Ei av favorittsidene mine for å lære typografi, er Butterick’s Practical Typography. Eg har lært mykje der, og det var den sida som for alvor fekk meg ut av den koselege, enkle typografibåsen med vidaregåandekunnskap (i beste fall), og til å forstå kva det var for ting eg hadde merkt meg, men ikkje heilt forstod. Ein av tingane eg la merke til der, var at alle lenkjene var markert ikkje med understreking, ikkje med endring av skrifttypen, men på eit nett og elegant vis: eit rødt grad-teikn. Eg stjal idéen, og nokre har kanskje merka seg at eg merkar lenkjer og forkortingar her på bloggen med eit lenkje- og eit stjerneteikn. Her får du lære korleis.
Eg har gjort mangfaldige oppgraderingar av bloggen sin utsjånad gjennom åra eg har skrive på han, og eg har planar om ein ny runde ein gong dette året (viss eg rekkjer det). Per i dag synest eg at skrifta eg har er for lita, og eg har ikkje fått til å importere skrifter slik eg vil. Men eg oppdaga i dag at eg fekk det til å verke (og her oppdaga eg at «verkje» (eller «verke») er å ha låkt, mens å «verke» er å gjere, arbeide) på MDV-bloggen, så eg kjem til å ta ein titt der for å finne ut korleis eg gjorde det. Først og fremst er det eit problem at ligaturar ikkje verker som dei skal, og slikt kan ein jo ikkje ha! 😉
Og der brukte eg eit smilefjes for første gong her på bloggen!
Merka eg har vald meg, er altså ei lenkje og ei stjerne. Tidlegare hadde eg eit lite spørjeteikn på forkortingar – det ga meininga å ha eit «Kva er dette?»-teikn – men eg syntest det blei for forstyrrande, så etter litt leiting på &what; (som ein seier «amp what»), fann eg meg eit symbol som eg syntest var tydeleg nok, samstundes som det ikkje var for skrikande, og for øvrig ikkje kunne bli oppfatta som ein del av den laupande teksten. Symbolet var U+2727 white four pointed star, og eg synest det gjer god nytte. For lenkjene (som eg no har hatt ei stund), var symbolet eg valde meg U+1f517 link symbol; namnet er jo òg passande.
Så korleis gjorde eg det?
Forkortingar: <abbr>
Forkortingar vert markert i HTML med <abbr>. Det fine med å leggje til slike kodar i staden for å berre skrive det ut, er at ein kan leggje til ein forklarande ballongtekst for lesaren med title="Det du vil at lesaren skal få sjå, står her.". Det gjer det mykje betre for lesarar som vil lære noko nytt når du som skribent nyttar deg av dei verktya som HTML byr på, så ta dei i bruk! For å sjå korleis ein slik ballongtekst ser ut, før peikaren din over den første HTML-en i byrjinga av dette avsnittet. Første gong eg skreiv det, merka eg det som forkorting med <abbr>, og alle gongane etterpå, står det berre i <span>. Det er nok med èin (Som nemnd tidlegare, vel eg å bruke aksenten som gjev rett uttale, i strid med kva Språkrådet seier, men i semje med kva einkvar som les aksentene rett ville ha sagt at er rett.) gong – og det er noko eg no veit, så eg må ta meg ein runde gjennom eldre postar og fjerne den valdsame markeringa mi av forkortingar.
<p class="nyseksjon">Forkortingar vert markert i <abbr class="kapiteler-smaa" title="Hypertext Markup Language">HTML</abbr> med <code class="html"><abbr></code>. Det fine med å leggje til slike kodar i staden for å berre skrive det ut, er at ein kan leggje til ein forklarande ballongtekst for lesaren med <code class="html">title="Det du vil at lesaren skal få sjå, står her."</code>. Det gjer det mykje betre for lesarar som vil lære noko nytt når du som skribent nyttar deg av dei verktya som <span class="kapiteler-smaa">HTML</span> byr på, så ta dei i bruk! For å sjå korleis ein slik ballongtekst ser ut, før peikaren din over den første <span class="kapiteler-smaa">HTML</span>-en i byrjinga av dette avsnittet. […] </p>
For å få merket til å synast, la eg til ein liten kodesnutt i stilarket mitt, som ser slik ut:
abbr {
text-decoration: none;
/* Eigentleg ikkje naudsamt, men tidlegare hadde eg understreking av forkortingar,
så dette motverkar gamal kode som kanskje låg gøymt. */
padding-right: 0.1875em;
/* Dette er for å gje plass til teiknet fram til neste ord. */
}
abbr::after{
content: "\2727";
/* For å syne teikn i CSS, bruk «\» etterfølgd av
den heksadesimale talkoden for teiknet.
color: #e8d6ef;
position: relative;
top: -0.375em;
/* Linja over og under plasserar teiknet der eg ville ha det
i samråd med position: relative over */
left: -0.15em;
letter-spacing: -0.5em;
}
Lenkjer: <a>
Lenkjene er ikkje markert på nokon annan måte i den laupande teksten min enn eit symbol som syner at her er det noko anna som skjer. I byrjinga var dei berre understreka; det er effektivt, men ikkje særleg pent. I ei lang ri markerte eg dei med farge, men då eg såg den elegante løysinga til Butterick, fann eg ut at eg måtte prøve noko slikt ein dag sjølv. Det tok meg berre åtte år å faktisk gjere det … I alle høve, her er koden:
p a::before { /* I motsetnad til over, er symbolet her i forkant. */
content: "\1f517"; /* Heksadesimale koder kan ha fleire enn fire siffer. */
font-size: 0.75em; /* Minka for å gli betre inn. */
position: relative;
top: -0.075em;
right: 0.25em;
letter-spacing: -0.5em;
padding-right: 0.25em; /* For å gje litt luft til lenkjeteksten. */
}
Det kan vere verdt å nemne èin ting spesielt: p a::before. Grunna til at eg har sett inn <p> framom, er for å sleppe at overskrifter, bildelenkjer, kommentarlenkjer og alle moglege andre stader der lenkjer forekjem usynleg, skal få symbolet framom. Det kan vere at eg kjem til å leggje til at og <figcaption>-tekst skal kunne gjere det, men fram til no har eg ikkje hatt <p> innanfor dei.
Til slutt eit lite skrytebilete av korleis det ser ut i praksis:
Det er faktisk så langt tilbake nå som 2014 at jeg for alvor presenterte Hackmaster for første gang. Sagaen om Achillea opptar nå sju bind med notater, så vidt jeg husker. Nå har riktignok kampanjen med HMN stått på vent i cirka ett års tid, på grunn av flytting, stress og liv. Men nå i helga som var, satte jeg meg for første gang ned og tegnet kart, så nå når det nærmer seg helg igjen, fikk jeg lyst til å ta opp tråden fra den gang da, og kanskje endelig skrive mer om hva Hackmaster er og hvorfor du burde prøve det.
Hackmaster-logoen, fra Kenzer & Co.
Alt av Hackmaster og Kingdoms of Kalamar er opphavsrettslig beskyttet og varemerker eid av Kenzer and Company.
