D&D: Byer i Rocharan’nore – Toleafuindor

Bakgrunn

I går startet jeg en ny solokampanje for Kjersti; en fin måte å tilbringe tida på når man er syk og har feber, så jeg håper det hjelper på å få henne frisk fort. Hun har laget seg ei alvinne som er jeger, og ønsket å være ei som jobbet for dusører, både fanging av dyr og annet, så lenge oppdraget var interessant nok. Hun ønsket dessuten å tilhøre et laug av en eller annen sort, og eventyret ble satt til byen Toleafuindor – en by hovedsaklig bebodd av alver (79%) – på ei øy i Kongselvas utløp, altså tilhørende søndre part av Vestriket. Noe av det første jeg trengte å gjøre, var å finne ut av hva som er av folk og fe der, slik at hun faktisk hadde en landsby å spille i, og jeg tok dermed i bruk den samme metoden som jeg har brukt på Fellstad (Ⅰ, Ⅱ og Ⅲ).

Generering av byen

Grunntall basert på metoden i DMG 3.5

Landsbyen Toleafuindor: grunnleggende informasjon
Bykategori:		Landsby (village)
Innbyggertall (IBT):		403
Handelsevne:	Handelsgrense (HG):	8 GK / 160 SK (≈ 200 GP)
	Tilgjengelige midler:	½HG × 1⁄10IBT = 4 × 40,3 = 161,2 GK = 161 GK 4 SK = 3 224 SK
Maktsentra:	Vanlig senter:	d20 + 1 = 5 = vanlig
	Monstrøst maktsenter d% ≤ 5:	d% = 3 Også et monstrøst maktsenter befinner seg i byen. I dette tilfellet er det en illithid som kontrollerer de med makt gjennom jevnlige besøk de første dagene hver nymåne
Maktsentrenes moralkompass:		Lensmannen: d% = 59 = lovlydig nøytral Illithiden: d% = 72 = lovlydig ond
Samfunnets autoriteter:	Lensmann	d% = 54 = soldaten av høyest nivå Dette er som tallene nedenfor viser, nivå 7, og vedkommende heter Vandalïn (alv, mann, 218 år)
	Vakter/soldater	IBT 403 tilsvarer fire fulltidsvakter
	Milits	IBT 403 tilsvarer ytterligere nesten 20
Nivå (og antall) av hver klasse:	mester – adept	1d6 + −1 = 4 (1), 2 (2)
	aristokrat – aristocrat	1d4 + −1 = 3 (1)
	barbar – barbarian	1d4 + −1 = 2 (1), 1 (2)
	skald/trubadur – bard	1d6 + −1 = 4 (1), 2 (2), 1 (4)
	klerk/prest – cleric	1d6 + −1 = 5 (1), 2 (2), 1 (4)
	allmue – commoner	4d4 + −1 = 7 (1), 4 (2), 2 (4)
	druide – druid	1d6 + −1 = 4 (1), 2 (2), 1 (4)
	ekspert – expert	3d4 + −1 = 10 (1), 5 (2), 3 (4)
	kriger – fighter	1d8 + −1 = 2 (1), 1 (2)
	munk – monk	1d4 + −1 = 3 (1), 1 (2)
	ridder – paladin	1d3 + −1 = 0
	jeger – ranger	2d3 + −1 = 3 (1), 1 (2)
	tyv – rogue	1d8 + −1 = 2 (1), 1 (2)
	magiker – sorcerer	1d4 + −1 = 1 (1)
	soldat – warrior	2d4 + −1 = 7 (1), 4 (2), 2 (4)
	trollmann – wizard	1d4 + −1 = 1 (1)
Øvrig allmue – other commoners	Til sammen har 62 av de 403 fått fordelt funksjoner. De gjenværende 341 skal fordeles slik, og har alle nivå 1: 91% allmue, 5% krigere, 3% eksperter, ½% aristokrater og ½ mestre.
	allmue – commoner	310
	soldat – warrior	17
	ekspert – expert	10
	aristokrat – aristocrat	1
	mester – adept	2 (inkl. én. til overs)

Rasedemografi

Toleafuindor er en by nært tilknyttet Aranenduindor, hovedstaden, og siden kongsslekta er av alvisk blod, er det ikke overraskende at en by lokalisert så strategisk viktig til, har et stort innslag av alver. Nå ligger trusselen riktignok ikke fra havet lenger, så antallet soldater er ikke det det en gang var. Men en stor del av inntekta til byen kommer gjennom skipstrafikken, for øya har ved Toleafuindor ei svært god naturlig havn, gjennom mange år utbedret både beskyttelsesmessig og kapasitetsmessig. En del innslag av andre raser har kommet til landsbyen gjennom handelen, og fordelinga er slik:

Rasedemografi i Toleafuindor
Ordinært mikset samfunn		Fordeling i Toleafuindor (inkludert antall)
Mennesker	79%	Alver	79%	318
Hobbiter	9%	Mennesker	9%	36
Alver	5%	Hobbiter	5%	20
Dverger	3%	Halvalver	3%	12
Gnomer	2%	Gnomer	2%	8
Halvalver	1%	Dverger	1%	4
Halvorker	1%	Halvorker	1%	5 (m/én til overs)

Yrkesfordeling

Metode brukt

Metoden jeg har valgt, er den samme som forklart i den andre posten om Fellstads demografi, der jeg benyttet meg av informasjon jeg fant på ei side om middelalderbydemografi. Jeg forklarte i nevnte post hvordan jeg gjorde det, og har igjen benyttet meg av regnearket mitt, fylt inn terningverdiene, og fått et resultat. Jeg viser resultatet i kortform her, visende kun yrkene som faktisk praktiseres i byen.

Skjemaet over Toleafuindors yrker

Business	Bedrift	SV/USV	Antall sikre	Resultat
				Terning d%	Ja/nei
Shoemakers	Skomakere	150	2 er garantert. Restbefolkningen på 103 stk. gir en 25-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	44	Nei
Furriers	Buntmaker/pelshandler	250	1 er garantert. Restbefolkningen på 153 stk. gir en 37-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	80	Nei
Maidservants	Stuepiketilbydende	250	1 er garantert. Restbefolkningen på 153 stk. gir en 37-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	45	Nei
Tailors	Skreddere	250	1 er garantert. Restbefolkningen på 153 stk. gir en 37-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	15	JA
Barbers	Bartskjærere/barberere	350	1 er garantert. Restbefolkningen på 53 stk. gir en 13-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	2	JA
Jewelers	Juvelérere	400	1 er garantert. Restbefolkningen på 3 stk. gir en 0-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	84	Nei
Taverns/Restaurants	Taverner/restauranter	400	1 er garantert. Restbefolkningen på 3 stk. gir en 0-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	24	Nei
Old-Clothes	(Bruktklærbutikk)	400	1 er garantert. Restbefolkningen på 39 stk. gir en 8-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	70	Nei
Pastrycooks	Kakebakere	500	Ingen er garantert, men det er en 80-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	57	JA
Masons	Murere	500	Ingen er garantert, men det er en 80-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	41	JA
Carpenters	Snekkere (tømrere)	550	Ingen er garantert, men det er en 73-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	1	JA
Weavers	Vevere	600	Ingen er garantert, men det er en 67-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	20	JA
Coopers	Tønnemakere	700	Ingen er garantert, men det er en 62-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	5	JA
Bakers	Bakere	800	Ingen er garantert, men det er en 50-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	35	JA
Scabbardmakers	Skjede-/sliremakere	850	Ingen er garantert, men det er en 47-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	43	JA
Wine-Sellers	Vinselgere	900	Ingen er garantert, men det er en 44-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	15	JA
Saddlers	Salmakere	1000	Ingen er garantert, men det er en 40-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	4	JA
Chicken Butchers	Hønseslaktere	1000	Ingen er garantert, men det er en 40-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	8	JA
Buckle Makers	Gjørtlere/senkelmakere	1400	Ingen er garantert, men det er en 28-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	26	JA
Painters	Malere	1500	Ingen er garantert, men det er en 26-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	1	JA
Ropemakers	Repslager (taumaker)	1900	Ingen er garantert, men det er en 21-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	15	JA
Copyists	Kopister	2000	Ingen er garantert, men det er en 20-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	12	JA
Rugmakers	Teppevevere	2000	Ingen er garantert, men det er en 20-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	15	Nei
Hay Merchants	Høyselgere	2300	Ingen er garantert, men det er en 17-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	11	JA

Vær dog oppmerksom på at en usertifisert lege bare krever en SV på 350; Toleafuindor har én slik.

Oppsummering av yrkesfordeling

Toleafuindor er en travel liten landsby. Stadig flere flokker dit, fordi det gis muligheter til å lede et godt og rolig liv med handel eller som vinbonde. Landsbyen preges særlig av sistnevnte; ettersom det produseres svært gode vindruer her, er selv den billige vinen av akseptabel kvalitet, som eksempelvis vinen Ealendil som går for halvannet øre glasset. Ettersom innbyggertallet er såpass lavt som det er, er det dog ikke så mange som kan leve fulltids av det de gjør.

