Lingua latīna: «ausim»

Jeg tar latin igjen, og holder på å lese Livius Ab urbe condītā. I praefātiō.2 kom jeg over dīcere ausim. Det ser ut som om det skulle være et sammensatt verb med konjunktivforma sim hektet på, men det er det ikke. Wiktionary lister det bare opp som ei alternativ form av audeō, men det stemmer heller ikke. Heldigvis har jeg Nils Sjöstrand til å hjelpe meg.

I § 76 diskuterer han formene laget av perfektumstammen; disse er:

Hvis noen har et svar på hvorfor punktene forsvinner foran de to siste <li>-ene når jeg har på tokolonne-visning, er jeg meget mottagelig for tips. Feilen oppstår kun når tokolonnevisning defineres i listas toppnivå (i første <ol>), ikke når jeg rammer inn det hele i to <div>-er. Jeg har gjort dette siste her, for å bøte på problemet, men får da, som kan ses tydelig, et irriterende ekstra linjeskift før lista starter. Dessuten, om jeg definerer klassen kolonne2 før li-bokstav, får jeg tokolonnevisning; hvis motsatt rekkefølge, gjør jeg det ikke. Og dessuten, om jeg definererer både tokolonnevisning av ol og variant av ul eller ol, vises ikke varianten i det hele tatt. Hrmpf!

1. perfektum:
1. indikativ
2. konjunktiv
2. pluskvamperfektum:
1. indikativ
2. konjunktiv
3. futurum eksaktum
4. perfektum infinitiv

En viktig merknad her er den vanlige utskiftinga av 3. pers. pl. -ērunt for -ēre, som i vocāv‑ēre av vocāv‑ērunt.

Foruten de spesielle personendelsene til perfektum indikativ (‑ī, ‑ĭs‑tī, ‑ĭt, ‑ĭ‑mŭs, ‑ĭs‑tĭs, ēr‑u‑nt , med stammetillegget ‑ĭs i 2. pers. sg. og pl.), er bøyningsmønsteret nokså regelmessig, med stammetillegget ‑d, som endres til ‑ĕr foran vokaler. Eksempel på dette er vocav‑ĕr‑am av *vocav‑ĭs‑am. Videre bør merkes følgende:

1. I pluskvamperfektum
1. indikativ tilføyes ‑ă̄‑
2. konjunktiv tilføyes ‑ĕ̄‑
2. I futurum eksaktum, unntatt i 1. p. sg., og perfektum konjunktiv tilføyes ‑i‑
3. I perfektum infinitiv tilføyes endelsen -se.

Til dette har han noen anmerkninger: For det første, hva gjelder bokstav b, er opphavet til ‑i‑ at formene ble bøyd ero, er‑ī‑s osv., jf. s‑i‑m, s‑ī‑s; denne i-en var opprinnelig kort i futurum eksaktum og lang i perfektum konjunktiv, men forskjellen var ikke konsekvent opprettholdt; dette kan sees i poesi, der begge former brukes etter hva meteret krever. Dernest nevner han at 2. p. sg. og pl. av perfektum indikativ av og til får perfektumstamme på -s, som i misti (av misisti, eller infinitiv surrexe av surrexisse.

Så, endelig, til saken jeg var på leiting etter – Sjöstrands siste anmerkning: Alderdommelige former på -sim: Det forekommer varianter av verbalstammer med k-, p- og t-lyd:

1. faxo (< fac‑s‑o av fac‑i‑o), capso (< cap‑s‑o av cap‑i‑o) er futurum med ‑s‑ som tempuskarakter. Bøyning er lik fecero, cepero. I eldre latin uttrykte det fut. smpl., men dette endret seg til klassisk latin, da det fikk eksaktum-betydning.
2. faxim (< fac‑s‑im av fac‑i‑o), dixim (< dic‑s‑im av dic‑o), ausim (< aud‑s‑im av aud‑eo), er perfektum konjunktiv med tempuskarakter ‑s‑.

Det er den siste av disse som er aktuell i Livius-sitatet jeg arbeidet med:

Livius, Ab urbe condītā, pr.1.2

Factūrusne operae pretium sim sī ā prīmordiō urbis rēs populī Rōmānī perscrīpserim nec satis sciō nec, sī sciam, dīcere ausim, quippe quī cum veterem tum volgātam esse rem videam, dum novī semper scrīptōrēs aut in rēbus certius aliquid allātūrōs sē aut scrībendī arte rudem vetustātem superātūrōs crēdunt.

Optativ ble slukt av konjunktiv i gammel tid. Som navnet på forma tilsier, er det et ønskende uttrykk, så når det som her sies i perfektum, beskriver det ei handling som ønskes å skulle ha blitt fullført. Sjöstrand forteller at (§ 181.1) presens konjunktiv forteller om en verklig önskan för närvarande eller tillkommande tid, og angir ikke om ønsket er oppfyllbart, ofte innledet med utinam (bare korte vokaler), jf. O, bli hos meg. I perfektum konjunktiv får man det samme uttrykket, bare med perfektisk aspekt (ref. § 187,1 c), altså att handlingan är (var, skall vara) avslutad och betonar resultatet av densamma. Dermed får vi at dīcere ausim kan oversettes som har jeg villet våge å si.