Første gang The greatest roleplaying game known to man ble lansert, var det som Hackmaster 4th Edition i 2001. Hvorfor fjerde utgave? De var underlagt en lisens fra WotC om at utgivelsen deres måtte være en parodi, siden de var så tett knyttet opp mot såvel AD&D som D&D. Men bak tullskapen lå det et gnistrende godt system, og dette ble videreutviklet til den første frie utgivelsen, som heter kun Hackmaster og kom ut i fullversjon i 2011.
HM har én fot godt plassert i fantastisk litteratur, den andre foten i krigerlitteratur. Hackmaster handler om veien til å bli en helt. I motsetning til det man vanligvis gjør i D&D, altså starter spillet med ei rolle som allerede er et knepp hevet over vanlige folk hva gjelder ferdigheter, så er ei vanlig HM-rolle mer eller mindre en vanlig person. Man blir en helt – hvis man overlever! Og det er mye av dét som nettopp gjør de gode rollene i rollespill: De som har slitt for å komme dit de er; de som har lidd, mistet venner, mistet det de har, lidd tap; de som har fått erfare på egen kropp og sjel hvor brutal verden kan være. Det er her Hackmaster skiller seg ut fra stort sett alt annet jeg har spilt av rollespill.
Men hva er det egentlig ved spillet som gjør at det er så annerledes? Det som første gang tiltrakk meg til spillet, var helsesystemet. En liten tabell kan vise forskjellen tydelig, men å lage den er faktisk mer arbeid enn jeg trodde da jeg begynte på denne setninga, så nå (to timer seinere), ser jeg at det må noen underoverskrifter til.
Median- og gjennomsnittsverdier i D&D og HM
Før vi ser på tabellen, bare noen kjappe ord om tallene som er grunnlaget:
Maks helse i begge systemene er forholdsvis forutsigbart: I D&D 3.5 (alt i det videre tar utgangspunkt i systemet jeg faktisk har spilt og fortsatt spiller til en viss grad) er helse lik klasseverdien pluss bonusen frå CON, mens i HM er det likt raseverdi (5, 7, 8 eller 10), terningverdi og klasseverdi. Jeg kjørte 10 000 sett med terningkast i Calc, og fant mediansummene for begge systemene. For D&D var det ved seks kast på 4d6-behold-de-tre-beste, som ga 74; for HM var det sju kast på 3d6 og 1d100 (for brøkdeler), behold alle. For D&D ble medianverdien 74, som gir et snitt per verdi på 12⅓; for HM ble medianverdien 77/07, som gir et snitt per verdi på 11/01 (heltall 11).
Resultater D&D
18, 17, 13, 11, 9, 6
18, 15, 15, 10, 9, 7
18, 14, 13, 11, 10, 8
18, 13, 12, 11, 11, 9
17, 17, 12, 12, 10, 6
17, 15, 14, 12, 8, 8
17, 15, 13, 11, 11, 7
17, 14, 12, 11, 11, 9
17, 13, 12, 12, 11, 9
16, 16, 14, 12, 10, 6
16, 16, 12, 12, 9, 9
16, 15, 14, 11, 11, 7
16, 14, 12, 12, 11, 9
16, 13, 13, 13, 10, 9
16, 13, 13, 12, 12, 8
16, 13, 13, 12, 11, 9
15, 15, 15, 12, 9, 8
15, 15, 13, 13, 11, 7
15, 15, 13, 11, 10, 10
15, 14, 14, 12, 10, 9
15, 14, 13, 13, 10, 9
15, 14, 13, 12, 11, 9
15, 14, 13, 11, 11, 10
15, 14, 12, 12, 11, 10
14, 14, 14, 13, 11, 8
14, 14, 13, 13, 12, 8
14, 14, 13, 12, 11, 10
14, 14, 12, 12, 12, 10
14, 13, 13, 12, 12, 10
13, 13, 13, 12, 12, 11
Av disse 30 medianresultatene er gjennomsnittet av verdi 2 lik 14⅓ (hvis man regner med at verdi 1 går til styrke, er det nokså sannsynlig at den som lager seg en kriger, setter verdi 2 på sjelestyrke), så la oss si 14. En gjennomsnittlig D&D-kriger kan altså regne med å få sjelestyrke på 14, som gir en +2-bonus til helse. Krigeren av 1. grad får den fulle verdien av d10-eren sin, som da gir en total på 12 i starthelse; kriger grad 5 har i gjennomsnitt fått fire terningkast på 5½ i snitt, så han har 42 i helse (+2 fra CON på hver gradering); og kriger av 10. grad har fått 5,4 i snitt per nye grad, så han har 79 i helse (med +2-bonusene).
Resultater HM
For Hackmaster ser de 30 mediantallene av de rundt 480 (!) medianverdiene jeg nå fikk slik ut:
14/87, 12/17, 11/58, 11/19, 9/60, 9/21
14/86, 14/73, 10/36, 10/22, 9/39, 9/29
14/86, 12/15, 10/94, 10/76, 9/35, 7/78
14/85, 12/31, 12/12, 10/26, 9/05, 8/66
14/84, 13/95, 11/84, 11/71, 9/96, 7/34
14/82, 13/69, 12/41, 11/88, 6/48, 5/54
14/82, 13/68, 10/34, 8/51, 6/26, 5/36
14/81, 12/77, 11/40, 9/94, 9/71, 6/56
14/80, 13/56, 13/37, 12/03, 8/46, 6/66
14/80, 13/50, 12/26, 11/86, 7/67, 5/81
14/79, 13/30, 12/65, 12/19, 7/91, 5/01
14/79, 12/73, 12/58, 10/67, 9/33, 7/17
14/78, 13/71, 11/38, 10/61, 8/20, 6/40
14/77, 10/75, 10/65, 10/43, 9/83, 9/56
14/76, 13/18, 12/42, 8/63, 8/63, 4/61
14/75, 14/57, 12/48, 9/64, 8/87, 5/53
14/75, 13/62, 13/58, 11/01, 8/13, 7/27
14/75, 12/49, 12/40, 9/60, 7/35, 4/82
14/73, 13/83, 13/76, 10/73, 9/57, 7/12
14/73, 13/23, 11/70, 8/93, 7/62, 7/04
14/72, 13/65, 12/76, 11/28, 8/62, 8/44
14/72, 12/55, 12/51, 9/37, 9/13, 8/78
14/71, 14/09, 13/74, 10/71, 8/21, 5/13
14/71, 12/70, 12/13, 11/91, 10/48, 9/09
14/71, 12/17, 11/76, 10/79, 8/12, 6/79
14/70, 13/98, 11/41, 8/92, 8/91, 8/84
14/70, 13/48, 10/97, 10/74, 10/52, 4/38
14/69, 14/25, 13/23, 10/41, 9/72, 8/20
14/69, 13/61, 12/08, 11/60, 8/17, 7/47
14/69, 12/42, 11/48, 11/40, 8/48, 8/23
For HM-krigeren kan det godt hende at CON kommer på fjerdeplass, siden INT påvirker angrep og WIS påvirker forsvar.
