fredag 21. november 2014

Semesterslutt og utslitt

Jeg fikk spørsmålet som alltid er hyggelig ment, men sjelden er gjennomtenkt, om hvordan jeg har det i dag (dog den som spurte vet jeg alltid er reflektert hva gjelder slike spørsmål). Jeg forsøkte å svare på det, for for en gangs skyld å få tenkt gjennom det. Her er svaret på How are you?:

Hvis du faktisk har lyst til å lese det, klikk her.

mandag 6. oktober 2014

Lingua latīne: Elegīae Sextī Propertiī, pars II

Elegīa, liber quartus, pars nōna

Maleri av Jean Baptiste Vinchon «Propertius og Cynthia på Tivoli», hentet fra Wikimedia Commons.

Propertius og Cynthia på Tivoli av Auguste Jean Baptiste Vinchon. Bilde fra Wikimedia Commons.

Tidligere poster om Sextus Propertius’ Elegier, bok 4, del 11

Slagmarkeringa er gjort i henhold til beskrivelsen gitt i den forrige posten. Hva gjelder pentametrene, har jeg tatt utgangspunkt i ⅝-takta jeg foreslo over, altså to daktyler og en arsis (lang-kort-kort lang-kort-kort lang, lang-kort-kort lang-kort-kort lang), der to thesiser ved behov har blitt erstattet med en arsis.

daktylos
Et slag bestående av ett langt og to korte elementer. Trykket er på første stavelse. Si det greske ordet daktylos, så hører du hvordan det skal høres ut (slaget her markert med en prikk). I moderne språk snakker man vanligvis heller om tunge og lette stavelser i stedet for lange og korte.
arsis
Et langt element
thesis
Et kort element
spondé
Et element bestående av to arsis-er der hovedtrykket ligger på første stavelse.
anceps
Et sluttelement som del av et slag, med tvetydig lengde; lengda kan altså være både kort og lang.
hyperbaton
Når to elementer som vanligvis hører sammen, skilles fra hverandre. Betydning: Å ta et skritt over noe. Eksempler: Linje 28 har infelix umerōs … meōs; linje 29 har dobbel hyperbaton, Āfra … regna og Numantinōs … avōs.
enalagé/hypalagé
Bokstavelig talt «ombytting». Vanligvis sett i form av at adjektiv A settes til substantiv B og omvendt. >
elisjon
Betyr egentlig utstøting, av lat. ēlīsio, -ōnis: Det at et ledd slukes av et annet ledd. Eksempler: Hvis en lang sluttvokal etterfølges av en kort startvokal, slukes den korte. Hvis en sluttvokal etterfølges av -m eller -n og det neste ordet begynner på vokal, slukes hele sluttleddet. Se for øvrig teksteksemplene under Å lese med metrikk.

Ikke bland sammen spondé med jambe og troké. Husk: Jambe er troké og troké er jambe. (Sitert etter Rolf Bugge, norsklæreren min på videregående.) Med andre ord: Et jambisk element sies med trykk på andre stavelse, mens et trokéisk element sies med trykk på første element. En spondé opptrer derimot aldri som et selvstendig ledd, men som ei valgfri erstatning for et annet. Kilde: Store norske leksikon: spondé, prof. Synnøve des Bouvrie.

Om straff og bot

I denne delen av diktet snakker hun om dødsrikets dommere, de dømte, og hvilke straffer de har. Flere henvisninger til den klassiske kanonen er med; jeg skal ta disse for meg nedenfor. Igjen så jeg nytta av å ha fått kontroll på meteret, og selv om jeg som musiker snakket litt rundt professoren, greide jeg etter hvert å gi uttrykk for hvordan jeg mente det måtte være. Det er riktig at man skal telle partallslinjene i den elegiske distokhon-en – versemålet der man har ett heksameter etterfulgt av to pentameter – som to ⅝-takter, men det er viktig at caesura-en – cesuren – mellom dem faktisk tas med; den er betydningsbærende. ⅝-taktene har for øvrig puls på første, tredje og femte slag, så takta er altså i praksis 28 + 28 + 18. I praksis telles dette som to 68-takter etter hverandre.

Å lese med metrikk

Et godt tips til lesing, er å unngå å tenke lange slag som tunge; prøv heller å lese uten trykk, slik at de lange slagene faktisk bare er lange. Det blir da også lettere å finne ut når det er riktig å gjøre en elisjon, altså å la den trykksterke stavelsen sluke svake ledd. Et eksempel er linje 21, der det står iuxtā et Mīnōida; elisjonen gjør at det leses iuxtā-t Mīnōida. Et annet eksempel er fra linje 22, der det står Eumenidum intentō; elisjonen gjør her at ordene leses Eumenid-intentō. I teksten nedenfor har jeg valgt å vise elisjoner ved å ha ei buet linje under tekstdelen som blir elidert, slik at stavelsen kommer tydelig fram. Eventuell slagmarkering har jeg da lagt under den vokalen som får trykket.

Vi er vant til å lese og høre ord for ord. Det nærmeste man kan komme hva gjelder overgangen fra ord til ord i dagens språk, er fransk. I Store norske leksikon kan følgende leses om dagens franske uttale:

Fransk skiller seg ut blant de romanske språkene, særlig når det gjelder den lydlige siden. Middelalderens fransk må ha hatt sterk ordaksent, som har ført til bortfall av ubetonte vokaler. Selv om det meste av det gamle ordforrådet er av latinsk opprinnelse, har dette bortfallet gjort ordene mindre lette å gjenkjenne. I moderne fransk har alle ord isolert sett trykk på siste stavelse, men trykket brukes til å binde sammen ord til såkalte rytmegrupper, ved at trykket faller på siste stavelse i gruppen. I sammenhengende tale vil derfor ordgrensene bli utvisket til fordel for stavelses- og rytmegruppegrenser. De deler som de enkelte ord består av, blir organisert i stavelser uten hensyn til hvor det ene ord slutter og det neste begynner. Ellers stumme sluttkonsonanter kan derved komme til å innlede neste stavelse dersom denne begynner på vokal (liaison eller overtrekning).
Når man ser hvordan diktene grunnet metrikken får elisjoner, gir dette oss en pekepinn på at kanskje også latin hadde denne formen for uttale, altså at ordene gled over i hverandre, slik at stavelsene dannet rytmegrupper. Latin har dog trykk på nest siste eller tredje siste stavelse.

Textus Propertiī, liber quartus, pars nōna, ā līneā ūndēvīcēsimā ad sextam et trīcēsimam.

19
aut sī quis positā iūdex sedet Aeacus urnā –
20
in mea sortītā vindicet ossa pilā
21
assideānt frātrēs, iuxtā et Mīnōida sellam
22
Eumenidum intentō turba sevēra forō
23
syphe, mōle vacēs; taceānt Ixīonēs orbēs,
24
fallāx Tantaleus corripiāre liquor
25
Cerberus et nullās hodiē petat improbus umbrās
26
et iaceat tacitā laxa catēna serā
27
ipsa loquor prō mē sī fallō poena sorōrum Merk at poena uttales med diftong: /ˈpoi.na/
28
īnfēlīx umerōs urgeat urna meōs.
29
sī cui fāma fuit per avīta tropaea decōī
30
Āfra Numantīnōs rēgna loquuntur avōs;
31
altera māternōs exaequat turba Libōnēs
32
et domus est titulī utraque fulta suīs.
33
mox, ubi iam facibus cessi praetexta marītīs,
34
vinxit et acceptās altera vitta comās
35
iungor, Paulle tuo sīc discessūra cubīlī:
36
in lapide hōc ūnī nupta fuisse legar.

