søndag 30. august 2015

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16

Catulls 16. dikt: Forsvaret av manndommen

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Cicero: Esse, quam videri. Bilde fra Tumblr, brukeren kalboor.
Ciceros glimrende oppsummering: Å være, heller enn å synes. Og ja, det skal være i passiv.

Catulls 16. dikt – eller sang som de gjerne benevnes – var ansett som så grovt, at det godt ut i det 20. århundret var uoversatt i publikasjoner. Skulle man i det hele tatt finne det oversatt, var gjerne det viktigste partiet, åpningslinja – som gjentas med fornyet mening til slutt – sterkt forfinet, som i Nuts to you, boys, nuts and go to hell. En nyere britisk oversettelse som er langt mer presis, er I will bugger you and face-fuck you.;¹¹⁸ verbet to bugger betyr bokstavelig talt Penetrate the anus of (someone) during sexual intercourse.¹¹⁹ Selv i dag, to årtusener senere, ble bruken av diktet del av en stor arbeidsrettsskandale i England, med påfølgende kommentering i alt av mediehus; BBC og konservative aviser skilte seg ut ved at de ikke en gang ville vise hva teksten faktisk betød på engelsk.¹²⁰

Diktet er et av de sterkeste eksemplene på hvordan Catull lekte seg med uttrykk, og gjennom håndverket hans gis leseren en ny opplevelse av det man akkurat hadde lest bare få linjer tidligere. Sentralt for diktet er mannsrollen. Nyere antropologi har vist at et samfunn ikke bare har én maskulinitet og én femininitet, men heller ei hegemonisk kjønnsrolleoppfatning, definert av den til enhver tid gjeldende samfunnseliten, med den konsekvens at de som ikke er del av eliten enten følger dem så godt de kan, eller velger seg å være utenfor paradigmet, i et kjønnsrollemønster som følgelig oppfattes som avvikende, utilstrekkelig eller mindreverdig. Denne kompleksiteten er å finne også i antikke kjønnsroller, og problemene kan ofte ses knyttet til det seksuelle.¹²¹ Sentralt for dette diktet er dermed om man kan identifisere mannen og mandigheta gjennom dikterens tekster eller ei,¹²² og det er nettopp dette spørsmålet som gjør at åpnings- og avslutningslinjene veksler så sterkt på hverandre. La oss først se på teksten i latinsk originaltekst:

Pēdīcābō ego vōs et irrumābō, Aurēlī pathice et cinaede Fūrī, quī mē ex vērsiculīs meīs putastis, quod sūnt mōlliculī, parum pudīcum. Nam castum esse decet pium poētam ipsum, versiculōs nihil necesse est; quī tum dēnique habent salem ac lepōrem, sī sunt molliculī ac parum pudīcī, et quod prūriat incitāre possunt, nōn dīcō puerīs, sed hīs pilōsīs quī dūrōs nequeunt movēre lumbōs. Vōs, quod mīlia multa bāsiōrum lēgistis male memarem putātis? Pēdīcābō ego vās et irrumābō.

Til gjendiktninga har jeg valgt nordnorsk mål, av to årsaker: Det høver seg veldig godt, tatt i betraktning den sterkt muntlige karakteren diktet har; og metrikken lar seg langt bedre løse i den viktige åpningslinja, grunnet apokoperinga som hører til dialekten. Jeg må likevel får advare sarte sjeler om at teksten fortsatt er sterk kost:

Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers, din kuksuger, Aurel, og rumpis,¹²⁴ Furius, som har meint utfra småvers æ har dikta, som é søt, at æ sjøl ska vær en mjuking! Jau, en dydig poet ska avstå skjett’n livsstil, førr sin del, men det gjellj da ikkje småvers, og særlig når de har litt viddj og ynjde, vess det é litt usømmelig og småfrækt,¹²⁵ også vess de kanj klar å ægg fræm kløe… Hos gluntjan? Nei, æ meina dæm med kroppshår, dæm som ikkje får støle læm i gang. Væl, så dokker har læst om kyss i mange tus’n, og si’r at æ e minnjer manjdig? Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers.
Referanser

¹¹⁸ Fra bloggen Bookkake, hentet 21. august 2015 kl. 8.49.

¹¹⁹ Oxford Dictionaries, søkeord bugger, hentet 18. august 2015 kl. 18.42; Beard 2009; Quinn 2003 (1973): 143f.

¹²⁰ Beard 2009; Higgins 2009.

¹²¹ McGinn 1998: 165f, og særlig n. 15; Williams (2010: 180) forteller at According to the Priapic prime directive, a real man must always and only play the insertive role in hierarchically constructed encounters of this sort. og videre at Since men who played the insertive role were performing precisely the action [of penetration] that was understood to be masculine by definition, the noun vir (”man•) and its derivative adjectives and adverbs often have a specific nuance, referring not simply to a biological male male but to a fully gendered ”real man,• that is, one who penetrates.

¹²² Beard 2009.

¹²³ [Kommentar i fotnote, ikke av relevans her.]

¹²⁴ Her støtter jeg meg på Norsk ordbok: rumpis.

¹²⁵ Jeg støtter meg her på forslaget til Quinn (2003 (1973): 144f) hva gjelder denne tolkninga.

Bibliografi
  • Bookake: Hovedside, Dirty Mondays: Catullus 16.
  • Oxford Dictionaries.
  • Beard, Mary: Pedicabo ego vos et irrumabo: what was Catullus on about?, fra The Times Literary Supplement, seksjonen A Don’s Life, publisert 25. november 2009.
  • Higgins, Charlotte: Catullus still shocks 2,000 years on, fra The Guardian, seksjonen Charlotte Higgins on Culture, publisert 24. november 2009.
  • McGinn, Thomas A. J.: Prostitution, Sexuality and the Law in Ancient Rome, Oxford University Press, New York, 1998.
  • Williams, Craig A.: Roman Homosexuality, andre utgave, Oxford University Press, Oxford / New York, 2010.
  • Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.

tirsdag 18. august 2015

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5

Status kapittel Ⅳ

Jeg jobber fortsatt med det fjerde kapittelet, og har avsluttet gjennomgangen min av Sulpicia. Jeg har utsatt Catull lenge nå, selv om han står før henne i teksten, fordi jeg har visst at det var mer arbeid med ham. Å arbeide med kortere dikt før ham, gjorde det enklere for meg nå som jeg skulle begi meg ut på tekstene hans, som jeg synes har vært vanskeligere å komme forstå og la meg begeistre for, slik Sulpicia gjorde. Catull har vetnet lenge har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Men nå er jeg altså i gang, og første dikt av ham er ferdig bearbeidet typografisk og ferdig oversatt.

