mandag 2. mars 2020

Søknad om ph.d. i Göteborg

For et par uker siden kom det en e-post via det nordiske klassisk-nettverket Aurora. Ei ny stilling var lyst ut i Göteborg, og i motsetning til den i Glasgow, er dette en ansettelse med lønn, slik vi har i Norge. Jeg visste at jeg måtte søke. Prosjektet hadde jeg jo klart allerede; det var bare snakk om å justere det litt for å passe til annonsen, håpet jeg, men det var bedre enn som så: Det var ei åpen stilling, uten andre krav enn at det måtte være historierelatert.

Nå har jeg sendt inn søknaden, etter mye arbeid. Å skjære bort 700–800 ord fra en tekst som allerede er godt gjennomarbeidet er ikke lett, men jeg greide det, og nå – kl. 2212 – var søknaden levert.

Jeg har et møte nå på tirsdag med dr. Omissi i Glasgow. Studiestart der er 1.10.2020, mens Göteborg start 1.9.2020. Jeg må så klart være ærlig om saken og si at jeg har søkt andre plasser også; jeg var helt fra begynnelsen av klar på at jeg for å kunne komme til Glasgow måtte ha finansiering i orden. Det neste jeg skal søke på er Wellcome-stipendet der, som har frist om knappe to uker; det er det vi skal snakke om nå i morgen. Dette blir spennende tider!

torsdag 6. februar 2020

Philosophiae doctor i Glasgow

Det virker som det er mye som endres her i Tromsø nå for tida: Yngvild flytter til Odda og blir biblioteksjef, Erik-Johan flyttet tilbake til Finnsnes for et drøyt år siden, Karl-Erlend og Lill-Iren har snakket om å flytte, Merete har snakket om det samme, og nå ser det ut til at også vi skal flytte: til Glasgow. Mandag 3. februar 2020 kl. 1832 kom det e-post til meg fra Glasgow, der jeg tilbys plass som doktorgradsstudent. Parallelt med dette har jeg fått beskjed om at søknaden min er nominert av emneområdet mitt til college-konkurransen om et College of Arts-stipend. Avgjørelsen om dét tas mot slutten av april til begynnelsen av mai, så jeg krysser fingrene. I mellomtida må jeg bruke det jeg har av krefter på å få inn en søknad til Wellcome-fondet. Å studere der kommer til å koste atten tusen pund i året (ingen lønn, slik man har i Norge), så det er ikke for vanlige folk akkurat (og så lurer de på hvorfor Norge er mer likestilt?).

I alle fall: Kjersti ble kjempeglad for det. Vi skal nå begynne å klargjøre oss til flytting til høsten (studiestart er 1. oktober 2020). Jeg gleder meg veldig, men er også full av nervøs energi. Men: Jeg greide det, ser det ut til. Jeg greide det før fylte 40, som har vært et mål i lang tid.

onsdag 5. februar 2020

Hackmaster: Orkin’ Slayin’ Song (Throat Slittin’ Jig)

Det herlege Kenzer & Co-samfunnet

Eg har tidligare skrive om kor stornøgd eg er over å vere del av Kenzer og kompani sitt rollespel Hackmaster, og forumet deira har eit særs aktivt samfunn, med mangfoldige hyggjelege, hjelpsame, ivrige, deltakarar, som alle er der for å gjere dagen og spelet betre for kvarandre. Nokre folk er det så klart som ikkje heilt greier å halde ein god tone, men dei blir raskt moderert av dei dyktige moderatorane. I det heile er det ein flott plass å vere både for alle som er begeistra for rollespela deira, men også for brukarar som har andre rollespelrelaterte hobbyar.

På dette forumet tek eg del i eit spel-per-post-rollespel: Celtic Hill Fort Codwallon. Ein lagar rolla si som normalt til sleke spel, men alt foregår via daglege postar. (For tida er hakkemeisteren sjuk, så det har gått nokre dagar sidan sist, og det kan vere at han no ligg på sjukehuset, men me vonar at han snart blir frisk att.) Siste oppdatering no er at han er heimkomen frå sjukehuset, etter alvorleg sjuke; det gjekk bra, men han var visst nær å døy. Livet er skjørt. Spelet blir oppdatert dagleg av hakkemeisteren, og når me skal i kamp, kastar med terningane og gjev han verdiane våre, som han brukar til å omtale kampforlaupet til oss. I mellom kampane interagerer me med verda og NPC-ane hans. Ein NPC – non-player character –  er ei rolle som ikkje blir spela av spelarane, men av spelleiaren (her: hakkemeisteren). Her er området med spelar i, slik hakkemeister hkingsley presenterer det:

I want to start a new Play by Post game. Your base is a Celtic Hill Fort at the Northern edge of civilization. There are bad things out there, further North. The time is some 20 years before the last game. The folks in the fort are semi barbarian. You can play a barbarian warrior and fit right in. There is no armor heavier than chainmail. Spears are far more common than swords. Wizards are allowed around the fort only with Druid approval. There are Druids. The wizard in the wizard's tower is Eoghan, a middle aged man with a pretty daughter. If you play his apprentice, you can start 1st level 19-21. If you play his son or daughter, you are 1st level at 18. Outsiders follow standard Hack Master rules.

The Celts have no written language, so literacy costs double, unless you are a cleric or a wizard. You may play a Druid. PM me if you are interested.

Possible NPCs or pre-gens include Granwen, an elf fighter, Cadwyr, a human fighter who thinks he's a Bard. He does sing and play a Celtic harp. Cameron, a human ranger, Brendon, a human fighter, Tamsyn, a human female cleric, Catriona, human female fighter, Brother Conner, human cleric.

I rolled up a human female fighter named Fenella, who has 16 strength, 17 looks, and rolled 4 charisma. That would be an interesting role playing challenge.

NPCs include Sam and Jake Ironwood, dwarven weaponsmiths who make really good spear points and axes. They don't do swords, and they charge a high price for their superior spears and axes. Wallace J. Furfoot, a halfling who owns a bakery.

hkingsley

Musikalsk inspirasjon

Medan me spela, etter å ha vore på speidetokt, kom vi attende til fortet vårt, etter å sjølve ha blitt overfalne av tussar (engelsk: hobgoblins) og deretter møtt ein venleg druidisk prest. Speidarar frå fleire kantar meldte oss om eit stort åtak, og same kveld starta det:

The sun goes down behind the low mountains to the West, and it is dark. That is when the drums begin, out there in the dark, North of the North gate. The drummers are close enough to be heard, but far enough to avoid arrows, especially in the dark. Tavis points out that 150 men, guarding a wall 400 meters in diameter, means a man every 7 meters. It is not enough, but we do have wizards.

