Fullvaksinert

Nå, på fredag som var, fikk jeg endelig vaksine nummer to. Som forrige gang har jeg blitt skikkelig elendig av den, men i motsetning til sist ser det ut til at jeg får bare én dag med vondt, ikke tre.

Bilde av meg selv da jeg dro fra vaksinesenteret. Senteret var i en moské (Glasgows hovedmoské), ɔ: innen gjerdet som omsluttet moskeen, så jeg antar lokalet tilhørte moskeen.

Jeg fikk Astra-Zeneca-vaksina, den som Norge bannlyste. Jeg er ikke sikker på hvor begeistret jeg er for det, men alternativet er jo mye verre. Nå får jeg endelig lov til å reise uten karantene!

Etymologi

Visste du forresten at «karantene» kommer fra sjøfart? I Bokmålsordboka står det forklart slik:

karantene m1 (av fransk quarantaine ‹periode på førti dager›, av quarante ‹førti›)

Store norske har mer informasjon å by på:

Uttrykket karantene stammer fra at det i eldre tider var vanlig at sjøfolk ved ankomst fra utlandet måtte vente 40 dager før de fikk gå i land, dersom det var mistanke om smittsom sykdom om bord.

Så da har man lært opphavet, og dessuten hvorfor det skrives med a og ikke e: karant- av quarante + -aine. (Og for øvrig representerer danskene den finale /-ɛn/-uttalen med at de skriver det med æ, som på dansk vanligvis uttales nettopp /ɛ/.)

Hvorfor mangler det frakturbokstaver i Unicode?Why are there missing Fraktur letters in Unicode?

Jeg skulle til å skrive dette spørsmålet på StackOverflow, men så fant jeg svaret; så da var det nyttigere å skrive det her i stedet. Posten er tospråklig, slik at andre kan finne svaret på engelsk òg.
I was going to write this question on StackOverflow, but then I found the answer; so I then found it more useful to write it here instead. The post is bilingual, to enable others to find the answer in English as well.

Norsk

Da jeg listet opp fraktursymbolene, ble jeg overrasket over å oppdage at det finnes en 𝔷 (U+1d537: mathematical fraktur small z), en 𝖅 (U+1d585: mathematical bold fraktur capital z), og en 𝖟 (U+1d59f: mathematical bold fraktur small z). Når jeg leter etter U+1d51d får jeg ingen treff, og når jeg lister alle fraktursymbolene eller lister alle z-ene får jeg det samme problemet, som vist nedenfor.

English

Listing the Fraktur symbols, I was surprised to learn that there is a 𝔷 (U+1d537: mathematical fraktur small z), a 𝖅 (U+1d585: mathematical bold fraktur capital z), and a 𝖟 (U+1d59f: mathematical bold fraktur small z). Searching for U+1d51d yields no matches, and listing all Fraktur symbols or listing all zeds yields the same problem, as depicted below.

Bilde fra &what; når man søker på U+1d51d: Ingen treff.
Image from &what; when searching for U+1d51d: No hits.

Bilde fra &what; når man søker på bokstaven Z. Ingen matematisk fraktur stor Z å finne, selv om den lille bokstaven er der, samt de feite partypene. Søket skiller ikke på store og små bokstaver, så alle potensielle treff (inkludert den store Z-en) skulle ha vært å finne.
Image from &what; when searching for the letter Z. No mathemical fraktur capital Z is to be found, even though the small letter is there, as well as the bold font pairs. The search is case insensitive, so all potential hits (including the capital Z) should have been found.

I søkene mine over, hadde jeg alle tegn lastet på &what;. Dette er særlig underlig når man ser på U+1d51x-rekka og oppdager at plassen er tom.

For my above searches, I had all characters loaded at &what;. It is particularly odd when viewing the U+1d51x range, and realising that the space is empty.

Resultat for U+1d51x-rekka; merk hvordan den hopper over plassen mellom U+1d51c og U+1d51e.
Result for the U+1d51x range; notice how it skips the space between U+1d51c and U+1d51e.

Derav følger spørsmålet mitt:
Hvorfor er dette symbolet – matematisk fraktur majuskel Z – ikke inkludert?

And thus my question:
Why is this symbol – mathematical fraktur capital Z – not included?

Løsning

Det skulle vise seg at svaret var å finne via et annet lignende spørsmål. Jeg leste svaret der, fant dermed et pdf-dokument som lister hele U+1d400-rekka, og der dukker det opp noen interessante svar. Ta dog først en titt på bildet under:

Solution

It turned out that the answer was to be found via another similar question. I read the answer there, and thus found a pdf document listing the entire U+1d400 range, wherein some interesting answers showed up. But first have a look at the image below:

Bildeutdrag av hele frakturrekka.
Image excerpt of the entire fraktur range.

Den observante merker seg at det ikke bare er Z som mangler, men faktisk alle bokstavene C, H, I, R og Z.

The observant will have noticed that not only is Z missing, but in fact all the letters C, H, I, R and Z.

CHIRZ: Catch Him Instigating Rioting Zulus.

Og i dokumentet lenket til over er svarene å finne:

And in the document linked above, the answers are found:

1. 1D506 ▩ <reserved>
   → 212D ℭ black-letter capital c
2. 1D50B ▩ <reserved>
   → 210C ℌ black-letter capital h
3. 1D50C ▩ <reserved>
   → 2111 ℑ black-letter capital i
4. 1D515 ▩ <reserved>
   → 211C ℜ black-letter capital r
5. 1D51D ▩ <reserved>
   → 2128 ℨ black-letter capital z

Men hvorfor? Dokumentet besvarer dette:

But why? The document answers this:

Fraktur symbols

This style is sometimes known as black-letter. Black-letter symbols already encoded in the Letterlike Symbols block are omitted here to avoid duplicate encoding.

Så der har vi svaret: Unicode dobbelkoder faktisk aldri symboler lenger. Når nye blokker klargjøres, blir dermed plassene til tidligere kodede symbol reservert, slik at man finner dem andre plasser og den interne logikken og strukturen beholdes. I dette tilfellet var problemet at søket på fraktur ikke tok hensyn til at noen av tegnene kunne være kodet som black-letter. Og nå vet du òg svaret.

