fredag 19. august 2016

Ny blogg: Medie- og dok.vit. UiT

Jeg har fått ansvaret for å undervise medie- og dok.vit.-folkene i blogging og sosiale medier, og opprettet en blogg på vegne av dem. Første innlegg ble lagt ut i går (som del av forelesninga/bloggverkstedet), og kan lese på bloggen Medie- og dok.vit. UiT

Velkommen til medie- og dokumentasjonsvitenskap i Tromsø!

Endelig er høstsemesteret i gang igjen, og alle vordende dokument- og medievitere ønskes hjertelig velkommen til UiT. Denne høsten er det satt av seks timer fordelt på tre økter der vi skal diskutere sosiale medier generelt og blogging spesielt, og dere skal få anledning til å starte opp deres egen blogg […]

mandag 23. mai 2016

Et lite stykke blues (fra Robert Johnson – Crossroads Blues)

Hele dokumentaren – Robert Johnson – Crossroads Blues – burde sees, men for å se det lille utdraget jeg har i mente, gå til 56′ 46″. Her er teksten (selve låta starter på 58′ 01″:

Skitten blues

My new girlfriend Name is Vaseline My new girlfriend Name is Vaseline Slickest downtown lover Think I ever seen.

onsdag 18. mai 2016

Nominasjon til Åse Hiorth Lerviks pris

Etter mange hyggelige tilbakemeldinger og glimrende resultat på mastergradseksamenen til jul, har jeg måttet nyte en kalddusj i ettertid i form av å måtte innse at antikken har en lite opphøyd status i Norge, og spesielt her i Nord; jeg nevner det for så vidt også innledningsvis i avhandlinga. Men nå har jeg hatt gleden av å bli nominert til Åse Hiorth Lerviks pris for beste masteroppgave, og fikk i dag invitasjon til sommerfesten der utdelinga gjøres. Da er det bare å krysse fingrene, og håpe at oppgaven trekker det lengste strået. Hvordan den andre oppgaven er, vet jeg ikke (Paula Ryggvik Mikalsen, HSL-fak.: But you can’t get me out of the story: Feminist Revision of Fairy Tales in Short Stories by Margaret Atwood and Angela Carter. Nominert av Gerd Bjørhovde, Institutt for kultur og litteratur, engelsk litteraturvitenskap), men jeg burde kanskje lese oppgaven i forkant av festen?

Når jeg ser gjennom gamle artikler her, ser jeg at jeg faktisk aldri har presentert oppgaven min. Inntil jeg får ut finger’n og får gjort det, kan oppgaven hentes via Munin for dem som måtte ønske det.

fredag 8. april 2016

Lingua latīna: Tibull om alderdommen

Quam potius laudandus hic est, quem prōle parā occupat in parvā pigra senecta casā

Tibull 1.10.39f

Tibull skriver som alltid komplekse verselinjer. Hvis man omrokerer linjene, blir det kanskje lettere å skjønne hva han sier: Quam potius laudandus hic est, quem – prōle parātā – pigra senecta in parvā casā occupat.. Jeg syntes det var godt sagt, og lar ordene stå som de er. Hvor mye mer prisverdig han er, ham – med barn [eg. avkom] i hand – den rolige alderdommen opptar i et enkelt hus.

tirsdag 8. mars 2016

RHD: Dagens spennende personlighet II

Ole Johannesſen Forrestraa – «Fangutten» (0543.6.2)

Bilde fra Digitalarkivet: Ole Johannesſen Forrestraa, 0543.6.2 (Vestre Slidre, Snortum)

Informasjonen som er å lese om «Fangutten» i folketellinga fra 1875. For øvrig er alt materiale fra 1875-tellinga nå åpent tilgjengelig for alle (100-årsgrensa er for lengst passert) på Digitalarkivet.

Det egentlige etternavnet til denne karen, var muligens egentlig Før(r)estraa(e), jf. krets 6, liste 7, person 9 og krets 7, liste 17, person 6 og 7. Han bodde på Snortum (eller Snartum) i Vestre Slidre prestegjeld, Oppland fylke, ble født i 1825 i Røen sogn, og han ser ikke ut til å være å finne i verken 1865-, 1900- eller 1910-tellingene, så det var heldig at han dukket opp her.

Man ser at han står oppført som Inderst. Hva var det? Norsk historisk leksikon (Cappelen akademisk forlag, Oslo, 2. utg. 1999) har denne forklaringa:

Innerst (til dansk inderst eller indsidder) kaltes en person som bodde til leie og hadde egen husholdning.

Jordbruksdata for gården Snortum (Snartum⁇)

Gården var ikke spesielt velstående, og eid av noen andre. Av dyr hadde de 4 kyr, 1 kalv, 6 får og lam og 4 geiter og kje; av utsæd hadde de ¹⁄₂₀ tønne rug, 1 tn. bygg, ¹⁄₅ tn. blandet korn, ¹⁄₂₀ tn. erter og 3 tn. poteter, så det var jo ikke så verst, skjønt det hjalp nok lite når alt var eid av noen andre enn de beboende.

fredag 26. februar 2016

Skrift til Imladris: Schwabacher mollis

Hvorfor jeg bestemte meg for å lage en «myk, levende Schwabacher»

Schwabacher mollis
  • Skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, basert på Schwabacher, Rotunda og Fraktur.
  • Penn: Stålspisspenn str. 2. Blekk: Winsor & Newton Ink (957 Cobalt).
  • Papir kjøpt på Panduro (husker ikke typen per nå, men kan sikkert oppdatere med papirtype senere)

Stort bilde er å finne på bunnen av posten.

