Venuspassasjen 6. juni 2012

I år, den 6. juni, skjer en historisk begivenhet. Med midnattssol og forhåpentligvis godt vær, får vi mulighet til å observere Venus’ passasje fremfor sola, noe som kan gi oss masser av ny innsikt. Hvorfor er det viktig? Først litt historie:

Som man kan lese på Astroevents.no, var forrige gang man kunne observere passasjen i Norge i 2004 og 1769; mellom der var det to passasjser i 1874 og 1882. Venuspassasjer lar seg kun observere to ganger i århundret – og da med cirka åtte års mellomrom – og ingen nålevende kommer med sannsynlighet til å oppleve neste passasje. Det ble iverksatt et internasjonalt samarbeid i 1769 for å få dokumentert venuspassasjen da. Man visste hvordan planetene sirklet sola (med elliptiske baner), og man begynte å få en forståelse av størrelsesforhold, men avstanden til sola var nøkkelen man trengte for å kunne sette et faktisk tall på hvor stort solsystemet var. Illustrasjonen her viser hvordan parallakseeffekten virker:

Hva ble resultatet? Astroevents.no forteller hvor vellykket observasjonene ble:

I Vardø fikk man en svært vellykket observasjon av Venus-passasjen i 1769. Den ungarske astronomen og jesuitten Maximilián Hell observerte passasjen fra Vardøhus festning i Finnmark. Hells observasjoner gjorde det mulig å beregne den såkalte solparallaksen og dermed middelavstanden fra Jorden til Solen. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km - forbløffende presist. I dag angis verdiene til 8°79'15" og 149.450.000 km.

Det kan hende noen av de som leser dette ikke er fortrolig med begrepet parallakse. Du kan selv observere parallakseeffekten ved å strekke ut armen foran deg og se mot et punkt foran deg vekselvis med høyre og venstre øye; armen ser da ut som den flytter seg. Nettopp parallakseeffekten var det som fikk folk til å klø seg i hodet i gamle tider, da man kunne observere at spesielt Mars så ut til å bevege seg langs himmelhvelvet i en den gang da uforklarlig bane, slik at man innførte episirkler til Ptolemaios’ geosentriske system for å kunne forklare det. (Jeg skrev om dette en gang tidligere, mener jeg, men jeg greier ikke å finne posten i farta.)

Et legitimt spørsmål er selvfølgelig «Hva kan vi lære av venuspassasjen i dag?» Igjen velger jeg å besvare spørsmålet ved å sitere Astroevents.no:

Leting etter livsformer

Menneskene har i uminnelige tider lurt på om vi er alene eller om det finnes liv andre steder i verdensrommet. Venus-passasjen kan ikke gi oss svaret, men den gir en unik demonstrasjon av metoden som er mest lovende for å finne bevis.

Når Venus sklir over solskiven, passerer litt sollys gjennom atmosfæren. Da kan vi bruke spesielle instrumenter for å undersøke «fingeravtrykkene» som stoffene i Venus-atmosfæren setter i lyset. Den samme metoden kan gi oss bevis for oksygen eller ozon i atmosfæren til kloder rundt fjerne stjerner. Større mengder av slike stoffer vil være bevis for livsformer siden oksygen!

Romobservatoriet Kepler har de siste tre årene lett etter jordlignende planeter rundt andre stjerner og mange av funnene vil bli undersøkt nøye akkurat i år. Da passer det fint at vi får en historisk demonstrasjon av metoden som alle kan følge!