Gāius Valĕrius Catullus (87–54)

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Moderne Catullus-byste fra Sirmione, Italia. Kilde: Encyclopædia Britannica. Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 (Generic)

Den fremste representanten for stilskolen som av Cicero ble kalt neoterikerne – neōteroi eller poētae novī: de nye dikterne – var Catull. De var ei gruppe diktere som lot seg inspirere av særlig grekeren Kallímakhos (3. årh. fvt.) samt den mer samtidige Parthénios av Nikea, som kom til Rom rundt slutten av 70-tallet fvt. Det ser ut til å ha blitt moteriktig for aristokratene fra slutten av det andre århundret fvt. å vise seg frem ved å resitere noen linjer poesi som imiterte den greske, erotisk-sentimentale diktninga. Dermed ble sjangrene for småvers (klassifisert som lyrikk og epigram) blant elitens mest populære tidsfordriv.¹⁰⁵ De nye dikterne var beundrere av a Callimachean aesthetic of brevity and learned wit,¹⁰⁶ men diktere som Catull ga det en klart romersk karakter:

Balanced understatement is the keynote, passing easily from colloquialism to angry insult with devastating directness, or to the obsessive repetition of phrases which seem to change in meaning each time they recur; or sliding off with equal assurance into succinctly evocative imagery. The style of the elegiac fragments is drier: the main tool here is logic rather than imagery; the dominant mood, a charactericstically Roman determination to get things straight — or, on less important occasions, to expose a fool to ridicule by the ironic use of antithesis and juxtaposition.¹⁰⁷

Catull ble omtalt og sitert både i samtida og ettertida med stor respekt. Man antar han virket fra en gang rundt 61–60 og frem til rundt 54, og Lesbia – pseudonymet han gir puella-en sin – var sannsynligvis velkjent i samtida som den beryktede Clodia, som ble gjort til latter av Cicero da han forsvarte den tidligere elskeren M. Caelius Rufus mot beskyldningene hennes om bl.a. forgiftningsforsøk. Skal man tro ryktene som verserte, som Catullus refererer til i 79. dikt, holdt hun seg ikke bare med flere elskere, men hadde også et seksuelt forhold til egen bror.¹⁰⁸

Flesteparten av Catulls 116 bevarte dikt og fragment er korte, og kan nærmest beskrives som epigrammatiske.¹⁰⁹ Språklig forsøker de å gi oss inntrykk av at vi hører dikterens egen stemme, og de er dermed nokså nær dagligtalen, som under Catull var i en overgangsfase; man finner derfor en del gammeldagse former som senere skribenter ikke bruker, men dette er nok ofte bevisste valg gjort av dikteren for å skape en følelse av påtatt høytidelighet. Obskøniteter brukes fritt, men ikke tilfeldig, og plasseres gjerne tekstlig for å skape en kontrast som gjør at de kan oppleves med den hele og fulle tyngden sin. Som hos Sulpicia – ei samtidig av ham, som ser ut til å både gjennom ektemannen og broren sin å ha blitt del av Catulls diktersirkel (se s. 22) – brukes neologismer fritt (nyskapte ord, gjerne for komisk effekt). Han har dessuten et rikt utvalg av sammensatte ord og diminutiver, som (&0133;) express [a complex] attitude, to the object named or described, ranging between the extremes of irony and pathos. Sometimes the diminutive mocks; sometimes it expresses affection; some­times it claims sympathy (…).¹¹⁰

De to viktigste diktene for studiet vårt av Catull, er de velkjente diktene 5 og 16. Begge diktene er skrevet i hendekasyllabisk meter, altså tre arsiser, fulgt av to thesiser, og deretter tre trokéiske føtter der siste fots sluttelement som anceps har tvetydig lengde.¹¹¹ I det 5. diktet erklærte han kjærligheten sin for henne og omverden, og lot oss få vite at de ikke kom til å bry seg om hva gamle, misunnelige, sladrende menn mener om dem. I det 16. diktet forsvarer Catull æra si, og vennene Fūrius og Aurēlius får høre at ikke er han bare mann, men mer mannfolk enn hva de kan håndtere.

Referanser

¹⁰⁵ Konstan i Harrison 2005: 350f; Levene i Harrison 2005: 32; Quinn 2003 (1973): xiii.

¹⁰⁶ Konstan i Harrison 2005: 351.

¹⁰⁷ Quinn 2003 (1973): xxviii.

¹⁰⁸ Quinn 2003 (1973): xii, xvi–xix og 414, sistnevnte av disse med referanse til Ciceros taler for Caelius, mot Pīsō og for Sestius (Cael. 32, 36 og 78, Pis. 28 og Sest. 16).

¹⁰⁹ Diktene 61–68 er fra 48 til 408 linjer lange.

¹¹⁰ Hemelrijk 1999: 149; Quinn 2003 (1973): xxvii–xxxi – sitatet s. xxxi.

¹¹¹ For grunnleggende metrikk, se under gjennomgangen av elegisk distikhon s. 28. de tidligere bloggpostene (, ) mine om Properts.

