Lingua latīna: Catullus 1

Frå Wikimedia Commons.

Ei av gåvene eg fekk til jul, frå bestemor, var Loeb 1987-utgåva av Catullus / Tibullus / Pervigilium Veneris. Catullus : Translated by F W. Cornish. Tibullus : Translated by J. P. Postgate. Pervigilium Veneris : Translated by J. W. Mackail, andre utgåve, revidert av G. P. Goold, red. Jeffrey Henderson, LCL 6, Harvard University Press, Cambridge i Massachusets og London i England, 1987, ISBN 978‑0‑674‑99007‑4) Dei som har lest bloggen min tidlegare, veit at eg er svak for romersk poesi (og no som eg skal lære meg gresk, kjem sikkert dei greske poetane til å kome med på kjøpet), og at eg trivast godt med både å analysere grammatikken i dikta og å gjendikte dei.

For dei som ønskjer, her er ei lita liste over noko av det eg har skrive om romersk lyrikk:

• Lingua latīna: Sulpicia i oversettelse, dikt 4 og 6
• Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5
• Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16
• Lingua latīna: Sulpicias dikt om møtet med Cerinthus
• Lingua latīna: Martial om lesbiske forhold (Mart. 1.90)
• Lingua latīna: Tibull om alderdommen
• Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ
• Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ

Eg har lenge tenkt at det hadde vore morosamt å jamnt kome med omsetjingar og kan hende gjendiktingar av romersk lyrikk, å kanskje følgje ein forfattar eit stykkje på vegen, for slik å få noko som kan bli eit komplett korpus til utgjeving. Catull er ein særs spanande diktar, særdeles urban i være- og uttrykksmåte, som for oss i dag framstår som meir plump – men det er sjølvklart før me går i djubda på han. Han har lest sin greske poesi, og dess meir ein les av han, dess meir blir ein i stand til å setje pris på han som diktar og venleiken i lyrikken hans.

Om diktaren

Eg har jo skrive om Catull før, så for ein meir djupgåande presentasjon av han, ta ein kikk på Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5, der eg presenterer utdrag frå masteroppgåva mi. Det fylgjande er basert på innleiinga i boka som nemnd innleiingsvis, samt teksten lenka over.

Gāius Valĕrius Catullus levde frå 87 til 54 f.v.t., eller frå 84 – med desse gamle diktarane har me ofte usikre dateringar. Han kom frå Vērōna, som er nordaust i Italia, ikkje langt unna Venezia. Han skal ha kome til ikring 62, og året etter – i 62 – blei han kjend med Clōdia, som seinare blei latterleggjort av Cicero i noko som (utan å ha lest forsvarstalen hans) ser ut til å ha arta seg som ein īnfāmia-sak. Hoveddelen av Catulls dikt handlar om det ulykksame forholdet mellom han og Clōdia, som han kjærleg (og hatefullt) omtala med det metrisk samsvarande kjælenamnet Lesbia; som den danna mannen han var, var det sjølvsagt ei tilvising til Sapfo (Σαπφώ (Sapphṓ) / Ψάπφω (Psápphō)). Han blei kjend med dei mektigaste familiane i Roma, Julius Cæsar inkludert, og levde eit urbant liv blant eliten.

Manuskripttradisjonen er knytt til dokumentet kjent som «V» for «Vērōnēnsis», som ein veit var i Verona i det trettande hundreåret og forsvann derifrå før hundreåret var omme. Dette og ein kopi av det blei opphavet til tre manuskript: eitt som skal vere ei direkte avskrift frå 1370; eitt datert 1375; og eitt litt yngre einn 1375-manuset, men kanskje frå same år. I tillegg ei ein antologi frå det niande hundreåret som har med dikt 62, inkludert dei same feilane som dei tre andre manusa har, som gjer at ein meinar det kjem frå same hyperarketype som V.