Commentariī in textum
    Sententia
    19
  1. positā: perfektum passiv partisipp av pōnō, -ĕre, posuī, positum: plassere
  2. iūdex: iūdex, -icis (m): dommer
  3. sedet: presens aktiv indikativ 3. person sg. av sedeō, -ēre, sēdī, sessum: å sitte
  4. Aeacus: fra gresk Αἰακός. I henhold til Lewis & Short var han sønn av Zeus/Iuppiter med Europa, og far til bl.a. Ajax, og On account of his just government made judge in the lower regions.
  5. urnā: urne, krukke. Substantivet er dannet av ūurō, -ere, ussī, ustum: å brenne, svi.
  6. positā … urnā: dobbel ablativ
  7. sī quis: noen, noe. Forstavelsen «ali-» kuttes ut hvis «sī», «nīsī» eller «ne» står før.
På norsk er partisippendelsene slik:
Presens partisipp:
-ende
Perfektum partisipp:
-(e)t, -ne
    Sententia
    20
  1. sortītā: perfektum partisipp av sortiōr, sortīrī, sortītus sum: å trekke lodd. Dobbel ablativ sammen med pilā.
  2. vindicet: presens aktiv konjunktiv, 3. person sg. av vindicō (1): å hevne, straffe; befri, benåde; beskytte.
  3. ossa: bein, knokler
  4. pilā: ablativ sg. av pila, -ae: kule, ball. Dobbel ablativ sammen med sortītā.
    Sententia
    21
  1. assideānt: presens aktiv konjunktiv, 3. person pl. av assideō, -ēre, assēdī, assessum: å sitte nært noen, stå ved noens side
  2. iuxtā: adv.: nært; prep. + akk.: nær(t), lik
  3. sellam: av sella, -ae: sete, stol; sal; krakk
    Sententia
    22
  1. Eumenidum: Eufemisme for furiene, her i genitiv pl. Se Lewis & Short: Eumenides
  2. intentō: ablativ sg. av intentus, -a, -um: ivrig, oppmerksom; alvorlig; ærlig. Står her i dobbel ablativ med forō
  3. turba: gruppe, mobb
    Sententia
    23
  1. Sīsyphe: vokativ av Sīsyphus, fra gresk Σίσυφος. Se også Lewis & Short: Sīsyphus
  2. mōle: ablativ sg. av mōlēs, -is (f): (kampe)stein, stor stein. Her fjernelsens ablativ.
  3. vacēs: presens aktiv konjunktiv, 2. person sg. av vacō (1): å være tom, ledig
  4. taeceānt: presens aktiv konjunktiv, 3. person pl. av taceō (2): å være stille, ligge stille (intrans.); å være stille om noe (trans.)
  5. Ixīonēs: Ixīon, -Ōnis: Sønn av Phlegyas (eller Antion eller Zeus/Iuppiter), lapithernes konge. Drepte svigerfaren sin for å unnslippe medgift, og da ingen ville frikjenne ham, tok Iuppiter ham til seg og renset ham. Han prøvde å ta Iunos dyd, og da Iuppiter oppdaget dette gjorde han Iuno om til et skybilde, med hvilket Ixīon skapte kentaurene. Dan han likevel skrøt av å ha tatt Iunos uskyld, dømte Iuppiter ham til å være bundet til et evigroterende hjul i Tartaros. Gresk: Ἰξίων,. Se Lewis & Shorts Ixīon-artikkel.
    Sententia
    24
  1. fallāx: fallāx, -ācis (m, f, n): svikefull
  2. corripiāre: En forkortet presens passiv konjunktiv, 2. person sg., der -s mangler. Av corripiā, -ere, -ripuī, -reptum: fange opp, rette opp
  3. liquor: av liquor, -ōris (m): væske
    Sententia
    25
  1. petat: presens aktiv konjunktiv, 3. person sg. av petō, -ere, petīvī, petītum: søke, angripe
  2. umbrās: av umbra, -ae: skygge
  3. improbus: slem; voldsom, vill, skremmende
    Sententia
    2
  1. iaceat: presens aktiv konjunktiv, 3. person sg. av iaceō (2): ligge. Må ikke blandes sammen med iaciō, -ere, iēcī, iactum: å kaste; legge, bygge, reise; spre, m.m.
  2. catēna: kjetting
  3. laxa: slapp
  4. tacitā … serā: dobbel ablativ som uttrykker mens slåen er taus. Eksempel på hyperbaton.
    Sententia
    27
  1. ipsa: Står som apposisjon til den som taler, altså Cornelia.
    Sententia
    28
  1. īnfēlīx: īnfēlīx, īnfēlīcis (m, f, n): ulykkelig. poena īnfēlīx er apposisjon til poena sorōrum. Eksempel på enalagé/hypalagé.
  2. umerōs: akkusativ pl. av umerus, -ī: skuldre
  3. urgeat: presens aktiv konjunktiv, 3. person sg., av urgeō, -ēre, ursī, —: tynge, presse noe(n)
    Sententia
    29
  1. cuī: hvis, for noen
  2. avīta: bestefedre. Ordet er et attributivt adjektiv.
  3. decōrī:: av decor, -ōris, hensiktsdativ: for [bestefedres] seier
    Sententia
    30
  1. Āfra: nominativ nøytrum pl. av Āfrus, -a, -um: afrikansk
  2. rēgna: nominativ pl. av rēgnum, -ī: kongerike
  3. Numantīnōs: akkusativ pl. av Numantīnus, a, um: numantiner. Numantia var en by i Hispania Tarraconensis, omtrent i dagens Algerie-område, som ble beseiret og rasert av Scipio Africanus den yngre. Se for øvrig Lewis & Short: Nŭmantĭa.
  4. avōs: akkusativ pl. av avus, -ī: bestefar, forfar, eldre mann
    Sententia
    31
  1. altera: med henvisning til forrige linje, altså andre slektsgrupper/slekter.
  2. exaequat: presens aktiv indikativ, 3. person sg., av exaequō (1): å likestille
    Sententia
    32
  1. utraque: begge de to. Jf. med uter: hvem av de to; neuter: ingen av de to.
  2. fulta: perfektum partisipp, nominativ sg. femininum av fulciō, -īre, fulsī, fultum: å støtte (opp)
  3. titulī: genitiv sg. av titulus, -ī, her: forfedrenavneplakett tilhørende bysten av den avdøde forfaderen
    Sententia
    33
  1. iam: så snart
  2. ubi: ubi + perfektum: les som pluskvamperfektum
  3. cessī: perfektum partisipp av cēdō, -ere, cessī, cessum: å vike
  4. marītīs: separasjonsdativ, av marītus, -ī, her tolket som adjektiv: ekteskapelig
    Sententia
    34
  1. vinxit: perfektum aktiv indikativ, 3. person sg., av vinciō, -īre, vinxī, vinctum: å snøre, binde. Må ikke blandes sammen med vincō, -ere, vīcī, victum: å beseire, overvinne. Tenk Cæsars Vēnī, vīdī, vīcī.
  2. accepta: perfektum partisipp av accipiō, -ere, accēpī, acceptum: å ta imot, samle
  3. vitta: nominativ sg. av vitta, -ae: bånd, sløyfebånd
  4. comās: akkusativ pl. av coma, -ae: (hode)hår
    Sententia
    35
  1. iungor: presens passiv indikativ, 1. person sg., av :
  2. discessūra: futurum aktiv partisipp av discēdō, -ere, discessī, discessum: å avmarsjere. Cēdere betyr å bevege seg, ofte i betydninga å bevege seg tilbake, mens -sura-endelsen gjør at man kan (ved hjelpe av modale hjelpeverb) oversette verbet omtrent som skullende til å vandre bort.
  3. cubīlī: ablativ sg. av cubīle, -is (n): ekteseng
    Sententia
    36
  1. lapide: ablativ sg. av lapis, lapidis (m): stein.
  2. legar: her sannsynligvis presens passiv konjunktiv (i stedet for futurum passiv indikativ), 1. person sg., av legō, -ere, lēgī, lēctum, her: å lese. For å forstå dette riktig må man være oppmerksom på tre ting: For det første, at det var helt normalt at folk kunne lese; for det andre, at man vanligvis leste høyt; og for det tredje, at når man leste en gravstein, var teksten vanligvis skrevet slik at når man leste det høyt, var det som om man ga stemme til den døde og hørte hva denne tenkte og ønsket.
Vertere Norvegicē

Men hvis en eller annen Aeakos Dommer sitter ved urna –
måtte han beskytte knoklene mine når kula er loddtrukket,

21
måtte brødrene [Aiakos’] stå ved, og nært den minoiske stolen,
22
[la] de strenge furienes gruppe [stå] i den alvorlige salen.
23
Sisyfos, må du befris fra steinen; må Ixions være stille;
24
svikefulle tantaliske vann, må du ha blitt fanget.
25
Måtte voldsomme Cerberus angripe ingen skygger idag,
26
og la kjettingen ligge slapt mens slåen er taus.
27
Jeg taler for meg. Hvis jeg taler feilaktig, søstrenes straff
28
la den elendige urna [straffen] tynge skuldrene mine.
29
Hvis berømmelsen, for noen, har vært til ære for bestefedres seier,
30
de afrikanske kongeriker omtaler bestefedrene [som overvant] numantinerne;

Hvis besteforeldregenerasjonen noen gang har kastet ære på barna, tenk da på hva mine barn har gjort!

