Typografi Ⅵ: Fotnotetegn, super- og subskript

Hva hadde historikeren vært uten fotnoten? Selve grunnlaget for den faglig funderte historiske undersøkelsen er fotnoten. Den begynte som margmerknader, men utviklet seg etterhvert til å bli fotnotemerker: stjerne, dolk, dobbel dolk og så videre. Etter hvert kom tallene. Hvordan bruker man disse i dag og hvordan formaterer man dem riktig?

• Oppdatering 9.6.2024: La til merknad under taste­tipsene nederst om at man kan merke tall­koden før man tas­ter taste­kombina­sjon­en for å lage spesial­tegn.

Å formatere fotnotene sine riktig er en liten kunst i seg selv. Fotnoter er vanligvis skrevet med mindre tekst enn resten av teksten, og krever derfor litt mer typografisk hensyn. Enkelte disipliner har dessverre idiotiske krav til hvordan teksten skal formateres, som for eksempel at den må være skrevet med Times New Roman (ei av to standardskrifter som virkelig forteller at du har absolutt intet originalt å by på), at den skal ha halvannen linjeavstand (arv fra skrivemaskinens begrensninger; halvannen er for mye) eller til og med at man ikke får lov til å bruke fotnoter eller fotnoteanker – som utvilsomt er arv fra skrivemaskindagene: å sette inn et fotnoteanker krevde at man justerte trommelen ei halv linje, skreiv tallet, og så satte av nok plass nederst på arket til å faktisk få plass til fotnotene sine.

Men nok om det. Det interessante er fotnotetegnene, og jeg skal ta for meg disse etter tur.

Gamle fotnotetegn

Fotnotetegnene i gamle tekster var gjerne ikke tall, men symboler, nemlig stjerne (*), dolk (†, HTML † eller † eller †), dobbel dolk (‡, HTML ‡ eller ‡ eller ‡), paragraftegnet (§) og avsnittstegnet (¶, HTML ¶ eller ¶). Når man gikk tom for tegn, startet man bare på begynnelsen og doblet tegnet (som om det var et kvinært tallsystem – et femtallssystem). Bilde 1 viser et eksempel fra mastergraden min.

Bilde 1: Døme på fotnotesymbolene stjerne, dolk, dobbel dolk og paragraf; avsnittstegnet er ikke med her.

Det er flere ting å merke seg med bildet over. For det første hadde jeg ikke tilgang på OpenType-funksjonene da jeg skreiv mastergraden, så bit deg merke i hvor tynne fotnotetallene er i forhold til resten av teksten. Med ekte superskripttall (du kan lese mer om dette i posten min fra juli 2022) får man skriftformgiverens særskilt tilvirkede super-/subskripttall. På samme vis er tegnene jeg har brukt alt for tynne (siden de er kunstig hevet av programvaren), så jeg skulle ha satt dem med ei litt feitere skrift; EB Garamond Medium hadde sannsynligvis fungert fint.

Kilde: Krogsæter 2015: Cinaedus: Seksualmoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, s. XV.

Moderne fotnotetegn

Moderne fotnoter er vanligvis tall. Hvordan disse settes varierer fra disiplin til disiplin, men innen historie er langt på vei det vanligste at man bruker løpende, hevet nummerering, som riktignok kanskje nullstilles for hvert kapittel. Den eneste grunnen til at jeg valgte å nullstille per kapittel i avhandlinga mi, var fordi jeg hadde så fordømt mange fotnoter. (Jeg hadde 21 i de forangående sidene, 72 i kapittel 1, 172 i kapittel 2, 92 i kapittel 3, 186 i kapittel 4, 112 i kapittel 5, 80 i kapittel 6, 4 i kapittel 7, 29 i tillegg A, 39 i tillegg B, 3 i tillegg C, og 1 i tillegg F, totalt 811 fotnoter. Jeg var ikke på bærtur da jeg tenkte at jeg kunne ende opp med firesifrede fotnoter.) Av og til kommer man over sluttnoter, som angis med det samme fotnoteankeret som ved vanlige fotnoter. De er nøyaktig det samme som fotnoter – de kan være på slutten av kapitlet eller på slutten av boka – men man velger da gjerne sluttnotealternativet i tekster der man ikke ønsker at fotnotene skal forstyrre leserens leseflyt; det er kanskje særlig vanlig i populærvitenskapelige bøker, slik at den nysgjerrige leseren kan undersøke kildene hvis han ønsker, mens den som ikke bryr seg kan slippe. I noen disipliner settes fotnotene ikke som superskript, men som tall i full høyde i klammeparenteser, slik: [1].

