Latin: Harrius Potter et philosophī lapis

Av de mange fine tingene jeg fikk til bursdag i år, var den latinske oversettelsen av Harry Potter og de vises sten, på latin titulert Harrius Potter et philosophī lapis. Som jeg tidligere har beskrevet, har jeg et sterkt behov for å arbeide med latinen min, så det var en kjærkommen gave Marie-Victoria ga meg.

Jeg satt og jobbet litt med å forstå latinen på tur ned hit, og i dag tok jeg den frem igjen. Jeg tenkte det kanskje kunne passe å forsøke å skrive en oversettelse her, og ta et par avsnitt om gangen. Fokuset mitt kommer til å ligge på å forsøke å oversette også syntaksen brukt av oversetteren, ikke å oversette så likt tilbake som mulig i forhold til forfatterinna. Derfor kommer den norske oversettelsen til å ha litt merkelige setningsstrukturer for å framheve forståelsen av den latinske grammatikken.

Jeg tar selvsagt gjerne imot tips, korrektur, ris og ros fra de som måtte finne det interessant. Hold pekeren over hver setning/leddsetning for å se oversettelsen.

Harrius Potter et philosophī lapis

Caput primum

Puer Qui Vixit

Fra side 1 av oversettelsen av J. K. Rowlings bok, oversettelse gjort av Peter Needham, utgiver Bloomsbury Publishing Ltd., London 1997/2003

Dominus et Domina Dursley, quī vīvēbant in aedibus Gestātiōnis Ligustrōrum numerō quattuor signātīs, nōn sine superbiā dīcēbant sē ratiōne ōrdināria vīvendī ūtī neque sē paenitēre illīus ratiōnis. in tōtō orbe terrārum vix crēdās quemquam esse minus dēditum rēbus novīs et arcānīs, quod arcānīs tālēs omnīnō spernēbant.

Dominus Dursley preaerat societātī nōmine Grunnings, quae terebrās fēcit. vir erat amplus et corpulentus nūllō ferē collō, maximō tamen mystace. Domina Dursley erat macra et flāva et prope alterum tantum collī habēbat quam aliī hominēs, quod magnō eī ūsuī fuit quod tantum tempus cōnsūmēbat in collō super saepēs hortōrum porrigendō, fīnitimōs īnspiciēns. Dursleī fīlium parvum nōmine Dudley habēbant nec usquam, eōrum sententiā, erat puer splendidior.

D&D: Hvordan bli grottemester

Jeg har skrevet en lengre artikkel på Kjerstis blogg Mrs. Adventurer om hvordan å begynne som DM. Jeg tar opp følgende tema:

• Planleggingsfasen
• Urbant, ruralt eller villmark
• Rollespill eller utforsking
• Ren monsterknusing
• Ren rollespilling
• Litt av hvert: utforsking
• Høy- eller lav-teknologis/-magisk
• Starte spillet og samle karakterene

Du må gjerne ta deg en tur innom og se om du kan plukke opp noen tips, eller kanskje gi tips til hvordan artikkelen kan forbedres.

Og så var det juleferie igjen

I dag avsluttet jeg endelig den siste eksamenen min: exāmen facultātum. Det er jo som kjent et førstesemesterstudium, men med en bachelorgrad fra konservatoriet, et årsstudium i antikkens kultur pluss to år til på universitetet i lomma, endte jeg opp med å ta det som tolvtesemesterstudium i stedet (jeg tok exāmen philosophicum i fjor (om skriftligeksamenen; om muntligeksamenen)). Jeg var mildt sagt lei da jeg la meg i går kveld (rettere sagt: i dag natt, rundt halv tre). Men i dag var oppdraget altså fullført.

Eksamensoppgavene var greie nok. Velg én av to oppgaver fra pensumet i vitenskapshistorie og tilsvarende for vitenskapsteori. Etter fjorten sider og nøyaktig fire timer og ti minutter kunne jeg forlate audītōrium maximum og tusle ned på Imladris for å slappe av litt. Så dro jeg for å hente Kjersti.

Vi skulle egentlig dra til byen for å handle, men fant ut at vi heller kunne ta oss en tur til Jekta. Begge var sultne, så vi dro dit, og hadde ei slags minifeiring av at jeg var ferdig med semesteret ved å spise på Shin Sushi (/tʃɪn/; «shin» betyr for øvrig hjerte). Maten var god, og jeg likte veldig godt konseptet. Man setter seg bare ned der det er ledig, og tar tallerkener med biter man har lyst på. Tallerknene har forskjellige farger etter hva de koster, og når man er mett og god, er det bare å tusle til disken med tallerknene, hvor de summerer prisen for deg. Vi ble skikkelig god og mett!.

Da vi hadde betalt og rundet hjørnet, traff vi på Ove, og resten av dagen brukte vi på å tusle rundt og handle noen flere julegaver. Det er ganske lenge siden vi har sett Ove nå, og det var veldig trivelig å bruke tid sammen med ham igjen.

Julehandelen er så godt som ferdig, og nå kan vi nyte de siste dagene før vi skal dra sørover til Romsdalen. Til helga blir det en tur til Anneli for meg, for å se TUF 16-finalen. Fredag og mandag har jeg tenkt å bruke på universitetet, forhåpentligvis sammen Marie-Victoria, og tirsdag drar vi hjem.

Aktfotografering hos Tromsø fotoklubb

For et par måneder siden så jeg en plakat på universitetet der det stod at Tromsø fotoklubb var på leting etter aktmodeller. Ettersom dette er noe jeg har hatt lyst til i mange år, tenkte jeg at det nå var på tide å faktisk gjøre det, i stedet for – slik jeg tidligere har gjort – å tenke at «jeg har da ikke noe å vise frem». Fotoklubben skal holde nybegynnerkurs i aktfotografering på nyåret, og Norges beste aktfotograf kommer oppover som kursholder, så de som deltar får seg litt av en opplevelse.

Alle bildene er tatt av fotograf Jens Kristian Nilsen ved Tromsø fotoklubb den 5. desember 2012. Åndsverksloven gir opphavs- og eiendomsrett til fotografen. Publikasjonsrettighetene til bildene kan ikke overføres andre uten skriftlig samtykke fra fotografen. Enhver bruk av bildene krever at bildene krediteres fotografen. For øvrig ber jeg om at bildene ikke videredistribueres uten å først innhente samtykke også fra undertegnede. Jeg kan lett kontaktes på e-post.

Til dette trenger klubben modeller, og etter et nervøst intervju, der jeg etterpå tenkte «Hvorfor sa jeg det, da? Idiot!» ble jeg kalt inn til prøvefotografering. 5. desember var dagen jeg skulle til pers, og det mot lønn også. (De betaler 250,– kroner timen, så det er godt arbeid.) Med papirene fylt ut, var det bare å gå og kle av seg, slenge et klede rundt seg og vente på at de rigget ferdig.

Det var en nervøs mann som trådde frem, men jeg følte meg likevel trygg på at det skulle bli en hyggelig opplevelse. Jeg var bare veldig usikker på hva jeg skulle gjøre, og jeg sa det til dem; jeg visste ingen verdens ting om å stå modell, så de måtte gjerne fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Klubbens leder var fotografen, og øvrig tilstedeværende var modellkontakten.

Så var det av med kledet og stille seg i Adams drakt foran dem. Jeg følte meg overraskende komfortabel, og Jens Kristian Nilsen (fotografen) instruerte kyndig. Jeg ble stilt opp i alle mulige positurer, og skjønte virkelig at det faktisk var arbeid i det – jeg ble overrasket over hvor tungt det var å holde de forskjellige positurene, som stort sett alltid involverte maksimale leddutslag og vridninger.

Vi holdt på i rundt en times tid, og det var utrolig morsomt! Da vi var ferdig ble jeg spurt om jeg kunne være interessert i å bli tatt bilde av til et spesielt bilde modellkontakten hadde sett seg ut, da bekledd. Det virket som de var svært fornøyde, og da jeg gikk derfra var jeg full av energi. Det ble en herlig, trivelig kveld.

I kveld fikk jeg bildene; det ble ni ferdige bilder til sammen. Jeg må si at jeg ble litt kry over tilbakemeldinga fotografen ga meg i e-posten: «Du tok deg godt ut på bilder.» For øvrig kan det kanskje være interessant for noen å lese om hva jeg mener om kropp og nakenhet i den gamle posten min De seksuelle båsene våre.

Bacheloroppgave i historie: endelig fullført

En slitsom høst er snart ferdig; det eneste som gjenstår nå er eksamen i ex. fac. på torsdag kommende uke. Denne høsten hadde jeg altså valgt å skrive bacheloroppgave, som i historie ikke er et obligatorisk emne. Vi hadde fire samlinger i løpet av høsten, og jeg var allerede fra tidlig av klar over hva jeg ønsket å skrive om, men prosessen skulle vise seg å ikke bli så enkel som jeg håpet

Første post om bacheloroppgaven var «Bachelorprogrammet påbegynt», skrevet lørdag 1. september 2012. Den andre, «Bacheloroppgave II: Problemstilling», ble skrevet tirsdag 4. september 2012. Siden da kunne jeg selvsagt skrevet mer, men skriving og lesing – i stor grad på andre fag – kom i veien. Så kom innspurten, og så gikk det bra til slutt likevel.

Det jeg håpte å kunne ta for meg, var – ikke overraskende – romerne. Jeg hadde fra forsommeren tenkt på å skrive om engelsk økonomi i tidlig middelalder, men oppdaget etter hvert hvor mye jeg savnet å lese om og studere antikken. Jeg satte emg derfor fore å forsøke å få skrevet om romerne i stedet, men det skulle vise seg å ikke la seg gjøre. Den endelige oppgavetittelen min ble derfor Fra denarer til penninger: Det engelske myntvesenets tilblivelse og dets rolle i folks hverdag i engelsk tidlig middelalder.

