Typografi Ⅵ: Fotnotetegn, super- og subskript

Hva hadde historikeren vært uten fotnoten? Selve grunnlaget for den faglig funderte historiske undersøkelsen er fotnoten. Den begynte som margmerknader, men utviklet seg etterhvert til å bli fotnotemerker: stjerne, dolk, dobbel dolk og så videre. Etter hvert kom tallene. Hvordan bruker man disse i dag og hvordan formaterer man dem riktig?

Å formatere fotnotene sine riktig er en liten kunst i seg selv. Fotnoter er vanligvis skrevet med mindre tekst enn resten av teksten, og krever derfor litt mer typografisk hensyn. Enkelte disipliner har dessverre idiotiske krav til hvordan teksten skal formateres, som for eksempel at den må være skrevet med Times New Roman (ei av to standardskrifter som virkelig forteller at du har absolutt intet originalt å by på), at den skal ha halvannen linjeavstand (arv fra skrivemaskinens begrensninger; halvannen er for mye) eller til og med at man ikke får lov til å bruke fotnoter eller fotnoteanker – som utvilsomt er arv fra skrivemaskindagene: å sette inn et fotnoteanker krevde at man justerte trommelen ei halv linje, skreiv tallet, og så satte av nok plass nederst på arket til å faktisk få plass til fotnotene sine.

Men nok om det. Det interessante er fotnotetegnene, og jeg skal ta for meg disse etter tur.

Gamle fotnotetegn

Fotnotetegnene i gamle tekster var gjerne ikke tall, men symboler, nemlig stjerne (*), dolk (†, HTML † eller † eller †), dobbel dolk (‡, HTML ‡ eller ‡ eller ‡), paragraftegnet (§) og avsnittstegnet (¶, HTML ¶ eller ¶). Når man gikk tom for tegn, startet man bare på begynnelsen og doblet tegnet (som om det var et kvinært tallsystem – et femtallssystem). Bilde 1 viser et eksempel fra mastergraden min.

Bilde 1: Døme på fotnotesymbolene stjerne, dolk, dobbel dolk og paragraf; avsnittstegnet er ikke med her.

Det er flere ting å merke seg med bildet over. For det første hadde jeg ikke tilgang på OpenType-funksjonene da jeg skreiv mastergraden, så bit deg merke i hvor tynne fotnotetallene er i forhold til resten av teksten. Med ekte superskripttall (du kan lese mer om dette i posten min fra juli 2022) får man skriftformgiverens særskilt tilvirkede super-/subskripttall. På samme vis er tegnene jeg har brukt alt for tynne (siden de er kunstig hevet av programvaren), så jeg skulle ha satt dem med ei litt feitere skrift; EB Garamond Medium hadde sannsynligvis fungert fint.

Kilde: Krogsæter 2015: Cinaedus: Seksualmoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, s. XV.

Moderne fotnotetegn

Moderne fotnoter er vanligvis tall. Hvordan disse settes varierer fra disiplin til disiplin, men innen historie er langt på vei det vanligste at man bruker løpende, hevet nummerering, som riktignok kanskje nullstilles for hvert kapittel. Den eneste grunnen til at jeg valgte å nullstille per kapittel i avhandlinga mi, var fordi jeg hadde så fordømt mange fotnoter. (Jeg hadde 21 i de forangående sidene, 72 i kapittel 1, 172 i kapittel 2, 92 i kapittel 3, 186 i kapittel 4, 112 i kapittel 5, 80 i kapittel 6, 4 i kapittel 7, 29 i tillegg A, 39 i tillegg B, 3 i tillegg C, og 1 i tillegg F, totalt 811 fotnoter. Jeg var ikke på bærtur da jeg tenkte at jeg kunne ende opp med firesifrede fotnoter.) Av og til kommer man over sluttnoter, som angis med det samme fotnoteankeret som ved vanlige fotnoter. De er nøyaktig det samme som fotnoter – de kan være på slutten av kapitlet eller på slutten av boka – men man velger da gjerne sluttnotealternativet i tekster der man ikke ønsker at fotnotene skal forstyrre leserens leseflyt; det er kanskje særlig vanlig i populærvitenskapelige bøker, slik at den nysgjerrige leseren kan undersøke kildene hvis han ønsker, mens den som ikke bryr seg kan slippe. I noen disipliner settes fotnotene ikke som superskript, men som tall i full høyde i klammeparenteser, slik: [1].

