Lingua latīna: Catullus 1

Frå Wikimedia Commons.

Ei av gåvene eg fekk til jul, frå bestemor, var Loeb 1987-utgåva av Catullus / Tibullus / Pervigilium Veneris. Catullus : Translated by F W. Cornish. Tibullus : Translated by J. P. Postgate. Pervigilium Veneris : Translated by J. W. Mackail, andre utgåve, revidert av G. P. Goold, red. Jeffrey Henderson, LCL 6, Harvard University Press, Cambridge i Massachusets og London i England, 1987, ISBN 978‑0‑674‑99007‑4) Dei som har lest bloggen min tidlegare, veit at eg er svak for romersk poesi (og no som eg skal lære meg gresk, kjem sikkert dei greske poetane til å kome med på kjøpet), og at eg trivast godt med både å analysere grammatikken i dikta og å gjendikte dei.

For dei som ønskjer, her er ei lita liste over noko av det eg har skrive om romersk lyrikk:

• Lingua latīna: Sulpicia i oversettelse, dikt 4 og 6
• Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5
• Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16
• Lingua latīna: Sulpicias dikt om møtet med Cerinthus
• Lingua latīna: Martial om lesbiske forhold (Mart. 1.90)
• Lingua latīna: Tibull om alderdommen
• Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ
• Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ

Eg har lenge tenkt at det hadde vore morosamt å jamnt kome med omsetjingar og kan hende gjendiktingar av romersk lyrikk, å kanskje følgje ein forfattar eit stykkje på vegen, for slik å få noko som kan bli eit komplett korpus til utgjeving. Catull er ein særs spanande diktar, særdeles urban i være- og uttrykksmåte, som for oss i dag framstår som meir plump – men det er sjølvklart før me går i djubda på han. Han har lest sin greske poesi, og dess meir ein les av han, dess meir blir ein i stand til å setje pris på han som diktar og venleiken i lyrikken hans.

Om diktaren

Eg har jo skrive om Catull før, så for ein meir djupgåande presentasjon av han, ta ein kikk på Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5, der eg presenterer utdrag frå masteroppgåva mi. Det fylgjande er basert på innleiinga i boka som nemnd innleiingsvis, samt teksten lenka over.

Gāius Valĕrius Catullus levde frå 87 til 54 f.v.t., eller frå 84 – med desse gamle diktarane har me ofte usikre dateringar. Han kom frå Vērōna, som er nordaust i Italia, ikkje langt unna Venezia. Han skal ha kome til ikring 62, og året etter – i 62 – blei han kjend med Clōdia, som seinare blei latterleggjort av Cicero i noko som (utan å ha lest forsvarstalen hans) ser ut til å ha arta seg som ein īnfāmia-sak. Hoveddelen av Catulls dikt handlar om det ulykksame forholdet mellom han og Clōdia, som han kjærleg (og hatefullt) omtala med det metrisk samsvarande kjælenamnet Lesbia; som den danna mannen han var, var det sjølvsagt ei tilvising til Sapfo (Σαπφώ (Sapphṓ) / Ψάπφω (Psápphō)). Han blei kjend med dei mektigaste familiane i Roma, Julius Cæsar inkludert, og levde eit urbant liv blant eliten.

Manuskripttradisjonen er knytt til dokumentet kjent som «V» for «Vērōnēnsis», som ein veit var i Verona i det trettande hundreåret og forsvann derifrå før hundreåret var omme. Dette og ein kopi av det blei opphavet til tre manuskript: eitt som skal vere ei direkte avskrift frå 1370; eitt datert 1375; og eitt litt yngre einn 1375-manuset, men kanskje frå same år. I tillegg ei ein antologi frå det niande hundreåret som har med dikt 62, inkludert dei same feilane som dei tre andre manusa har, som gjer at ein meinar det kjem frå same hyperarketype som V.

Dikt 1

Gāī Valerī Catullī, Vērōnēnsis liber: carmen prīmum

Hendekasyllabisk meter: ⏓ ⏓ – ⏑ ⏑ – ⏑ – ⏑ – ⏓. Dette blir gjerne delt inn i 3 + 2 + 2 + 2 + 2.

