Korleis få meir enn éin fotnote per line (avgrensa triks)

Historikaren likar ikkje berre fotnoten, han treng han. I gode trykksaker ser ein gjerne fleire korte fotnotar på éi line, men det lèt seg ikkje gjere i ein vanleg teksthandsamar, gjer det vel? Faktisk, jo, men det er med å trikse litt, og det har per no nokre avgrensingar. Her forklarar eg kva eg gjorde og kva eg ikkje har funne ei løysing på enno.

Figur 1: Note 140 og 142 er her på same line som føregåande note. Bilete frå Beate Dignas og Engelbert Winter: Rome and Persia in Late Antiquity : Neighbours and Rivals, Cambridge, 2007, s. 42. Foto: Tor-Ivar Krogsæter 2024.

Eg har skrive om fotnotar eit par gongar før. Den mest utfyllande posten er Typografi Ⅵ: Fot­note­tegn, super- og subskript, der eg tek for meg frå start til slutt kor­leis ein forma­ter­er fot­note­teikn typo­grafisk riktig.

Fotnoten er verk­tøyet histo­rikar­en nyttar for å under­byggje saka si; uten fot­noten, ingen historie­fagleg tekst. (Ja, ein kan jo nytte slutt­notar, men … Nei, lat meg no slippe å bla fram og attende.) Fot­noten til histo­rikar­en tener ei større sak enn berre å vere referanse­apparatet, slik han ofte kan vere i andre typar tekstar; i fot­noten kjem histo­rikar­en gjerne med små ut­fyllande for­klåring­ar som ikkje eigenleg treng å ståd i sjølve teksten, men som likevel kan vere nyttige å få sagt – som ein parentes­merknad, men ikkje fullt so høgt. Sjølv­sagt nyttar me han til reine refe­rans­ar òg, men for oss er han meir enn det.

I biletet frå boka ser ein korleis ein kan gjere det i ein profesjonell trykksak. Her er plassen utnytta maksimalt, men utan å vere samantrykt; brødteksten får den plassen han vil og korte fotnotar som berre har med kort referanseinformasjon blir sette ihop so dei ikkje tek opp unødig plass. So korleis i all verden får ein gjort det i ein vanleg teksthandsamar? (Ja, eg veit at tekst­handsamar ikkje er normert, men som eg meinar eg har nemnd tidlegare: bokmål «å be­handle» er helst «å hand­same» på nynorsk, dermed tekst­hand­samar. Nokon må byrje å nytte ordet, so det kan like gjerne vere eg.) Som kjend for dei som har skrive akademiske tekstar, set ein inn fotnoten med referanse­apparatet i tekst­handsamaren sin. Programmet set inn eit fotnote­anker, og nedst på sida dukkar det same talet opp, men kvart av desse tala kjem på ei eiga line. Det kan vere svært ugunstig viss ein treng eit særleg grundig noteapparat ein stad.

Nedom her skal eg kort syne kva som er vanleg praksis og so syne og forklåre korleis eg endra det, so du kan gjere det same, om du skulle ønskje det til tekstane dine.

Vanleg fotnoteplassering

Figur 2: Døme på fotnotar som er veldig korte, men blir ståande etter kvarandre.
Bilete: Tor-Ivar Krogsæter © 2024.

I biletet til høgre (Figur 2) ser ein kor­leis det vanlegvis ser ut i ein tekst ein sjølv skriv i tekst­hand­samarar som Word, Open­Office og Libre­Office. Det er ingen funk­sjon som gjer det mogleg å få dei attmed kvar­andre. Lina er kort, notane står nedom kvar­andre og ut­nyttinga av den lodd­rette flata på arket er dårleg. Dette er ikkje gunstig når det blir eit omfattande note­apparat.

Eg har no nyleg hatt gleda av å korrektur­lese ein doktor­grad i historie om dei norske kommando­soldatane i № 5 Norwegian Troop Inter-Allied Commando. Dei som kjenn slekta vår, veit at gamal­onkel Ludvik (mor sin bror) var blant dei. Eg laga ei eiga fil der eg skreiv meir ut­fyllande kommentarar, og der la eg til fotnotar som markerte kva side eg teksten var på i ori­gina­len. Desse notane markerte eg med den tradisjon­elle serien: *, †, ‡, §, ¶; kommen­tarar til teksten markerte eg på vanleg vis med tal. Men på ei av sidene enda eg opp med ti slike merker nedover som då tok opp 178′ lodd­rett tekst­plass. Då fann eg ut at eg måtte finne ein betre måte å gjere det på, og i Figur 3 ser du korleis det blei.

Figur 3: Her ser du korleis det ser ut i LibreOffice: Tradisjonelle, klikkbare fotnotesymbol etter kvarandre på eitt enkelt fotnoteavsnitt. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter © 2024.

Metoden eg nytta

Det fyrste du må gjere er å lage ein ny avsnittsstil for fotnotar. I LibreOffice, høgreklikk avsnittsstilen Fotnote og vel Ny …; då lagar du ein ny stil som arvar alt frå Fotnote-stilen din. I det nye vindauget er det ikkje so mykje du treng å endre på, faktisk bør alt vere som det er, med to unntak: Du må gjeve den nye stilen eit unikt namn og du må leggje inn nokre tabulatorar. I den fyrste fana (Handsamar (nynorsk) / Organiser (bokmål)) gjev du stilen din namnet du ønskjer, t.d. «Fotnote, 2 merker». Gå deretter til fana Tabulatorar.

Stildefinisjon

I det følgjande tek eg utgangspunkt i eit vanleg A4-ark som er 49,61 pica breitt og som har sidemargar på 4 pica, altso eit tekstområde på 41,61 pica. I tabellen under er namnet det eg gav fotnotestilane mine. Tabulatormerka er alle i pica; merke a er start fotnotenummer og merke b er start tekst.