Hvis HM-krigeren også setter CON som andreverdi, blir den 13. Fra de tretti verdiene over, er gjennomsnittet for andreverdien 13,2273, mens for alle de 400-og-noen medianverdiene, er gjennomsnittet 13,0356.. Som kriger starter man med en d10 som må kastes pluss full CON pluss raseverdien, som for mennesker er 10; en førstegrads menneskekriger har altså i mediansnitt 5½ + 13 + 10 = 28(½) helsepoeng; en femtegrads menneskekriger har fått økt dette til 39(½); og en tiendegrads menneskekriger 50(½).
Man kan ikke ha halve helsepoeng; jeg tok det med for å vise hva den reelle snittverdien er.
Da har vi noen tall å mate inn i tabellen nedenfor. Men først: skade.
Skade i D&D og HM
For D&D kan vi bare ta utgangspunkt i at man har mistet all helse, for det utgjør ingen betydning for leginga hvor mange sår man har og hvor stor de er; i standardreglene føres ikke dette i det hele tatt. Dette er annerledes i HM: Her må man føre hvor stort hvert enkelt sår er, og det har stor betydning for hvor fort man leger. Mens D&D tar utgangspunkt i 13&frac;13; trefning for å gradere seg, tar HM utgangspunkt i 16 trefninger. Med 400 XP å tjene til neste grad, 200 av hvilke er fra kamp, blir hver trefning verdt i snitt 12½ XP. HoB2 fikk man endelig en XP-tabell for monstre, og på 12½ XP er det noen monstre som skiller seg ut som interessante. Jeg lagde trefningslista ut fra tabellen i HoB2. I HM er det slik at et monster bare er verdt halv XP hvis man møter et enslig et, så jeg har halvert verdiene der det kun er ett. Jeg fikk disse tilfeldige seksten alternativene:
Camels (2): 60 XP: bitt/spark, spytt
Muck Man (1): 60 XP: slimete never
Zombie (1): 50 XP: bitt (ignorer rustning)
Snake, Boa (1): 50 XP: kveleknusing (ingen DR)
Dogs, Wild (2): 44 XP: bitt
Snake, Rattle (1): 42 XP: bitt, gift
Moddepille (2 mo) (2): 48 XP: ingen
Skitter Rats (2): 60 XP: klør og bitt, sykdom; angrep i ryggen ignorerer 2 poeng DR
Flies, Giant (2): 32 XP: syre
Snake, Rattle (1): 42 XP: bitt, gift
Beetles, Giant Boring (4): 44 XP: kinnbakker som tygger gjennom treskjold
Spiders, Big (2): 50 XP: gift: −1 på angrep, forsvar og skade i 2d6 timer
Den nye krigeren går selvsagt ikke naken ut i kamp, så jeg har tatt utgangspunkt i at han har investert startpengene sine (35 + 2d12p sp, snitt 49 sp) i våpen og rustning. Pigget lærrustning koster 40 sp, så det er uaktuelt; lærrustning blir det beste alternativet, og den gir en skadereduksjon på 2 som trekkes fra enhver skade. Han har sannsynligvis også et lite skjold, som gir skadereduksjon på 4.
Forventet kampskade for de 16 monstrene i Hackmaster
Monster
Våpen
Skade
Resultat på spiller (DR 2 fra rustning)
Via skjoldet (DR +4)
Det første via skjoldet (DR +4, deretter +0)
Har ikke skjold (DR 2)
kameler
bitt/spark, spytt
d6p−2,
blind 10 + 2d10 sek.
0 7 4
0 11 8
2 11 8
gjørmemenn
slimete never
2d4p
0 1 0
0 5 2
2 5 2
zombier
bitt (ignorer rustning)
1d4p
0 0 0
0 0 1
0 0 1
slange, kveler-
kveleknusing (ingen DR)
2d4p+3
1 5 4
1 9 8
5 9 8
hunder, ville
bitt
1d4p+1
0 0 0
0 1 2
0 1 2
slange, klapper-
bitt, gift
1 poeng
virulensfaktor 8-gift (−2 angrep, forsvar og skade i 2d12 timer, naturlig 1 fører til umiddelbar død)
0
0
0
sjøflåttlarve (2 mnd.)
ingen
—
0
0
0
smetterotte
klør og bitt, sykdom; angrep i ryggen ignorerer 2 poeng skadereduksjon
1d6p+1
0 0 3
0 0 7
0 0 7
fluer, gigantiske
syre
2d4p,
etter 30 sek. 1d4p,
etter 30 sek. til 1d4p
0 0 0
0 1 1
1 1 1
slange, klapper-1
bitt, gift
1 poeng
virulensfaktor 8-gift (−2 angrep, forsvar og skade i 2d12 timer, naturlig 1 fører til umiddelbar død)
0
0
0
biller, gigantisk bore-
kinnbakker (mandibler) som tygger gjennom tre hvis skjoldet tar skade (full skade på skjoldet)
ingen, virulensfaktor 5-gift som gir −1 på angrep, forsvar og skade i 2d6p timer
—
0
0
0
Legingstabellen
Nå har det seg slik at det i HM ikke har noe å si hvor høy grad du er for hvor fort du leges, så jeg kommer ikke til å ta med noe annet enn førstegradskrigeren i HM. I D&D, derimot, har det alt å si, så derfor har jeg med resultatet for 1., 5. og 10. grad. I HM, derimot, er det som er av betydning hvor store hvert enkelt sår er, så for HM-rolla er verdiene for en kriger av første grad der: skjold og rustning vernet mot all skade; skjold og rustning, men skjoldet tok kun det første treffet; og kun rustning.
Sammenligning av leging i D&D og HM:
Kriger 1., 5. og 10. grad med gjennomsnittlig helse på CON 14
Dag 0, 29 (2 ganger), og så avhengig av hvordan man blir såret.¹
Dag 0 (1 gang).²
Dag 0 (1 gang).³
1 Jeg fikk 3, 1, 6, 4, 1, 9, og nipoengssåret hadde tatt 45 dager, så ikke flere ganger på denne perioden.
2 Siden det tok 66 dager å bli frisk, blir neste reisedag på dag 67. Da fikk jeg sår på 9, 8, 1, 1, 9, som hadde tatt 45 dager.
3 Siden det tok 66 dager å bli frisk, blir neste reisedag på dag 67. Da fikk jeg sår på 2, 1, 5, 9, 8, 1, som hadde tatt 45 dager.
Oppsummering
Hackmaster er et langt mer brutalt system. Man begynner riktignok med mer helse, men skade har nokså voldsomme konsekvenser, og man kan bli satt ut lenge. Dette gjør at man er avhengig av å spille på lag med hverandre, være i stadig bevegelse under kamp, spille sosialt rollespill og bli venner med leger, prester og helere, og i det hele tatt jobbe i rolla si for å bli bedre kjent med verden og kunne dra nytte av det som er mulig å skaffe av hjelp. Man er ingen enslig ulv – de har en tendens til å dø, tross alt – men heller del av et større hel sammen med medspillerne sine, og etter mi erfaring, selv om det er rimelig tøft når man begynner å spille det for første gang, så blir man veldig tett knyttet til rolla si.