Kara has emerged from her nap, armed and ready for a fight.
They are going to hit the North wall, most likely, but they would not be drumming like that if they did not intend to hit somewhere else, as well.
You are wise for such a wee lass. says Tavis.
You learn a lot in 170 years. she says.
You don't look a day over 17.
Bless you. She says with a smile. I will be at the South wall, with Sam, Jake, PONTO, and PUP. DESTRAN, you can stay on the North wall and protect your sister. Worst comes to worst, I intend to sell my life dearly, but I intend to kill a lot of humanoid scum before dawn.

hkingsley

Åtaket kom, og alt som kunne krype og gå deltok. Kvinnmenn, ungar og oldingar stod på palisaden og slapp steinar i skolten på utyska som prøvde seg, men etter at trollmannen vår fall, blei ting litt vanskelegare:

PONTO gets 7 hits with 12 rocks, dropping 7 orcs. (Rocks from 30' high are great weapons.) PONTO throws another eight, getting 5 hits. 2 are glancing blows, 2 cause an orc to drop, and the last one splatters an orcs skull. (When I rolled damage, it came up 3, 6, 6, 6, 6.) With 10 dead or badly wounded orcs at the bottom of the ladder, the orcs stop trying to climb it.

Artegan casts a lightning bolt from his spear, hitting 2 fomorians, and another from his hand, hitting 2 more. He throws the red dart, and a large, hot fireball explodes, on the ground below. more than 40 orcs scream in pain and die. A few seconds later, a fireball explodes right over Artegan. A cheer goes up from the orcs, and they surge toward the ladders again.

Artegan's fireball explodes, killing 40+ orcs. Then Artegan gets hit by a fireball, and goes down. Sam throws a white dart out into the dark. Something down their is encased in ice. The orcs give a cheer after the fireball, and surge forward.

After the fireball hits Artegan, the orcs, who were about to give up, surge toward the South wall again. The folks on the wall pelt them with a barrage of rocks. Many orcs do not make it three steps up the ladder. Sam throws his green dart toward the west end of the 20 ladders, and a cloud of poison gas stops anyone from climbing up. On the East end, the poison gas has dissipated. Artegan, who is not dead, gets to hid feet and throws his black dart to the East end of the ladders. An acid cloud causes much screaming, and no orcs try to climb those 4 ladders. Of the middle 12 ladders, a few orcs are making it up the ladders.

Make some combat rolls.

hkingsley

Eg måtte gjere noko, så eg bestemde meg for å prøve å få opp stemninga blant folket:

Throwing rocks and having a swingin' time, PONTO will sing a kill-song, probably out of tune, whilst smashing orkin skulls, trying to get the good folks of Hill Fort Codwallon to join in on the chorus.

Stones, to hit: 5, 18, 11, 10, 15, 16, 8
Stones, damage 5d6p: 28!!, 37!!!, 19!, 22!, 17, 19!, 15
Sword, to hit: 15, 29!, 24, 8, 20, 12, 16
Sword, damage 2d6p+3: 17!, 15!, 7, 17!!, 14!, 10, 10
Sword, defense: 18, 22, 11, 16, 18, 28 NPD, 13. Not including any cover bonuses from the wall.
Should anyone get on the wall and there is a clear line of sight, Pontoppidan will throw his javelins: 6, 2 dmg; 10, 6 dmg; 16, 8 dmg; 15, 3 dmg.

Frå inspirasjon til låt

Eg fekk ein rytme og ein melodi i hodet mitt ganske snart etter dette, og byrja raskt å skrive på ein songtekst. Han kom lett og fint, og etter berre to timar hadde eg ein sang med fire vers og melodi til. Etter eit par revisjonar, ser han no slik ut:

Tiny-brained, an orc stood tall,
climbin’ up the wall.
On a-top the fightin’ folk
chanted on a joke:

‘Hi-ho, smash an orc!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’

Womenfolk and children cry
a joyous fight fanfare.
Orcish skum that clim’ up high,
would rather face a bear.

‘Hi-ho, smash an orc!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’

Fightin’ folk, we’ll stand our ground,
never yield and inch!
Orkish heads we’ll smash and pound,
we will never flinch!

‘Hi-ho, smash an ork!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’


When the battlefield is tain,
when the orks are slain,
we will dance upon their graves,
never we’ll be slaves!

‘Hi-ho, smash an orc!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’

torsdag 12. desember 2019

Søknad om ph.d.-stipendiat i Glasgow

Denne sommeren var jeg i London og besøkte Ingrid-Eling og Robert. Målet med ferien var å knytte akademiske kontakter, og det lyktes jeg med; jeg fikk særlig god kontakt med Matthew Fox fra Glasgow, og gjennom ham Catherine Steele. De har fulgt meg tett siden da, og jeg har jobbet med prosjektskissa med dem. Og nå …:

Bilde fra fullført innsending av søknad til Glasgow.
Nå er det med andre ord bare å vente på resultatet. Fingrene krysses! Matthew sa i den siste e-posten han sendte til meg at prosjektet var It looks very strong og at Your project comes across clearly, which is the main point. Det lover jo godt.

Nå gjenstår det bare å greie å fullføre eksamenene mine her. Jeg har brukt litt for mye tid av eksamensskrivetida mi på å gjøre ferdig søknaden. Jeg gjør ferdig det 80. studiepoenget mitt, denne gangen i latinsk epigrafi. Men nå er den sendt, den er bekreftet mottatt, og jeg kan konsentrere meg om skrivearbeidet. Jeg gleder meg.

onsdag 20. november 2019

Lingua latina: «discutio»

Nokre ord om året som var

Det er eit år sidan eg skreiv sist. Eg mista (eller mast, som visstnok er godkjent dialektal preteritumsform hos strilene) heilt gnisten; det skjedde mykje fanskap. Året 2018 er kanskje det jævligste eg har gjennomlevd, og takken for at det gjekk så bra som det gjekk, ligg ikkje hos dei eg tidlegare hadde gitt så mykje tillit til, men hos dei næraste: familie og venar. Studiane har ikkje vore så lett heller: Eg sa ja til å ta eit årsstudium så dei skulle kunne bli betre kjend med meg, men det må vere det lengste, dyraste og mest mislukka jobbintervjuet nokon gong; eg er no heilt gløymd der, ser det ut til. (På den lyse sida må eg vel nemne at eg fullførte det 60. studiepoenget mitt med latin, og dermed no offisielt har undervisingskompetanse i det. Eg er ganske stolt av det.)

Men eg har ei kone som er god med meg. Eg har familien min. Og ikkje minst: Eg har venar – gode venar – og utan dei alle hadde livet mitt vore ganske annleis no.

Eg har lært meg å skrive nynorsk. Eg kjem sikkert til å gjere det meir framover, av di det gjer meg glad. (Språk i seg sjølv er jo spanande, og eg forstår kvifor Elias Blix omfamna nynorsken slik han gjorde; han ligg nærare det nordnorske målet enn kva bokmålet gjer.) Eg har levert søknad på søknad, fått avslag på avslag, og så drog eg til England, og der ser det no ut til at det kan skje ting. Men mellombels: Språk, og dagens lingvistiske nytelse er nok ein liten sak om latinen.

Forklaring av «diskusjon»

Norske ord som sluttar på ‑sjon, er arva anten direkte frå latin, eller innimellom via fransk eller engelsk. Sjølve suffikset (etterstaving) samsvarar med latinens «‑tiō/‑siō» og blei i latin brukt for å lage substantiv som betegna aspekt av handlingar eller resultatet av disse. Dette tilsvarar korleis vi i norsk i utgangspunktet skil mellom verbavleidde substantiv som slutter på ‑ing kontra ‑ning. La meg ta eit eksempel: Verbet å bygge (både bokmål og nynorsk) har stammen bygg-; av denne stammen kan vi hengje på ‑ing og får «bygging» og får dermed eit ord som fortel at «det å byggje held på» medan eit etterhengt ‑ning, ɔ: «bygning», beskriv resultatet av handlinga – ein ferdig struktur ein kan bu i.

