. mai, og for fyrste gong sidan krigen skal me ikkje gå i tog. Det er sære tider me lever i; aldri hadde eg trudd at me skulle få oppleve vår tids spanskesjuke, men no er ho no her. Likevel, det er ein flott dag, vêret er kjølig og friskt, og flagget vaiar slik det skal på denne fine dagen. Eg sende ein e-post til partiet mitt, og eg tenkte eg kunne dele 17. mai-helsinga med resten av verda òg, no som eg har fått nyte 17. mai-jordbærkrem saman med kona mi.

Kjære alle saman!

Eg håpar de alle har ein fortreffelig dag i dag. Sjølv har me nytt NRK si sending: Me har sett på gardistane gjere Noreg stolte; me har sunge nasjonalsangen, og det rørte i alle fall hjartet mitt; me har sunge Kongesangen; me har høyrt Sissel Kyrkjebø synge «Se ilden lyse», og da kom det ein liten tåre; og no gjer me klar 17. mai-kake.

Gårdagen var bakedag, og det blei bakt ein sitronpai og eit sukkerbrød (som no blir blautkake pynta med friske jordbær (men ikkje blåbær, for det var det tomt for)).

I år, i motsetning til tidlegare år, blir det jo ikkje nokre 17. mai-tog i det heile, men eg trur mange følte seg samla som nasjon då me hadde felles allsang klokka ett i dag. Eg ser fram til å endeleg få treffe de alle saman til veka, og håpar de tek godt vare på dykk sjølve og får ein strålande dag saman.

Dei beste helsingar
frå Kjersti og Tor-Ivar Krogsæter
부사범 크록새테르 투르이바르 삼 단 셋
Virī virtūtis spem nōn dēdunt.

mandag 2. mars 2020

Søknad om ph.d. i Göteborg

For et par uker siden kom det en e-post via det nordiske klassisk-nettverket Aurora. Ei ny stilling var lyst ut i Göteborg, og i motsetning til den i Glasgow, er dette en ansettelse med lønn, slik vi har i Norge. Jeg visste at jeg måtte søke. Prosjektet hadde jeg jo klart allerede; det var bare snakk om å justere det litt for å passe til annonsen, håpet jeg, men det var bedre enn som så: Det var ei åpen stilling, uten andre krav enn at det måtte være historierelatert.

Nå har jeg sendt inn søknaden, etter mye arbeid. Å skjære bort 700–800 ord fra en tekst som allerede er godt gjennomarbeidet er ikke lett, men jeg greide det, og nå – kl. 2212 – var søknaden levert.

Jeg har et møte nå på tirsdag med dr. Omissi i Glasgow. Studiestart der er 1.10.2020, mens Göteborg start 1.9.2020. Jeg må så klart være ærlig om saken og si at jeg har søkt andre plasser også; jeg var helt fra begynnelsen av klar på at jeg for å kunne komme til Glasgow måtte ha finansiering i orden. Det neste jeg skal søke på er Wellcome-stipendet der, som har frist om knappe to uker; det er det vi skal snakke om nå i morgen. Dette blir spennende tider!

torsdag 6. februar 2020

Philosophiae doctor i Glasgow

Det virker som det er mye som endres her i Tromsø nå for tida: Yngvild flytter til Odda og blir biblioteksjef, Erik-Johan flyttet tilbake til Finnsnes for et drøyt år siden, Karl-Erlend og Lill-Iren har snakket om å flytte, Merete har snakket om det samme, og nå ser det ut til at også vi skal flytte: til Glasgow. Mandag 3. februar 2020 kl. 1832 kom det e-post til meg fra Glasgow, der jeg tilbys plass som doktorgradsstudent. Parallelt med dette har jeg fått beskjed om at søknaden min er nominert av emneområdet mitt til college-konkurransen om et College of Arts-stipend. Avgjørelsen om dét tas mot slutten av april til begynnelsen av mai, så jeg krysser fingrene. I mellomtida må jeg bruke det jeg har av krefter på å få inn en søknad til Wellcome-fondet. Å studere der kommer til å koste atten tusen pund i året (ingen lønn, slik man har i Norge), så det er ikke for vanlige folk akkurat (og så lurer de på hvorfor Norge er mer likestilt?).