Kanskje det beste eksempelet på det, er den karakterreisa som Erik-Johan opplevde med Kraugunn. Da hun døde var det hjertesorg i gruppa! Hun var blitt så levende for oss alle, hadde utviklet seg så enormt og savnet etter henne var virkelig til å ta og føle på; det skjedde noe med stemninga, som gjorde at det å spille ut begravelsen hennes, virkelig ga mening. Og så går man videre, lager seg ei ny rolle og prøver litt andre grep. Både for meg som spilleder og ham som spiller, tror jeg opplevelsen av den reisen hun var ute på, var noe som vi faktisk ikke kommer til å glemme.
Det er ikke det at jeg ikke har hatt det i D&D, men i D&D synes jeg at å få en slik opplevelse i langt større grad avhenger av spillerne. Jeg har vært signet med noen særs gode spillere, særlig den gamle jentegruppa mi. Men det skal òg sies at jeg gjorde en god del ting i den kampanjen som ofte ikke er vanlig: Den var langt mørkere å gråere enn hva D&D vanligvis er. Verden var Greyhawk med elementer av Forgotten Realms, tungt inspirert av Ringdrotten og med elementer av det jeg hadde greid å lære meg om middelalderen på den tida.
Når det kommer til stykket, er ikke det viktigste hvilket system man kjører, man at man gjør det personlig. Et stort levende persongalleri, tett samarbeid med spillerne, hemmelighold og spenning, alt det er systemuavhengig, men for min del er det noen små ekstra ting som kommer med det å være et lite knepp mer dødelig, og derfor liker jeg Hackmaster så godt som jeg gjør.
Kva er eigentleg grammatikken bak uttrykket frå overskrifta? Det ser enkelt ut til å byrje med, men når ein plukkar det frå kvarandre, sit ein med eit spørjepronomen i nominativ nøytrum eintal, eit påpeikande pronomen som òg er nominativ nøytrum eintal, og så eit relativpronomen som òg er nominativ nøytrum eintal. (Eg måtte halde meg i skinnet for å ikkje slengje på eit utropsteikn der.) Liebeschuetz og Hill i 2005-omsettinga si av Ambrosius av Milan (utvalde tekstar) foreslo What of the fact that Valentinian was not afraid to die? Men korleis kom dei fram til of the fact frå illud?
Mosaikk av Ambrosius av Milano frå kyrkja St. Ambrogio i Milan. Kjelde: Wikimedia Commons.
Den fyrste etterrøkinga
«Etterrøking» er for øvrig eit ord eg lærte meg i dag; Bokmålsordboka | Nynorskordboka forklarar det slik: etter|røking • f3 • 1 det å røkje etter; gransking, undersøking; etterforsking • 2 utgreiing basert på etterrøking (1). Vidare forklarar dei «å røkje» slik: røkje • verb (norrønt rǿkjabry seg om) • 1 stelle med, ha omsut for, røkte; særleg refleksivt: kyrne røkte seg sjølv greidde seg sjølv, var om seg etter føde • 2 granske, leite (II), ransake • røkje etter granske (etter), undersøkje, prøve å få greie på. Så da veit ein det.
Då eg kom over denne grammatiske gåta, prøvde eg så godt eg kunne å finne ut av ho sjølv, men eg kom ingen veg. Heldigvis er det eit veldig godt samfunn for antikkvitarar med språkinteresse (noko som er vél så mykje naudturftig å ha som det er eit kjenneteikn) på Latin Stackexchange, så eg nytta meg av moglegheita til å stille gruppa der spørsmålet, først i nettpraten Conloqvivm, og deretter på oppfordring på sjølve spørjesida. Svaret peika på noko interessant som eg måtte undersøkje nærare. Eg siterer:
e. The pronouns hīc, ille, and is are used to point in either direction, back to something just mentioned or forward to something about to be mentioned.
f. The neuter forms often refer to a clause, phrase, or idea.
They also mention this particular use of quod:
A peculiar form of substantive clause consists of quod (in the sense of that, the fact that) with the indicative. The clause in the indicative with quod is used when the statement is regarded as a fact.
Expedito Bipes på Latin SE
Svaret eg fekk sette tannhjula i gang og fekk meg på rett spor for å finne ut av dei nærare detaljane i grammatikkane mine.
Kjeldene mine
Eg har to grammatikkar eg nyttar: Samson Eitrems Latinsk grammatikk, 3. utgåve, ved Bjørg Tosterud og Egil Kraggerud, Aschehoug, 1996; og Nils Sjöstrands Latinsk grammatik, andra upplag, Gleerups förlag, Lund, Malmö, 1960. Førstnemnde er grei til å få svar på grunnleggjande spørsmål, men har faktisk overraskande djuptgåande svar til tider, og er opphavleg mynta på vidaregåande elevar; medan sistnemnde er ei grundig fordjuping i grammatikken med svært mykje informasjon, grundige forklaringar, og er skriven utan at nokon har halde han att – han er heilt klart mynta på latinistar, ikkje berre elevar.
«At-setningar»
med ut, ut nōn, nē, quōminus, quod og quīn
Eitrem, Latinsk grammatikk s. 123.
§ 175 tek for seg såkalla eksplikativt quod. Dei forklarar det slik:
Quod med indikativ viser det omstendet at eller det faktumet at.Quod er eigentleg det relative pronomenet i inkjekjønn og blir nærmast brukt som eit indre objekt (jf. § 66): ‹med omsyn til det at›. Dersom setninga inneheld ein grunn, får vi quod som årsakskonjunksjon (§ 180.2).
Eitrem § 175.
Dei forklarar at slike quod-setningar vert brukt som:
apposisjon til pronomen eller substantiv (hoc, id, ea rēs quod ‹det at›, ‹den ting at›; eller propterea quod ‹av den grunn at›
som subjekt, t.d. Quod nōn vīvit coniunx, miserrimum est: At ektefellen ikkje lever, er svært leitt.
som direkte objekt t.d. for accidit quod (‹leggje til at›) praeterīre quod (‹gå forbi at›).
som direkte objekt for affektsverb (jf. akkusativ med infinitiv […] og verb som innebærer ros, kritikk o.l.
i tydinga ‹med omsyn til det at›, ‹når›.
Tolking
Viss ein ser på første del av setninga att, «quid illud quod», eitt ord av gongen, vert det lettare å kome til eit godt svar:
Det første ordet quid, må vere ‹kva›;
det andre ordet kjem me til nedom lista;
og det tredje ordet, quod må vere eit ‹som› som peikar til første eller første og andre ord som eit heile.
Når ein dermed tolkar illud som ein apposisjon, peikar han her tilbake til quid, sidan det påfølgjande quod er relativpronomenet. Ein kan for så vidt seie at det òg peikar vidare til relativpronomenet for ei nærare utgreiing. Om dette dømet er eit godt generelt døme på korleis apposisjonell illud vert brukt, ser det ut til å eksistere både i høve til det førutgåande og det komande.