Dikt 1

Gāī Valerī Catullī, Vērōnēnsis liber: carmen prīmum

Hendekasyllabisk meter: ⏓ ⏓ – ⏑ ⏑ – ⏑ – ⏑ – ⏓. Dette blir gjerne delt inn i 3 + 2 + 2 + 2 + 2.

Cui dōnō lepidum novum libellum āridō modo pūmice expolītum? Cornēlī, tibi: namque tū solēbās meās esse aliquid putāre nūgās, iam tum cum ausus es ūnus Ītalōrum omne aevum tribus explicāre chartīs doctīs, Iuppiter, et labōriōsīs quārē habē tibi quicquid hoc libellī, quālecumque; quod, ō patrōna virgō, plūs ūnō maneat perenne saeclō

Gāi(us) Valer(ius) Catull(us)s veronesiske bok: første sang

Direkte oversettelse linje for linje.

Til kven gjev eg dette behagelege, nye heftet, med tørr – no nettopp – pimpstein glatta ut? Åt Cornēlius, åt deg: for du pleide å ha for vane å sjå [desse] småtteria mine [for] å vere noko som helst, heilt sidan so lengje sidan, da du våga – åtleine blant italienarane – alle tideverv å legge fram i tre bind lærde – Jupiter! – og jobba strevsommeleg. Difor, ta og behold du, kva no enn det er, dette heftet, kva no enn for eit slag [det måtte vere]; for – o, muse Venus – måtte det vedvare varig, meir enn eitt hundreår.

Gjendikta, metrisk versjon

Kæm ska få dette fine, nye hæftet, som nu nættopp e jævna ut med pimpstein? Du Cornel, førr du hadde jo førr vane: Pusleri? Nei, nu jossa du nu godt, du. Heilt fra da du, som ensom italjæner, våga dæ på å skriv om altj i lærde binnj – tre støkk! – store Jupiter, du strævde. Ta nu dæffør, ka ennj førr bok ho vis sæ, ka nu ennj førr et slag ho e, mi Venus, hundreårig, det ber æ at ho vares.

Kommentar til grammatikk

No har det seg slik at alle grammatikkane og ordbøkene mine er i Tromsø, men eg skal gjere eit forsøk.

1Verset opnar med dativ for indirekte objekt. Verbet er heilt normal presens aktiv indikativ (1. person singularis). Dei tre akkusativane som kjem, er alle direkte objekt av verbet i linje 2. 2Deretter kjem det ein midlets ablativ som står i hyperbaton til substantivet pūmice, med tidsadverbet modo i mellom. Expolītum er perfektum passiv partisipp og står dermed som adjektiv til objektet i linja over.

3Mottakaren og pronomenet står begge i dativ, som indirekte objekt. Namque er konjunksjon, og pronomenet står til verbet som kjem, som er imperfektum aktiv indikativ 2. person singularis; imperfektum uttrykkjer her klårt og tydeleg at dette var noko han hadde for vane å gjere. I linje 4 får me ein akkusativ med infinitiv, der meās står til nūgās, eit plūrālia tantum-substantiv, ɔ: eit substantiv som får ei ega tyding når det står i fleirtal. Eg tek aliquid substantivisk her, altså som pronomen. Som utfyllande infinitiv til solēbās i linja over, får me putāre. Og endeleg tek eg nūgās meās esse som akkusativ med infinitiv. Ei meir normal ordstilling hadde dermed vore tū solēbās putāre nūgās meās aliquid esse.

5 byrjar med iam tum, begge tidsadverb, og ein må forstå iam som forsterkar til tum. Cum kjem inn som konjunksjon, og her måtte eg ty til Latin Stackexchange for å finne ut kvifor verbet er i indikativ:

[…] with a single type of exception, cum In direct speech most often takes an indicative, and always when followed by a present or future tense. Even in the past, the mood is indicative when expressing the time(s) at which an event took place.

When to use cum + subjunctive and when cum + indicative

Da får me at ausus blir predikat til verbet, og ein kan kanskje ta ūnus som det same (?); medan Ītalōrum blir ein avgrensande genitiv.