Den kjære studentforeninga vår, Imladris, har gjennom de 13½ årene den har eksistert hatt gleden av å utnevne fire æresmedlemmer. Det første av disse var vår alles kjære mørkefyrste Ⅳ, bautaen som foreningen hviler på, ridder Ole-Kristian Olsen; etter ham ble ridderne Thomas Øiaas Fordal og Lill-Iren Gabrielsen Mikalsen beæret med dette, på det samme måte; og nå på det siste årsmøtet vårt ble ridder Yngvild Marie Kaarbø Wiese siste tilskudd til denne æras høyborg. Ingen av de tre siste har fått diplom for dette, men prosessen er i gang, og jeg har nå endelig fått fullført første trinn: Skrifttypen.

Veien til en ny skriftfamilie

Jeg visste at jeg ønsket å ha ei gammel skrift som grunnlag, og begynte først å leke meg med hvordan diplomet kunne se ut. Tittelen på arket Æresmedlem og Herved slås (…) til (…) med denne begrunnelsen ble forsøkt skrevet ut, først på tegnepapir (som egnet seg svært dårlig til blekk – blekket fløt bare ut og papiret klumpet seg opp i spissen), deretter på godt papir kjøpt sammen med tårnherren i forkant av årsmøtet.

Etter dette begynte jeg å lage til en mal for linjeavstandene, skåret ut av papiret og solid forsterket med tape i hjørnene; dermed kan jeg, når jeg skal tegne opp ramma for et nytt diplom, bare legge malen på arket og tegne langs med rammene til malen. Neste del av prosjektet var å finne skriftforma, og det var en langvarig prosess.

Oversikt over gotiske skrifter, hentet fra Wikimedia Commons. Textur, Rotunda, Schwabacher, Fraktur

Eksempler på gotiske skrifter, hentet fra Wikimedia Commmons. Legg merke til den spesielle H-en, som minner svært mye om H som skrevet i gotisk hånskrift, og den horisontale streken som markerer g-en.

Kilde: Wikimedia Commons. Bildet er opphavsrettslig frigitt i henhold til Creative Commons-lisensen.

Valget falt først på Schwabacher, men noen av elementene, som den spesielle H-en, og den harde streken over g-en, gjorde at jeg visste jeg ønsket å gjøre noen endringer. I tillegg hadde jeg på forhånd laget en variant av Schwabacher jeg likte veldig godt, særlig i form av ordene Herved slås, her vist:

Eksempel fra andre utkast til æresmedlemskapsdiplom, teksten «Herved slås»

Eksempel fra det andre utkastet jeg gjorde til æresmedlemskapsdiplom. Jeg likte spesielt godt forma H-en fikk, med den hengende høyre bua, og den forlengede staven til v-en, med krøllen på toppen. Jeg valgte også å gå for lang s (ſ), både fordi den ser bra ut, fordi den gir flere ligaturmuligheter, og fordi den motvirker anakronisme i skrifta.

Med Schwabacher og til dels Fraktur og Rotunda som utgangspunkt, bestemte jeg meg for at jeg, før jeg fortsatte, måtte definere hele skrifta, ut fra noen ideal: Jeg ønsket høytideligheta Fraktur og Schwabacher ga, men uten den harde g-en og uvanlige H-en til Schwabacher, og med den behagelig følelsen Rotunda ga.

De første skissene
Skissearket til Schwabacher mollis, Tor-Ivar Krogsæter

En av de første tingene jeg fant ut, var at jeg likte den høytidelige, men rolige følelsen jeg fikk av at bokstaven ble innledet med ei bue fra venstre til høyre, avsluttet med en krøll ned til bunnlinja; den kan sees f.eks. i bokstaven A øverst til venstre. Jeg jobbet meg gjennom majusklene, og fant etterhvert ei form jeg var fornøyd med på dem. Den runde, romerske bua ble særlig fremtredende, og de gotiske buene ble dermed ikke så harde, som f.eks. i B-en. Som toppstrek valgte jeg ei brutt bue, altså buende nedover, i stedet for å følge bua fra venstre strek, som f.eks. i bokstavene fra C til J.

Da alle majusklene var på plass, fulgte flere forsøk på å lage minuskler. Varianten jeg til slutt endte opp med, ble den nederste, skrevet med blått blekk. Jeg lagde også en kursivvariant, som jeg tror kan egne seg til begrunnelsesteksten, ettersom den både er lettere å føre i pennen, men også fordi den tar mindre plass, og tydeligere skiller seg ut på arket som løpende tekst.