For å få tilgang til superskripttall, påkall skriftas OpenType-funksjon sups, for eksempel EB Garamond:liga&calt&pnum&onum&sups: Bruk skrifta EB Garamond med ligaturer, kontekstuelle alternativer, proporsjonale tall i gammel form (som følger skriftas over- og underheng) og slå på superskripttall. For den som vil lære mer om hvordan man setter tall, kan denne suverene posten på A List Apart anbefales: Web Typography: Numerals.

Bilde 2: I dette bildet ser du to eksempler på ordinaler og superskript. Linje 2 og 4 viser feil satt tekst der jeg kun har brukt tekstbehandlerens automatiske funksjon som hever og forminsker teksten. Linje 1 og 3 viser korrekt satt tekst, skjønt jeg har her ikke justert plasseringa til superskriptene enda; dette kommer det mer om lenger ned. Det burde være nokså tydelig å se at linjene 2 og 4 gir et resultat som ser tynt og falskt ut.

Superskripttall og ‑bokstaver

Det kan være verdt å merke seg her at det er to OpenType-kommandoer man kan ty til for å få superskript: ordn og sups. Hva er forskjellen på disse? I norsk tegnsetting er det ikke tradisjon for å bruke ordenstallsetterfester slik man for eksempel gjør i engelsk med st, nd, rd, th eller som man gjør i fransk med er og e eller endelsene me og lle for Madame og Mademoiselle. Men hvis du skulle få bruk for dette i teksten din, er ordn det du skal ty til. Hvis du får bruk for fotnotetall, derimot, er den rette OpenType-kommandoen sups. Med andre ord, gjør dette:

• Du kan på enkelt vis tilføye OpenType-funksjoner til skrifta di i LibreOffice, med å legge til et kolon og de forskjellige kommandoene atskilt med &, for eksempel «EB Garamond:liga&calt».
• For å sette superskripttall, tilføy sups.
• For å sette inn subskripttall, tilføy subs.
• For å sette inn ordinaler, tilføyd ordn.

Justering av super- og subskripttegn

Merk at det er forskjell på plassering av super- og subskripttegn avhengig av bruk:

Superscripts (and subscripts) are intended for mathematical work, although they can be adapted for use in creating top-aligning characters such as footnote numbers […].

James Felici: The Complete Manual of Typography, Second Edition, A Guide to Setting Perfect Type, Peachpit, Adobe Press, ISBN 978-0-321-77326-5, side. 192.

Hva er da reglene for plassering av superskript og subskript? Den kanskje viktigste regelen er denne:

Like small capitals, superior characters are not merely scaled-down versions of their full-size counterparts—they are specially designed. Use them if you have them; fake them only if you must.

Felici (op. cit.): 204.

Dette er så klart viktig å ha i mente når man skal sette en tekst. Men hva med detaljene. Først et bilde og deretter ei liste jamfør Felici s. 204–207 som forklarer det hele:

Bilde 3: Her et eksempel på både ordinaler i fransk og engelsk, vitenskapelige subskript, brøk, fotnoter og vitenskapelige superskript.

Linje 1: Eksempel på to ulike superskriptordinaler (med skriftas ordn-funksjon). Merk hvordan det franske etterfestet er justert etter bokstavens høyde mens det engelske etterfestet er justert i forhold til tallhøyda; dette er automatisk i denne skrifta.

Linje 2: Eksempel på subskriptordinaler justert til vitenskapelig notasjon (med skriftas subs-funksjon, som jeg senka med 8 % for å få rett), korrekt satt brøk (med skriftas frac-funksjon) og korrekt satt fotnotesuperskript (med skriftas sups-funksjon, som jeg senka med 6 % for å få toppjustert i forhold til skriftas overlengde).

Linje 3: Eksempel på fotnote og vitenskapelig superskript i samme linje. Det vitenskapelige superskriptet heva jeg med 8 % for å få i rett høyde (jamfør senkinga av de vitenskapelige subskriptene), slik at de var midtjustert på skriftas overlengde. Bit deg merke i at de vitenskapelige subskriptene er høyere justert enn fotnotetallene.