For å få tilgang til superskripttall, påkall skriftas OpenType-funksjon sups, for eksempel EB Garamond:liga&calt&pnum&onum&sups: Bruk skrifta EB Garamond med ligaturer, kontekstuelle alternativer, proporsjonale tall i gammel form (som følger skriftas over- og underheng) og slå på superskripttall. For den som vil lære mer om hvordan man setter tall, kan denne suverene posten på A List Apart anbefales: Web Typography: Numerals.

Bilde 2: I dette bildet ser du to eksempler på ordinaler og superskript. Linje 2 og 4 viser feil satt tekst der jeg kun har brukt tekstbehandlerens automatiske funksjon som hever og forminsker teksten. Linje 1 og 3 viser korrekt satt tekst, skjønt jeg har her ikke justert plasseringa til superskriptene enda; dette kommer det mer om lenger ned. Det burde være nokså tydelig å se at linjene 2 og 4 gir et resultat som ser tynt og falskt ut.

Superskripttall og ‑bokstaver

Det kan være verdt å merke seg her at det er to OpenType-kommandoer man kan ty til for å få superskript: ordn og sups. Hva er forskjellen på disse? I norsk tegnsetting er det ikke tradisjon for å bruke ordenstallsetterfester slik man for eksempel gjør i engelsk med st, nd, rd, th eller som man gjør i fransk med er og e eller endelsene me og lle for Madame og Mademoiselle. Men hvis du skulle få bruk for dette i teksten din, er ordn det du skal ty til. Hvis du får bruk for fotnotetall, derimot, er den rette OpenType-kommandoen sups. Med andre ord, gjør dette:

• Du kan på enkelt vis tilføye OpenType-funksjoner til skrifta di i LibreOffice, med å legge til et kolon og de forskjellige kommandoene atskilt med &, for eksempel «EB Garamond:liga&calt».
• For å sette superskripttall, tilføy sups.
• For å sette inn subskripttall, tilføy subs.
• For å sette inn ordinaler, tilføyd ordn.

Justering av super- og subskripttegn

Merk at det er forskjell på plassering av super- og subskripttegn avhengig av bruk:

Superscripts (and subscripts) are intended for mathematical work, although they can be adapted for use in creating top-aligning characters such as footnote numbers […].

James Felici: The Complete Manual of Typography, Second Edition, A Guide to Setting Perfect Type, Peachpit, Adobe Press, ISBN 978-0-321-77326-5, side. 192.

Hva er da reglene for plassering av superskript og subskript? Den kanskje viktigste regelen er denne:

Like small capitals, superior characters are not merely scaled-down versions of their full-size counterparts—they are specially designed. Use them if you have them; fake them only if you must.

Felici (op. cit.): 204.

Dette er så klart viktig å ha i mente når man skal sette en tekst. Men hva med detaljene. Først et bilde og deretter ei liste jamfør Felici s. 204–207 som forklarer det hele:

Bilde 3: Her et eksempel på både ordinaler i fransk og engelsk, vitenskapelige subskript, brøk, fotnoter og vitenskapelige superskript.

Linje 1: Eksempel på to ulike superskriptordinaler (med skriftas ordn-funksjon). Merk hvordan det franske etterfestet er justert etter bokstavens høyde mens det engelske etterfestet er justert i forhold til tallhøyda; dette er automatisk i denne skrifta.

Linje 2: Eksempel på subskriptordinaler justert til vitenskapelig notasjon (med skriftas subs-funksjon, som jeg senka med 8 % for å få rett), korrekt satt brøk (med skriftas frac-funksjon) og korrekt satt fotnotesuperskript (med skriftas sups-funksjon, som jeg senka med 6 % for å få toppjustert i forhold til skriftas overlengde).

Linje 3: Eksempel på fotnote og vitenskapelig superskript i samme linje. Det vitenskapelige superskriptet heva jeg med 8 % for å få i rett høyde (jamfør senkinga av de vitenskapelige subskriptene), slik at de var midtjustert på skriftas overlengde. Bit deg merke i at de vitenskapelige subskriptene er høyere justert enn fotnotetallene.