Tabulatorinnstillingar for fotnoteavsnitt med fleire punkt

«Fotnote, x»	Tab 0	Tab 1a	Tab 1b	Tab 2a	Tab 2b	Tab 3a	Tab 3b	Tab 4a	Tab 4b
Alle måla er i pica og runda av til to desimalar, so 20,805 ≈ 20,81 pica.
2 merke	2,00	20,81	22,81
3 merke	2,00	13,87	15,87	27,74	29,74
4 merke	2,00	10,40	12,40	20,81	22,81	31,21	33,21
5 merke	2,00	8,32	10,32	16,64	18,64	24,97	26,97	32,29	34,29

Viss du vil spare deg litt ekstra tid, hugs at du kan setje kvar av stilane til å arve kvarandre; då treng du berre å definere dei nye tabulatorane for den neste stilen, heller enn kvar einskild ein.

Gjennomføring

Fleire plassar her syner eg til at eg har lagt inn ein tastatursnarveg, ein hurtigtast. For å gjere det, klikk Verktøy → Tilpass … og vel deretter Tastatur-fana. Her kan du leggje inn snarvegane dine. Dei viktigaste som eg nyttar til dette er:

• Ctrl + F2: Kryssreferanse­vindauget.
• ⇧ + F10: Set inn fotnote.
• Ctrl + ⇧ + F10: Vel fotnote-vindauget (Fotnotar og
  sluttnotar …)

Det neste er å setje inn merka. Den fyrste fotnoten set du inn på nesten vanleg vis, men i stedet for å setje inn automatisk fotnote, set han til sjølvvalt teikn. Eg har laga meg hurtigtasten ⇧ + F10 for vanlege fotnoter og Ctrl + ⇧ + F10 for å åpne fotnote-menyen. Du finn han òg via Set inn → Fotnote og sluttnote⯈ → Fotnotar og sluttnotar …. I Teikn, tast stjerne (*).

Endre deretter fotnotestilen til t.d. «Fotnote, 4 merker» og set so inn dei øvrige teikna:

• Tast 2020 og deretter Alt + X for †,
• 2021 og Alt + X for ‡,
• § (|§) for § og
• b6 og Alt + X for ¶.

Neste trinn er å legge inn kryssreferansar. Eg har lagt inn ein hurtigtast (Ctrl + F2) for å opne dette; viss du ikkje har den inne, gå via Set inn → Kryssreferanse …. Vel fana Kryssreferansar og i menyen til venstre vel Sett inn referansepunkt. For kvart av teikna som du sette inn sjølv, merk dei og gjev kvart av dei sitt eige namn slik: I feltet Namn gjev du kvar av dei namnet du ønskjer, gjerne etter kva du vil at dei skal peike til. For min del var det sidetalet for eit bestemt delkapittel, so eg kalla dei «Sidetal 37.1», «Sidetal 37.2» osb.

So skal me setje dei inn i teksten. Klikk i Set inn referanse i menyen til venstre og vel Referert tekst. Klikk no i teksten der du ønskjer at referansen skal inn og anten dobbelklikk Referert tekst eller klikk Set inn-knappen. Gå til neste punkt og sette inn neste referanse på same vis til du har plassert alle referansane.

Per no er dei alt for store, so me må omformatere dei til å vere skikkelege fotnoteanker. Dette er enkelt: Merk alle saman (venstreklikk til venstre for den, Ctrl + venstreklikk til høgre for den), hald inne Ctrl medan du gjentek på alle dei andre. Med alle ankera merka, opne teiknstilmenyen (F11, deretter fana Teiknstilar) og dobbelklikk fotnoteanker.

Viss du no ser at teikna ikkje ser bra ut, legg til eit par kommandoar etter skrift­namnet i skrift­stilen til fotnote­ankera. Viss skrifta er EB Garamond, skal skrifta no seie EB Garamond:sups&ordn. Desse gjer følgjande:

• sups: superskripttal
• ordn: superskriptbokstavar og andre ‑teikn

Vidare gå til plassering og fjern teiknforminskinga (den skal stå på 100 %) og senk skrifta til toppen av teikna er på line med overhenget (lina som går opp) på t.d. d eller l. Når det er rett plassert, ser det ut som i Figur 4.

Figur 4: Rett plassering av fotnoteanker. Skrift: EB Garamond. Denne skrifta er særleg god til slit, då ho har alle dei tradisjonelle fotnoteteikna innebygd med eigne superskriptvariantar. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter © 2024

Andre metodar

Det kan vere at du får behov for å sett inn større mengder tekst i spaltar slik som dette. Då kan det vere at ei betre løysing er å setje inn ein bolk. Denne bolken kan du gjeve x kolonnar og stille inn kor mykje luft du vil ha mellom kvar av dei, og vidare stille inn om dei skal vere jamnt fordelte eller ha manuelt innstilt breidde. For å setje inn ein slik bolk, gå via Set inn og klikk Bolk …. Eg har sett denne til hurtigtasten Alt + F2. Ein bolk sorterar teksten som vanleg tekst, men lèt deg få spaltar midt på sida der du ønskjer. Den einaste tingen du ikkje kan gjere, er å justere kor vid denne bolken skal vere; han kjem alltid (slik det no er) til å vere lik den heile og fulle sidetekstbreidda di.

Var det noko som var uklårt? Eller har du kanskje andre idéar til korleis ein kan gjere det? Du må gjerne kome med tips til meg òg; eg blir veldig glad for det.

Hvordan sette inn spesialtegn og anførselstegn/hermetegn i regnearksformler

For stakkarer som meg, altså typofile, kan det være stridt å ta til takke med enkel formatering av tekst. Men om du er typofil eller ei: Dersom du ønsker å lage en formel som slår sammen tekst og den teksten må inneholde anførsels­tegn, hvordan i all verden gjør du det når selve formelstrukturen også krever anførselstegn?

Eksempelbilde fra regnskapsboka mi, som viser tre innbetalinger der en gjentatt tekst er vist med vinkel-sitattegn rundt.