So there you have the answer: Unicode never double encodes symbols anymore. When new blocks are prepared, the code points for previously encoded symbols are reserved, such that one can find them in other places and the internal logic and structure is preserved. In this case the problem was that searching for fraktur didn’t consider that some of the characters could be encoded as black-letter. And now you too know the answer.

Taekwon-do-terminologi: 뛰다 – å hoppe

Hva er forskjellen på det som i boka står beskrevet som «flygende» og «hoppende»? Terminologien er uklar ut fra ordene i seg selv, men kort sagt beskriver det første vannrett bevegelse i lufta og det andre loddrett. Tradisjonelt (etter hva jeg lærte) er alle disse bevegelsene minimum øyenhøyde, men dette ser ut til å ha gått i glemmeboka for de fleste.

Som teoriinteressert (andre ord har vært brukt til å beskrive iveren jeg har utvist hva gjelder tilegnelsen av teori) ser jeg nytta av å ta en kikk på den koreanske terminologien. Så vel ordet for flygende (ttwimyeo – 뛰며) som hopping (ttwigi – 뛰기) er av samme rot: 뛰다 – ttwida, der 다 er infinitivsmerket (jamfør vårt «å»). Ordet går tilbake til i alle fall mellomkoreansk ᄠᅱ다 (Yale: ptuy-ta), og betyr å løpe, hoppe, springe (både som i zu springen og som i «å løpe fort»). Når man tilføyer ‑기 til et verb, nominaliserer man det, ɔ: man lager et substantiv av verbet, jamfør ‑ing på norsk (å løpe > løping). Dermed får vi at ttwigi betyr «hopping».

Endelsen ‑며 (‑myeo) er litt mer spennende i så måte. Den brukes for å beskrive «ei handling som utføres mens ei anna handling pågår», slik jeg fikk det forklart på koreansk IRC.Jepp, IRC finnes fremdeles. Dermed får vi at ttwimyeo chagi betyr omtrent «mens-du-hopper-spark».

I taekwon-do-ens fagterminologi har det blitt til «flygende» spesifikt. Her er faktisk norsk lettere og mer presist å forholde seg til enn engelsk. Mens man i engelsk kan si «a jumping boy» og «jumping is fun» (det første et presens partisipp og det andre et nominalisert verb), blir det samme på norsk «en hoppende gutt» og «hopping er artig» (eller kanskje helst «det er artig å hoppe»). Nøkkelen her er endelsene ‑ende kontra ‑ing: presens partisipp kontra gerundium (substantivforma til verbet). Et partisipp er adjektivforma til et verb; som du ser over beskriver partisippet – det «adjektiviserte» verbet – substantivet. Men det kan jo ikke et verb gjøre‽ Det kan det når det er partisipp. Og i et presens partisipp er det nettopp iboende at det skjer samtidig med nå. Dermed uttrykker «flygende» i norsk nettopp samtidighet, nesten eksakt på samme måte som i koreansk. Snodig, gitt!

Vaksine!

No på fredagen som var, var det endeleg min tur. Eg måtte reise rimeleg langt for å få tatt vaksina mi – halvannan time med buss – men då eg først kom meg fram, var de fort gjort. Dei som tok imot oss, var veldig hyggjelege, og ein blei rettleia heile vegen gjennom. Pamfletten med «Les dette før du tar AstraZeneca»-vaksina fekk eg riktignok etter at ho var sett, men dei hadde vel i grunn spurt meg ut om det meste som var viktig i ho på førehand. Eg kom heim att på kveldinga, og så byrja eg å bli litt småsjuk.

Viss du får AstraZeneca-vaksina, kan du vere førebudd på at det er heilt vanleg å bli øm i arma der ein fekk ho. I tillegg er det vanleg å bli litt kvalm, sår i halsen osb., eller som det blei for meg: å få ein kortvarig, mild, influensaliknande tilstand. Eg hadde høg feber, skalv som eit ospelauv, svetta og var heit, medan eg frøys valdsamt; fekk hovudpine, og låkt i dei fleste musklane; og dessutan diaré. Eg blei tom for energi og hadde null overskudd heile helga; og no på sundagen det same, mykje det same (men betre i magen), feber, veldig sliten og ikkje mykje tess. Om du kan, vil eg anbefale deg å ta ho på ei tid der du anten kan melde deg sjuk ein dag eller to etter (viss du skulle trengje det), eller i helga. Det siste er no vel eigentleg ikkje eit so godt alternativ, for poenget med helga er jo at ein skal bli utkvilt før ein tek til på ei ny arbeidsveke, so da er ein ikkje mykje tess når måndagen kjem.

I alle høve, no er første skot sett, og om tre til tolv veker får eg det andre. I motsetnad til i England, får eg ikkje noko kort som prov på at eg har teke ho, men eg vonar no at dei alle fall har eit sentralt register der det står ført opp. Eit vaksineregister som me har i Noreg, trur eg er å håpe på vél mykje.

Sliten, tom, utbrukt

Portrett av Galen, 1700-talet, The Lancet ved gravør Georg Paul Busch. Frå Wikimedia Commons.

No, etter mykje strev, har eg endeleg fått levert utkastet mitt til utstillingsmelding av  The Empire’s Physician : Prosperity, Plague, and Healing in Ancient Rome til rettleiarane mine. Eg sende også ein e-post til Jugaad-prosjektkontakten min, for å gjere dei klare over at eg har teksten klar. Utstillinga er interessant, ho, det må eg seie, skjønt eg er òg klar i kva eg kritiserer. Det er mykje dei kunne ha gjort for å faktisk gjere det til ei moderne, interaktiv nettutstilling; mest av alt er det no berre ei nettbok, og med 1440p blir det mykje svart på kvitt.

Med alt som har skjedd i det siste, er det ikkje rart at eg er sliten ut. Plana mi for den neste halve veka er å gjere noko eg ikkje har gjort på lang tid: Ha ei helg uten skyldnadar, ingen e-postar, spele spel, og kanskje dra ut på ein lang tur? I alle høve: Eg treng å slappe av, og det skal eg gjere no; det har eg fortent.