I alle fall: Kjersti ble kjempeglad for det. Vi skal nå begynne å klargjøre oss til flytting til høsten (studiestart er 1. oktober 2020). Jeg gleder meg veldig, men er også full av nervøs energi. Men: Jeg greide det, ser det ut til. Jeg greide det før fylte 40, som har vært et mål i lang tid.

onsdag 5. februar 2020

Hackmaster: Orkin’ Slayin’ Song (Throat Slittin’ Jig)

Det herlege Kenzer & Co-samfunnet

Eg har tidligare skrive om kor stornøgd eg er over å vere del av Kenzer og kompani sitt rollespel Hackmaster, og forumet deira har eit særs aktivt samfunn, med mangfoldige hyggjelege, hjelpsame, ivrige, deltakarar, som alle er der for å gjere dagen og spelet betre for kvarandre. Nokre folk er det så klart som ikkje heilt greier å halde ein god tone, men dei blir raskt moderert av dei dyktige moderatorane. I det heile er det ein flott plass å vere både for alle som er begeistra for rollespela deira, men også for brukarar som har andre rollespelrelaterte hobbyar.

På dette forumet tek eg del i eit spel-per-post-rollespel: Celtic Hill Fort Codwallon. Ein lagar rolla si som normalt til sleke spel, men alt foregår via daglege postar. (For tida er hakkemeisteren sjuk, så det har gått nokre dagar sidan sist, og det kan vere at han no ligg på sjukehuset, men me vonar at han snart blir frisk att.) Siste oppdatering no er at han er heimkomen frå sjukehuset, etter alvorleg sjuke; det gjekk bra, men han var visst nær å døy. Livet er skjørt. Spelet blir oppdatert dagleg av hakkemeisteren, og når me skal i kamp, kastar med terningane og gjev han verdiane våre, som han brukar til å omtale kampforlaupet til oss. I mellom kampane interagerer me med verda og NPC-ane hans. Ein NPC – non-player character –  er ei rolle som ikkje blir spela av spelarane, men av spelleiaren (her: hakkemeisteren). Her er området med spelar i, slik hakkemeister hkingsley presenterer det:

I want to start a new Play by Post game. Your base is a Celtic Hill Fort at the Northern edge of civilization. There are bad things out there, further North. The time is some 20 years before the last game. The folks in the fort are semi barbarian. You can play a barbarian warrior and fit right in. There is no armor heavier than chainmail. Spears are far more common than swords. Wizards are allowed around the fort only with Druid approval. There are Druids. The wizard in the wizard's tower is Eoghan, a middle aged man with a pretty daughter. If you play his apprentice, you can start 1st level 19-21. If you play his son or daughter, you are 1st level at 18. Outsiders follow standard Hack Master rules.

The Celts have no written language, so literacy costs double, unless you are a cleric or a wizard. You may play a Druid. PM me if you are interested.

Possible NPCs or pre-gens include Granwen, an elf fighter, Cadwyr, a human fighter who thinks he's a Bard. He does sing and play a Celtic harp. Cameron, a human ranger, Brendon, a human fighter, Tamsyn, a human female cleric, Catriona, human female fighter, Brother Conner, human cleric.

I rolled up a human female fighter named Fenella, who has 16 strength, 17 looks, and rolled 4 charisma. That would be an interesting role playing challenge.

NPCs include Sam and Jake Ironwood, dwarven weaponsmiths who make really good spear points and axes. They don't do swords, and they charge a high price for their superior spears and axes. Wallace J. Furfoot, a halfling who owns a bakery.

hkingsley

Musikalsk inspirasjon

Medan me spela, etter å ha vore på speidetokt, kom vi attende til fortet vårt, etter å sjølve ha blitt overfalne av tussar (engelsk: hobgoblins) og deretter møtt ein venleg druidisk prest. Speidarar frå fleire kantar meldte oss om eit stort åtak, og same kveld starta det:

The sun goes down behind the low mountains to the West, and it is dark. That is when the drums begin, out there in the dark, North of the North gate. The drummers are close enough to be heard, but far enough to avoid arrows, especially in the dark. Tavis points out that 150 men, guarding a wall 400 meters in diameter, means a man every 7 meters. It is not enough, but we do have wizards.