Oppgavens emne valgt, måtte jeg bestemme meg for hvilken periode jeg skulle ta for meg. Jeg ønsket å fokusere på tida fra rundt år 600 til rundt år 1000, men dette forutsatte at jeg sa litt om bakgrunnen for situasjonen i England rundt tida da myntvesenet (gjen)reiste seg, og jeg måtte naturligvis også ta litt for meg situasjonen rundt år 1000, slik at trådene, utviklingstrekkene, kunne nøstes opp for leseren. Heldigvis slapp jeg å snakke alt for mye om området utenfor England, noe som begrenset oppgavens omfang betraktelig. Likevel, ettersom England ikke var isolert, var det likevel nødvendig å ta for seg de omkringliggende områdene kort. Oppgaven har dermed blitt ganske omfattende, og jeg måtte derfor snakke om store emner i svært korte trekk.

Muntligeksamenen skulle ta for seg nettopp det. Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs før en eksamen som til denne, og det med god grunn! Selv om jeg syntes jeg hadde levert et godt produkt, var det såpass mange ting jeg var usikker på om jeg hadde tatt for meg godt nok, med god nok kvalitet, til at jeg kom til å få den karakteren jeg ønsket. Jeg bestemte meg derfor for ikke å sjekke karakteren min før jeg gikk inn; karakterene ble publisert halv ti på morgenen samme dag som muntligeksamenen. Dette spurte de meg om, da jeg kom inn (om jeg hadde sett hva jeg fikk), og jeg svarte at «Nei, det har jeg ikke. Jeg ønsker ikke å vite hva jeg har før jeg går inn, slik at jeg kan møte eksamenssituasjonen med blanke ark.»

Jeg ble spurt om jeg kunne fortelle litt om hva jeg syntes var oppgavens sterke og svake sider, og snakket litt om det. Videre snakket vi litt om språk, og den eksterne sensoren var svært begeistret for at jeg skrev på radikalt bokmål; jeg var den eneste av de åtte han hadde lest som hadde gjort det. Språk er viktig, fortalte jeg, og jeg mener hvordan man formulerer seg har mye å si for hvor lett man greier å kommunisere med mottakeren. Jeg valgte derfor radikale former av substantivene, fordi disse er tettere knyttet opp mot dialekten min.

Professor Richard Holt hadde, ikke overraskende, vanskelige spørsmål til meg. Jeg ble spurt om hva sceattas var for noe, hvorfor de ble til, og kom etterhvert frem til de riktige svaret (handel med frankerne/merovingerne); han spurte videre om hvordan man vet hvor mye mynter som ble slått. Jeg ble spurt en hel masse andre spørsmål også, og jeg svarte godt på alle bortsett fra et av dem, der jeg måtte be om hjelp i riktig retning.

Da jeg var ferdig, ble jeg spurt om å vente på gangen, og jeg ble etter ei stund kalt inn. De fortalte meg: «Hvis du ser på oppslaget i gangen, vil du se at det der står det en B. Men det er en sterk B, og som vi sa innledningsvis likte vi oppgaven din veldig godt. Du har vist at du har en veldig god oversikt og vi mener derfor du skal ha en A.» Hurra! Og slik ble det.

Til slutt spurte de meg om jeg hadde noen planer for et masterstudium, noe jeg allerede har tenkt på lenge. Så langt har jeg penset meg inn på å skrive en oppgave om hvordan mannsrolla utviklet seg gjennom antikken, avsluttende med keisertida. Vi får se hva det blir til; spennende blir det i hvert fall.

Oppgaven hadde aldri blitt det den var uten alle de gode vennene jeg har her oppe. Kjersti har selvsagt vært essensiell, for det har vært mange sene kvelder på universitetet, og hun har vært svært tålmodig. Marie-Victoria, ei fantastisk jente, har vært suveren å ha i nærheten, og mange gode klemmer har gjort dagene lettere. Weronica har hjulpet meg også, og som vordende historiker, kunne hun gi tilbakemeldinger som andre ikke så. I tillegg har jeg fått god hjelp av blant andre Sjart (Jens-Arthur). Sist, men ikke minst, må jeg ikke glemme Robert, som hjalp meg med redigering av et par av bildene. Så alle de som har vært så vennlige, får herved en stor, stor takk.

De som ønsker å lese oppgaven min, kan gjøre det via Google Disk. Jeg har foreløpig ikke korrigert de småfeilene jeg fant etter å ha levert den inn, men lenka kan jeg nå gi likevel. Så her er den: Fra denarer til penninger: Det engelske myntvesenets tilblivelse og dets rolle i folks hverdag i engelsk tidlig middelalder.

Eksamen: HIS-1011

Sekstimers skoleeksamen i «Afrika på 80 dager»

I dag var det skoleeksamen i afrikakurset til postdok. Christine Smith-Simonsen, et av de mest interessante fagene jeg har tatt. Det var tre grunner til at jeg valgte å ta emnet: For det første syntes jeg det var en stor mangel i den såkalte verdenshistoria vi hadde hatt, for Afrika var nærmest fraværende. For det andre var dr. Smith-Simonsens par timers forelesning for oss i løpet av forrige semester, og de var så gode at jeg ønsket mer undervisning av henne. Til slutt må nevnes anbefalinga Jonas Karlsen ga av kurset hennes etter selv å ha tatt det, der han sa det var det beste emnet han har hatt. Jeg er enig med ham.

Men nå er semesteret ferdig, og det er veldig godt å være ferdig med emnet, for da var mye pensum, og det har vært veldig mye lesing nå den uka som har vært. Nå har det seg slik at universitetet har endret hvordan skoleeksamenene skal leveres inn. Vi fører nå inn på gjennomslagspapir, og får med oss en kopi hjem. Eksamenen gikk strålende – jeg leverte hele sytten sider! – så jeg tenkte jeg skulle skrive den ned her på bloggen min.

Eksamenen bestod av to deler. Jeg siterer (med småfeil og alt):

HIS-1011

Afrika på 80 dager.

Emner fra afrikansk historie

Høst 2012

6-timers skoleeksamen 23. november

Hjelpemidler: Ingen

Bokmål:

Eksamenen består av to deler, der del B er den som bør vies mest tid/plass

Del A

Svar kort på tre av følgende spørsmål:

1. Hva er hovedelementene i følgende tre perspektiver innen afrikansk historieskriving: koloniskolen, afrikanister og de radikale?
2. Hva er monokulturer/cashcrops, og hvilken effekt har de hatt på afrikansk økonomi og samfunn?
3. Hva ligger i begrepet kondisjonalitet i bistanden?
4. Hvilke typer kilder brukes i afrikansk historieskriving?

Del B

Svar på én av følgende oppgaver:

1. Drøft forutsetningene for statsdannelser i Afrika før kolonitiden
2. Hvordan oppstod den transatlantiske slavehandelen, og hva ble dens konsekvenser?

Som nevnt gikk det heidundrende bra. Nedenfor følger ei avskrift av eksamensbesvarelsen min. Det er utvilsomt partier som kunne vært skrevet bedre, men ha i bakhodet at dette er en skoleeksamen, ikke en hjemmeeksamen, og det begrenser seg litt av seg selv da. Jeg har gjort mitt beste for å skrive eksamensbesvarelsen så eksakt som mulig, inkludert skrivefeil (men det kan selvsagt hende at det har kommet inn flere).

A: Kortsvar

1 a) Koloniskolen (heretter «ks»)

Ks. var den rådende retninga frem til 1960-tallet, da de afrikanske statene begynte å frigjøres. Før kolonistene var det i henhold til ks. ingen afrikansk historie; det stillestående var et felt for arkeologer og antropologer. Man må samtidig se dette i sammenheng med at historie tidligere kun var ansett for å beskjeftige seg med skriftlige kilder, og man hadde da ikke kjennskap til de (relativt fåtallige) skriftlige afrikanske kildene, slik som de på ge’ez.

Det som fantes av afrikanske høykulturer ble forklart med påvirkning utenfra, og da særlig fra blekhudete folk. Sosialdarwinistisk tankegods preget også skrivinga. Afrikanerne ble sett på som hjelpeløse, og vi, europeerne, hjalp (i følge ks.) afrikanerne ved å gjøre «vår kristne plikt» og sivilisere dem.

1 b) Afrikanister (fra 60-tallet og utover, da mange afrikanske stater var blitt frigjort og optimismen rådde):

Som en konsekvens av de amerikanske borgerrettighetskampene, ble det et sterkt fokus på ens røtter, som igjen førte til ei, innen akademia, afrosentrisk retning. Man ønsket å finne tilbake til Afrikas storhet, men gikk i den såkalte Trevor Roper-fella (å argumentere på andres premisser) ved å igjen skrive eurosentrisk – altså historie på europeiske, vestlige premisser – for å slik vise prekolonial storhet; dette ved å vise at «også Afrika har hatt» europeiske samfunnstrekk, som for eksempel føydalistiske samfunnsstrukturer, eller byer med samme prestasjoner og makt som europeerne hadde hatt.

1 c) De radikalse (slutten av 60-tallet og utover 70-tallet):

Etter den afrosentriske oppblomstringa, og etter at stort sett alle afrikanske stater var blitt frigjorte, hadde man trodd at Afrikas problemer skulle løse seg selv; bare Afrika ble fritt, skulle alt bli bra, for alt var jo bedre før kolonistene (et godt eksempel på essensialisme). Men det gikk altså ikke slik, og man begynte å spørre seg «Hva gikk galt med Afrika?» Den tidligere positivismen ble snudd til negativisme, og man så at man måtte begynne å se på Afrikas dypere strukturer for å se om man fant svarene der.

2)

I en monokultur dyrkes kun ett jordbruksprodukt, og det gjøres med kun et økonomisk mål for øye. Man produserer altså ikke mat¹⁾

¹⁾ Eller for den saks skyld tobakk, palmeolje, hamp, eller lignende.

i egenbergings øyemed (her da også forstått i ei utvidet, nasjonal betydning), men for salg til en utenforstående. Som en konsekvens av dette, har afrikansk jordbruk blitt svært sårbart for internasjonale fluktuasjoner. Når etterspørselen har blitt lav, har dermed inntektene blitt for lave til at de har tjent nok til å kunne brødfø seg selv. Den grusomme ironien ligger jo da særlig i hvordan jordbrukere selger maten de selv har produsert, og ikke får råd til å kjøpe den sammen maten til seg selv.