Ein får dermed at setninga må verte forstått slik: Quidilludquodmorī nōn timuit?: Kva[med] det omstendet som [at]han ikkje frykta dauden?
Og der har me løysinga. Det var ei interessant gåte å finne ut av, og eg må seie at det gjev meg litt ro i sjela å få sitje med grammatikkane og ordbøkene mine att; eg har verkeleg sakna dei!
Nå, på fredag som var, fikk jeg endelig vaksine nummer to. Som forrige gang har jeg blitt skikkelig elendig av den, men i motsetning til sist ser det ut til at jeg får bare én dag med vondt, ikke tre.
Bilde av meg selv da jeg dro fra vaksinesenteret. Senteret var i en moské (Glasgows hovedmoské), ɔ: innen gjerdet som omsluttet moskeen, så jeg antar lokalet tilhørte moskeen.
Jeg fikk Astra-Zeneca-vaksina, den som Norge bannlyste. Jeg er ikke sikker på hvor begeistret jeg er for det, men alternativet er jo mye verre. Nå får jeg endelig lov til å reise uten karantene!
Etymologi
Visste du forresten at «karantene» kommer fra sjøfart? I Bokmålsordboka står det forklart slik:
karantene m1 (av fransk quarantaine ‹periode på førti dager›, av quarante ‹førti›)
Uttrykket karantene stammer fra at det i eldre tider var vanlig at sjøfolk ved ankomst fra utlandet måtte vente 40 dager før de fikk gå i land, dersom det var mistanke om smittsom sykdom om bord.
Så da har man lært opphavet, og dessuten hvorfor det skrives med a og ikke e: karant- av quarante + -aine. (Og for øvrig representerer danskene den finale /-ɛn/-uttalen med at de skriver det med æ, som på dansk vanligvis uttales nettopp /ɛ/.)
Jeg skulle til å skrive dette spørsmålet på StackOverflow, men så fant jeg svaret; så da var det nyttigere å skrive det her i stedet. Posten er tospråklig, slik at andre kan finne svaret på engelsk òg.
I was going to write this question on StackOverflow, but then I found the answer; so I then found it more useful to write it here instead. The post is bilingual, to enable others to find the answer in English as well.
Norsk
Da jeg listet opp fraktursymbolene, ble jeg overrasket over å oppdage at det finnes en 𝔷 (U+1d537: mathematical fraktur small z), en 𝖅 (U+1d585: mathematical bold fraktur capital z), og en 𝖟 (U+1d59f: mathematical bold fraktur small z). Når jeg leter etter U+1d51d får jeg ingen treff, og når jeg lister alle fraktursymbolene eller lister alle z-ene får jeg det samme problemet, som vist nedenfor.
English
Listing the Fraktur symbols, I was surprised to learn that there is a 𝔷 (U+1d537: mathematical fraktur small z), a 𝖅 (U+1d585: mathematical bold fraktur capital z), and a 𝖟 (U+1d59f: mathematical bold fraktur small z). Searching for U+1d51d yields no matches, and listing all Fraktur symbols or listing all zeds yields the same problem, as depicted below.
Bilde fra &what; når man søker på U+1d51d: Ingen treff. Image from &what; when searching for U+1d51d: No hits.Bilde fra &what; når man søker på bokstaven Z. Ingen matematisk fraktur stor Z å finne, selv om den lille bokstaven er der, samt de feite partypene. Søket skiller ikke på store og små bokstaver, så alle potensielle treff (inkludert den store Z-en) skulle ha vært å finne. Image from &what; when searching for the letter Z. No mathemical fraktur capital Z is to be found, even though the small letter is there, as well as the bold font pairs. The search is case insensitive, so all potential hits (including the capital Z) should have been found.
I søkene mine over, hadde jeg alle tegn lastet på &what;. Dette er særlig underlig når man ser på U+1d51x-rekka og oppdager at plassen er tom.
For my above searches, I had all characters loaded at &what;. It is particularly odd when viewing the U+1d51x range, and realising that the space is empty.
Resultat for U+1d51x-rekka; merk hvordan den hopper over plassen mellom U+1d51c og U+1d51e. Result for the U+1d51x range; notice how it skips the space between U+1d51c and U+1d51e.
Derav følger spørsmålet mitt:
Hvorfor er dette symbolet – matematisk fraktur majuskel Z – ikke inkludert?
And thus my question:
Why is this symbol – mathematical fraktur capital Z – not included?
Bildeutdrag av hele frakturrekka. Image excerpt of the entire fraktur range.
Den observante merker seg at det ikke bare er Z som mangler, men faktisk alle bokstavene C, H, I, R og Z.
The observant will have noticed that not only is Z missing, but in fact all the letters C, H, I, R and Z.
CHIRZ: Catch Him Instigating Rioting Zulus.
Og i dokumentet lenket til over er svarene å finne:
And in the document linked above, the answers are found:
1D506 ▩ <reserved>
→ 212D ℭ black-letter capital c
1D50B ▩ <reserved>
→ 210C ℌ black-letter capital h
1D50C ▩ <reserved>
→ 2111 ℑ black-letter capital i
1D515 ▩ <reserved>
→ 211C ℜ black-letter capital r
1D51D ▩ <reserved>
→ 2128 ℨ black-letter capital z
Men hvorfor? Dokumentet besvarer dette:
But why? The document answers this:
Fraktur symbols
This style is sometimes known as black-letter. Black-letter symbols already encoded in the Letterlike Symbols block are omitted here to avoid duplicate encoding.
Så der har vi svaret: Unicode dobbelkoder faktisk aldri symboler lenger. Når nye blokker klargjøres, blir dermed plassene til tidligere kodede symbol reservert, slik at man finner dem andre plasser og den interne logikken og strukturen beholdes. I dette tilfellet var problemet at søket på fraktur ikke tok hensyn til at noen av tegnene kunne være kodet som black-letter. Og nå vet du òg svaret.
So there you have the answer: Unicode never double encodes symbols anymore. When new blocks are prepared, the code points for previously encoded symbols are reserved, such that one can find them in other places and the internal logic and structure is preserved. In this case the problem was that searching for fraktur didn’t consider that some of the characters could be encoded as black-letter. And now you too know the answer.
Hva er forskjellen på det som i boka står beskrevet som «flygende» og «hoppende»? Terminologien er uklar ut fra ordene i seg selv, men kort sagt beskriver det første vannrett bevegelse i lufta og det andre loddrett. Tradisjonelt (etter hva jeg lærte) er alle disse bevegelsene minimum øyenhøyde, men dette ser ut til å ha gått i glemmeboka for de fleste.
Som teoriinteressert (andre ord har vært brukt til å beskrive iveren jeg har utvist hva gjelder tilegnelsen av teori) ser jeg nytta av å ta en kikk på den koreanske terminologien. Så vel ordet for flygende (ttwimyeo – 뛰며) som hopping (ttwigi – 뛰기) er av samme rot: 뛰다 – ttwida, der 다 er infinitivsmerket (jamfør vårt «å»). Ordet går tilbake til i alle fall mellomkoreansk ᄠᅱ다 (Yale: ptuy-ta), og betyr å løpe, hoppe, springe (både som i zu springen og som i «å løpe fort»). Når man tilføyer ‑기 til et verb, nominaliserer man det, ɔ: man lager et substantiv av verbet, jamfør ‑ing på norsk (å løpe > løping). Dermed får vi at ttwigi betyr «hopping».