I bildet ser du at det ikke var noe problem å få spesialtegnene til å vises i den sammenkjedete formelen. Hvordan gjør man det? Med å kalle på spesialtegn-funksjonen. Det er faktisk ikke vanskelig. Her er formelen jeg brukte (først på nynorsk, så på bokmål):

=VISS(H8="";"";"Merka "&TEIKNKODE(171)&"VXXXXXXXXXXn"&TEIKNKODE(187)) =HVIS(H8="";"";"Merka "&TEGNKODE(171)&"VXXXXXXXXXXn"&TEGNKODE(187))(

Strukturforklaring

Formelen består av to deler: en viss()-formel (bokmål: hvis()) og en type sammenkjedet formel som siste ledd. Jeg skal forklare hver av dem i tur og orden.

hvis()-formelen

En hvis()-formel består alltid av tre deler: Hvis punkt 1 stemmer, gjør punkt 2; hvis ikke, gjør punkt 3. Hvis vi ser for oss at celle A1 har verdien 1 og celle B1 har verdien 2, kan en svært enkel formel i A2 se slik ut: =HVIS(A1>B1;"Større";"Mindre") Denne formelen viser da teksten «Mindre», siden formelen først sjekker verdiene mot hverandre, finner ut at A1 er mindre, og derfor hopper over punkt 2 og gir teksten som står i punkt 3 i stedet. Struktur: hvis, dermed, ellers.

tegnkode()-delen av formelen

Det er to måter å kjede sammen tekst på: enten med å bruke formelen kjed.saman()/kjed.sammen(), eller ved å liste alt som skal kjedes sammen etter hverandre og binde dem sammen med &-tegnet. I dette tilfellet valgte jeg det siste, kun for å gjøre det kompakt.

Problemet er at når man skal kjede sammen tekst slik, må all teksten bindes sammen med anførselstegn. Hvis man da ønsker å vise anførselstegn, må disse hentes inn på annet vis. Alt som kommer fra "Merka til TEGNKODE(187) er del av hvis()-formelens siste, tredje punkt, takket være &-tegnene.

Men hvordan finner jeg ut hva tegnkodene er? Selv synes jeg det enkleste er å hente dem fra &what;, ei side som lar deg få se alt som finnes av tegn i hele verden. Men hvis du bare vil ha en enkel oversikt, kan jeg anbefale posten min Korrektur: Tegnsetting Ⅱ. Der er det ført opp tastekombinasjoner for alle tegnene. Tastatursnarveien som er ført opp der samsvarer nesten alltid med desimalverdien av Unicode-kodepunktet til et tegn. Tegnene «/» har Unicode-kodepunkt U+ab og U+bb, som regnet om til desimale verdier blir henholdsvis 171 og 187, altså det samme som tastatursnarveiene Alt + 0171 og Alt + 0187. (Merk at 0-en foran ikke er valgfri.)

Så svaret på spørsmålet: Hvordan setter du inn spesialtegn? Med å kalle på dem med formelen TEIKNKODE()/TEGNKODE() som på engelsk er CHAR() og sette inn desimalverdien til tegnet mellom parentesene. Disse skal ikke stå i gåsøyne; de skal altså være slik:

TEIKNKODE(171) TEGNKODE(171) CHAR(171)

Har du spørsmål? Bare spør meg, så skal jeg gjøre mitt beste for å hjelpe deg.

P. S.: For å regne om et Unicode-kodepunkt til desimalverdien, kan du bruke formelen HEKSTILDES(). I parentesen skriver du inn den heksadesimale verdien innenfor skrivemaskinhermetegn, f.eks. HEKSTILDES("ab") som da gir deg resultatet 171.

Typografi Ⅴ: Profesjonelle fotnotetall og kryssreferanser

Veiledning til hvordan man får samme fotnote til å vises flere ganger i teksten som en kryssreferanse, og hvordan man får disse kryssreferansene og fotnotene til å se profesjonelle ut

Se, et oxfordkomma!

Om man har om så bare et hint av interesse for at tekstene man publiserer skal se profesjonelle ut, er det lurt å lære seg litt grunnleggende typografi. Jeg har skrevet flere poster om typografi for den interesserte leseren, men i denne posten skal jeg fokusere på to ting: ekte superskript til fotnoter, og hvordan sette inn kryssreferanser til eksisterende fotnoter, ɔ: hvordan referere til den samme fotnoten med fotnotetall flere ganger. Hvorfor er det viktig at fotnotetallene ser riktige ut? Profesjonelle budskap krever profesjonell presentasjon. Har du først lært deg å se forskjellen på det, kommer du alltid til å merke deg slike små irritasjonsmoment, slik for eksempel den stakkars Erik-Johan har oppdaget med ekte kapiteler (1, 2). Når du har lest denne posten, vet du alt du trenger å vite for å lage ekte superskripttall til fotnoter, hvordan du gjør dette i OpenOffice og LibreOffice, og hvordan du kan kryssreferere til den samme fotnoten slik at det samme fotnotetallet dukker opp flere ganger i den løpende teksten.

Andre halvdel av denne teksten er utformet for å være særlig lesbar på PC. Dersom du ser teksten på mobil eller nettbrett, anbefaler jeg at du slår på datamaskinvisning eller venter til du kommer hjem. Når det kommer til stykket, er det lite tekstbehandling som gjøres på mobilen uansett, ikke sant?

Hva er superskript?

Robert Bringhurst forklarer i den typografiske bibelen The Elements of Typographic Style (fjerde utgave, versjon 4.3, Hartley & Marks, Publishers, Seattle og Vancouver, 2019 (julegave fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og ?)) på s. 323 (som er leksikondelen av verket) forskjellen på ulike typer tall som bør følge med skrifter:

figures  A text font normally includes at least one set of figures, which usually ought to be (and usually are not) text figures (OSF). Supporting fonts and OpenType fonts often include three further sets: titling (i.e., lining) figures, superiors and inferiors. The superiors are used for exponents, superscripts and the numerators of fractions, the inferiors for the denominators of fractions. For chemical formulae (H₂O etc) and mathematical subscripts, lowered inferior figures are needed.

