Korleis få meir enn éin fotnote per line (avgrensa triks)

Historikaren likar ikkje berre fotnoten, han treng han. I gode trykksaker ser ein gjerne fleire korte fotnotar på éi line, men det lèt seg ikkje gjere i ein vanleg teksthandsamar, gjer det vel? Faktisk, jo, men det er med å trikse litt, og det har per no nokre avgrensingar. Her forklarar eg kva eg gjorde og kva eg ikkje har funne ei løysing på enno.

Figur 1: Note 140 og 142 er her på same line som føregåande note. Bilete frå Beate Dignas og Engelbert Winter: Rome and Persia in Late Antiquity : Neighbours and Rivals, Cambridge, 2007, s. 42. Foto: Tor-Ivar Krogsæter 2024.

Eg har skrive om fotnotar eit par gongar før. Den mest utfyllande posten er Typografi Ⅵ: Fot­note­tegn, super- og subskript, der eg tek for meg frå start til slutt kor­leis ein forma­ter­er fot­note­teikn typo­grafisk riktig.

Fotnoten er verk­tøyet histo­rikar­en nyttar for å under­byggje saka si; uten fot­noten, ingen historie­fagleg tekst. (Ja, ein kan jo nytte slutt­notar, men … Nei, lat meg no slippe å bla fram og attende.) Fot­noten til histo­rikar­en tener ei større sak enn berre å vere referanse­apparatet, slik han ofte kan vere i andre typar tekstar; i fot­noten kjem histo­rikar­en gjerne med små ut­fyllande for­klåring­ar som ikkje eigenleg treng å ståd i sjølve teksten, men som likevel kan vere nyttige å få sagt – som ein parentes­merknad, men ikkje fullt so høgt. Sjølv­sagt nyttar me han til reine refe­rans­ar òg, men for oss er han meir enn det.

I biletet frå boka ser ein korleis ein kan gjere det i ein profesjonell trykksak. Her er plassen utnytta maksimalt, men utan å vere samantrykt; brødteksten får den plassen han vil og korte fotnotar som berre har med kort referanseinformasjon blir sette ihop so dei ikkje tek opp unødig plass. So korleis i all verden får ein gjort det i ein vanleg teksthandsamar? (Ja, eg veit at tekst­handsamar ikkje er normert, men som eg meinar eg har nemnd tidlegare: bokmål «å be­handle» er helst «å hand­same» på nynorsk, dermed tekst­hand­samar. Nokon må byrje å nytte ordet, so det kan like gjerne vere eg.) Som kjend for dei som har skrive akademiske tekstar, set ein inn fotnoten med referanse­apparatet i tekst­handsamaren sin. Programmet set inn eit fotnote­anker, og nedst på sida dukkar det same talet opp, men kvart av desse tala kjem på ei eiga line. Det kan vere svært ugunstig viss ein treng eit særleg grundig noteapparat ein stad.

Nedom her skal eg kort syne kva som er vanleg praksis og so syne og forklåre korleis eg endra det, so du kan gjere det same, om du skulle ønskje det til tekstane dine.

Vanleg fotnoteplassering

Figur 2: Døme på fotnotar som er veldig korte, men blir ståande etter kvarandre.
Bilete: Tor-Ivar Krogsæter © 2024.

I biletet til høgre (Figur 2) ser ein kor­leis det vanlegvis ser ut i ein tekst ein sjølv skriv i tekst­hand­samarar som Word, Open­Office og Libre­Office. Det er ingen funk­sjon som gjer det mogleg å få dei attmed kvar­andre. Lina er kort, notane står nedom kvar­andre og ut­nyttinga av den lodd­rette flata på arket er dårleg. Dette er ikkje gunstig når det blir eit omfattande note­apparat.