1. Superskripttall som fotnoter: toppjustert mot bokstavenes overlengde (streken opp på b, d, h, k, l).
2. Superskripttall som vitenskapelige superskript: bokstavens midtre mot bokstavenes overlengde.
3. Superskripttall som brøker: bruk skriftas frac-funksjon. Når dette ikke er tilgjengelig: toppjustert til brøkstreken (⁄ eller &2044;).
4. Subskripttall som vitenskapelige subskript: bokstavens midtre mot bokstavenes grunnlinje (der bunnen av bokstaven x er).
5. Subskripttall som brøker: bruk skriftas frac-funksjon. Når dette ikke er tilgjengelig: bunnjustert til skriftas grunnlinje.
6. Superskriptbokstaver: toppjustert mot bokstavenes overlengde eller tallenes høyde; hvis skrifta ikke gjør dette automatisk, lag til tegnstiler.

Kombinasjon av fotnotetegnene og bedre satt fotnotetekst

Det kan godt være at du får behov for å sette både gammeldagse og moderne fotnotetegn i én og samme tekst. Det aller første du bør gjøre, er å finne ei skrift som har flere skrifttykkelser enn bare vanlig og feit. Skrifta bør iallfall kunne by på en middels feit variant, og hvis denne er godt utformet (ikke bare automatisk gjort feitere), kommer den til å ha litt annen form på bokstavene enn den vanlige skrifta; dette er for å veie opp for det annerledes inntrykket som feitere bokstaver gir. Et bilde sier mer enn tusen ord (bilde 4):

Bilde 4: EB Garamond, EB Garamond Medium, EB Garamond Semibold og EB Garamond Extrabold.

Hvorfor skal jeg bry meg med dette, egentlig? tenker du kanskje – eller kanskje du bryr deg og noen har sagt tilsvarende til deg? Poenget med god typografi, god sats, er å kommunisere tekstens budskap best mulig. En godt satt tekst passer til budskapet som formidles. Trajans søyle har kanskje glimrende sats, men se for deg The Matrix-logoen med Trajans skrift; det blir ganske enkelt ikke det samme. Den gode satsen evner i tillegg å gjøre teksten mest mulig lettfordøyelig. For tynn sats i fotnotene – som allerede er satt med mindre skrift! – gjør dem vanskeligere å lese for leseren, og det er jo ikke det som er meninga, er det vel?

Optisk sats og «farge»

Bilde 5: fotnotetekst i ulik sats.

Til venstre: fotnoter satt med EB Garamond Medium. Til høyre: fotnoter satt med EB Garamond (vanlig). Legg merke til hvordan satsen på høyre side nesten ser ut til å være mer grå enn svart, sammenlignet med teksten for øvrig.

I bilde 5 er dette tydelig å se. Teksten til venstre er betydelig enklere å lese enn teksten til høyre. Ikke bare det, men den gjør også et langt bedre visuelt inntrykk når man ser sida; sida får et helhetlig inntrykk av å være én felles sats. Dette er dermed et eksempel på hvordan godt satt sats ikke bare er enklere å lese, men også gir et bedre visuelt inntrykk, og som vi alle vet: førsteinntrykket er svært viktig. Enkelte skrifter leveres derfor med flere optiske størrelser. Dette betyr at skrifta har flere varianter ulikt formet for å være tilpasset bestemte størrelser. Hadde jeg visst dette da jeg skreiv masteroppgaven min, hadde jeg ikke brukt EB Garamond 10 til overskrifter, men til fotnoter, der den faktisk hørte hjemme!

Robert Bringhurst, en av de andre store typografene, forteller i et lite sleivspark (i The Elements of Typographic Style, Fourth Edition (version 4.3) tjueårsjubileumsutgave, Hartley & Marks, 2019) at The most valuable Multiple Master fonts proved to be those with an axis of optimal size. (Adobe has always called it optical size, but it is no more optical than visceral.) Disse skriftfamiliene hadde gjerne én liten skriftstørrelse og én stor, og typografen kunne dermed trekke på disse to ekstremstørrelsene for å skape et gyllent midtpunkt mellom dem tilpasset ulike skriftstørrelser. Det er det han sier videre som er relevant i denne konteksten, dog:

These tools proved too subtle for the marketplace, and production of Multiple Master fonts soon ceased. Adobe then began to sell their flagship fonts in ‘optical ranges.’ In effect, these are prefabricated Multiple Master ‘instances.’ […] The sizes have names instead of numbers – caption, small text, regular, subhead, display – each corresponding to an ideal range instead of one specific size. Some other founders have taken a similar approach. For now, this seems the best available method for obtaining balanced color and homogeneous design when setting digital type in multiple sizes.