Dei øvrige ledda av ordet er forstavinga dis- og cu. Det første leddet er eit prefiks som tyder «i sund, i to; forkledning, fjerning; eller fullstendig, totalt». I denne konteksten er det den første tydinga som er brukt, altså «i sund, i to». Neste ledd, cu, er av quatiō, av indoeuropeisk *kʷeh₁t- som tyder «å skake». Set ein dei to orda saman, får ein «å skake sønder».

Ein kjem då til grunntydinga av discutiō: «eg sønderskjek, sønderskjelv» ɔ: «eg sler ned, knuser, spreier». I middelalderen, derimot, fikk ordet ei ny tyding, nemlig «eg undersøker, diskuterer». Ein kan forstå korleis dette harde ordet fikk den nye tydinga. Å gjere ei skikkelig undersøking krev at ein plukkar ting frå kvarandre og kastar lys på det frå alle kantar.

Det siste som gjenstår, er å forklare den finale n-en. Latin hadde fleire måtar som blei brukt til å uttrykke nasalisering. I slutten av ord, ser det ut til at dei ikkje så behov for å skrive n-en i grunnforma, som kan vere ein indikasjon på at nasaliseringa var svak der. I bøyingsstammen til ordet, derimot – ɔ: den vi hentar frå genitiv – ser vi n-en; nominativ er discutiō, medan genitiv er discutiōnis, der -is markerar genitiv; stammen av ordet er altså discutiōn-.

onsdag 12. september 2018

Lingua latīna: «in cognitiōne rērum»

Nå skriver jeg faktisk fra senga på Rikshospitalet. At jeg sk[ulle] opereres betyr ikke at hele jeg trenger hvile. Jeg må ta pauser hyppig, men det er vel bare å vente så tett på etter å ha blitt lagt under kniven. Jeg har en del studiearbeid jeg vil få gjort i dag, særlig å fortsette å lese rapporten Alskens folk (som er meget interessant lesning), og å jobbe mer med latinen. I dag blir latinarbeidet å se på en variant av uttrykket nevnt i overskrifta: in cognitiōne rērum fra Livius’ Ab urbe condīta, praefātiō seksjon 10.

Jeg liker pensumet vi har fått i HIF-1300. Foreleseren vi hadde forrige gang, prof. Janneke van der Ros, var ei særs innsiktsfull dame, som har jobbet mye mot staten («mot» her både i betydninga «i forhold til oppgaver de ønsker løst» og «som skarp kritiker»), som nok kommer naturlig av bakgrunna hennes som statsviter. Hun var del av forskningsgruppa som utviklet nevnte rapport, og den har et godt opplyst, intellektuelt skjerpende innhold, som strengt tatt burde leses av gud[ene] og hvermann, for som jeg mange ganger tidligere har hevdet – f.eks. i den nå nokså gamle bloggposten min De seksuelle båsene våre, og ikke minst i sluttordet i master­grads­avhandlinga mi – har vi et alt for snevert syn på hva kjønn er, som på ingen måte er i stand til å favne hva et naturlig og normalt kjønnsuttrykk faktisk kan være!

Ceterum cēnseō signum exclāmātiōnis intentiōne!

Som kjent for enhver som har prøvd seg på latinstudier, er rēs et av de mer omfattende ordene å gjøre seg kjent med. I norsk kjenner vi det igjen fra mange ord, noen direkte importerte, noen via en mer omfattende språklig reise: 1:  Vi har ord som «republikk», av latin rēspūblica,I dette sammensatte ordet – en sjelden sak i latin – er pūblica egentlig adjektiv til rēs. Det ser ut til at svært vanlige ord, f.eks. paterfamiliās, er av de veldig få ordene dette skjedde med. Ord satt sammen av preposisjoner som prefikser (transport, embarkere, etc.), ble også sammensatte ord, men dette blir en annerledes sak. som ordrett betyr «ting/anliggende/sak [som er] offentlig» eller enklere «offentlig ting/anliggende/sak». 2: Vi har en tilsynelatende mer fjern import, som «realitet»; dette ordet kommer av «real» Ⅲ, som er fra nettopp rēs. 3: I moderne kommunikasjon er det Ikke overraskende; de som utviklet moderne kommunikasjonsteknologi, var akademikere, og som alle gode akademikere, hadde de en grunnleggende dannelse (Bildung), som norske universitet ser ut til å mene at ikke er viktig lenger, slik det har vært de siste 40 årene. å finne i tittelen man ser på besvarte e-poster, der det står «Re:», som faktisk er ablativ singularis av nevnte ord, altså ; det er altså ikke en forkortelse for reply. og siden det er ablativ, betyr det omtrent «angående saken».

Leddene i uttrykket

«in cognitiōne»

Første del av frasen er grei nok. Som i tysk grammatikk er det en del preposisjoner som kan ta både akkusativ og ablativ (i tysk: dativ (dativ har vel i gammel tid – antar jeg – slukt ablativ)). Den tyske grammatikken skiller da mellom bevegelse (både tenkt og faktisk bevegelse) mot noe, og bevegelse innad. Dette er faktisk akkurat det samme som i norske dialekter! Gammel nordlending skal ha hatt dativ òg, men det har vært borte fra språket så lenge at så vidt meg bekjent finnes det ingen levende som verken bruker dativ i nordnorske dialekter, eller husker det brukt. Romsdølene derimot (eller: romsdalingene) – og selvsagt mange andre òg – har fortsatt dativ, skjønt det er i ferd med å forsvinne. Preposisjonen «ti» – ɔ: enten «i» eller «til»/«mot» (man må anta at førstnevnte av siste betydning er kortform av «til», altså «ti’») – er et godt eksempel:

Nynorsk er nærmere romsdaling enn bokmål, så det følgende blir på norsk-norsk:

I gjeng ti dal’n.¹ – Eg går til dalen.
I gjeng ti dala.² – Eg går i dalen.

¹ L-en uttales normalt som en flapp.

² Merk at «dala» har tone lik «daler» substantiv flertall (som «dalar» substantiv maskulin pluralis, ikkje «dalar» verb presens aktiv indikativ.

Den samme bruken er altså å finne i latin. Preposisjonene det gjelder er tre stykk: in, sub og super. (Se § 169, Nils Sjöstrand (heretter: NS), Ny latinsk grammatik, Gleerups förlag, Lund, Malmö 1960. Alle tilfellene av akkusativ ved disse preposisjonene indikerer en faktisk eller tenkt bevegelse mot noe, eller en tanke om at man forholder seg til noe, som f.eks. forklart i § 169:3.a:

  1. super styr
    1. ackusativ: super ripam stare stå ovanför stranden, alius super alium den ene ovanpå (efter) den andre, super haec utom detta, super omnia framför allt.
    2. ablativ (sällsynt) : super hac re scribam jag skall skriva om denna sak.