Mye internasjonal oppmerksomhet har blitt rettet mot afrikanske ledere de senere årene for at de tillater borgerne sine å sultes mens de har store matlagre klare for salg, for å sikre landet (eller seg selv) en kortsiktig gevinst heller enn å planlegge for en sterk og sunn samfunnsøkonomi.

I norske media, blant annet av NRKs radio, har også norsk kjøttnæring vært i ilden, sli bl.a. amerikanske og kinesiske selskaper tidligere har vært. Store mengder varer kjøpes opp til urimelig lave priser; dette blir dermed ei indirekte oppfordring til monokulturdrift, i og med at man for å få ei rimelig avkastning må produsere i urimelig store kvanta, som igjen gjør afrikansk potensiale for positiv økonomisk vekst og samfunnsutvikling mindre realiserbart.

4)

I afrikansk historiografi er man mer avhengig av andre kilder enn de skriftlige, ganske enkelt fordi det er svært få av dem. Hva gjelder nettopp de skriftlige kildene, har man fra tidlig tid, bot bortsett fra egypternes, stort sett kun etiopernes ge’ez-skrifter å ta av; de er til gjengjeld svært rikholdige. I senere tid er det derimot svært mange flere å ta av. Araberne, som eksempelvis ferdamannen Ibn Battuta, har skrevet mye. Etter europeernes ankomst, har vi et stort antall skrifter fra for eksempel skipsførere og misjonærer. Man regner òg med at det finnes store hit til uoppdagede arkiv i den arabiske og sørsentralasiatiske verden.

Hva gjelder andre vitenskaper, har det vist seg at afrikansk historieforskning har krevd en større grad av samarbeid på tvers av fagfeltene enn hva som har vært gjort tradisjonelt. Arkeologi har kunnet gi svar på spørsmål vi ellers ikke ville fått vite mer om. Den store korsikaneren, Nabullione Buonaparte,¹⁾

¹⁾Altså Napoleon

hadde med seg en hærskare vitenskapsmenn da han dro til Afrika; med dem startet bl.a. egyptologien.

Språkvitenskap har vært essensielst for å kunne lære om folkeforflytninger. Vi vet at de bantutalende spredte seg svært raskt på grunn av hvordan dialektene (i vid forstand) hører sammen, og at Madagaskar-folket stammer fra Indonesia, da gassisk har et vokabular halvt bestående av indonesiske ord.

Også botanikk har vært nyttig; de har vist hvordan flere afrikanske vekster (for eksempel kinapotet) har kommet til fra andre verdensdeler eller har spredd seg internt (vandrere som hadde meg seg mangoer spyttet ut steinene underveis).

Kunstvitenskapen har kunnet lære oss om prehistoriske samfunn, for eksempel ved å studere veggmaleriene i Sahara fra den tida det var frodig (for 5000 år siden).

B2: Transatlantisk slavehandel: Hvordan den oppstod og konsekvensene av den.

De afrikanske samfunnene hadde, slik vi i Europa hadde,¹⁾ lange tradisjoner for slavehold. Mange faktorer gjorde dette gunstig, men i første rekke bør to trekkes frem. Førs av alt (siden den transatlantiske slavehandelen dreide seg om økonomi) bør nevnes maktforhold. I motsetning til i Europa, var det i Afrika ingen mangel på land, så økonomisk og personlig styrke kunne vises ved å ha stor tilgang på arbeidskraft, som var en konstant knapp ressurs. Selv i områder med høy stammetetthet, kunne man gjerne ha ei befolkningstetthet på seks mann per kvadratmeter. For det andre bør trekkes frem status. I et landområde der overlevelsessjansen er såpass lav, blir samhold innad i familie og slekt svært viktig for beskyttelsens del. I tillegg, med den høye graden av barnedødelighet som hersket, blir det viktig å utnytte fødselspotensialet maksimalt, særlig ettersom slektstilhørighet for ledere oftest ble regnet patrilinealt, i stedet for matrilinealt slik det ofte ellers var; å ha slavinner blir dermed en enkel måte å sikre slektas fortsatte dominans.

¹⁾ Dette kan virke eurosentrisk, men er ikke ment slik.

Tilhørighet var, i følge både Bull og den slaveriromantiserende Lovejoy, essensielt for å være fri; frihet ble gjerne definert nettopp som det å ha tilhørighet, så en vanlig måte å straffe grove forbrytelser var ved idømmelse av slaveri, og dermed tap av familiebånd. Det var derimot mulig for en slave å gjenvinne tilhørigheta ved god tjeneste, eller i hvert fall for barna å få en halvfri status²⁾ og disses barn igjen å frigives, så det var en sosial dynamikk i virke.

²⁾Gode slaver kunne òg belønnes ved å få kone og å få tillatelse til samkvem.

Med tanke på de to første punktene, tilgang på arbeidskraft og familieforøkelse, var en vanlig måte å besørge dette, ved å ta krigsfanger. Ofte var man da ute etter kvinner, og dette gjerne av tre grunner: Primært skyldtes det nok at det var de som stod for jordbruket, så det var økonomisk gunstig. Sekundært, men ikke langt bak, kan trekkes frem potensialet de ga for ytterligere familieforøkning, samt makta som lå i det å ha råd til å ha konkubiner. For en fyrste (høvding/emir/konge) å ha hundre konkubiner, var slett ikke unormalt. Tertiært bør nevnes den motsatte konsekvensen dette fikk for fienden; han mistet nettopp det nevnt i én og to.

Alt dette viser hvordan det allerede hersket en indre dynamikk fremhevende slaveri da europeerne kom. Man må heller ikke glemme at ved disses ankomst³⁾

³⁾Strengt tatt: ankomst for andre gang. Man må ikke glemme romernes tidligere tilstedeværelse.

hadde det allerede vært et marked mot Arabia i et halvt årtusen. Portugiserne var de første, og søkende ei rute rundt Kapp det gode håp og videre mot India, opprettet de etter hvert kolonier for drift av sukker- og tobakksplantasjer. Portugiserne satte støtet inn spesielt langs Øst-Afrika-kysten, men det ble etter hvert for dyrt å drive det – kanskje særlig ettersom det fortsatt var noen århundrer til Suzekanalen skulle bli bygd, så de trakk seg etter hvert til dels ut.

Særlig Nederland, men også England,³⁾

³⁾Som frem til godt inn i det forrige århundret var synonymt med Det britiske imperiet.

skulle seile frem som de viktigste nye sjømaktene. På mange måter kom de til dekket bord, for markedet var allerede der. Man slo tidlig fra seg plantasjedrift i Afrika; før kininens inntog var europeeres dødelighetsrate 75% innen det første året, men kyststripene var dog bedre. Det ble derfor satset på transport av afrikanske slaver, da særlig negre, til blant annet De vestindiske øyene, Jamaica, Brasil, U.S.A. og ellers i Nord- og Sør-Amerika, samt blant annet til de indiske besittelsene. Ettersom afrikanerne hadde hatt en gradvis kontakt med europeerne i århundrer forut, var de betydelig mer hardføre enn for eksempel indianerne, som i stor grad ble utryddet på grunn av europeiske sykdommer. Det var med andre ord et spørsmål om økonomi: svarte, afrikanske menn var gode å arbeide, de tålte sykdommene godt, og de tålte (dessverre) mishandlinga de ble utsatt for godt nok til å bli en ettertraktet vare.

Afrika var nå blitt del av en internasjonal økonomi. Europas ledende makter, samt U.S.A., var blitt godt industrialisert, og hadde varer å tilby som afrikanerne var interesserte i. Slaver ble solgt for munnladningsgeværer, brennevin og europeisk tøy, og førstnevnte vare la grunnlaget for oppkomsten av de såkalte geværrikene. Man skulle altså indirekte bidra til ei samling av afrikanske nasjonalstater.

Ei forharding av afrikansk sinnelag begynte å vokse frem. Parallelt med dette begynte abolisjonismebevegelsene å vokse seg sterke. Egne merkevarer «ikke tilvirket på slaverygg» kom i salg, nærmest som en slags Fair Trade-forløper. Kirka var, akkurat som i middelalderen, svært frampå for avskaffelsen av slaveri. Det var likevel økonomi som skulle bli avgjørende for mange nasjoners avgjørelse, som f.eks. Danmark-Norge, for å endelig ta avgjørelsen om å avskaffe det.

Man anser 1888 for å være den endelige sluttdatoen for den transatlantiske slavehandelen, ved at det siste gjenværende markedet – Brasil – ble lukket. Konsekvensen av å ha åpnet for kjøp av 60 000 slaver i året lar seg imidlertid lett spores; at kjøperen sier nei betyr ikke at varen ikke lenger finnes. Som nevnt ble mange afrikanske samfunn forherdet av at man over tid hadde opplevd et fall i etterspørselen; det var tross alt en rundt århundrelang prosess å oppheve slavekjøpet. Med lavere etterspørsel blir prisene lavere, og selgerne måtte gjerne ut med en tiende i toll på verdien av slavene for hver stasjon, og endte ofte opp med å bare få betalt rundt 15% – en drøy sjuendedel – av salgsverdien; de måtte dermed skaffe stadig flere slaver for å tjene det samme som før. Ei urolig tid full av frykt for slavejegere gjorde at folk begynte å holde ungene innenfor bevoktede innhengninger, mens bønder og (vanlige) jegere måtte bevæpne seg når de skulle ut. Særlig rundt Niger ble det satdig vanligere at høvdinger ofret hundretalls slaver til begravelser såvel som fester, for de var blitt en billig måte å uttrykke makt på. Med den utstrakte lemlestinga, massevoldtekta og drepinga som skjedde, kan kong Leopolds galskap i Kongo nesten se normal ut.