Endelsen ‑며 (‑myeo) er litt mer spennende i så måte. Den brukes for å beskrive «ei handling som utføres mens ei anna handling pågår», slik jeg fikk det forklart på koreansk IRC.Jepp, IRC finnes fremdeles. Dermed får vi at ttwimyeo chagi betyr omtrent «mens-du-hopper-spark».
I taekwon-do-ens fagterminologi har det blitt til «flygende» spesifikt. Her er faktisk norsk lettere og mer presist å forholde seg til enn engelsk. Mens man i engelsk kan si «a jumping boy» og «jumping is fun» (det første et presens partisipp og det andre et nominalisert verb), blir det samme på norsk «en hoppende gutt» og «hopping er artig» (eller kanskje helst «det er artig å hoppe»). Nøkkelen her er endelsene ‑ende kontra ‑ing: presens partisipp kontra gerundium (substantivforma til verbet). Et partisipp er adjektivforma til et verb; som du ser over beskriver partisippet – det «adjektiviserte» verbet – substantivet. Men det kan jo ikke et verb gjøre‽ Det kan det når det er partisipp. Og i et presens partisipp er det nettopp iboende at det skjer samtidig med nå. Dermed uttrykker «flygende» i norsk nettopp samtidighet, nesten eksakt på samme måte som i koreansk. Snodig, gitt!
No på fredagen som var, var det endeleg min tur. Eg måtte reise rimeleg langt for å få tatt vaksina mi – halvannan time med buss – men då eg først kom meg fram, var de fort gjort. Dei som tok imot oss, var veldig hyggjelege, og ein blei rettleia heile vegen gjennom. Pamfletten med «Les dette før du tar AstraZeneca»-vaksina fekk eg riktignok etter at ho var sett, men dei hadde vel i grunn spurt meg ut om det meste som var viktig i ho på førehand. Eg kom heim att på kveldinga, og så byrja eg å bli litt småsjuk.
Viss du får AstraZeneca-vaksina, kan du vere førebudd på at det er heilt vanleg å bli øm i arma der ein fekk ho. I tillegg er det vanleg å bli litt kvalm, sår i halsen osb., eller som det blei for meg: å få ein kortvarig, mild, influensaliknande tilstand. Eg hadde høg feber, skalv som eit ospelauv, svetta og var heit, medan eg frøys valdsamt; fekk hovudpine, og låkt i dei fleste musklane; og dessutan diaré. Eg blei tom for energi og hadde null overskudd heile helga; og no på sundagen det same, mykje det same (men betre i magen), feber, veldig sliten og ikkje mykje tess. Om du kan, vil eg anbefale deg å ta ho på ei tid der du anten kan melde deg sjuk ein dag eller to etter (viss du skulle trengje det), eller i helga. Det siste er no vel eigentleg ikkje eit so godt alternativ, for poenget med helga er jo at ein skal bli utkvilt før ein tek til på ei ny arbeidsveke, so da er ein ikkje mykje tess når måndagen kjem.
I alle høve, no er første skot sett, og om tre til tolv veker får eg det andre. I motsetnad til i England, får eg ikkje noko kort som prov på at eg har teke ho, men eg vonar no at dei alle fall har eit sentralt register der det står ført opp. Eit vaksineregister som me har i Noreg, trur eg er å håpe på vél mykje.
Portrett av Galen, 1700-talet, The Lancet ved gravør Georg Paul Busch. Frå Wikimedia Commons.
No, etter mykje strev, har eg endeleg fått levert utkastet mitt til utstillingsmelding av The Empire’s Physician : Prosperity, Plague, and Healing in Ancient Rome til rettleiarane mine. Eg sende også ein e-post til Jugaad-prosjektkontakten min, for å gjere dei klare over at eg har teksten klar. Utstillinga er interessant, ho, det må eg seie, skjønt eg er òg klar i kva eg kritiserer. Det er mykje dei kunne ha gjort for å faktisk gjere det til ei moderne, interaktiv nettutstilling; mest av alt er det no berre ei nettbok, og med 1440p blir det mykje svart på kvitt.
Med alt som har skjedd i det siste, er det ikkje rart at eg er sliten ut. Plana mi for den neste halve veka er å gjere noko eg ikkje har gjort på lang tid: Ha ei helg uten skyldnadar, ingen e-postar, spele spel, og kanskje dra ut på ein lang tur? I alle høve: Eg treng å slappe av, og det skal eg gjere no; det har eg fortent.
Andemor med åtte ender på jorde i Cowglen-området. Foto Tor-Ivar Krogsæter 2021. Jepp, Glasgow er plaga med mye, mye søppel.
I går, da jeg var på tur tilbake fra butikken, så jeg en flokk ender samla på et jordstykke i nærheten av der vi bor. Jeg tok en nærmere kikk, og blei overraska over å se åtte andriker samla med ei andemor. Det så ut til at denne anda hadde det som plommen i egget, med et helt harem av andriker til å konkurrere om oppmerksomheta hennes. Sevja stiger!
Eit interessant talsystem: ⓪ ① ② ③ ④ ⑤ ⑥ ⑦ ⑧ ⑨ ⑩ ⑪ ⑫
Viss du ser sirkeltal, kan du laste ned skrifta eg brukar til desse tala frå googledisken min. Tala er definert på U+24ea (0) og U+2460–246b (1–12). Viss du ikkje vil (eller det ikkje verkar – Blogger er litt strisam her), syner eg ho lengre ned med bilete.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅱ, der eg presenterte mellom anna tjuesjutalsystemet til oksapminfolket, og forslaget mitt til korleis eit ekte tolvtalsystem bygd på multiplar av fire i grupper på tre kunne sjå ut.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting (denne posten), der eg gav eit logisk prov på at tal, talord og talsymbol er det same på eitt vis, men at me har eitt talord meir å ta av i talordrekkjene våre enn kva me har siffer, tilsynelatande uavhengig av talsystem.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲc – tala over trīr (12), der eg tek for meg tala over trīr (12) og kjem med forslag til kva store tal som tilsvarande titalssystemet sitt 100 og 1000 kan vere. Lenkja til denne posten blir lagt til når han er ferdigskriven.