Kara has emerged from her nap, armed and ready for a fight.
They are going to hit the North wall, most likely, but they would not be drumming like that if they did not intend to hit somewhere else, as well.
You are wise for such a wee lass. says Tavis.
You learn a lot in 170 years. she says.
You don't look a day over 17.
Bless you. She says with a smile. I will be at the South wall, with Sam, Jake, PONTO, and PUP. DESTRAN, you can stay on the North wall and protect your sister. Worst comes to worst, I intend to sell my life dearly, but I intend to kill a lot of humanoid scum before dawn.

hkingsley

Åtaket kom, og alt som kunne krype og gå deltok. Kvinnmenn, ungar og oldingar stod på palisaden og slapp steinar i skolten på utyska som prøvde seg, men etter at trollmannen vår fall, blei ting litt vanskelegare:

PONTO gets 7 hits with 12 rocks, dropping 7 orcs. (Rocks from 30' high are great weapons.) PONTO throws another eight, getting 5 hits. 2 are glancing blows, 2 cause an orc to drop, and the last one splatters an orcs skull. (When I rolled damage, it came up 3, 6, 6, 6, 6.) With 10 dead or badly wounded orcs at the bottom of the ladder, the orcs stop trying to climb it.

Artegan casts a lightning bolt from his spear, hitting 2 fomorians, and another from his hand, hitting 2 more. He throws the red dart, and a large, hot fireball explodes, on the ground below. more than 40 orcs scream in pain and die. A few seconds later, a fireball explodes right over Artegan. A cheer goes up from the orcs, and they surge toward the ladders again.

Artegan's fireball explodes, killing 40+ orcs. Then Artegan gets hit by a fireball, and goes down. Sam throws a white dart out into the dark. Something down their is encased in ice. The orcs give a cheer after the fireball, and surge forward.

After the fireball hits Artegan, the orcs, who were about to give up, surge toward the South wall again. The folks on the wall pelt them with a barrage of rocks. Many orcs do not make it three steps up the ladder. Sam throws his green dart toward the west end of the 20 ladders, and a cloud of poison gas stops anyone from climbing up. On the East end, the poison gas has dissipated. Artegan, who is not dead, gets to hid feet and throws his black dart to the East end of the ladders. An acid cloud causes much screaming, and no orcs try to climb those 4 ladders. Of the middle 12 ladders, a few orcs are making it up the ladders.

Make some combat rolls.

hkingsley

Eg måtte gjere noko, så eg bestemde meg for å prøve å få opp stemninga blant folket:

Throwing rocks and having a swingin' time, PONTO will sing a kill-song, probably out of tune, whilst smashing orkin skulls, trying to get the good folks of Hill Fort Codwallon to join in on the chorus.

Stones, to hit: 5, 18, 11, 10, 15, 16, 8
Stones, damage 5d6p: 28!!, 37!!!, 19!, 22!, 17, 19!, 15
Sword, to hit: 15, 29!, 24, 8, 20, 12, 16
Sword, damage 2d6p+3: 17!, 15!, 7, 17!!, 14!, 10, 10
Sword, defense: 18, 22, 11, 16, 18, 28 NPD, 13. Not including any cover bonuses from the wall.
Should anyone get on the wall and there is a clear line of sight, Pontoppidan will throw his javelins: 6, 2 dmg; 10, 6 dmg; 16, 8 dmg; 15, 3 dmg.

Frå inspirasjon til låt

Eg fekk ein rytme og ein melodi i hodet mitt ganske snart etter dette, og byrja raskt å skrive på ein songtekst. Han kom lett og fint, og etter berre to timar hadde eg ein sang med fire vers og melodi til. Etter eit par revisjonar, ser han no slik ut:

Tiny-brained, an orc stood tall,
climbin’ up the wall.
On a-top the fightin’ folk
chanted on a joke:

‘Hi-ho, smash an orc!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’

Womenfolk and children cry
a joyous fight fanfare.
Orcish skum that clim’ up high,
would rather face a bear.

‘Hi-ho, smash an orc!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’

Fightin’ folk, we’ll stand our ground,
never yield and inch!
Orkish heads we’ll smash and pound,
we will never flinch!

‘Hi-ho, smash an ork!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’


When the battlefield is tain,
when the orks are slain,
we will dance upon their graves,
never we’ll be slaves!