Bringhurst 2019: 323.

Superskripttallene og subskripttallene er eksakt de samme tegnene, men de er ikke de samme tegnene som dem som står i vanlig løpende tekst! Nedenfor kan du se tre eksempler som viser forskjellene; hvis du ikke gidder å se dem, kan du hoppe over det og gå rett ned til forklaringa på hva du må gjøre i tekstbehandleren for å få det til å se riktig ut.

Talleksempel

Lenger ned følger noen bilder som viser forskjellige typer tall. I bildene er alle eksemplene satt i EB Garamond størrelse 12. Skriftnavnet inneholder informasjonen tekstbehandleren må ha for å vite hvordan teksten skal se ut; de viktigste kodene er som følger:

OpenType-koder til bruk i tekstbehandlere

liga

Står for ligatures.

Slår på vanlige ligaturer, altså de som er definert i skriftas vanlige område for ligaturer.

Den norske fj-ligaturen er ofte satt i området og må derfor manuelt handteres ved å legge en egen tegnstil på alle tilfellene av fj.

dlig

Står for discretionary ligatures.

Slår på historiske ligaturer, så som st, ch eller (viktig for norsk) fj-ligatur.

calt

Står for contextual alternatives.

Slår på kontekstuelle alternativer, slik at bokstavpar henger bedre sammen. Særlig nyttig til kursiv.

onum

Står for old-style numbers.

Slår på tekstjusterte tall.

pnum

Står for proportional numbers.

Slår på proporsjonale tall, slik at tallet 1 tar mindre plass enn for eksempel tallet 4.

tnum

Står for tabular numbers.

Slår på tall med fast bredde, slik at tallet 1 tar like mye plass som tallet 4.

Velegnet til regneark eller andre situasjoner der man må ha sifrene under hverandre.

I tekstbehandler, kombinér dette med høyrejustert eller desimaltegnjustert tabulator.

c2sc

Står for caps to small caps.

Formaterer blokkbokstaver (versaler) til kapiteler.

smcp

Står for small caps

Formaterer små bokstaver (gemena) som kapiteler.

Bildeeksempler

Alle bildene bruker følgende skriftdefinisjon med justeringer som angitt: EB Garamond:liga&calt&onum. Dette er det man skriver inn der man har satt tekstens skrifttype, altså der det vanligvis kun står et skriftnavn. Det som står etter kolonet, forteller tekstbehandleren hvordan skrifta skal brukes; i dette tilfellet forteller det tekstbehandleren Vis teksten med skrifta ‹EB Garamond› og bruk vanlige ligaturer, kontekstuelle alternativer og gammel tallstil (teksttallstil). Når jeg bruker kontorprogramvare til vanlig, har jeg også med pnum når jeg bruker tekstbehandleren og tnum når jeg jobber i regneark.

Eksempel 1: Tall i løpende tekst

Her har jeg tilføyd &pnum til skriftdefinisjonen.

Slik bør tallene ikke se ut i løpende tekst. I dette tilfellet er onum slått av (onum=0) eller ikke tatt med i det hele tatt.

Det nederste eksempelet, særlig siden det er et så stort tall, gjør det veldig tydelig hvorfor såkalte titling figures ikke bør brukes i løpende tekst: Det blir skrikende. Til løpende tekst, bruk tall beregnet på løpende tekst; hvis du ikke ville ha skrevet det med blokkbokstaver, bør du heller ikke bruke tall som i det nederste eksempelet.

Eksempel 2: Brøktall

Her har jeg tilføyd &pnum til skriftdefinisjonen og formatert brøkene med å lage en tegnstil der jeg tilføyde &frac;.

Slik bør brøker ikke se ut i løpende tekst. Her er skriftas brøkfunksjon ikke tatt i bruk, og i stedet har man prøvd å jukse til brøker med å heve og senke tallene med tekstbehandlerens knapper. I det nederste tilfellet er det forsøkt å gjøre saken litt bedre med å gjøre tallene feite for å veie opp får at de har blitt tynnere, og ved å sette inn en brøkstrek i stedet for en skråstrek, slik at de skal stå knepet i forhold til hverandre slik en brøk skal være. Det er akseptabelt i nødstilfelle, men bør aldri finne veien i en profesjonell trykksak (eller eksamensoppgaver heller, for den saks skyld).

Dette eksempelet viser hvordan ekte brøker ser ut i løpende tekst. Legg merke til at sifrene er annerledes formet enn hva de de vanlige sifrene i eksempel 1 over viser. Flere nyanseforskjeller gjør seg gjeldende:

• Først og fremst legger man nok merke til at brøktallene er alle like høye.
• Legg videre merke til at sifrene har litt annerledes form også; de er ikke bare tittelsifrene, men faktisk litt breiere slik at de får mer luft til å puste. Slik utforming letner tegngjenkjenninga og gir dermed høyere lesehastighet.
• Legg til slutt merke til at strøkbredden på disse sifrene samsvarer med sifrene til resten av teksten.

Når du sammenligner med bilde nummer to, ser du veldig tydelig hvordan strøkbredden blir feil, siden bilde nummer to har forminskede hevede og senkede tall. Dette er standardmåten å heve og senke tall på i tekstbehandlere, som en arv fra 1990-tallet og tidlig 2000-tallet da OpenType ikke enda var blitt ei greie.

Eksempel 3: Fotnoter

Her har jeg tilføyd &tnum til skriftdefinisjonen i stedet for &pnum.

Slik bør fotnoter ikke se ut.

