Tenke

Når jeg tenker etter burde jeg tenkt før

Dag Evjenth

Fra Sitt ikke inne når alt håp er ute (2010), hentet fra ordtak.no.

Et nytt rollespillsystem

Jens-Arthur kom med ei interessant utfordring på Imladris i dag: «Nytt rollespillsystem, hva ville du ha hatt med? Tre minutter, fyr!» Det tok ei lita stund før jeg greide å koble hodet i retning av noe annet enn D&D, men så begynte det å kverne rundt tanker jeg tidligere har hatt.

Det første jeg bestemte meg for, var at jeg ønsket det å være i skjæringspunktet mellom sein bronsealder og tidlig jernalder. Jeg ser for meg at det kan ha vært interessante tider, da stadig flere gikk vekk fra bronse og over til jern. Videre begynte vi å snakke om beliggenhet for det hele og hvem som kunne være involvert i det.

Området

Sentralt for eventyret skulle være myra der man hentet ut jernet. Jeg så, for min egen del, for meg at den var sentralt beliggende, men noe utilgjengelig, mellom de viktigste aktørene. I hodet mitt forflyttet jeg meg nordover med en gang vi begynte å snakke om myra, fra romerske områder og over til nordiske skoger, bakker, åser og myrer. Med det begynte snakkinga om aktørene i denne verden.

Folk

Menneskene

Først av alt, bestemte jeg meg for at det ikke var noen alver og orker og andre særere raser. Menneskene er den ene av de viktige aktørene, og de er krigere, tilbedere av guddommer støttende stolthet og styrke. De har oppdaget hvor mye bedre jernet er til tilvirking av våpen og rustninger, og har funnet ut hvordan de skal utvinne dette fra myrområdene. Ikke minst er jernet så sterkt, at det ødelegger bronse når klingene møtes; menneskene selv, er stort sett uvitende om at det også er noe spesielt ved jernet hentet fra der de finner det, i det at det er guddommelige, magiske krefter som gjør dette mulig.

Dvergene fryktes av menneskene, for de er i stand til å forhekse folk, og det tros at når folk forsvinner, er det dvergene som har hentet dem. Av denne grunn hender det at menneskene drar ut for å drive dem vekk fra åsene og bergene de gjemmer seg i.

Dvergene

Umiddelbart da tanken om dverger slo meg, var det første jeg fjernet fra verden, typiske rollespilldverger, Ringenes herre-dverger, og rettet meg heller mot underjordiske, skumle figurer, som folk ber ungene om å passe seg for hvis de skal ut i skogen og vandre, slik man ser dem beskrevet i folkeeventyrene eller Ronja Røverdatter. Det spesielle med disse dvergene, er kontakten de har med naturen, og da særlig med myra. De henter krefter derfra, og bronsen de lager blir de nærmest en del av. Faktisk er det slik at dess mer arrete en dverg er etter smiinga, dess mer ærverdig er han for å regne, og de dyktigste av dem tillates å lage mønstre lik tatoveringer, men med flytende bronse som legges inn i de nyskårne, mønstrede sårene.

Etter å i lang tid ha greid å skjule seg for menneskene, kan det se ut til at menneskene nå har lyktes i å finne en måte å oppdage dvergene og skjulestedene deres. At menneskene i tillegg har begynt å hente ut jern fra myrene, gjør konflikten enda mer tilspisset; dvergenes guddommer lever i myrene, og disse har nå begynt å bli skadet. Dette har gjort det stadig vanskeligere for dvergene å få kontakt med gudene, og færre og færre er nå i god nok kontakt til å forhekse bronsen til å bli like sterk som den før var.

Druidene: goðar (♂) og völur (♀)

I myrene mellom dvergenes åser og berg og menneskenes skoger, sletter og daler, holder naturprestene kalt goðar (sg.: goði) og vǫlur (sg.: vǫlva) til. Disse holder kontakten med gudene, og både dverger og mennesker drar til dem for å få konsultasjon. De har også kontakt med andre skapninger, som vettene, skrømtene, feene, huldra, bergtrollene, risene og andre vesener som folk flest aldri ser, men alle vet fins. Gjennom disse druidene, opprettholdes den skjøre balansen mellom alle skapningene som hører til i området der.