Robert Bringhurst, op. cit. 190.

Oppsummering

Når du skal sette en tekst, det være seg et kommuneskriv, en søknad, en eksamensoppgave eller et brev til Skatteetaten, forsikr deg først om at du har ei skrift som støtter OpenType. Du trenger ikke mange. Det er bedre å ha éi god skrift som greier å gjøre jobben den er satt til, enn mangfoldige skrifter som ikke egentlig er gode nok til å skrive løpende tekst. (Pynteskrifter er en helt annen sak.) Ha i mente at hvis skrifta har et fullt sett av superskripttall, har den også subskripttallene; disse er identiske; de plasseres bare litt ulikt.

Husk at fotnoter skal plasseres med toppen av tallet på linje med tekstens overlengde, altså toppen av bokstavene b, d, h, k, l. Dette er formodentlig fordi tallene i seg selv ikke tjener noen egentlig funksjon; de er bare en del av den løpende teksten som skal fortelle deg hvor du kan se mer hvis du så skulle ønske.

Fotnotesymbol kan være nyttige også i dag. Av og til har man faktisk behov for en fotnote i en fotnote, som for eksempel i dømet oppe i bilde 1, eller noe jeg ofte kom over i skrivinga mi: behov for å referere til passasjer eller gi krysslenker til andre deler av teksten min der noe var å finne. Hvis du ønsker å sette dem hevet, er dette i utgangspunktet ikke nødvendig med stjerna, men alle de andre tegnene krever gjerne dette. Lag en egen skriftstil til fotnotesymbolene dine og sett disse med en noe feitere skriftvariant enn de andre, for eksempel 10- eller 6-punktsvarianten, som tilsvarer sånn cirka Medium og Semibold.

Brøker bør settes med brøkfunksjonen til skrifta. En moderne tekstbehandler lager automatisk en brøk hvis du setter inn en brøkstrek (som ikke er det samme som en skråstrek), altså U+2044. For å taste denne i LibreOffice eller Microsoft Office, tast 2044 og deretter Alt + X. Hvis du får opp noe rart, påse at ingen tall eller bokstavene a, b, c, d, e eller f står inntil totallet i 2044; tallet er heksadesimalt og teller derfor på sifrene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, a, b, c, d, e, f (0–15), så hvis et av disse tegnene står inntil, tror programmet at du taster et femsifret (eller større) heksadesimalt tall. Fiksen er enkel: enten sett inn et mellomrom før (som du deretter sletter om ønsket) eller bare merk tallkoden du vil gjøre om til et tegn før du trykk Alt + X.

Vitenskapelige tall tjener i motsetning til fotnotetall en reell funksjon. Mens fotnotetegnet 2 attmed en H kun betyr se fotnote 2, betyr det vitenskapelige tegnet 2 attmed en H at H-en plutselig ikke lenger betyr «hydrogen», men heller «dihydrogen». Vitenskapelige tall settes slik at midten av tallet er på linje med overlengdas topp for superskript og grunnlinja for subskript. (Grunnlinja er linja som bokstaven x hviler på.)

Til sist bør nevnes ordinalene, altså tekst satt som superskript. Dette er ikke vanlig i norsk tekst, men man kommer over det når man leser andre språk, og det kan uansett være at man får bruk for det av andre årsaker. Ordinaler hentes ikke med sups eller subs, men med ordn. Disse formaterer superskripttekst til å passe med teksten for øvrig, som i ei god skrift betyr at superskripttekst inntil annen tekst (som i bilde 3) plasseres med toppen på linje med teksttoppen (altså overlengda) og superskripttekst inntil tall med toppen på linje med tallene.

Lykke til, kos deg med satsen, og slit den med helsa.

Typografi Ⅳ: Profesjonelt satt aksjeselskapsymbol i løpende tekst (og litt om typografi)

I dag er et vanligst å skrive forkortet aksjeselskap kun som «AS»: to store blokkbokstaver. Idéelt sett burde disse to bokstavene, når de står i løpende tekst, være satt som kapiteler (og man bruker selvsagt ikke falske kapiteler). Men de av oss som er noen år eldre, husker at gamle firma brukte det typografisk langt mer elegante symbolet ⅍. Men hvordan kan man ta i bruk dette tegnet i løpende tekst og være sikker på at det vises riktig med den skrifta man har valgt seg?