Dette eksempelet viser hvordan fotnoter kan se ut og hvordan de ikke bør se ut. I det nederste bildet er det tydelig å se at som med de falske brøkene over, har vi her tall i full størrelse som har blitt forminsket; strøkbredda er for tynn og tallene ser hvitere ut på arket enn hva den løpende teksten ser ut. I bildet med ekte superskripttall, ser vi at tallene er formet annerledes enn ordinære tall for å gi dem mer plass til å synes.

Hvordan man får tilgang til de ekstra tegnfunksjonene i OpenType

Så hvordan får du stilt inn tekstbehandleren slik at den behandler tallene riktig? Første bud er å bruke stiler. For å endre enkelttegn, bruker man tegnstiler; for å endre hele avsnitt, bruker man avsnittsstiler. Hva er forskjellen? Hvis du for eksempel ønsker at alle blokksitatene dine skal ha innrykk på høyre og venstre side og være satt i 10/13 (10 punkt størrelse over 13 punkt linjehøyde), lager du en avsnittsstil med disse innstillingene og bruker den på alle engelske ord. Dersom du ønsker at alle ord som er på engelsk skal formateres i kursiv og være stilt inn til engelsk språk, lager du en tegnstil med disse innstillingene. En tegnstil overstyrer det avsnittsstilen har bestemt, men kan ikke gjøre noe med hvordan selve avsnittsblokka ser ut på papiret.

Bevæpnet med denne kunnskapen, kan man nå se på hvordan man får laget tegnstiler som gjør disse endringene.

Utgangspunktet

Bilde 1: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Utgangspunkt.

Bilde 2: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Ordene som hører sammen

Dette er teksten jeg startet med. I det tilfellet som er her, ønsket jeg at fotnote 113 skulle stå til både haec og verba og 114 skulle stå til clādis og futūrae; det er nummer 114 jeg skal forklare videre. For å få til det, må jeg sette inn en kryssreferanse til fotnote 114, men også få den til å se ut som ei fotnote.

Sett inn plass til kryssreferansen

Bilde 3: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Plassér pekeren.

Bilde 3: Det første jeg gjør er å sette markøren etter ordet jeg vil ha kryssreferansen i.

Bilde 4: Jeg åpner kryssreferansevinduet enten med å taste Ctrl + F2, eller ved å åpne vinduet via menyen: Sett inn → Kryssreferanse … (som kan tastes ved å trykke Alt + I, deretter Y). Du ser menyen i bildet nede til høyre for denne teksten.

Bilde 4: Kryssreferanse i LibreOffice: Åpne Sett inn → Kryssreferanse …

Behandle kryssreferanse i menyvinduet

Etter å ha kommet meg inn i kryss­referanse­vinduet, gjør jeg følgende (fortsetter nedenfor bildet):

Bilde 5: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Sett inn kryssreferansen.

1. I menyen til venstre velger jeg at det er fotnoter jeg vil referere til.
2. I menyen på bunnen velger jeg at jeg vil referere til referansen. Det gjør at det er teksten som står der referansen er som blir visende der jeg setter inn kryssreferansen. Å referere til referansen er særlig nyttig hvis du har et sitat du ønsker å referere til seinere: Du merker området og lager en kryssreferanse i det området sitatteksten er (som du gir et navn du kan huske), setter markøren der du vil referere sitatet, og velger så at du vil referere referansen i menyen nede til venstre. Hele teksten dukker da opp. Hvis du vil referere til en fotnote, for eksempel med teksten For mer om dette, se n. 114 s. 32, setter du inn kryssreferansen to ganger: Første gang refererer du til referansen, andre gang refererer du til sidetallet.
3. I menyen på høyre side ruller jeg ned til der fotnoten jeg ønsker står; i dette tilfellet fotnote 114.
4. Klikk «Sett inn».
5. Klikk «Lukk» for å gå tilbake til teksten.

Formatere kryssreferansen som en fotnote

Bilde 6: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Merk og velg stil.

Nå som kryssreferansen er satt inn, må den formateres. Hvis dette var i en løpende tekst, hadde det vært fint med kryssreferansen slik den står (det kunne for eksempel ha stått Se fotnote 114), men her har vi en annen type tekst der fotnotene brukes som merknader som skal kommenteres for seg selv. Kryssreferansen til fotnoten må derfor se ut som en fotnote.

Jeg merker kryssreferansen og åpner deretter stilarket.

1. I OpenOffice (hvis jeg husker rett) og i LibreOffice gjøres dette enklest med å bare taste F11. Alternativt kan man bruke fanen som er til høyre og klikke på ikonet med den store A-en helt til høyre på skjermen.
2. Deretter åpner jeg tegnstilene med å klikke på A-en over menyen, knapp nummer to fra venstre (til høyre for ¶-knappen).
3. Jeg dobbelklikker tegnstilen Fotnoteanker

I bildet ser du at der det står «Fotnoteanker» er bokstavene helt snodige. Det er fordi skrifta jeg har brukt til den latinske teksten har veldig få bokstaver i superskriptstil. Legg merke til at stilen som står under, «Fotnoteanker, EB Garamond», står skrevet noenlunde normalt (med et komplett sett superskriptbokstaver).

Resultat

Bilde 7: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Resultat.

Nå burde du se den nye kryssreferansen din formatert som en fotnote, slik at det ser helt lik ut som de andre fotnotene.

Enn om man får tynne, slanke, falske superskript?

Bilde 8: Ekte og falske superskript.

I de første bildene jeg lagde til denne posten, hadde den latinske teksten falske superskript til fotnotene, slik som i bildet over. Årsaken til det, er at standardtegnstilen som brukes til fotnoteanker, jukser det til (som du kanskje leste om i første seksjon). For å få rettet opp i dette, må vi redigere tegnstilen.

Redigere tegnstilen Fotnoteanker så man får ekte superskript

Bilde 9a: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Skriftredigering superskript.

Bilde 9b: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Posisjonering superskript.