Eg har no nyleg hatt gleda av å korrektur­lese ein doktor­grad i historie om dei norske kommando­soldatane i № 5 Norwegian Troop Inter-Allied Commando. Dei som kjenn slekta vår, veit at gamal­onkel Ludvik (mor sin bror) var blant dei. Eg laga ei eiga fil der eg skreiv meir ut­fyllande kommentarar, og der la eg til fotnotar som markerte kva side eg teksten var på i ori­gina­len. Desse notane markerte eg med den tradisjon­elle serien: *, †, ‡, §, ¶; kommen­tarar til teksten markerte eg på vanleg vis med tal. Men på ei av sidene enda eg opp med ti slike merker nedover som då tok opp 178′ lodd­rett tekst­plass. Då fann eg ut at eg måtte finne ein betre måte å gjere det på, og i Figur 3 ser du korleis det blei.

Figur 3: Her ser du korleis det ser ut i LibreOffice: Tradisjonelle, klikkbare fotnotesymbol etter kvarandre på eitt enkelt fotnoteavsnitt. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter © 2024.

Metoden eg nytta

Det fyrste du må gjere er å lage ein ny avsnittsstil for fotnotar. I LibreOffice, høgreklikk avsnittsstilen Fotnote og vel Ny …; då lagar du ein ny stil som arvar alt frå Fotnote-stilen din. I det nye vindauget er det ikkje so mykje du treng å endre på, faktisk bør alt vere som det er, med to unntak: Du må gjeve den nye stilen eit unikt namn og du må leggje inn nokre tabulatorar. I den fyrste fana (Handsamar (nynorsk) / Organiser (bokmål)) gjev du stilen din namnet du ønskjer, t.d. «Fotnote, 2 merker». Gå deretter til fana Tabulatorar.

Stildefinisjon

I det følgjande tek eg utgangspunkt i eit vanleg A4-ark som er 49,61 pica breitt og som har sidemargar på 4 pica, altso eit tekstområde på 41,61 pica. I tabellen under er namnet det eg gav fotnotestilane mine. Tabulatormerka er alle i pica; merke a er start fotnotenummer og merke b er start tekst.

Tabulatorinnstillingar for fotnoteavsnitt med fleire punkt

«Fotnote, x»	Tab 0	Tab 1a	Tab 1b	Tab 2a	Tab 2b	Tab 3a	Tab 3b	Tab 4a	Tab 4b
Alle måla er i pica og runda av til to desimalar, so 20,805 ≈ 20,81 pica.
2 merke	2,00	20,81	22,81
3 merke	2,00	13,87	15,87	27,74	29,74
4 merke	2,00	10,40	12,40	20,81	22,81	31,21	33,21
5 merke	2,00	8,32	10,32	16,64	18,64	24,97	26,97	32,29	34,29

Viss du vil spare deg litt ekstra tid, hugs at du kan setje kvar av stilane til å arve kvarandre; då treng du berre å definere dei nye tabulatorane for den neste stilen, heller enn kvar einskild ein.

Gjennomføring

Fleire plassar her syner eg til at eg har lagt inn ein tastatursnarveg, ein hurtigtast. For å gjere det, klikk Verktøy → Tilpass … og vel deretter Tastatur-fana. Her kan du leggje inn snarvegane dine. Dei viktigaste som eg nyttar til dette er:

• Ctrl + F2: Kryssreferanse­vindauget.
• ⇧ + F10: Set inn fotnote.
• Ctrl + ⇧ + F10: Vel fotnote-vindauget (Fotnotar og
  sluttnotar …)

Det neste er å setje inn merka. Den fyrste fotnoten set du inn på nesten vanleg vis, men i stedet for å setje inn automatisk fotnote, set han til sjølvvalt teikn. Eg har laga meg hurtigtasten ⇧ + F10 for vanlege fotnoter og Ctrl + ⇧ + F10 for å åpne fotnote-menyen. Du finn han òg via Set inn → Fotnote og sluttnote⯈ → Fotnotar og sluttnotar …. I Teikn, tast stjerne (*).

