Venuspassasjen 6. juni 2012

I år, den 6. juni, skjer en historisk begivenhet. Med midnattssol og forhåpentligvis godt vær, får vi mulighet til å observere Venus’ passasje fremfor sola, noe som kan gi oss masser av ny innsikt. Hvorfor er det viktig? Først litt historie:

Som man kan lese på Astroevents.no, var forrige gang man kunne observere passasjen i Norge i 2004 og 1769; mellom der var det to passasjser i 1874 og 1882. Venuspassasjer lar seg kun observere to ganger i århundret – og da med cirka åtte års mellomrom – og ingen nålevende kommer med sannsynlighet til å oppleve neste passasje. Det ble iverksatt et internasjonalt samarbeid i 1769 for å få dokumentert venuspassasjen da. Man visste hvordan planetene sirklet sola (med elliptiske baner), og man begynte å få en forståelse av størrelsesforhold, men avstanden til sola var nøkkelen man trengte for å kunne sette et faktisk tall på hvor stort solsystemet var. Illustrasjonen her viser hvordan parallakseeffekten virker:

Hva ble resultatet? Astroevents.no forteller hvor vellykket observasjonene ble:

I Vardø fikk man en svært vellykket observasjon av Venus-passasjen i 1769. Den ungarske astronomen og jesuitten Maximilián Hell observerte passasjen fra Vardøhus festning i Finnmark. Hells observasjoner gjorde det mulig å beregne den såkalte solparallaksen og dermed middelavstanden fra Jorden til Solen. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km - forbløffende presist. I dag angis verdiene til 8°79'15" og 149.450.000 km.

Det kan hende noen av de som leser dette ikke er fortrolig med begrepet parallakse. Du kan selv observere parallakseeffekten ved å strekke ut armen foran deg og se mot et punkt foran deg vekselvis med høyre og venstre øye; armen ser da ut som den flytter seg. Nettopp parallakseeffekten var det som fikk folk til å klø seg i hodet i gamle tider, da man kunne observere at spesielt Mars så ut til å bevege seg langs himmelhvelvet i en den gang da uforklarlig bane, slik at man innførte episirkler til Ptolemaios’ geosentriske system for å kunne forklare det. (Jeg skrev om dette en gang tidligere, mener jeg, men jeg greier ikke å finne posten i farta.)

Et legitimt spørsmål er selvfølgelig «Hva kan vi lære av venuspassasjen i dag?» Igjen velger jeg å besvare spørsmålet ved å sitere Astroevents.no:

Leting etter livsformer

Menneskene har i uminnelige tider lurt på om vi er alene eller om det finnes liv andre steder i verdensrommet. Venus-passasjen kan ikke gi oss svaret, men den gir en unik demonstrasjon av metoden som er mest lovende for å finne bevis.

Når Venus sklir over solskiven, passerer litt sollys gjennom atmosfæren. Da kan vi bruke spesielle instrumenter for å undersøke «fingeravtrykkene» som stoffene i Venus-atmosfæren setter i lyset. Den samme metoden kan gi oss bevis for oksygen eller ozon i atmosfæren til kloder rundt fjerne stjerner. Større mengder av slike stoffer vil være bevis for livsformer siden oksygen!

Romobservatoriet Kepler har de siste tre årene lett etter jordlignende planeter rundt andre stjerner og mange av funnene vil bli undersøkt nøye akkurat i år. Da passer det fint at vi får en historisk demonstrasjon av metoden som alle kan følge!

Solsystemet gjennom tidene

Kirken hadde naturligvis et stort behov for å plassere jorda i sentrum, men gærningen Copernicus, eller Mikołaj Kopernik som han egentlig het, presterte med boka De revolutionibus orbium coelestium å skrive sin egen dødsdom, samt å føre vitenskapen inn i fremtiden.

For å se de to verdensbildene forklart, ta en titt på Dynamic Diagrams presentasjon. Legg merke til at året 0 naturligvis ikke eksisterer. Og planetenes posisjon mot en linje 1. november i år 1 er jo også interessant å merke seg – hele veien fra Merkur til Saturn, faktisk.

Valgdagens forløp

Jeg var innom rådhuset i dag og stemte, og siden da har jeg vært på Haugen og tilbrakt mesteparten av tiden med å lese astronomiske artikler. Når det gjelder hva jeg stemte på, så fant jeg svaret til slutt. Det ble ikke som valgomatene mente, men ikke noe spesielt uvanlig. For øyeblikket ser det ut til at det går den veien jeg hadde håpet.

Jeg er ikke i form ennå. Legesenteret sa jeg skulle bli kontaktet angående en eventuell forlengelse av sykemeldingen, men det skjedde aldri. Jeg kan ikke si at jeg var spesielt overrasket over det. Vi får se hva som skjer i morgen. Jeg har ikke hatt matlyst i det hele tatt. Jeg spiste faktisk ikke før i fem-tiden.

Hvorfor Pluto ble reklassifisert som dvergplanet

Mange har lurt på hvorfor Pluto ikke lenger er definert som en planet. Jeg fant nylig ut hva som klassifiserer et objekt som planet. Følgende tre kriterier må oppfylles:

• Banen må gå rundt sola, ikke rundt et annet solsystemobjekt. Dette gjør at f.eks. Månen, eller Titan (som er enorm) ikke defineres som planeter. Pluto gjør dette.
• Det må ha nok gravitasjonskraft til å forme seg selv til en sfærisk form. Pluto: OK
• Det må rydde nabolaget i omløpsbanen sin. Her stryker Pluto

For mer informasjon, se Universe Today: Why is Pluto Not a Planet.

Det er også et par lenker til noen veldig interessante podcaster der. I episode 1 diskuteres IAUs avgjørelse, og i episode 2 Pluto og det isete ytre solsystemet.