‘Hi-ho, smash an orc!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’

torsdag 12. desember 2019

Søknad om ph.d.-stipendiat i Glasgow

Denne sommeren var jeg i London og besøkte Ingrid-Eling og Robert. Målet med ferien var å knytte akademiske kontakter, og det lyktes jeg med; jeg fikk særlig god kontakt med Matthew Fox fra Glasgow, og gjennom ham Catherine Steele. De har fulgt meg tett siden da, og jeg har jobbet med prosjektskissa med dem. Og nå …:

Bilde fra fullført innsending av søknad til Glasgow.
Nå er det med andre ord bare å vente på resultatet. Fingrene krysses! Matthew sa i den siste e-posten han sendte til meg at prosjektet var It looks very strong og at Your project comes across clearly, which is the main point. Det lover jo godt.

Nå gjenstår det bare å greie å fullføre eksamenene mine her. Jeg har brukt litt for mye tid av eksamensskrivetida mi på å gjøre ferdig søknaden. Jeg gjør ferdig det 80. studiepoenget mitt, denne gangen i latinsk epigrafi. Men nå er den sendt, den er bekreftet mottatt, og jeg kan konsentrere meg om skrivearbeidet. Jeg gleder meg.

onsdag 20. november 2019

Lingua latina: «discutio»

Nokre ord om året som var

Det er eit år sidan eg skreiv sist. Eg mista (eller mast, som visstnok er godkjent dialektal preteritumsform hos strilene) heilt gnisten; det skjedde mykje fanskap. Året 2018 er kanskje det jævligste eg har gjennomlevd, og takken for at det gjekk så bra som det gjekk, ligg ikkje hos dei eg tidlegare hadde gitt så mykje tillit til, men hos dei næraste: familie og venar. Studiane har ikkje vore så lett heller: Eg sa ja til å ta eit årsstudium så dei skulle kunne bli betre kjend med meg, men det må vere det lengste, dyraste og mest mislukka jobbintervjuet nokon gong; eg er no heilt gløymd der, ser det ut til. (På den lyse sida må eg vel nemne at eg fullførte det 60. studiepoenget mitt med latin, og dermed no offisielt har undervisingskompetanse i det. Eg er ganske stolt av det.)

Men eg har ei kone som er god med meg. Eg har familien min. Og ikkje minst: Eg har venar – gode venar – og utan dei alle hadde livet mitt vore ganske annleis no.

Eg har lært meg å skrive nynorsk. Eg kjem sikkert til å gjere det meir framover, av di det gjer meg glad. (Språk i seg sjølv er jo spanande, og eg forstår kvifor Elias Blix omfamna nynorsken slik han gjorde; han ligg nærare det nordnorske målet enn kva bokmålet gjer.) Eg har levert søknad på søknad, fått avslag på avslag, og så drog eg til England, og der ser det no ut til at det kan skje ting. Men mellombels: Språk, og dagens lingvistiske nytelse er nok ein liten sak om latinen.

Forklaring av «diskusjon»

Norske ord som sluttar på ‑sjon, er arva anten direkte frå latin, eller innimellom via fransk eller engelsk. Sjølve suffikset (etterstaving) samsvarar med latinens «‑tiō/‑siō» og blei i latin brukt for å lage substantiv som betegna aspekt av handlingar eller resultatet av disse. Dette tilsvarar korleis vi i norsk i utgangspunktet skil mellom verbavleidde substantiv som slutter på ‑ing kontra ‑ning. La meg ta eit eksempel: Verbet å bygge (både bokmål og nynorsk) har stammen bygg-; av denne stammen kan vi hengje på ‑ing og får «bygging» og får dermed eit ord som fortel at «det å byggje held på» medan eit etterhengt ‑ning, ɔ: «bygning», beskriv resultatet av handlinga – ein ferdig struktur ein kan bu i.

Dei øvrige ledda av ordet er forstavinga dis- og cu. Det første leddet er eit prefiks som tyder «i sund, i to; forkledning, fjerning; eller fullstendig, totalt». I denne konteksten er det den første tydinga som er brukt, altså «i sund, i to». Neste ledd, cu, er av quatiō, av indoeuropeisk *kʷeh₁t- som tyder «å skake». Set ein dei to orda saman, får ein «å skake sønder».

Ein kjem då til grunntydinga av discutiō: «eg sønderskjek, sønderskjelv» ɔ: «eg sler ned, knuser, spreier». I middelalderen, derimot, fikk ordet ei ny tyding, nemlig «eg undersøker, diskuterer». Ein kan forstå korleis dette harde ordet fikk den nye tydinga. Å gjere ei skikkelig undersøking krev at ein plukkar ting frå kvarandre og kastar lys på det frå alle kantar.