Metoden er som følger:

1. Åpn tegnstilmenyen igjen ved å trykk F11, eller
1. Åpn panelet på høyre side hvis det er lukket.
2. Klikk på A-en med pensel på helt til høyre på skjermen for å åpne stilmenyen.
3. Klikk på A-en med pensel på øverst på stilmenyen (til høyre for ¶-knappen (avsnittsstilene)).
2. Høyreklikk stilen «Fotnoteanker».
3. Klikk «Endra …» / «Endre …», på engelsk muligens «Edit …».

Tegnstilvinduet har åpnet seg. Du skal nå redigere i to faner: under «Skrift» og under «Plassering».

Fanen «Skrift»

1. Klikk der det står skrift.
2. Pekeren din står nå ved siden av skriftnavnet ditt. Sannsynligvis står det «Liberation Serif» der.
3. Skriv inn navnet på skrifttypen du bruker til brødteksten din, for eksempel «EB Garamond» (eller la skrifta stå som den står).
4. Sett inn et kolon etter skriftnavnet og tilføy tallstilene og superskriptstilen. Hvis du bruker tekstjusterte tall, må du tilføye onum og du bør dessuten tilføye pnum. Tilføy deretter også sups.
5. Det ferdige skriftnavnet skal, med det du satte inn i punktet over, se slik ut (her med Liberation Serif): Liberation Serif:onum&pnum&sups.

Gå deretter videre til plasseringsfanen.

Fanen «Plassering»

I denne fanen er det jukset skjer. Dersom du hadde falske superskript (tynne beinrangeltall), er det tre ting som er stilt inn: Plassering er satt til «Heva skrift», relativ skriftstørrelse er satt til 58 % (eller noe i den retninga) og det er krysset av ved siden av i boksen «Automatisk». Endre følgende:

1. Under «Plassering», klikk «Normal».

Det var dét, faktisk! Hvis du har gjort alt riktig nå, har du under fanen «Skrift» endret skrifta til å ha med definisjonen sups, slik at det står t.d. Liberation Serif:onum&pnum&sups eller kanskje til og med Liberation Serif:liga&calt&onum&pnum&sups; og under fanen «Plassering» har du valgt «Normal».

Test og fasit

Bilde 10: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Resultat, falske til ekte superskript.

Hvis alt virket som ønsket, skal resultatet nå være at de to tallene er helt identiske. En enkel måte du kan teste om du har fått ekte superskripttall, er ved å taste 123 som superskript. Dette gjør du i Windows ved å taste Alt + 251 (på kalkulatortastaturet), Alt + 253 og Alt + 252 (2 og 3 ble byttet om i ASCII, derfor er rekkefølga feil). Så taster du inn 123 med vanlige tall, merker disse tre siste sifrene og gir dem tegnstilen «Fotnoteanker». Hvis de ser like ut, stemmer alt.

Gratulerer! Teksten din ser nå et lite knepp mer profesjonell ut.

Bonus: Tabulerte tall

Eksempel på tabulerte tall i gammel tegnstil, her vist med to typer høyretabulatorer: en vanlig høyretabulator og en desimaltabulator.

Helt til slutt, siden jeg nevnte det øverst, burde jeg ta med et bilde som viser hvordan tabulerte tall ser ut. Poenget med tabulerte tall, er å få siffer som tar opp like stor plass, slik at sifferet 1 er like bredt som for eksempel 4. Dette er nødvendig når man stiller opp tall under hverandre for å vise regnestykker eller (vanligvis) når man jobber i regneark. For å slå på dette, lag en tegnstil for tabulerte tall, eller i regneark, endre hovedstilen for skrifta til tallene, ved å tilføye tnum. Den fullstendige skriftstilen for tallene som er vist over, ser slik ut: EB Garamond:liga&calt&onum&tnum. Den viser altså teksten med skrifta EB Garamond, vanlige ligaturer, kontekstuelle alternativ, tekstjusterte tall som er tabulerte.

I tillegg til dette har jeg, som bildeteksten forklarer, laget to typer tabulatorer. Den ene er en vanlig høyretabulator, den andre en desimaltabulator. Desimaltabulatoren gjør at enere, tiere, hundrere osv. står ovenfor hverandre, mens tideler, hundredeler osv. står til høyre for kommaplassen. Vær oppmerksom på at riktig tusenskillemellomrom (tynt mellomrom: U+2009; eller tynt hardt mellomrom: U+202f) ikke virker med desimaltabulator i LibreOffice.

Typografi Ⅳ: Profesjonelt satt aksjeselskapsymbol i løpende tekst (og litt om typografi)

I dag er et vanligst å skrive forkortet aksjeselskap kun som «AS»: to store blokkbokstaver. Idéelt sett burde disse to bokstavene, når de står i løpende tekst, være satt som kapiteler (og man bruker selvsagt ikke falske kapiteler). Men de av oss som er noen år eldre, husker at gamle firma brukte det typografisk langt mer elegante symbolet ⅍. Men hvordan kan man ta i bruk dette tegnet i løpende tekst og være sikker på at det vises riktig med den skrifta man har valgt seg?

Typografi er en kunst og et handverk. Handverket er å vite hvilke redskaper man har tilgjengelig og hvordan man kan bruke dem best mulig; kunsten er å gjøre teksten innbydende, kommuniserende, en refleksjon av det budskapet forfatteren har. Opp gjennom årenes løp har det utviklet seg mangfoldige forkortelser for å uttrykke ting klart, konsist og kortfattet, og en vanlig måte å gjøre dette på før, var enten med en forbokstav pluss en superskriftbokstav, slik som № (U+2115) eller 1.ª og 2.º der siste tegn er den maskuline -o og den feminine -a, altså t.d. spansk numero av latin numerō og t.d. prima og segundo. En annen måte å gjøre det samme på, er å bruke forbokstavene eller de første bokstavene i ordet og atskille dem med skråstrek, der forbokstavene er satt som super- og subskript, slik:

• ℀, U+2100: account of
• ℁, U+2101: addressed to the subject
• ℅, U+2105: care of
• ℆, U+2106: cada uno/una, tilsvarende norsk «à kr»
• ⅍, U+214d: aktieselskab

Problemet du gjerne møter på, når du tar i bruk disse symbolene, er at de ikke rendres riktig i skrifta du har valgt deg, men ender heller opp med å se ut som ei av standardskriftene – som oftest Arial. Bildet til høyre viser hvordan dette gjerne kan se ut; legg særlig merke til ⅍-tegnet i EB Garamond og ℀-, ℁- ℆-tegnene i Calibri.