Endre deretter fotnotestilen til t.d. «Fotnote, 4 merker» og set so inn dei øvrige teikna:

• Tast 2020 og deretter Alt + X for †,
• 2021 og Alt + X for ‡,
• § (|§) for § og
• b6 og Alt + X for ¶.

Neste trinn er å legge inn kryssreferansar. Eg har lagt inn ein hurtigtast (Ctrl + F2) for å opne dette; viss du ikkje har den inne, gå via Set inn → Kryssreferanse …. Vel fana Kryssreferansar og i menyen til venstre vel Sett inn referansepunkt. For kvart av teikna som du sette inn sjølv, merk dei og gjev kvart av dei sitt eige namn slik: I feltet Namn gjev du kvar av dei namnet du ønskjer, gjerne etter kva du vil at dei skal peike til. For min del var det sidetalet for eit bestemt delkapittel, so eg kalla dei «Sidetal 37.1», «Sidetal 37.2» osb.

So skal me setje dei inn i teksten. Klikk i Set inn referanse i menyen til venstre og vel Referert tekst. Klikk no i teksten der du ønskjer at referansen skal inn og anten dobbelklikk Referert tekst eller klikk Set inn-knappen. Gå til neste punkt og sette inn neste referanse på same vis til du har plassert alle referansane.

Per no er dei alt for store, so me må omformatere dei til å vere skikkelege fotnoteanker. Dette er enkelt: Merk alle saman (venstreklikk til venstre for den, Ctrl + venstreklikk til høgre for den), hald inne Ctrl medan du gjentek på alle dei andre. Med alle ankera merka, opne teiknstilmenyen (F11, deretter fana Teiknstilar) og dobbelklikk fotnoteanker.

Viss du no ser at teikna ikkje ser bra ut, legg til eit par kommandoar etter skrift­namnet i skrift­stilen til fotnote­ankera. Viss skrifta er EB Garamond, skal skrifta no seie EB Garamond:sups&ordn. Desse gjer følgjande:

• sups: superskripttal
• ordn: superskriptbokstavar og andre ‑teikn

Vidare gå til plassering og fjern teiknforminskinga (den skal stå på 100 %) og senk skrifta til toppen av teikna er på line med overhenget (lina som går opp) på t.d. d eller l. Når det er rett plassert, ser det ut som i Figur 4.

Figur 4: Rett plassering av fotnoteanker. Skrift: EB Garamond. Denne skrifta er særleg god til slit, då ho har alle dei tradisjonelle fotnoteteikna innebygd med eigne superskriptvariantar. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter © 2024

Andre metodar

Det kan vere at du får behov for å sett inn større mengder tekst i spaltar slik som dette. Då kan det vere at ei betre løysing er å setje inn ein bolk. Denne bolken kan du gjeve x kolonnar og stille inn kor mykje luft du vil ha mellom kvar av dei, og vidare stille inn om dei skal vere jamnt fordelte eller ha manuelt innstilt breidde. For å setje inn ein slik bolk, gå via Set inn og klikk Bolk …. Eg har sett denne til hurtigtasten Alt + F2. Ein bolk sorterar teksten som vanleg tekst, men lèt deg få spaltar midt på sida der du ønskjer. Den einaste tingen du ikkje kan gjere, er å justere kor vid denne bolken skal vere; han kjem alltid (slik det no er) til å vere lik den heile og fulle sidetekstbreidda di.

Var det noko som var uklårt? Eller har du kanskje andre idéar til korleis ein kan gjere det? Du må gjerne kome med tips til meg òg; eg blir veldig glad for det.

Når skal ein bruke hard bindestrek (U+2011)?Om vanlege, mjuke og harde bindestrekar

Ikkje alle bindestrekar er like! Skrivemaskinen sin bindestrekstast, som det moderne tastaturet har arva, skulle tene mange oppgåver: Han skulle være kort (–) og lang tankestrek (—), minusteikn (−), sitatstrek (―) og ikkje minst bindestrek (‑) – og sikkert fleire slike strekar som eg ikkje kjem i hug no. Men noko ein aldri trengde tenkje på, var om lina ein skreiv på skulle kome til å bli broten på uønska stad; med moderne tekstbehandlarar er dette noko ein må vere var på.