Typografi er en kunst og et handverk. Handverket er å vite hvilke redskaper man har tilgjengelig og hvordan man kan bruke dem best mulig; kunsten er å gjøre teksten innbydende, kommuniserende, en refleksjon av det budskapet forfatteren har. Opp gjennom årenes løp har det utviklet seg mangfoldige forkortelser for å uttrykke ting klart, konsist og kortfattet, og en vanlig måte å gjøre dette på før, var enten med en forbokstav pluss en superskriftbokstav, slik som № (U+2115) eller 1.ª og 2.º der siste tegn er den maskuline -o og den feminine -a, altså t.d. spansk numero av latin numerō og t.d. prima og segundo. En annen måte å gjøre det samme på, er å bruke forbokstavene eller de første bokstavene i ordet og atskille dem med skråstrek, der forbokstavene er satt som super- og subskript, slik:

• ℀, U+2100: account of
• ℁, U+2101: addressed to the subject
• ℅, U+2105: care of
• ℆, U+2106: cada uno/una, tilsvarende norsk «à kr»
• ⅍, U+214d: aktieselskab

Problemet du gjerne møter på, når du tar i bruk disse symbolene, er at de ikke rendres riktig i skrifta du har valgt deg, men ender heller opp med å se ut som ei av standardskriftene – som oftest Arial. Bildet til høyre viser hvordan dette gjerne kan se ut; legg særlig merke til ⅍-tegnet i EB Garamond og ℀-, ℁- ℆-tegnene i Calibri.

Oversikt over symbolene U+2100, U+2101, U+2105, U+2106 og U+214d i skriftene EB Garamond og Calibri. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Bildet viser tydelig to ting: Ikke alle skrifter har alle tegn tilgjengelig, og ikke all skrifter har tegnene man trenger til å jukse det til på en god måte heller. Med EB Garamond greide jeg meg med å lage en brøk og formatere bokstavene som teller og nevner; unntaket som trengte litt ekstra arbeid, var ⅍-tegnet: Her måtte jeg i tillegg sperre bokstaven med 5 % (2,4 punkt i 48 punkt størrelse) for å få det til å se greit ut. Calibri var det verre med: Ikke bare manglet tre av tegnene, men skrifta manglet fullstendig subskriptbokstavene, så jeg måtte jukse det til med å redusere skriftstørrelsen til 60 % og gjøre bokstavene halvfeite for å kompansere for tapt strøkbredde, mens A-en i ⅍ måtte formateres som liten kapitel og halvfeit for å se rett ut; i tillegg måtte jeg manuelt sett inn brøkstreken (i stedet for å formatere en skråstrek med frac, slik jeg kunne med EB Garamond) på alle disse, og det lot seg ikke gjøre å knipe tegnavstanda for å få det til å se rett ut.

Noen typografisk grunnuttrykk

Men hvordan vet man om resultatet faktisk ser bra ut? Hvilke hensyn må man ta? Det er et par småting som det da er nyttig å være klar over, så i denne neste seksjonen skal jeg ta for meg noen typografiske grunnbegrep, fulgt av et forklarende bilde, før jeg til slutt beskriver punktvis hvordan jeg lagde eg pent aksjeselskapsymbol i LibreOffice.

kapitéler

Kapitéler eller små versaler er ikke det samme som forminskede blokkbokstaver. Hvis man bruker forminskingsfunksjonen i tekstbehandleren, ender man bare opp med en krympet versjon av blokkbokstaven. Ekte kapitéler er utformet spesifikt for å ta hensyn til den forminskede høyda de har; dette betyr særlig at de er litt videre enn vanlige blokkbokstaver, slik at bokstavene skal få nok plass til å puste.

For å slå på kapitéler har du to alternativer i OpenType: Bruk smcp for å gjøre små bokstaver om til versaler og Jules Verne; bruk c2sc for å gjøre blokkbokstaver (versalene) om til kapitéler, f.eks. NATO

x-høyde

X-høyde er høyda til den lille x-en i tekstblokka di. I ei skrift som renessanseantikvaen EB Garamond, er seriffene gjerne litt mer avrundede, slik at når man sammenligner en grotesk liten x med en liten x fra eldre antikva-skrifter, ser man at seriffene gis litt ekstra rom til å leve.