I linje 6 får me først ei direkte objektsledd (akkusativ), som står til det samansette verbet ausus es explicāre, og trībus chartīs doctīs trur eg er ein slags kombinasjon av ein lokativ og ein instrumentell ablativ; eg må sjå på denne seinare. Linje 7 fortset med Jupiter sett i vokativ som ei påkalling, og ho vert avslutta med eit adjektiv i ablativ, som står til det førnmende verket.

8 opnar med eit adverb; det tyder omtrent «på kva for ein måte som enn»; vert fulgd av ein imperativ (til Cornēl) og tibī̆ som indirekte objekt. Eg forstår quicquid som akkusativ (direkte objekt) til verbet, og da må vel hoc vere det same (?), medan libellī då må stå som genitiv til dette.

9 opnar med eit samansett ord, som eg trur blir adverb grunna det siste leddet; første ledd tyder «av kva slag» medan siste ledd tyder «kva for enn», «kva no for eit slag» eller liknande. Pronomenet som kjem, må vere objekt til verbet i neste linje, ein vokativ fyljger på, og så, i linje 10 kjem ei samanlikning, med ūnō […] saeclō som samanlikningsledd i ablativ. Maneat er ein ønskekonjunktiv, og perenne er eit tidsadverb.

Siste merknad

Dei punkta eg var usikker på, lyt eg kome att att når eg me får flyttelasset vårt hit til Skottland. I mellomtida: Det var verkeleg triveleg å endeleg få setje seg ned med latinsk poesi att; eg vonar du syntes det var verdt å lese heilt hit. Det kjem meir seinare!

Lingua latīna: Oppdatert versjon av Sulpicia 6

I arbeidet mitt med artikkelen min fra masteroppgaven min har jeg gjort noen nydiktninger og gjendiktninger av diktene jeg tok for meg. I Sulpicia 6 ble jeg etterhvert så brydd av linje 1 og 3, at jeg brukte noe tid (sikkert for mye tid) på å se om jeg kunne løse dem bedre både metrisk og ikke minst språklig. Den nye versjonen kan leses i den opprinnelige posten min om Sulpicias dikt 6. Begrunnelsen for endringa står i forkant av diktet.

Lingua latīna: Sulpicias dikt om møtet med Cerinthus

Etter å ha lest gjennom det jeg har skrevet så langt i artikkelen min, fant jeg ut at jeg måtte ta med hele Sulpicias dikt, ettersom hovedfokuset mitt i andre del av oppgaven er nettopp hvordan hun skiller seg fra de mannlige dikterne. Til masteroppgaven min hadde jeg bare oversatt de to første og to siste linjene, da det var disse som var viktigst i den konteksten, men nå kan jeg presentere et forsøk på gjendiktning av henne.

Sulpicia er for øvrig ikke ei enkel dikterske å ta fatt på; hun skriver særs kompakt, og bruker latinens muligheter til å skape spenninger mellom linjene på en herlig utfordrende, provoserende måte. Leseren hennes må være intelligent, slik hun selv var, og ta seg tid til å grave dypt i linjene, for hver strofe, hvert vers, hvert ord har ei mening som blir dypere dess mer man graver. Jeg hadde aldri trodd at poesi skulle fenge meg! Men det var Sulpicia som for alvor viste meg poesiens skjønnhet.

Diktet

I prosaoversettelse

Prosaoversettelsen er i veldig stor grad veiledet av prof. em. Synnøve des Bouvrie. Her og der synes mine variasjoner over det, særlig en del av plassene der det merkes at teksten ikke føles norsk, da fordi jeg ønsket å bevare en tekstnær oversettelse for å forstå grammatikken bedre. Merk at der latin forekommer, er det bare å holde pekeren oppe for å få opp ballongtekst med den norske oversettelsen.

sit mihī pudōrī): det er meg til skam

tēxisse, av tegō, tēxī, tēctum (3.): romerske muser, diktere

1–2: Endelig har kjærligheten kommet i slik grad til meg, at ryktet å ha dekket den til er meg mer til skam enn å ha blottlagt den for noen.

vårt (nostrum): poetisk flertall Kytherēia = gudinna fra Kythēra = Afrodite (ɔ: Venus).

camēnae: romerske muser, diktere

3–4: [Utbedd = Overtalt] av musene mine har Kytherea bragt ham og plassert ham i fanget vårt.