Cui dōnō lepidum novum libellum āridō modo pūmice expolītum? Cornēlī, tibi: namque tū solēbās meās esse aliquid putāre nūgās, iam tum cum ausus es ūnus Ītalōrum omne aevum tribus explicāre chartīs doctīs, Iuppiter, et labōriōsīs quārē habē tibi quicquid hoc libellī, quālecumque; quod, ō patrōna virgō, plūs ūnō maneat perenne saeclō

Gāi(us) Valer(ius) Catull(us)s veronesiske bok: første sang

Direkte oversettelse linje for linje.

Til kven gjev eg dette behagelege, nye heftet, med tørr – no nettopp – pimpstein glatta ut? Åt Cornēlius, åt deg: for du pleide å ha for vane å sjå [desse] småtteria mine [for] å vere noko som helst, heilt sidan so lengje sidan, da du våga – åtleine blant italienarane – alle tideverv å legge fram i tre bind lærde – Jupiter! – og jobba strevsommeleg. Difor, ta og behold du, kva no enn det er, dette heftet, kva no enn for eit slag [det måtte vere]; for – o, muse Venus – måtte det vedvare varig, meir enn eitt hundreår.

Gjendikta, metrisk versjon

Kæm ska få dette fine, nye hæftet, som nu nættopp e jævna ut med pimpstein? Du Cornel, førr du hadde jo førr vane: Pusleri? Nei, nu jossa du nu godt, du. Heilt fra da du, som ensom italjæner, våga dæ på å skriv om altj i lærde binnj – tre støkk! – store Jupiter, du strævde. Ta nu dæffør, ka ennj førr bok ho vis sæ, ka nu ennj førr et slag ho e, mi Venus, hundreårig, det ber æ at ho vares.

Kommentar til grammatikk

No har det seg slik at alle grammatikkane og ordbøkene mine er i Tromsø, men eg skal gjere eit forsøk.

1Verset opnar med dativ for indirekte objekt. Verbet er heilt normal presens aktiv indikativ (1. person singularis). Dei tre akkusativane som kjem, er alle direkte objekt av verbet i linje 2. 2Deretter kjem det ein midlets ablativ som står i hyperbaton til substantivet pūmice, med tidsadverbet modo i mellom. Expolītum er perfektum passiv partisipp og står dermed som adjektiv til objektet i linja over.

3Mottakaren og pronomenet står begge i dativ, som indirekte objekt. Namque er konjunksjon, og pronomenet står til verbet som kjem, som er imperfektum aktiv indikativ 2. person singularis; imperfektum uttrykkjer her klårt og tydeleg at dette var noko han hadde for vane å gjere. I linje 4 får me ein akkusativ med infinitiv, der meās står til nūgās, eit plūrālia tantum-substantiv, ɔ: eit substantiv som får ei ega tyding når det står i fleirtal. Eg tek aliquid substantivisk her, altså som pronomen. Som utfyllande infinitiv til solēbās i linja over, får me putāre. Og endeleg tek eg nūgās meās esse som akkusativ med infinitiv. Ei meir normal ordstilling hadde dermed vore tū solēbās putāre nūgās meās aliquid esse.

5 byrjar med iam tum, begge tidsadverb, og ein må forstå iam som forsterkar til tum. Cum kjem inn som konjunksjon, og her måtte eg ty til Latin Stackexchange for å finne ut kvifor verbet er i indikativ:

[…] with a single type of exception, cum In direct speech most often takes an indicative, and always when followed by a present or future tense. Even in the past, the mood is indicative when expressing the time(s) at which an event took place.

When to use cum + subjunctive and when cum + indicative

Da får me at ausus blir predikat til verbet, og ein kan kanskje ta ūnus som det same (?); medan Ītalōrum blir ein avgrensande genitiv.

I linje 6 får me først ei direkte objektsledd (akkusativ), som står til det samansette verbet ausus es explicāre, og trībus chartīs doctīs trur eg er ein slags kombinasjon av ein lokativ og ein instrumentell ablativ; eg må sjå på denne seinare. Linje 7 fortset med Jupiter sett i vokativ som ei påkalling, og ho vert avslutta med eit adjektiv i ablativ, som står til det førnmende verket.