Oversikt over symbolene U+2100, U+2101, U+2105, U+2106 og U+214d i skriftene EB Garamond og Calibri. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Bildet viser tydelig to ting: Ikke alle skrifter har alle tegn tilgjengelig, og ikke all skrifter har tegnene man trenger til å jukse det til på en god måte heller. Med EB Garamond greide jeg meg med å lage en brøk og formatere bokstavene som teller og nevner; unntaket som trengte litt ekstra arbeid, var ⅍-tegnet: Her måtte jeg i tillegg sperre bokstaven med 5 % (2,4 punkt i 48 punkt størrelse) for å få det til å se greit ut. Calibri var det verre med: Ikke bare manglet tre av tegnene, men skrifta manglet fullstendig subskriptbokstavene, så jeg måtte jukse det til med å redusere skriftstørrelsen til 60 % og gjøre bokstavene halvfeite for å kompansere for tapt strøkbredde, mens A-en i ⅍ måtte formateres som liten kapitel og halvfeit for å se rett ut; i tillegg måtte jeg manuelt sett inn brøkstreken (i stedet for å formatere en skråstrek med frac, slik jeg kunne med EB Garamond) på alle disse, og det lot seg ikke gjøre å knipe tegnavstanda for å få det til å se rett ut.

Noen typografisk grunnuttrykk

Men hvordan vet man om resultatet faktisk ser bra ut? Hvilke hensyn må man ta? Det er et par småting som det da er nyttig å være klar over, så i denne neste seksjonen skal jeg ta for meg noen typografiske grunnbegrep, fulgt av et forklarende bilde, før jeg til slutt beskriver punktvis hvordan jeg lagde eg pent aksjeselskapsymbol i LibreOffice.

kapitéler

Kapitéler eller små versaler er ikke det samme som forminskede blokkbokstaver. Hvis man bruker forminskingsfunksjonen i tekstbehandleren, ender man bare opp med en krympet versjon av blokkbokstaven. Ekte kapitéler er utformet spesifikt for å ta hensyn til den forminskede høyda de har; dette betyr særlig at de er litt videre enn vanlige blokkbokstaver, slik at bokstavene skal få nok plass til å puste.

For å slå på kapitéler har du to alternativer i OpenType: Bruk smcp for å gjøre små bokstaver om til versaler og Jules Verne; bruk c2sc for å gjøre blokkbokstaver (versalene) om til kapitéler, f.eks. NATO

x-høyde

X-høyde er høyda til den lille x-en i tekstblokka di. I ei skrift som renessanseantikvaen EB Garamond, er seriffene gjerne litt mer avrundede, slik at når man sammenligner en grotesk liten x med en liten x fra eldre antikva-skrifter, ser man at seriffene gis litt ekstra rom til å leve.

Petit-skrifter stopper i x-høyde.

petit

Petit er en lavere variant av kapitéler, en variant som stopper i x-høyda til skrifta.

brøker

Gode skrifter har egne sett for definisjonen av brøker. Brøkene har noen kjennetegn:

Døme på superskript, subskript, brøktall og fotnoter med EB Garamond i LibreOffice. Den lille streken viser hvor topplinja er. (I eksempelet over skulle det vel helst ha stått at koffein er formelen som nevnes, ikke kaffe. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Telleren skal være på linje med topplinja; hvis skrifta ikke har ekte superskripttall, kan det jukses til med å bruke en feitere variant til superskriptene.

Fotnote-«telleren» står omtrent halvveis på topplinja.

Brøkstreken kalles på engelsk solidus og har vanligvis 45-graders helling. HTML-koden for brøkstreken er ⁄.

Brøker som står på grunnlinja, så som 2π/3 bruker vanlig skråstrek (engelsk virgule) i følge Bringhurst, men man bør òg heller kunne angi disse med en divisjonsstrek.

Merk òg forskjellen på de to ulike skråstrekene når man angir skriftstørrelser, for eksempel 8/9¹⁄₂: 8 punkt skriftstørrelse på 9¹⁄₂ punkt kegel.

En annen skråstrek er divisjonsstreken; den har kodepunktet U+2215 og settes med   (medium mathematical space) før og etter, for eksempel 2π ∕ 3. Merk at dette blir et regnestykke (2π delt på 3) mens eksempelet over viser en grunnlinjesatt brøk: to pi tredjedeler.

Nevnere skal være på linje med grunnlinja.

Merk at til vitenskapelig notasjon, står «nevneren» midtveis over grunnlinja.

Kunnskapen satt ut i praksis

Større bilde som viser aksjeselskaptegnet i forhold til små bokstaver, blokkbokstaver og kapiteler. Klikk for å se bilde i full størrelse. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Linjene i bildet over viser grunnstrukturen som tegn bygges på. Disse linjene kan du se i definisjonslista.

overlinje

Linja som angir minusklenes overlengde.

Norsk har sju bokstaver med overlengde: b, d, f, h, k, l, t. Dessuten gotisk lang ſ.

Overlinja er ei hjelpelinje som ligger en anelse over versal­linja for å ta hensyn til at overlengde­bokstavenes topp­seriffer er litt høyere enn versalene.

Merk at det er forskjell på hvordan renessanse­antikvaer (som EB Garamond i bildet) og seinere antikvaers seriffer opptrer. For eksempel har Bembo og Kepler svært skarpe seriffer. Dette var en konsekvens av utviklinga av både papir- og trykketeknologi.

versallinje

Linja som angir versalenes høyeste punkt; versaler er det samme som blokkbokstaver.