En plass mellom 11 og 15 millioner slaver, rundt dobbelt så mange menn som kvinner, ble fraktet over Atlanterhavet. I begynnelsen var det vanlig med en dødsrate på rundt 20%, men man greide etterhvert å få den ned til rundt 10%.⁵⁾

⁵⁾Dette gjaldt dog òg sjømennene om bord.

Dette var over en periode på rundt 500 år, og når man legger til den arabiske handelen (som gikk over rundt ett årtusen) samt andre «småkjøpere» i denne perioden, som Danmark-Norge som stod for rundt 1,7%–1,8% av all frakt, ender man opp på rundt 28 millioner. Ettersom intensiteten i den transatlantiske tida var såpass høy, og de foretrakk menn fra rundt 20–35 år i et forhold på ca. 2:1 (menn:kvinner), har det fra flere holdt blitt hevdet at det rent demografisk ikke hadde så stor effekt for befolkninga, ettersom polygami gjorde det lett «å utnyttet fødselspotensialet maksimalt» Andre har derimot hevdet at nettopp det at det var menn i nettopp denne alderen som ble tatt ut av Afrika, har vært en kraftig demper på Afrikas muligheter til å bli en likestilt del i en verden som da begynte å industrialiseres.

Det er mange andre problemer knyttet til frarøvinga av menneskers frihet for ega vinnings skyld. Selv om det har blitt påstått at den transatlantiske slavehandelen var nødvendig for U.S.A. og England å industrialiseres, har dette blitt avvist, da ingen av disse nasjonene hadde en slaveøkonomi da industrialiseringa startet. Likevel, og dette er viktig: slavehandelen ser ut til å ha vært sterkt bidragende for Europas og U.S.A.s økonomiske vekst, ettersom man var i stand til å produsere store mengder dyre varer til en svært lav pris.

Etiopia søkte seg inn i Folkeforbundet i 1922, men fikk søknaden avvist fordi de fortsatt støttet seg på slaveri. Det opphevde dette ved lov, og ble medlem i 23. Selv om slaveriet ble juridisk opphevet, var det likevel fortsatt i virke, for det ble på nytt opphevet i vår levetid.

Selv om det, til å begynne med i hvert fall, ikke så ut til å være annet enn økonomiske motiver som lå bak igangsettelsen av storstilt slavehandel, utviklet det seg etter hvert en rasebegrunnet forsvarelse av det. I såvel U.S.A. som også søndre Amerika har bevisstheten rundt negroides opphav vært sittende i folks bevissthet helt opp til vår tid. I dagens «forente» amerikanske stater, er det en beven særlig blant kristenkonservative republikanere over det faktum at hvite om ikke lenge ikke lenger er i flertall til svarte. Svarte er fortsatt de fattigste i Statene, og i Sør-Amerika er det ikke uvanlig for svarte å være utestengt fra politiske verv. Etterdønningene fra den transatlantiske slavehandelen kan altså fortsatt ses og føles.

Byrden ligger dog ikke utelukkende på hvite. Riktignok var det vi som tilbød oss å kjøpe, og det i en forferdelig (i ordets rette forstand) stor skala, men det er ikke til å komme fra at afrikanere selv stod for jakt og levering av bytte. Et oppgjør med endemiske forhold har latt vente på seg; ei historie fra ei av årets «Afrika på 80 dager»-studiner kan vise dette: Under utveksling til Afrika opplevde hun foreleseren i afrikansk historie å utbryte «The Europeans should never have come!» til ellevill jubel fra klassen; de to europeiske studentene kunne ikke annet gjøre enn å forsøke å gjemme seg i stolene som best de kunne.

Det er klart at utnyttelsen vår har etterlatt sår som vanskelig heles, men for at det skal skje, må vi historikerne våge å åpne de kapitlene vi helst ikke vil lese, lese dem, og så formidle dem slik at verden kan komme seg videre. Selv omd et allerede lå til rette for å sette i gang storstilt slavehandel, gjorde inngripen vår på grunn av det vanvittig store omfanget det var snakk om, at den naturlige dynamikken som lå i slaveriet, der status kunne endres over tid, ble ødelagt, og slaven, som tidligere i det minste hadde vært et menneske, ble et objekt med kun en salgsverdi på hodet. Det ser ut til at vår råe utnyttelse av Afrikas ressurser, og da særlig menneskene, førte til en kollaps i den selvregulerende mekanismen og forandret Afrika for alltid.

Latina: coniugātiō verbī, partis Ⅰ (prima)

coniugātiō prīma: indicatīvus praesentī, imperfectīque et futurī simplicis

Prosjektbeskrivelse

Jeg skal i det kommende ta for meg de fire deklinasjonene i fem deler – en egen postgruppe blir satt av til -i-verb av tredje deklinasjon – en post hver for indikativ, konjunktiv samt infinitiv og imperativ. Jeg kommer til å forsøke å kartlegge hvordan de forskjellige tidene henger sammen med hverandre, og håper dette kan gjøre meg tryggere i verbbøyiinga. Dersom jeg, når jeg er ferdig, ser det nødvendig med en oppsummerende post som viser hvordan de forskjellige tidenes endringsmønster henger sammen, blir det også skrevet en post om det.

Første deklinasjon

Når man lærer seg et verb, lærer man det i fire former: presens første person aktiv indikativ, presens infinitiv, perfektum aktiv indikativ og futurum aktiv partisipp. Det er svært viktig at man, når man lærer et verb, lærer alle disse formene med en gang, for hvis ikke får man et ganske tungt arbeid å ta igjen senere, når man begynner å lære hvordan de forskjellige tidene bøyes.

Jeg kommer til å ta for meg verbene, som nevnt, i tur og orden etter klasse, og starter med et førstekonjugasjonsverb. Ettersom jeg har introdusert coniugātiō i overskrifta, kan jeg bruke verbet fra hvis ordet er avledet som modellverb:

Normalt bøyingsmønster for verb av første konjugasjon
Presens første person aktiv indikativ	Presens infinitiv	Perfektum aktiv indikativ	Futurum aktiv partisipp
coniugō	coniugāre	coniugāvī	coniugātum

Kort om verbformene

Den første formen man vanligvis lærer seg å bøye i person og tall, er presens aktiv indikativ; av denne formen dannes også imperfektum og futurum simplex. Personendelsene man da får er -ō/-m, -s, -t; -mus, -tis, -nt. I passiv er tilsvarende endelser -ōr, -ris, -tur; -mur, -minī, -ntur. I (det vi på norsk er vant til i dag å kalle preteritum) imperfektum, tilføyer man mellomstavelsen -ba- etter verbstammen før personendelsen, mens man i futurum simplex tilføyer man -bi-.

Legg merke til hvor vokalen endrer seg eller faller ut, som for eksempel i presens aktiv/passiv indikativ første person éntall, der stammevokalen -ā- faller ut foran personendelsen -ō, eller tilsvarende i futurum, der den korte vokalen «i» i futurummerket -bi- faller ut.

For å danne imperfektum, brukes merket «-bā-». Forma viser til noe som skjedde over tid i fortid, eller til ei handling i fortid hvis avslutning ikke er definert («Jeg hoppet i går.» forteller bare at handlinga skjedde (og vi vet det var i går), men ikke om det var én gang jeg hoppet, om det var mange ganger, ei heller om handlinga faktisk er avsluttet); verbet er altså ikke-perfekt – im-perfektum.

For å danne futurum simplex, brukes merket «-bi-»; legg merke til at denne vokalen er kort. Forma forteller om ei handling som kommer til skje, men sier intet mer om når enn at det skal skje i fremtida; man vet for eksempel ikke om handlinga skal avsluttes. «Jeg skal hoppe i morgen.» sier intet mer enn nettopp det; utfra verbet forstår vi at handlinga skal påbegynnes i fremtida, men vi vet ikke om det er handling som er ment å avsluttes.

Bøyingsmønsteret ser slik ut:

coniugātiō dē verbō «coniugō»
Person og tall	Presens indikativ		Imperfektum indikativ		Futurum simplex indikativ
	Aktiv	Passiv	Aktiv	Passiv	Aktiv	Passiv
1. p. sg.	coniug·ō	coniug·ōr	coniugā·ba·m	coniugā·ba·r	coniugā·b·ō	coniugā·b·or
2. p. sg.	coniugās	coniugāris	coniugābās	coniugābāris	coniugābis	coniugāberis [sīc]
3. p. sg.	coniugat	coniugātur	coniugābat	coniugābātur	coniugābit	coniugābitur
1. p. pl.	coniugāmus	coniugāmur	coniugābāmus	coniugābāmur	coniugābimus	coniugābimur
2. p. pl.	coniugātis	coniugāminī	coniugābātis	coniugābāminī	coniugābitis	coniugābiminī
3. p. pl.	coniugant	coniugantur	coniugābant	coniugābantur	coniugābunt	coniugābuntur

Bloggen er ikke død…

… det tar bare en stund til jeg kan skrive igjen.

Dette semesteret skriver jeg bacheloroppgave i historie; merkelig følelse å gjøre det når jeg har ett semester igjen av bachelorgraden min. Mye skjer for tiden, men jeg kan ikke ta meg tid til å skrive om det for tida, så jeg håper de av dere som følger bloggen vil ta dere tid i løpet av juleferien og se hva jeg har å fortelle i stedet. Jeg lover å komme sterkt tilbake!

På egne bein igjen…

D&D: Rollespill-XP – hvordan og hvorfor

Tanken bak erfaringspoeng (XP)

Erfaringspoeng er et system brukt i de fleste rollespillsystem, og i D&D er det i DMG på side 36 forklart slik:

Mialee og Tordek står i skattekammeret og ser over rikdommene foran dem. For å komme seg dit drepte de tre troll, kom seg forbi flerfoldige utspekulerte feller og løste den gylne golemens gåte for å unngå den å knuse dem. Nå er de ikke bare rikere, men fra erfaringene deres har de blitt mer kunnskapsrike og mektigere.