8 opnar med eit adverb; det tyder omtrent «på kva for ein måte som enn»; vert fulgd av ein imperativ (til Cornēl) og tibī̆ som indirekte objekt. Eg forstår quicquid som akkusativ (direkte objekt) til verbet, og da må vel hoc vere det same (?), medan libellī då må stå som genitiv til dette.

9 opnar med eit samansett ord, som eg trur blir adverb grunna det siste leddet; første ledd tyder «av kva slag» medan siste ledd tyder «kva for enn», «kva no for eit slag» eller liknande. Pronomenet som kjem, må vere objekt til verbet i neste linje, ein vokativ fyljger på, og så, i linje 10 kjem ei samanlikning, med ūnō […] saeclō som samanlikningsledd i ablativ. Maneat er ein ønskekonjunktiv, og perenne er eit tidsadverb.

Siste merknad

Dei punkta eg var usikker på, lyt eg kome att att når eg me får flyttelasset vårt hit til Skottland. I mellomtida: Det var verkeleg triveleg å endeleg få setje seg ned med latinsk poesi att; eg vonar du syntes det var verdt å lese heilt hit. Det kjem meir seinare!

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16

Catulls 16. dikt: Forsvaret av manndommen

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Ciceros glimrende oppsummering: Å være, heller enn å synes. Og ja, det skal være i passiv.

Catulls 16. dikt – eller sang som de gjerne benevnes – var ansett som så grovt, at det godt ut i det 20. århundret var uoversatt i publikasjoner. Skulle man i det hele tatt finne det oversatt, var gjerne det viktigste partiet, åpningslinja – som gjentas med fornyet mening til slutt – sterkt forfinet, som i Nuts to you, boys, nuts and go to hell. En nyere britisk oversettelse som er langt mer presis, er I will bugger you and face-fuck you.;¹¹⁸ verbet to bugger betyr bokstavelig talt Penetrate the anus of (someone) during sexual intercourse.¹¹⁹ Selv i dag, to årtusener senere, ble bruken av diktet del av en stor arbeidsrettsskandale i England, med påfølgende kommentering i alt av mediehus; BBC og konservative aviser skilte seg ut ved at de ikke en gang ville vise hva teksten faktisk betød på engelsk.¹²⁰

Diktet er et av de sterkeste eksemplene på hvordan Catull lekte seg med uttrykk, og gjennom håndverket hans gis leseren en ny opplevelse av det man akkurat hadde lest bare få linjer tidligere. Sentralt for diktet er mannsrollen. Nyere antropologi har vist at et samfunn ikke bare har én maskulinitet og én femininitet, men heller ei hegemonisk kjønnsrolleoppfatning, definert av den til enhver tid gjeldende samfunnseliten, med den konsekvens at de som ikke er del av eliten enten følger dem så godt de kan, eller velger seg å være utenfor paradigmet, i et kjønnsrollemønster som følgelig oppfattes som avvikende, utilstrekkelig eller mindreverdig. Denne kompleksiteten er å finne også i antikke kjønnsroller, og problemene kan ofte ses knyttet til det seksuelle.¹²¹ Sentralt for dette diktet er dermed om man kan identifisere mannen og mandigheta gjennom dikterens tekster eller ei,¹²² og det er nettopp dette spørsmålet som gjør at åpnings- og avslutningslinjene veksler så sterkt på hverandre. La oss først se på teksten i latinsk originaltekst:

Etter å ha gjennomgått kommentarer jeg har fått til kapitlene, har jeg sett behovet for å korrigere gjendiktninga av Catul. 16. Det ene jeg har gjort, er å få nordlendingen tydeligere frem i gjendiktninga ved å endre dikter til dekter. Strengt tatt skulle det helst ha vært med -ar-ending, men siden jeg har valgt å gjendikte det til min dialekt (ɔ: slik jeg snakker dialekten min), inkludert «feilene» et langt liv sørpå har «påført» den, har jeg valgt å bruke -er-endingene.