Det siste som gjenstår, er å forklare den finale n-en. Latin hadde fleire måtar som blei brukt til å uttrykke nasalisering. I slutten av ord, ser det ut til at dei ikkje så behov for å skrive n-en i grunnforma, som kan vere ein indikasjon på at nasaliseringa var svak der. I bøyingsstammen til ordet, derimot – ɔ: den vi hentar frå genitiv – ser vi n-en; nominativ er discutiō, medan genitiv er discutiōnis, der -is markerar genitiv; stammen av ordet er altså discutiōn-.

onsdag 12. september 2018

Lingua latīna: «in cognitiōne rērum»

Nå skriver jeg faktisk fra senga på Rikshospitalet. At jeg sk[ulle] opereres betyr ikke at hele jeg trenger hvile. Jeg må ta pauser hyppig, men det er vel bare å vente så tett på etter å ha blitt lagt under kniven. Jeg har en del studiearbeid jeg vil få gjort i dag, særlig å fortsette å lese rapporten Alskens folk (som er meget interessant lesning), og å jobbe mer med latinen. I dag blir latinarbeidet å se på en variant av uttrykket nevnt i overskrifta: in cognitiōne rērum fra Livius’ Ab urbe condīta, praefātiō seksjon 10.

Jeg liker pensumet vi har fått i HIF-1300. Foreleseren vi hadde forrige gang, prof. Janneke van der Ros, var ei særs innsiktsfull dame, som har jobbet mye mot staten («mot» her både i betydninga «i forhold til oppgaver de ønsker løst» og «som skarp kritiker»), som nok kommer naturlig av bakgrunna hennes som statsviter. Hun var del av forskningsgruppa som utviklet nevnte rapport, og den har et godt opplyst, intellektuelt skjerpende innhold, som strengt tatt burde leses av gud[ene] og hvermann, for som jeg mange ganger tidligere har hevdet – f.eks. i den nå nokså gamle bloggposten min De seksuelle båsene våre, og ikke minst i sluttordet i master­grads­avhandlinga mi – har vi et alt for snevert syn på hva kjønn er, som på ingen måte er i stand til å favne hva et naturlig og normalt kjønnsuttrykk faktisk kan være!

Ceterum cēnseō signum exclāmātiōnis intentiōne!

Som kjent for enhver som har prøvd seg på latinstudier, er rēs et av de mer omfattende ordene å gjøre seg kjent med. I norsk kjenner vi det igjen fra mange ord, noen direkte importerte, noen via en mer omfattende språklig reise: 1:  Vi har ord som «republikk», av latin rēspūblica,I dette sammensatte ordet – en sjelden sak i latin – er pūblica egentlig adjektiv til rēs. Det ser ut til at svært vanlige ord, f.eks. paterfamiliās, er av de veldig få ordene dette skjedde med. Ord satt sammen av preposisjoner som prefikser (transport, embarkere, etc.), ble også sammensatte ord, men dette blir en annerledes sak. som ordrett betyr «ting/anliggende/sak [som er] offentlig» eller enklere «offentlig ting/anliggende/sak». 2: Vi har en tilsynelatende mer fjern import, som «realitet»; dette ordet kommer av «real» Ⅲ, som er fra nettopp rēs. 3: I moderne kommunikasjon er det Ikke overraskende; de som utviklet moderne kommunikasjonsteknologi, var akademikere, og som alle gode akademikere, hadde de en grunnleggende dannelse (Bildung), som norske universitet ser ut til å mene at ikke er viktig lenger, slik det har vært de siste 40 årene. å finne i tittelen man ser på besvarte e-poster, der det står «Re:», som faktisk er ablativ singularis av nevnte ord, altså ; det er altså ikke en forkortelse for reply. og siden det er ablativ, betyr det omtrent «angående saken».

Leddene i uttrykket

«in cognitiōne»

Første del av frasen er grei nok. Som i tysk grammatikk er det en del preposisjoner som kan ta både akkusativ og ablativ (i tysk: dativ (dativ har vel i gammel tid – antar jeg – slukt ablativ)). Den tyske grammatikken skiller da mellom bevegelse (både tenkt og faktisk bevegelse) mot noe, og bevegelse innad. Dette er faktisk akkurat det samme som i norske dialekter! Gammel nordlending skal ha hatt dativ òg, men det har vært borte fra språket så lenge at så vidt meg bekjent finnes det ingen levende som verken bruker dativ i nordnorske dialekter, eller husker det brukt. Romsdølene derimot (eller: romsdalingene) – og selvsagt mange andre òg – har fortsatt dativ, skjønt det er i ferd med å forsvinne. Preposisjonen «ti» – ɔ: enten «i» eller «til»/«mot» (man må anta at førstnevnte av siste betydning er kortform av «til», altså «ti’») – er et godt eksempel:

Nynorsk er nærmere romsdaling enn bokmål, så det følgende blir på norsk-norsk:

I gjeng ti dal’n.¹ – Eg går til dalen.
I gjeng ti dala.² – Eg går i dalen.