Petit-skrifter stopper i x-høyde.

petit

Petit er en lavere variant av kapitéler, en variant som stopper i x-høyda til skrifta.

brøker

Gode skrifter har egne sett for definisjonen av brøker. Brøkene har noen kjennetegn:

Døme på superskript, subskript, brøktall og fotnoter med EB Garamond i LibreOffice. Den lille streken viser hvor topplinja er. (I eksempelet over skulle det vel helst ha stått at koffein er formelen som nevnes, ikke kaffe. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Telleren skal være på linje med topplinja; hvis skrifta ikke har ekte superskripttall, kan det jukses til med å bruke en feitere variant til superskriptene.

Fotnote-«telleren» står omtrent halvveis på topplinja.

Brøkstreken kalles på engelsk solidus og har vanligvis 45-graders helling. HTML-koden for brøkstreken er ⁄.

Brøker som står på grunnlinja, så som 2π/3 bruker vanlig skråstrek (engelsk virgule) i følge Bringhurst, men man bør òg heller kunne angi disse med en divisjonsstrek.

Merk òg forskjellen på de to ulike skråstrekene når man angir skriftstørrelser, for eksempel 8/9¹⁄₂: 8 punkt skriftstørrelse på 9¹⁄₂ punkt kegel.

En annen skråstrek er divisjonsstreken; den har kodepunktet U+2215 og settes med   (medium mathematical space) før og etter, for eksempel 2π ∕ 3. Merk at dette blir et regnestykke (2π delt på 3) mens eksempelet over viser en grunnlinjesatt brøk: to pi tredjedeler.

Nevnere skal være på linje med grunnlinja.

Merk at til vitenskapelig notasjon, står «nevneren» midtveis over grunnlinja.

Kunnskapen satt ut i praksis

Større bilde som viser aksjeselskaptegnet i forhold til små bokstaver, blokkbokstaver og kapiteler. Klikk for å se bilde i full størrelse. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Linjene i bildet over viser grunnstrukturen som tegn bygges på. Disse linjene kan du se i definisjonslista.

overlinje

Linja som angir minusklenes overlengde.

Norsk har sju bokstaver med overlengde: b, d, f, h, k, l, t. Dessuten gotisk lang ſ.

Overlinja er ei hjelpelinje som ligger en anelse over versal­linja for å ta hensyn til at overlengde­bokstavenes topp­seriffer er litt høyere enn versalene.

Merk at det er forskjell på hvordan renessanse­antikvaer (som EB Garamond i bildet) og seinere antikvaers seriffer opptrer. For eksempel har Bembo og Kepler svært skarpe seriffer. Dette var en konsekvens av utviklinga av både papir- og trykketeknologi.

versallinje

Linja som angir versalenes høyeste punkt; versaler er det samme som blokkbokstaver.

På skrifter med «myke» versaler, kan deler av versalene stikke en anelse over.

kapitéllinje

I Petter Andresens typografiske leksikon står ikke dette angitt som ei bestemt linje, men det er vanlig at kapitélene er en anelse høyere enn petitene.

x-høyde(-linje)

Skriftas x-høyde er det punktet der toppunktet til bokstaven x ligger.

For groteskskrifter som Arial og Verdana, der man ikke har seriffer, møter liten x denne linja eksakt.

For antikvaskrifter som Garamond, der man har seriffer, kan seriffene til liten x ytterkant danse en liten anelse over x-høyda, men seriffens øvre hovedlinje går gjennom x-høyda.

grunnlinje (eller skriftlinje)

Den linja som bokstavene hviler på.

For å unngå den optiske illusjonen av at noen bokstaver er for små, henger bokstaver med mage en anelse under grunnlinja og strekker seg en anelse over x-høyda.

Norske bokstaver med mage er a, b, c, d, e, g, o, p, q, æ, ø, å.

Dessuten gjelder tilsvarende for bokstavene s, u, y (når denne har u-form).

underlengdelinje

Bokstaver med underlengde strekker seg nedenfor grunn­linja ned til underlengde­linja.

Norske bokstaver med underlengde er f, g, j, p, q, y

Se på den første bokstaven: stor X.

Denne versalen (eller majuskelen) har fire solide seriffer. Hver av disse hviler trygt: bunnseriffene på grunnlinja og toppseriffene oppmot versallinja. Ser du bildet i forstørrelse, legger du merke til at seriffene er nokså avrundete. Slike runde seriffer, typiske for renessansebokstaver, svever gjerne litt utenfor grensa som trekkes opp av grunn- og versallinja.

Se på den andre bokstaven: liten x.

Denne gemenen (eller minuskelen) har også fire solide seriffer. Som med versal-X-en hviler de trygt på grunnlinja og versallinja, og som med versal-X-en er de nokså avrundete, slik at bueforma til seriffene går en liten anelse utenfor linjenes grenser.