Den viktigste endringa er i linje 5. Originalen lyder Nam castum͡ esse pium poētam, og det var tre ting jeg ønsket å inkludere:

1. Nam: Uttrykker «jo», «dog», «ja», «for», «nemlig», og for øvrig en bekreftelse av innholdet som følger; det er altså ofte et forsterkende ledd. Latinsk ordbok beskriver det som en partikkel, da kausalt (angir grunnen til det som tidligere er sagt) (…); eksplikativt (dvs. som en nærmere forklaring el. opplysning til det foregående) (…); i spørsmål, forsterkende: «da», «vel»; henges i alm. etter et spørrende ord.. Jeg har uttrykt dette ved et midtstilt «jo».
2. castum͡ esse decet: Omsnudd blir dette det sømmer seg å være kysk/from/osv..
3. pium poētam: Allitterasjonen måtte være med, så jeg endret det tidligere «poet» til «dikter» og fikk dermed dydig dikter. Jeg ble indirekte gjort oppmerksom på av Pappa at trykksterk -i- selvfølgelig skal være -e-, så jeg endte opp med dydig dekter. Hadde jeg skrevet på «reinere» svolværing, hadde det stått dydig dektar, men -ar-endingene har aldri blitt naturlig for meg, så jeg valgte å holde meg til -er.

Jeg har for øvrig kursivert «é» i linje 4, og endret linje 6 til førr han sjøl, både fordi ipsum peker til ham, fordi det bedre får frem arsisene (de lange slagene), og fordi det faktisk er en mer presis gjengivelse av originalen.

Pēdīcābō ego vōs et irrumābō, Aurēlī pathice et cinaede Fūrī, quī mē ex vērsiculīs meīs putastis, quod sūnt mōlliculī, parum pudīcum. Nam castum esse decet pium poētam ipsum, versiculōs nihil necesse est; quī tum dēnique habent salem ac lepōrem, sī sunt molliculī ac parum pudīcī, et quod prūriat incitāre possunt, nōn dīcō puerīs, sed hīs pilōsīs quī dūrōs nequeunt movēre lumbōs. Vōs, quod mīlia multa bāsiōrum lēgistis male memarem putātis? Pēdīcābō ego vās et irrumābō.

Endret 2.1.2017: «i gang» ble erstattet med «i gjænge» for å få linje til å gå opp metrisk.

Til gjendiktninga har jeg valgt nordnorsk mål, av to årsaker: Det høver seg veldig godt, tatt i betraktning den sterkt muntlige karakteren diktet har; og metrikken lar seg langt bedre løse i den viktige åpningslinja, grunnet apokoperinga som hører til dialekten. Jeg må likevel får advare sarte sjeler om at teksten fortsatt er sterk kost:

Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers, din kuksuger, Aurel, og rumpis,¹²⁴ Furius, som har meint utfra småvers æ har dikta, som é søt, at æ sjøl ska vær en mjuking! Kyskhet søm’ sæ jo førr en dydig dekter, førr han sjøl, men det gjellj da ikkje småvers, og særlig når de har litt viddj og ynjde, vess det é litt usømmelig og småfrækt,¹²⁵ også vess de kanj klar å ægg fræm kløe… Hos gluntjan? Nei, æ meina dæm med kroppshår, dæm som ikkje får støle læm i gjænge. Væl, så dokker har læst om kyss i mange tus’n, og si’r at æ e minnjer manjdig? Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers.

Referanser

¹¹⁸ Fra bloggen Bookkake, hentet 21. august 2015 kl. 8.49.

¹¹⁹ Oxford Dictionaries, søkeord bugger, hentet 18. august 2015 kl. 18.42; Beard 2009; Quinn 2003 (1973): 143f.

¹²⁰ Beard 2009; Higgins 2009.

¹²¹ McGinn 1998: 165f, og særlig n. 15; Williams (2010: 180) forteller at According to the Priapic prime directive, a real man must always and only play the insertive role in hierarchically constructed encounters of this sort. og videre at Since men who played the insertive role were performing precisely the action [of penetration] that was understood to be masculine by definition, the noun vir (”man•) and its derivative adjectives and adverbs often have a specific nuance, referring not simply to a biological male male but to a fully gendered ”real man,• that is, one who penetrates.

¹²² Beard 2009.

¹²³ [Kommentar i fotnote, ikke av relevans her.]

¹²⁴ Her støtter jeg meg på Norsk ordbok: rumpis.

¹²⁵ Jeg støtter meg her på forslaget til Quinn (2003 (1973): 144f) hva gjelder denne tolkninga.