Altså står man over, overfor eller foran noe, ɔ: står den ene i et forhold til den andre. Ablativ-bruken, derimot, viser en tilstand av å være i noe. Det er her verdt å nevne at den følgende paragrafen beskriver preposisjonsattributive uttrykk (ɔ: preposisjonsuttrykk som nærmere avgrenser et substantiv (NS § 170)), som er verdt å studere, kanskje særlig fordi den gir et inntrykk av hvordan man idiomatisk uttrykker en del forskjellige utsagn.

Som konklusjon kan man altså si at uttrykket beskriver det å være i en tankeprosess. Oversatt til norsk blir det dermed «i tenkinga».

«rērum»

Denne andre delen av uttrykket, er genitiv flertall av rēs. Flere oversettelser av dette er mulig, som eksempelvis saker, saksanliggende, ting, historie(r). I dette tilfellet tror jeg det er snakk om en slags variant av plūrālia tantum (merk: tantum är adverb, alltså oböjligt! NS: 18.1). Han skriver om flere historier, flere saker, og i fellesskap blir de dermed Historia med stor H.

I forelesninga landet vi dermed på enten «historia» eller «saksanliggendet»

Oversettelse av hele uttrykket med hensyn til genitiv pluralis

Den siste bøygen er å finne ut hvordan genitiven skal oversettes. Det er fristende å skrive det om til et sammensatt ord, som jo strengt tatt er den germanisk-språklige løsninga på artens, helhetens, delens og/eller beskrivende genitiv. I NS er hele fire paragrafer (§§ 109–112) satt av til beskrivelsen av genitiv, som i seg selv er et vitnesbyrd om kompleksiteta i det! Men til saken:

Å oversette in cognitiōne rērum som «saksforholdstenkning» eller «historietenkning» er utilfredsstillende. Et preposisjonsattributivt uttrykk – langt vanligere i språkene våre enn i latin – blir da bedre. Det ble derfor foreslått at en bedre oversettelse vil være «tenkinga om saksforholdet/historia», og merk entallsformuleringa.

Sluttmerknad

Ble dette unødig langt? Tja… Det ble langt i alle fall. Jeg har skrevet litt av og på dette siden Mamma og Pappa (stor bokstav valgt med hensikt – det er navnet jeg bruker på dem) dro i ettermiddag. Jeg fikk ikke lest mer på rapporten slik jeg var tenkt, men jeg har fått i gang hjernen på latin-tenkningsporet igjen, og det gjør videre studier lettere. Dessuten fikk jeg gitt utrykk for koblinga jeg har gjort en del ganger tidligere til norske dialekter, som jeg synes er spennende. Det kommer helt sikkert flere slike über-nerdete (som er en bra ting) poster i framtida. Nå har jeg jo cēpī blogum igjen, som er et tegn på at ting skjer med meg.

fredag 7. september 2018

Lingua latīna: «ausim»

Jeg tar latin igjen, og holder på å lese Livius Ab urbe condītā. I praefātiō.2 kom jeg over dīcere ausim. Det ser ut som om det skulle være et sammensatt verb med konjunktivforma sim hektet på, men det er det ikke. Wiktionary lister det bare opp som ei alternativ form av audeō, men det stemmer heller ikke. Heldigvis har jeg Nils Sjöstrand til å hjelpe meg.

I § 76 diskuterer han formene laget av perfektumstammen; disse er:

Hvis noen har et svar på hvorfor punktene forsvinner foran de to siste <li>-ene når jeg har på tokolonne-visning, er jeg meget mottagelig for tips. Feilen oppstår kun når tokolonnevisning defineres i listas toppnivå (i første <ol>), ikke når jeg rammer inn det hele i to <div>-er. Jeg har gjort dette siste her, for å bøte på problemet, men får da, som kan ses tydelig, et irriterende ekstra linjeskift før lista starter. Dessuten, om jeg definerer klassen kolonne2 før li-bokstav, får jeg tokolonnevisning; hvis motsatt rekkefølge, gjør jeg det ikke. Og dessuten, om jeg definererer både tokolonnevisning av ol og variant av ul eller ol, vises ikke varianten i det hele tatt. Hrmpf!

  1. perfektum:
    1. indikativ
    2. konjunktiv
  2. pluskvamperfektum:
    1. indikativ
    2. konjunktiv
  3. futurum eksaktum
  4. perfektum infinitiv

En viktig merknad her er den vanlige utskiftinga av 3. pers. pl. -ērunt for -ēre, som i vocāv‑ēre av vocāv‑ērunt.

Foruten de spesielle personendelsene til perfektum indikativ (‑ī, ‑ĭs‑tī, ‑ĭt, ‑ĭ‑mŭs, ‑ĭs‑tĭs, ēr‑u‑nt , med stammetillegget ‑ĭs i 2. pers. sg. og pl.), er bøyningsmønsteret nokså regelmessig, med stammetillegget ‑ d, som endres til ‑ĕr foran vokaler. Eksempel på dette er vocav‑ĕr‑am av *vocav‑ĭs‑am. Videre bør merkes følgende:

  1. I pluskvamperfektum
    1. indikativ tilføyes ‑ă̄‑
    2. konjunktiv tilføyes ‑ĕ̄‑
  2. I futurum eksaktum, unntatt i 1. p. sg., og perfektum konjunktiv tilføyes ‑i‑
  3. I perfektum infinitiv tilføyes endelsen -se.

Til dette har han noen anmerkninger: For det første, hva gjelder bokstav b, er opphavet til ‑i‑ at formene ble bøyd ero, er‑ī‑s osv., jf. s‑i‑m, s‑ī‑s; denne i-en var opprinnelig kort i futurum eksaktum og lang i perfektum konjunktiv, men forskjellen var ikke konsekvent opprettholdt; dette kan sees i poesi, der begge former brukes etter hva meteret krever. Dernest nevner han at 2. p. sg. og pl. av perfektum indikativ av og til får perfektumstamme på -s, som i misti (av misisti, eller infinitiv surrexe av surrexisse.

Så, endelig, til saken jeg var på leiting etter – Sjöstrands siste anmerkning: Alderdommelige former på -sim: Det forekommer varianter av verbalstammer med k-, p- og t-lyd:

  1. faxo (< fac‑s‑o av fac‑i‑o), capso (< cap‑s‑o av cap‑i‑o) er futurum med ‑s‑ som tempuskarakter. Bøyning er lik fecero, cepero. I eldre latin uttrykte det fut. smpl., men dette endret seg til klassisk latin, da det fikk eksaktum-betydning.
  2. faxim (< fac‑s‑im av fac‑i‑o), dixim (< dic‑s‑im av dic‑o), ausim (< aud‑s‑im av aud‑eo), er perfektum konjunktiv med tempuskarakter ‑s‑.

Det er den siste av disse som er aktuell i Livius-sitatet jeg arbeidet med:

Livius, Ab urbe condītā, pr.1.2

Factūrusne operae pretium sim sī ā prīmordiō urbis rēs populī Rōmānī perscrīpserim nec satis sciō nec, sī sciam, dīcere ausim, quippe quī cum veterem tum volgātam esse rem videam, dum novī semper scrīptōrēs aut in rēbus certius aliquid allātūrōs sē aut scrībendī arte rudem vetustātem superātūrōs crēdunt.