Se på den tredje bokstaven: stor A

Denne versalen har to solide seriffer som på samme vis som X-en hviler på grunnlinja, men legger merke til hvordan toppen av A-en strekker seg opp over versallinja og inn i overlengdeterritorium, dog ikke helt til topps. Dette skyldes at overgangen mellom A-ens grunnstrek (den brede streken) og hårstrek (den tynne streken) danner en slags halvt liggende seriff.

Se på den fjerde bokstaven, liten f

Denne gemenens seriff hviler godt på grunnlinja, men overhenget (den lille bua på toppen av f-en) strekker seg helt til toppen av overlinja. Blir overhenget for langt, ser bokstaven overdrevet ut. Overheng og underheng (som på kursiv f, j og y) krever ligaturer og kerning. Fra Petter Andresens Typografisk ordliste: «Kerning» er opprinnelig betegnelsen på den justeringen som må til for å skape optisk like bokstavmellomrom i slike tilfeller [ɔ: i tilfellene der en har bokstaver med over- eller underheng som tar seg inn i området til påfølgende eller forutgående bokstaver], f.eks. kombinasjoner av stor T og minuskler på x-høyde: Ta, To, Tr osv. Det samme gjelder naturligvis fa, aj, Ya, Vo osv. osv. Kerning er da i utganspunktet kniping (redusering) av slike bokstavmellomrom.

Se på den femte bokstaven: liten y

Denne gemenens seriffer hviler inn til x-høyda. Bokstavens underlengde – merk at underlengde ikke er det samme som underheng; man får underheng på y-en når den er kursivert – går ned til underlengdelinja.

Se på den sjette bokstaven: kapitelert B

Denne kapitélens seriffer går ut fra bokstavens grunnstreker og er på linje med grunnlinja og kapitéllinja. Merk at bokstaven strekker seg litt over x-høyda og at strøkbredden samsvarer med skriftgraden til både versalene og gemenaene.

Se til slutt på aksjeselskapsymbolet

Merk hvordan A-ens utforming samsvarer med versal-A-en, men har større vinkel mellom hårstrøket og grunnstrøket, slik en ekte kapitél trenger; merk dog at størrelsen på bokstaven tilsvarer en petit, ikke en kapitél. Merk videre at den hviler mot versallinja på samme måte som versal-A-en. Den ligger inn mot brøkstreken lik en teller, med tilstrekkelig luft mellom for å reflektere S-ens posisjon.

Merk at streken er en brøkstrek, ikke en skråstrek, da skråstreken ikke gir tilstrekkelig med plass til bokstavene; bokstavene blir for luftige og tegnet ser ikke ut som ett når skråstreken brukes.

Merk til slutt hvordan S-en hviler opp mot x-høyde-linja, og dermed får form som en petit. Dette er nesten nødvendig for at den ikke skal bli for dominerende. Tegnet må ha luft, men ikke så mye at S-en blir løsrevet.

Skriftlinjas anatomi

Eksempel på linjas oppbygging (klikk for stort bilde):

1. overlinje
2. versallinje
3. kapitéllinje
4. x-høyde-linje
5. underlinje

Skrifttypen er EB Garamond. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter

Til sist, som en liten hjelper, har jeg tatt med en liten illustrasjon som viser størrelsen på overlengde (med f-ens overheng), underlengde (med f-ens underheng), versaler, gemena, kapitéler og petiter. I eksempelet over ser du igjen markert linjas overlinje, versallinje, kapitéllinje, x-høyde-linje og underlengdelinje. Du ser også forskjellen på antikvaens romerske type, kursivert tekst, kapitéler (linje 2) og petiter (linje 3). Jeg kommer sikkert til å referere til denne illustrasjonen når jeg seinere skriver om typografi.

Hvorfor mangler det frakturbokstaver i Unicode?Why are there missing Fraktur letters in Unicode?

Jeg skulle til å skrive dette spørsmålet på StackOverflow, men så fant jeg svaret; så da var det nyttigere å skrive det her i stedet. Posten er tospråklig, slik at andre kan finne svaret på engelsk òg.
I was going to write this question on StackOverflow, but then I found the answer; so I then found it more useful to write it here instead. The post is bilingual, to enable others to find the answer in English as well.