Erfaringspoeng er et mål på prestasjon. De representerer trening og å ha lært gjennom dåd, og de illustrerer det faktum at i fantasi, dess mer erfaren en karakter er, dess mektigere er han. Erfaringspoeng lar en karakter få nye nivå. Å få nivå øker både gleda og spenninga.

Jeg gjør oppmerksom på at jeg når jeg i det senere snakker om forskjellige former for rollespill-XP, snakker om XP som kommer i tillegg til XP-en man normalt ville fått, med mindre annet er spesifisert.

Det er altså ei kobling mellom hvor mange erfaringspoeng en karakter har, og hvor dreven han er i faget sitt. For en kriger vil det si å bekjempe monster, for en tyv å snike seg forbi feller, for en trubadur å bruke magien sin til å gjøre de andre bedre og for en klerk – en prest – å bistå de hardtslående så de overlever alt de utsetter seg for. De forskjellige klassene gjør selvfølgelig mer enn dette, men dette var for å illustrere hva hovedoppgavene deres vanligvis er. Dersom man er aristokrat, blir oppgavene man begir seg ut på noen ganske andre, og det ser man i hvilke ferdigheter og evner klassen vanligvis har. Det er derfor viktig for DM-en å huske at så fremt spillerne spiller vanlige PC-klasser, må det de får XP for reflektere dette. Det vil være meningsløst å lage seg en kriger, dersom man vet at hoveddelen av spillinga kommer til å foregå i en eller annen storbys polerte marmorganger, løsende politiske intriger og værende en intellektuell, sjarmerende lurendreier. Da bør man heller velge seg en klasse som er dyktig på disse tingene.

Den som er Dungeon Master – grottemester (altså spilleder i D&D), bør unngå for store mengder utdeling av XP for ikke-kamprelaterte handlinger dersom man spiller en vanlig kampanje. Jeg sier ikke at man ikke skal gjøre det i det hele tatt, men det må balanseres.

Hvordan gi rollespill-XP

Generell rollespill-XP

Det er viktig at man ikke gir for mange rollespillerfaringspoeng. Spillerne mine kan tjene seg opp til 135 bonuspoeng i erfaring per kveld, og på førstenivå er dette 13½% av hva de trenger for å gå opp til nivå to; sammenlignet med kamp, blir det svært betydningsfullt, ettersom et CR1-monster utgjør 75 XP per person (i ei standard firemannsgruppe). Ettersom D&Ds progresjonssystem baserer seg på 1 gp = 1 XP, må grottemesteren passe på at monstrenes skatter har blitt tilsvarende økt, hvis han velger å dele ut rollespillerfaringspoeng. Hvis spillernes karakterer blir for fattige i forhold til nivået de er på, blir risikoen for at de dør større proporsjonalt med hvor lite skatter de har fått. Grottemesteren må derfor være svært forsiktig med hvor mye rollespill-XP han eller hun deler ut til spillerne sine.

Med 135 XP per kveld per spiller som maks, og dette ikke økende etter hvert som spillerne går opp i nivå, slipper man at dette blir et problem. For ordens skyld, her er hvordan jeg gjør det:

System for tildeling av rollespill-XP
Kategori	Utgangspunkt	Trinn 1	Trinn 2	Trinn 3	Trinn 4	Trinn 5
Klasse	0	2	5	10	15	25
Rase	0	2	5	10	15	25
Historie	0	2	5	10	15	25
Spill	35	25	15	10	5	0
Stemning	35	25	15	10	5	0

Forklaring til XP-kategoriene
• Klasse (opp til 25 XP; opp ett trinn fra 0 mot 25 XP for hver gang man lykkes her): For å vise at man forstår hva klassens funksjon er. En trollmann som stiller seg foran krigeren for å slå monstrene med den fine lille dolken sin, får ikke bonus for det. Krigeren som hiver seg foran trollmannen for å ta imot pila som kommer mot trollmannen, får bonus for det; han har skjønt rolla si.
• Rase (XP ibidem): For å spille på hva de forskjellige rasenes forhold til hverandre gjerne er. En alv som til stadighet klager på hvor fæl den stinkende halvorken er, gjør jobben sin godt; den samme som tusler seg en tur rundt i det nyklarerte rommet for å se om han oppdager noen skjulte ganger, har også forstått rolla si. Hobbiten som setter seg ned når en kamp er ferdig og griller den ene rotta de drepte fordi han er sulten, har skjønt hva hobbiter gjerne handler om.
• Historie (XP ibidem): Alt som går på å spille på ens egen bakgrunnshistorie eller å ganske enkelt være i rolla si og dermed bidra til den gode stemninga rundt bordet, faller innenfor denne kategorien; det er dermed lett å få maks uttelling her.
• Spill (opp til 35 XP; ned ett trinn fra 35 mot 0 for hvert overtramp): Å holde seg innenfor det man som gruppe har blitt enig om som værende rett og galt mens man spiller. Jeg vektlegger for eksempel språket, og oppfordrer spillerne til å bruke norsk talemål fremfor engelsk, da det lettere blir metatenking når man putter inn engelsk hele tida. Også metatenking er noe som inngår her.
• Stemning (XP ibidem): Skulle en spiller bli kverulerende, kan det lett gå ut over stemninga rundt bordet. Alle har et felles ansvar for å opprettholde den gode stemninga og gjøre det trivelig for alle å være med.

Historie-XP

Jeg vil i tillegg gjerne nevne historie-XP. Dette kan være lurt å dele ut når man ønsker å belønne spillerne for å ha skapt fremgang i eventyret. Jeg tenker ikke nå på «I kveld greide dere å slå dere vei gjennom halve grotta, så her har dere 1.000 XP.» Jeg tenker heller på situasjonene der spillerne endelig greier å nøste sammen de løse trådene for så å finne ut hvor de må sette støtet inn. Et viktig steg har da blitt tatt i retning av å finne svar på spørsmålene og dermed også å komme seg videre i eventyret, og det kan da være passende å gi ei belønning for det.

Jeg foreslår å holde dette til ca. 10% av hva gjennomsnittsnivået i gruppa trenger av XP for å gå opp til neste nivå, og fordele dette på spillerne (ei gruppe som har et snitt på nivå 5 (som krever 15.000 XP for å gå opp til neste), kan dermed få 1.500 XP; hvis gruppa består av fire spillere blir det dermed 375 XP ekstra på hver.) Kanskje aller best, er å ta denne mengden XP (i dette tilfellet 1500), og fordele det på nøkkelpunkt i historia. Når de har funnet alle de nødvendige trådene for å finne ut hvordan de skal angripe situasjonen, gi én tredjedel av XP-en (500 XP, hver spiller får sin brøk av det (125 XP per spiller hvis fire stykk)), og når de har lyktes i å løse hele problemet (kjempet seg vei gjennom fiendene, levert den tapte rømlingen og gitt ordføreren tilbake nøkkelen som gir adgang til alle byens verdier slik at byens fremtid er sikret) får spillerne de resterende erfaringspoengene (1000 XP, hver spiller får sin brøk av det).

Hvis man velger denne metoden for historie-XP, blir det lett for grottemesteren å holde oversikt over hvor mye ekstra skatter han må fordele; summen er allerede fastsatt til å være 10% av det spillerne trenger av XP for å gå opp til neste nivå. I pengesystemet jeg bruker, vil det si 4 gullkroner for hver hundrede D&D-gp; altså: GK

 = XP × 4% (del på hundre og dobl to ganger).

Hvorfor gi rollespill-XP

Systemet jeg har valgt å bruke, innebærer ei tildeling av opp til 135 erfaringspoeng for godt rollespill per kveld. Det høres kanskje ikke mye ut, men hensikten med det er å oppfordre ferske spillere til å leve seg inn i karakteren sin. Tanken bak er at godt rollespill gir ikke bare trivelige kvelder, men det leder også spillerne i retning av der man finner slagmarka raskere, der de har mulighet til å virkelig tjene seg masse erfaring. Dette leder spillerne igjen tilbake til der de først var og nøstet trådene, for å få en konklusjon på det de har gjort, hvorpå de gjerne konfronteres med nye hint til ting de kan gripe fatt i. Man får dermed en evig runddans, der rollespillet leder til kamp som leder til rollespill som leder til kamp osv. Dess bedre spillerne er å spille godt, dess morsommere har de det, og dess raskere får de mulighet til å gå i kamp så de kan bli bedre, sterkere, flinkere osv.

Dette er dog strengt tatt ikke et svar på hvorfor man skal gi rollespill-XP. Strengt tatt, etter reglene, gir man det ikke, med mindre det gjorde at spillerne overvant ei utfordring som ellers ville involvert kamp. Jeg mener likevel det er viktig å inkludere dette elementet, men det må være ei gulrot for å være med på å skape en trivelig kveld sammen, ikke en straff for å ikke gjøre det (men husk: å ikke gi belønning er ikke det samme som å gi straff). Jeg synes derfor det er på sin plass å tilby dette, men det bør ikke være slik at det blir like viktig som kamp-XP-en, med mindre man har valgt å lage ei gruppe folk som er spesialisert på nettopp sosiale kampanjer, der snakketøyet er viktigere enn stridstøyet. I slike tilfeller, bør DM-en se litt på hvor vanskelig de enkelte individene man møtte på var å få informasjon ut av, vurdere hvor stor del av den mulige informasjonen man fikk, og igjen prøve å skape et forholdstall (hvor stor grad av suksess) som kan brukes til å utlede hvor mye XP man fikk ut av det enkelte sosiale møtet.

Konklusjon

Rollespill-XP kan bidra til å skape gode rollespillere. Det er viktig at grottemesteren har god oversikt over hvor mye han deler ut, slik at han kan balansere dette med å dele ut tilsvarende større skatter; dette for å unngå spillere som blir så fattige i forhold til nivået sitt, at de ikke har utstyr godt nok tilgjengelig til å bekjempe fiender de ellers skulle vært kapabel til å ta.