1. Superskripttall som fotnoter: toppjustert mot bokstavenes overlengde (streken opp på b, d, h, k, l).
2. Superskripttall som vitenskapelige superskript: bokstavens midtre mot bokstavenes overlengde.
3. Superskripttall som brøker: bruk skriftas frac-funksjon. Når dette ikke er tilgjengelig: toppjustert til brøkstreken (⁄ eller &2044;).
4. Subskripttall som vitenskapelige subskript: bokstavens midtre mot bokstavenes grunnlinje (der bunnen av bokstaven x er).
5. Subskripttall som brøker: bruk skriftas frac-funksjon. Når dette ikke er tilgjengelig: bunnjustert til skriftas grunnlinje.
6. Superskriptbokstaver: toppjustert mot bokstavenes overlengde eller tallenes høyde; hvis skrifta ikke gjør dette automatisk, lag til tegnstiler.

Kombinasjon av fotnotetegnene og bedre satt fotnotetekst

Det kan godt være at du får behov for å sette både gammeldagse og moderne fotnotetegn i én og samme tekst. Det aller første du bør gjøre, er å finne ei skrift som har flere skrifttykkelser enn bare vanlig og feit. Skrifta bør iallfall kunne by på en middels feit variant, og hvis denne er godt utformet (ikke bare automatisk gjort feitere), kommer den til å ha litt annen form på bokstavene enn den vanlige skrifta; dette er for å veie opp for det annerledes inntrykket som feitere bokstaver gir. Et bilde sier mer enn tusen ord (bilde 4):

Bilde 4: EB Garamond, EB Garamond Medium, EB Garamond Semibold og EB Garamond Extrabold.

Hvorfor skal jeg bry meg med dette, egentlig? tenker du kanskje – eller kanskje du bryr deg og noen har sagt tilsvarende til deg? Poenget med god typografi, god sats, er å kommunisere tekstens budskap best mulig. En godt satt tekst passer til budskapet som formidles. Trajans søyle har kanskje glimrende sats, men se for deg The Matrix-logoen med Trajans skrift; det blir ganske enkelt ikke det samme. Den gode satsen evner i tillegg å gjøre teksten mest mulig lettfordøyelig. For tynn sats i fotnotene – som allerede er satt med mindre skrift! – gjør dem vanskeligere å lese for leseren, og det er jo ikke det som er meninga, er det vel?

Optisk sats og «farge»

Bilde 5: fotnotetekst i ulik sats.

Til venstre: fotnoter satt med EB Garamond Medium. Til høyre: fotnoter satt med EB Garamond (vanlig). Legg merke til hvordan satsen på høyre side nesten ser ut til å være mer grå enn svart, sammenlignet med teksten for øvrig.

I bilde 5 er dette tydelig å se. Teksten til venstre er betydelig enklere å lese enn teksten til høyre. Ikke bare det, men den gjør også et langt bedre visuelt inntrykk når man ser sida; sida får et helhetlig inntrykk av å være én felles sats. Dette er dermed et eksempel på hvordan godt satt sats ikke bare er enklere å lese, men også gir et bedre visuelt inntrykk, og som vi alle vet: førsteinntrykket er svært viktig. Enkelte skrifter leveres derfor med flere optiske størrelser. Dette betyr at skrifta har flere varianter ulikt formet for å være tilpasset bestemte størrelser. Hadde jeg visst dette da jeg skreiv masteroppgaven min, hadde jeg ikke brukt EB Garamond 10 til overskrifter, men til fotnoter, der den faktisk hørte hjemme!