Bibliografi
  • Harrison, Stephen (red.): A companion to Latin literature, Blackwell Publishing, 2005. Herunder:
    • Konstan, David: Friendship and Patronage
  • Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.
  • Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Catullus’ femte dikt: Vi skal leve, mi Lesbia

Latinsk originaltekst
Vīvāmus mea Lesbia atque amēmus rūmōrēsque senum sevēriōrum omnēs ūnius aestimēmus assis! Sōlēs occidere et redīre possunt; nōbis cum semel occidit brevis lūx, nox est perpetua ūna dormienda. Dā mī basia mīlle, deinde centum; dein mīlle altera, dein secunda centum; deinde usque altera mīlle, deinde centum. Dein cum mīlia multa fēcerimus – conturbābimus illa, nē sciāmus, aut nē quis malus invidēre possit, cum tantum sciat esse bāsiōrum.
Gjendiktning av undertegnede
La oss leve mi, Lesbia, og elske, og det sladderet til de gamle, gretne – la oss verdsette alt sånt fjas én as!¹¹³ Soler dør, men de vender òg tilbake; én gang dør jo for oss det korte lyset – i den evige natta sover alle. Gi meg ett tusen kyss, så hundre nye; enda følg på med tusen, derpå hundre; og så tusener til, og enda hundre. Når vi, deretter, har gjort mange tusen – la oss rote dem sammen så det ikke vites, hvis noen kaster ondt på oss, av oss hvor mange av kyss vi har latt telles.

Myntenhet som i seinrepublikken var lik ¹⁄₂₄ pund kobber (L.o.: ās).

Med unntakt av linje fem, som krever av leseren å lese linja med et uvant trykk på for, synes jeg oversettelsen/gjendiktninga fungerer bra. Tips til hvordan løse linje 5 mottas med stor takk! Tilføyelse, litt senere i dag: Jeg fant ei bedre oppbygging av fjerde og femte linje, og synes de fungerer godt nå. (Tidligere formulering: Dø kan solene, og kan snu tilbake, | én gang dør jo det korte lyset for oss;

lørdag 15. august 2015

Lingua latīna: Sulpicia i oversettelse, dikt 4 og 6

I forbindelse med skrivinga av kapittel Ⅳ har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Jeg tenkte å dele oversettelsene mine med dere, og tilbakemeldinger settes stor pris på. Det kan være verdt å nevne at diktene hennes er skrevet på elegisk form, så dersom man ikke er kjent med metrikken, anbefaler jeg å ta en titt på to av artiklene mine fra for lenge siden: I Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ tar jeg kort for meg hvordan ei verselinje skrevet i elegisk distikhon bygges opp, og i Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ har jeg noen tips om hvordan lese med metrikk og ei ordliste.

Jeg har oversatt alle diktene, men kun fjerde og sjette dikt er gjendiktet i si helhet. I første dikt erklærer hun kjærligheten for omverden; i andre dikt beklager hun at hun ikke får feiret bursdagen sin i Roma der den elskede Cerinthus er, og i tredje dikt forteller hun at hun har lyktes å overtale onkelen Messalla til å la henne feire den i Roma likevel; i fjerde dikt lar hun Cerinthus få høre hva hun mener om sidespranget han har tillatt seg; i femte dikt er hun syk og ensom; og i sjette dikt velger hun å forlate ham.

I tekstene nedenfor har jeg markert de trykksterke stavelsene med en prikk under, både på latin og norsk.

Sulpicia 4 (Tib. 3.16) – irettesettelsen av Cerinthus

Latinsk originaltekst
Grātum est, sēcūrus multum quod iam tibi dēpermittīs, subitō nē male inepta cadam. Sit tibi cūra togae potior pressumque quasillō scortum quam Servī fīlia Sulpiciā: Sollicitī sunt prō nōbis quibus illa dolōris nē cēdam īgnōtō māxima causa torō.
Gjendiktning av undertegnede
Takk for at du allerede så lettsindig mot meg så mỵe tillater, så jeg med ett vondt faller om som en narr. Måtte til større bekymring togaen – veid med en ullkurv – være, og hora, enn meg, Sulpicia, Servus’ barn. Uroes gjør de for oss, for hvem største bekymring er at jeg lar meg felles av lyst; slik får man lavbyrdig seng.

Dersom første linje ikke rendres riktig, er det fordi y-en skjuler prikken under. Her er linja ukursivert: Takk for at du allerede så lettsindig mot meg så mye

Det kan være verdt å bemerke at jeg i oversettelsen har valgt å la Sulpícia betones på første stavelse – Súlpicia – som egentlig er ukorrekt. Her er verdt å merke at vi leser med betoning; det hadde vært fremmed for romerne. Det var to grunner til at jeg gjorde dette valget. Det ene var for å få det så nært som mulig originalteksten; hun sier faktisk sitt eget navn nettopp med den «trykk»-plasseringa i diktet, og med sitt eget navn som det siste i linja vektlegges det. Ved å ha det som det første som sies etter cesuren i den norske oversettelsen, får man noe av den samme effekten på norsk, og dersom man leser siste stavelse som -ja i stedet for -ïa, fungerer det brukbart metrisk. Den andre grunnen var at jeg ønsket å få et énstavelsesord som siste ord i verselinja, og det var umulig å sette navnet hennes til det, siden vi leser med betoning; navnet hennes kan ikke betones på siste stavelse når man leser på norsk. Løsninga på problemet ble å bytte ut datter med barn, og sluttresultatet synes jeg fungerte.

Sulpicia 6 (Tib. 3.18) – poetens beklagelse

Latinsk originaltekst
Nē tibi sim, mea lūx, aeque iam fervida cūra ac videor paucōs ante fuisse diēs, sī quicquam totā commīsī stulta iuventā cuius mē fatear paenituisse magīs, hesternā quam tē solum quod nocte reliquī, ardōrem cupiēns dissimulāre meum.
Gjendiktning av undertegnede
La meg nå ikke for deg, mitt lys, bli en glødende yndling slik som jeg synes ha blitt nå disse dagene før; Skulle jeg, tåpen, ha greid å begå noe gjennom min ungdom som jeg kan tilstå å si mer er til anger for meg, enn å i gårdagens natt å ha latt deg alene forlates – jeg lot en glødende lyst skjules av hensyn til meg.