Fulltidsbedrifter i Toleafuindor
• Skomakere:
1. Bregos sko- og buntmakeri
• Buntmaker
• Stuepiketilbydende
• Skredder
• Bartskjærer
• Juvelérer
• Restaurant
1. Vinhuset Erendigola
• Snekker

Deltidsbedrifter i Toleafuindor (arbeidsdager/tidager i parentes)
• Bøkrer (⁹⁄₁₀)
• Salmaker (⁹⁄₁₀)
• Maler (⁹⁄₁₀)
• Hønseslakter (⁹⁄₁₀)
• Brondar slakteri tilbyr alt av fjærkre, også som ferdigtilberedt vare (filetert, rått, tørket, saltet, røkt), som eksempelvis ferdigfiletert røkt høne i eineblad til 3 sp.
• Vever (⁷⁄₁₀)
• Vinselger (⁶⁄₁₀)
• Murer (⁵⁄₁₀)
• Kopist (⁴⁄₁₀)
• Kakebaker (³⁄₁₀)
• Repslager (³⁄₁₀)
• Baker (³⁄₁₀)
• Askars bakeri og ysteri: Særs populært hos hobbitene. Er nordøst i byen delvis bygd inn i åsryggen, likt et hobbitsk vertshus. Selger òg turrasjoner, i tillegg til brødvarer og et lite utvalg ost. Noen varer: grovt surdeigsbrød, 2 kø; rosin- og valnøttbrød, 1½ kø; ostestykke nok til en dag, ¾ kø.
• Teppevever (³⁄₁₀)
• Høyselger (³⁄₁₀)
• Élithis fôringshus driver enkel stallvirksomhet og selger høy og annet husdyrfôr til de som trenger det.
• Sliremaker (½ dag/tidag)
• Gjørtler (½ dag/tidag)

Øvrig informasjon om Toleafuindor

Det er ikke nok å bare vite hva folk gjør i selve byen; også utenfor byen er det mye aktivitet, og enhver som har lest seg litt opp på historie vet at det krevdes svært mange folk for å understøtte alle byboerne som ikke selv produserte mat av betydning. Dette er da også reflektert i tabellen over som viser hvor få det er som faktisk har fulltidsgeskjeft som handelspersoner.

I det følgende skal jeg ta for meg både hvor stort område som tilhører Toleafuindor, men også fordele og navngi personer til yrker.

Utstrekning

• 1 hektar = 10 dekar/mål
• «mål» forstås både som 1000 m² samt det gamle målet på 10 000 kvadratfot (omtrent 984 m2)
• 1 gammelt mål = ¼ tønneland.

Jeg har holdt meg til måleenheten tønnemål land / tønner land for beskrivelse av hvor stort et område er. Ei tønne land var så mye land man fikk sådd med ei tønne såkorn. I forhold til dagens måleenheter stiller det seg slik: 1 hektar = 10 dekar = 10 mål ≈ 2½ tønnemål. I følge middelalderdemografisida jeg har brukt, gikk det – omregnet til tønnemål – ca. 60 personer per tønnemål land. Med et innbyggertall på 403 personer, blir arealet krevd av landsbyen ca. 6⅔ tønner land.

Husdyr

Antall husdyr og fordeling av dem
• Antall: 2,2 × innbyggertall.
• I Toleafuindor blir dette ↑887 husdyr.
• Fordelingsnøkkel: 68% fjærkre, 32% melk- og kjøttdyr.
• I Fellstad får man dermed 603 fjærkre og 284 melk- og kjøttdyr.
• Se den tredje posten om Fellstads demografi for nærmere forklaring på fordelinga av husdyr, og hvilke funksjoner de hadde.

Jordbruk

Jeg har i ovennevnte post forklart hvordan man regner ut hvor mye landområde som trengs for å dyrke nok mat til et gitt antall personer, dette inkluderende alt av problemer som datidas bønder møtte på, som uår, pest, insektsvermer, samt utarmet jord, dårligere redskaper og flere kalorier påkrevd for å dyrke ei mengde mat enn hva vi krever i dag. Jeg endte opp med følgende skjema for å raskt regne ut hvor stort område som kreves:

Antall tønnemål jordbruksland påkrevd for underhold per person i henhold til jordas fruktbarhet og mengden matvareimport
		Grad av matvareimport
		Lav	Middels	Høy
Grad av fruktbarhet	Høy	3½	3	2½
	Middels	4	3½	3
	Lav	4½	4	3½

Tar man utgangspunkt i at mye av den beste jorda brukes til vindyrking (et negativ); at det er store, flate sletteland rundt byen (et positiv – det er enklere å dyrke); men at jorda ikke er spesielt god, ender man opp med normal fruktbarhet. Byen importerer dessuten lite mat, så nøkkeltallet å multiplisere innbyggertallet med, blir 4. Med 403 innbyggere, krever Toleafuindor 1612 tønner land for eget underhold.

Rase- og kjønnsfordeling på yrkene, og navn på utøverne

For å få til ei liste visende alle yrkesutøvende, samt navn, alder og rase på disse, har jeg brukt følgende metode:

(…)Først må jeg vite klasse og nivå. Rasen velges ved terningkast. Alderen bestemmes i henhold til nedenstående tabell. Kjønn er et mann/kvinne-kast i henhold til kommentar 2)^* nedenfor, mens navnet bestemmes utfra det som gjelder i verden min, dels basert på klasse og/eller yrker, samt rase og kjønn.

^* I tabellen «Liste over de viktigste personene i Toleafuindor».

Klasse og nivå vet jeg ut fra tabellen «Landsbyen Toleafuindor: grunnleggende informasjon» i den øverste seksjonen. Yrkesfordelinga vet jeg ut fra listene «Fulltidsbedrifter (…)» og «Deltidsbedrifter i Toleafuindor (…)». Rasefordelinga presenterte jeg i tabellen «Rasedemografi i Toleafuindor». For enkelthets skyld, skal jeg vise dem på nytt nedenfor, samt presentere tabellen for aldersfordeling, etterfulgt av tabellen «Liste over de viktigste personene i Toleafuindor».

For tilfeldig avgjørelse av alderen har følgende metode blitt brukt:

Med utgangspunkt i tabellen «Alderen har blitt avgjort med følgende utgangspunkt» har jeg gjort et dx-kast for å finne ut hvor gammel vedkommende er, der x er lik differansen mellom alderskategoriene dividert på antall nivå satt til hver klasse (6 eller 12). Ved PC-klasser, er fordelingen fra 1 til 12, 13 til 20 og 20+, så bruk halvparten av aldersspranget som tabellen under gir.

Rase:	d% fra	d% til og med
alver	0 1	79
mennesker	80	88
hobbiter	83	93
halvalver	90	96
gnomer	96	98
dverger	99
halvorker	100

Aldersklasser og terningkast for nivå 1 som presentert i PHB 3.5 s. 109
Rase	Voksen	Nivå 11	Middel- aldrende	Gammel	Ærverdig
Menneske	15 år	+1d4/+1d6/+2d6	35 år	53 år	70 år
Dverg	40 år	+3d6/+5d6/+7d6	125 år	188 år	250 år
Alv	110 år	+4d6/+6d6/+10d6	175 år	263 år	350 år
Gnom	40 år	+4d6/+6d6/+9d6	100 år	150 år	200 år
Halvalv	20 år	+1d6/+2d6/+3d6	62 år	93 år	125 år
Halvork	14 år	+1d4/+1d6/+2d6	30 år	45 år	60 år
Hobbit	20 år	+2d4/+3d6/+4d6	50 år	75 år	100 år
1 barbar/tyv/magiker; skald/kriger/ridder/jeger; klerk/druide/munk/trollmann.

Terningkast for å avgjøre alder tilfeldig ved nivå høyere enn 1
Rase	Aldersdifferanse og terningkast for tilfeldig alder
	Nivå 2–6	Nivå 7–12	Nivå 13+
Menneske	20 år diff., per nivå (x): xd6	18 år: xd3	17 år: xd3
Dverg	85 år: xd12+2	63 år: xd10	62 år: xd10
Alv	65 år: xd10+1	88 år: xd12+3	87 år: xd12+3
Gnom	60 år: xd10	50 år: xd8+1	50 år: xd8
Halvalv	42 år: xd6+1	31 år: xd5	32 år: xd5+1
Halvork	16 år: xd2+1	15 år: xd2	15 år: xd2+1
Hobbit	30 år: xd15	25 år: xd4	25 år: xd4+1

Alderen har blitt avgjort med følgende utgangspunkt:
For yrker som ikke er fysisk krevende:	For yrker som er fysisk krevende:
nivå 1–6 er voksen	nivå 1–12 er voksen
nivå 7–12 er middelaldrende	nivå 13–20 er middelaldrende
nivå 13+ er gammel	nivå 20+ er gammel

Yrker fullstendig understøttet av innbyggertallet
Tittel	Ant.
skomakere	2
buntmakere	1
stuepiketilbydere	1
skreddere	1
bartskjærere	1
juvelérere	1
restauratører	1
snekkere	1
Yrker delvis understøttet av innbyggertallet
Tittel	Ant.
Bøkrer	9⁄10
Salmaker	9⁄10
Maler	9⁄10
Hønseslakter	9⁄10
Vever	7⁄10
Vinselger	6⁄10
Murer	5⁄10
Kopist	4⁄10
Kakebaker	3⁄10
Repslager	3⁄10
Baker	3⁄10
Teppevever	3⁄10
Høyselger	3⁄10
Sliremaker	½ dag/tidag
Gjørtler	½ dag/tidag