Sjå på dømet her:

Døme på manglande hard bindestrek: siste del av uttrykket får bindestreken på lina over; bindestreken burde her følgje uttrykket til lina under.
Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter

I biletet over ser ein eit typisk døme på når ein i staden for ein vanleg bindestrek treng hard bindestrek. Ein hard bindestrek følgjer ordet den står til, og det er fleire måtar å taste han på:

1. I LibreOffice kan ein taste Ctrl + Skift + bindestrek.
2. Ein kan òg taste 2011 og deretter Alt + X med markøren inntil det siste eittalet.
3. Ein kan dessutan gå vegen via menyane: Sett inn → Spesialteikn …, velj skrifta du brukar og anten skriv inn 2011 i feltet for heksadesimal inntasting, eller søk på «hyphen» i søkjefeltet.
4. Eller gå til Amp What (&What;) og søkje på «non-breaking hyphen», for så å kopiere og lime inn derfrå.

Merk at det og finst ein mjuk bindestrek (U+00AD: «soft hyphen», i HTML ­). Dette er ein bindestrek som ein set inn der ein vil at ord skal delast i tilfelle teksten endrar seg; dette er særs nyttig når ein skriv ein tekst som ein kjem til å redigere mykje, og får særleg lange, samansette ord.

Men tilbake til saka: Kva blir resultatet når den harde bindestreken er sett inn?

Med hard bindestrek ser ein korleis (den no redigerte) teksten har blitt rykka ned til lina under.
Eg må vel skrive det om? Eg blei kanskje vel konsekvent …
Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

I det nye dømet over, ser ein korleis teksten no av tekstbehandlaren ikkje lenger blir uriktig oppdelt. Ein må med andre ord hugse at ein i tekstbehandlarar har tre bindestrekar å velje mellom:

Vanleg bindestrek

Inntasting: med å taste bindestrektasten.

Verkemåte: Heng att på lina over.

Hard bindestrek

Inntasting: Tast Ctrl + Skift + bindestrek eller «2011» og deretter Alt + X.

Verkemåte: Blir med til lina under.

Mjuk bindestrek

Inntasting:

• Anten via menyen (Sett inn → Spesialteikn) og søkje heksadesimalt etter U+ad eller i tekstsøkjefeltet etter «hyphen» (merk at om skrifta ikkje har teiknet, får du ingen treff (prøv då ei meir komplett skrift));
• eller med å taste ad og deretter Alt + X; merk at om ad står inntil anten siffer eller teikna a, b, c, d, e, f, oppfattar tekstbehandlaren dette som del av den heksadesimale koden. For å bøte på dette, tast inn den heksadesimale koden åttesifra, altså 000000ad.
• Eller med å søkje opp teiknet på &What;-sida.

Verkemåte: Brukt til å dele opp lange ord kun når det trengs. Teiknet kjem kun til syne om ordet skulle vere lengre enn det som er att på lina; den mjuke bindestreken blir då synleg som ein vanleg bindestrek, og ordet blir delt der den mjuke bindestreken er sett inn.

Og med det har du alle verktya du treng til å dele opp laupande tekst riktig til gledje for både deg sjølv og lesaren din.

Typografi Ⅱ: Ekte kapitéler

← Forrige post: Hvorfor typografi er viktig

Innledning

I norsk typografisk praksis er det ikke særlig vanlig å komme over kapitéler, men i engelsk typografi er dette vanlig å se, f.eks. i forkortelsene bce og ce. I tekstbehandlere er den vanlige måten å få kapitéler ved å slå på effekten under tegnbehandling, men det tekstbehandleren da vanligvis gjør, er å slå på store bokstaver og forminske disse. Ekte kapitéler er spesielt utformet av den som har laget skrifta, og er vanligvis litt høyere enn skriftas x-høyde (høyda på liten bokstav x) og en anelse bredere. Dette er fordi bokstavene, når de bare forminskes slik tekstbehandleren gjør, får for tynne linjer og blir vanskeligere å lese. Med andre ord: Leseflyten brytes ved bruk av falske kapitéler.