¹ L-en uttales normalt som en flapp.

² Merk at «dala» har tone lik «daler» substantiv flertall (som «dalar» substantiv maskulin pluralis, ikkje «dalar» verb presens aktiv indikativ.

Den samme bruken er altså å finne i latin. Preposisjonene det gjelder er tre stykk: in, sub og super. (Se § 169, Nils Sjöstrand (heretter: NS), Ny latinsk grammatik, Gleerups förlag, Lund, Malmö 1960. Alle tilfellene av akkusativ ved disse preposisjonene indikerer en faktisk eller tenkt bevegelse mot noe, eller en tanke om at man forholder seg til noe, som f.eks. forklart i § 169:3.a:

  1. super styr
    1. ackusativ: super ripam stare stå ovanför stranden, alius super alium den ene ovanpå (efter) den andre, super haec utom detta, super omnia framför allt.
    2. ablativ (sällsynt) : super hac re scribam jag skall skriva om denna sak.

Altså står man over, overfor eller foran noe, ɔ: står den ene i et forhold til den andre. Ablativ-bruken, derimot, viser en tilstand av å være i noe. Det er her verdt å nevne at den følgende paragrafen beskriver preposisjonsattributive uttrykk (ɔ: preposisjonsuttrykk som nærmere avgrenser et substantiv (NS § 170)), som er verdt å studere, kanskje særlig fordi den gir et inntrykk av hvordan man idiomatisk uttrykker en del forskjellige utsagn.

Som konklusjon kan man altså si at uttrykket beskriver det å være i en tankeprosess. Oversatt til norsk blir det dermed «i tenkinga».

«rērum»

Denne andre delen av uttrykket, er genitiv flertall av rēs. Flere oversettelser av dette er mulig, som eksempelvis saker, saksanliggende, ting, historie(r). I dette tilfellet tror jeg det er snakk om en slags variant av plūrālia tantum (merk: tantum är adverb, alltså oböjligt! NS: 18.1). Han skriver om flere historier, flere saker, og i fellesskap blir de dermed Historia med stor H.

I forelesninga landet vi dermed på enten «historia» eller «saksanliggendet»

Oversettelse av hele uttrykket med hensyn til genitiv pluralis

Den siste bøygen er å finne ut hvordan genitiven skal oversettes. Det er fristende å skrive det om til et sammensatt ord, som jo strengt tatt er den germanisk-språklige løsninga på artens, helhetens, delens og/eller beskrivende genitiv. I NS er hele fire paragrafer (§§ 109–112) satt av til beskrivelsen av genitiv, som i seg selv er et vitnesbyrd om kompleksiteta i det! Men til saken:

Å oversette in cognitiōne rērum som «saksforholdstenkning» eller «historietenkning» er utilfredsstillende. Et preposisjonsattributivt uttrykk – langt vanligere i språkene våre enn i latin – blir da bedre. Det ble derfor foreslått at en bedre oversettelse vil være «tenkinga om saksforholdet/historia», og merk entallsformuleringa.

Sluttmerknad

Ble dette unødig langt? Tja… Det ble langt i alle fall. Jeg har skrevet litt av og på dette siden Mamma og Pappa (stor bokstav valgt med hensikt – det er navnet jeg bruker på dem) dro i ettermiddag. Jeg fikk ikke lest mer på rapporten slik jeg var tenkt, men jeg har fått i gang hjernen på latin-tenkningsporet igjen, og det gjør videre studier lettere. Dessuten fikk jeg gitt utrykk for koblinga jeg har gjort en del ganger tidligere til norske dialekter, som jeg synes er spennende. Det kommer helt sikkert flere slike über-nerdete (som er en bra ting) poster i framtida. Nå har jeg jo cēpī blogum igjen, som er et tegn på at ting skjer med meg.