And med andrikharem

Andemor med åtte ender på jorde i Cowglen-området. Foto Tor-Ivar Krogsæter 2021.
Jepp, Glasgow er plaga med mye, mye søppel.

I går, da jeg var på tur tilbake fra butikken, så jeg en flokk ender samla på et jordstykke i nærheten av der vi bor. Jeg tok en nærmere kikk, og blei overraska over å se åtte andriker samla med ei andemor. Det så ut til at denne anda hadde det som plommen i egget, med et helt harem av andriker til å konkurrere om oppmerksomheta hennes. Sevja stiger!

Rollespel: Alternativt talsystem II

Eit interessant talsystem:
⓪ ① ② ③ ④ ⑤ ⑥ ⑦ ⑧ ⑨ ⑩ ⑪ ⑫

Viss du ser sirkeltal, kan du laste ned skrifta eg brukar til desse tala frå googledisken min. Tala er definert på U+24ea (0) og U+2460–246b (1–12). Viss du ikkje vil (eller det ikkje verkar – Blogger er litt strisam her), syner eg ho lengre ned med bilete.

Tidlegare postar om talsystem:

• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅰ, der eg presenterte grunnleggjande om talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅱ, der eg presenterte mellom anna tjuesjutalsystemet til oksapminfolket, og forslaget mitt til korleis eit ekte tolvtalsystem bygd på multiplar av fire i grupper på tre kunne sjå ut.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting (denne posten), der eg gav eit logisk prov på at tal, talord og talsymbol er det same på eitt vis, men at me har eitt talord meir å ta av i talordrekkjene våre enn kva me har siffer, tilsynelatande uavhengig av talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲb – det nye talsystemet, der eg introduserte dei nye grunntalorda, og fortalde soga om kong Faviðí Tolftigirfeðmingr av Faviðen.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲc – tala over trīr (12), der eg tek for meg tala over trīr (12) og kjem med forslag til kva store tal som tilsvarande titalssystemet sitt 100 og 1000 kan vere. Lenkja til denne posten blir lagt til når han er ferdigskriven.

I innleiinga til den første posten om talsystem skreiv eg at […] problemet me har i dag når me skal attgje [talsystem med fleire enn ti grunntal], er at me brukar anten kun dei ti sifra me har og legg til ekstrateikn (som A–F for 10–16), eller talar om til dømes tolvtalsystem med utgangspunkt i dei ti sifra med brukar og titalsystemmåten å forstå rekning på. Hugsar du tabellen som synte tital- og tolvtalsystemet sett mot kvarandre? Som han synte, når me attgjev andre talsystem i deira eigne system, blir det akkurat like nett og lett som talsystemet me tilfeldigvis er vane med. Papua Ny-Guinea har mange interessante system, og det kanskje mest interessante (synest eg) er 27-talsystemet oksapminfolket brukar på Ny-Guinea: Dei 27 grunntala har namn etter kroppsdelane frå høgre tommeltott til venstre lillefinger:

Illustrasjon frå Saxe, Geoffrey B. & Esmonde, Indigo: Making Change in Oksapmin Tradestores: A Study of Shifting Practices of Quantification Under Conditions of Rapid Shift towards a Cash Economy, South Pacific Journal of Psychology, bd. 15 № 1. januar 2004, DOI: 10.1017/S0257543400000134. Eg fann artikkelen via ResearchGate.

A	tip^na	1	tommel
B	tipnarip	2	ring­finger
C	bum rip	3	lang­finger
D	h^tdip	4	peike­finger
E	h^th^ta	5	lille­finger
F	dopa	6	hand­ledd
G	besa	7	under­arm
H	kir	8	ol­boge
I	tow^t	9	over­arm
J	kata	10	skulder
K	gwer	11	sida av halsen
L	nata	12	øyret
M	kina	13	auget
N	aruma	14	nasen
O	tan-kina	15	hitt auget
P	tan-nata	16	hitt øyret
Q	tangwer	17	hi sida av hals­en
R	tan-kata	18	hi skuldra
S	tan-tow^t	19	hi over­arma
T	tan-kir	20	hin ol­bogen
U	tan-besa	21	hi under­arma
V	tan-dopa	22	hitt hand­leddet
W	tantip^na	23	hin tommel­en
X	tan-tipnarip	24	hin peike­fingeren
Y	tan-bum rip	25	hin lang­fingeren
Z	tan-h^tdip	26	hin ring­fingeren
Æ	tan-h^th^ta	27	hin lille­fingeren

I tabellen valde eg å representere dei oksapminske tala med bokstavane frå A til Æ. Rekning med eit 27-talsystem er akkurat slik som med titalsystemet; ein må berre hugse at ein tek 27 i mente, ikkje 10. Det høyrest kanskje komplisert ut, men det er sikkert like underleg for dei å berre kunne hente ein tiar, som for oss å kunne hente «hin lillefingeren». Men for ein oksapminer, kan det å rekne med tala slik me er vane til, bli kunstig, for som artikkelforfattarane nemner:

To indicate a particular number, one points to the appropriate body part and says the body part name. For example, to indicate the number 12, one points to the ear which is the 12th body part and says the word for ear, “nata”. To count past the 27th body part, one continues up to the wrist, forearm, and on up and around the body. There is no distinction between the name for the 21st body part and the 29th body part; both are called “tan besa” or “other forearm”. Thus, context is crucial for an understanding of the numerical referent for any number in the Oksapmin counting system.

Saxe og Esmonde 2004: 12

Eit par reiknestykke kan illustrere det:

10 + 12 = 22

J + L = V

Z + W = V

26 + 23 = 49

Det me kan ta frå dette, er at det at eit talsystem har mange faktorar eller store grunntal, gjer ikkje talsystemet i seg sjølv nyttig; grunnleggjande for at eit talsystem skal kunne vere anvendeleg, er korleis brukarane sjølve forstår det. Det kan sjå ut til at oksapminarane sjølve ikkje har bruk for å gjere større reiknestykkje, så når det er klårt frå samanhengen om ein meinar I (tow^t) fyrste gong eller andre gong, har ein ikkje behov for å seie om det er snakk om II eller berre I.