Optativ ble slukt av konjunktiv i gammel tid. Som navnet på forma tilsier, er det et ønskende uttrykk, så når det som her sies i perfektum, beskriver det ei handling som ønskes å skulle ha blitt fullført. Sjöstrand forteller at (§ 181.1) presens konjunktiv forteller om en verklig önskan för närvarande eller tillkommande tid, og angir ikke om ønsket er oppfyllbart, ofte innledet med utinam (bare korte vokaler), jf. O, bli hos meg. I perfektum konjunktiv får man det samme uttrykket, bare med perfektisk aspekt (ref. § 187,1 c), altså att handlingan är (var, skall vara) avslutad och betonar resultatet av densamma. Dermed får vi at dīcere ausim kan oversettes som har jeg villet våge å si.

torsdag 6. september 2018

En æra er over

I går var aller siste trening for ungdomspartiet mitt. Jeg har hatt den udelte gleda å få følge dem fra de startet som nybegynnere på lokalet for en del år siden. Noen kom etter hvert til fra andre parti, etter som de fikk høye grader. I dag har de blitt en sammensveiset gjeng på tvers av opprinnelig treningssted.

Ikke alle trener lenger: Noen har flyttet, mens andre har funnet andre veier å gå; noen er snart voksne, noen er fortsatt i småskolen. Men jeg er sikker på at alle har fått noe positivt med seg i livet.

Avslutninga kom brått på, men slik føles det vel ofte at den gjør. Hva som skjer videre med dem i livet, vet jeg ikke, men jeg tror vi sikkert kommer til å hilse på hverandre med glede når vi møtes på gata, på leir eller samling, eller i andre sammenhenger.

Med dette ønsker jeg dere alle det beste i livet. Motgang kommer til å komme, og noen kommer til å kjenne den mer enn andre. Om jeg har lyktes som instruktør for dere, har jeg greid å gi dere verktøy til å best mulig bekjempe den, og om mulig gå seirende – eller i hvert fall mer erfaren – fra den. Om dere skulle oppleve å bukke under for den, vit at det viktigste er at man gjør sitt beste, ærlig overfor seg selv; da kan man gå fra det med hevet hode uansett utfall.

torsdag 30. august 2018

HIF-1300: Likestilling. I: Første forelesing og seminar

Første forelesning

Eit av dei nye emna eg tek, innanfor fag eg ikkje har hatt før, er HIF-1300 Likestilling. Jeg har ingen anelse om hva HIF står for, og finner det ikke på UiT si hjemmeside, men det er nå uansett ikke viktig.

Førsteinntrykk og innhald

Då eg kom inn i seminarrommet, må eg seie at eg vart kanskje ikkje overraska, men noko skuffa, over å sjå at eg var den einaste mannen som skulle vere med. Kor er alle dei andre karane? Finnast det nokon grunn til at ikkje karmenn skal lære om likestilling og kjønn? Tydelegvis har dei meir arbeid å gjere for å få karane til å melde seg på, men eg skulle ikkje forundre meg om senternamnet i seg sjølv er grunn nok til å forklare at det ikkje kjem søkjarar (i motsetnad til «søkjarinner») dit; eg har sjølv tidlegare snakka om korleis eg synest senternamnet i seg sjølv er problematisk, på same måte som at eg mislikar siste ledd av første paragraf i den nye likestillings- og diskrimineringslova.

Lov om likestilling og forbod mot diskriminering

Den nye lova – likestillings- og diskrimineringslova – blei rettskraftig 16. juni 2017, og fekk mykje omtale då. Då ho kom, bestemte eg meg for å lese gjennom heile lova, og som mange andre kommenterte: Første paragraf var skuffande. Kva fan rettferdiggjer at eitt bestemt område av likestillings- og diskrimineringsproblematikken skal framhevast over alle andre? Les sjølv:

Kapittel 1 Innledende bestemmelser
§ 1. Formål

Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.

Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging.

Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Loven skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes.

Du kan lese ho sjølv på Lovdata.

Ja, sjølvsagt er det viktig å bedre stillinga til kvinner, og til minoritetar, men kva med eldre? Transseksuelle? Aseksuelle? Ikkje-religiøse? Alle – alle! – risikerer å utsetjast for diskriminering. At kvinner skulle fremhevjast (med å stå først) er ikkje god grunn til, for ein kan velje å definere minoritetar som einkvar person eller eikvar gruppe som i ein gitt situasjon er underdanig. Ein kunne ha oppnådd eksakt det same med å skrive berre «minoritetar», eller enda betre med å utelate setninga i det heile.

Det første me gjorde, etter å ha fått noko kjapp informasjon, var å presentere kvarandre. Eg syntes dette var ein hyggeleg måte å starte på. Ho eg introduserte, var der for generell interesse, ønske om å få nye perspektiv, tok årsstudiet for å venne seg til studiesituasjonen, og håpa å lære noko nytt og få nye tenkjemåtar.

Etter at alle var presentert, snakka prof. Lotherington litt om innhaldet i kurset. Dei ønskar å presentere livsreisa med kjønnsperspektiv: Som barn finn me kjønnet vårt; som ung voksen tar me til med studia, og finn kjønnsidentiteta vår der; deretter er det arbeidslivet for dei fleste, der kjønn kan ha mange funksjonar; og parallelt med det stiftar dei fleste etter kvart ein familie, der kjønn kan ha mykje å seie for korleis ein stiller seg til kvarandre; kulturfeltet er noko me har med oss heile livet; og til sist kjem alderdomen, med nye syn på tilveret.

Studia og studietur

Det er visst slik no at alle studentar skal til utlandet i løpet av studia sine. For årsstudiumsstudentar er det sjølvsagt ikkje pengar til å reise bort i månadsvis, men ein ekskursjon, det får me. For studentane på HIF-1300 inneber det at me skal på ekskursjon til Umeå, byen som har som mål å vere verdas mest likestilte by. Det blir ein tur frå sø. 23. til on. 26. september, med ankomst ein gong på tidleg ettermiddag onsdagen. (Som naturlegvis gjer at det kolliderar med vegleiinga til arbeidskravet i HIS-1020.)

Kva gjeld arbeidskrav, får me eit individuelt arbeidskrav; dei har hatt dårlege erfaringar med gruppearbeidskrav tidlegare, mellom anna kva gjeld vurdering. Me skal anten gjere eit feltarbeid i Umeå, eller analysere eit sjølvobservert fenomen. Me skal levere ein presentasjon på 10–15″ og ein 3–5-siders tekst. Noko av det viktigste er at me viser tydeleg at me har opparbeidd eit omgrepsapparat og -forståing, så det er god grunn til å lese teorien.

Eksamen kjem til å fokusere på det same. Me får nokre oppgåver der me skal forklare ulike kjønnsrelaterte omgrep. Deretter får me tre oppgåver som me skal velje to av, og bruke omgrepa me har lært i ein samanhengande tekst.

Avslutning av forelesning – og kvinnesjåvinisme

Til slutt hadde me ei oppsummering. Ho fortalde då at ho hadde blitt spurt av NRK om dei kunne lage ein spørreleik til eit program dei skulle lage om likestilling. Ho ønska å teste den ut på oss, og temaet var «Kor mykje feminist er du?»