Liste over de viktigste personene i Fellstad
Klasse	Nivå	Rase (d%)	Yrke	Alder¹	Kjønn²	Navn
mester	4	alv	skomaker	132	mann	Brego
	2	alv	skomaker	118	mann
	2	alv	juvelérer	123	mann
	1	gnom	skomakerlærling	49	mann	Gindi Blåtommel
	1	menneske	buntmaker	24	mann
aristokrat	1	alv	vinbonde	128	mann
	1	alv	havnemester	138	kvinne
barbar	2	alv	soldat	119	mann
	1	alv	soldat	130	mann
	1	alv	soldat	122	mann
skald	4	hobbit	kopist	61	mann
	2	halvalv	filosof	44	kvinne
	2	alv	akrobat	142	mann
	1	alv	sanger	129	kvinne
	1	alv	sanger	137	mann
	1	alv	sanger	128	mann
	1	alv	poet	137	mann
klerk	5	alv	abbed	204	mann
	2	menneske	helbreder	23	mann
	2	alv	abbedisse	181	kvinne
	1	alv	lege	161	kvinne
	1	alv	soldat	167	mann
	1	alv	soldat	172	mann
	1	menneske	soldat	21	mann
allmue	4	alv	buntmaker		mann
	2	alv	skredder		mann
	2	alv	stuepiketilb.		mann
	1	alv	snekker		mann
	1	alv	bøkrer		mann
	1	alv	salmaker		mann
	1	alv	maler		mann
druide	4				mann
	2				mann
	2				mann
	1				mann
	1				mann
	1				mann
	1				mann
ekspert	10				mann
	5				mann
	5				mann
	3				mann
	3				mann
	3				mann
	3				mann
kriger	2				mann
	1				mann
	1				mann
munk	3				mann
	1				mann
	1				mann
ridder	0
jeger	3				mann
	1				mann
	1				mann
tyv	2				mann
	1				mann
	1				mann
magiker	1
soldat	7				mann
	4				mann
	4				mann
	2				mann
	2				mann
	2				mann
	2				mann
trollmann	1
Bemerkninger	¹ I henhold til alderskategoriseringene allerede nevnt.
	² Svært få kvinner hadde mulighet til å få seg lønnsarbeid, og de som gjorde det fikk ofte halve lønna av hva menn fikk. På d10=1, er det ei dame som har den nevnte jobben hvis det er en NPC-klasse-jobb, mens tilsvarende gjelder ved d4=1 når det er en PC-klasse.

Etterhvert som vi kommer lenger i kampanjen, kommer jeg til å fylle ut flere personer.

Intermezzo

Første eksamen fullført

Vi har kommet halvveis i semesteret, og innspurten har begynt. I dag var det innlevering av den første eksamenen i emnet arv, eiendom og giftermål i europeisk middelalder, og oppgaven vi fikk var å drøfte aristokratiets reaksjon på kirkas ekteskapspolitikk. Det er ikke blant de beste oppgavene jeg har skrevet med tanke på å faktisk svare på oppgaven, men innholdet er greit nok, så som vanlig deler jeg den. Dersom du har lyst til å lese Eksamen № 1, HIS-2013 – Det vesteuropeiske aristokratiets reaksjon på kirkens ekteskapspolitikk i middelalderen, er det bare å laste den ned fra Google Disk.

Neste stopp: Eksamen i gotisk transkripsjon.

Oppdatering:

Oppdatert den 23. mars 2013.

Gotiskeksamenen gikk strålende, så nå kan man ta seg en velfortjent liten ferie. I dag skal vi besøke Elena og Stano, i morgen blir det forhåpentligvis rollespill med Imladris-gruppa, og til uka håper jeg å kunne kjøre en runde rollespill hos Christian og Nica. Ferie blir godt.

Kalligrafi: Løvbokstaver

Etter nok en runde surfing kom jeg over Sam Alfanos side, der han beskriver løvbokstaver, en type dekorativ skrift som var veldig populær for et århundre siden. Jeg fant sida hans via Jane Farrs A Place to Flourish, der hun viser hennes løvskrift. Jeg har tenkt å prøve meg på en slik bokstav siden forrige helg, og satte meg ned med det i dag morges.

Jeg følte meg lat, så jeg orket ikke å lete fram skikkelige ark; det ble standard 80-grams kopipapir, og det vises på det endelige resultatet. Men her er nå likevel resultatet av forsøket mitt:

Er det forresten noen som vet hvordan jeg skal gå frem for å få margin:auto til å fungere?

«…vērae amīcitiae sempiternae sunt.»

Ro i kropp og sjel med kalligrafi

Det har nylig vært vinterferie, og som de som kjenner meg eller har fulgt meg ei stund vet, er ikke ferier noe jeg er spesielt god på. Etter å ha slitt meg gjennom den første uka før ferien, ganske så usikker på mye av hva som skulle skje, fikk jeg en fin start på ferien med deltagelsen på sparringsseminaret. Jeg fikk en god og fin mestringsfølelse av det, som alltid gjør godt. Vinterferieuka var selvsagt ei normal uke på universitetet, men på trening var vi ganske så få. Jeg fikk dermed trent rolig og godt på mine egne ting, og synes jeg gjorde gode fremskritt treningsmessig. Men det var etter ferien at jeg skulle finne det som virkelig ga meg følelsen av ro og mestring igjen.

Jeg har jo plundret litt med kalligrafi tidligere, og etter å ha fått ei blokk med akvarellark fra Elena, fant jeg anledninga forrige helg til å sette meg ned og øve meg igjen. Den amerikanske foreninga for skrivekunst, IAMPETH, har et flott bibliotek av gamle lærebøker digitalisert til glede for vordende kalligrafister og andre som ønsker å forbedre håndskrifta si. Det var her jeg fant instruksene jeg trengte for å øve meg på skrifta kalt German, ei skrift kjennetegnet ved svært flytende, bølgede bevegelser. Neste steg på veien er Old English som har mer kantede bokstaver, og krever ei stø hånd når hårlinjene skal tegnes inn. Det første forsøket mitt ser ut som til høyre.

Med første oppgave fullført, følte jeg meg klar for ei litt vanskeligere utfordring. Jeg hadde allerede vært en tur på byen og kjøpt bursdagsgave til Marie-Victoria og Weronica (Nica blir 29 i morgen). Dessverre rakk jeg det ikke til Marie-Victorias bursdag, men det ble et forsøk til Nica i stedet. Jeg linjet opp kortet, skisserte opp bokstavene med blyant, og lagde deretter ei ramme, slik jeg fant instruks på på bloggen The Calligraphy Pen. Den største utfordringa viste seg å bli å finne ut av hvordan få gullblekket til å flyte godt, noe jeg løste med å bruke fjærpenna i stedet, som har en annen sort spiss. Jeg ble svært fornøyd med hvordan det endte opp til slutt.

Jeg beklager den svært lave oppløsninga på bildet, men håper å kunne laste opp et bilde av bedre kvalitet når gaven har blitt gitt; kortet er nemlig forsvarlig forseglet i konvolutten nå.

Jeg fant ut at det var på tide å prøve seg på ei større utfordring. Da Elena så bildet av kortet, spurte hun om jeg hadde lyst til å lage noe slikt til henne også, så det måtte jeg jo nesten forsøke. Jeg syntes likevel jeg trengte å lære meg flere knep før jeg kunne lage noe som kunne være verdig en gave, så jeg satte meg ned og lette mer på nett etter hvordan man gjør det som på engelsk blir kalt flourishing. Jeg kom til slutt over ei side som het A Place to Flourish, og gjennom ei veivisning funnet der, endte jeg opp med det ferdige resultatet som kan sees nedenfor.

Klikk på bildet for høyoppløst versjon.

Teksten lyder «quia nātūra mūtāri nōn potest, vērae amīcitiae sempiternae sunt», altså «ettersom naturen er uforanderlig, av den grunn er sant vennskap evigvarende» (Marcus Tullius Cicero, De amicitia (Cic. Amic. 32)). Latinen er hentet fra Perseus 2013-03-07; oversettelsen er min egen.

Jeg må få lov til å si at jeg er svært, svært stolt over det endelige resultatet. I tillegg, synes jeg det har vært utrolig godt å finne tilbake til kalligrafien igjen. Det gir meg ro, og jeg kjenner en enorm glede over å skape noe vakkert. Hva synes du?

D&D: Konvertering av prislister Ⅲ

Presentasjon av problemet

Først av alt, en liten gratulasjon til meg selv: Jeg så at bloggen min hadde 155 besøk i går, og det synes jeg ikke er så verst! Så til saken: Jeg har fundert mye på penger og økonomi i D&D-verden, og det er ingen hemmelighet at jeg synes det er ganske så ødelagt slik det fungerer. Jeg har gjort de første forsøkene mine på å få til ei endring i positiv retning, ved å innføre 1–20–240-systemet mitt, som hjelper godt på problemene. Jeg er dog fortsatt ikke helt fornøyd, og skal her forsøke å gå gjennom hva som må til for å få økonomien i D&D til å virke på en tilfredsstillende måte.

Jeg fant noen ganske ille regnefeiler i artikkelen. Disse har blitt korrigert nå. Jeg har ikke lest korrektur. Beklagelser overbringes herved.

Tidligere poster om dette emnet:
• D&D: Konvertering av prislister [Ⅰ], der jeg postet den ferdige priskonverteringstabellen.
• D&D: Konvertering av prislister Ⅱ, der jeg tok opp problemet med 4% avvik på prisene.