I innleiinga til den første posten om talsystem skreiv eg at […] problemet me har i dag når me skal attgje [talsystem med fleire enn ti grunntal], er at me brukar anten kun dei ti sifra me har og legg til ekstrateikn (som A–F for 10–16), eller talar om til dømes tolvtalsystem med utgangspunkt i dei ti sifra med brukar og titalsystemmåten å forstå rekning på. Hugsar du tabellen som synte tital- og tolvtalsystemet sett mot kvarandre? Som han synte, når me attgjev andre talsystem i deira eigne system, blir det akkurat like nett og lett som talsystemet me tilfeldigvis er vane med. Papua Ny-Guinea har mange interessante system, og det kanskje mest interessante (synest eg) er 27-talsystemet oksapminfolket brukar på Ny-Guinea: Dei 27 grunntala har namn etter kroppsdelane frå høgre tommeltott til venstre lillefinger:
Illustrasjon frå Saxe, Geoffrey B. & Esmonde, Indigo: Making Change in Oksapmin Tradestores: A Study of Shifting Practices of Quantification Under Conditions of Rapid Shift towards a Cash Economy, South Pacific Journal of Psychology, bd. 15 № 1. januar 2004, DOI: 10.1017/S0257543400000134. Eg fann artikkelen via ResearchGate.
A
tip^na
1
tommel
B
tipnarip
2
ringfinger
C
bum rip
3
langfinger
D
h^tdip
4
peikefinger
E
h^th^ta
5
lillefinger
F
dopa
6
handledd
G
besa
7
underarm
H
kir
8
olboge
I
tow^t
9
overarm
J
kata
10
skulder
K
gwer
11
sida av halsen
L
nata
12
øyret
M
kina
13
auget
N
aruma
14
nasen
O
tan-kina
15
hitt auget
P
tan-nata
16
hitt øyret
Q
tangwer
17
hi sida av halsen
R
tan-kata
18
hi skuldra
S
tan-tow^t
19
hi overarma
T
tan-kir
20
hin olbogen
U
tan-besa
21
hi underarma
V
tan-dopa
22
hitt handleddet
W
tantip^na
23
hin tommelen
X
tan-tipnarip
24
hin peikefingeren
Y
tan-bum rip
25
hin langfingeren
Z
tan-h^tdip
26
hin ringfingeren
Æ
tan-h^th^ta
27
hin lillefingeren
I tabellen valde eg å representere dei oksapminske tala med bokstavane frå A til Æ. Rekning med eit 27-talsystem er akkurat slik som med titalsystemet; ein må berre hugse at ein tek 27 i mente, ikkje 10. Det høyrest kanskje komplisert ut, men det er sikkert like underleg for dei å berre kunne hente ein tiar, som for oss å kunne hente «hin lillefingeren». Men for ein oksapminer, kan det å rekne med tala slik me er vane til, bli kunstig, for som artikkelforfattarane nemner:
To indicate a particular number, one points to the appropriate body part and says the body part name. For example, to indicate the number 12, one points to the ear which is the 12th body part and says the word for ear, “nata”. To count past the 27th body part, one continues up to the wrist, forearm, and on up and around the body. There is no distinction between the name for the 21st body part and the 29th body part; both are called “tan besa” or “other forearm”. Thus, context is crucial for an understanding of the numerical referent for any number in the Oksapmin counting system.
Saxe og Esmonde 2004: 12
Eit par reiknestykke kan illustrere det:
10 + 12 = 22
J + L = V
Z + W = V
26 + 23 = 49
Det me kan ta frå dette, er at det at eit talsystem har mange faktorar eller store grunntal, gjer ikkje talsystemet i seg sjølv nyttig; grunnleggjande for at eit talsystem skal kunne vere anvendeleg, er korleis brukarane sjølve forstår det. Det kan sjå ut til at oksapminarane sjølve ikkje har bruk for å gjere større reiknestykkje, så når det er klårt frå samanhengen om ein meinar I (tow^t) fyrste gong eller andre gong, har ein ikkje behov for å seie om det er snakk om II eller berre I.
For at talsystemet eg vil skape skal verke etter formålet sitt, må ein kunne gjere klåre reiknestykkje med det, så talsystemet må vere utvetydig òg i bruken sin.
Eit ekte tolvtalsystem
Eg har grubla mykje på korleis det kunne sjå ut, og kom til slutt fram til eit tolvtalsystem bygd på grupper av tre. Eg ville òg at det skulle ha eigne talord som hang saman fonetisk; sidan dei hadde bygd systemet på tre, verka det naturleg for meg at også språket i seg sjølv ville ha ein slik grunnstruktur. Men eg kom meg ikkje dit direkte, så eg skal vise vegen, for ein lærer meir av å trø vegen enn å kome fram til målet.
Fyrste forsøk
Den fyrste rekkja eg landa på, lydde slik:
Fyrste forslag til talord (determinativar) til tolvtalsystemet
Verdi
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
Talord
æinnj (ein)
tu (to)
tri (tre)
fir (fire)
fæm (fem)
sæks (seks)
sjau (sju)
åttå (åtte)
pæis (ni)
ti (ti)
ølljøv (elleve)
tølv (tolv)
Ein etterhengd -j indikerer palatalisert konsonant, slik ein finn han i store delar av Romsdalen, Nord-Møre, Trøndelag og mesteparten av Nord-Noreg. I hovudet mitt høyrer eg alle dei vanlege L-ane som tjukk L.
Eg ville at talorda skulle være mogleg å kjenne att straks, berre med nokre underlegskapar putta inn her og der. Talordet «peis» for 9, går tilbake til gamal tid, og eg har høyrt at folk på min alder har høyrt sine besteforeldre bruke ordet. Det kjem frå tømrarfaget, og blei brukt for å skilje det frå 10. Dei øvrige tala er eit samansurium av nordvestnorsk talemål med nokre dølamål blanda inn her og der. Det er lett nok å kjenne att, og samstundes akkurat snodig nok til at ein kan putte det inn i eit område der ein vel å tale litt breiare dialekt.
For talorda frå 13 og opp, såg eg for meg noko i retning av tøllæinnj, tølltu, tølltri, tøllfir […] tøllått […] tølljøv, tvølv, æinnj-og-tvølv […]. Alternativt, for å følgje den norske, skandinaviske, jamvel europeiske tradisjonelle måten å seie talorda under hundre på, kunne ein i staden ha hatt æinnjtølv, tutølv, tritølv, firtølv, fæmtølv, sækstølv, sjautølv, åttølv, peistølv, titølv, ølljøtølv, tvølv (jamfør qui>kvi og eu>ev), æinnj-og-tvølv, tu-og-tvølv, tri-og-tvølv, fir-og-tvølv […] ått-og-tvølv […] øllj-og-tvølv, trølv, firølv, fæmølv, sæksølv, sjauølv, åttølv, peisølv, tiølv, ølljølv. Og 122?
Det protogermanske opphavet til «hundre» er *hundą («hundre») + *radą («telj») (uttala /ˈxun.dɑ.ˌrɑ.ðɑ̃/). Sidan hundre opphavleg berre tyder noko stort, kanskje enkelt og greit «stortølv»? Og da naturlegvis med retrofleks -rt-ljud: /stuːʈøɽ(v)/. Ein kan tenkje seg ei endring frå stortølv til stølv over tid, og da få tustølv, tristølv o.s.b. for 1 × 122, 2 × 122, 3 × 122.