Det høyrast jo greit ut, og kan vere eit interessant spørsmål. Skjønt eg, som fleire andre eg har høyrt og lest om, har problemar med at «feminisme» på eit eller anna vis skal bety det som omhandlar alle kjønn. Kvifor kallar man det ikkje då for «generisme»? Av latin gĕnus, -ĕris, frå gresk γένος. Me satte jo i gang, og det var noko fliring. Ikkje så rart, for spørsmåla var til dels latterleg formulert.

Første spørsmål var noko sånt som Du står og henger opp klærne, og det går opp for deg at samboeren allerede sitter og surfer på Nettet. Hva tenker du? Det høyrast jo heilt uproblematisk ut, og er eit godt nok spørsmål i og for seg, til ei slik utspørjing. Men så var det svaralternativa då. Første alternativ var omtrent Det gjør ikke noe. Han vant sikkert i stein–saks–papir. (Mi utheving.) «Han»? Kvifor ikkje «Ho vant (…)»? Eg byrja sjå tendensen. Det var eitt spørsmål om at professoren eins inviterer ein heim på kaffe, etterfulgt av ei setning som gjorde det klart at professoren var ein mann (igjen personleg pronomen 3. person eintal). Eg tenkte for min del to ting då: «Kvifor ikkje Synnøve?ͧ og at «Om Richard hadde gjort det, hadde eg jo blitt glad og takka ja!» Eg skjønte så klart kva spørsmålet var ute etter, og det var naturlegvis ein mannleg professor som skulle potensielt antaste ei studine. (Ja, eg veit at slike kjønnsbestemte substantiv ikkje fell i god jord lenger, men eg har då òg møtt på kvinnelege servitørar som hardnakka insiterer på at I e da for fan ikkje nokken servitør‽ Servitrise!.

Tre av spørsmål var det ikkje mogleg for meg å svare på i det heile tatt, då eg har feil kjønn. Fleire av dei andre spørsmål stod valget mellom dei minst irriterande alternativa. I det heile ga spørsmåla meg inntrykk av å tru at alle forhold består av mann og dame, der han er lat og gjer ingen ting heime, eller han er ein antastande voldsmann, eller han er [sett inn det militantfeministiske synet ein enn måtte ha på menn her]; ho er hardtarbeidande og frilynt, men lid under husmorsåket og «kvinneproblem». Det var som om heile ramma for spørsmåla var misnøgde folk frå 70-talets frigjeringstid.

Å få slikt i fleisen som avslutning på første forelesing/seminar, var inkje anna enn irriterande. Eg var forbanna då eg gjekk derifrå; eg trudde verkeleg at me hadde kome lengre enn som så. Er det slik det skal vere, og er det slik det er i kjønnsforskarmiljøet (eg har skrive om noko liknande tidlegare), undrast eg over hodet ikkje over at ingen andre menn hadde søkt seg dit. Det kan visst bli eit krevjande årsstudium.

PLASSERING: Hjemme: Utsikten 30, 9018 Tromsø Kontoret: Registreringssentral for historiske data, Breiviklia 14, 9019 Tromsø Lesesalen: UiT Norges arktiske universitet, Institutt for historie og religionsvitenskap, Klokkargårdsbakken 40, 9019 Tromsø UB: KS-biblioteket, UiT Norges arktiske universitet, Huginbakken 12, 9019 Tromsø, Norge Imladris: Studentforeningen Imladris, Humaniora samfunnsvitenskap og lærerutdanning, UiT Norges arktiske universitet, Huginbakken 10, 9019 Tromsø, Norge

torsdag 23. august 2018

HIS-1020, I: Dei europeiske trolldomsprosessane, første forelesning

Eg har lært meg å skrive nynorsk! Skal ein meistre det, må ein øve på det, så eg kjem til å skrive studiepostane mine (og kan hende nokre andre ting òg) på nynorsk. Eg må fortsatt slå opp mykje, men det byrjar kome seg; kan hende skal eg skrive ein post om dette om ei ri (altså «om ei stund»).

Attende på studiebenken

Eg blei arbeidsledig i fjor sommer, etter at RHD – etter at eg hadde vore der i to år – tre veker før tredje kontraktsfornying (det blei gjort halvårleg) oppdaga at det ikkje var lov med meir enn to års tilsetting. Det var ikkje noko hyggeleg, må eg få seie, og no vel eg å nemne dette offentleg for første gong.

I leitinga etter jobb tok eg til slutt kontakt med Kvinnforsk igjen, og dei var veldig interessert i prosjektforslaget mitt. Eg var i eit møte med prof. Lotherington, og ho meinte det var ein veldig god idé at eg tok eit årsstudium i likestilling og kjønn, så dei fekk blitt betre kjent med meg. Så da gjorde eg det, og i går var første forelesning.

«forelesing»?

Samandrag av forelesning № 1 med førsteamanuensis Rune Blix Hagen

Det viste seg at det er nokre feil på nettsida til UiT, så eg sendte dette til Hagen:

Tor-Ivar Krogsæter
14:45 (for 0 minutter siden)
til Rune

Hei

På sida som annonserer nettkurset i trolldomsprosessane, står det at emnekoden er HIS-1021, men denne er reservert eit eldre emne (Romerriket før og etter Konstantin). I emnekatalogen, derimot, finner eg at nettkurset har emnekode 1051.

Forelesninga starta med litt generell praktisk informasjon, før me gjekk i gang med det fagspesifikke. Av pensum, blei me anbefalt å lese om dei europeiske prosessane først, så The Oxford Handbook of Witchcraft in Early Modern Europe and Colonial America og Hagen si bok Dei europeiske trolldomsprosessane; diverre er ingen av desse tilgjengelege i nettutgåve, så eg må på eit eller anna vis få pengar til å skaffe dei. Seinare i semesteret skal me gå over til dei lokale hendingane, og da treng me Liv Helene Willumsen si bok Dømt til ild og bål : trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark og Steilneset minnested : kunst, arkitektur, historie; av denne siste er det òg ein artikkel tilgjengelig, denne i det minste å få lest med open tilgang. I tillegg er det nokre nettressursar å lese, som heimesida åt Hagen. I tillegg er materialet frå nettkurset (HIS-1051) tilgjengelig, der det sjamanistiske perspektivet får belysing.

Han byrja no å presentere det faglege innhaldet. Me blei først vist eit bilete av Steilneset minnesenter.

Bilete av Steilneset minnestad frå nordnorge.com. Sida har òg ein del informasjon om staden. Biletet over er ikkje det same som Blix viste oss.

I Noreg var det over tre hundre som blei drept under hekseprosessane, men Finnmark hadde dei mest brutale i forhold til folketal. Det seier seg sjølv at trolldomsprosessane er eit eige kurs her oppe, sidan det er rett i nærmiljøet vårt det skjedde. Steilneset er den mest påkosta minnestaden over hekseprosessane i Europa. Det har kunstutstilling innvendig, saman med den kunstferdige presentasjonen av dei nokre-og-nitti presentasjonane av ofra. På heimesida til Varanger museum presenterast bygget og ustillinga slik:

Minnehallen til den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor utgjør en sakral og verdig ramme for ofrene etter trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet. På mange måter er den i skarp kontrast til Louise Bourgeois installasjon i Flammehuset, som Zumthor har tegnet rammene rundt, kunstverket The Damned, The Possessed and the beloved representerer traumet som trolldomsprosessene er i en historisk kontekst.