Hvordan D&D-systemet virker

Nøkkelen til verdier i D&D er i ligninga 1 XP = 1 GP. Hele hensikten er at man skal kunne parallellføre spillernes materielle verdier med spillernes evner. Med andre ord, så lenge man har en nøkkel som parallellfører spillernes verdier med hvor mange erfaringspoeng de tjener, kan man strengt tatt gjøre hvilke endringer som helst, uten at det kommer til å ha noen negativ effekt på spillet. Spørsmålet da, er hvordan man skal endre verdiene for å få det til å bli en troverdig økonomi. Før man kan svare på det spørsmålet, må man vite hvilken økonomi som faktisk hersker i Dungeons & Dragons.

Hverdagsgjenstander

PHB 3.5 presenterer økonomien på en måte som tydelig viser en feiloppfatning av hvordan den økonomiske situasjonen faktisk var; på side 112 (kap. 7: Equipment) kan man lese følgende:

Adventurers are in the small group of people who regularly buy things with coins. Members of the peasantry trade mostly in goods, bartering for what they need and paying taxes in grain and cheese. Members of the nobility trade mostly in legal rights, such as the rights to a mine, a port, or farmland, or they trade in gold bars, measuring gold by the pound rather than by the coin.

Med tanke på hvor seint i tid spillet er satt til, er dette klart feil. Allerede tidlig i høymiddelalderen begynte folk å helle handle i penger, fordi godsherrene ønsket skatten betalt i penger, slik at de selv kunne gå til anskaffelse av luksusgjenstander; det er ei grense for hvor mye smør eller ost man greier å spise når man er omvandrende selger av luksusvarer. Jeg kan derimot være litt mer med på at de betalte i gullbarrer (siden dette er en fantasiverden); tilsvarende ville man ha handlet i sølvmark i middelalderens Europa. Handel i rettigheter er også godt tenkt, så det kan man ta med seg videre. Videre forteller boka:

The most prevalent coin among commoners is the silver piece (sp). A gold piece is worth 10 silver pieces. A silver piece buys a laborer’s work for a day, a common lamp, or a poor meal of bread, baked turnips, onions, and water.

Her ser man altså at de tar utgangspunkt i den ordinære europeiske økonomien, gjerne fokusert på England (turnipsen hinter om det) slik den var fra tidlig i høymiddelalderen. Jeg har en hel bacheloroppgave som tar for seg engelsk økonomi i tidlig middelalder, som kan leses av de som ønsker det ved å sende meg en e-post. Hvis man så videre ser på prisene, ser man at noe blir rart. Ta ei vanlig utrustning, slik det ville vært forventet at man hadde i bondehærenes tid, som – når man tenker over det – er tida da clockpunk-spillet som man får presentert egentlig foregår – koster 10 GP, altså 100 sølvpenninger. I tillegg til dette kommer en bukler til 150 sølvpenninger og en filtrustning til 50 sølvpenninger. En vanlig bonde skulle altså ha tilgjengelig ei utrustning som hadde en verdi på 300 sølvpenninger, som avhengig av lønnsnivå ligger på en plass mellom fire og ti månedelønninger. Det blir mildt sagt absurd.

Greit nok, Greyhawk er ikke så clockpunk som for eksempel Eberron eller Pathfinder er, men elementene er likevel til stede.

Hvis man ser på den fantastiske Medieval Price List, kan man finne tilsvarende utrustning der, og se hva det faktisk kostet på denne tida. Jeg siterer:

Item	Price	Date	Source	Page
Armor in a merchant's house (leather?)	5s	1285-1290	[3]	206
Cheap sword (peasant's)	6d	1340s	[3]	174

[3] Standards of Living in the Later Middle Ages, Christopher Dyer, Cambridge University Press, 1989.

Med en lærrustning til 5 skilling (altså 60 penninger) samt et sverd til 6 penninger, har man redusert prisen betraktelig. Ved å bruke det samme prisforholdet som brukt i PHB, kan man tenke seg prisen av filtrustning å være 2 s 6 d (2 skilling 6 penninger), altså 2 SK 6 sp. Av dette følger at et sverd burde ha kostet betydelig mer (det er i boka satt til samme pris som lærrustningen, 10 GP), men vi ser altså at det koster en fjerdedel av hva en lærrustning gjør. Det var fristende å si at når en skinnrustning koster 5 SK, burde en filtrustning koste halvparten av prisen (2 SK 6 sp) og en bukler halvparten mer (7 SK 6 sp), men den kan kanskje være vanskelig å gjøre prisberegninger.

Viktigere, er likevel det vi kan trekke ut av dette lille eksempelet. Den reelle prisen for en lærrustning er ikke som boka foreslår 100 sp, som tilsvarer 8 SK 4 sp, men bare 5 SK, altså tre femdeler av prisen foreslått i boka. Utrustningen over (en filtrustning + et kortsverd) koster bonden altså bare drøyt to månedslønninger – eller hvis han er blant de bedre lønnede drøyt tre ukeslønner – å skaffe. (Bukleren fant jeg ikke pris på, men eksempelet står seg likevel.)

Rikmannsvarer og magi

Splintrustning:	200 gp	8 GK
Stålskjold, tungt:	20 gp	16 SK
Lanse, tung, mesterverk:	310 gp	12 GK  8 SK
Armbrøst, lett:	35 gp	1 GK  8 SK
Sum:	565 gp	22 GK 12 SK

Det er helt tydelig slik man ser det i boka at magi er tenkt å tilhøre en helt annen klasse mennesker enn de som drar en tur på markedet etter kirka på søndag. Selv om man allerede ved anskaffelse av mesterverksutstyr begynner å stille i ganske andre, mer heftige klasser hva gjelder økonomi (et mesterverkvåpen koster 12 GK / 300 GP ekstra; en rustning halvparten så mye. Ei komplett utrustning til en ridder kostet rundt £16 («Total Armor owned by a knight; £16 6s 8d; 1374», ibīdem s. 76), og i DMG s. 120 finner vi en nivå 1-ridder å ha splintrustning, et tungt stålskjold, mesterverk-nærkampvåpen og ordinært avstandsvåpen (f. eks. tung lanse og armbrøst). I D&D-priser blir dette 565 GP eller 23 GK 10 SK og 10 sp. Syv pund er faktisk ikke så ille tatt i betraktning hvilke priser disse opererte på, og særlig ikke når man ser på hvor uhorvelig dyrt det er å få gjort noe til et mesterverk.

Når man derimot beveger seg over til magiske gjenstander, blir det tydelig at dette er i en helt annen liga enn hva vanlige folk opererer i. Ei enkel +1-forbedring av et sverd koster 2000 gp eller 80 GK; det er ganske drøyt. Og da snakker man om noe som forventes av noen å ha allerede på sjette nivå. (Husk at ei gullkrone er tilsvarende ett pund (£1).) Hvordan kan man løse dette?

Foreløpig konklusjon

Det virker som prisene i Dungeons & Dragons ikke har ei økning som kan vises verken med noen lineær graf, ei heller ei eksponensiell kurve. Tvert imot virker det som det er snakk om minst to økonomier virkende parallelt med hverandre. Kan dette forsvares på noen måte? Jeg vil påstå at det faktisk bør og kan forsvares, men at ei justering bør til for å få det til å fungere bedre. Ei mulig løsning er å gjør slik at magiske varer kun kan kjøpes med gull; sølv er ganske enkelt ikke god nok betaling til at magikere har interesse av å selge for det. Med den oppdaterte skattelista jeg lagde meg – der gullpenninger kun deles ut på 96%+ til og med 6. nivå, og gullkroner gis på 94%+ på 7. nivå, 76%+ på 12.–14. nivå og på 20. nivå på 66%+ – blir gull holdt unna spillerne tidlig i spillet. Sammenligner man denne lista med priskonverteringsskjemaet tidligere referert, og ser på prisen for kasting av magi, ser man at man kan endre prisen til magikasternivå × pris i gullpenninger i stedet for i sølvkroner, og ut i fra prisstigninga man får, kan man sette et krav om betaling i gullkroner for magier fra nivå 3 og opp.

På denne måten kan man få ei gjensidig vekselvirkning mellom det økonomiske systemet og de to økonomiene som er i sving i den fantastiske verden. Mitt forslag er som følger:

Hverdagsgjenstander
1. Enhver gjenstand som ikke har noen spesielle kostnader knyttet til seg, som for eksempel mesterverkstillegg, og som man kan forvente å kunne kjøpe på et marked, betales for med sølvpenninger og eventuelt sølvkroner, men penningene vil være dominerende.
2. Prislistene bør også reflektere dette. Dette kan enkelt ordnes ved å lage ei kolonne som gir en gjenstand en egenskap 1, 2 eller 3 (hverdags-, dyr eller magisk gjenstand), og en funksjon som identifiserer denne verdien og viser prisen i det ønskede formatet.
Dyre gjenstander
1. Enhver vanlig gjenstand som ikke normalt sett er lett omgjengelig, som mesterverksutstyr, edelsteiner, hus, skip, hester, krøtter o.l., bør ha verdien sin oppgitt i sølvkroner og sølvpenninger, eller for svært dyre gjenstander, i sølvmark.
2. Disse gjenstandene bør i et skjema som nevnt ovenfor settes til gruppe 2.
Magiske gjenstander
1. Enhver gjenstand med magiske egenskaper bør kreve det magiske komponentet betalt i gull.
• Et +1-langsverd koster 2315 GP; den magiske bonusen utgjør 2000 av dette. I sølvpenningsystemet burde denne prisen oppgis som f. eks. 80 GK 252 SK 6 sp, men ikke som 80 GK 252 gp 6 sp eller 92 GK 148 sp. For å kunne kjøpe dette bør det være et krav at den magiske komponenten faktisk betales i gull, enten som 80 gullkroner eller som 1600 gullpenninger.
• Når man bestiller magi kastet av en lokal trollmann, bør prisene for dette oppgis eksempelvis som et produkt av magikasternivå × pris i gullpenninger.