Definisjon av strøktyper

Strøkene brukt til majusklene og i hovedsak til minusklene. På venstre side er linjehøyda markert: 12 punkt er fordelt med 5 til x-høyda, 4 til underheng og 3 til overheng. Fra venstre til høyre er strøkene slik:

  1. Venstre vertikal strek
  2. Venstre bue
  3. Vertikal strek:
    1. x-høyde pluss overheng
    2. full lengde
  4. Toppbue:
    1. ikke vellykket
    2. vellykket
  5. Diagonal sammenføyingsstrek
  6. Prikk
  7. Diagonal eller horisontal arm
    (de tre prikkene til høyre viser høyda jeg hadde som mål å bruke – ideelt minst ett punkt mellom toppkrøllen og bunnkrøllen)
    1. høy
    2. lav
  8. Endebue
    1. øvre/høyre
    2. nedre/venstre
  9. horisontal toppbue
    1. bred
    2. smal
  10. Koblingsarm
    1. kort
    2. høy
Fullføring av bokstaver, ligaturer, tall og spesialtegn

Etter å ha definert alle strøktypene jeg ønsket å bruke, gikk jeg i gang med å revidere minusklene, basert på det siste forslaget jeg skisserte og idéene jeg hadde fra setninga jeg viste over (Herved slås). Jeg lagde varianter av noen av bokstavene – l, t v, w og x – samt ei rekke ligaturer. Hva gjelder sistnevnte, ble jeg spesielt fornøyd med Th-, Wh-, Qu, st-, er- og re-ligaturene; de sistnevnte to ligaturer jeg selv står bak – i hvert fall kjenner jeg ikke til dem fra andre kilder.

jeg ble brukbart fornøyd med tallene. Spesialtegnene fungerte greit nok, skjønt guillemetene ble ikke helt vellykket. Jeg avsluttet med å lage ei rekke greske bokstaver, og definerte majusklene der de ikke naturlig fulgte av de latinske majusklene.

Endelig resultat

Jeg ble veldig fornøyd med det endelige resultatet. Det var en god del finpuss som måtte gjøres til slutt; blant annet måtte jeg forme X-en helt på nytt. For å få det til et tilfredsstillende resultat, måtte jeg skrape bort feilene jeg fant, for så å forsiktig legge på de nye strøkene. Ofte var det faktisk bedre å legge de nye strøkene først, for så å skrape vekk det som ikke hørte hjemme. Problemet med misfarging av området som var skrapet vekk, ble enkelt løst med viskelær til slutt; alle blyantstrekene måtte jo uansett vekk, og da oppdaget jeg til stor glede at de områdene som var blitt fikset på, var blitt fine og hvite.

Nedenfor ser du skrifta i all si prakt. Jeg har listet opp hvilke tegn som er inkludert, og håper at også tilføyelsen av gresk kan være til glede. Tilbakemeldinger på skrifta mottas med stor, stor takk.

Schwabacher mollis, skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, februar 2016.
Schwabacher mollis
Skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, basert på Schwabacher, Rotunda og Fraktur, februar 2016.
  • Rekke 1 og 2: Majusklene A–Ø (Å fremkommer av A + ringen som vist på å), med to varianter av J
  • Rekke 3 og ⅔ av rekke 4: minusklene a–å, med ekstra varianter av l, r, t, v, w (3 stk.) og x. >
  • Rekke 4 (siste tredjedel) og mesteparten av rekke 5: Ligaturer, da følgende:
    • fſ
    • st, variant 1
    • re, variant 1
    • re, variant 2
    • Ll (walisisk)
    • ll (walisisk)
    • Th
    • Wh
    • ſz
    • lz
    • Qu, variant 1
    • Qu, variant 2
    • Œ
    • st, variant 2
    • er
    • @
    • &
  • Rekke 5, slutten: Tegnsetting (spørsmålstegn, utropstegn, guillemeter og krøllesitattegn)
  • av rekke 6: Tall, med varianter for enkelte siffer
  • Rekke 6, siste tredjedel: puntum, komma/semikolon; bindestrek, oblik bindestrek; tilde, lang og kort; matematiske operatører (×, + − ÷); parenteser; kvadratrot
  • Rekke 7 og 8: Greske minuskler og majuskler med alle polytoniske tegn samt iotisering representert. Variant av sigma, slutt-sigma, vist med rødt blekk. Øvrige majuskler er tenkt som i det latinske skriptet.

Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg burde ta med nedstrøket til Æ, som er vist med blyantstrek i bildet over. Hva tenker folk om det? Jeg la også merke til at jeg har glemt å renske opp blekket som hadde blitt dradd utover på Π (majuskel pi). For øvrig skulle jeg mene det meste er på plass slik det bør være.