Andre forsøk
Kva om ein i staden har eigne ord som kan minne om norsk, men som har ein eigen tankegang bak seg? Eg gjorde meg opp ein tanke om at ein hadde tre grunntal: æiɲ́, tú, trí. Her tyder ein akutt aksent lang vokal eller konsonant jamfør slovakisk (og forresten fortalde Elena meg her om dagen at L og R blir behandla som vokalar på slovakisk, sidan dei kan få aksent for å gjere dei lengre: á, é, í, ó, ú, ý, ĺ, ŕ), og ein konsonant med j-krok på er palatalisert, som i «han» (pronomen) kontra «hannj» (det du grip med) i nordlending. Eg tenkte at desse tre talorda var å tenkje som (0 × 30 + [1, 2, 3]), altså 0 + 1 = 1 = æiɲ́ o.s.b.
Vidare tenkte eg at ein doblar vokalen for å doble verdien, slik at ein får dei neste tre grunntala: ǽiɲ́, ǽtu, ǽtri/ǽtr, jamfør ((0 + 1) × 3 + [1, 2, 3]). Talordet ǽtu blir forkorta frå ǽtú på grunn av jambeforkorting, det same skjer med ǽtrí > ǽtri, og den finale i-en fell til slutt vekk og ein får att ein syllabisk konsonant, ɔ: /æː.tr/, som kan hende utviklar seg til /æːtr/.
I lingvistikk tyder teikna < og > «kjem frå» og «førte til», slik me i latin til dømes har bĕnĕ < bĕnē, ɔ: «bĕnĕ kjem frå bĕnē».
For talorda 7–12 får ein då den same idéen, men no med talordet tú som berande: túiɲ́, tútu, tútri/tútr ((0 + 2) × 3 + [1, 2, 3]) og tríiɲ́, trítu, trítri/trítr ((0 + 3) × 3 + [1, 2, 3]).
Så kom eg til å tenkje på at dette ikkje følgjer regelen for to, så kanskje me har to system som lev side om side? Eller eitt system som er det nye, medan eitt eldre har byrja å gå ut av bruk? Eller det eine systemet er framleis i bruk i eit meir innestengd område, medan utflyttarane tok i bruk det nye systemet med trí som markør for 10–12? I alle høve, det gamle systemet måtte da sjå slik ut: tuiɲ́, tut(u), tutri for ((0 + 2) × 3 + [1, 2, 3]) og túiɲ́, tútu, tútr for ((0 + 3) × 3 + [1, 2, 3]). Tútu < tútú, men sistevokalen blir utsett for jambeforkorting, ɔ: det at siste staving blir forkorta i lengde når ein har jambetrykk på ordet. Hugs at «jambe er troké og troké er jambe» – med helsing norsklærar Rolf Bugge, Molde vidaregåande skule.
Eg enda altså opp med to system, som i tabellformat gjev følgjande tolv grunntal:
Andre forslag til talord (determinativar) til tolvtalsystemet
Verdi
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
Talgrunnlag
[1, 2, 3] × 30
3 + [1, 2, 3] × 30
2 × 3 + [1, 2, 3] × 30
3 × 3 + [1, 2, 3] × 30
Talord, gamle
æiɲ́
tú
trí
ǽiɲ́
ǽtu
ǽtri ǽtr
túiɲ́
tútu
tútri tútr
tríiɲ́
trítu
trítri trítr
Talord, nye
Talgrunnlag
2 × 3 + [1, 2, 3] × 30
3 + 3 × 3 + [1, 2, 3] × 30
tuiɲ́
tut(u)
tutr(i)
túiɲ́
tút(u)
tútr(í)
Talsymbol
Å lage talsystema var sjølvsagt ei kalligrafisk gledjande utfordring for meg. Eg fann etter kvart ut at eg ønskte å lage eit skrivesystem der ein skreiv frå høgre mot venstre, og laga også ein runeversjon av tala. Idéen var enkel: Tala skulle bestå av enkle symbol som hang saman, som i fullstendig form såg slik ut som til høgre. Den svarte streken er den fyrste grunnfiguren, som representerer stroket for ein. Den raude krullen tyder legg til ein. Den grøne krullen tyder legg til to. Haka på botnen tyder legg til tre. Den blå krullen tyder andre sekvens, altså legg til seks. Dette gav meg denne talrekkja:
Merk at som nemnt, blir desse tala (og alfabetet eg vonar eg skal lage i framtida) skrivne frå høgre til venstre; siste siffer – einaren – er altså talet lengste til venstre.
Rekning
Lenger opp spurte eg: Hugsar du tabellen som synte tital- og tolvtalsystemet sett mot kvarandre? Som han synte, når me attgjev andre talsystem i deira eigne system, blir det akkurat like nett og lett som talsystemet me tilfeldigvis er vane med. Og vidare sa eg at Rekning med eit 27-talsystem er akkurat slik som med titalsystemet; ein må berre hugse at ein tek 27 i mente, ikkje 10. Så i dette tilfellet blir det då å ta tolv i mente, eller som det heiter her: trítr eller tútr i mente. Dette er forresten det same som eg synte i posten min D&D: Mer om penger: Hvordan regne med de forskjellige myntenhetene. Det er vel kan hende best å syne det med eit døme:
1 1
B2A + 385 = 12B3
11 02 10 + 03 08 05 = 14 10 15
01 01
11 02 10 + 03 08 05 = 01 02 11 03
Eg valde her å skrive tala med minste siffer til høgre, slik vi er vane til å lese dei; sjølv har eg sett for meg at dei skriv frå høgre til venstre, på grunn av ein leiande hovding eller konge tilbake i tid som sjølv var venstrehendtkeivhendt retthendt, og dermed foretrakk skriving i den retninga. Tala har difor krullen og kroken den vegen dei har; det høver seg godt for retthendt skriving. Eg fekk for øvrig ikkje til å fjerne ramma rundt bileta, uansett kor mykje eg prøvde.
Så, er dette lettvint? Nei, ikkje nødvendigvis. Men kan det vere interessant? Ja, så absolutt. Mykje av det som gjer at eit rollespel kjem til live, er kjensla av at dei ulike regionane har sine eigne kulturar og språk. Eit alternativt talsystem som dette, kan vere ei interessant nok utfordring for spelarane, viss ein har ei kampanje der slikt blir sett pris på. Eg vil tilrå at om ein skulle velje å ta i bruk slike ting som dette, så burde ein ta seg litt tid til å bli god kjend med det i forkant av bruken av det, slik at spelarane kan få kjappe, sjølvsikre svar på korleis det verkar når dei undrar seg. Ein spelar som undrar seg over noko i verda ein skapar for og med dei, er verd vekta si i gull; ein spelleiar som syner at den set pris på det med å ha gjort sin del av arbeidet, er det same.
Til slutt, om nokon skulle ha lyst til å sjå skrifta i OpenType-format, kan ein laste ho ned frå googledisken min. Bokstavane er plassert i området U+2474–247f (enclosed alphanumerics, parentestal), så for å taste dei, nyttar ein seg av ein tekstbehandlar som LibreOffice, OpenOffice eller Word, tastar den firesifra, heksadesimale talkoden, og trykker Alt + X.