Jeg har fundert lenge på hvorvidt jeg skulle ha redusert prisene slik de står. Det frister veldig å dele dem på 10, altså å gjøre 1 XP lik 1 sp i stedet for lik en D&D-GP. Fordelen er at man da lettere nærmer seg en realistisk pris på ting. Ulempa er at de enkle konverteringsreglene man kan bruke per i dag ikke lenger vil gjelde. For eksempel er kostnaden for å lage magiske ting i det vanlige systemet ¹⁄₂₅ erfaringspoeng av hva det koster i D&D-GP, mens i det rådende systemet er erfaringspoengkostnaden lik gullkronekostnaden. En gjenstand som koster 1000 GP å lage koster 40 XP i tillegg; i systemet mitt koster den samme gjenstanden 40 GK (det går altså 4 gullkroner per 100 gold piece, og erfaringspoengkostnaden er det samme tallet, 40 XP. Er jeg villig til å gi opp denne enkelheta til fordel for enda mer realisme og en verden der gull er enda mer spesielt?

Trening mot gradering

Det nærmer seg allerede gradering igjen, dog jeg vet ikke om det blir arrangert gradering for sortbelter nå til påske. Hvis det blir, er det til II dan-2 jeg skal; jeg snakket med master Larsen og 사범님 Mathiassen om det på treninga forrige torsdag, og håper jeg får svar på det når vinterferien er over.

Jeg hadde meg ei lang og god økt for meg selv i dag; ei ganske så meditativ økt, der jeg la vekt på å legge igjen alt ytre på garderoben og tre inn i hallen ikledd kun dobok-en – dette etter å ha tatt meg god tid til å legge klærne ordentlig sammen på garderoben og finne roen. Etter å ha bukket mot flagget og sagt eden for meg selv, startet jeg med å gå Cheon-ji teul nærmest som tai-chi-bevegelser, så sakte og kontrollert som mulig. Jeg gjorde dette et par ganger, før jeg økte farta til rundt 70%; dette gjentok jeg med Dan-gun teul, Do-san teul, Won-hyo teul og Yul-gok teul. Slike rolige mønsterrunder er overraskende tappende, og jeg hadde trent rundt én time før jeg var kommet så langt. Jeg satte så i gang å gå alle mønstrene til og med Kwang-gae teul. Dagens store overraskelse var at jeg da jeg gikk Jung-geun teul kom tilbake til krysset, og det faktisk to ganger på rad. Det lar seg altså gjøre så lenge man er nøye på å gå stillingene med riktig lengde.

Da jeg hadde begynt å gå de første rundene av rolig mønster, kom Kari-Hanna og Anders; han ga beskjed om at det ikke ble trening for partiet hans, men et par elever til kom i løpet av de første ti minuttene. Ferdig med mønstrene avsluttet Kari-Hanna og jeg treninga med rundt tjue minutter frisparring, hvor vi fikk repetert noen av elementene fra helgas sparringsseminar. Det var en god runde, og jeg synes vi begge fikk utbytte av det, dog på ganske forskjellige måter.

Vel ferdig med treninga kom jeg meg hjem, hvor jeg nå skal nyte litt pizza, og til dessert bærblanding med fløte. Velkommen tilbake til bloggen; måtte den bli hyppigere besøkt i år enn hva den så langt har vært av meg i år.

Latin: Harrius Potter et philosophī lapis

Av de mange fine tingene jeg fikk til bursdag i år, var den latinske oversettelsen av Harry Potter og de vises sten, på latin titulert Harrius Potter et philosophī lapis. Som jeg tidligere har beskrevet, har jeg et sterkt behov for å arbeide med latinen min, så det var en kjærkommen gave Marie-Victoria ga meg.

Jeg satt og jobbet litt med å forstå latinen på tur ned hit, og i dag tok jeg den frem igjen. Jeg tenkte det kanskje kunne passe å forsøke å skrive en oversettelse her, og ta et par avsnitt om gangen. Fokuset mitt kommer til å ligge på å forsøke å oversette også syntaksen brukt av oversetteren, ikke å oversette så likt tilbake som mulig i forhold til forfatterinna. Derfor kommer den norske oversettelsen til å ha litt merkelige setningsstrukturer for å framheve forståelsen av den latinske grammatikken.

Jeg tar selvsagt gjerne imot tips, korrektur, ris og ros fra de som måtte finne det interessant. Hold pekeren over hver setning/leddsetning for å se oversettelsen.

Harrius Potter et philosophī lapis

Caput primum

Puer Qui Vixit

Fra side 1 av oversettelsen av J. K. Rowlings bok, oversettelse gjort av Peter Needham, utgiver Bloomsbury Publishing Ltd., London 1997/2003

Dominus et Domina Dursley, quī vīvēbant in aedibus Gestātiōnis Ligustrōrum numerō quattuor signātīs, nōn sine superbiā dīcēbant sē ratiōne ōrdināria vīvendī ūtī neque sē paenitēre illīus ratiōnis. in tōtō orbe terrārum vix crēdās quemquam esse minus dēditum rēbus novīs et arcānīs, quod arcānīs tālēs omnīnō spernēbant.

Dominus Dursley preaerat societātī nōmine Grunnings, quae terebrās fēcit. vir erat amplus et corpulentus nūllō ferē collō, maximō tamen mystace. Domina Dursley erat macra et flāva et prope alterum tantum collī habēbat quam aliī hominēs, quod magnō eī ūsuī fuit quod tantum tempus cōnsūmēbat in collō super saepēs hortōrum porrigendō, fīnitimōs īnspiciēns. Dursleī fīlium parvum nōmine Dudley habēbant nec usquam, eōrum sententiā, erat puer splendidior.

D&D: Hvordan bli grottemester

Jeg har skrevet en lengre artikkel på Kjerstis blogg Mrs. Adventurer om hvordan å begynne som DM. Jeg tar opp følgende tema:

• Planleggingsfasen
• Urbant, ruralt eller villmark
• Rollespill eller utforsking
• Ren monsterknusing
• Ren rollespilling
• Litt av hvert: utforsking
• Høy- eller lav-teknologis/-magisk
• Starte spillet og samle karakterene

Du må gjerne ta deg en tur innom og se om du kan plukke opp noen tips, eller kanskje gi tips til hvordan artikkelen kan forbedres.

Og så var det juleferie igjen

I dag avsluttet jeg endelig den siste eksamenen min: exāmen facultātum. Det er jo som kjent et førstesemesterstudium, men med en bachelorgrad fra konservatoriet, et årsstudium i antikkens kultur pluss to år til på universitetet i lomma, endte jeg opp med å ta det som tolvtesemesterstudium i stedet (jeg tok exāmen philosophicum i fjor (om skriftligeksamenen; om muntligeksamenen)). Jeg var mildt sagt lei da jeg la meg i går kveld (rettere sagt: i dag natt, rundt halv tre). Men i dag var oppdraget altså fullført.

Eksamensoppgavene var greie nok. Velg én av to oppgaver fra pensumet i vitenskapshistorie og tilsvarende for vitenskapsteori. Etter fjorten sider og nøyaktig fire timer og ti minutter kunne jeg forlate audītōrium maximum og tusle ned på Imladris for å slappe av litt. Så dro jeg for å hente Kjersti.

Vi skulle egentlig dra til byen for å handle, men fant ut at vi heller kunne ta oss en tur til Jekta. Begge var sultne, så vi dro dit, og hadde ei slags minifeiring av at jeg var ferdig med semesteret ved å spise på Shin Sushi (/tʃɪn/; «shin» betyr for øvrig hjerte). Maten var god, og jeg likte veldig godt konseptet. Man setter seg bare ned der det er ledig, og tar tallerkener med biter man har lyst på. Tallerknene har forskjellige farger etter hva de koster, og når man er mett og god, er det bare å tusle til disken med tallerknene, hvor de summerer prisen for deg. Vi ble skikkelig god og mett!.

Da vi hadde betalt og rundet hjørnet, traff vi på Ove, og resten av dagen brukte vi på å tusle rundt og handle noen flere julegaver. Det er ganske lenge siden vi har sett Ove nå, og det var veldig trivelig å bruke tid sammen med ham igjen.

Julehandelen er så godt som ferdig, og nå kan vi nyte de siste dagene før vi skal dra sørover til Romsdalen. Til helga blir det en tur til Anneli for meg, for å se TUF 16-finalen. Fredag og mandag har jeg tenkt å bruke på universitetet, forhåpentligvis sammen Marie-Victoria, og tirsdag drar vi hjem.

Aktfotografering hos Tromsø fotoklubb

For et par måneder siden så jeg en plakat på universitetet der det stod at Tromsø fotoklubb var på leting etter aktmodeller. Ettersom dette er noe jeg har hatt lyst til i mange år, tenkte jeg at det nå var på tide å faktisk gjøre det, i stedet for – slik jeg tidligere har gjort – å tenke at «jeg har da ikke noe å vise frem». Fotoklubben skal holde nybegynnerkurs i aktfotografering på nyåret, og Norges beste aktfotograf kommer oppover som kursholder, så de som deltar får seg litt av en opplevelse.