Tilbakemeldinger og sluttkommentar

Jeg blir veldig takknemlig dersom noen skulle ha tilbakemeldinger de ønsker å gi, og særlig hva gjelder problemer de måtte se. Mye tid gikk med, og prosessen var svært lærerik. Nå gleder jeg meg til å sette i gang med å skrive diplomene, slik at æresmedlemmene kan beæres med et diplom som med sikkerhet er unikt.

torsdag 25. februar 2016

Hackmaster: Dikt til Sogrer

Hackmaster-gruppa mi, den norske, ble gjenopplivet fra nyåret av, og vi har hatt noen helt fantastiske spillkvelder. Kommende helg skal vi møtes igjen, og den høydrek… høygravide Achilleia og den nye Sogrer (spilt av Karl Espe, ny spiller) har lagt planer for hvordan de skal ha sjanse til å fortsette eventyret, på en smart måte, slik at ingen kreperer. Forrige gang var de nemlig så lur at de villig gikk inn i fiendeterritorium i Frandorborg og yppet til bråk. Kamp fulgte, og Sogrer ble truffet av ei pil i underarma (jeg fikk kritisk treff), som gjorde 24 poeng i skade på ham! Han ble sporenstreks tatt med til barbereren bartskjæreren, så får vi se hvordan det går med ham; for øyeblikket er han bevisstløs.

I anledning den kommende spillkvelden, tok jeg meg et øyeblikk på lesesalen og diktet et lite «håvamålsk» dikt til ham i kalenderinvitasjonen, så får vi så om det inspirerer. Her er det i hvert fall:

Slasken slepp arma armbrøsten slakta medvitet mista for lengst på bordet åt bartskjærar’n, som harmdirrande skjer huden. Stor sut styrar skarpe skjeret; gudane gjeve karen krefter å kveikje seg snart til strids å stå.

onsdag 6. januar 2016

D&D: DawnforgedCast: «Be a Better Game Master - Non-Linear Adventure Creation»

Denne filmen forklarer på glimrende vis hvordan en kan gjøre lineære eventyr spennende, både for spiller og spilleder. Jeg ble for øvrig oppmerksom på filmen via GameMaster’s Journey 82: To XP or Not to XP, Random Encounters & Should the Players Always Win?.

tirsdag 5. januar 2016

RHD: Dagens spennende personlighet Ⅰ

Geline Angelli: Possitivspiller

Informasjonen som er å lese om Geline Angelli i folketellinga fra 1875. For øvrig er alt materiale fra 1875-tellinga nå åpent tilgjengelig for alle (100-årsgrensa er for lengst passert).

Den unge Geline Angelli – antatt uttale /dʒeˈli(ː)ne anˈdʒelːi/ – var tilreisende fra Italien sannsynligvis på julebesøk. Stedet var plassen Stor-Svendstuen i Storelvdalen, og den ugifte herren var 18 år (f. 1857 i Italien). Han var nok ingen hvemsomhelst, for som livsstilling (yrke) står oppført Possitivspiller. Et positiv er, hvis det her er snakk om det jeg assosierer med det, et lite, bærbart orgel til bruk i små orkester.

Hva slektskapet eller koblinga mellom denne unge herr Angelli og familien til Oline Olsdatter eller Arne Hansen var, sier lista ingen ting om, men det må ha vært spennende for bygda å få besøk av en italiensk, romersk-katolsk musiker til jul!

torsdag 24. desember 2015

Julestemning på jobb

Julaften var jobbdag for meg, men julestemning, det fant jeg meg likevel.

Registreringsarbeid på RHD mens _Tre nøtter til Askepott_ vises på NRK

Ja, jeg har veldig bred skjerm, og to av dem, faktisk.

lørdag 19. desember 2015

Mastergradsstudentenes uteksamineringsseremoni: Studentens tale

Både Kjersti og jeg er ferdig med masterstudiet vårt nå – endelig – og 17. desember ble det holdt uteksamineringsseremoni for alle de nye magistrī. Jeg fikk æra av å holde studentens tale, og jeg har gjengitt manuskriptet nedenfor i si helhet. Underveis i talen kom jeg riktignok med noen improviserte bemerkninger, men mesteparten av det som ble sagt står her. Og med det tilbyr jeg en skål til ære for oss begge: Bonam fortūnam nōbis exopto in viā vītae vādere!

Avsnittsinndelinga kan kanskje virke litt rar, litt oppstyltet; det var et grep jeg valgte da jeg skrev den inn for at det skulle være lettere for meg å følge manuskriptet, uten å måtte se ned så ofte. Jeg anbefaler andre det: Sett inn linjeskift oftere enn du ellers hadde gjort, slik at hvert avsnitt inneholder ei kort tankerekke. Da står du mye friere når du skal tale, slik at du kan tale til publikum, ikke lese høyt til dem fra et papir.

Tale til masterstudentene under uteksamineringsseremonien. Foto: Synnøve des Bouvrie.
Tale til masterstudentene under uteksamineringsseremonien. Foto: Synnøve des Bouvrie.

Studentens tale under uteksamineringsseremonien høsten 2015, HSL-fak.
Taler: Tor-Ivar Krogsæter

Kjære alle veileder, professorer og forskere; studiekonsulenter; og familie, venner og alle andre som har hjulpet oss på veien: Graduātūrī vōs salūtant! – Vi som er i ferd med å uteksamineres, hilser dere!

Kjære alle studenter! Gratulerer med dagen!