Kapitéler i tekstbehandlere

Bilde som viser forskjellen på ekte kapitéler og falske laget av tekstbehandleren, samt hvordan tilsvarende Unicode-tegn ser ut, med skrifta EB Garamond. Unicode har tilordnet kodepunkt til en god del kapitelerte bokstaver, som er tatt med i bildet for sammenligning. Bilde: Tor-Ivar Krogsæter.

Ta en kikk på bildet til høyre. I det første eksempelet har jeg laget en egen stil for kapiteléring (i teksten min er det når jeg skriver romertall jeg har bruk for den, så jeg har laget en makro for å hente den, og tilordnet makroen til Ctrl + Alt + T [T for tall]) som skifter til skriftvarianten EB Garamond 12 SC (SC for Small Caps). Siden bokstavene er lavere, ser man at vinkelen på de skrå linjene er noe skarpere for at det skal være plass til riktig bredde på strøkene. Sammenligner man abcdex med abcdex, ser man at strøkbredden samsvarer. Når man ser på bokstavrekka under, ser man at alt dette mangler i den kapitelérte bokstavrekka til høyre. Bokstavene ser for smale ut (noe de er), strøkene er tynnere enn hva abcdex-rekka tilsier, og det ser i det hele tatt kunstig ut. Når man sammenligner de ekte kapitélene og de falske med tilsvarende Unicode-tegn, ser man hvordan Unicode-tegnene (foruten litt ulik høyde) har nøyaktig de samme egenskapene: bredere tegn som gir plass til strøkenes fulle bredde og gir bokstaven den åpne, luftige følelsen man får ved bruk av riktige kapitéler.

Kapitéler på nettsider

Siden CSS1 har vi hatt tilgang på koden font-variant: small-caps, men dette resulterer i falske kapitéler, akkurat slik som den uønskede varianten forklart over for tekstbehandlere. Ved hjelp av de fantastiske nye mulighetene man har fått i CSS3 og HTML5, lar det seg nå gjøre å hente de ekte kapitélene som er innebygd i Open Type-skrifter, og dermed få ekte kapitéler. Koden ser slikt ut:

-moz-font-feature-settings:"smcp";
-ms-font-feature-settings:"smcp";
-webkit-font-feature-settings: "smcp";
font-feature-settings:"smcp";

Støtte for dette er kun gitt i Firefox, Chrome 20 og Internet Explorer 10; Safari, iOS og Opera støtter det ikke per 20. august 2015. Jeg anbefaler på det sterkeste å ta en titt på sida The New Code, der jeg hentet dette fra. Selv har jeg lagt inn koden i klassen min .kapiteler, men har valgt å bruke font-variant: small-caps inntil støtten blir mer utbredt.

Oppsummering

Oppfordringa mi er derfor enkel: Dersom du skal bruke kapitéler i teksten din, sørg for at du har valgt en skrifttype som har et eget sett for ekte kapitéler. Dersom tekstbehandleren din ikke automatisk velger disse når du slår på kapitéler, lag en egen stil som henter kapitélene fra riktig skriftvariant. Det er ingen grunn til at en tekst du legger arbeid i og ønsker skal oppfattes som profesjonell, ikke også skal se profesjonell ut.