Alle bildene er tatt av fotograf Jens Kristian Nilsen ved Tromsø fotoklubb den 5. desember 2012. Åndsverksloven gir opphavs- og eiendomsrett til fotografen. Publikasjonsrettighetene til bildene kan ikke overføres andre uten skriftlig samtykke fra fotografen. Enhver bruk av bildene krever at bildene krediteres fotografen. For øvrig ber jeg om at bildene ikke videredistribueres uten å først innhente samtykke også fra undertegnede. Jeg kan lett kontaktes på e-post.

Til dette trenger klubben modeller, og etter et nervøst intervju, der jeg etterpå tenkte «Hvorfor sa jeg det, da? Idiot!» ble jeg kalt inn til prøvefotografering. 5. desember var dagen jeg skulle til pers, og det mot lønn også. (De betaler 250,– kroner timen, så det er godt arbeid.) Med papirene fylt ut, var det bare å gå og kle av seg, slenge et klede rundt seg og vente på at de rigget ferdig.

Det var en nervøs mann som trådde frem, men jeg følte meg likevel trygg på at det skulle bli en hyggelig opplevelse. Jeg var bare veldig usikker på hva jeg skulle gjøre, og jeg sa det til dem; jeg visste ingen verdens ting om å stå modell, så de måtte gjerne fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Klubbens leder var fotografen, og øvrig tilstedeværende var modellkontakten.

Så var det av med kledet og stille seg i Adams drakt foran dem. Jeg følte meg overraskende komfortabel, og Jens Kristian Nilsen (fotografen) instruerte kyndig. Jeg ble stilt opp i alle mulige positurer, og skjønte virkelig at det faktisk var arbeid i det – jeg ble overrasket over hvor tungt det var å holde de forskjellige positurene, som stort sett alltid involverte maksimale leddutslag og vridninger.

Vi holdt på i rundt en times tid, og det var utrolig morsomt! Da vi var ferdig ble jeg spurt om jeg kunne være interessert i å bli tatt bilde av til et spesielt bilde modellkontakten hadde sett seg ut, da bekledd. Det virket som de var svært fornøyde, og da jeg gikk derfra var jeg full av energi. Det ble en herlig, trivelig kveld.

I kveld fikk jeg bildene; det ble ni ferdige bilder til sammen. Jeg må si at jeg ble litt kry over tilbakemeldinga fotografen ga meg i e-posten: «Du tok deg godt ut på bilder.» For øvrig kan det kanskje være interessant for noen å lese om hva jeg mener om kropp og nakenhet i den gamle posten min De seksuelle båsene våre.

Bacheloroppgave i historie: endelig fullført

En slitsom høst er snart ferdig; det eneste som gjenstår nå er eksamen i ex. fac. på torsdag kommende uke. Denne høsten hadde jeg altså valgt å skrive bacheloroppgave, som i historie ikke er et obligatorisk emne. Vi hadde fire samlinger i løpet av høsten, og jeg var allerede fra tidlig av klar over hva jeg ønsket å skrive om, men prosessen skulle vise seg å ikke bli så enkel som jeg håpet

Første post om bacheloroppgaven var «Bachelorprogrammet påbegynt», skrevet lørdag 1. september 2012. Den andre, «Bacheloroppgave II: Problemstilling», ble skrevet tirsdag 4. september 2012. Siden da kunne jeg selvsagt skrevet mer, men skriving og lesing – i stor grad på andre fag – kom i veien. Så kom innspurten, og så gikk det bra til slutt likevel.

Det jeg håpte å kunne ta for meg, var – ikke overraskende – romerne. Jeg hadde fra forsommeren tenkt på å skrive om engelsk økonomi i tidlig middelalder, men oppdaget etter hvert hvor mye jeg savnet å lese om og studere antikken. Jeg satte emg derfor fore å forsøke å få skrevet om romerne i stedet, men det skulle vise seg å ikke la seg gjøre. Den endelige oppgavetittelen min ble derfor Fra denarer til penninger: Det engelske myntvesenets tilblivelse og dets rolle i folks hverdag i engelsk tidlig middelalder.

Oppgavens emne valgt, måtte jeg bestemme meg for hvilken periode jeg skulle ta for meg. Jeg ønsket å fokusere på tida fra rundt år 600 til rundt år 1000, men dette forutsatte at jeg sa litt om bakgrunnen for situasjonen i England rundt tida da myntvesenet (gjen)reiste seg, og jeg måtte naturligvis også ta litt for meg situasjonen rundt år 1000, slik at trådene, utviklingstrekkene, kunne nøstes opp for leseren. Heldigvis slapp jeg å snakke alt for mye om området utenfor England, noe som begrenset oppgavens omfang betraktelig. Likevel, ettersom England ikke var isolert, var det likevel nødvendig å ta for seg de omkringliggende områdene kort. Oppgaven har dermed blitt ganske omfattende, og jeg måtte derfor snakke om store emner i svært korte trekk.

Muntligeksamenen skulle ta for seg nettopp det. Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs før en eksamen som til denne, og det med god grunn! Selv om jeg syntes jeg hadde levert et godt produkt, var det såpass mange ting jeg var usikker på om jeg hadde tatt for meg godt nok, med god nok kvalitet, til at jeg kom til å få den karakteren jeg ønsket. Jeg bestemte meg derfor for ikke å sjekke karakteren min før jeg gikk inn; karakterene ble publisert halv ti på morgenen samme dag som muntligeksamenen. Dette spurte de meg om, da jeg kom inn (om jeg hadde sett hva jeg fikk), og jeg svarte at «Nei, det har jeg ikke. Jeg ønsker ikke å vite hva jeg har før jeg går inn, slik at jeg kan møte eksamenssituasjonen med blanke ark.»

Jeg ble spurt om jeg kunne fortelle litt om hva jeg syntes var oppgavens sterke og svake sider, og snakket litt om det. Videre snakket vi litt om språk, og den eksterne sensoren var svært begeistret for at jeg skrev på radikalt bokmål; jeg var den eneste av de åtte han hadde lest som hadde gjort det. Språk er viktig, fortalte jeg, og jeg mener hvordan man formulerer seg har mye å si for hvor lett man greier å kommunisere med mottakeren. Jeg valgte derfor radikale former av substantivene, fordi disse er tettere knyttet opp mot dialekten min.

Professor Richard Holt hadde, ikke overraskende, vanskelige spørsmål til meg. Jeg ble spurt om hva sceattas var for noe, hvorfor de ble til, og kom etterhvert frem til de riktige svaret (handel med frankerne/merovingerne); han spurte videre om hvordan man vet hvor mye mynter som ble slått. Jeg ble spurt en hel masse andre spørsmål også, og jeg svarte godt på alle bortsett fra et av dem, der jeg måtte be om hjelp i riktig retning.

Da jeg var ferdig, ble jeg spurt om å vente på gangen, og jeg ble etter ei stund kalt inn. De fortalte meg: «Hvis du ser på oppslaget i gangen, vil du se at det der står det en B. Men det er en sterk B, og som vi sa innledningsvis likte vi oppgaven din veldig godt. Du har vist at du har en veldig god oversikt og vi mener derfor du skal ha en A.» Hurra! Og slik ble det.

Til slutt spurte de meg om jeg hadde noen planer for et masterstudium, noe jeg allerede har tenkt på lenge. Så langt har jeg penset meg inn på å skrive en oppgave om hvordan mannsrolla utviklet seg gjennom antikken, avsluttende med keisertida. Vi får se hva det blir til; spennende blir det i hvert fall.

Oppgaven hadde aldri blitt det den var uten alle de gode vennene jeg har her oppe. Kjersti har selvsagt vært essensiell, for det har vært mange sene kvelder på universitetet, og hun har vært svært tålmodig. Marie-Victoria, ei fantastisk jente, har vært suveren å ha i nærheten, og mange gode klemmer har gjort dagene lettere. Weronica har hjulpet meg også, og som vordende historiker, kunne hun gi tilbakemeldinger som andre ikke så. I tillegg har jeg fått god hjelp av blant andre Sjart (Jens-Arthur). Sist, men ikke minst, må jeg ikke glemme Robert, som hjalp meg med redigering av et par av bildene. Så alle de som har vært så vennlige, får herved en stor, stor takk.

De som ønsker å lese oppgaven min, kan gjøre det via Google Disk. Jeg har foreløpig ikke korrigert de småfeilene jeg fant etter å ha levert den inn, men lenka kan jeg nå gi likevel. Så her er den: Fra denarer til penninger: Det engelske myntvesenets tilblivelse og dets rolle i folks hverdag i engelsk tidlig middelalder.

Eksamen: HIS-1011

Sekstimers skoleeksamen i «Afrika på 80 dager»

I dag var det skoleeksamen i afrikakurset til postdok. Christine Smith-Simonsen, et av de mest interessante fagene jeg har tatt. Det var tre grunner til at jeg valgte å ta emnet: For det første syntes jeg det var en stor mangel i den såkalte verdenshistoria vi hadde hatt, for Afrika var nærmest fraværende. For det andre var dr. Smith-Simonsens par timers forelesning for oss i løpet av forrige semester, og de var så gode at jeg ønsket mer undervisning av henne. Til slutt må nevnes anbefalinga Jonas Karlsen ga av kurset hennes etter selv å ha tatt det, der han sa det var det beste emnet han har hatt. Jeg er enig med ham.