Feene

Viktigst for druidene er livet til feene. Gjennom kontakten med dem får de evnene de trenger til å kunne ha kontakt med gudene, men det ingen forstår er hvorfor det ser ut til at feene har begynt å dø. Aldri før har druidene oppdaget feer døde; tidligere har de bare opplevd at de har forsvunnet, og man har regnet med at de har reist opp til gudene da. Uvisst for alle, er hvordan det ser ut til at de svekkes ved skadene påført myra. Noen tror til og med at når bronse ødelegges ved kamp mot jern, skadelides feene, på grunn av at det er de som er bærere av krafta som ligger i bronsen dvergene henter opp.

Oppsummering

Det jeg har skrevet kan kanskje virke litt tåpelig, men jeg synes vi fikk noen interessante tanker kastet frem og tilbake. Jens-Arthur er en interessant mann å prate med, og nå som dette har blitt spredd til verdensveven, kan det kanskje hende at noen har mer de kan tilføye til idéene, slik at man en gang kan greie å utvikle et spillbart system rundt dette.

Vi diskuterte noen muligheter for hvilken mekanikk man kunne bruke. Personlig er jeg ikke så begeistret for dice pool-systemene; d20, target 20 eller et eller annet d6-system virker mer interessant.

«Hvordan har du det i dag?»

»Står til?»
«Hvordan går det?»
“Hvordan har du det egentlig?”

Formateringa av denne posten ble oppdatert 11. september 2016, da jeg valgte å lenke til den i posten jeg skrev i anledning verdensdagen for selvmordsforhindring 10. september 2016. Innholdet i denne posten er uendret.

Hvorfor stiller folk dette spørsmålet? Hva vil de egentlig med det? Er det bare en høflighetsfrase jamfør «God dag»? Dét er jo egentlig en kortform av for eksempel konjunktivfrasen «Måtte du ha en god dag i dag.»

I lang tid likte jeg ikke spørsmålet. Etterhvert som depresjonen tok mer og mer overhånd – og jeg snakker lenger tilbake enn 2006 – ble jeg mindre og mindre begeistret for spørsmålet, for jeg visste at de aller, aller fleste som stilte spørsmålet egentlig bare sa «Hei!», og var mer enn fornøyde med å få tilbake «Takk, bare bra.» Etterhvert begynte jeg å ønske at i hvert fall én person faktisk hadde lyst til å høre at jeg ikke hadde det bra, at jeg ikke hadde sovet godt, at jeg ikke var fornøyd med tilværelsen i det hele tatt – at jeg like gjerne kunne la være å være.
Etter hvert kom jeg til det punktet i livet, der det var dét som opptok mest av tankene mine: Hvorfor er jeg i det hele tatt i live fremdeles? Jeg kom meg forbi dette, etter to års hardt arbeid. Jeg ble friskmeldt. Så kom nedturen igjen. Det har vært noen turbulente par måneder, og særlig de siste par, tre ukene.

Jeg fikk meg en oppvekker da A. sa fra så hardt til meg. «Hvordan har du det?» var for A. like vanskelig som det var for meg. Forskjellen var at A. overhodet ikke ville fortelle hvordan ting egentlig var, for det betød at all smerten som lå latent måtte ropes og skrikes ut; så vondt var det egentlig. Jeg derimot, hadde et inderlig sterkt ønske om å finne noen som faktisk ville la meg fortelle; som ville gi meg trøsten jeg trengte; som ville lytte og forstå, eller i det minste forsøke å forstå.
Så skjer ting som de skjer. Den jeg kunne tømme hjertet for kunne jeg ikke lenger gjøre det for. Det ville ikke være riktig. Jeg måtte til slutt fortelle det til noen, og en gammel venn ble en venn på en ny måte. Mye god hjelp var å få, og etter hvert lærte jeg meg å nok en gang uttrykke det jeg faktisk tenkte.

Neste gang du spør noen hvordan de har det, tenk på hva spørsmålet faktisk betyr. Er det bare en høflighetsfrase, eller stiller du spørsmålet fordi du faktisk vil vite det? Eller spør du kanskje fordi du så gjerne vil at noen skal spørre deg om det, og ta imot tankene og følelsene, og hjelpe deg å bære vekk det du ikke greier selv?