XP kommer i all hovedsak i tre varianter, her prioritert i størrelsesorden:

1. For å bekjempe utfordringer (det være seg monster i stridsorienterte kampanjser, eller vriompeiser som ikke vil snakke i sosiale kampanjer).
2. For å fullføre viktige deler av eventyret man spiller.
3. For å bidra til godt rollespill og hyggelig stemning rundt bordet.

Lykkes man i å dele ut XP på denne måten, er det min erfaring at spillerne får det trivelig sammen, de blir alle bidragende, de blir dyktige stridsmenn og de bistår alle til å skape fremdrift i fortellinga.

D&D: Myia Dako: Metode for strid med hærstyrker

Kampanjebakgrunn

Kjersti har et soloeventyr som vi har kjørt en tid, men som har vært lagt på is en lang periode; på bursdagen hennes tok vi det opp igjen. Sersjant Myia Dako (jeg skrev om Riksvergen tidligere) har etter vært fått kommando over en eskadron, og flere av situasjonene hun kommer opp i krever nå taktisk bevegelse av tropper, i stedet for individuelle soldaters ferdigheter. Jeg har forsøkt å utvikle et system som kan håndtere dette, og samtidig være tro mot d20-systemet som D&D baserer seg på.

Riksvergens organisasjon
• Et kavaleri (kvl.)
• leder: rittmester (R)
• består av 5 styrker og
• teller 12 050 mann.
• En styrke (str.)
• leder: kaptein (K)
• består av 3 regiment og
• teller 2409 mann.
• Et regiment (reg.)
• leder: fanesersjant (FS)
• består av 3 kompani og
• teller 800 mann.
• Et kompani (kmp.)
• leder: kommandørsersjant (KS)
• består av 5 eskadroner og
• teller 264 mann.
• En eskadron (esk.)
• leder: sersjant (S)
• består av 5 tropper og
• teller 65 mann.
• En tropp (trp.)
• leder: førstekriger (KrI)
• består av 3 krigslag og
• teller 12 mann.
• Et krigslag (krl.)
• leder: andrekriger (KrII)
• består av 3 soldater og
• teller 4 mann KrII inkludert.

Riksvergens rangsystem
• Høyere offiserer
• Kongen
• Øvrige høyadel
• Offiserer
• Rittmester (R)
• Kaptein (K)
• Løytnant (L)
• er kapteinens personlige assistenter og garde (tre stykk)
• Kornett (Ko)
• er løytnantenes assistenter og garde (tre stykk)
• Befal
• Fanesersjant (FS)
• Vergesersjant (VS)
• er vergesersjantens gardister (fem stykk)
• Kommandørsersjant (KS)
• Sersjant (S)
• Kavalerister
• 1.-kriger/førstekriger (KrI)
• 2.-kriger/andrekriger (KrII)
• Soldat (Sld)

Det kan være greit å ha en liten oversikt over hvordan Riksvergen er organisert før man leser videre. For øvrig velger jeg å skrive Riksvergen med stor forbokstav, på samme måte som man skriver Forsvaret med stor forbokstav når man snakker om organisasjonen Forsvaret (det norske).

Riksvergen betegnes både av Rocharan’nore og av andre nasjoner som et kavaleri, selv om de i dag også benytter store mengder fotsoldater; dette skyldes at riket i tidlige tider i stor grad ble samlet ved hjelp av kongens omreisende (ridende) knekter. På toppen er naturligvis kongen av riket, og han har kontroll over de åtte kavaleriene direkte. Myia selv, er sersjant over 2. eskadron i 1. kompani i 2. regiment i 4. styrke i 8. kavaleri, og de har nylig gjennomgått spesialtrening og fått navnet Fahrlanghní – veigudens sønner. Med spesialoppdrag i vente er de blitt eliteeskadronen i andre regiments første kompani.

Forslag til regler for slag mellom store antall individer

Helse → sårpoeng

Så lenge man håndterer grupper folk der formasjoner blir viktig og eenkeltindividene ikke er viktige, bør man tenke på dem som én organisme. Disse har et gitt antall sår de tåler, basert på antall helseterninger gitt dem i MM. En eskadron består av fem «organismer» kalt «tropper». En svær bande gobliner kan bestå av flere grupper som virker sammen, dersom de har en leder.

Det er mitt forslag at troppene tåler et antall sår lik antall individer × individenes HD-verdi multiplisert med ^{individenes nivå}⁄_{konstanten 8}. Noen eksempler følger:

En tropp på tolv mann som hver er førstenivåkrigere (Ftr1) får et antall sår lik
12 × 10 × ⅛ = 15 sårpoeng.

Dersom den samme troppen er på nivå fem, får de et antall sår lik
12 × 10 × ⅝ = 75 sårpoeng

En svær bande gobliner (20 stk) får et antall sår lik
20 × 8 × ⅛ = 20  sårpoeng.

Styrkeforholdet blir her 4:3 i goblinenes favør. En goblin har en CR på ⅓, så tyve av dem blir en EL på 6 (10 er EL 4, to EL 4 = EL 6). Normal vanskelighetsgrad for disse soldatene ville være EL 3, så det stemmer brukbart at goblinene har favøren.

Man fordeler sårpoengene på alle som er til stede, ett til hvert medlem av gruppa til alle sårpoengene er fordelt. Når skade gjøres, prikker man bare ut sårene og fjerner soldater etter hvert som de dør; de som er nærmest den angripende gruppa bør nødvendigvis fjernes først.

Personlig foretrekker jeg ovennevnte metode, da det understøtter hensikten (å kunne tenke taktisk med større grupper soldater, men en enklere måte kan også benyttes, der man regner ut gjennomsnittlig antall sårpoeng per soldat, og rett og slett skriver sårpoengtotaler. 12 soldater med 15 sårpoeng har da cirka ett sårpoeng hver, så hver gang man gjør ett poeng i skade, ryker en soldat, til man er nede på tre soldater; disse må da nødvendigvis ha to sårpoeng hver (9 + (3 × 2) = 15). Metoden blir litt mer rotete, men det er et alternativ; man får uansett det samme resultatet til slutt.

Angrep

Jeg ser for meg at den enkleste måten å finne ut hvor mye skade som gjøres, er å telle antall suksesser med en enkel form for modifikator. Da jeg ønsker å reflektere d20-systemet, bruker jeg en lederskapssjekk som reflekteres nedover i systemet. Den faktiske skaden som gjøres, er i henhold til troppenes våpen.

Lederskapssjekken

Jeg har jeg laget en ny sjekk man kan gjøre, og hvert lederledd nedover i gruppen foretar disse sjekkene med ovenstående ledds lederskapsmodifikator (LSM) til man kommer til de som skal gjøre den faktiske skaden. Regelen ser slik ut:

^* For krigere fokusert på frykt (intimidate med andre ord) i stedet for diplomati, kan halve intimidate-bonusen rundet av ned brukes i stedet.

«↑» betyr «rundet av opp».

En lederskapssjekk er lik
1d20 + diplomati^* + ↑^{krigernivået}⁄₄ + moralbonuser.

Resultatet man får gir følgende bonuser til neste ledds lederskapssjekk, eller – hvis det er det siste lederleddet før selve angrepet – til angripernes suksessjanse:

Lederskapsmodifikatorer (LSM): resultatliste
Spesialtilfeller	Bonuser	Normal	Straffer
Naturlig 20: en ekstra +1 på sluttresultatet.	≥40: +6	≥10: +0	≥8: −1
Naturlig 1: en ekstra −1 på sluttresultatet.	≥35: +5		≥6: −2
	≥30: +4		≥0: −5
	≥25: +3		≤0; −10
	≥20: +2
	≥15: +1

Lederskapsmodifikatorer (LSM): modifikatorer til d20-kastet
Kategori	Bonus	Straff
Overtall	2:1 = +1	—
	3:1 = +2	—
	4:1 = +3	—
	⋮	⋮
Nylig suksessrate	Seier: +1	Tap: −1
Posisjon i terrenget	Høyt: +1	Lavt: −1
Befestning	Bak: +1	Mot: −1

Her er noen eksempler på hvordan resultatene blir:

For en som er Ftr5 og har 7 poeng i diplomati, blir dette slik:
1d20 + 7 + ⁵⁄₄ =
1d20 + 7 + 2 = 8–29 (snitt ↓19).

Dersom spilleren får 15 på terningen, blir regnestykket slik:
1d20 + diplomati + ^krigernivå⁄₄ =
15 + 7 + 2 = 24 → resultat til neste ledd: LSM +2.

Dersom spilleren får 6 på terningen, soldatene er tre ganger så mange som motstanderen (3:1), de har nylig seiret (+1) og de er befestet (+1) blir regnestykket slik:
1d20 + diplomati + ^krigernivå⁄₄ + moralbonuser =
6 + 7 + 2 + (2 + 1 + 1) = 19 → resultat til neste ledd: LSM +1.

Dersom spilleren får 1 på terningen, blir regnestykket slik:
1d20 + diplomati + ^krigernivå⁄₄ =
1 + 7 + 2 = 10 → foreløpig resultat til neste ledd på +0 →
foreløpig resultat + naturlig 1-modifikator =
0 + −1 = −1 → endelig resultat til neste ledd: LSM −1.

Dersom spilleren får 20 på terningen, blir regnestykket slik:
1d20 + diplomati + ^krigernivå⁄₄ =
20 + 7 + 2 = 29 → foreløpig resultat til neste ledd på +3 →
foreløpig resultat + naturlig 20-modifikator =
3 + 1 = +4 → endelig resultat til neste ledd: LSM +4.

Skade

Igjen er det ønskelig å reflektere d20-systemet for å beholde litt av D&D-følelsen mens man spiller. Samtidig er det viktig at systemet gjør det så raskt som mulig å finne ut hvor mye skade som ble gjort. Den største skadeterningen som brukes er en t12; den minste er en t4. Selv om 8 er mediantallet i terningrekka (t4, t6, t8, t10, t12), har spilltesting vist at det er så godt som umulig for svakere raser eller små våpen å gjøre skade da. Nøkkeltallet må derfor være 6 i stedet.