Men nå er semesteret ferdig, og det er veldig godt å være ferdig med emnet, for da var mye pensum, og det har vært veldig mye lesing nå den uka som har vært. Nå har det seg slik at universitetet har endret hvordan skoleeksamenene skal leveres inn. Vi fører nå inn på gjennomslagspapir, og får med oss en kopi hjem. Eksamenen gikk strålende – jeg leverte hele sytten sider! – så jeg tenkte jeg skulle skrive den ned her på bloggen min.

Eksamenen bestod av to deler. Jeg siterer (med småfeil og alt):

HIS-1011

Afrika på 80 dager.

Emner fra afrikansk historie

Høst 2012

6-timers skoleeksamen 23. november

Hjelpemidler: Ingen

Bokmål:

Eksamenen består av to deler, der del B er den som bør vies mest tid/plass

Del A

Svar kort på tre av følgende spørsmål:

1. Hva er hovedelementene i følgende tre perspektiver innen afrikansk historieskriving: koloniskolen, afrikanister og de radikale?
2. Hva er monokulturer/cashcrops, og hvilken effekt har de hatt på afrikansk økonomi og samfunn?
3. Hva ligger i begrepet kondisjonalitet i bistanden?
4. Hvilke typer kilder brukes i afrikansk historieskriving?

Del B

Svar på én av følgende oppgaver:

1. Drøft forutsetningene for statsdannelser i Afrika før kolonitiden
2. Hvordan oppstod den transatlantiske slavehandelen, og hva ble dens konsekvenser?

Som nevnt gikk det heidundrende bra. Nedenfor følger ei avskrift av eksamensbesvarelsen min. Det er utvilsomt partier som kunne vært skrevet bedre, men ha i bakhodet at dette er en skoleeksamen, ikke en hjemmeeksamen, og det begrenser seg litt av seg selv da. Jeg har gjort mitt beste for å skrive eksamensbesvarelsen så eksakt som mulig, inkludert skrivefeil (men det kan selvsagt hende at det har kommet inn flere).

A: Kortsvar

1 a) Koloniskolen (heretter «ks»)

Ks. var den rådende retninga frem til 1960-tallet, da de afrikanske statene begynte å frigjøres. Før kolonistene var det i henhold til ks. ingen afrikansk historie; det stillestående var et felt for arkeologer og antropologer. Man må samtidig se dette i sammenheng med at historie tidligere kun var ansett for å beskjeftige seg med skriftlige kilder, og man hadde da ikke kjennskap til de (relativt fåtallige) skriftlige afrikanske kildene, slik som de på ge’ez.

Det som fantes av afrikanske høykulturer ble forklart med påvirkning utenfra, og da særlig fra blekhudete folk. Sosialdarwinistisk tankegods preget også skrivinga. Afrikanerne ble sett på som hjelpeløse, og vi, europeerne, hjalp (i følge ks.) afrikanerne ved å gjøre «vår kristne plikt» og sivilisere dem.

1 b) Afrikanister (fra 60-tallet og utover, da mange afrikanske stater var blitt frigjort og optimismen rådde):

Som en konsekvens av de amerikanske borgerrettighetskampene, ble det et sterkt fokus på ens røtter, som igjen førte til ei, innen akademia, afrosentrisk retning. Man ønsket å finne tilbake til Afrikas storhet, men gikk i den såkalte Trevor Roper-fella (å argumentere på andres premisser) ved å igjen skrive eurosentrisk – altså historie på europeiske, vestlige premisser – for å slik vise prekolonial storhet; dette ved å vise at «også Afrika har hatt» europeiske samfunnstrekk, som for eksempel føydalistiske samfunnsstrukturer, eller byer med samme prestasjoner og makt som europeerne hadde hatt.

1 c) De radikalse (slutten av 60-tallet og utover 70-tallet):

Etter den afrosentriske oppblomstringa, og etter at stort sett alle afrikanske stater var blitt frigjorte, hadde man trodd at Afrikas problemer skulle løse seg selv; bare Afrika ble fritt, skulle alt bli bra, for alt var jo bedre før kolonistene (et godt eksempel på essensialisme). Men det gikk altså ikke slik, og man begynte å spørre seg «Hva gikk galt med Afrika?» Den tidligere positivismen ble snudd til negativisme, og man så at man måtte begynne å se på Afrikas dypere strukturer for å se om man fant svarene der.

2)

I en monokultur dyrkes kun ett jordbruksprodukt, og det gjøres med kun et økonomisk mål for øye. Man produserer altså ikke mat¹⁾

¹⁾ Eller for den saks skyld tobakk, palmeolje, hamp, eller lignende.

i egenbergings øyemed (her da også forstått i ei utvidet, nasjonal betydning), men for salg til en utenforstående. Som en konsekvens av dette, har afrikansk jordbruk blitt svært sårbart for internasjonale fluktuasjoner. Når etterspørselen har blitt lav, har dermed inntektene blitt for lave til at de har tjent nok til å kunne brødfø seg selv. Den grusomme ironien ligger jo da særlig i hvordan jordbrukere selger maten de selv har produsert, og ikke får råd til å kjøpe den sammen maten til seg selv.

Mye internasjonal oppmerksomhet har blitt rettet mot afrikanske ledere de senere årene for at de tillater borgerne sine å sultes mens de har store matlagre klare for salg, for å sikre landet (eller seg selv) en kortsiktig gevinst heller enn å planlegge for en sterk og sunn samfunnsøkonomi.

I norske media, blant annet av NRKs radio, har også norsk kjøttnæring vært i ilden, sli bl.a. amerikanske og kinesiske selskaper tidligere har vært. Store mengder varer kjøpes opp til urimelig lave priser; dette blir dermed ei indirekte oppfordring til monokulturdrift, i og med at man for å få ei rimelig avkastning må produsere i urimelig store kvanta, som igjen gjør afrikansk potensiale for positiv økonomisk vekst og samfunnsutvikling mindre realiserbart.

4)

I afrikansk historiografi er man mer avhengig av andre kilder enn de skriftlige, ganske enkelt fordi det er svært få av dem. Hva gjelder nettopp de skriftlige kildene, har man fra tidlig tid, bot bortsett fra egypternes, stort sett kun etiopernes ge’ez-skrifter å ta av; de er til gjengjeld svært rikholdige. I senere tid er det derimot svært mange flere å ta av. Araberne, som eksempelvis ferdamannen Ibn Battuta, har skrevet mye. Etter europeernes ankomst, har vi et stort antall skrifter fra for eksempel skipsførere og misjonærer. Man regner òg med at det finnes store hit til uoppdagede arkiv i den arabiske og sørsentralasiatiske verden.

Hva gjelder andre vitenskaper, har det vist seg at afrikansk historieforskning har krevd en større grad av samarbeid på tvers av fagfeltene enn hva som har vært gjort tradisjonelt. Arkeologi har kunnet gi svar på spørsmål vi ellers ikke ville fått vite mer om. Den store korsikaneren, Nabullione Buonaparte,¹⁾

¹⁾Altså Napoleon

hadde med seg en hærskare vitenskapsmenn da han dro til Afrika; med dem startet bl.a. egyptologien.

Språkvitenskap har vært essensielst for å kunne lære om folkeforflytninger. Vi vet at de bantutalende spredte seg svært raskt på grunn av hvordan dialektene (i vid forstand) hører sammen, og at Madagaskar-folket stammer fra Indonesia, da gassisk har et vokabular halvt bestående av indonesiske ord.

Også botanikk har vært nyttig; de har vist hvordan flere afrikanske vekster (for eksempel kinapotet) har kommet til fra andre verdensdeler eller har spredd seg internt (vandrere som hadde meg seg mangoer spyttet ut steinene underveis).

Kunstvitenskapen har kunnet lære oss om prehistoriske samfunn, for eksempel ved å studere veggmaleriene i Sahara fra den tida det var frodig (for 5000 år siden).

B2: Transatlantisk slavehandel: Hvordan den oppstod og konsekvensene av den.

De afrikanske samfunnene hadde, slik vi i Europa hadde,¹⁾ lange tradisjoner for slavehold. Mange faktorer gjorde dette gunstig, men i første rekke bør to trekkes frem. Førs av alt (siden den transatlantiske slavehandelen dreide seg om økonomi) bør nevnes maktforhold. I motsetning til i Europa, var det i Afrika ingen mangel på land, så økonomisk og personlig styrke kunne vises ved å ha stor tilgang på arbeidskraft, som var en konstant knapp ressurs. Selv i områder med høy stammetetthet, kunne man gjerne ha ei befolkningstetthet på seks mann per kvadratmeter. For det andre bør trekkes frem status. I et landområde der overlevelsessjansen er såpass lav, blir samhold innad i familie og slekt svært viktig for beskyttelsens del. I tillegg, med den høye graden av barnedødelighet som hersket, blir det viktig å utnytte fødselspotensialet maksimalt, særlig ettersom slektstilhørighet for ledere oftest ble regnet patrilinealt, i stedet for matrilinealt slik det ofte ellers var; å ha slavinner blir dermed en enkel måte å sikre slektas fortsatte dominans.

¹⁾ Dette kan virke eurosentrisk, men er ikke ment slik.

Tilhørighet var, i følge både Bull og den slaveriromantiserende Lovejoy, essensielt for å være fri; frihet ble gjerne definert nettopp som det å ha tilhørighet, så en vanlig måte å straffe grove forbrytelser var ved idømmelse av slaveri, og dermed tap av familiebånd. Det var derimot mulig for en slave å gjenvinne tilhørigheta ved god tjeneste, eller i hvert fall for barna å få en halvfri status²⁾ og disses barn igjen å frigives, så det var en sosial dynamikk i virke.