For at talsystemet eg vil skape skal verke etter formålet sitt, må ein kunne gjere klåre reiknestykkje med det, så talsystemet må vere utvetydig òg i bruken sin.

Eit ekte tolvtalsystem

Eg har grubla mykje på korleis det kunne sjå ut, og kom til slutt fram til eit tolvtalsystem bygd på grupper av tre. Eg ville òg at det skulle ha eigne talord som hang saman fonetisk; sidan dei hadde bygd systemet på tre, verka det naturleg for meg at også språket i seg sjølv ville ha ein slik grunnstruktur. Men eg kom meg ikkje dit direkte, så eg skal vise vegen, for ein lærer meir av å trø vegen enn å kome fram til målet.

Fyrste forsøk

Den fyrste rekkja eg landa på, lydde slik:

Fyrste forslag til talord (determinativar) til tolvtalsystemet

	Verdi
	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12
Talord	æinnj (ein)	tu (to)	tri (tre)	fir (fire)	fæm (fem)	sæks (seks)	sjau (sju)	åttå (åtte)	pæis (ni)	ti (ti)	ølljøv (elleve)	tølv (tolv)
	Ein etterhengd -j indikerer palatalisert konsonant, slik ein finn han i store delar av Romsdalen, Nord-Møre, Trøndelag og mesteparten av Nord-Noreg. I hovudet mitt høyrer eg alle dei vanlege L-ane som tjukk L.

Eg ville at talorda skulle være mogleg å kjenne att straks, berre med nokre underlegskapar putta inn her og der. Talordet «peis» for 9, går tilbake til gamal tid, og eg har høyrt at folk på min alder har høyrt sine besteforeldre bruke ordet. Det kjem frå tømrarfaget, og blei brukt for å skilje det frå 10. Dei øvrige tala er eit samansurium av nordvestnorsk talemål med nokre dølamål blanda inn her og der. Det er lett nok å kjenne att, og samstundes akkurat snodig nok til at ein kan putte det inn i eit område der ein vel å tale litt breiare dialekt.

For talorda frå 13 og opp, såg eg for meg noko i retning av tøllæinnj, tølltu, tølltri, tøllfir […] tøllått […] tølljøv, tvølv, æinnj-og-tvølv […]. Alternativt, for å følgje den norske, skandinaviske, jamvel europeiske tradisjonelle måten å seie talorda under hundre på, kunne ein i staden ha hatt æinnjtølv, tutølv, tritølv, firtølv, fæmtølv, sækstølv, sjautølv, åttølv, peistølv, titølv, ølljøtølv, tvølv (jamfør qui>kvi og eu>ev), æinnj-og-tvølv, tu-og-tvølv, tri-og-tvølv, fir-og-tvølv […] ått-og-tvølv […] øllj-og-tvølv, trølv, firølv, fæmølv, sæksølv, sjauølv, åttølv, peisølv, tiølv, ølljølv. Og 12²?

Det protogermanske opphavet til «hundre» er *hundą («hundre») + *radą («telj») (uttala /ˈxun.dɑ.ˌrɑ.ðɑ̃/). Sidan hundre opphavleg berre tyder noko stort, kanskje enkelt og greit «stortølv»? Og da naturlegvis med retrofleks -rt-ljud: /stuːʈøɽ(v)/. Ein kan tenkje seg ei endring frå stortølv til stølv over tid, og da få tustølv, tristølv o.s.b. for 1 × 12², 2 × 12², 3 × 12².

Andre forsøk

Kva om ein i staden har eigne ord som kan minne om norsk, men som har ein eigen tankegang bak seg? Eg gjorde meg opp ein tanke om at ein hadde tre grunntal: æiɲ́, tú, trí. Her tyder ein akutt aksent lang vokal eller konsonant jamfør slovakisk (og forresten fortalde Elena meg her om dagen at L og R blir behandla som vokalar på slovakisk, sidan dei kan få aksent for å gjere dei lengre: á, é, í, ó, ú, ý, ĺ, ŕ), og ein konsonant med j-krok på er palatalisert, som i «han» (pronomen) kontra «hannj» (det du grip med) i nordlending. Eg tenkte at desse tre talorda var å tenkje som (0 × 3⁰ + [1, 2, 3]), altså 0 + 1 = 1 = æiɲ́ o.s.b.

Vidare tenkte eg at ein doblar vokalen for å doble verdien, slik at ein får dei neste tre grunntala: ǽiɲ́, ǽtu, ǽtri/ǽtr, jamfør ((0 + 1) × 3 + [1, 2, 3]). Talordet ǽtu blir forkorta frå ǽtú på grunn av jambeforkorting, det same skjer med ǽtrí > ǽtri, og den finale i-en fell til slutt vekk og ein får att ein syllabisk konsonant, ɔ: /æː.tr/, som kan hende utviklar seg til /æːtr/.

I lingvistikk tyder teikna < og > «kjem frå» og «førte til», slik me i latin til dømes har bĕnĕ < bĕnē, ɔ: «bĕnĕ kjem frå bĕnē».

For talorda 7–12 får ein då den same idéen, men no med talordet tú som berande: túiɲ́, tútu, tútri/tútr ((0 + 2) × 3 + [1, 2, 3]) og tríiɲ́, trítu, trítri/trítr ((0 + 3) × 3 + [1, 2, 3]).

Så kom eg til å tenkje på at dette ikkje følgjer regelen for to, så kanskje me har to system som lev side om side? Eller eitt system som er det nye, medan eitt eldre har byrja å gå ut av bruk? Eller det eine systemet er framleis i bruk i eit meir innestengd område, medan utflyttarane tok i bruk det nye systemet med trí som markør for 10–12? I alle høve, det gamle systemet måtte da sjå slik ut: tuiɲ́, tut(u), tutri for ((0 + 2) × 3 + [1, 2, 3]) og túiɲ́, tútu, tútr for ((0 + 3) × 3 + [1, 2, 3]). Tútu < tútú, men sistevokalen blir utsett for jambeforkorting, ɔ: det at siste staving blir forkorta i lengde når ein har jambetrykk på ordet. Hugs at «jambe er troké og troké er jambe» – med helsing norsklærar Rolf Bugge, Molde vidaregåande skule.