31
ei anna [slekts]gruppe likestiller morsslekta [som overvant] libonerne;
32
og begge de to husene støttes ved hjelp av forfedreplakettene sine.
33
straks, så snart pikedrakten har veket for ekteskapsfaklene,
34
og et annet sløyfebånd har bundet de samlede hårene mine [det samlede håret mitt],
35
bindes jeg, Paullus, slik jeg skal fjernes fra ekteskapssenga di:
36
på denne steinen la [meg] leses: [meg] å ha vært gift til én.

torsdag 2. oktober 2014

Terningstatistikk

Hvorfor statistikk er viktig

Denne artikkelen ble først skrevet på rollespillbloggen Mrs Adventurer.

«Dice: Deception, Fate & Rotten Luck» av Ricky Jay

De fleste rollespill bruker terninger, hvis jobb er å generere et tilfeldig tall; disse tallene representerer tilfeldighet, som – uten å gå inn i noen filosofiske diskusjoner – er den delen av livet vi ikke kan gjøre noe med. Disse tallene endres videre av ferdighetene våre i de forskjellige oppgavene vår høystærede grottemester / Dungeon Master / Hackmaster / spilleder – navnene på denne velansette personen er mange, og alle sies med rettmessig respekt når man ytrer dette fantastiske individets tittel og navn – i nåden sin ser oss, spillerne verdige å få. Enhver grottemester med selvrespekt gir selvfølgelig det onde øyet til enhver spiller som skulle forsøke seg på å avgjøre, la oss si våpenvalget, på aritmetiske data som er å finne i bøkene, heller enn å basere denne avgjørelsen på de fargerike og livaktige forklaringene gitt ham eller henne av denne høyt respektable personen. Det er her jeg, grotte- og hakkemester, legger frem den kunnskapen du – spilleren – skulle måtte behøve for å finne ut hvordan du skal kunne gjøre nettopp et slikt valg (desto mer ergrende for grottemesteren din).

Hvorfor gjør du noe slikt?, spør du kanskje. Det har seg slik at dess mer du vet, dess bedre kan du spille; dess bedre du forstår spillets mekanikk, dess bedre kan du delta i informerte diskusjoner med spillets ærede leder, når du ønsker å bidra for å gjøre spillet bedre for alle sammen. Og, selvfølgelig, gjøres slike diskusjoner under pausene eller mellom spillkveldene. Metaspilling er respektløst overfor såvel medspillere som grottemestere, som i fellesskap forsøker å skape ei stemning og en følelse for historia som alle deltar i, og bør unngås for enhver pris.

For å gjøre det enklere for deg, har jeg lagt ved ei lenke til et pdf-dokument som oppsummerer alle formlene og tallene for noen vanlige terningsammensetninger. Dokumentet kan fritt deles, så lenge det gjøres så i sin helhet. Hvis du skulle sitere meg, må du gjerne si fra; det er bare hyggelig.

Nomenklatur og mekanikken bak ulike terningkast

La oss få et par ting på plass med en gang. Den korrekte engelske måten å benevne disse polyhedraene vi elsker å hate, er one die, many dice. På engelsk sier man for øvrig to roll a die / to roll dice; på norsk heter det å kaste en terning / å kaste terninger (til nøds å rulle terninger). Hvis du har interesse av å lære alt du trenger og ikke trenger å vite om terninger, ta en kikk på dette utmerkede dokumentet av Kenzer and Company, ved navn On Dice. Det diskuterer nomenklatur, terningetikette, terningenes natur (du vet selvsagt at de er onde i seg selv, ikke sant?), hvordan velge hvilke terninger du skal kjøpe, hva du kan gjøre når gode terninger blir dårlige, hvordan kaste terninger, og så videre. Ta en titt på det; det er god lesning.

Kortformen for å skrive hvilken terning en spiller skal kaste, er ganske enkel: m terninger, t, av n sider hver, for eksempel 2t6 (på engelsk blir dette 2d6, som betyr at en spiller skal kaste to sekssidede terninger og legge sammen tallene. Men i mange spill brukes eksploderende terninger. Dette betyr at du fortsetter å kaste så lenge terningen viser maksimumsresultatet, og legger sammen alle tallene. I denne artikkelen benevner jeg slik terninger som mtnx, for eksempel 3t6x. Med eksempelet ovenfor, hvis man kaster 3, 6 og 5 med disse tre terningene, og man får serien 6, 6, 6, 6, 4 på den midtre terningen (= 28 – du får hele summen), får man en samlet sum på 36. Det gjør vondt.

I Hackmaster er de fleste terningene såkalte gjennomborende terninger. Disse er en spesiell type eksploderende terninger, og skrives med en p for penetrating på slutten, som betyr at spilleren skal fortsette å kaste så lenge spilleren får maskimalverdien på terningen, but skal trekke fra 1 fra alle terningkast etter det første. Et eksempel på hvordan dette kan skrives, er 3t6p; hvis spilleren kastet disse tre sekssidede terningene, og fikk samme tall som ovenfor (3, 6 and 5) på disse tre terningene, og fikk samme serie tall som midtterningen over, (6, 6, 6, 6, 4), hadde spilleren fått følgende resultat:

  • Terning 1: 3. Total: 3
  • Terning 2: 6 → gjennomborende kast, hele serien av kast værende 6, 6, 6, 6, 4 → resultatet av dette terningkastet blir 6 + (6 − 1) + (6 − 1) + (6 − 1) + (4 − 1) = 6 + 5 + 5 + 5 + 3 = 24.
  • Terning 3: 5
  • Resultat: 32.
Det er kanskje ikke like smertefullt som med den vanlige, eksploderende terningen, men tre sekssidede terninger som gjør 32 i skade er fortsatt ondt som han Tykje

Blood Dice

De forskjellige terningkastene

Vanlige terningkast, tn,
kast med en vanlig terning, der n er terningens antall sider

Alle vet sannsynligvis formelen for å regne ut det forventede resultatet på et vanlig terningkast. Hvis terningene din har n sider, nummerert fra 1 til n, er det forventede resulatet (n + 1) ÷ 2. For en sekssidet terning (heretter: t6) gir dette følgende:
(n + 1) ÷ 2 =
(6 + 1) ÷ 2 =
7 ÷ 2 = 3½
Men vent nå litt? Halvparten av 6 er 3, er det ikke? Ja, selvfølgelig, men halvparten av an t6 er ikke det samme. Ta bare en titt på hvilke tall en t6 kan gi: 1, 2, 3 [midtpunkt] 4, 5, 6 Som du ser, er det tre tall til venstre for midtpunktet og tre tall til høyre. Hva er midt mellom 3 og 4? Tallet 3½ så klart. For å finne gjennomsnittet for enhver normal n-sidet terning, legg til 1 til n og del summen på to.

Eksploderende ternigner, tnx,
der du får fortsette å kaste og legge sammen tallene, så lenge du kaster maksimalverdien

Eric T. Dobbs skrev en utmerket artikkel om disse terningene for et par år siden, hvori han viser hvordan han kom frem til å formelen for å finne det forventede resultatet til en n-sidet eksploderende ternin. Her er konklusjonen hans:

For any N-sided die numbered 1 to N with all sides equally likely, the exploding modifier will increase the die’s expected value by a factor of N ÷ (N − 1).

Med andre ord får du følgende formel: ((n + 1) ÷ 2) × (n ÷ (n − 1))
(Eric Dobbs)
som kan forkortes til
(n² + n) ÷ (2n − 2)
(av meg (enhver feil er min))
Gjennomborende terninger, tnp,
der du får fortsette å kaste og legge sammen tallene så lenge du kaster maksimalverdien, men trekker fra 1 på hver terningkast etter det første

Overraskende nok er formelen for å regne ut forventningstallet for gjennomborende terninger utrolig enkel. Herr Dobbs hadde ikke tid til å gjøre dette matematisk, så han gjorde litt tallknusing i stedet og endte opp med dette:

½n + 1

Det er ganske så vakkert i enkelheta si, er det ikke? Med denne enkle formelen greier enhver å gjøre matematikken i hodet sitt.