Bibliografi

• Bookake: Hovedside, Dirty Mondays: Catullus 16.
• Oxford Dictionaries.
• Beard, Mary: Pedicabo ego vos et irrumabo: what was Catullus on about?, fra The Times Literary Supplement, seksjonen A Don’s Life, publisert 25. november 2009.
• Higgins, Charlotte: Catullus still shocks 2,000 years on, fra The Guardian, seksjonen Charlotte Higgins on Culture, publisert 24. november 2009.
• McGinn, Thomas A. J.: Prostitution, Sexuality and the Law in Ancient Rome, Oxford University Press, New York, 1998.
• Williams, Craig A.: Roman Homosexuality, andre utgave, Oxford University Press, Oxford / New York, 2010.
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5

Status kapittel Ⅳ

Jeg jobber fortsatt med det fjerde kapittelet, og har avsluttet gjennomgangen min av Sulpicia. Jeg har utsatt Catull lenge nå, selv om han står før henne i teksten, fordi jeg har visst at det var mer arbeid med ham. Å arbeide med kortere dikt før ham, gjorde det enklere for meg nå som jeg skulle begi meg ut på tekstene hans, som jeg synes har vært vanskeligere å komme forstå og la meg begeistre for, slik Sulpicia gjorde. Catull har vetnet lenge har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Men nå er jeg altså i gang, og første dikt av ham er ferdig bearbeidet typografisk og ferdig oversatt.

Gāius Valĕrius Catullus (87–54)

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Moderne Catullus-byste fra Sirmione, Italia. Kilde: Encyclopædia Britannica. Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 (Generic)

Den fremste representanten for stilskolen som av Cicero ble kalt neoterikerne – neōteroi eller poētae novī: de nye dikterne – var Catull. De var ei gruppe diktere som lot seg inspirere av særlig grekeren Kallímakhos (3. årh. fvt.) samt den mer samtidige Parthénios av Nikea, som kom til Rom rundt slutten av 70-tallet fvt. Det ser ut til å ha blitt moteriktig for aristokratene fra slutten av det andre århundret fvt. å vise seg frem ved å resitere noen linjer poesi som imiterte den greske, erotisk-sentimentale diktninga. Dermed ble sjangrene for småvers (klassifisert som lyrikk og epigram) blant elitens mest populære tidsfordriv.¹⁰⁵ De nye dikterne var beundrere av a Callimachean aesthetic of brevity and learned wit,¹⁰⁶ men diktere som Catull ga det en klart romersk karakter:

Balanced understatement is the keynote, passing easily from colloquialism to angry insult with devastating directness, or to the obsessive repetition of phrases which seem to change in meaning each time they recur; or sliding off with equal assurance into succinctly evocative imagery. The style of the elegiac fragments is drier: the main tool here is logic rather than imagery; the dominant mood, a charactericstically Roman determination to get things straight — or, on less important occasions, to expose a fool to ridicule by the ironic use of antithesis and juxtaposition.¹⁰⁷

Catull ble omtalt og sitert både i samtida og ettertida med stor respekt. Man antar han virket fra en gang rundt 61–60 og frem til rundt 54, og Lesbia – pseudonymet han gir puella-en sin – var sannsynligvis velkjent i samtida som den beryktede Clodia, som ble gjort til latter av Cicero da han forsvarte den tidligere elskeren M. Caelius Rufus mot beskyldningene hennes om bl.a. forgiftningsforsøk. Skal man tro ryktene som verserte, som Catullus refererer til i 79. dikt, holdt hun seg ikke bare med flere elskere, men hadde også et seksuelt forhold til egen bror.¹⁰⁸

Flesteparten av Catulls 116 bevarte dikt og fragment er korte, og kan nærmest beskrives som epigrammatiske.¹⁰⁹ Språklig forsøker de å gi oss inntrykk av at vi hører dikterens egen stemme, og de er dermed nokså nær dagligtalen, som under Catull var i en overgangsfase; man finner derfor en del gammeldagse former som senere skribenter ikke bruker, men dette er nok ofte bevisste valg gjort av dikteren for å skape en følelse av påtatt høytidelighet. Obskøniteter brukes fritt, men ikke tilfeldig, og plasseres gjerne tekstlig for å skape en kontrast som gjør at de kan oppleves med den hele og fulle tyngden sin. Som hos Sulpicia – ei samtidig av ham, som ser ut til å både gjennom ektemannen og broren sin å ha blitt del av Catulls diktersirkel (se s. 22) – brukes neologismer fritt (nyskapte ord, gjerne for komisk effekt). Han har dessuten et rikt utvalg av sammensatte ord og diminutiver, som (&0133;) express [a complex] attitude, to the object named or described, ranging between the extremes of irony and pathos. Sometimes the diminutive mocks; sometimes it expresses affection; some­times it claims sympathy (…).¹¹⁰