Den som tildeles en mastergrad skal ha utviklet kompetanse for kritisk analyse som gjev overføringsverdi til andre felt, som det står i programmet for historie. Vi som sitter her som nyuteksaminerte i dag føyer oss dermed inn i rekka av nordmenn – rundt 9½ % menn og 7,6 % damer – som har greid det vi nå har klart: Å fullføre en mastergrad.

Så hva skal vi med en slik grad? Media vil ha det til at vi lider av «mastersyke» her til lands, men Aftenposten kunne i fjor melde at NiFu hadde konkludert med at det bare var tull – heldigvis. Hun som skreiv artikkelen har forresten selv en mastergrad…

7 og 9 % damer og menn er likevel ganske høye tall. Ei viktig grunn til at så mange er i stand til å ta så høy utdannelse, er tanken om lik rett til utdanning for alle, som gjør at vi nå skal stifte bekjentskap med en ny venn, som kommer og banker på døra: Lånekassen. Utdanningsstøtta vi alle får anledning til å benytte oss av, gjør at vi ikke bare har et høyt antall høyt utdannede mennesker i landet, men at også gjennomsnittsalderen er usedvanlig høy. Når nordmenn tar fatt på utdannelsen her til lands, er en gjennomsnittlig franskmann ferdig med bachelorgraden sin. Den gjennomsnittlige nordmannen i høyere utdanning er faktisk 28 år.

Går vi én generasjon tilbake, var det ikke uvanlig med 2,6 barn innen den tid, mannen med flere år i fast arbeid bak seg, og kona mest sannsynlig det samme. Men mens foreldregenerasjonen kunne skryte av et allerede langvarig fast forhold til hverandre, fast arbeidskontrakt og jobb sikret ut livet, og kun ett huslån og ett billån, kan vi med den høyere utdannelsen skryte av å kanskje ha oppnådd litt mer: Mange av oss har nå funnet livsfølget vårt, så gratulerer til dere! Og de som enda ikke har det, vi kan alle nyte et fast forhold til Lånekassen i hvert fall til vi er 50 – så lenge vi betaler i tide. Hva gjelder fast ansettelse: Omtrent 8 % av den norske arbeidsstokken er i midlertidig ansettelse, men noen av oss sikter kanskje etter endt utdannelse å fortsette karrièren i høgskole- og universitetssektoren; vi kan forvente 18½ % midlertidighet. Men det kunne vært verre: Hadde vi vært kunstvitere hadde 58½ % av stillingene vært midlertidige. Med slike jobbutsikter slipper vi kanskje unna problemet med huslån og billån, for hvilken bank gir vel huslån til noen som kun kan vise til jobb to år frem i tid?

Men det er ingen grunn til fortvilelse: De aller fleste av oss får oss et arbeid vi har lyst til å holde på med nokså raskt. Faktisk har graden av mistilpasning i forholdet mellom utdannelse og arbeid gått ned fra 8,9 % i 03 til 4,3 % i 2013. Det samme gjelder arbeidsledige med høy utdannelse: Tallene synker. Forskerne bak NiFu-rapporten konkluderer med at det tallene viser, betyr at «mastersyken» er oppdiktet, for arbeidslivet absorberer de store kandidatkullene. Dermed kan vi se frem til mange år med variert og spennende arbeid, som arkeologer; filosofer; historikere; jurister, fredsvitere og statsvitere; lingvister, litterater, bibliotekarer og medievitere; religionsvitere; sosialantropologer; sosiologer; lektorer i alle fasetter; og ikke minst det meste annet, for masterstudenter har vist at de i kraft av å ha en mastergrad evner å jobbe selvstendig over lang tid med utfordrende problemer. Folkens: Det er vi her i salen, det!

Når man leter på nettet etter gode råd til hva som bør sies i en tale som den jeg har fått æren av å holde til dere, finner man at livsråd er noe som hører med. For en generasjon siden hadde nok femogtredve år og ferdigutdannet vært en smule gammelt, men det er altså ikke slik lenger. Etter sigende skal man visstnok være ung nå i 30-årene, og 40-åringene vil vel gjerne si det samme. Jeg, derimot, føler meg voksen, og det på godt. Jeg håper dere som sitter her i salen føler det samme som meg – at dere har blitt voksen, og det på godt – at masterutdannelsesløpet har forberedt oss på livet.

I den anledning synes jeg vi bør tenke på dem som har slitt i utdanningsløpet sitt. En del av vi tilstedeværende har tenkt å fortsette i akademia, og jeg har derfor en hjertesak jeg ønsker å ta opp. 10. oktober er verdens psykisk helsedag, og den følges opp av den nå svært vellykkede Movember-kampanjen. Hver tiende student sliter med psykisk helse i løpet av studieløpet, og årsakene er mangefoldige. Mi erfaring er at vennskap og gode familieforhold er uvurderlige for å klare seg gjennom et langt studieløp. De fleste instituttene har egne studentforeninger for mastergradsstudentene, og noen studenter er også med i åpne foreninger. For å vise tilbake til tallene for psykisk helse: Det er flest damer som sliter med plager – faktisk hver femte av dem – og studentene opplever større grad av psykiske helseproblemer i begynnelsen av studieløpet. Tar man i betraktning at det også er flere kvinnfolk enn mannfolk som tar høyere utdannelse, tyder dette på at vi studentene, men også de akademisk ansatte, har et arbeid å gjøre for de kommende kullene. Vær inkluderende! Er det noen du sjelden ser, eller som helst trekker seg unna, gå dem i møte! Dette er noe vi humanistene – altså vi som har tatt utdannelse innen de humanistiske vitenskapene – bør være eksperter på – vi studerer og forsker tross alt på mennesker. En glad student blir en god student. Det samme gjelder nå for de mange av oss står på terskelen til arbeidslivet: En glad kollega blir en god kollega.