5: Venus har innløst løftene sine: La den fortelle om gledene mine
6: hvis noen vil sies å ikke ha hatt sine.

peccasse peker til nūdasse i linje 2.

7–8: Jeg ville ikke betrodd noe til forseglede tavler for at ingen skal lese meg før enn min [kjæreste].

taedeō, -uī, -ītum (2): å være lei av, ha avsmak for, å avsky. Merk at i Latinsk ordbok står dette ført som et middelalderverb, men det er da åpenbart ikke riktig.

9–10: Men det gleder meg å ha vært usømmelig, det avskyr meg å skape ansikter for omdømmet; la meg omtales som verdig og å ha vært med en verdig mann

Sulpicia 1 på latin

Tandem vēnit amor, quālem tēxisse pudōrī quam nūdasse alicui sit mihī, Fāma, magīs. Exōrāta meīs illum Cytherēa Camēnīs attulit in nostrum dēposuitque sinum. Exoluit prōmissa Venus: mea gaudia narret, dīcētur sī quis nōn habuisse sua. Nōn ego sīgnātīs quicquam mandāre tabellīs, mē legat ut nēmō quam meus ante, velim, sed peccasse iuvat, vultus compōnere fāmae taedet: cum dīgnō dīgna fuisse ferar.

Sulpicia 1, gjendiktet til norsk

Gjendiktning per 26. januar 2017 (ll. 1–2 og 9–10 var opprinnelig gjendiktet til masteroppgaven:

Endelig har slik en kjærlighet kommet at ryktet å skjule den er meg mer til skam enn å ha lagt den til blott. Overtalt av camenaen¹ min har Kythéras guddom² bragt ham til oss og latt fanget vårt ta ham imot. Venus’ løfter er innløst: La gledene mine fortelles, hvis det nå sies av en sine å ikke ha hatt. Ikke vil jeg at dette betros til forseglede tavler, slik at ingen før ham skal kunne lese om meg, men det ukyske gledet meg – maskebekledning for ryet skydde jeg: ærbar var han; ærbar skal jeg bli sagt.

Referanser

¹ Camēna eller ei camena (altså både egen- og fellesnavn) var ei sanggudinne, altså ei muse (Latinsk ordbok: Camēna). I Antikkleksikon (camenae) beskrives de som kildenymfer som kunne spå om fremtiden, senere identifisert med musene.

² Afrodite, altså Venus (men her benevnt med det greske opphavet sitt).

Lingua latīna: Martial om lesbiske forhold (Mart. 1.90)

Dette diktet ble publisert i mastergradsavhandlinga mi (Cinaedus: Seksuamoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, UiT Norges arktiske universitet, høsten 2015), men uten linjene 3–5 gjengitt (jeg utelot dem da de ikke var direkte relevante for diskusjonen jeg førte der). I dag, mens jeg sitter og skriver på artikkelen IHR ønsker meg å skrive fra masteroppgaven min, fant jeg det vel verdt å inkludere ei komplett gjendiktning, så her følger det, Martials dikt 1.90:

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ, s. 96. I den foregående seksjonen diskuterte jeg hvordan homofili kunne være greit, så lenge mannen var dominerende. Skulle han stjele kyss fra en yndling, skulle han kreve dem; skulle han delta i analsex, skulle han gi det; [a]lt dette kan (…) kobles til tanken om penetrerbarhet.