Det spesielle tilfellet med tyvens egenskap ryggdolkingbackstab – i Hackmaster

I spillet Hackmaster kan en tyv stikke folk i ryggen, så lenge han bruker en kniv eller dolk. Dette lar han gjøre skade tilsvarende 2t4p, men terningene hans gjennomborer på både det høyeste og nest høyeste tallet. Dette gjør, overraskende nok, ryggdolkinga å foretrekke foran større våpen. En tyvs ryggdolking er faktisk bedre enn våpen som gjør t12p skade, og like god som våpen som gjør 2t6p eller 2d12p+1 skade. Formelen for å regne ut skaden er som følger, igjen takket være herr Dobbs:

(n² + n − 4) ÷ (2n − 4)

Forventet skade med den ynkelige dolken er faktisk 8 hele poeng med skade; det er bare gjennomsnittlig…

Hvordan misbr… bruke denne makta

Endelig kan du finne ut hvordan du kan gjøre mest mulig skade, mest mulig effektivt, og med matematisk presisjon! Er det best å gå for våpenet som gjør 1t12 eller 2t6 i skade? Bør Hackmaster-tjuven velge den simple dolken, eller satse på noe stautere, som et sverd? Jeg håper formlene kommer til å være nyttige i jakten på det beste våpenet og den beste taktikken. Jeg gjorde utregningene, så alle eventuelle feil er mine. Jeg gjorde også forkortelsen av ((n + 1) ÷ 2) × ( n ÷ (n − 1)) til (n² + n) ÷ (2n − 2); hvis noe var galt i hvordan det ble gjort, er feilen min. Og her er dokumentet jeg lovet: Terningstatistikk – Dice Statistics.

onsdag 24. september 2014

Hvordan få Endnote X7-funksjonen CWYW til å virke med Apache OpenOffice 4

Etter at jeg reinstallerte Endnote for å få versjon X7 (altså versjon 17), med påfølgende oppdatering til versjon X7.1, virket ikke Endnote i OpenOffice lenger. Etter et par timer leting på nettet, uten noen dugelige treff, kom jeg over dette dokumentet fra Bibliothek des Wissenschaftsparks Albert Einstein. Prosedyren er veldig enkel:

  1. Hvis du har 64-bits Windows 7:
    • Bla deg frem til C:\Program Files (x86)\EndNote X7\Product-Support\CWYW
  2. Hvis du har 32-bits Windows 7:
    • Bla deg frem til C:\Program Files\EndNote X7\Product-Support\CWYW
  3. Dobbelklikk på fila Endnote.oxt
  4. OpenOffice installerer da utvidelsen og alt burde virke som det skal.

Hvis du har gjort alt riktig, burde du ha fått opp Endnote X7-menyen i OpenOffice.

OpenOffice Extention-fila (*.oxt) lokalisert i 64-bits Windows 7
Menyen til Endnote X7.1 på plass i OpenOffice 4.1.

Studier – depressivitet – suicidalitet

Denne posten ble opprinnelig skrevet natt til 24. september 2014. Jeg oppdaterte den etter å ha ankommet uni på dagen.

Midnatt, natt til 24. september

Jeg har gått lenger til psykolog enn jeg liker å tenke på. Hvorfor jeg ikke blir bedre, synes jeg blir stadig vanskeligere å forstå. Psykiateren jeg går til nå har akkurat skiftet avdeling, og med det kom også endring i hvor ofte jeg skal ha timer. Vi snakket om dette på slutten av timen, og hun argumenterte for at det kanskje er best for meg at jeg ikke har time hver uke; man får ikke nødvendigvis mer utbytte av hyppigere timer.

Jeg har brukt de siste par–tre ukene på å henge med så godt jeg har vært i stand til. Det nærmer seg året for de mislykkede selvmordsforsøkene, og det er klart jeg tenker på det, særlig når jeg sitter på lesesalen alene. Jeg har hatt usedvanlig mange spilleoppdrag etter at jeg kom tilbake, men det kan bli for mye av det gode; mandag, altså i går, hadde jeg nok en elendig dag der jeg ikke fikk gjort noe som helst. Jeg bestemte meg for å regne dagen som fridag, ettersom jeg tross alt hadde brukt helga på arbeid, og i dag fikk jeg faktisk begynt å skrive noen ord på masteroppgaven.

Hvordan veien fremover blir, er vanskelig å si. Det eneste jeg kan love, er at jeg skal gjøre så godt jeg kan. Det er dessverre, virker det som, vanligvis for lite. Men jeg er nå fortsatt her.

Fra RXAdvices.com:

7 Critical Depression Symptoms In Men

Depressed men have a heightened anxiety and they constantly worry about something or the other. At work, depressed men constantly worry about failure.

Slik er det også for meg. Det er som om hodet mitt gnager igjen og igjen på Gjenta etter meg: Jeg er mislykket. Gjør andre en tjeneste og vær mann nok til å gjøre slutt på det.

Middag, 24. september

Hvordan har alt dette påvirket hverdagen min? Studiene er mye hardere enn hva de har vært før. Jeg sliter med å finne motivasjon til å lese og jobbe, og i dag var jeg så elendig da jeg våknet, at jeg ble liggende til halv elleve. Det er godt å komme på universitetet, og det at jeg drar hit hver dag er viktig for at dagene skal ha mening i det hele tatt. Men hva hjelper det når jeg ikke får gjort noe? Jeg var veldig fornøyd med at jeg i går endelig greide å åpne første kapittel av masteroppgaven min og begynne på omskrivinga av det. Men ikke lenge etter at jeg var kommet i gang, ble jeg sittende fast med et Endnote-problem. Men jeg er i gang–

Første gang jeg fikk karakteren D var i fjor; jeg fikk den i emnet «Fra nordfront til isfront&0187;. I det andre emnet, derimot, fikk jeg A (i emnet «»). Jeg kjente meg ikke igjen i begrunnelsen jeg fikk for karakteren i det første av emnene, men fikk meg aldri til å klage på karakteren, og det plager meg. På den ene sida føles det som om jeg er sytete og klagete; det er jo bare å ta seg sammen! Men – og dette er et stort men – hvorfor skal jeg kreve mer av meg selv enn hva jeg gjør av andre? Hvorfor skal jeg kreve høyere standarder av meg selv enn andre? Hvorfor skal jeg kritisere meg selv for ting jeg ikke mestrer, når jeg aldri hadde kommet til å gjort det mot noen andre, verken uttalt eller tenkt?

Jeg ønsker å være best. Jeg håper at innsatsen min skal gi de resultatene jeg så sårt trenger, at jeg skal lykkes i å få mulighet til å endelig få en fast jobb der jeg får utfordret meg selv og utviklet meg selv. Jeg tror jeg aldri kommer til å få det som organist, selv om selve spillinga er både selvutviklende og gledende for meg; å bedrive religiøst arbeid kan ikke bare ikke gi meg den utviklinga som person jeg trenger, men det kommer dessuten til å være i direkte konflikt med det intellektuelle selvet mitt. Så karrièremulighetene mine ligger innen akademia. Skal jeg kunne lykkes her, må jeg være på topp. Og det er dette som er grunnen til at jeg ikke greier å akseptere mindre enn mitt beste for min egen del. Jeg kreve mer av meg selv enn andre, for mulighetene mine innskrenkes for hver dag jeg blir eldre.

Det er (ofte) når jeg begynner å se på hvilke muligheter jeg egentlig har i fremtida at jeg begynner å innse realitetene: at jeg ikke har de mulighetene jeg drømmer om å ha, at det er på tide at jeg innser hvem og hva jeg egentlig er. Veien derifra til å endelig gjøre noe nyttig for andre er veldig kort.

søndag 14. september 2014

Hackmaster: Et blikk på spillets aspekter

Introduksjon

Bilde av meg, Tor-Ivar Krogsæter, med Hackmaster-bøkene «Player’s Handbook» og «Hacklopedia of Beasts» fra Kenzer & Company. Bilde tatt av Kjersti Gjerde Krogsæter. © Canned Blog / Tor-Ivar Krogsæter.
Endelig stolt eier av Hackmaster-bøkene. Er det noen andre som over hodet vet om noen rollespillbøker som er så forseggjorte at de er lærinnbundne?
Fotograf: Kjersti Gjerde Krogsæter.
© Canned Blog / Tor-Ivar Krogsæter.