Så selv om vi nå skal bli – vi kan nå kalle det – voksne, betyr ikke det at studietida er over, heller ikke moroa. En voksen tar ansvar for seg selv og andre. Den voksne bør da også ha kapasitet til å inkludere, spre glede, støtte, gi ros, være et medmenneske; men den voksne kan også føle seg ekskludert, være for sliten til å gi av seg selv, trenge støtte, trenge ros, og trenge et medmenneske. Den voksne kan da også føle at man ikke kan be om hjelp når man trenger det; tvert imot er det et tegn på at man har vokst som menneske at man er i stand til å se – som Arthur Arntzen sa det – bjælken i sett eget aue, be om hjelp når man trenger det, og dermed våge å være svak. Det er nemlig det som virkelig kjennetegner et voksent menneske: at man våger å se og erkjenne sine egne svakheter, og gjøre det som trengs – som å be om hjelp – for å utbedre dem.

I Norge er vi glad i tanken om at alle er like. Dette er et ofte misforstått konsept, og konsekvensen av misforståelsen er særlig tydelig å se i skolen. Poenget er at alle er likeverdige, og at alle har lik rett til å behandles deretter. I skolen vil det si at ikke bare elevene som er svake i fag skal få tilpasset opplæring, men også de som er spesielt dyktige; alle elevene har den samme retten til å få utfordringer etter evne. Lektorer: Dere har et stort ansvar å skjøtte. Det er dere som skal skolere neste generasjon av elever for å gjøre dem som ønsker det klar til universitetsutdannelse. Våg å utfordre dem! Våg å se dem, hver enkelte elev! Og våg å tolke likhet som lik rett til å bli sett som unik.

Dette siste er det jeg håper vi alle tar med oss ut i livet vi nå skal møte. Det har blitt en floskel å si at vi er alle unike. Hvis alle er unike, følger det ikke da logisk at ingen er unike? Poenget er selvfølgelig å minne en på at vi alle kommer med våre egne særegenheter, på godt og vondt. På kjølelageret på Coop her i byen, jobbet vi under slagordet Gjør hverandre god!; den enkelte ansatte fikk bonus etter den felles innsatsen til alle som jobbet der. Vi har hver våre unike styrker og svakheter; greier vi å respektere disse særtrekkene ved hverandre og bygge på dem, greier vi også bli bedre mennesker i et bedre samfunn. Nå har vi kunnskapen som kreves for å gjøre dette på høyt nivå. Vi som uteksamineres i dag, bygger morgendagen, og vi klargjør grunnen for barna som følger etter oss.

Derfor, kjære medstudenter: Vi er morgendagens menn og kvinner. La oss gjøre som historikerne og lære av fortida, slik at vi kan bygge ei bedre fremtid med kunnskapen vi har i dag. Gratulerer med dagen, alle sammen.

torsdag 5. november 2015

Masteroppgaven: De der fordømte referansene

Jeg holder på og gjennomgår alle kommentarene jeg har fått fra Yngvild (og meg selv) til kapitlene Ⅱ–Ⅴ. En kommentar jeg hadde til Cicero har de siste par–tre månedene bare stått som [Sett inn ref. til kommentarer mot Cicero om det tvilsomme ekteskapet hans.]. I dag, etter rundt sju timers arbeid, oppslag i ti bøker som ikke ga noe svar, fire bøker som ga svar, samt ordbøker, grammatikk og primærkilder via The Latin Library og i bokform (takk og pris for Loeb Classical Library), fikk jeg endelig skrevet referansen. Og folk lurer på hvorfor det tar lang tid å skrive akademiske tekster?

Bilde fra Hula ved siden av Imladris, fra mens jeg jobbet med kapittel V av masteroppgaven min. Åtte bøker, én times arbeid, ei setning. Bilde av Tor-Ivar Krogsæter.
Bilde fra for noen uker siden, da jeg skreiv på kapittel Ⅴ. Åtte bøker, én time, ei setning.