Typografi Ⅰ: Hvorfor typografi er viktig

Neste post: Ekte kapitéler →

Innledning: Vanlige folk legger ikke merke til slikt…

Underveis i masteroppgaveskrivinga har jeg satt av en del tid til å forsøke å sette meg inn i det mest grunnleggende man trenger å vite for at teksten skal formidles godt fra papiret til leseren. Typografi er et enormt fagfelt, og kjennetegnes ved at det vel så mye er en kunst som et verktøy. Siden alle i dag stort sett er sin egen typograf – takket være de avanserte tekstbehandlerne vi har tilgang til – er det viktig å være seg dette bevisst. Man kan kanskje argumentere med at Det er jo nesten ingen som legger merke til slikt, så hvorfor skal man måtte bruke tid på slikt som kun flisespikkere og petimetre bryr seg om? La meg argumentere mot den innstillinga med et bilde: Når herr og fru Hvermannsen går på restaurant og får et aldeles utsøkt måltid, greier de gjerne ikke å fortelle detaljene i hva det var som gjorde maten så utsøkt, bare at den var fortreffelig og at de var særdeles fornøyd. Likedan er det når de får et måltid de ikke egentlig var fornøyd med – de greier gjerne ikke å si nøyaktig hva det var med maten de ikke likte, bare at den ikke var god. For å si hva som var utsøkt eller ikke vellykket, kreves det gjerne noen med veltrent gane. Slik er det også med en tekst: Man greier kanskje ikke å si hvorfor man synes en tekst var vanskelig å komme seg gjennom; svaret kan da ofte være at teksten var dårlig satt.

Typografi som formidlingsverktøy

Enhver tekst, uansett hvor velskrevet den er, må forholde seg til en nådeløs mellommann som avgjør hvorvidt teksten lykkes: formidlingsmediet. For at teksten skal kunne mottas best mulig, må skribenten ha tilstrekkelig innsikt i hvilke løsninger som egner seg til hvilke medier: Skal teksten leses av leseren selv, må man vite om det skal mottas på papir, skjerm eller digitalt blekk; skal teksten høres, kan det være av interesse om leseren skal motta teksten som hørespill på radio, forelesning på universitet, lydbok mens man går tur, eller hva det måtte være. Forutsatt at skribenten behersker språket godt og har god ortografi, er det et verktøy som skiller seg ut, som kanskje det viktigste verktøyet skribenten har for å bidra til at teksten mottas på best mulig måte: typografi.

God typografi er med på å fjerne kommunikasjonsstøyen som oppstår når en skribents tanker skal overføres til en leser via et medium, slik at leseren mottar teksten med letthet. Tenk deg om du skulle lese en roman skrevet utelukkende med blokkbokstaver, eller at den var satt i Comic Sans, eller at teksten var ukomfortabelt liten eller stor, eller at det var så trangt mellom linjene at bokstavene begynte å flyte over i hverandre; sannsynligvis hadde du lagt fra deg boka og valgt noe annet i stedet. God typografi blir enda viktigere for å bidra til leseforståelsen for ordblinde; for eksempel har valget av skrifttype mye å si for hvorvidt teksten leses lett, og blant verstingene i klassen blant de vanligst brukte skriftene, er Times New Roman. Jeg kom over noen studier i fjor (jeg har dessverre ikke referansene for hånden) som i klarhet viste at Times New Roman er blant de skriftene som er verst for leseforståelse; langt bedre var skrifter som blant andre Garamond, Cambria og Constantia.

Oppsummering

Med andre ord: Dersom du vil at leseren skal huske og forstå hva du har skrevet, ikke levér teksten i Times New Roman. Skal den leses på skjerm, velg f.eks. Georgia (seriffert) eller Verdana (grotesk, en: sans serif); skal den leses på papir velg f.eks. EB Garamond, Cambria eller Constantia. Sett av tid til å lære deg det mest grunnleggende om typografi, som hvordan bruke ligaturer, kapitéler, forskjellen på oppsettet av en blokkjustert eller en venstrejustert tekst, hvordan gi teksten et behagelig, luftig inntrykk som gjør den innbydende å gyve løs på, og i det hele tatt gjør deg kjent med håndverket du tross alt har påtatt deg å håndtere i kraft at teksten går rett fra tekstbehandleren din og til leseren som skal fordøye teksten.