Tilbakemeldinger

Som nevnt over og i tidligere poster, setter jeg stor pris på tilbakemeldinger. Det var en del som viste interesse for de forrige postene mine der jeg tok for meg noen bevingede ord (), og jeg håper Sulpicias vakre diktning kan bli satt pris på av flere enn meg. Dersom noen er nysgjerrig på å lese henne og finne ut om henne, kan jeg komme med et par anbefalinger:

  • Skoie, Mathilde: Reading Sulpicia : Commentaries 1475–1990, Oxford University Press, New York, 2002.
  • Tibullus, Albius & Lygdamus & Sulpicia; Dennis, Rodney G. & Putnam, Michael C. J. & (oversettere): The Complete Poems of Tibullus : An En Face Bilingual Edition, University of California Press, Berkeley / Los Angeles / London, 2012
  • Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Bilde av Skoies bok «Reading Sulpicia», hentet fra Amazon. Bilde av Dennis og Putnams bok «The Complete Poems of Tibullus», hentet fra Amazon. Bilde av Hemelrijks bok «Matrona Docta», hentet fra Amazon.

Og nå, for meg, var det tilbake til skrivinga.

Studieplassen min

Det er lørdag, solskinn og varmt ute, men jeg dro på universitetet for å prøve å få skrevet mer. Det tok ei stund før jeg kom i gang, fordi jeg fant ut at jeg ville gjøre andre ting først… (Forhåpentligvis blir resten av dagen en effektiv arbeidsdag.) Så her presenteres arbeidsplassen min. Det er en viss orden i kaoset. Bildet får tale for seg selv.

Masterstudentlesesalsplassen min på UiT. Bilde av bøker om latin, grammatikk, juss, kjønn, sex, seksualitet og mye annet. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Arbeidsplassen min på lesesalen for masterstudentene i historie i Breiviklia på UiT.

onsdag 12. august 2015

Lingua latīna: [Bevingede ord] Ⅲ

Mārcī Tullī Cicerōnis Ōrātiōnēs Philippicae

Dagens uttrykk er fra samme tale som de to foregående, fra 114. avsnitt, som avslutning på begrunnelsen hans (cōnfirmātiō). Det virkelig bevingede uttrykket fra denne passasjen kommer i morgen, der han poetisk forteller hva fred er. Grunnen til at jeg valgte akkurat dette korte sitatet i dag, er at det viser svært tydelig hvordan man kan uttrykke mye med få ord, med et sterkt bøyd språk som latin.

Illī quod nēmō fēcerat fēcerunt.

De [mennene] gjorde hva ingen hadde gjort [før dem].
eller
De [mennene] gjorde det som ingen hadde gjort [før dem].

Det Cicero snakker om her, er naturligvis Cæsars drapsmenn, som slik republikkens tilhengere så det tok livet av en som forsøkte å bli konge over romerne. (Som kjent hadde romerne et mildt sagt problematisk forhold til kongsmakt; veien fra konge til tyrann var gjerne kort.) Republikken får et liv og ei sjel i seg selv, i måten Cicero beskriver den, der han sier at Det romerske folket har menn til hvem de kan overlate republikkens ror; hvorenn de er hen i verden, der er forsvaret av hele republikken, eller – heller – der er selve republikken, som så langt bare har hevnet seg selv, og ikke kommet seg. (Cic. Phil. 2.113)

Grammatikken

Setningsstruktur

Hovedsetninga består av kun et subjekt, illī, med tilhørende verb på slutten, fēcerunt. Underlagt subjektet, er dessuten relativsetninga quod nēmō fēcerat.

Spesielle ord
Påpekende pronomen

Latin har, i motsetning til for eksempel norsk og engelsk, et stort utvalg av påpekende pronomen. Hvis man snakker om noe knyttet til en selv, 1. person, brukes hic, haec, hoc, og det oversettes vanligvis med denne eller dette. Hvis man snakker om noe tilknyttet 2. person, bruker man i stedet iste, ista, istud, som på norsk gjerne oversettes med den der / det der. Snakker man om noe fjernere, noe som er der borte, bruker man ille, illa, illud, som gjerne oversettes til den/-ne [der borte] / det/-te [der borte].

I tillegg til de nevnte ordene, kommer dessuten is, ea, id, altså han, hun, den/det; legg merke til at disse er å regnes som påpekende pronomen, og ikke som personlige pronomen. Dette skyldes nok at person uttrykkes gjennom verbet, og at man i de tilfellene man har behov for å nevne hvilken person det er snakk om, heller bruker navn, eller idem, eadem, idem og ipse, ipsa, ipsud. Det førstnevnte betyr den samme, og er ei sammenslåing av is, ea, id og partikkelen -dem. Det sistnevnte betyr selv, f.eks. Caesar ipse sē rēgī fēcit.Cæsar selv gjorde seg til konge.

Relativt pronomen

På norsk bruker vi vanligvis bare ordet som, men vi har også hvem, hva og hvis som kan brukes i så henseende. På latin har man tilsvarende i pronomenet quī, quae, quod, her vist tabulert, for oversiktens skyld:

Deklinasjon av relativpronomenet quī, quae, quod
Entall Flertall
m. f. n. m. f. n.
Dat. og abl. flertall har ei sideform quīs som også kan forekomme; den er lik for alle kjønnene.
Spørrepronomenet quis/quī, quae, quid/quod er foruten formene quis og quid identisk med relativpronomenet quis, quae, quod
Nom. quī quae quod quī quae quae
Akk. quem quam quod quōs quās quae
Gen. cuius quōrum quārum quōrum
Dat. cui quibus
Abl. quō quā quō

mandag 10. august 2015

Lingua latīna: [Bevingede ord] Ⅱ

Mārcī Tullī Cicerōnis Ōrātiōnēs Philippicae

Dagens uttrykk er hentet fra samme tale, 97. avsnitt. Han kommer til dette avsnittet etter å ha etterlyst penger som har kommet på avveie, som syv hundre skarve millioner sestertsier (eg. sēstertius, -iī, altså sesterkium, sesterkier – -ts-lyden har vi fått fra den tyske uttalen av latinsk c) fra Ops-tempelet, eller de førti millionene han (M. Antonius) plutselig ikke hadde i gjeld lenger. Så store hauger med penger, forteller Cicero, var samlet opp i M. Antonius’ hus, at han ikke lenger telte dem, men veide dem. Det er da han kommer med dagens bevingede ord:

At quam caeca avāritia est!

Men hvor blind grådigheten er!