Eg enda altså opp med to system, som i tabellformat gjev følgjande tolv grunntal:

Andre forslag til talord (determinativar) til tolvtalsystemet

	Verdi
	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12
Talgrunnlag	[1, 2, 3] × 30			3 + [1, 2, 3] × 30			2 × 3 + [1, 2, 3] × 30			3 × 3 + [1, 2, 3] × 30
Talord, gamle	æiɲ́	tú	trí	ǽiɲ́	ǽtu	ǽtri ǽtr	túiɲ́	tútu	tútri tútr	tríiɲ́	trítu	trítri trítr
Talord, nye							Talgrunnlag
							2 × 3 + [1, 2, 3] × 30			3 + 3 × 3 + [1, 2, 3] × 30
							tuiɲ́	tut(u)	tutr(i)	túiɲ́	tút(u)	tútr(í)

Talsymbol

Å lage talsystema var sjølvsagt ei kalligrafisk gledjande utfordring for meg. Eg fann etter kvart ut at eg ønskte å lage eit skrivesystem der ein skreiv frå høgre mot venstre, og laga også ein runeversjon av tala. Idéen var enkel: Tala skulle bestå av enkle symbol som hang saman, som i fullstendig form såg slik ut som til høgre. Den svarte streken er den fyrste grunnfiguren, som representerer stroket for ein. Den raude krullen tyder legg til ein. Den grøne krullen tyder legg til to. Haka på botnen tyder legg til tre. Den blå krullen tyder andre sekvens, altså legg til seks. Dette gav meg denne talrekkja:

æiɲ
1

tú
2

trí
3

ǽiɲ́
4

ǽtu
5

ǽtr(i)
6

túiɲ́ | tuiɲ́
7

tútu | tut(u)
8

tútr(i) | tutr(i)
9

tríiɲ́ | túiɲ́
10

trítu | tút(u)
11

trítr(i) | tútr(i)
12

Merk at som nemnt, blir desse tala (og alfabetet eg vonar eg skal lage i framtida) skrivne frå høgre til venstre; siste siffer – einaren – er altså talet lengste til venstre.

Rekning

Lenger opp spurte eg: Hugsar du tabellen som synte tital- og tolvtalsystemet sett mot kvarandre? Som han synte, når me attgjev andre talsystem i deira eigne system, blir det akkurat like nett og lett som talsystemet me tilfeldigvis er vane med. Og vidare sa eg at Rekning med eit 27-talsystem er akkurat slik som med titalsystemet; ein må berre hugse at ein tek 27 i mente, ikkje 10. Så i dette tilfellet blir det då å ta tolv i mente, eller som det heiter her: trítr eller tútr i mente. Dette er forresten det same som eg synte i posten min D&D: Mer om penger: Hvordan regne med de forskjellige myntenhetene. Det er vel kan hende best å syne det med eit døme:

^{1 1} 
B2A
+  385
= 12B3

11 02 10
+ 03 08 05
= 14 10 15

^{01    01}
11 02 10
+    03 08 05
= 01 02 11 03

Eg valde her å skrive tala med minste siffer til høgre, slik vi er vane til å lese dei; sjølv har eg sett for meg at dei skriv frå høgre til venstre, på grunn av ein leiande hovding eller konge tilbake i tid som sjølv var venstrehendt keivhendt retthendt, og dermed foretrakk skriving i den retninga. Tala har difor krullen og kroken den vegen dei har; det høver seg godt for retthendt skriving. Eg fekk for øvrig ikkje til å fjerne ramma rundt bileta, uansett kor mykje eg prøvde.

Så, er dette lettvint? Nei, ikkje nødvendigvis. Men kan det vere interessant? Ja, så absolutt. Mykje av det som gjer at eit rollespel kjem til live, er kjensla av at dei ulike regionane har sine eigne kulturar og språk. Eit alternativt talsystem som dette, kan vere ei interessant nok utfordring for spelarane, viss ein har ei kampanje der slikt blir sett pris på. Eg vil tilrå at om ein skulle velje å ta i bruk slike ting som dette, så burde ein ta seg litt tid til å bli god kjend med det i forkant av bruken av det, slik at spelarane kan få kjappe, sjølvsikre svar på korleis det verkar når dei undrar seg. Ein spelar som undrar seg over noko i verda ein skapar for og med dei, er verd vekta si i gull; ein spelleiar som syner at den set pris på det med å ha gjort sin del av arbeidet, er det same.

Til slutt, om nokon skulle ha lyst til å sjå skrifta i OpenType-format, kan ein laste ho ned frå googledisken min. Bokstavane er plassert i området U+2474–247f (enclosed alphanumerics, parentestal), så for å taste dei, nyttar ein seg av ein tekstbehandlar som LibreOffice, OpenOffice eller Word, tastar den firesifra, heksadesimale talkoden, og trykker Alt + X.

Kan menn gråte?

Jeg er kanskje ikke musiker lenger – selv om jeg anser meg selv for fortsatt å være det – men den utdannelsen jeg har, har gjort meg i stand til å oppleve musikk på et vis som jeg vil påstå at mange går glipp av (på godt og vondt). Én ting som følger med det, er de intense følelsene musikk kan gi, og for meg ble det en måte å lære meg selv å føle mer enn sinne. Så kan menn gråte? Det åpenbare svaret er selvsagt «ja», men for min del i alle fall, er svaret mer komplekst enn som så.