Og hva var Cicero blitt «ertende utfordret» med? Ord han beskriver som maledicta – hånende skjellsord og krenkende tale; utfra det vi kjenner til om Ciceros eget seksualliv, kan vi anta at det hadde noe å gjøre med ekte­skapet hans til ei – selv etter datidas normer – drøyt ung jente for en sekstiåring.26

26 I Dē officiīs (1.85) sammenligner han statsstyret med vergens ansvar: Slik vergen må ta avgjørelser til beste for den beskyttede, ikke med hensyn til seg selv, slik må også statsstyrerne handle for staten. Hva da med ekteskapet hans til den unge Publilia? Han var blakk,* hun var rik, men han var vergen hennes. Kritikken noen ga under bryllupet avviste han med skarpt vidd: Crās mulier erit. Høsten 46 giftet de seg, og noen uker senere, året etter, skilte han seg fra henne; beretningene sier det var fordi hun av sjalusi var kald og ufølsom hva gjelder Ciceros tap av dattera Tullia. (Hemelrijk 1999: n. 171 s. 257; Rawson, E. 1983: 223–5.)
* Cic. Att. 12.51.3: Dēbēre nōn esse dīgnitātis meae (…): ‹Hoc metuere, alterum in metū nōn pōnere!› (…).Det er ikke verdig for meg å være i gjeld (…): ‹[Rart] å frykte dette, [og] å ikke regne dette andre som forferdelig!› (…).
Quint. Inst. 6.3.75: Hun kommer til å være et kvinnfolk i morgen.

Litteratur:

Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Rawson, Elisabeth: Cicero : A Portrait, Cornell University Press, Ithaca (NY), rev. utg. av 1983.

lørdag 3. oktober 2015

Høst på campus UiT

Høst på campus UiT, bilde av tre sopper, foto Tor-Ivar Krogsæter
Det begynner å bli høst. Jeg tok dette bildet 24. september utenfor historie, for for meg er det beste, hyggeligste høsttegnet at det begynner å dukke opp morsom sopp her og der. Hva dette er aner jeg ikke, men de er da fine, ikke sant?

søndag 27. september 2015

Typografi II: Ekte kapitéler

Innledning

I norsk typografisk praksis er det ikke særlig vanlig å komme over kapitéler, men i engelsk typografi er dette vanlig å se, f.eks. i forkortelsene bce og ce. I tekstbehandlere er den vanlige måten å få kapitéler ved å slå på effekten under tegnbehandling, men det tekstbehandleren da vanligvis gjør, er å slå på store bokstaver og forminske disse. Ekte kapitéler er spesielt utformet av den som har laget skrifta, og er vanligvis litt høyere enn skriftas x-høyde (høyda på liten bokstav x) og en anelse bredere. Dette er fordi bokstavene, når de bare forminskes slik tekstbehandleren gjør, får for tynne linjer og blir vanskeligere å lese. Med andre ord: Leseflyten brytes ved bruk av falske kapitéler.

Kapitéler i tekstbehandlere
Bilde som viser forskjellen på ekte kapitéler og falske laget av tekstbehandleren, samt hvordan tilsvarende Unicode-tegn ser ut, med skrifta EB Garamond. Bilde: Tor-Ivar Krogsæter.
Bilde som viser forskjellen på ekte kapitéler og falske laget av tekstbehandleren, samt hvordan tilsvarende Unicode-tegn ser ut, med skrifta EB Garamond. Unicode har tilordnet kodepunkt til en god del kapitelerte bokstaver, som er tatt med i bildet for sammenligning. Bilde: Tor-Ivar Krogsæter.

Ta en kikk på bildet til høyre. I det første eksempelet har jeg laget en egen stil for kapiteléring (i teksten min er det når jeg skriver romertall jeg har bruk for den, så jeg har laget en makro for å hente den, og tilordnet makroen til Ctrl + Alt + T [T for tall]) som skifter til skriftvarianten EB Garamond 12 SC (SC for Small Caps). Siden bokstavene er lavere, ser man at vinkelen på de skrå linjene er noe skarpere for at det skal være plass til riktig bredde på strøkene. Sammenligner man abcdex med abcdex, ser man at strøkbredden samsvarer. Når man ser på bokstavrekka under, ser man at alt dette mangler i den kapitelérte bokstavrekka til høyre. Bokstavene ser for smale ut (noe de er), strøkene er tynnere enn hva abcdex-rekka tilsier, og det ser i det hele tatt kunstig ut. Når man sammenligner de ekte kapitélene og de falske med tilsvarende Unicode-tegn, ser man hvordan Unicode-tegnene (foruten litt ulik høyde) har nøyaktig de samme egenskapene: bredere tegn som gir plass til strøkenes fulle bredde og gir bokstaven den åpne, luftige følelsen man får ved bruk av riktige kapitéler.

Kapitéler på nettsider

Siden CSS1 har vi hatt tilgang på koden font-variant: small-caps, men dette resulterer i falske kapitéler, akkurat slik som den uønskede varianten forklart over for tekstbehandlere. Ved hjelp av de fantastiske nye mulighetene man har fått i CSS3 og HTML5, lar det seg nå gjøre å hente de ekte kapitélene som er innebygd i Open Type-skrifter, og dermed få ekte kapitéler. Koden ser slikt ut:

-moz-font-feature-settings:"smcp";
-ms-font-feature-settings:"smcp";
-webkit-font-feature-settings: "smcp";
font-feature-settings:"smcp";

Støtte for dette er kun gitt i Firefox, Chrome 20 og Internet Explorer 10; Safari, iOS og Opera støtter det ikke per 20. august 2015. Jeg anbefaler på det sterkeste å ta en titt på sida The New Code, der jeg hentet dette fra. Selv har jeg lagt inn koden i klassen min .kapiteler, men har valgt å bruke font-variant: small-caps inntil støtten blir mer utbredt.