Det var òg verdt å nemne at studiet av hekseprosessane ikkje berre er eit emne for historie og religionsvitskap, men noko alle vitenskapane har ei meining om. Studiet vårt kjem til å fokusere på det historiske perspektivet, og han gjekk da over til å omtale bruken av hekser i historie og historieforteljing. Er det greit å popularisere liding?

Hekseprosessane er ikkje noko som er over. I fleire andre delar av verda, særskilt i Afrika, men òg spesielt i Sør-Amerika, er det fortsatt eit problem, og særs i Afrika ser det ut til å vere eskalerande. Det kan òg sjå ut til at det på tur tilbake i Europa. Det spesielle no, imidlertid, er at me har kunnskap om kva som gjorde at hekseprosessane tok slutt på utover 1600-talet – kva samfunnsendringar, ideologiske endringar og kunnskap som gjorde at dei såg det som rett å avskaffe. Korleis kan me nytte denne innsikta til å få bukt med problemet oppblomstring i dag?

Noko av det me må forstå, er at hekseriforfølging blei gjort til ein teoretisk vitskap. Grunnlaget for demonologilæra, var at det var den verst tenkte lovbrotet ein kunne gjere. Kong Jakob Ⅶ av Skottland og Ⅰ av England er den einaste statsleiaren som skreiv eit «vitskapleg» arbeid om dette; eg tenkjer da på Daemonologi. I 2014, då eg tok HIS-3022, Trolldomsprosesser i Europa på 1600-tallet med hovedvekt på kildestudier og demonologi, skreiv eg ei eksamensoppgåve om dette (eg fekk A i emnet, så oppgaven skal vere solid); eg har gjort oppgåva tilgjengeleg via Google Disk, for dei som skulle ønske å lese ho.

Ein kan tenkje seg at dei som nørar opp under bålet for den moderne heksejakta, nok heilt sikkert kjenner til dei gamle arbeida. Heksehammaren er nok godt lese, og det meste som kan mistolkast i Bibelen er nok mistolka som best kan gjerast.

Kvifor, kvifor, kan ikkje folk lære seg at det heiter malleus, ikkje malleus? Det er eit så viktig ord for trolldomsforsking, at alle som forskar på det, studentar, masterstudentar, forelesarar – uansett nivå – burde greie å lære seg det. Boka heiter altså Malleus malefirum. Og dessutan: C-en skal uttalast K, òg i middelalderlatinsk uttale, av di den etterfølgjast av ein mørk vokal. (Om det var ein lys vokal etter, er uttalen i middelalderlatin s (skandinavisk), ts (tysk) eller tsj (italiensk).)

Sentrale spørsmål, som me i dag har stort utbyte av å svare på, er tredelt: Kva starta hekseprosessane? Kven blei tatt og kvifor? Kva avslutta hekseprosessane?

Hekseprosessane var ikkje eit middelalderfenomen, sjølv om det var ein og annan sak da òg; dei er eit produkt av seinare tankegods, og høyrer difor til renessansen og byrjinga på moderniteta vår. Grunna til at me veit så mykje om prosessane i Finnmark, i motsetnad til Troms og Nordland, er at dei i Finnmark hadde særs gode rutinar for føring av rettsprotokollane. Finnmark skiljer seg ut i andre høve og: Hekseprosessane var eit nytt fenomen juridisk, for no – i motsetnad til tidligare tiders praksis – blei kvinna myndiggjort og sjølv ansvarleg for handlingane sine (i motsetnad til faren, mannen eller formyndaren/vergen hennar). Rundt ⅘ av «forbrytarane» var kvinner, men blant samane var forbrytarane menn; dette er særs uvanleg såvel i nasjonal som i internasjonal kontekst.

Han gjekk vidare over på nokre definisjonar. Han påpeikte at me, for å kunne følgje forelesningane og pensumlitteraturen riktig, måtte forstå ein del nøkkelomgrep.

I The Oxford Handbook of Witchcraft in Early Modern Europe and Colonial America (Oxford University Press, Oxford 2013), forteller Richard Kieckhefer at:

The chronicle of Hans Fründ, written in German at Lucerne between 1428 and 1430, refers to witches (Hexsen) in the French-speaking part of the Valais who are guilty of evil, heresy, and sorcery (boßheit und ketzerÿe und zŏberÿe).

Richard Kieckhefer: The First Wave of Trials for Diabolical Witchcraft, OHoW, ss. 160f.

  • Omgrepet brukt om lovbrotet endra seg frå gamal tid til tida hekseprosessane skjedde:
    • engelsk «sorcery» blei til «witchcraft»;
    • tysk «Zeuberei» blei til «Hexerei»; og
    • norsk «trolldom» blei til «hekseri», men sjå merknad nedom.

Hekseri blei det nye superbrotsverket, ei viktig utvikling. Men ein bør merke seg at ingen av dei nordiske landa tok i bruk det nye ordet; me beheldt det gamle så lenge prosessane vara (den siste norske heksebrenninga var i 1696); hekseomgrepet me nyttar no, kom først på 1700-talet i diskursen vår (altså etter at prosessane var over her), som med Holberg sine epistlar. Difor, i Noreg og Norden:

  • kvinnelege hekser: trollkvinner
  • mannlege hekser: trollmenn
  • barnehekser (< 12 år): trollungar
  • fleirtal: trollfolk

Mest alle demonologar var sams om ein del definisjonar og handlemåtar:

  • Hekseri var eit unntakslovbrot; dermed var det lov med «tiltak» som domstolane elles ikkje tillét. Eksempel på dette var tortur og vannprøve.
  • Diabolisme: Alle trollfolk utøvde per definisjon diabolisme, implisitt (uvitande) eller eksplisitt (sjølvvalgt). Kunne ein påvisast å vere eit trollfolk, var det dermed ikkje nødvendig å skuldast for andre gjerningar.
  • Maleficium: Svart magi, ikkje nødvendigvis knytt til Satan. Frå Lewis & Short:
    • mălĕfĭcĭum, -ĭi, n. maleficus,
    • I. an evil deed, misdeed, wickedness, offence, crime. […] B. In partic. (mostly post-Aug.): 1. Fraud, deception, adulteration […] 2. Enchantment, sorcery […]
    • II. Transf., mischief, hurt, harm, injury, wrong inflicted (acc. to maleficus, II.) […]
  • Forskjellen på omgrepa var kven som brukte det: «diabolisme» var for intelligensiaen, medan «maleficium» var brukt folkeleg.
  • Signeri: Kvit, legemagi. Etter synet til dei intellektuelle, stod Satan bak signeri òg; dette var i motsetnad til kva folket tenkte.
  • Forgjering: Å forgjere (bm: forgjøre) var å magisk skade ved å forårsake uhell eller ulykker.

Eg hadde nokre spørsmål som det ikkje var tid til å få svar på, mellom anna kvifor trolldom og trollkontakt blei straffa mildt i førreformatorisk tid, når det samstundes blei omtala som ein særs alvorleg ting å gjere. Det var fleire ting, men det blei aldri tid til å spørje om det, og eg noterte dei ikkje ned; om eg kjem på dei, skal eg tilføye dei her. Dessutan bør eg nemne at eg har ein video heime som var del av eksamen eg lenka til over. Når eg finn han att att, skal eg dele han her.