De to viktigste diktene for studiet vårt av Catull, er de velkjente diktene 5 og 16. Begge diktene er skrevet i hendekasyllabisk meter, altså tre arsiser, fulgt av to thesiser, og deretter tre trokéiske føtter der siste fots sluttelement som anceps har tvetydig lengde.¹¹¹ I det 5. diktet erklærte han kjærligheten sin for henne og omverden, og lot oss få vite at de ikke kom til å bry seg om hva gamle, misunnelige, sladrende menn mener om dem. I det 16. diktet forsvarer Catull æra si, og vennene Fūrius og Aurēlius får høre at ikke er han bare mann, men mer mannfolk enn hva de kan håndtere.

Referanser

¹⁰⁵ Konstan i Harrison 2005: 350f; Levene i Harrison 2005: 32; Quinn 2003 (1973): xiii.

¹⁰⁶ Konstan i Harrison 2005: 351.

¹⁰⁷ Quinn 2003 (1973): xxviii.

¹⁰⁸ Quinn 2003 (1973): xii, xvi–xix og 414, sistnevnte av disse med referanse til Ciceros taler for Caelius, mot Pīsō og for Sestius (Cael. 32, 36 og 78, Pis. 28 og Sest. 16).

¹⁰⁹ Diktene 61–68 er fra 48 til 408 linjer lange.

¹¹⁰ Hemelrijk 1999: 149; Quinn 2003 (1973): xxvii–xxxi – sitatet s. xxxi.

¹¹¹ For grunnleggende metrikk, se under gjennomgangen av elegisk distikhon s. 28. de tidligere bloggpostene (Ⅰ, Ⅱ) mine om Properts.

Bibliografi

• Harrison, Stephen (red.): A companion to Latin literature, Blackwell Publishing, 2005. Herunder:
• Konstan, David: Friendship and Patronage
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.
• Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Catullus’ femte dikt: Vi skal leve, mi Lesbia

Latinsk originaltekst

Vīvāmus mea Lesbia atque amēmus rūmōrēsque senum sevēriōrum omnēs ūnius aestimēmus assis! Sōlēs occidere et redīre possunt; nōbis cum semel occidit brevis lūx, nox est perpetua ūna dormienda. Dā mī basia mīlle, deinde centum; dein mīlle altera, dein secunda centum; deinde usque altera mīlle, deinde centum. Dein cum mīlia multa fēcerimus – conturbābimus illa, nē sciāmus, aut nē quis malus invidēre possit, cum tantum sciat esse bāsiōrum.

Gjendiktning av undertegnede

La oss leve mi, Lesbia, og elske, og det sladderet til de gamle, gretne – la oss verdsette alt sånt fjas én as!¹¹³ Soler dør, men de vender òg tilbake; én gang dør jo for oss det korte lyset – i den evige natta sover alle. Gi meg ett tusen kyss, så hundre nye; enda følg på med tusen, derpå hundre; og så tusener til, og enda hundre. Når vi, deretter, har gjort mange tusen – la oss rote dem sammen så det ikke vites, hvis noen kaster ondt på oss, av oss hvor mange av kyss vi har latt telles.

Myntenhet som i seinrepublikken var lik ¹⁄₂₄ pund kobber (L.o.: ās).

Med unntakt av linje fem, som krever av leseren å lese linja med et uvant trykk på for, synes jeg oversettelsen/gjendiktninga fungerer bra. Tips til hvordan løse linje 5 mottas med stor takk! Tilføyelse, litt senere i dag: Jeg fant ei bedre oppbygging av fjerde og femte linje, og synes de fungerer godt nå. (Tidligere formulering: Dø kan solene, og kan snu tilbake, | én gang dør jo det korte lyset for oss;