Oppsummering

Oppfordringa mi er derfor enkel: Dersom du skal bruke kapitéler i teksten din, sørg for at du har valgt en skrifttype som har et eget sett for ekte kapitéler. Dersom tekstbehandleren din ikke automatisk velger disse når du slår på kapitéler, lag en egen stil som henter kapitélene fra riktig skriftvariant. Det er ingen grunn til at en tekst du legger arbeid i og ønsker skal oppfattes som profesjonell, ikke også skal se profesjonell ut.

Typografi Ⅰ: Hvorfor typografi er viktig

Innledning: Vanlige folk legger ikke merke til slikt…

Underveis i masteroppgaveskrivinga har jeg satt av en del tid til å forsøke å sette meg inn i det mest grunnleggende man trenger å vite for at teksten skal formidles godt fra papiret til leseren. Typografi er et enormt fagfelt, og kjennetegnes ved at det vel så mye er en kunst som et verktøy. Siden alle i dag stort sett er sin egen typograf – takket være de avanserte tekstbehandlerne vi har tilgang til – er det viktig å være seg dette bevisst. Man kan kanskje argumentere med at Det er jo nesten ingen som legger merke til slikt, så hvorfor skal man måtte bruke tid på slikt som kun flisespikkere og petimetre bryr seg om? La meg argumentere mot den innstillinga med et bilde: Når herr og fru Hvermannsen går på restaurant og får et aldeles utsøkt måltid, greier de gjerne ikke å fortelle detaljene i hva det var som gjorde maten så utsøkt, bare at den var fortreffelig og at de var særdeles fornøyd. Likedan er det når de får et måltid de ikke egentlig var fornøyd med – de greier gjerne ikke å si nøyaktig hva det var med maten de ikke likte, bare at den ikke var god. For å si hva som var utsøkt eller ikke vellykket, kreves det gjerne noen med veltrent gane. Slik er det også med en tekst: Man greier kanskje ikke å si hvorfor man synes en tekst var vanskelig å komme seg gjennom; svaret kan da ofte være at teksten var dårlig satt.

Typografi som formidlingsverktøy

Enhver tekst, uansett hvor velskrevet den er, må forholde seg til en nådeløs mellommann som avgjør hvorvidt teksten lykkes: formidlingsmediet. For at teksten skal kunne mottas best mulig, må skribenten ha tilstrekkelig innsikt i hvilke løsninger som egner seg til hvilke medier: Skal teksten leses av leseren selv, må man vite om det skal mottas på papir, skjerm eller digitalt blekk; skal teksten høres, kan det være av interesse om leseren skal motta teksten som hørespill på radio, forelesning på universitet, lydbok mens man går tur, eller hva det måtte være. Forutsatt at skribenten behersker språket godt og har god ortografi, er det et verktøy som skiller seg ut, som kanskje det viktigste verktøyet skribenten har for å bidra til at teksten mottas på best mulig måte: typografi.

God typografi er med på å fjerne kommunikasjonsstøyen som oppstår når en skribents tanker skal overføres til en leser via et medium, slik at leseren mottar teksten med letthet. Tenk deg om du skulle lese en roman skrevet utelukkende med blokkbokstaver, eller at den var satt i Comic Sans, eller at teksten var ukomfortabelt liten eller stor, eller at det var så trangt mellom linjene at bokstavene begynte å flyte over i hverandre; sannsynligvis hadde du lagt fra deg boka og valgt noe annet i stedet. God typografi blir enda viktigere for å bidra til leseforståelsen for ordblinde; for eksempel har valget av skrifttype mye å si for hvorvidt teksten leses lett, og blant verstingene i klassen blant de vanligst brukte skriftene, er Times New Roman. Jeg kom over noen studier i fjor (jeg har dessverre ikke referansene for hånden) som i klarhet viste at Times New Roman er blant de skriftene som er verst for leseforståelse; langt bedre var skrifter som blant andre Garamond, Cambria og Constantia.

Oppsummering

Med andre ord: Dersom du vil at leseren skal huske og forstå hva du har skrevet, ikke levér teksten i Times New Roman. Skal den leses på skjerm, velg f.eks. Georgia (seriffert) eller Verdana (grotesk, en: sans serif); skal den leses på papir velg f.eks. EB Garamond, Cambria eller Constantia. Sett av tid til å lære deg det mest grunnleggende om typografi, som hvordan bruke ligaturer, kapitéler, forskjellen på oppsettet av en blokkjustert eller en venstrejustert tekst, hvordan gi teksten et behagelig, luftig inntrykk som gjør den innbydende å gyve løs på, og i det hele tatt gjør deg kjent med håndverket du tross alt har påtatt deg å håndtere i kraft at teksten går rett fra tekstbehandleren din og til leseren som skal fordøye teksten.