Likevel, disse tingene forteller oss ingen ting om hvordan man så på homofilt samkvem blant kvinner. Den latinske litteraturens tidligste referanse til lesbiske forhold, ble identifisert av Saara Lilja, og er den vittige passasjen fra vers 262 i Plautus’ komedie Truculentus.³⁸ Når vi senere møter på referanser til lesbiske forhold, beskrives de til vanlig med lånordet trĭbăs, -bădis – av gresk τριβάς, gniing – og i latinsk bruk kunne dette også brukes om kvinner som penetrerte andre kvinners kroppsåpninger.³⁹ De aller fleste latinske forfatterne hadde store problemer med å hånd­tere dette aspektet av kvinnelig seksualitet, og Martial skilte seg ikke vesentlig fra forgjengerne. Han, som forgjengerne, har ei i utgangspunktet fordømmende innstilling til homofili, men hos Martial ser vi homofile i det minste fremstilt som individer.⁴⁰

Første gang Martial omtaler lesbiske, er i dikt 1.90; de senere passasjene er 7.67 og 7.70. I 1.90 snakker han om Bassa, og selv om han ikke omtaler henne i gode ordelag, er det klart at Martial forstår henne som et individ, i motsetning til hva som hadde vært vanlig før:

Quod numquam maribus iunctam tē Bassa, vidēbam quodque tibī moechum fābula nulla dabat, omne sed officium circā tē semper obībat turba tuī sexūs, nōn adeunte virō esse vidēbāris, fateor, Lūcrētia nōbīs at tū, prō facinus, Bassa, futūtor erās. Inter sē geminōs audēs committere cunnōs mentīturque virum prōdigiōsa Venus. Commenta es dīgnum Thēbānō aenigmāte mōnstrum, hīc ubi vir nōn est, ut sit adulterium.

Gjendiktning per 20. januar 2017 (ll. 3–5 tilføyd ifht. originalen min i masteroppgaven):

Det at jeg aldri, Bassa, så deg i selskap med mannfolk, eller at ryktene ei så deg i udydig dåd; nei, hver en plikt så du til at ble gjort; omkring deg var alltid kjønnet ditt samlet i flokk – ikke fikk menn komme til; så, la meg røpe, du syntes å være Lucretia for oss, men: Bassa – O, udåd! – vit: horebukk er alt du var. Du våger gjerne la tvillingfitter forenes til ett, og liker at Venus-en din trolsk imiterer menn. Du har skapt ei uhyrlighet verdig tebanernes gåte: Her hvor det ingen mann er, er det allikevel hor.

Ut fra hva Martial forteller, skjønner vi at Bassa var ei frivolen, lesbisk dame. Ikke bare det, men hun så ut til å spille mannsrolla i forholdene sine, som linje 7 hinter til og linje 6 og 8 åpenlyst påstår. La oss først se på uttrykket geminōs … cunnōs: Uttrykket geminī kan naturligvis forstås som «to», men betød normalt «tvillinger». Så hvor kommer perversjonen inn? Varianter av perversjon ble gjerne assosiert med utenlandskhet, og perversjonen ble da gjerne beskrevet med ord fra utlendingens språk. Beskrivelsen av kjønnsorganene og normal seksuell aktivitet påkrevde derimot ikke slike lånord for romerne, skjønt lærde hentet gjerne inn til det latinske vokabularet ikke lånord, men «lånebetydninger»; slik ble grekernes overførte betydning av δίδυμοι for testikler overført til det latinske geminī.⁴¹ Siden Martial i linja over presenterte henne som en futūtor – en rundbrenner (tilsvarende uttrykk for Bassa, som kvinne, skulle ha vært futūtrīx) – kunne en romersk lytter eller leser ha forventet at ordet geminōs skulle knyttes til en manns pung, men Martial knytter det heller til cunnōs, som var det ordinære slangordet tilsvarende vårt «fitte» eller «mus».⁴²

Bassa velger altså å spille et sosialt kjønn (gender) i strid med det biologiske kjønnet (sex) sitt. Dette ga seg særlig til uttrykk i hvordan hun under samleie penetrerte elskerinnene sine, og dermed klart opptrådte som mann. (…) Denne teksten blir kanskje fulgt opp i en post senere; postene blir i så fall lenket

Referanser

³⁸ Som referert av Hallett i Hallett og Skinner 1997: 264.

