Rottefangeren fra Hameln

Alas, alas for Hamelin! There came into many a burgher’s pate A text which says that heaven’s gate Opens to the rich at as easy rate As the needle’s eye takes a camel in! The Pied Piper of Hamelin av Robert Browning (1842)

James Elder Christie: The Pied Piper of Hamelin, datert 1881. Brukt med håp om tillatelse fra National Galleries of Scotland. Referanse-URL.

Jeg fikk ei tekstmelding i dag med spørsmål om jeg visste hva uttrykket pied i uttrykket the Pied Piper betyr. Hun siterte Marina Warner, som forteller at (…) the fey and the pied, the eldritch and the elf are dangerous to humans in their capriciousness (…) (Warner, Marina: Monsters of Our Own Making: The Peculiar Pleasures of Fear, Lexington, The University Press of Kentucky, 1998, ss. 29f.). Det første jeg så etter, var hele uttrykket, og litt leting på nettet (SNL: Hameln og Oxford Dictionaries) avslørte at opprinnelsen til uttrykket var å hente fra Robert Brownings dikt fra 1842 om rottefangeren fra Hameln; diktet var igjen basert på sagnhistoria fra Hameln, som knytter hendelsen til 1284. Oxford Dictionary forklarer begrepet slik:

Pied Piper

Line breaks: Pied Piper

Pronunciation: /pʌɪd ˈpʌɪpə/

Definition of Pied Piper in English:

1 The hero of The Pied Piper of Hamelin, a poem by Robert Browning (1842), based on an old German legend. The piper, dressed in particoloured costume, rid the town of Hamelin (Hameln) in Brunswick of rats by enticing them away with his music, and when refused the promised payment he lured away the town’s children in the same manner.

1.1 (as noun a Pied Piper) A person who entices people to follow them in a particular course of action.

Oxford Dictionaries: oppslagsord «Pied Piper».

Så uttrykket being the Pied Piper betyr altså å være den som overtaler folk til å bli med på noe; legg for øvrig merke til at det på engelsk skrives med store forbokstaver. Men hva med den første delen av uttrykket, adjektivet «pied»? Dette krevde litt mer leting, men også her kom OD til hjelp:

pied

Line breaks: pied

Pronunciation: /pʌɪd/

Definition of pied in English:

adjective

Having two or more different colours:
the pied flycatcher

Origin:

Middle English (originally in the sense 'black and white like a magpie'): from pie² + -ed¹.

Oxford Dictionaries: oppslagsord «pied».

pie²

Line breaks: pie

Pronunciation: /pʌɪ/

[Definition 2 of pie in English:]

noun

Used in names of birds that resemble the magpie, especially in having black-and-white plumage, e.g. tree pie.

Origin:

Middle English: from Old French, from Latin pica 'magpie' (related to picus 'green woodpecker').

Oxford Dictionaries: oppslagsord «pie²».

Dermed kan man forstå hva som ligger i uttrykket å være «pied»: Uttykkret henspiller på skjærer (fuglene), på engelsk magpie, og betyr bokstavelig talt å være skjærete, altså tofarget (da særlig svart/hvitt). Etter sagnet, slik Browning forteller det, var fløytespilleren kledd i tofarget bekledning (gul og rød). Etter hva jeg forstår ligger det i dette en oppfattelse av at noen som er «pied» kan ha ei mørkere side ved seg; man ser det brukt på denne måten i beskrivelsen av underjordiske i sitatet fra Marina Warner. Så vær forsiktig hvis du følger the Pied Piper; før du vet ordet av det har du havnet i trøbbel du helst skulle vært foruten, og kanskje vet du det ikke en gang selv når det skjer.

«Hvordan har du det i dag?»

»Står til?»
«Hvordan går det?»
“Hvordan har du det egentlig?”

Formateringa av denne posten ble oppdatert 11. september 2016, da jeg valgte å lenke til den i posten jeg skrev i anledning verdensdagen for selvmordsforhindring 10. september 2016. Innholdet i denne posten er uendret.

Hvorfor stiller folk dette spørsmålet? Hva vil de egentlig med det? Er det bare en høflighetsfrase jamfør «God dag»? Dét er jo egentlig en kortform av for eksempel konjunktivfrasen «Måtte du ha en god dag i dag.»

I lang tid likte jeg ikke spørsmålet. Etterhvert som depresjonen tok mer og mer overhånd – og jeg snakker lenger tilbake enn 2006 – ble jeg mindre og mindre begeistret for spørsmålet, for jeg visste at de aller, aller fleste som stilte spørsmålet egentlig bare sa «Hei!», og var mer enn fornøyde med å få tilbake «Takk, bare bra.» Etterhvert begynte jeg å ønske at i hvert fall én person faktisk hadde lyst til å høre at jeg ikke hadde det bra, at jeg ikke hadde sovet godt, at jeg ikke var fornøyd med tilværelsen i det hele tatt – at jeg like gjerne kunne la være å være.
Etter hvert kom jeg til det punktet i livet, der det var dét som opptok mest av tankene mine: Hvorfor er jeg i det hele tatt i live fremdeles? Jeg kom meg forbi dette, etter to års hardt arbeid. Jeg ble friskmeldt. Så kom nedturen igjen. Det har vært noen turbulente par måneder, og særlig de siste par, tre ukene.

Jeg fikk meg en oppvekker da A. sa fra så hardt til meg. «Hvordan har du det?» var for A. like vanskelig som det var for meg. Forskjellen var at A. overhodet ikke ville fortelle hvordan ting egentlig var, for det betød at all smerten som lå latent måtte ropes og skrikes ut; så vondt var det egentlig. Jeg derimot, hadde et inderlig sterkt ønske om å finne noen som faktisk ville la meg fortelle; som ville gi meg trøsten jeg trengte; som ville lytte og forstå, eller i det minste forsøke å forstå.
Så skjer ting som de skjer. Den jeg kunne tømme hjertet for kunne jeg ikke lenger gjøre det for. Det ville ikke være riktig. Jeg måtte til slutt fortelle det til noen, og en gammel venn ble en venn på en ny måte. Mye god hjelp var å få, og etter hvert lærte jeg meg å nok en gang uttrykke det jeg faktisk tenkte.

Neste gang du spør noen hvordan de har det, tenk på hva spørsmålet faktisk betyr. Er det bare en høflighetsfrase, eller stiller du spørsmålet fordi du faktisk vil vite det? Eller spør du kanskje fordi du så gjerne vil at noen skal spørre deg om det, og ta imot tankene og følelsene, og hjelpe deg å bære vekk det du ikke greier selv?