Norsk

Da jeg listet opp fraktursymbolene, ble jeg overrasket over å oppdage at det finnes en 𝔷 (U+1d537: mathematical fraktur small z), en 𝖅 (U+1d585: mathematical bold fraktur capital z), og en 𝖟 (U+1d59f: mathematical bold fraktur small z). Når jeg leter etter U+1d51d får jeg ingen treff, og når jeg lister alle fraktursymbolene eller lister alle z-ene får jeg det samme problemet, som vist nedenfor.

English

Listing the Fraktur symbols, I was surprised to learn that there is a 𝔷 (U+1d537: mathematical fraktur small z), a 𝖅 (U+1d585: mathematical bold fraktur capital z), and a 𝖟 (U+1d59f: mathematical bold fraktur small z). Searching for U+1d51d yields no matches, and listing all Fraktur symbols or listing all zeds yields the same problem, as depicted below.

Bilde fra &what; når man søker på U+1d51d: Ingen treff.
Image from &what; when searching for U+1d51d: No hits.

Bilde fra &what; når man søker på bokstaven Z. Ingen matematisk fraktur stor Z å finne, selv om den lille bokstaven er der, samt de feite partypene. Søket skiller ikke på store og små bokstaver, så alle potensielle treff (inkludert den store Z-en) skulle ha vært å finne.
Image from &what; when searching for the letter Z. No mathemical fraktur capital Z is to be found, even though the small letter is there, as well as the bold font pairs. The search is case insensitive, so all potential hits (including the capital Z) should have been found.

I søkene mine over, hadde jeg alle tegn lastet på &what;. Dette er særlig underlig når man ser på U+1d51x-rekka og oppdager at plassen er tom.

For my above searches, I had all characters loaded at &what;. It is particularly odd when viewing the U+1d51x range, and realising that the space is empty.

Resultat for U+1d51x-rekka; merk hvordan den hopper over plassen mellom U+1d51c og U+1d51e.
Result for the U+1d51x range; notice how it skips the space between U+1d51c and U+1d51e.

Derav følger spørsmålet mitt:
Hvorfor er dette symbolet – matematisk fraktur majuskel Z – ikke inkludert?

And thus my question:
Why is this symbol – mathematical fraktur capital Z – not included?

Løsning

Det skulle vise seg at svaret var å finne via et annet lignende spørsmål. Jeg leste svaret der, fant dermed et pdf-dokument som lister hele U+1d400-rekka, og der dukker det opp noen interessante svar. Ta dog først en titt på bildet under:

Solution

It turned out that the answer was to be found via another similar question. I read the answer there, and thus found a pdf document listing the entire U+1d400 range, wherein some interesting answers showed up. But first have a look at the image below:

Bildeutdrag av hele frakturrekka.
Image excerpt of the entire fraktur range.

Den observante merker seg at det ikke bare er Z som mangler, men faktisk alle bokstavene C, H, I, R og Z.

The observant will have noticed that not only is Z missing, but in fact all the letters C, H, I, R and Z.

CHIRZ: Catch Him Instigating Rioting Zulus.

Og i dokumentet lenket til over er svarene å finne:

And in the document linked above, the answers are found:

1. 1D506 ▩ <reserved>
   → 212D ℭ black-letter capital c
2. 1D50B ▩ <reserved>
   → 210C ℌ black-letter capital h
3. 1D50C ▩ <reserved>
   → 2111 ℑ black-letter capital i
4. 1D515 ▩ <reserved>
   → 211C ℜ black-letter capital r
5. 1D51D ▩ <reserved>
   → 2128 ℨ black-letter capital z

Men hvorfor? Dokumentet besvarer dette:

But why? The document answers this:

Fraktur symbols

This style is sometimes known as black-letter. Black-letter symbols already encoded in the Letterlike Symbols block are omitted here to avoid duplicate encoding.

Så der har vi svaret: Unicode dobbelkoder faktisk aldri symboler lenger. Når nye blokker klargjøres, blir dermed plassene til tidligere kodede symbol reservert, slik at man finner dem andre plasser og den interne logikken og strukturen beholdes. I dette tilfellet var problemet at søket på fraktur ikke tok hensyn til at noen av tegnene kunne være kodet som black-letter. Og nå vet du òg svaret.

So there you have the answer: Unicode never double encodes symbols anymore. When new blocks are prepared, the code points for previously encoded symbols are reserved, such that one can find them in other places and the internal logic and structure is preserved. In this case the problem was that searching for fraktur didn’t consider that some of the characters could be encoded as black-letter. And now you too know the answer.