²⁾Gode slaver kunne òg belønnes ved å få kone og å få tillatelse til samkvem.

Med tanke på de to første punktene, tilgang på arbeidskraft og familieforøkelse, var en vanlig måte å besørge dette, ved å ta krigsfanger. Ofte var man da ute etter kvinner, og dette gjerne av tre grunner: Primært skyldtes det nok at det var de som stod for jordbruket, så det var økonomisk gunstig. Sekundært, men ikke langt bak, kan trekkes frem potensialet de ga for ytterligere familieforøkning, samt makta som lå i det å ha råd til å ha konkubiner. For en fyrste (høvding/emir/konge) å ha hundre konkubiner, var slett ikke unormalt. Tertiært bør nevnes den motsatte konsekvensen dette fikk for fienden; han mistet nettopp det nevnt i én og to.

Alt dette viser hvordan det allerede hersket en indre dynamikk fremhevende slaveri da europeerne kom. Man må heller ikke glemme at ved disses ankomst³⁾

³⁾Strengt tatt: ankomst for andre gang. Man må ikke glemme romernes tidligere tilstedeværelse.

hadde det allerede vært et marked mot Arabia i et halvt årtusen. Portugiserne var de første, og søkende ei rute rundt Kapp det gode håp og videre mot India, opprettet de etter hvert kolonier for drift av sukker- og tobakksplantasjer. Portugiserne satte støtet inn spesielt langs Øst-Afrika-kysten, men det ble etter hvert for dyrt å drive det – kanskje særlig ettersom det fortsatt var noen århundrer til Suzekanalen skulle bli bygd, så de trakk seg etter hvert til dels ut.

Særlig Nederland, men også England,³⁾

³⁾Som frem til godt inn i det forrige århundret var synonymt med Det britiske imperiet.

skulle seile frem som de viktigste nye sjømaktene. På mange måter kom de til dekket bord, for markedet var allerede der. Man slo tidlig fra seg plantasjedrift i Afrika; før kininens inntog var europeeres dødelighetsrate 75% innen det første året, men kyststripene var dog bedre. Det ble derfor satset på transport av afrikanske slaver, da særlig negre, til blant annet De vestindiske øyene, Jamaica, Brasil, U.S.A. og ellers i Nord- og Sør-Amerika, samt blant annet til de indiske besittelsene. Ettersom afrikanerne hadde hatt en gradvis kontakt med europeerne i århundrer forut, var de betydelig mer hardføre enn for eksempel indianerne, som i stor grad ble utryddet på grunn av europeiske sykdommer. Det var med andre ord et spørsmål om økonomi: svarte, afrikanske menn var gode å arbeide, de tålte sykdommene godt, og de tålte (dessverre) mishandlinga de ble utsatt for godt nok til å bli en ettertraktet vare.

Afrika var nå blitt del av en internasjonal økonomi. Europas ledende makter, samt U.S.A., var blitt godt industrialisert, og hadde varer å tilby som afrikanerne var interesserte i. Slaver ble solgt for munnladningsgeværer, brennevin og europeisk tøy, og førstnevnte vare la grunnlaget for oppkomsten av de såkalte geværrikene. Man skulle altså indirekte bidra til ei samling av afrikanske nasjonalstater.

Ei forharding av afrikansk sinnelag begynte å vokse frem. Parallelt med dette begynte abolisjonismebevegelsene å vokse seg sterke. Egne merkevarer «ikke tilvirket på slaverygg» kom i salg, nærmest som en slags Fair Trade-forløper. Kirka var, akkurat som i middelalderen, svært frampå for avskaffelsen av slaveri. Det var likevel økonomi som skulle bli avgjørende for mange nasjoners avgjørelse, som f.eks. Danmark-Norge, for å endelig ta avgjørelsen om å avskaffe det.

Man anser 1888 for å være den endelige sluttdatoen for den transatlantiske slavehandelen, ved at det siste gjenværende markedet – Brasil – ble lukket. Konsekvensen av å ha åpnet for kjøp av 60 000 slaver i året lar seg imidlertid lett spores; at kjøperen sier nei betyr ikke at varen ikke lenger finnes. Som nevnt ble mange afrikanske samfunn forherdet av at man over tid hadde opplevd et fall i etterspørselen; det var tross alt en rundt århundrelang prosess å oppheve slavekjøpet. Med lavere etterspørsel blir prisene lavere, og selgerne måtte gjerne ut med en tiende i toll på verdien av slavene for hver stasjon, og endte ofte opp med å bare få betalt rundt 15% – en drøy sjuendedel – av salgsverdien; de måtte dermed skaffe stadig flere slaver for å tjene det samme som før. Ei urolig tid full av frykt for slavejegere gjorde at folk begynte å holde ungene innenfor bevoktede innhengninger, mens bønder og (vanlige) jegere måtte bevæpne seg når de skulle ut. Særlig rundt Niger ble det satdig vanligere at høvdinger ofret hundretalls slaver til begravelser såvel som fester, for de var blitt en billig måte å uttrykke makt på. Med den utstrakte lemlestinga, massevoldtekta og drepinga som skjedde, kan kong Leopolds galskap i Kongo nesten se normal ut.

En plass mellom 11 og 15 millioner slaver, rundt dobbelt så mange menn som kvinner, ble fraktet over Atlanterhavet. I begynnelsen var det vanlig med en dødsrate på rundt 20%, men man greide etterhvert å få den ned til rundt 10%.⁵⁾

⁵⁾Dette gjaldt dog òg sjømennene om bord.

Dette var over en periode på rundt 500 år, og når man legger til den arabiske handelen (som gikk over rundt ett årtusen) samt andre «småkjøpere» i denne perioden, som Danmark-Norge som stod for rundt 1,7%–1,8% av all frakt, ender man opp på rundt 28 millioner. Ettersom intensiteten i den transatlantiske tida var såpass høy, og de foretrakk menn fra rundt 20–35 år i et forhold på ca. 2:1 (menn:kvinner), har det fra flere holdt blitt hevdet at det rent demografisk ikke hadde så stor effekt for befolkninga, ettersom polygami gjorde det lett «å utnyttet fødselspotensialet maksimalt» Andre har derimot hevdet at nettopp det at det var menn i nettopp denne alderen som ble tatt ut av Afrika, har vært en kraftig demper på Afrikas muligheter til å bli en likestilt del i en verden som da begynte å industrialiseres.

Det er mange andre problemer knyttet til frarøvinga av menneskers frihet for ega vinnings skyld. Selv om det har blitt påstått at den transatlantiske slavehandelen var nødvendig for U.S.A. og England å industrialiseres, har dette blitt avvist, da ingen av disse nasjonene hadde en slaveøkonomi da industrialiseringa startet. Likevel, og dette er viktig: slavehandelen ser ut til å ha vært sterkt bidragende for Europas og U.S.A.s økonomiske vekst, ettersom man var i stand til å produsere store mengder dyre varer til en svært lav pris.

Etiopia søkte seg inn i Folkeforbundet i 1922, men fikk søknaden avvist fordi de fortsatt støttet seg på slaveri. Det opphevde dette ved lov, og ble medlem i 23. Selv om slaveriet ble juridisk opphevet, var det likevel fortsatt i virke, for det ble på nytt opphevet i vår levetid.

Selv om det, til å begynne med i hvert fall, ikke så ut til å være annet enn økonomiske motiver som lå bak igangsettelsen av storstilt slavehandel, utviklet det seg etter hvert en rasebegrunnet forsvarelse av det. I såvel U.S.A. som også søndre Amerika har bevisstheten rundt negroides opphav vært sittende i folks bevissthet helt opp til vår tid. I dagens «forente» amerikanske stater, er det en beven særlig blant kristenkonservative republikanere over det faktum at hvite om ikke lenge ikke lenger er i flertall til svarte. Svarte er fortsatt de fattigste i Statene, og i Sør-Amerika er det ikke uvanlig for svarte å være utestengt fra politiske verv. Etterdønningene fra den transatlantiske slavehandelen kan altså fortsatt ses og føles.

Byrden ligger dog ikke utelukkende på hvite. Riktignok var det vi som tilbød oss å kjøpe, og det i en forferdelig (i ordets rette forstand) stor skala, men det er ikke til å komme fra at afrikanere selv stod for jakt og levering av bytte. Et oppgjør med endemiske forhold har latt vente på seg; ei historie fra ei av årets «Afrika på 80 dager»-studiner kan vise dette: Under utveksling til Afrika opplevde hun foreleseren i afrikansk historie å utbryte «The Europeans should never have come!» til ellevill jubel fra klassen; de to europeiske studentene kunne ikke annet gjøre enn å forsøke å gjemme seg i stolene som best de kunne.

Det er klart at utnyttelsen vår har etterlatt sår som vanskelig heles, men for at det skal skje, må vi historikerne våge å åpne de kapitlene vi helst ikke vil lese, lese dem, og så formidle dem slik at verden kan komme seg videre. Selv omd et allerede lå til rette for å sette i gang storstilt slavehandel, gjorde inngripen vår på grunn av det vanvittig store omfanget det var snakk om, at den naturlige dynamikken som lå i slaveriet, der status kunne endres over tid, ble ødelagt, og slaven, som tidligere i det minste hadde vært et menneske, ble et objekt med kun en salgsverdi på hodet. Det ser ut til at vår råe utnyttelse av Afrikas ressurser, og da særlig menneskene, førte til en kollaps i den selvregulerende mekanismen og forandret Afrika for alltid.