Jeg har tenkt på denne teksten den siste uka. Ja, det er klart at menn biologisk sett kan gråte. Jeg tenkte at jeg skulle undersøke litt nærmere hva det er som gjør at vi gråter, men har funnet ut at det faktisk ikke er det som er interessant i denne sammenhengen. Spørsmålet om hvorvidt menn kan gråte, handler om noe mer enn den fysiske evnen til å gjøre det. Jeg, for min del, måtte lære meg selv hvordan å gjøre det, og det skjedde seinere enn hva man kanskje skulle tro: Første gang jeg kan huske at jeg gråt etter tidlig barndom, er på Utsikten i Tromsø. Når? Mens jeg hørte på musikk, nærmere bestemt Elvis’ versjon av American Trilogy fra Live at Madison Square Garden. Det er noe med mektig musikk som alltid taler direkte til hjertet mitt; jeg kjenner det innerst inni meg, føler det både sjelelig og intellektuelt. Når jeg er i stand til å forstå hvordan noe er gjort, greier jeg å få en intellektuell nytelse ved det som fyller meg med glede; når jeg samtidig opplever en fullstendig tilstedeværelse i det musikalske uttrykket, og uttrykket i seg selv er sterkt, og dessuten når jeg da også er for meg selv, da greier jeg å slappe av nok til at jeg kan bli rørt, og kanskje til slutt gråte.

For å kunne gråte må jeg bevisst tillate meg selv å slappe av så mye at jeg kan leve helt i øyeblikket og kjenne følelsene som kommuniseres; vanligvis må det også være noe kvalitativt, intellektuelt sterkt over det som uttrykkes.

Jeg begynte å tenke på hele denne tematikken da jeg så Nightwish med Floor Jansen i spissen framføre Ghost Love Score her om dagen.

Nightwish med Ghost Love Score, først i Buenos Aires 2012, så på Wacken 2013, og til slutt Tampere i (muligens) 2017. Den første har den beste slutten; Wacken er fantastisk rå – hun har tydelig blitt varm i støvlene og har funnet sin egen stil og si egen tolkning – og tonene er krystallklare, vakre og særpregede; og Tampere-konserten … Det er rimelig tydelig at nå er det på hjemmebane; den er helt glimrende.

Det er ikke første gangen jeg hører den; i det siste har jeg faktisk sett en god del reaksjonsvideoer, og til og med når jeg ser musikken med avbruddene som gjerne følger i slike, får jeg den samme reaksjonen på slutten av den: Jeg begynner å puste mye dypere, det kjennes ut som hjertet slår mer; jeg blir grepet av følelser som er så intenst sterke at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dem; og hvis jeg greier å slappe av, kommer tårene. Og det gjelder ikke bare denne låta; å se Five Finger Death Punchs Wrong Side of Heaven gjør like vondt hver gang. Om du ikke har sett den, her er den (og ha på hodetelefoner og sørg for at du er i fred mens du ser den – musikkvideoen er grufull, sterk og sannferdig):

Five Finger Death Punch: Wrong Side of Heaven (Wrong Side of Heaven and the Righteous Side of Hell).

Men det trenger ikke å være slike sterke videoer til tilsvarende musikk. Jeg hadde en lignende opplevelse av å se den avsluttende trommesoloen i Whiplash (Damien Chazelle, 2014). Mange meninger er ytret om filmens verdi som dokument over studievilkårene en lever under når en tar høyere musikkutdanning, men at filmen har ei sterk musikalsk-emosjonell avslutning kan i alle fall jeg skrive under på. Igjen, det er ikke bare musikken i seg selv, men den totale følelsen, følelsen av et menneske-i-musikk, av at et menneske blir musikk. Også andre ting gir meg slike følelser, og særlig når jeg ser eller hører ting med sterke underliggende følelser i, sånn som LADbible-samtalen Old Soldier Meets Young Soldier | The Gap, eller hvis jeg leser noe gripende. Jeg har vanskelig for ikke å føle det som føles på den andre sida av mediet.

Men så kommer hovedspørsmålet mitt igjen: Kan menn gråte? Egentlig burde det sies slik: Kan menn gråte? Samfunnet vårt i dag vil ha det til et rungende Ja!, men er det egentlig slik? Det ser ut til at det kommer veldig an på hvor man kommer fra. I asiatisk film, i alle fall i østasiatisk film (som t.d. koreansk og kinesisk film), er gråtende menn ikke bare vanlig, men tydeligvis veldig positivt ansett. Det er ikke til å undres over; for å bli et balansert menneske, må man ha en balanse mellom feminine og maskuline kvaliteter (음양 (eum-yang), eller 陰陽 (yīnyáng)); det må med nødvendighet innebære at et sunt menneske kan vise både aggresjon og følsomhet, både kunne være sint og kunne gråte.

Enn her? Her i Vesten?

Da jeg var ungdom, syntes jeg alltid at scenen i Dødelig våpen, der Murtaugh kommer på jobb og snakker med en av de yngre kollegene sine, var spesiell. Er det virkelig slik? lurte jeg. Her er et utdrag fra manuset (s. 31):

L.A.P.D. – MORNING

A zoo. A sign reads METRO ROBBERY/HOMICIDE.

Roger Murtaugh sits at his desk, lost in thought. Behind him, McCASKEY, Class Three Detective. He talks to Murtaugh:

McCASKEY
See, you’re behind the times, Sarge. Guys in the Eighties aren’t tough. They’re sensitive people. They show emotions around women and shit like that. (beat) I think I’m an Eighties man.

MURTAUGH
How you figure?

McCASKEY
Last night: I cried in bed, so how’s that?

MURTAUGH
Were you with a woman?

McCASKEY
No, I was alone, why the fuck you think I was crying?

MURTAUGH
Sounds like an Eighties man to me.

Noen år før dette, da jeg ramlet ned trappa (uten at noen så det), merket jeg at jeg (slik jeg hadde for vane) var i ferd med å ta til tårene. Jeg slo meg, var vel knappe ti år gammel; det hadde vært en normal reaksjon. Men noen hadde sagt til meg at hvis jeg sluttet å vise at ting gjorde vondt, kom jeg til å bli mindre plaget, så der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gråte mer. Det burde ikke la seg gjøre så lett, men slik jeg husker det i alle fall, var det slik det gikk til – denne kvelden sluttet jeg å gråte.