Eller kanskje heller:

Akk, hvor blind grådigheten er!

Cicero, Phil. 2.97

Grammatikken

Setningsstruktur

Grunnet verbet, som er intransitivt, har vi her ei setning med et subjekt (avāritia) og et predikatsledd (caeca

Spesielle ord

Ordet at er en adversativ (motsettende) partikkel som fungerer som en adversativ konjunksjon. Det kan oversettes på mange måter, som regel men, men derimot e.l., men i denne sammenhengen passer det kanskje best å oversette det med Akk (…).

Hva gjelder quam, kan det her forstås som et spørrende adverb (NS § 227.E.2, 260.3, 261.4). Det oversettes vanligvis med hvor.

fredag 7. august 2015

Lingua latīna: [Bevingede ord] Ⅰ

Mārcī Tullī Cicerōnis Ōrātiōnēs Philippicae

Dersom noen vet om noen klassiske latinske uttrykk for bevingede ord hadde jeg blitt svært takknemlig for tips!

Itaque cum cēterī cōnsulārēs īrent redīrent, in sententiā mānsī: neque tē illō diē neque posterō vīdī neque ullam societātem optimīs cīvibus cum importūnissimō hoste foedere ullō cōnfīrmārī posse crēdidī.

Dermed, mens andre konsuler gikk fram og tilbake, holdt jeg fast ved meninga [mi]: jeg så deg verken denne dagen eller den neste, ei heller trodde jeg at noen som helst pakt kunne stadfestes mellom de utmerkede borgerne og en hensynsløs [samfunns]fiende.

Cicero, Phil. 2.89

Et par uttrykk å bite seg merke i:

īrent redīrent

Uttrykket īre redīre kan nok bedre oversettes som gå hit og dit, men jeg velger å gå for oversettelsen over i denne sammenhengen, ettersom den er nærmere opp til originalteksten, og dessuten er svært billedlig. Men det er et interessant uttrykk for å beskrive forvirrede folk.

neque tē illō diē neque posterō vīdī

Det jeg her la merke til, var måten setninga var konstruert. Man uttrykker på denne dagen ved å sette tidsuttrykket i ablativ, men ved en enkel tilføyelse av tidsadverbet posterius, får man uttrykket neque illō diē neque posterō. Som vanlig på latin, dersom man kan slippe å gjenta seg selv, benytter man seg helst av den muligheta.

Sara Robinson: «Fascist America: Are We There Yet?»

Sara Robinson
Sara Robinson. Bilde: Campaign for America’s Future, ourfuture.org

Nå i disse valgtider (både her i gamlelandet og over dammen) er det kanskje mer enn noen gang interessant å se hvilken kurs De forente (tja…) amerikanske statene tar. Det var Christian (Melbø-Jørgensen som gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen, og jeg synes den var svært interessant, og anbefaler den gjerne videre.

Fascismehistorikeren professor emeritus Robert O. Paxton
Fascismehistorikeren professor emeritus Robert O. Paxton. Bilde: Columbia University in the City of New York

Sara Robinson skrev i 2009 en artikkelserie om tilstandene, av hvilke den første het Fascist America: Are We There Yet?. Det er interessant lesning, og hun bygger artikkelen på analysene gjort av fascismehistorikeren professor emeritus Robert O. Paxton, med referanse til artikkelen hans The Five Stages of Fascism (i The Journal of Modern History, bind 70, № 1, mars 1998, ss. 1–23).

Hvis du er blant dem som gjerne bruker noen timer i løpet av dagen på å lese ting du egentlig ikke bryr deg om (og det gjør vi vel alle innimellom, ikke sant?), sett heller av tida til å lese artikkelen hennes, og, hvis mulig, artikkelen til prof. em. Paxton. Dersom du ikke har tilgang til den hjemmefra, gå til biblioteket ditt, og spør om du kan få den gjennom dem; alle som har universitetstilknytning, har tilgang gjennom JStor.

torsdag 6. august 2015

Lingua latīna: Litt latin om dagen gir is i magen

Den daglige donten

Hver dag når jeg ankommer universitetet, er det første jeg gjør (etter å ha ordnet meg frokost og en kopp te) å sette meg ned med dagens latinske ord, i flertall. Mens jeg leser gjennom teksten jeg for tida holder på å arbeide meg gjennom (og ting tar tid…), noterer jeg ned to til fire substantiv eller adjektiv og ett til to verb på pulten min. Dagen etter ved ankomst, står de der og venter på meg, så jeg er sikker på at jeg ikke glemmer dem; når jeg er ferdig, viskes de ut, og jeg kan starte dagen med blanke ark.

For å få svar på hvorfor og hvordan pugge, kan artikkelen Hva er automatisering og hva skal til for å automatisere effektivt. (sīc anbefales på det varmeste. Den er fra Tempolex og har fokuset sitt på metoder for automatisering av matematikkferdigheter, men er naturligvis relevant for alle andre fagfelt som krever automatisering.

Hvorfor pugge?
Jeg merker at det virkelig hjelper på, for det går atskillig raskere nå enn for bare noen uker siden. Deklinasjonene raser jeg gjennom på automatikk (unntatt 5.; den må jeg nok øve mer på), og konjugasjonene i indikativ går nokså godt nå. Dette betyr at når jeg leser tekstene, behøver jeg ikke å slå opp så mye i ordbøker og grammatikk, for jeg identifiserer det jeg leser automatisk i langt større grad enn før. Dermed kan jeg faktisk kose meg med teksten (særlig når jeg bruker en faceutgaver, altså slike med originalteksten på den ene sida og oversettelse på den andre), og oppdage språklige vendinger som ikke lar seg oversette, bare forstås.

Med andre ord: Hvorfor skal man pugge? Det bidrar til å gi god nok kontroll på språket til at man kan nyte tekstene i den opprinnelige, vakre språkdrakten.

Hvordan pugge?