Jeg skrev tidligere om det mest grunnleggende hva gjelder kamp, i posten Hackmaster: Ⅱ – Endelig i gang. (Den første posten min om Hackmaster skrev jeg etter å ha blitt gjort oppmerksom på systemet på Google+, da jeg spurte om forslag til mer fornuftige legingsregler.) Men jeg ønsker å gjennomgå reglene i noen kortfattede poster nå fremover, for å gi et inntrykk av hvordan Hackmaster fungerer; dette er særlig rettet mot de som vurderer å gå til innkjøp av spillet. En annen grunn, er at det er greit å ha de viktigste reglene samlet én plass. I tillegg blir dette en måte for meg å bedre forstå reglene, slik at jeg kan lede spillkvelder lettere og bedre.

  1. Kamp
    1. Grunnleggende elementer
    2. Nærkamp
    3. Fjernkamp
    4. Skade og død
    5. Skjold og rustning
    6. Kampstiler
    7. Automatisk og kritisk treff og skade
    8. Fumling
    9. Spesielle kampsituasjoner
      1. Flere motstandere
      2. Annonserte treff
      3. Traume og nådestøt
      4. Nådestøt
  2. Magi: esoterisk (trollmenn)
  3. Magi: guddommelig (klerker)
  4. Moralkompasset, ære og berømmelse
  5. Kompetanser – proficiencies og talent
  6. Ferdigheter – skills
  7. Nye roller (karakterer)
  8. Nye nivå

Lenker til postene blir lagt til etter hvert som postene skrives, og lista over blir tatt med i hver av postene så det skal være greit å finne frem mellom dem.

Nå må jeg selvfølgelig trå forsiktig, ettersom reglene for Hackmaster ikke er fritt tilgjengelig, slik for eksempel d20 er. Nå finnes det dog en gratisutgave av reglene; ettersom det som står der er tilgjengelig for alle som ønsker det, gir dette litt slingringsmonn. For øvrig står det på s. 2 i PHB at Permission is granted to the purchaser of this product to reproduce sections of this book for personal use only. Sale or trade of such reproductions is strictly prohibited.. Jeg må sjekke med Kopinor i hvor stor grad jeg har lov til å skrive om ting som står i boka, slik at jeg ikke tråkker på tærne til noen og får Google eller andre på nakken. Hvis bloggen min skulle bli stengt fordi jeg uforvarende forbrøt meg på åndsverksloven, hadde jeg faktisk opplevd det som et stort tap.

tirsdag 9. september 2014

Lingua latīne: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ

Elegīa, liber quartus, pars nōna

Det andre vi gikk gjennom på torsdag, var første del av en av Sextus Propertius’ elegier, der han lar Paullus’ (sīc) kone snakke til Paullus fra grava. Diktet er fullt av vakre bilder, som er typisk for elegiene; man sa ikke ting direkte. Når ting sies indirekte, kalles det i lyrikken en metonymi. Man kan for eksempel si graven i stedet for den døde, eller tallerken i stedet for mat.

Ordet «elegi» kommer fra gresk via latin. Her er definisjonen slik den er å finne hos Lewis & Short:

ĕlĕgīa (ĕlĕgēa , in Ov. ĕlĕgēĭă ), ae, f., = ἐλεγεία.
  • An elegy: “form elegia,” Quint. 10, 1, 58; 93; Stat. S. 1, 2, 7; Mart. 5, 30, 4; Aus. Parent. 7, 1; “form elegea,” Quint. 1, 8, 6; “form elegeia,” Ov. Am. 3, 1, 7; 3, 9, 3; id. R. Am. 379.—
  • A kind of reed: “est et obliqua harundo, non in excelsitatem nascens, sed juxta terram fruticis modo se spargens, suavissima in teneritate animalibus: vocatur a quibusdam elegia,” Plin. 16, 36, 66, § 167.
  • Latinsk lyrikk var skrevet på vers. Hvorvidt man kunne høre trykkplasseringa på latin, slik man gjør i de fleste språk i dag (japansk er her et velkjent unntak), er uvisst. Det man dog vet, er at vokallengde var viktig, og lyrikken er en av plassene man har kunnet se hvilke vokaler som var lange – eller, rettere sagt, hvilke stavelser som var lange – på grunn av metrikken. En daktylisk fot består av ett langt og to korte slag. De to korte slagene kan dessuten erstattes at ett langt; man får altså to lange slag etter hverandre, og dette kalles en spondé. Det siste slaget, altså foten, i et daktylisk heksameter er alltid kun ett langt og ett langt eller kort slag; dette elementet kalles en anceps. Delene av føttene har også navn: det lange slaget kalles arsis og det korte slaget kalles thesis. Pustepauser kan òg forekomme, og som i musikken kaller man en slik for en cesur, av latin caesura; slike cesurer dannes ved ordslutt med betydnings-innsnitt. (prof. Synnøve des Bouvrie).

    Et spesielt metrum er det som kalles elegisk distikhon, av gresk δίστιχον, som betyr «to-rader». Her velger jeg å romanisere gresk «-χ-» som -kh- i stedet for den engelske varianten -ch-, som ofte feilaktig blir uttalt som «-tsj-». En distikhon består av først ei heksametrisk linje, og deretter ei pentametrisk linje, men på sistnevnte telles seks slag! Ut fra hva jeg forstår fra oversikten vi har fått på forelesning, er den tredje og den sjette foten i den pentametriske linja kun bestående av én arsis; det blir altså et halvt slag. For å overføre det til musikkspråket: Det blir som å telle to ⅝-takter etter hverandre.

    Textus Propertiī, liber quartus, pars nōna

    Slagmarkeringa er gjort i henhold til beskrivelsen jeg har gitt over. Hva gjelder pentametrene, har jeg tatt utgangspunkt i ⅝-takta jeg foreslo over, altså to daktyler og en arsis (lang-kort-kort lang-kort-kort lang, lang-kort-kort lang-kort-kort lang), der to thesiser ved behov har blitt erstattet med en arsis.

    Dēsine, Paulle, meum lacrimīs urgēre sepulcrum: ② panditur ad nullās iānua nigra precēs; ③  cum semel īnfernās intrārunt fūnera lēgēs, ④ nōn exōrātō stant adamante viae. ⑤ tē licet ōrantem fuscae deus audiat aulae: ⑥ nempe tuās lacrimās lītora surda bibent. ⑦ vōta movent superōs: ubi portitor aera recēpit, ⑧ obserat ēversōs lūrida porta rogōs. ⑨ sīc maestae cecinēre tubae, cum subdita nostrum ⑩ dētraheret lēctō fax inimīca caput ⑪ quid mihi coniugium Paullī quid currus avōrum ⑫ prōfuit aut fāmae pignora tanta meae ⑬ nōn minus immītēs habuit Cornēlia Parcās, ⑭ et sum, quod digitīs quīnque legātur, onus. ⑮ damnātae noctēs et vōs, vada lenta, palūdēs, ⑯ et quāecumquē meōs implicat unda pedēs, ⑰ immātūra licet, tamen hūc nōn noxia vēnī: ⑱ det Pater hīc umbrae mollia iūra meae.

