Latina: coniugātiō verbī, partis Ⅰ (prima)

coniugātiō prīma: indicatīvus praesentī, imperfectīque et futurī simplicis

Prosjektbeskrivelse

Jeg skal i det kommende ta for meg de fire deklinasjonene i fem deler – en egen postgruppe blir satt av til -i-verb av tredje deklinasjon – en post hver for indikativ, konjunktiv samt infinitiv og imperativ. Jeg kommer til å forsøke å kartlegge hvordan de forskjellige tidene henger sammen med hverandre, og håper dette kan gjøre meg tryggere i verbbøyiinga. Dersom jeg, når jeg er ferdig, ser det nødvendig med en oppsummerende post som viser hvordan de forskjellige tidenes endringsmønster henger sammen, blir det også skrevet en post om det.

Første deklinasjon

Når man lærer seg et verb, lærer man det i fire former: presens første person aktiv indikativ, presens infinitiv, perfektum aktiv indikativ og futurum aktiv partisipp. Det er svært viktig at man, når man lærer et verb, lærer alle disse formene med en gang, for hvis ikke får man et ganske tungt arbeid å ta igjen senere, når man begynner å lære hvordan de forskjellige tidene bøyes.

Jeg kommer til å ta for meg verbene, som nevnt, i tur og orden etter klasse, og starter med et førstekonjugasjonsverb. Ettersom jeg har introdusert coniugātiō i overskrifta, kan jeg bruke verbet fra hvis ordet er avledet som modellverb:

Normalt bøyingsmønster for verb av første konjugasjon
Presens første person aktiv indikativ	Presens infinitiv	Perfektum aktiv indikativ	Futurum aktiv partisipp
coniugō	coniugāre	coniugāvī	coniugātum

Kort om verbformene

Den første formen man vanligvis lærer seg å bøye i person og tall, er presens aktiv indikativ; av denne formen dannes også imperfektum og futurum simplex. Personendelsene man da får er -ō/-m, -s, -t; -mus, -tis, -nt. I passiv er tilsvarende endelser -ōr, -ris, -tur; -mur, -minī, -ntur. I (det vi på norsk er vant til i dag å kalle preteritum) imperfektum, tilføyer man mellomstavelsen -ba- etter verbstammen før personendelsen, mens man i futurum simplex tilføyer man -bi-.

Legg merke til hvor vokalen endrer seg eller faller ut, som for eksempel i presens aktiv/passiv indikativ første person éntall, der stammevokalen -ā- faller ut foran personendelsen -ō, eller tilsvarende i futurum, der den korte vokalen «i» i futurummerket -bi- faller ut.

For å danne imperfektum, brukes merket «-bā-». Forma viser til noe som skjedde over tid i fortid, eller til ei handling i fortid hvis avslutning ikke er definert («Jeg hoppet i går.» forteller bare at handlinga skjedde (og vi vet det var i går), men ikke om det var én gang jeg hoppet, om det var mange ganger, ei heller om handlinga faktisk er avsluttet); verbet er altså ikke-perfekt – im-perfektum.

For å danne futurum simplex, brukes merket «-bi-»; legg merke til at denne vokalen er kort. Forma forteller om ei handling som kommer til skje, men sier intet mer om når enn at det skal skje i fremtida; man vet for eksempel ikke om handlinga skal avsluttes. «Jeg skal hoppe i morgen.» sier intet mer enn nettopp det; utfra verbet forstår vi at handlinga skal påbegynnes i fremtida, men vi vet ikke om det er handling som er ment å avsluttes.

Bøyingsmønsteret ser slik ut:

coniugātiō dē verbō «coniugō»
Person og tall	Presens indikativ		Imperfektum indikativ		Futurum simplex indikativ
	Aktiv	Passiv	Aktiv	Passiv	Aktiv	Passiv
1. p. sg.	coniug·ō	coniug·ōr	coniugā·ba·m	coniugā·ba·r	coniugā·b·ō	coniugā·b·or
2. p. sg.	coniugās	coniugāris	coniugābās	coniugābāris	coniugābis	coniugāberis [sīc]
3. p. sg.	coniugat	coniugātur	coniugābat	coniugābātur	coniugābit	coniugābitur
1. p. pl.	coniugāmus	coniugāmur	coniugābāmus	coniugābāmur	coniugābimus	coniugābimur
2. p. pl.	coniugātis	coniugāminī	coniugābātis	coniugābāminī	coniugābitis	coniugābiminī
3. p. pl.	coniugant	coniugantur	coniugābant	coniugābantur	coniugābunt	coniugābuntur