Det har stor verdi å gjenta jevnlig. Når man prøver å lære seg noe nytt, lønner det seg òg å iverksette så mange sanser som mulig. Som eksempel kan nevnes hvordan jeg øvde på deklinasjonene da jeg begynte med latin for noen år siden: Mens jeg sa hvert ord i deklinasjonen, gjorde jeg håndbevegelser for å bedre huske hva man brukte de forskjellige kasusene til, for eksempel slik:

  1. Nōminātīvus: Legg hånda på ega brystkasse.
  2. Vocātīvus: Hev hånda som for å tilkalle oppmerksomheta til noen.
  3. Accūsātīvus: Pek med pekefingeren (J’accuse...!).
  4. Genitīvus: Grip fast med hånd.
  5. Datīvus: Beveg hånd ut som for å gi.
  6. Ablātīvus: Gjør en bevegelse som for å putte noe i en sekk.
Deklinasjonshånda, manus dēclīnātiōnis, manus declinationis, declension hand
Deklinasjonshånda – manus dēclīnātiōnis
En annen metode kan være å bruke fingrene. Til første deklinasjon bruker du fingertuppen (første posisjon), andre deklinasjon ytterste ledd (andre posisjon), osv. Nominativ er på tommelen (peke på seg selv med tommelen), vokativ i gropa mellom tommelen og pekefingeren, akkusativ på pekefingeren (anklage – accūsāre), genitiv på langfingeren (Piss off! That’s mine!), dativ på ringfingeren (Uxor vīta mea mihi est), og ablativ er på lillefingeren (bare derfor). For min del, brukte jeg dessuten venstre hånd til éntall og høyre hånd til flertall.

Jeg har naturligvis ikke behov for slike bevegelser nå lenger – de var bare et nyttig hjelpemiddel da jeg begynte – men det kan ikke skade å nevne dem dersom noen andre skulle være på leting etter tips. Nå handler det mer om å repetere nye ord så de sitter, og ikke minst å øve inn de mønstrene jeg aldri lærte meg skikkelig, som futurum Ⅰ og Ⅱ. En annen metode jeg brukte til å begynne med, var å gå trapper mens jeg konjugerte esse. Ved å tvinge en selv til å gjøre det rytmisk, automatiseres ordene veldig raskt, og det tok ikke mer enn noen få minutter å huske sum, es, est, sumus, estis, sunt. Dette er ikke så ulikt metronom-metoden ved innøving av ny musikk, for øvrig.

Hjelpemiddel: Deklinasjons- og konjugasjonsskjema

Til repetisjonen av dagens ord har jeg laget meg noen bøyingsskjema, som de som måtte ha lyst kan laste ned. Dersom noen skulle ha behov for originalfila (.ods), er det bare å si fra, så skal jeg sende den på e-post. For dem som klarer seg med pdf-en, kan den lastes ned via Google Disk: Deklinasjons- og konjugasjonsskjema. Tilgjengeliggjort fr. 7. august 2015.

onsdag 5. august 2015

Masteroppgave: Hvorfor det tar lang tid å skrive en akademisk tekst

Jeg har store ambisjoner om å bruke bloggen til å rense hodet for rusk og rask i løpet av dette semesteret, som er semesteret jeg skal levere inn masteroppgaven. Første forsøk på det, blir å fortelle veldig kort om hvorfor det tar så lang tid å skrive en akademisk tekst; greier man ei side per dag, har man tross alt gjort en veldig god jobb.

I dag har jeg i løpet av de siste tre timene skrevet følgende tekst:

(–––) I følge Cicero rømte M. Antonius, og han ble ved hjelp av venner som ville ham vel, hjulpet hjem i det skjulte. Saken er alvorlig, for hvis Cicero hadde lyktes i å få ham dømt, er det ikke utenkelig at han hadde kunnet dømmes etter lēx Iūlia maiestātis, som skal ha tredd i kraft i løpet av 48 fvt.76 Forbrytelsen var faktisk så alvorlig at selv vanærede, soldater, slaver, frigitte menn, og til og med kvinner, var gitt anledning til anklaging eller høring om saken.77

76   D.48.4.1.1, D.48.4.3. [Obs!] Den eneste kilden jeg til nå har funnet som bekrefter denne dateringen, er Wikipedia-artikkelen «Law on Maiestas». Denne har et språk som er utypisk for Wikipedia, og som etter all sannsynlighet er kopiert rett fra Encyclopædia Britannica (1910–1911-utgaven – altså 11. utgave), som den refererer til. Jeg avventer tilsendelse av artikkelen dette skulle måtte stamme fra.

77   D.48.4.7 og .8.

Noen av bøkene fra 11. utgave av Encyclopædia Britannica
Noen av bøkene fra 11. utgave av Encyclopædia Britannica.
Logoen til Project Gutenberg
Project Gutenberg: Ei fantastisk kilde til gammel litteratur, gratis og åpent tilgjengelig for alle.

Det er kanskje ikke store greiene, skulle man tro. Vel, den siste setninga krevde leting og oppslag i Digestene (Watson, Alan: The Digest of Justinian, University of Pennsylvania Press, Philadelphia PA, 1998 (revidert utgave), første gang utgitt i 1985), Studying Roman Law (du Plessis, Paul: Bristol Classical Press / Bloomsbury, 2012), Wikipedia-artikkelen Law on Maiestas, med tilhørende søk etter den rette artikkelen i nettutgaven av Encyclopædia Britannica (som ikke hadde den). Deretter ved å gå opp på KS-biblioteket og lete i Encyclopædia Britannica, dagens papirutgave, Der neue Pauly, og Brill’s New Pauly, som heller ikke hadde noe. Etter det ble det en tur opp på PJ-biblioteket og få hjelp der, som resulterte i tre potensielle treff og ett utlån, men ingen hjelp i det. Til slutt var det ned hit på lesesalen igjen for å se om jeg kunne ha noe mer hell med den digitaliserte 1910–1911-utgaven Encyclopædia Britannica, men etter mye leting fant jeg ut at det bindet artikkelen potensielt kunne stå, ikke var digitalisert enda.

Enden på visa ble at jeg spurte Robert om han kunne stikke en tur innom British Library og se om de hadde den gamle utgaven der. Inntil videre må bare fotnoten stå som den står.