På skrifter med «myke» versaler, kan deler av versalene stikke en anelse over.

kapitéllinje

I Petter Andresens typografiske leksikon står ikke dette angitt som ei bestemt linje, men det er vanlig at kapitélene er en anelse høyere enn petitene.

x-høyde(-linje)

Skriftas x-høyde er det punktet der toppunktet til bokstaven x ligger.

For groteskskrifter som Arial og Verdana, der man ikke har seriffer, møter liten x denne linja eksakt.

For antikvaskrifter som Garamond, der man har seriffer, kan seriffene til liten x ytterkant danse en liten anelse over x-høyda, men seriffens øvre hovedlinje går gjennom x-høyda.

grunnlinje (eller skriftlinje)

Den linja som bokstavene hviler på.

For å unngå den optiske illusjonen av at noen bokstaver er for små, henger bokstaver med mage en anelse under grunnlinja og strekker seg en anelse over x-høyda.

Norske bokstaver med mage er a, b, c, d, e, g, o, p, q, æ, ø, å.

Dessuten gjelder tilsvarende for bokstavene s, u, y (når denne har u-form).

underlengdelinje

Bokstaver med underlengde strekker seg nedenfor grunn­linja ned til underlengde­linja.

Norske bokstaver med underlengde er f, g, j, p, q, y

Se på den første bokstaven: stor X.

Denne versalen (eller majuskelen) har fire solide seriffer. Hver av disse hviler trygt: bunnseriffene på grunnlinja og toppseriffene oppmot versallinja. Ser du bildet i forstørrelse, legger du merke til at seriffene er nokså avrundete. Slike runde seriffer, typiske for renessansebokstaver, svever gjerne litt utenfor grensa som trekkes opp av grunn- og versallinja.

Se på den andre bokstaven: liten x.

Denne gemenen (eller minuskelen) har også fire solide seriffer. Som med versal-X-en hviler de trygt på grunnlinja og versallinja, og som med versal-X-en er de nokså avrundete, slik at bueforma til seriffene går en liten anelse utenfor linjenes grenser.

Se på den tredje bokstaven: stor A

Denne versalen har to solide seriffer som på samme vis som X-en hviler på grunnlinja, men legger merke til hvordan toppen av A-en strekker seg opp over versallinja og inn i overlengdeterritorium, dog ikke helt til topps. Dette skyldes at overgangen mellom A-ens grunnstrek (den brede streken) og hårstrek (den tynne streken) danner en slags halvt liggende seriff.

Se på den fjerde bokstaven, liten f

Denne gemenens seriff hviler godt på grunnlinja, men overhenget (den lille bua på toppen av f-en) strekker seg helt til toppen av overlinja. Blir overhenget for langt, ser bokstaven overdrevet ut. Overheng og underheng (som på kursiv f, j og y) krever ligaturer og kerning. Fra Petter Andresens Typografisk ordliste: «Kerning» er opprinnelig betegnelsen på den justeringen som må til for å skape optisk like bokstavmellomrom i slike tilfeller [ɔ: i tilfellene der en har bokstaver med over- eller underheng som tar seg inn i området til påfølgende eller forutgående bokstaver], f.eks. kombinasjoner av stor T og minuskler på x-høyde: Ta, To, Tr osv. Det samme gjelder naturligvis fa, aj, Ya, Vo osv. osv. Kerning er da i utganspunktet kniping (redusering) av slike bokstavmellomrom.

Se på den femte bokstaven: liten y

Denne gemenens seriffer hviler inn til x-høyda. Bokstavens underlengde – merk at underlengde ikke er det samme som underheng; man får underheng på y-en når den er kursivert – går ned til underlengdelinja.

Se på den sjette bokstaven: kapitelert B

Denne kapitélens seriffer går ut fra bokstavens grunnstreker og er på linje med grunnlinja og kapitéllinja. Merk at bokstaven strekker seg litt over x-høyda og at strøkbredden samsvarer med skriftgraden til både versalene og gemenaene.

Se til slutt på aksjeselskapsymbolet

Merk hvordan A-ens utforming samsvarer med versal-A-en, men har større vinkel mellom hårstrøket og grunnstrøket, slik en ekte kapitél trenger; merk dog at størrelsen på bokstaven tilsvarer en petit, ikke en kapitél. Merk videre at den hviler mot versallinja på samme måte som versal-A-en. Den ligger inn mot brøkstreken lik en teller, med tilstrekkelig luft mellom for å reflektere S-ens posisjon.

Merk at streken er en brøkstrek, ikke en skråstrek, da skråstreken ikke gir tilstrekkelig med plass til bokstavene; bokstavene blir for luftige og tegnet ser ikke ut som ett når skråstreken brukes.

Merk til slutt hvordan S-en hviler opp mot x-høyde-linja, og dermed får form som en petit. Dette er nesten nødvendig for at den ikke skal bli for dominerende. Tegnet må ha luft, men ikke så mye at S-en blir løsrevet.

Skriftlinjas anatomi

Eksempel på linjas oppbygging (klikk for stort bilde):

1. overlinje
2. versallinje
3. kapitéllinje
4. x-høyde-linje
5. underlinje

Skrifttypen er EB Garamond. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter

Til sist, som en liten hjelper, har jeg tatt med en liten illustrasjon som viser størrelsen på overlengde (med f-ens overheng), underlengde (med f-ens underheng), versaler, gemena, kapitéler og petiter. I eksempelet over ser du igjen markert linjas overlinje, versallinje, kapitéllinje, x-høyde-linje og underlengdelinje. Du ser også forskjellen på antikvaens romerske type, kursivert tekst, kapitéler (linje 2) og petiter (linje 3). Jeg kommer sikkert til å referere til denne illustrasjonen når jeg seinere skriver om typografi.