    Commentariī in textum
      Sententia
    1. dēsine: imperativ aktiv indikativ 2. pers. sg.: hold opp, slutt
    2. lacrimīs: midlets ablativ, av lacrima, -ae: tårer
    3. urgēre: utfyllende infinitiv, av urgēō, -ē, ursī, —: presse, drive; byrde, undertrykke; stenge inne
    4. sepulcrum: sepulcrum, -ī: grav
      Sententia
    1. panditur: presens passiv indikativ 3. pers. sg., av pandō, -ere, pandī, passum, her: den åpnes
    2. precēs: prex, -is: bønn. Ordet er vanligvis brukt i flertall (ref.: Lewis & Short).
      Sententia
    1. semel: én gang (adv.)
    2. īnfernās: akk. pl. grunnet bevegelse, av īnfernus, -a, -um:
    3. fūnera: fūnus, -eris (n): metonymi for «gravferd»
    4. lēgēs: lēx, -gēs (f): lov. Ut fra sammenhengen lar det seg forstå at det er betydninga «lov» og ikke futurum aktiv indikativ 2. pers. pl. av legō, -ere, lēgī, lectum (å velge; samle; ta, stjele; reise gjennom; lese; etterlate) man er ute etter; her hjelper dog metrikken oss, for stavelsen er lang, så det er kun den førstnevnte betydninga som er mulig.
      Sententia
    1. exōrātō: futurum aktiv imperativ 3. pers. sg. av exōrō (1): jeg ber, jeg overvinner
    2. adamante: av adamās, -ntis: fast, hard, det hardeste stålet, diamant (!), urokkelig.
      Sententia
    1. ōrantem: partisipp, akkusativ sg. av ōrāns, -tis (m, f, n), med ablativen ōrantī når det er adjektiv. Kommer av verbet ōrō (1): å tale, å snakke.
    2. fuscae: fuscus, -a, -um: mørk, svart; hes (om stemmen). Er her genitiv sammen med aulae: deus fuscae aulae – mørkehallens gud.
    3. audiat: presens aktiv konjunktiv 3. pers. sg.
      Sententia
    1. nempe: adv.: sannelig, jo, selvsagt, utvilsomt
    2. lacrim&amacro;s: her substantivet lacrima, -ae: tåre
    3. lītora: lītus, -toris (n): strender
    4. surda: nom. pl. (n) av surdus, -a, -um: døv, taus, stille.
    5. bibent: futurum aktiv indikativ 3. pers pl. av bibō, -ere, ī, bibitum
      Sententia
    1. vōta: bønner, løfter, ønsker, av vōtum, -ī.
    2. portitor: portitor, -tōris: fergemann
    3. aera: aes, aeris: betaling, avgift; kobber, bronse, messing; mynt
    4. recēpit: perfektum aktiv indikativ 3. pers. sg. av recipiō, -ere, -cēpī, -ceptum
      Sententia
    1. obserat: av ob (mot) + sera (bjelke som settes som slå for døra): obserō (1)
    2. ēversōs: ēversus, -a, -um: sammenrast, perfektum passiv partisipp av ēverrō, -ere, ēverī, ēversum: å feie, koste ut.
    3. lūrida: lūridus, -a, -um: mørk, dyster; blek, askegrå
    4. rogōs: rogus, -ī: likbål; grav.
      Sententia
    1. maestae: maestus, -a, -um: trist, bedrøvet
    2. cecinēre: forkortet form av perfektum aktiv indikativ 3. pers. pl., av canā, canere, cecinī, cantum: å synge, blåse (horn), lyde etc.
    3. tubae: tuba, -ae. Her besjeles instrumentet; det står tubae maestae cecinēruntbedrøvede horn spiller.
    4. cum: I denne sammenhengen da?
    5. subdita: understukket, stukket under. Peker her til neste linjes fax: fakkel.
      Sententia
    1. dētraheret: imperfektum aktiv konjunktiv 3. pers. sg., av dētraho, -ere, -trāxī, -tractum: å trekke, fjerne o.l.
    2. lectō: av lectus, -ī: seng, båre
    3. fax: fax, -cis (f): fakkel
    4. Linje 9 og 10 henger svært tett sammen. Sorteres teksten blir den omtrent slik: cum fax inimīca subdita lecto caput nostrum dētraheret. Man ser da at cum styrer konjunktiv.
      Sententia
    1. currus: currus, -ūs: vogn, kjerre, karjol
    2. avōrum: av avus, -ōrum: bestefar, forfader
      Sententia
    1. prōfuit: prōdesse: å være gavnlig for, til nytte for
    2. aut: eller. Husk at aut … aut betyr verken … eller.
    3. pignora: av pignus, -ōris (n): pant
      Sententia
    1. minus: intetkjønn av minor, -ōris (m/f); minus, -ōis, som er komparativ av parvus, -a, -um
    2. immītēs: akkusativ pl. (står til Parcās) av immītis, -is (m/f); immīte, -is (n)
    3. Parcās: Parca var ei av de tre skjebnegudinnene.
      Sententia
    1. legātur: Her avslører metrikken at det er verbet legō, -ere, lē det er snakk om, altså i denne sammenhengen samle som i å samle med fingrene. Verbet står i presens passiv konjunktiv 3. pers. sg., her betydende [det] kan samles
    2. onus: onus, oneris: last
      Sententia
    1. vada: vadum, -ī (n): vadeplass
    2. lenta: lentus, -a, -um: treig, klebrig, lummer
    3. palūdēs: palūs, -ūdis (f): sump, myr
      Sententia
    1. quāecumquē: ubøyelig, betyr hvorenn eller hvordan enn
    2. implicat: presens aktiv indikativ 3. pers. sg av implicō (1): å tvinne inn, omfavne, gripe, forene, implisere, involvere, gjøre forlegen
    3. unda: unda, -ae: bølge
    4. pedēs: pēs, pedis: fot, her: føtter. Metrikken avslører her at det er snakk om pēs, pedis, og ikke pedes, peditis.
      Sententia
    1. immātūrā: immātūrus, -a, -um: umoden. Metrikken avslører en ablativ.
    2. hūc: ubøyelig: her, på denne plassen
    3. noxia: noxia, -ae: skade
      Sententia
    1. det: presens aktiv konjunktiv av dō, dare, dedī, datum: å gi
    2. umbrae: umbra, -ae: skygge
    3. mollia: mollis, -is (m/f), molle, -lis (n): myk, mild
    4. iūa: iūs, iūris: dom
    Vertere Norvegicē

    Slutt, Paullus, å plage grava mi med tårer: ② den sorte døra åpnes ikke for noen bønner; ③ når en gang gravferdene har gått inn i dødsrikes lover, ④ med ubønnhørlig jernport står veiene [stille]. ⑤ La bare mørkehallens gud høre deg beende: ⑥ De tause strendene skal jo drikke tårene dine. ⑦ Bønner beveger himlenes makter: så snart fergemannen har mottatt myntene, ⑧ de likbleke portene stenger for sammenraste likbål. ⑨ Slik spiller bedrøvede horn, mens [under vårt] ⑩ den fiendtlige fakkelen stukket under båra vår fortærte hodet. ⑪ Hva har ekteskapet med Paullus, hva har forfedrenes triumfvogn, ⑫ gavnet [meg], eller så store bevis på omdømmet mitt? ⑬ Cornelia har ikke hatt mindre strenge skjebnegudinner, ⑭ og jeg er en last som kan samles med fem fingre. ⑮ Fordømte netter og dere, treige vadeplasser, sumper, ⑯ og hvilket vann enn snører føttene mine, ⑰ skjønt før tida er moden, har jeg dog kommet uskyldig: ⑱ måtte Dødsrikets Fader her gi skyggen [min] milde dommer.

    søndag 7. september 2014

    HTML: En kodesnutt

    Jeg trengte en ny klasse til den neste posten som kommer, da jeg så at jeg kom til å ha flere ord som skulle defineres, og jeg ønsket verken å bruke definisjonsliste (<dl>) eller bare ordinær, fet tekst. Rent typografisk sett, er ikke fet tekst så dumt; man bør velge det dersom det er noe man ønsker skal skille seg ut på papiret, slik at blikket fanger det opp når man bare sveiper over arket med øynene. Av hensyn til det sistnevnte, valgte jeg å bruke <b>, slik at hvis noen skulle velge å se på sida mi uten å ha stilarket aktivert, beholder de effekten av uthevinga. For å gjøre det litt mer stilfullt, skrev jeg denne lille kodesnutten, som jeg allerede har delt på Google+:

    .def, b.def { font-weight: 300; font-variant: small-caps; font-size: 110%; background-color: #262636; border-radius: 0.3em; padding: 0em 0.25em 0.1em 0.25em; text-shadow: 0em 0em 0.15em #a6a6c3; }
    Bilde som viser hvordan effekten er av å bruke kodesnutten jeg skreiv for å formatere ord som skal defineres. 20©14 Tor-Ivar Krogsæter.
    Og slik ser det ut når man har valgt å bruke koden over. Ikke dumt, eller hva?

    torsdag 4. september 2014

    Lingua latīne: Confessiōnēs Augustīnī, pars Ⅰ

    Confessiōnēs, liber nōnus

    I dag startet jeg med semesterets latinundervisning, og vi er tre stykk som deltar. For å bedre huske det vi har gått gjennom, kommer jeg til å skrive tekstene vi gjennomgår her på bloggen, med oversettelsen vi kommer frem til nederst. Jeg tar med notatene og kommentarene vi fikk underveis i timen. For ordens skyld: Dersom du lurer på hvordan ordenstallet sies på latin («Sententia ①» osv.), hold pekeren over tallet, så kommer det opp. Jeg har for øvrig tilføyd noen kommentarer nederst, om koding av disse tingene.