Så slik er en students hverdag. Og dette har jeg lyst til å leve av? I grunn, ja.

mandag 11. mai 2015

Den første Hackmaster-karakteren min

Del Ⅰ

Hackmaster-logo hentet fra Kenzer & Co.s hjemmeside.

Hackmaster-logoen, fra Kenzer & Co.

Karaktergrunnlaget

Forrige uke, under brettspillkvelden på Imladris – mens de andre satt og snakket om Hackmaster-kampanjen de skulle begynne å spille på – fant jeg ut at jeg hadde lyst til å lage meg den første Hackmaster-karakteren min, bare for å gjøre det. Jeg fant frem terningene og kastet, og fikk et mildt sagt interessant resultat.

Egenskaper ujustert
str12/91
int4/85
wis12/10
dex10/14
con11/47
lks12/82
cha13/65
Hackmaster bruker, som noen har fått med seg fra tidligere poster, 3d6 + d% som utgangspunkt for karakterene; som de selv sier:

  • 3d6 in order does not mean you usually get an unplayable character – HackMaster drags the average 3d6 character ability back to 10-11 from 15-16

Hackmaster Player’s Handbook, s. 4.

Og de har helt rett i det.

Så nå ble utfordringa mi å finne ut hva i all verden jeg skulle gjøre med dette. På s. 5 (op. cit.) står det at hvis karakteren man har ikke har minst én verdi på 13 eller bedre eller to verdier på 5 eller mindre, you may name your character and then turn your sheet in to the GM for use as a shopkeeper, peasant or other hapless NPC and re-roll your character. så her hadde jeg altså noe jeg kunne bruke, og når man ser på tallene, sier første øyekast to ting: Han er i god form, er flink med folk, men har ingen boklærdom, dårlig hukommelse og er mer eller mindre ute av stand til å rasjonell tenkning. (Se PHB s. 13).

Bilde av en leiemorder hentet fra Tumblr, brukeren cjcore.
Leiemorder, slik cjcore ser den for seg.
Idéen

I dag fikk jeg en idé som kan passe godt. Jeg har generelt ikke likt å spille med eller mot onde karakterer, men å spille en karakter som kan gata, men ikke skjønner konsekvensen av handlingene sine, kan være spennende. For første gang ser jeg mulighetene til å spille en kaotisk ond person, som dreper for fote, synes det er riktig så morsomt, men som ikke nødvendigvis skjønner når han ikke bør gjøre det. Han er ganske enkelt ikke i stand til å tenke hva motstandens neste trekk kan være, og hvordan handlingene til denne personen kan påvirke dette. Lytet Inappropriate Sense of Humor kan kanskje passe godt til en slik karakter. Her er forklaringa i spillerboka:

Inappropriate Sense of Humor (5 BP): A character with this quirk is apt to laugh or blurt out playful but insulting comments at the most inopportune moments and play practical jokes on people he should not (such as pious priests and well-armed soldiers). He’s also the first to laugh when bad things happen to others (like falling in a pit) and might also inadvertently add injury to insult (such as pulling back his helping hand at the last second so his friend falls back into the pit just as he’s about to climb out).

Hackmaster Player’s Handbook, s. 131.

Med dette som grunnlag, tror jeg jeg faktisk kan ta de sju tallene jeg nå har til neste trinn i karakterlagingsprosessen: å velge rase, klasse og moralretning. Hva gjelder klasse, kommer jeg til å satse på en av de tre snikete klassene: tyv, kjeltring eller (snik)morder, mest sannsynlig den siste; hva gjelder moral, satser jeg på kaotisk ond (eller kanskje kaotisk nøytral); og hva gjelder rase, står valget mellom alv, gnom, halvalv (menneskefostret), halvhobgoblin, halvork eller menneske. Slik jeg ser det for meg nå, blir det en kaotisk ond, halvalvisk snikmorder. Hvordan det blir, tar jeg i neste post.

Og forresten: Jeg har brukt han frem til nå; det er slett ikke sikkert at det er det jeg kommer til å gjøre. Kanskje jeg skal forsøke meg på å spille ei dame som utgir seg for å være mann? For den interesserte, kan det være verdt å ta en titt her: Cross-Dressing in Medieval Times (Men).

søndag 10. mai 2015

Moralkompasset

Det er svært sjeldent at jeg skriver noe nå for tida, ganske enkelt fordi jeg ikke har tid til det mens jeg skriver på masteroppgaven. Men idag tok jeg meg fri, og brukte tida på Imladris sammen med en av utvekslingsstudentene der (Dash), på å regne ut hvor stor energi og kraft en tomat kastet ut fra en skyskraper har i det den treffer bakken. Vi kom for øvrig frem til at den oppnår ei hastighet på ca. 99 m/s, og lander med ei kraft på 2,45 N og en energi på 1225 J.

Tradisjonell visning av moralkompasset (alignment):
 lov ↔ kaos
ond ↔godlovlydig godnøytralt godkaotisk god
lovlydig nøytralnøytral*kaotisk nøytral
lovlydig ondnøytralt ondkaotisk ond
* Dette kan være to typer nøytral: Den første typen (nøytralt nøytral) er den som ikke bryr seg, mens den andre typen (sann nøytral) er den som bevisst søker mot en opprettholdelse av balanse mellom kaos, lov, godhet og ondskap.
Jeg tok en test for lenge, lenge siden for å se hvilken alignment jeg selv var; jeg skrev om det i posten «Jeg er visst lovlydig god igjen».

Så hva gjør man når man slapper av? Fysikkdiskusjoner for moro skyld, er selvfølgelig viktig. Midt på dagen ble jeg invitert på Bazinga av Elena. Og da jeg kom tilbake til Imladris, gikk diskusjonen på hvorvidt moralkompasset er et hjelpemiddel eller ei hindring, og på hvorvidt det er mulig å definere godt og ondt som absolutter, eller om de er relative verdier. Tidligere laget jeg meg et tredimensjonalt moralkompass, som jeg mener mye bedre representerer forholdet mellom de ni (ti) kategoriene. I motsetning til hva man får inntrykk av fra de todimensjonale visningene av moral, er det min oppfattelse at LG og KO ikke er så fjernt fra hverandre som det kan se ut til. De er diametralt motsatt, ja, men veien fra den ene til den andre sida, er like lang som for alle de andre, og kan vel så gjerne gå via nøytralitet, som direkte, dog det er litt mindre sannsynlig. Som tabellen viser, blir ytterpunktene plassert slik at eneste vei å gå fra det ene til det andre hjørnet, er via nøytral (hvis kortest vei), eller via de andre moralstillingene (hvis lang vei). Riktignok åpner de fleste system for at man kan få et plutselig skifte, men det skal mye til for det; normalt sett beveger man seg et trinn av gangen.