Det er kanskje verdt å si at det ikke utgjorde store forskjellen, i alle fall ikke som jeg merket meg. (Men det er nå ei historie som bedre hører hjemme en annen plass eller en annen dag.)

Jeg prøvde å gråte da onkel Øyvind døde, men ikke engang da jeg fikk se ham på sykehuset, død, kom tårene. Det var ikke mindre vondt inni meg – han var den beste vennen min, den jeg visste at alltid kom til å være der for meg og aldri kom til å dolke meg i ryggen. Noen år før det, da den første store kjærligheten min (som jeg nok neppe hadde sjansen på) ble sammen med kameraten min, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan. Da jeg knakk sammen i militæret, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan; jeg greide riktignok å snakke om hvordan jeg hadde det, og ble overført så jeg fikk sjansen til å fullføre tjenesten min, men ingen tårer var å finne. Da jeg ble overfalt i søvne, det samme etterpå. Da jeg var fullstendig alene på bursdagen min i 2001, til tross for invitasjoner og tilbakemeldinger om at Det hadde vært kjempetrivelig., selv om jeg var helt fra meg da jeg snakket med Kjersti på telefonen dagen etter …

Store gutter gråter ikke.

Så kan menn gråte? Ikke i Vesten. Burde menn kunne gråte? Selvfølgelig! Vi ser det nå og da på film, i musikkvideoer (som den over), og det er besynderlig hvordan synet av en voksen mann som gråter i en vestlig kontekst i hvert fall av meg oppleves som uendelig mer gripende, enn når jeg ser det samme i en østlig kontekst. Hele opplevelsen av synet blir annerledes, fordi det i den østlige konteksten er så mye mer akseptert. Mens jenter og kvinner kan tillate seg å gråte med venninner, med venner, med familie, med kjæreste, er rommet den sosiale konteksten «vestlig mann, vestlig samfunn» gir for hele sinnsuttrykket, så altomfattende begrenset. En mann kan ikke være for sint («Nazi!» (Ja, jeg har faktisk hørt det brukt i en slik situasjon.)), ikke være for følsom («Emo!»), ikke være glad i å gi en klem («Overgriper!»). For en mann – i alle fall for mange menn – er det å ha et følelsesliv en hemsko og intet annet. Det må skjules, legges lokk på, helst ikke eksistere.

Og ja, selvsagt er dette på ingen måte sunt.

Mann som gråter. Foto: Tom Pumford.
Lisens: Unsplash photos are made to be used freely.

Hva kan man så gjøre? Når jeg gråter, skjemmes jeg – ingen unntak. Jeg vil ikke skjemmes over det, men ryggmargsrefleksen min forteller meg at dette er noe som ikke burde komme til syne for noen. Jeg har noen veldig gode, veldig nære personer i livet som har latt meg vite at de selvsagt er enig med meg i at det ikke burde være slik. Hvorfor skal ikke menn kunne gråte når kvinner kan? Kultur? Historie? Ulike kjønnsroller? Alle tre er nok like gode forklaringer på saken, men det gjør dem ikke sannferdige for det. Og her bruker jeg sannhet/sannferdig i betydninga noe som gir oss ei rettesnor på hva idealet burde være.

Svaret på spørsmålet burde være enkelt; det burde ganske enkelt være et ja. I bunn og grunn må det være et tredelt svar på spørsmålet. Kan, eller rettere sagt, bør menn gråte?

1. Biologisk sett: Ja (hvis en ser bort fra biologiske avvik).
2. Helsemessig sett: Ja.
3. Sosialt sett: Ja, men ofte har vi ikke lov, selv når det åpenbart burde være det.

I mellomtida fortsetter jeg å trene meg selv til å gjøre det med å høre på og nyte god musikk, la begeistringa over hjelpe meg til å felle en gledeståre, og helst når jeg er helt alene for meg selv. Et skritt av gangen? Så blir det kanskje bedre for neste generasjon.

Susann(og Kamelot)

Kamelot i Köln, 2009. Wikimedia Commons.

Akkurat nå sitter jeg og retter essay i Classical Civilisation 1B, og som arbeidsmusikk hører jeg på spillelista mi Hardt og svart. Nå på slutten av arbeidsdagen, var jeg kommet til The Black Halo av Kamelot, fra den tida da Roy Khan fortsatt var medlem av bandet. Hver gang jeg hører dem, får det meg til å tenke tilbake på tida som instruktør for Åndalsnes taekwon-do-klubb. Det er ganske sprøtt å tenke på at jeg dro derfra for elleve år siden, at jeg begynte å instruere der for svimlende sytten år siden.

Da jeg dreiv Åndalsnes taekwon-do-klubb, var det ei dame som ble veldig viktig i livet mitt: Susann Eggen Karlsson. Hun ble sammen med Charlotte og Weronica den nærmeste og beste venninna mi. Jeg ble først kjent med henne som forelder, men tøff som hun var, heiv hun seg med og begynte å trene selv. Det skulle vise seg å være en god idé, for hun var dyktig og hadde utvilsomt en idrettsfysikk som aldri forsvant helt. Men det viktige med henne var ikke dét, men den hun ble for meg. Hun ble venninna som hadde noen få år mer med livserfaring, men som samtidig var litt der jeg selv var. Og da jeg fikk den store knekken min, ble hun den første utenom de absolutt nærmeste som jeg valgte å betro meg til.

Jeg skulle gjerne ha lastet opp et bilde av bare henne, men det har jeg ikke spurt om lov til, så jeg tillater meg heller et gammelt bilde fra ei gradering i Molde.

Dessverre mistet vi kontakten med hverandre med årene. Hun flyttet til Bergen og jeg til Tromsø ikke lenge etter. Som gamle lesere vet, pågikk det en del ting i klubben da, som gjorde situasjonen verre enn hva den burde ha vært, men det er heldigvis ordnet opp i nå; jeg har et godt forhold til klubben per nå, og ble faktisk medlem av den igjen i fjor høst da vi flyttet fra Tromsø. Jeg skulle gjerne ha fått kontakt med Susann igjen, men vil selvsagt ikke være for pågående. Mange år har gått siden den gang, og vi lever jo hvert vårt liv nå.