Så hvordan gjøres skade? Man kaster ganske enkelt våpenets skadeterning, legger til modifikatoren fra lederskapssjekken og ser hvor mange av terningene som blir mer enn eller likt nøkkeltallet. Dette nøkkeltallet kan modifiseres av flere faktorer, så jeg skal liste opp dem først:

Modifikatorer til nøkkeltallet
Forsvareren har		Endring av nøkkeltall
Rustning	Ingen	−2
	Lett	+0
	Middels	+1
	Tung	+2
Skjold	Intet	−2
	Bukler	−1
	Lett	+0
	Tungt	+1
	Tårnskjold/skilpaddeformasjon	+2
Kampstart	Tapt initiativ	−1
Angriperen		Endring av terningverdi
Gjør stormangrep		+1
Flanker fienden		+1

Formelen for antall suksesser (sårpoeng) blir veldig enkel å sette opp:

1dx + LSM + terningmodifikatorer = skaderesultat

MNT = 6 + nøkkeltallmodifikatorer.

• Hvis skaderesultat ≥ MNT → én suksess
• Hvis skadeterning er maksimal (4 på en t4, 6 på en t6 osv.) → omkast med +1
• Hvis omkast ≥ MNT → én suksess
• Hvis omkast = maksimalkast → nytt omkast med en ytterligere +1-modifikator; verdier lik MNT gir fortsatt sårpoeng.

Det bør sies at denne regelen normalt sett bare blir relevant for spillerens tropper. Monstrene som felles får sjelden eller aldri muligheten til å igjen spille en rolle i historia, og derfor kan man med monstrene/fiendene/NPC-ene sette skade = sårpoeng = fienden felles = fienden er å regne for død.

Jeg tar utgangspunkt i at de fleste soldater kommer til å være enkle fotsoldater og dermed ha bare ett sårpoeng. Dersom soldaten får gjort en mengde sårpoeng mot seg likt det antall han har, felles han. Dersom skaden er ≥1½ ganger soldatens sårpoeng, men minst to poeng, er han drept. Dette kan uttrykkes slik:

skade = sårpoeng → soldaten felles.
skade = 2 og i tillegg skade ≥ 1½ × sårpoeng → soldaten drepes.

D&D: riktige maler til magier

Hva som må rettes

Integralfunksjon beskrivende det riktige forholdet mellom sirkler og rutenett.

I  DMG fortelles det om to forskjellige måter å måle diagonale avstander på. Den ene er å telle annenhver diagonale rute som ti fot. Summen man da ender opp med er litt mer enn fjorten fot (kvadratrota av summen av to ganger kvadratet av ti – √10² + 10² ≈ 14.1421356). Dette er nært nok som regel, når man bare skal flytte en figur fra ei rute til ei anna, og sparer betydelig med tid, men når det gjelder områdene de forskjellige magiene dekker, blir det noe helt annet.

Super-Dan har forklart dette inngående på sida Spell Areas on a Grid, så jeg skal ikke gå noe mer i detalj på det. Poenget hans er at malene Wizards of the Coast har laget til boka, ikke følger regelen de selv mener skal brukes: tegn en sirkel og se hvilke ruter som er mer enn 50% dekt; de har i stedet bruket annenhver-rute-er-ti-fot-regelen.

Filene

Med disse nye malene blir alt så meget bedre, og siden jeg er en snill og grei gutt, har jeg laget dem så hvem som helst kan skrive dem ut og bruke dem til rollespill. Filene er i to varianter, ei for utskrift på en haug med A4-ark, og ei som kan leveres til trykkeriet, dersom man velger å gjøre det.

• Riktige maler til D&D-magier, 1″=5′ – A4-format
• Riktige maler til D&D-magier, 1″=5′ – fullformat (71,5 cm × 85 cm)

Bacheloroppgave II: Problemstilling

Så er jeg da altså endelig i gang. Jeg fikk e-post fra instituttet i går, der det kom frem at jeg ikke kan skrive en oppgave satt til antikken, da det ikke er ressurser til det, og det ikke er presedens for å trekke inn folk fra andre deler av universitetet til slikt, uten at de er i undervisningsstillinger. Greit nok for meg, dog litt synd, men jeg valgte å da likevel skrive om middelalderen.

Fokuset på oppgaven skal rettes mot middelalderens England, nærmere bestemt 1000-tallet. På den tiden fant man tydeligvis ut at man trengte å få en mer hendig måte å gjøre opp for seg på, så myntene kom gradvis tilbake som betalingsenhet. «Men romerne hadde jo penger!?» tenker du. Ja, de hadde det, men etter hvert som keiser etter keiser lovte hæren mer penger enn hva lot seg gjøre å betale, og administrasjonen av riket ble stadig mindre fungerende (jeg skrev oppgave om det i Antikkens historie (karakter: A), (bloggpost 2011-12-02), og den som vil kan lese den her), kollapset til slutt økonomien sammen med riket.

Etter et halvt årtusen der handel nærmest utelukkende hadde foregått som i prehistorisk tid, som byttehandel, gikk man altså tilbake til pengebruk, og jeg ønsker å undersøke hvorfor. Foreløpig problemstilling ble i e-post til professor Richard Holt formulert slik:

Hei, professor.

Nå er det klarlagt at bacheloroppgaven min kommer til å handle om middelalderens England. Det jeg ønsker å skrive om, er hva som fremtvang en gjeninnføring av pengeøkonomien, og hvilke konsekvenser økningen av mynter fikk for den lokale økonomien. Jeg har alltid hatt en spesielt stor interesse for å lære om vanlige folk, og dersom det lar seg gjøre å finne gode kilder, da helst bøker eller artikler, som omtaler dette, hadde det vært fabelaktig. Jeg har for øvrig allerede begynt å lese på noe av stoffet du tipset meg om sommeren. Har du noen tips om hvilke databaser jeg bør søke i og hvilke nøkkelord jeg bør bruke for å finne relevant litteratur?

Med vennlig hilsen
Tor-Ivar Krogsæter
부사범 크록새테르 투르이바르 이 단 하나

Virī virtūtis spem nōn dant.

Selvfølgelig er det morsomt for meg å få skrive om middelalderens England, når man tenker på hvor mye inspirasjon jeg har hentet derfra til rollespill-DM-inga mi. Nå skal jeg da få gjøre et dypdykk i hvordan økonomi faktisk fungerte på denne tida. Så jeg kan ikke annet si enn at jeg gleder meg veldig!

Liste over poster ang. penger og rollespill
• D&D: Problemer med økonomisystemet,
• Stress og avstressing,
• D&D: Konvertering av prislister | Metrisk eller ikke?,
• D&D: Endring i pengesystemet,
• D&D: Sølvgruva i Fellstad,
• D&D: kalender,
• D&D: Penger,
• Nerdgasme

Fantastisk septembervær

Med 17°C, tilnærmet skyfri himmel (bare noen få skyer å se ved fjellene), er det så bra vær i dag som noen kunne håpet på. Jeg har valgt å nyte sola ordentlig, ved å innta frokosten (to steikepanneristede steinovnsbakte brødskiver, ett speilegg, et grov fiskekake) på verandaen, har nytt sola ei stund, vasket verandaen (⅓ av den), og nå skal jeg ut og nyte sola slik den skal nytes.

Bachelorprogrammet påbegynt

Innledning

Det er godt å være tilbake i Tromsø igjen og få begynne på studiene. Riktignok er det fint med en god og lang sommerferie, men to måneder er for lenge. Jeg skal skrive litt om sommerferien senere, og der laste opp bilder fra juni–juli, så her vil jeg heller fortelle litt om studiestarten.

Fritid

Lenke til Google+-sida
Lenke til Facebook-sida

En av de fineste tingene ved UiT, er Studentforeningen Imladris. Hver gang jeg drar dit, vet jeg at de jeg treffer er folk jeg ønsker å tilbringe tid sammen med; det er godt for studentsjela å ha et slikt fristed. Aktivitetsnivået blir enda høyere der nå denne høsten enn tidligere, ettersom vi har tiårsjubileum i år. Det betyr naturligvis at jeg, mørkefyrsten, får litt å henge fingene i.

På forrige styremøte vi hadde, ble vi enige om ti forskjellige aktiviteter vi skal arrangere for medlemmene våre. Brettspill, miniturnering i Magic, The Silver Skink, mannekveld i anledning 10-års-jubileumet, 10-års-jubileumsfeiring, rollespillintroduksjon med Jens-Arthur, kakedag, drittfilmkveld og «Retro-LAN»; årsmøtet skal vi selvfølgelig også gjennom. Det blir i det hele tatt en veldig trivelig høst, eller hva?

Aktiviteten på tirsdagene har også tatt seg opp igjen. Det er mye spilling av både WHF og WH40k. Kim (André Jacobsen) har dratt frem smurfeorkene sine igjen, som i hvert fall for meg er et høydepunkt.

Jeg er selvsagt tilbake i 도장-en. Før sommeren var det mye snakk om hva som skulle skje med partiene, for det har utviklet seg et sterkt behov for å få et eget parti for rødbeltene, som jeg lenge har agert for. Nå ble det riktignok ikke jeg som ble instruktør for partiet, men 사범님 Mathiassen IV dan og 부사범님 Hammernes II dan-3. Fem av elevene mine har begynt på det partiet nå, så cirka en tredjedel av partiet jeg hadde er overført til nye instruktører.

For min del har det blitt instruksjon av grønn- og blåbelter i stedet, og jeg har overtatt de 부사범님 Aarøen I dan-3 hadde. Resultatet av det er at jeg nå har en stor gjeng på ±21 stykk. Det er utrolig godt å ikke lenger måtte tenke på 12 grader; nå har jeg åtte grader i stedet å fokusere på.