    Denne artikkelen tok tre dager å gjøre ferdig, så jeg endret tidsstemplet til torsdag kl. 2359.

    Dersom noen skulle oppdage noen feil, setter jeg veldig stor pris på at dere gjør meg oppmerksom på det. Should anyone discover any errors, I would greatly appreciate you notifying me of this.

    Textus Augustīnī

    Ō domine, ego servus tuus, ego servus tuus et fīlius ancillae tuae. ② disrupisti vincula mea; tibi sacrificābū hostiam laudis. ③ laudet tē cor meum et lingua mea, et omnia ossa mea dīcant: domine, quis similis tibi? ④ dīcant, et respondē mihi et dīc animae meae: salūs tua ego sum. ⑤ quis ego et quālis ego? ⑥ quid nōn malī aut facta mea aut, sī nōn facta, dicta mea aut, sī nōn dicta, voluntas mea fuit? ⑦ tū autem, domine, bonus et misericors, et dexterā tuā respiciens profunditātem mortis meae, et ā fundō cordis meī exhauriēns abyssum corruptiōnis. ⑧ et hoc erat totum nolle, quod volēbam, et velle, quod volēbās. ⑨ sed ubi erat tam annōsō tempore, et dē quō imō altōque secretō ēvōcatum est in momentō līberum arbitrium meum, quō subderem cervīcem lēnī iugō tūō, et umerōs levī sarcinae tūae, Christe Iēsu, adiūtor meus et redemptor meus? ⑩ quam suāve mihi subitō factum est carere suāvitātibus nūgārum, et quās āmittere metus fuerat, iam dīmittere gaudium erat. ⑪ ēiciēbās enim eās ā mē vera tu et summa suāvitās, ēiciēbās et intrābās prō eīs omnī voluptāte dulcior, ⑫ sed nōn carnī et sanguinī, omnī lūce clārior, sed omnī sēcrētō interior, omnī honōre sublīmior, sed nōn sublīmibus in sē. ⑬ iam līber erat animus meus ā cūrīs mordacibus ambiendī et adquīrendī et volūtandī atque scalpendī scabiem libidīnum; ⑭ et garriēbam tibi, clāritātī meae et dīvitiīs et salūtī meae, dominō deō meō.

    Commentariī in textum
      Sententia
    1. Ō domine: Vokativ
    2. ancillae: Her er det sannsynligvis feil å oversette ancilla som «slavinne», ettersom jeg forstår det som at han tenker på jomfru Maria, Guds viktigste tjenestekvinne. Det er dessuten en referanse til Salmenes bok 116.16.
      Sententia
    1. disrupisti: perfektum aktiv indikativ, 2. pers. éntall, av disrumpō, -ere, -rūpī, -ruptum
    2. laudis: Av laus, -dis (f.): definerende genitiv
      Sententia
    1. laudet: presens aktiv konjunktiv, 3. pers. éntall, av laudō (1). Det som skal lovprise, er hjertet og tunga.
    2. cor: Subjekt = nominativ – cor, cordis
    3. similis: Tar dativ. 3. dekl.: similis, -is; simile
      Sententia
    1. animae meae: Indirekte objekt = dativ
    2. salūs: salū, -tis
      Sententia
    1. aut … aut: enten … eller.
      Sententia
    1. misericors: misericors, -cordis: barmhjertig
    2. dexterā tuā: midlets ablativ
    3. respiciens: presens partisipp
    4. mortis: mors, -tis. Alle ord med to konsonanter før -is er f.
    5. exhauriens: presens partisipp
      Sententia
    1. et hoc erat totum nolle, quod volēbam, et velle, quod volēbās.: Setninga blir enklere å forstå hvis man skiller ut «hoc erat totum» med komma eller tankestrek. Les setninga som «et – hoc erat totum – nolle, quod volēbam, et velle, quod volēbās.»
      Sententia
    1. annōsō: tidsablativ – rik på år. Endelsen -ōsus indikerer «rik på».
    2. imō: Dette er ei komprimert form av superlativen til infra (eller egentlig av īnferus?): īnfimusimus.
    3. ēvōcatum … arbitrium: Disse står til hverandre.
    4. subderem: imperfectum aktiv konjunktiv, 1. pers. éntall av subdō, -ere, -didī, -ditum: underkaste, legge under.
    5. cervīcem: cervīx, -is: hals
    6. iugō: Jeg finner dette i ordbøkene (Lewis & Short: «jŭgo»; Wiktionary: «iugō») kun som verb, da iugō (1). Prof. des Bouvrie oversatte det til oss som «åk», og jeg forstod det slik at det var et vanlig andrekonjugasjonsord. I så tilfelle er det muligens brukt i dativ her, i betydninga «jeg skulle underkaste nakken min til det milde åket ditt (…)».
    7. umerōs: umerus, -ī: skulder
    8. sarcinae: sarcina, -ae: last, bagasje, bør
      Sententia
    1. suāve: suēvis, -is (intetkjønn nominativ (og akkusativ) på -e): søt
    2. subitō: adv.: plutselig
    3. carēre: å være foruten, å unnvære
    4. suāvitātibus: suāvitātās, -tātis (f): behagelighet, (tom) glede. Fjernelsens ablativ.
    5. nūgārum: nūgae, -ārum: lettvinte forlystelser
    6. metus: metus, -ūs: frykt. Legg merke til at det her står i nominativ.
    7. dīmittere: dīmittō, -ere, -mīsī, -mīsum. Av dis- (sund, i to; omgjøring, fjernelse; fullstendig, i høy grad, merkelig, usedvanlig) + mittō (jeg sender).
      Sententia
    1. ēiciēbās: imperfektum aktiv indikativ, 2. pers. entall: ēiciēbō, ēicere, ēiēcī, ēiectum. Av ē, kortform av ex + iaciō, jeg kaster. Se engelsk «eject».
    2. eīs: dativ, styrt av prō
    3. omnī voluptāte: komparasjonsablativ
      Sententia
    1. sanguis: sanguis, sanguinis: blod
    2. omnī lūce: komparasjonsablativ. Legg merke til at lūx har lang vokal.
    3. omnī sēcrētō: sēcrētus, -a, -um: (i denne sammenhengen) hemmelighet. Komparasjonsablativ
    4. omnī honōre sublīmior: subl&mior, -ōris: komparativ av sublīmis, -is; -e, -is: høyere, mer æret, mer ærverdig. Komparasjonsablativ.
    5. sublīmibus: indirekte objekt = dativ.
      Sententia
    1. ā cūrīs mordacibus: cūra, -ae: bekymringer; mordax, -ācis: (i denne sammenhengen) biting, gnaging. Ablativ styrt av preposisjonen, her fjernelsens ablativ.
    2. ambiendī … adquīrendī … volūtandī &hellip: scalpendī: definerende genitiv av gerundium (gerundium = substantivert verb)
      1. ambiendī: av ambiō, -&0299;re, -īvī, -ītum: (i denne sammenhengen) å strebe. Gerundiumen blir da «strebing».
      2. adquīrendī: av adquīrō, -ere, -sīvī, -sītum: (i denne sammenhengen) å erverve. Gerundiumen blir da «erverving».
      3. volūtandī: av volūtō (1): (i denne sammenhengen) å velte seg i gjørma. Gerundiumen blir da enten som infinitiv, eller som «velting i gjørma».
      4. scalpendī: av scalpō, -ere, -psī, -scalptum: (i denne sammenhengen) å klore, klø. Gerundiumen blir da enten som infinitiv, «kloring/kløing».
    3. libidīnum: genitiv pl. av libīdo, -inis
      Sententia
    1. garriēbam: imperfektum aktiv indikativ, 1. pers. éntall av garriō, -īre, -īvī, garritum: å plapre, å snakke fortrolig
    2. dominō deō meō: apposisjon til tibi
    Vertere Norvegicē