Korleis sett ein inn bilete frå Google Drive på nettsider?

Bruk overskrifter fra h4 til h6.

Dette har plaga meg lenge. Eg har ein del bilete eg ønskar å bruke på bloggen min (og i andre samanhenger) som eg har lagra på Google Drive, men har til dags dato ikkje funne ein måte dei kan visast på når ein brukar img src="". Løsninga var – ikkje overraskende – å finne på StackOverflow:

  • I Google Drive, åpne deling for fila og kopier lenka
  • Når du skal sette inn biletet, t.d. via img eller på eit forum, endre Open? til uc?

tirsdag 20. mars 2018

Scrabble med VG-ord (kreative neologismer)

Scrabble er artig, men har et klart problem: Det er veldig tydelig at spillet er skrevet med det engelske språket for øyet. Mens det for engelsk er mulig (i hvert fall kan det tenkes å være mulig) å skrive ei komplett ordbok, er dette noe som aldri kan la seg gjøre for språk som de germanske, finsk, og andre språkfamilier der sammensatte ord er normen (slavisk?).

Ei slik ordbok hadde naturligvis vært utdatert med en gang den ble ferdigstilt, men det er en annen sak.

Så vi bestemte oss for å spille en runde med temaordregelen (bonuspoeng for å legg et ord innenfor angitt kategori), og temaet skulle være i neologismens hovedkvarters ånd, med andre ord VG-ord. For å få det godkjent måtte ordet inneholde mye om hva saken kunne dreie seg om og spilleren måtte kunne argumenteres for hvordan det kunne ha fått plass på ei avisforside.

Scrabblebrettet vårt fullført med flere fine VG-ord prominent til stede.

Scrabblebrettet vårt fullført. Det var en bra runde! Resultatet ble (jeg var første spiller): T-I 192, K 245, M 266.

Foto: Tor-Ivar Krogsæter

Jeg synes vi gjorde det bra, og Kjerstis to glimrende neologismer må så klart fremheves: ªhøgretroll« (troll som plager Høyre-folk) og ªfromklådd« (i disse sextrakasseringsdiskusjonsdager burde konteksten for betydninga være klar). Mamma bygde på startordet til vi til slutt endte med ªseirognavfallet« (Kjersti took den siste trippelen), og jeg leverte ªjordencamp«. Siste nytt fra VG (eller kanskje Vårt land?):

Høgretroll fromklådde på jordencamp i seirognavfallet

Mer om denne saken – som har absolutt ingen nyhetsverdi – på side 5–15. I neste utgave gjør vi det vi kan for å ende all fremtidige karriere for liket vi smir mens det er varmt. Se kommentarer i På den andre siden, sporten og kulturnytt. Følg debatten på VGnett – hva mener du? (Vi vil vite meningen din selv om vi vet at den ikke tilføyer noe som helst av verdi til samfunnsdebatten; det er derfor du kan være trygg på at vi ikke ber deg identifisere deg før du toller, og vi ikke utøver noe som helst redaksjonelt ansvar.

Troverdig? Jeg våger meg dessverre på å påstå et ja.

fredag 9. mars 2018

Tegning fra taekwon-do-lillesøster

Sist trening – som var ei veldig fin økt med barn nybegynnere – kom en av elevene til meg og ga meg ei tegning lillesøstra hadde tegnet. Jeg ble så glad og den var så fin, at jeg syntes det var vel verdt å bevare den her på bloggen.

Tegning gitt meg av en av taekwon-do-elevene mine på barn nybegynner. Hun har tegnet at jeg gjør et punch, gitt meg gult og grønt hår, og tegnet gule hjerter rundt hele meg.

Hun har jo tegnet veldig flott! Jeg har fått bakoversveis (og interessant nok ìkke skjegg), og hun har tydeligvis fulgt med på timene, for hun har vært veldig nøye med tilbaketrekket. Det blir nok ei ninjasmåkakejente av henne snart.

torsdag 8. mars 2018

Jobbmesse på The Edge

Som arbeidsledig er det viktigste man gjør selvfølgelig å søke etter jobb, men når drømmejobben er et stipend som samisk-og-arktis-kåte UiT neppe noen gang kommer til å lyse ut, er det neppe noe overraskende over at jeg har hatt lite hell med jobbsøknadene så langt. Det har blitt søkt på noen stillinger siden jeg ble arbeidsledig i fjor, blant annet noen stillinger på UiT, men jeg har nok ikke hatt de kvalifikasjonene som ønskes til de stillingene.

Jobbmesse på Scandic Hotel The Edge i regi av Nav, 8. mars 2018. Foto: Tor-Ivar Krogsæter

Nå i dag var det kalt inn til jobbmesse på Scandic Hotel The Edge, og man var pålagt av Nav, gjennom den nye tjenesten de har lansert (aktivitetsplanleggeren) å takke ja og å møte. Så da det så var på tide å komme hadde jeg ikke så rent mye valg.

Det var, som forventet, mye å hente der for folk med fagbrev; for dem med høyere utdanning var det nokså ymse. Nav, UNN, Rehabiliteringsenteret Nord-Norges kurbad og Tromsø ungdomssenter var vel de eneste som pekte seg ut, samt – selvfølgelig – rekrutteringsselskapene, representert av Manpower, Adecco og et par andre.

Jeg har noen søknader å skrive, og må ytterligere oppdatere CV-en min, blant annet hos Manpower. Det mest interessante med alt, var BUF-etats Tromsø ungdomssenter og UNN; jeg skal i hvert fall ta kontakt med dem. Kan hende jeg bare må innse at noen doktorgrad blir å ta lang tid å få anledning til å ta, om noensinne.

onsdag 7. mars 2018

Dikt til spelarane mine

Dvergen Kraugunn ralla i borga, Burga den umøye humra i skjegget, og lyste om dvergfrua nytt ut om egget (som Balan sin lærling i prestehabitt, den djerveste krigerska, hardfør, men litt svak for ein alv i fra skauen) ho mistenkte kjerringa bar på i korga.

Moran, han nekta kven enn som forspurte: Om det som blei sagt om den tussete mannen at han skulle vere ein stol for kvarannen var sanning? Når ribbein vart skoten i lungar og nasebein skingra og pungar fekk danning av halvtussen, hardt og brutalt, då angra dei på at dei lurte.

Avni med skjønaste dufta, han flagra og fluffa og dansa, han tralla på trollord, la beist nedi matjord, men var jo så ven og så veik og så spe at skulle dei fælsame ha han i kne så trongtest det berre ei vekje med kraft nok til å klemme ut ammemorsaft, så Avni blei svimen og snurra og svansa, og styrta i gjørma frå lufta.

Mia var ven, ho var spe, ho var lin, ho var skjøn, kvassaugd, men kanskje litt snar til å trekkje ut pila og leggje an skotet: Basketak er ikkje hindring for piler som skytes av alven, men etterpå bøy ho på lindring. Er rett ikkje sikkert at bota for brotet er nok for å hindra ein skotredd kar fra å freiste ein ravn til å høyra på budet si bøn.