Dessverre har det seg jo slik at jeg fikk meg ei skulderskade i våres. Jeg var «dukke» under visning av en selvforsvarsteknikk mot knivstikk en seks–syv ganger på rad, og resultatet ble en lei betennelse i skuldra. Jeg har dermed ikke kunnet arbeide, og det merkes! Vi har ikke alt for mye penger å ta av, så de få ekstra kronene jeg har tatt inn har vært nødvendige. Men i hvert fall… Det har blitt bare et par egentreninger på meg denne høsten så langt, ettersom jeg endelig har fått startet på fysioterapien. Han jeg går hos (Stortorget 4) er typen som gjør det han skal, effektiv og hyggelig, og som ikke forsøker å strekke ut behandlinga mer enn nødvendig. To til tre behandlinger sier han, så kan jeg begynne å trene meg opp igjen og få skuldra og albuen til å fungere slik de skal.

Studier

Høstens studieprogram er innspurten mot avslutninga av bachelorgraden. Nå tar jeg ex. fac., historieemnet Afrika på 80 dager (HIS-1011) og bacheloroppgave i historie (HIS-2010). Når det gjelder førstnevnte, er forelesningene interessante nok, men seminarundervisninga synes jeg blir for enkel. Det er i det hele tatt det samme problemet som var med ex. phil.: de fleste andre som var der var så unge at de ikke hadde det som skulle til til å være med på å skape interessante, lærerike diskusjoner. Afrika-emnet er svært interessant. Christine Smith-Simonsen var innom og hadde et par forelesninger for oss i fjor i HIS-1002 og -1003, og det var de gode forelesningene hun ga oss der som gjorde at jeg bestemte meg for å ta kurset hennes. I tillegg hjelper det selvsagt at alle jeg har hørt om som har tatt emnet tidligere, anbefaler det på det varmeste. Forelesningene har ikke skuffet.

Gjenstående er bacheloroppgaveskrivinga, og den har vist seg å ikke bli så enkel å gjennomføre som jeg hadde håpet. Opprinnelig tenkte jeg å skrive om årsakene til gjeninnføringa av pengeøkonomien i England på 1000-tallet, men mot slutten av sommeren fant jeg ut at jeg heller ville se på Roma igjen; jeg har savnet antikken. Derfor har jeg foreløpig satt opp følgende problemstilling(er):

Det jeg ønsker å studere, er hvilken rolle pengeøkonomien hadde i folks hverdag, da særlig i keisertida, både i de høye kretser og blant folk flest, men fokuset ønsker jeg å sette på å finne ut hvor fremtredende pengeøkonomien var i hverdagen til en Titus Titī (hvis kanskje det kan være en passende romersk ekvivalent til Ola Nordmann). Hva vet vi om pengeøkonomiens utbredelse blant vanlige folk? Hva var årsakene til at pengeøkonomien var så sterk, på bekostning av handel i naturalia? Hvordan ble det romerske myntvesenet regulert?

Dersom jeg får veileder, som kan se ut til å bli vanskelig, er det her jeg skal sette inn støtet. Hvis ikke, blir det en masteroppgave av det i stedet.

Fremtidsutsikter

Så hvordan blir det kommende semesteret? Forhåpentligvis blir det et mye bedre semester enn hva jeg hadde i fjor. Det har vært ganske så OK frem til nå, i hvert fall etter at jeg fikk startet. Jeg velger å bruke bildet til høyre for å minne meg på at det er jo så fint her oppe! Jeg skal fortsette å ha timer som jeg har brukt, og neste time er kommende uke. Jeg er egentlig ganske spent på hva hun sier, for den første timen etter sommerferien var ikke noe særlig i det hele tatt. Ting har selvsagt skåret seg økonomisk også, med tanke på bilen som måtte repareres både her og både der, men i det minste greide jeg å få prutet reparasjonen ned fire-og-et-halvt tusen lavere enn opprinnelig foreslått; den er ferdigreparert tirsdag kommende uke.

Ting blir bra, de gjør det, og nå som jeg ser at målet mitt om å få en sterk, sterk bachelorgrad med derpåfølgende mulighet til å ta en mastergrad, nå er å se, blir det litt lettere å drømme om fremtida. Jeg tror det kanskje er det verste å miste for et menneske: evnen til å drømme om fremtida. Binn verin u-awarthar i-amdir.

Gode, gamle spill I: Grand Theft Auto

Steam er fabelaktige greier; det gir deg muligheta til å spille spill du for lengst har pakket vekk. Ett av disse er GTA.

Da jeg gikk på videregående skole, ble jeg kjent med en kar som het Jonas. Jeg var mye på besøk hos ham, og det vi brukte mest tid på sammen, var å spille data. Rundt denne tida kom GTA ut, og det var et spill jeg, på min egen maskin, ikke hadde sjanser til å spille, men hos Jonas var det en annen sak. Spillet kombinerte god gammel ovenifra-og-ned-bilspill (som for eksempel Micro Machines) med shoot ’em up-spillenes gladvold. Jeg husker hvordan vi, da oppfølgeren kom, satte oss ned i førsteetasje og spilte på Jonas’ mors datamaskin i stedet, siden hun hadde noe ingen av oss hadde råd til: 3D-aksellerator. Første gangen jeg kunne ta meg råd til slikt, var da 3D-akselleratorene blitt fullverdige skjermkort, og jeg kjøpte meg et Riva TNT på AR data.

Nå har jeg altså funnet det igjen på Steam, takket være samlepakketilbudene de hyppig lanserer. (GTA3 har jeg allerede, men jeg kan vel videreselge lisensen til noen.) Jeg oppdaget etter å ha spilt det ei stund, at jeg er like elendig i spillet som jeg var den gang da, men det fine med GTA er at det er morsomt likevel.

Dagens anbefaling fra undertegnede, dersom du har ferie, er å finne frem et av de gode, gamle spillene igjen, og se om du greier å finne svaret på dette viktige, eksistensielle spørsmålet: Har spillerne blitt bedre i dag eller har spillene blitt enklere? Var spillene morsommere før, eller er det bare vi som ser tilbake på dem med rosenrødt blikk?

Jeg våger meg på at spillerne er dårligere, og spillene generelt er dårligere i dag. Selv om spillene ser bra ut, betyr ikke det at de er bra. En av tingene jeg savner fra før i tida, er at når du kjøpte et spill, så var det ditt. Frustrasjonen så mange i dag skriker ut mot spill som for eksempel det ellers underholdende Diablo III, går på nettopp slike problemer. For at Blizzard skal få håvet inn så mye penger som de ønsker, må de lage spillet slik de har gjort: de må kreve at man er konstant pålogget; man får ikke lenger spille det alene.

Det er sikkert mange av de som stikker innom bloggen som har egne tanker om hva de liker ved et spill. Jeg utfordrer dere herved til å sende meg noen kommentarer. Jeg har åpnet for kommentarer for alle nå, så du slipper å registrere deg.

Venuspassasjen 6. juni 2012

I år, den 6. juni, skjer en historisk begivenhet. Med midnattssol og forhåpentligvis godt vær, får vi mulighet til å observere Venus’ passasje fremfor sola, noe som kan gi oss masser av ny innsikt. Hvorfor er det viktig? Først litt historie:

Som man kan lese på Astroevents.no, var forrige gang man kunne observere passasjen i Norge i 2004 og 1769; mellom der var det to passasjser i 1874 og 1882. Venuspassasjer lar seg kun observere to ganger i århundret – og da med cirka åtte års mellomrom – og ingen nålevende kommer med sannsynlighet til å oppleve neste passasje. Det ble iverksatt et internasjonalt samarbeid i 1769 for å få dokumentert venuspassasjen da. Man visste hvordan planetene sirklet sola (med elliptiske baner), og man begynte å få en forståelse av størrelsesforhold, men avstanden til sola var nøkkelen man trengte for å kunne sette et faktisk tall på hvor stort solsystemet var. Illustrasjonen her viser hvordan parallakseeffekten virker:

Hva ble resultatet? Astroevents.no forteller hvor vellykket observasjonene ble:

I Vardø fikk man en svært vellykket observasjon av Venus-passasjen i 1769. Den ungarske astronomen og jesuitten Maximilián Hell observerte passasjen fra Vardøhus festning i Finnmark. Hells observasjoner gjorde det mulig å beregne den såkalte solparallaksen og dermed middelavstanden fra Jorden til Solen. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km - forbløffende presist. I dag angis verdiene til 8°79'15" og 149.450.000 km.

Det kan hende noen av de som leser dette ikke er fortrolig med begrepet parallakse. Du kan selv observere parallakseeffekten ved å strekke ut armen foran deg og se mot et punkt foran deg vekselvis med høyre og venstre øye; armen ser da ut som den flytter seg. Nettopp parallakseeffekten var det som fikk folk til å klø seg i hodet i gamle tider, da man kunne observere at spesielt Mars så ut til å bevege seg langs himmelhvelvet i en den gang da uforklarlig bane, slik at man innførte episirkler til Ptolemaios’ geosentriske system for å kunne forklare det. (Jeg skrev om dette en gang tidligere, mener jeg, men jeg greier ikke å finne posten i farta.)

Et legitimt spørsmål er selvfølgelig «Hva kan vi lære av venuspassasjen i dag?» Igjen velger jeg å besvare spørsmålet ved å sitere Astroevents.no:

Leting etter livsformer

Menneskene har i uminnelige tider lurt på om vi er alene eller om det finnes liv andre steder i verdensrommet. Venus-passasjen kan ikke gi oss svaret, men den gir en unik demonstrasjon av metoden som er mest lovende for å finne bevis.

Når Venus sklir over solskiven, passerer litt sollys gjennom atmosfæren. Da kan vi bruke spesielle instrumenter for å undersøke «fingeravtrykkene» som stoffene i Venus-atmosfæren setter i lyset. Den samme metoden kan gi oss bevis for oksygen eller ozon i atmosfæren til kloder rundt fjerne stjerner. Større mengder av slike stoffer vil være bevis for livsformer siden oksygen!

Romobservatoriet Kepler har de siste tre årene lett etter jordlignende planeter rundt andre stjerner og mange av funnene vil bli undersøkt nøye akkurat i år. Da passer det fint at vi får en historisk demonstrasjon av metoden som alle kan følge!