    O, Herre, jeg er tjeneren din og sønn av tjenestekvinna di. ② Du har brutt lenkene mine; til deg skal jeg skjenke takkoffer / ofre lovprisningas offerdyr/-gave. ③ Måtte hjertet og tunga mi lovprise deg, og alle knoklene mine si: Herre, hvem er din like (Salmenes bok 35.10, 89.7, 89.9)? ④ La dem si, og svar meg og si til sjela mi: Jeg er frelsen din. ⑤ Hvem er jeg og av hvilken art (hvordan) er jeg? ⑥ Hva finnes vel ikke av ondt som ikke er gjort av meg, eller, hvis ikke gjort, sagt av meg, eller, hvis ikke sagt, ønsket av meg? ⑦ Men du, Herre, er god og barmhjertig, og med din høyre hånd seende dybden av døden min, og fra mitt hjertes dyp hentende opp / øsende fordervelsens avgrunn. ⑧ Og, det var det hele, jeg ville ikke det jeg hadde villet, og jeg ville det du hadde villet. ⑨ Men hvor var så [mi frie vilje] i alle disse årene, og fra hvilket nedre og dype skjul er den min frie vilje kalt frem i et øyeblikk, som jeg skulle underkaste nakken min til det milde åket ditt, og skuldrene til den lette lasten din, Jesus Kristus, hjelperen og frelseren min? ⑩ Hvor søtt har det plutselig blitt meg, å unnvære tomme gleder, og det var en frykt å miste disse, dog å er det en glede å gi slipp på dem. ⑪ Du pleide nemlig å kaste dem ut av meg, du, den sanne og høyeste glede, du kastet [dem] ut og du kom inn i stedet for disse, søtere enn alle disse gleder, ⑫ men ikke for kjødet og blodet, klarere enn ethvert lys, men dypere enn enhver hemmelighet, hevet over enhver ære, men ikke for dem som er høye i seg selv. ⑬ Nå var sjela mi fri fra gnagende bekymringer om [egentlig: av] strebing, erverving, velting i gjørma, og kloring av kjødelig lyst; ⑭ og jeg snakket fortrolig med deg, du, min berømthet og rikdom og mi helse, min Herre [og] Gud.


    Kommentar til kodinga

    Dersom noen skulle lure på hvordan man skriver html-koden for å få opp ballongtekst når pekeren holdes over noe, gjøres dette med title, f.eks. slik:

    <lh lang="la">Sententia <span title="prīma">&#9313;</span></lh>

    Dersom noen lurer på hvordan de får vist bokstaver med lang vokal-markering, er disse å finne i artikkelen min Korrektur: Tegnsetting Ⅱ.

    Etter å ha skrevet denne artikkelen, oppdaget jeg også at alle bokstavene kan skrives med egne navn, f.eks. &omacro; for «ō» og &Omacro; for «Ō». Tallene omsluttet av sirkel, er 9312–9331. For å vise disse symbolene, skriv &#nnnn;, f.eks. &#9331; for å vise tegnet ⑳

    Masteroppgave: Tekstutvalg

    Nye diktere

    Jean Antoine Houdon Ciceron – statue av Cicero
    Jean Antoine Houdon Ciceron av Chatsam – eget verk. Lisensiert under Creative Commons Attribution – Share Alike 3.0-2.5-2.0-1.0 via Wikimedia Commons

    I går var jeg hos prof. des Bouvrie for å få nærmere veiledning på hvilke tekster jeg skal bruke. Den første, viktigste avklaringa vi kom frem til, er at jeg ikke skal bruke romerske komedier. Ett er at de sjelden har seksuelle elementer i seg, så det faller uansett utenfor oppgavens fokus, et annet er at de i stor grad er basert på greske komedier, men viktigst av alt er at romerne sluttet å skrive komedier etter år −164. (Eller vi har intet bevart fra etter da.) Det er altså umulig å se på romerske komedier i førkristen romersk keisertid.

    På grunn av dette, ble vi enige om at å se på en tale og en satire er et bedre valg. Marcus Tullius Ciceros tordentale mot Marcus Antonius er da et flott eksempel fra Augusti levedager. Hør bare her:

    sumpsisti virilem, quam statim muliebrem togam reddidisti. primo volgare scortum; certa flagiti merces nec ea parva; sed cito Curio intervenit qui te a meretricio quaestu abduxit et, tamquam stolam dedisset, in matrimonio stabili et certo conlocavit.

    Du mottok mannsklærne, som du straks brukte som kvinnetoga for å profittere. Først var du ei alminnelig skjøge, med fastsatt pris for de skamfulle handlingene, og ikke en lav en heller; men ikke lenge etter grep Curio inn, som førte deg ut av horeriet og, som om han hadde overrakt deg en stola, tok han deg til viv i et stabilt og varig ekteskap.

    Til å akkompagnere Cicero, kommer jeg sannsynligvis til å velge meg en satire av Mārcus Valērius Martiālis (født 38–41, død 102–104) eller Decimus Junius Juvenālis (55–135). Språket skal visst være forferdelig vulgært, så det passer oppgaven min glimrende.

    Oljemaleri, 1865, av sir Lawrence Alma-Tadema (1836–1912): Catullus at Lesbia’s. Hentet fra Wikimedia Commons.

    Hva gjelder lyrikerne, tror jeg jeg kommer til å ta utgangspunkt i to dikt fra hver av dem. Jeg synes Catullus er selvsagt, selv om han strengt tatt representerer tida rett før Augustus. La longue durée-teorien ser uansett ut til å måtte ligge i bunnen for oppgaven, så dette blir uproblematisk. Jeg har valgt meg ut Catullus 5 og 16 (mus og Pedicās et irrumā). Catullus 16 refererer til 5, og i 16 bruker han noe av den mest vulgære latinen man kjenner til å forsvare æra si.

    I tillegg til ham ønsker jeg å bruke Sulpicia til å representere noe så avvikende som ei kvinne som skriver dikt. Vi har seks dikt av henne som har overlevd til i dag, og i motsetning til de få andre kvinnelige dikterne vi har noe som helst fra, er det her ikke snakk om løse fragmenter, men hele dikt. Kvinner skulle ikke skrive i det offentlige, de skulle eies og trives med det; de skulle ikke forelske seg og strebe etter å oppfylle slik drømmer, så hun er på alle måter et avvik.

    I tillegg til henne, kan det være interessant å ta med Sextus Propertius (født &minus50–&minus45, død −15) og Albius Tibullus (&minus55–−19). Propertius har et flott dikt om ei matrōna docta som taler fra døden og på alle måter er selve prydeksemplet på hvordan ei domina burde være. Tibullus var, som jeg fortalte om i forrige post, del av ridderklassen – altså en hærfører –; han skreiv om den vakre ungdomstida, og drømte seg vekk til glade, late dager, der man kunne la følelsene få leve ut, nyte vakre kvinner og leve livet. Det har vært argumentert for at den tida han beskriver så lykkelig, fungerte nærmest som ei slags russetid for unge romerske menn, slik at de fikk sluppet ut litt damp før de måtte over i det voksne, alvorlige militære og politiske livet.

    Jeg håper at jeg med dette har et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Det eneste jeg lurer på her, er om jeg har for stor tyngde på de tidlige dikterne. Her har jeg jo valgt meg ut tre diktere som levde under Augustus, én dikter som levde før ham. Cicero som representant for talerne levde også under Augustus. Det kan tenkes at jeg må bytte ut noen av dikterne – jeg ser da for meg Tibullus og Propertius – med noen senere diktere. Jeg tror at å ha to satirikere fra den seine tida blir for stor arbeidsmengde, så dette er noe jeg sannsynligvis bør snakke litt med prof. Holt om.

    I dag skal jeg ha (studie)årets første latinundervisning, og dagens tekst er et utdrag av Sextus Propertius’ Elegier; utgaven vi bruker er en bilingual en, med oversettelse og kommentarer av Ingvar Björkeson. I tillegg skal vi se på Augustins Confessionum. Og med det er jeg endelig ordentlig i gang!