Robert Bringhurst, en av de andre store typografene, forteller i et lite sleivspark (i The Elements of Typographic Style, Fourth Edition (version 4.3) tjueårsjubileumsutgave, Hartley & Marks, 2019) at The most valuable Multiple Master fonts proved to be those with an axis of optimal size. (Adobe has always called it optical size, but it is no more optical than visceral.) Disse skriftfamiliene hadde gjerne én liten skriftstørrelse og én stor, og typografen kunne dermed trekke på disse to ekstremstørrelsene for å skape et gyllent midtpunkt mellom dem tilpasset ulike skriftstørrelser. Det er det han sier videre som er relevant i denne konteksten, dog:

These tools proved too subtle for the marketplace, and production of Multiple Master fonts soon ceased. Adobe then began to sell their flagship fonts in ‘optical ranges.’ In effect, these are prefabricated Multiple Master ‘instances.’ […] The sizes have names instead of numbers – caption, small text, regular, subhead, display – each corresponding to an ideal range instead of one specific size. Some other founders have taken a similar approach. For now, this seems the best available method for obtaining balanced color and homogeneous design when setting digital type in multiple sizes.

Robert Bringhurst, op. cit. 190.

Oppsummering

Når du skal sette en tekst, det være seg et kommuneskriv, en søknad, en eksamensoppgave eller et brev til Skatteetaten, forsikr deg først om at du har ei skrift som støtter OpenType. Du trenger ikke mange. Det er bedre å ha éi god skrift som greier å gjøre jobben den er satt til, enn mangfoldige skrifter som ikke egentlig er gode nok til å skrive løpende tekst. (Pynteskrifter er en helt annen sak.) Ha i mente at hvis skrifta har et fullt sett av superskripttall, har den også subskripttallene; disse er identiske; de plasseres bare litt ulikt.

Husk at fotnoter skal plasseres med toppen av tallet på linje med tekstens overlengde, altså toppen av bokstavene b, d, h, k, l. Dette er formodentlig fordi tallene i seg selv ikke tjener noen egentlig funksjon; de er bare en del av den løpende teksten som skal fortelle deg hvor du kan se mer hvis du så skulle ønske.

Fotnotesymbol kan være nyttige også i dag. Av og til har man faktisk behov for en fotnote i en fotnote, som for eksempel i dømet oppe i bilde 1, eller noe jeg ofte kom over i skrivinga mi: behov for å referere til passasjer eller gi krysslenker til andre deler av teksten min der noe var å finne. Hvis du ønsker å sette dem hevet, er dette i utgangspunktet ikke nødvendig med stjerna, men alle de andre tegnene krever gjerne dette. Lag en egen skriftstil til fotnotesymbolene dine og sett disse med en noe feitere skriftvariant enn de andre, for eksempel 10- eller 6-punktsvarianten, som tilsvarer sånn cirka Medium og Semibold.

Brøker bør settes med brøkfunksjonen til skrifta. En moderne tekstbehandler lager automatisk en brøk hvis du setter inn en brøkstrek (som ikke er det samme som en skråstrek), altså U+2044. For å taste denne i LibreOffice eller Microsoft Office, tast 2044 og deretter Alt + X. Hvis du får opp noe rart, påse at ingen tall eller bokstavene a, b, c, d, e eller f står inntil totallet i 2044; tallet er heksadesimalt og teller derfor på sifrene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, a, b, c, d, e, f (0–15), så hvis et av disse tegnene står inntil, tror programmet at du taster et femsifret (eller større) heksadesimalt tall.

Vitenskapelige tall tjener i motsetning til fotnotetall en reell funksjon. Mens fotnotetegnet 2 attmed en H kun betyr se fotnote 2, betyr det vitenskapelige tegnet 2 attmed en H at H-en plutselig ikke lenger betyr «hydrogen», men heller «dihydrogen». Vitenskapelige tall settes slik at midten av tallet er på linje med overlengdas topp for superskript og grunnlinja for subskript. (Grunnlinja er linja som bokstaven x hviler på.)

Til sist bør nevnes ordinalene, altså tekst satt som superskript. Dette er ikke vanlig i norsk tekst, men man kommer over det når man leser andre språk, og det kan uansett være at man får bruk for det av andre årsaker. Ordinaler hentes ikke med sups eller subs, men med ordn. Disse formaterer superskripttekst til å passe med teksten for øvrig, som i ei god skrift betyr at superskripttekst inntil annen tekst (som i bilde 3) plasseres med toppen på linje med teksttoppen (altså overlengda) og superskripttekst inntil tall med toppen på linje med tallene.

Lykke til, kos deg med satsen, og slit den med helsa.