Da jeg først lagde moralkompasset i 3D, var det ved hjelp av sammenlimte papirstrimler, som jeg formet til to baller for å visualisere hvordan de kom til å forholde seg til hverandre. For noen dager siden fant jeg derimot ei side – TinkerCAD – som lot meg prøve å lage dette i 3D (med mulighet for å kjøpe 3D-skrivertjenester for mange, mange penger etterpå). Dersom jeg skulle få tilgang på en 3D-skriver til en rimelig penge, kommer jeg til å få laget meg en slik plastbal, bare fordi jeg kan. Men i mellomtida må jeg nøye meg med modellen jeg laget meg:

3D-modell av moralkompasset, som laget av Tor-Ivar Krogsæter
3D-modellen jeg laget meg av moralkompasset. Som man ser, er det mange veier til Rom, enten via senteret (sann nøytralitet), eller de litt lengre veiene rundt, med nøytralitet som mellomsteget.

Jeg er ikke sikker på om den lille klumpen i midten egentlig bør beholdes. På den ene sida viser den hvordan sann nøytralitet er like nært tilknyttet alle retninger, mens figuren på den andre sida mistet den direkte overgangen fra ei moralsk innstilling til den andre. Men jeg synes den fungerer slik den er, og kommer neppe til å gjøre noen forandringer.

Det kan kanskje være greit å nevne hvordan den lages (av papir, ref. øverst). Her er metoden:

    How to make it out of paper:
  1. Make four narrow strips of paper.
  2. On each of them write the alignment opposites, one at the end and one right of ½ length. The pairs are LG–CE, NG–NE, CG–LE and LN–CN.
  3. On strip 2 and 4, add N at ¼ length and the end.
  4. Tape them together.
  5. NG–N–NE–N goes north–south; LG–CE goes northwest–southeast; CG–LE goes northeast–southwest; and LN–N–CN–N goes west–east, the N-s matching the first band.

mandag 6. april 2015

Pust i masteroppgaveskrivinga: Spilling på gammelmåten

Denne helga så jeg verdien av å ta en ordentlig pause, og jeg nøt både lørdag og søndag med å bare slappe av. Jeg må bare skyte inn noe først:

Det er månedsvis siden sist jeg skreiv noe, og det kommer til å bli lenge igjen til neste gang. Det eneste som står i hodet mitt for tida, er å ta én dag av gangen, og bli ferdig med masteroppgaven. Jeg tror forresten ikke jeg har nevnt tidligere hva jeg har endt opp med å skulle skrive om, så for ordens skyld: Temaet mitt er seksualitet i førkristen romersk keisertid, hvordan den ble definert gjennom loven, og hvordan den reflekteres i samtidslitteraturen. Perioden jeg skal se på er de to første århundrene i vår tidsregning, startende med Augustus, og avsluttende med Marcus Aurelius.

Spilling på gammelmåten: Blyant og papir. Noen D&D- eller Hackmasterspillere får nok lide seg gjennom en eller annen variant av dette

Så hva gikk avslappinga ut på? Jeg spiller legenden Wolfenstein 3-D, alle førstepersonskyteres bestefar. Og jeg tenkte at siden jeg nå skulle nyte spillinga, og møtte på den beryktede Aardwolf-labyrinten (navnet på den fant jeg ut først i går; jeg møtte på labyrinten i forigår), var det ei glimrende anledning til å spille på gammelmåten: altså tegne kartet etterhvert som jeg lette meg frem. Nå har jeg selvfølgelig møtt på en ny labyrint (E3M7, hvis jeg ikke husker feil), men av et annet slag, så denne gangen tillot jeg meg selv å se på et hjelpekart mens jeg tegner veien etterhvert som jeg oppdager den. Jeg holdt på å gå meg helt vill i labyrinten da jeg gikk inn i den første gang, men kom meg til slutt ut av den etter å ha gått til venstre hele tida. Nå som jeg er på tredje episode, bestemte jeg meg for å ta 100 % på alt.

Det er avslappende å sette seg ned og kose seg med slik spilling, og nå som uka er i gang igjen (dog jeg antar at de aller fleste fortsatt har fri, siden det er 2. påskedag), føler jeg meg faktisk uthvilt nok til å komme meg i gang med skrivinga igjen. Jeg har allerede fått lest en del sider i dag – for tida James A. Brundages Law, Sex, and Christian Society in Medieval Europe (University of Chicago, 2009) – og håper å ferdigstille kapittel Ⅲ i dag. Hvis alt går etter planen, er oppgaven ferdigskrevet i løpet av slutten av første uke i mai. Man får vente å se hva som skjer.

Veilederen min, prof. Richard Holt, har anbefalt meg å ta meg et halvår ekstra, dersom jeg vil sikre meg en høy karakter, men jeg vet ikke om vi har råd til det. Jeg har søkt på jobb på universitetet nå; hvis jeg får den, blir veldig mange ting enklere.

søndag 23. november 2014

Tenke

Når jeg tenker etter burde jeg tenkt før

Dag Evjenth

Fra Sitt ikke inne når alt håp er ute (2010), hentet fra ordtak.no.

fredag 21. november 2014

Semesterslutt og utslitt

Jeg fikk spørsmålet som alltid er hyggelig ment, men sjelden er gjennomtenkt, om hvordan jeg har det i dag (dog den som spurte vet jeg alltid er reflektert hva gjelder slike spørsmål). Jeg forsøkte å svare på det, for for en gangs skyld å få tenkt gjennom det. Her er svaret på How are you?:

Hvis du faktisk har lyst til å lese det, klikk her.