Men hvem var hun for meg? Hun var selvsagt eleven min, men hun ble etter ei tid mer enn det. Først ei venninne, så ei nær venninne. Hun ble ei jeg følte jeg kunne bekjenne de dypere hemmelighetene til, ei jeg kunne stole på, ei jeg fortsatt stoler helt og fullt på, om hun skulle dukke opp på døra. Hun ble den jeg visste jeg kunne snakke med når jeg trengte noen som var litt voksnere enn meg til å lytte, og etterhvert betrodde også hun seg til meg. Selvsagt var taekwon-do en sentral del av det vi hadde sammen, men selv om det var kjernen i begynnelsen, utviklet vennskapet vårt seg til at det vi var for hverandre personlig ble kjernen, med taekwon-do som en del av det som ga forholdet oss i mellom sin egen karakter. Susann utfylte én del av vennskapene jeg trengte, Weronica en annen, Charlotte enda en annen; nå og da overlappet de hverandre; men alle tre var helt sentrale i livet mitt på den tida.

Så Susann, hvis du skulle komme over dette og lese bloggen min igjen, jeg tenker fortsatt på deg med jevne mellomrom, og hver gang Kamelot spilles, husker jeg deg ekstra godt. Ekte vennskap mellom ekte mennesker dør aldri.

Dersom du av uansett grunn skulle føle at dette kaster lys på deg på et vis du er ukomfortabel med, si fra, så skal jeg skrive det om. Det er skrevet i vennskapelig kjærlighet.

Lingua latīna: Deklinasjon av substantiv i rytmenotasjon1.–5. deklinasjon

God, gamaldags pugging har kan hende gått av moten, men ein kan ikkje kome frå at det er særdeles effektivt når brukt på rett måte.

I lengre tid har eg følgt Luke Ranieris kanal polýMATHY, og særleg Scorpiō Martiānus, som er kanalen til den same, men utelukkande på gamalgresk og latin. Han er, utvilsamt, ein av dei beste talarane av latin i dag, med ein uttale som stadig vert oppdatert når han oppdagar nye nyansar, slik han demonstrerte i ein av videoane sine (Errāvī!). Eg fekk nyleg ein oppfriskar på Dowling-metoden (og no angrar eg på at eg ikkje gjorde det då prof. em. des Bouvrie hinta meg i retning av det) som i praksis består av desse trinna:

1. Lær dei grunnleggjande grammatiske konsepta.
2. Brute force memorisation – rå makt-pugging.
3. Les ei god latinbok, som t.d. Lingua latīna per sē illūstrāta.

Til dette kjem Luke Ranieri, som har mangfoldige nyttige videoar for å hjelpe ein i gong med å lære faktisk kva enn for eit språk ein har mål om å lære seg. Han har lest inn eit heilt korpus av gloser i alle deklinasjonane og konjugasjonane, saman med tilhøyrande rekneark, alt saman tilgjengeleg i ein fin lydbokpakke til berre ti dollar. No er eg musikar, så eg er glad i rytmar (som lesarar av eksamenane mine om gamallatinsk komedie kan stadfeste), så eg sette meg ned og laga deklinasjonane som rytmeøvingar. Om du vil laste dei ned i hendig pdf-format, kan du gjere det frå Google-disken min; lenkje er på botnen av denne posten.

Eg endra II.b takt 2 til å vere 𝄵; eg syntes det flaut betre då.

Alle bileta og rytmikken er komponert av Tor-Ivar Krogsæter, basert på glosene i Luke Ranieris Ranieri–Dowling Method-kurs.

Korleis kan eg bruke dette?

Viss ein har grunnleggende notelesingskjennskap, kan dette vere eit særleg godt hjelpemiddel. Pulsen i ordet er i alle tilfelle lagt på første staving. Merk også notane som har tenutomarkering (ein strek under noten); dette indikerer at ein skal halde noten fullt ut, som til dømes på ord på -us. Som døme på dette, er -er kortare enn -mus, sjølv om begge er ein mora lang; dette er noko koristar nok kjenn seg att i, sidan ein nesten alltid plasserar særleg ustemde konsonantar (som -s-en i -mus) på byrjinga av neste slag. Sjå på bilete nedom her:

Døme på korleis eit kor vanlegvis plasserar stemmelause konsonantar – dette gjeld særleg stemmelause konsonantar, som s, f, p, t, k. Illustrasjonskomposisjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Over er korleis det kunne ha vore skrive av komponisten; under er korleis ein god kordirigent mest sannsynleg hadde instruert koret at dei skulle synge.

I tillegg til dette, kan ein merke seg at dei nasale konsonantane, som i latinsk fonologi nasaliserar forutgåande vokal viss konsonanten er final (og i adledd), her er notert slik stavingene då faktisk opptrer: som lange stavingar. Eit ord som mōnstrum blir til dømes uttalt som [ˈmõːs̠t̪ɾʊ̃ˑ], ikkje [ˈmons̠t̪ɾʊm]. Den siste stavinga er riktignok halvlang, men eg har tekje utgangspunkt i anten ein eller to morae på kvar staving, for å få ein rytmikk som er overkommeleg.

Korleis kan eg laste det ned?

Viss du etter dette ikkje har mista motet, kor bra! Eg har vald å gjere fila tilgjengeleg for alle som ønskjer det via Google Disk-en min. Ei forutsetjing for å bruke ho, er at ho er til privat bruk, at du, viss du vel å dele ho, deler ho slik ho er (særleg då med forsida intakt), og at du – viss du skulle ville bruke ho til anna enn privat samanheng tek kontakt med meg for å avtale kva som er greit og ikkje. Med det avklart, her er ho:
Dēclīnātiōnēs verbōrum nōminālium : Nōminātīvus, vocātīvus, accūsātīvus, genetīvus, datīvus, ablātīvus. Dē Scorpīone Martiānō (quī verbōs sēlēgit) et Tonitrus-Sagittārius Pāstūncus (quī rhythmum composuit).