³⁹ Lewis & Short: «trĭbăs»; Hallett i Hallett og Skinner 1997: 259.

⁴⁰ Brundage 1987: 27; Hallett i Hallett og Skinner 1997: 262. Brundage loc. cit.: >Lesbian relationships excited greater opprobium than did male homosexual liaisons, perhaps because upper-class Roman men found lesbianism threatening to their own sexual self-esteem.

⁴¹ Adams 1982: 68 og 228.

⁴² Om cunnus, se n. 32 s. 95 [i masteroppgaven, mi anmerkning].

Bibliografi

• Adams, J. N.: The Latin Sexual Vocabulary, The Johns Hopkins University Press, Baltimore, 1982.
• Brundage, James A.: Law, Sex, and Christian Society in Medieval Europe, University of Chicago Press, 1987.
• Hallett, Judith P.: Female Homoeroticism and the Denial of Roman Reality in Latin Literature, ss. 255–273, fra Hallett, Judith P. (red.) & Skinner, Marilyn B. (red.): Roman Sexualities, Princeton University Press, Princeton og Chichester, 1997.
• Lewis, Chartlon T., og Short, Charles: A Latin Dictionary, tilgjengelig via Perseus.

Lingua latīna: Tibull om alderdommen

Quam potius laudandus hic est, quem prōle parātā occupat in parvā pigra senecta casā

Tibull 1.10.39f

Tibull skriver som alltid komplekse verselinjer. Hvis man omrokerer linjene, blir det kanskje lettere å skjønne hva han sier: Quam potius laudandus hic est, quem – prōle parātā – pigra senecta in parvā casā occupat.. Jeg syntes det var godt sagt, og lar ordene stå som de er. Hvor mye mer prisverdig han er, ham – med barn [eg. avkom] i hand – den rolige alderdommen opptar i et enkelt hus.

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16

Catulls 16. dikt: Forsvaret av manndommen

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Ciceros glimrende oppsummering: Å være, heller enn å synes. Og ja, det skal være i passiv.

Catulls 16. dikt – eller sang som de gjerne benevnes – var ansett som så grovt, at det godt ut i det 20. århundret var uoversatt i publikasjoner. Skulle man i det hele tatt finne det oversatt, var gjerne det viktigste partiet, åpningslinja – som gjentas med fornyet mening til slutt – sterkt forfinet, som i Nuts to you, boys, nuts and go to hell. En nyere britisk oversettelse som er langt mer presis, er I will bugger you and face-fuck you.;¹¹⁸ verbet to bugger betyr bokstavelig talt Penetrate the anus of (someone) during sexual intercourse.¹¹⁹ Selv i dag, to årtusener senere, ble bruken av diktet del av en stor arbeidsrettsskandale i England, med påfølgende kommentering i alt av mediehus; BBC og konservative aviser skilte seg ut ved at de ikke en gang ville vise hva teksten faktisk betød på engelsk.¹²⁰

Diktet er et av de sterkeste eksemplene på hvordan Catull lekte seg med uttrykk, og gjennom håndverket hans gis leseren en ny opplevelse av det man akkurat hadde lest bare få linjer tidligere. Sentralt for diktet er mannsrollen. Nyere antropologi har vist at et samfunn ikke bare har én maskulinitet og én femininitet, men heller ei hegemonisk kjønnsrolleoppfatning, definert av den til enhver tid gjeldende samfunnseliten, med den konsekvens at de som ikke er del av eliten enten følger dem så godt de kan, eller velger seg å være utenfor paradigmet, i et kjønnsrollemønster som følgelig oppfattes som avvikende, utilstrekkelig eller mindreverdig. Denne kompleksiteten er å finne også i antikke kjønnsroller, og problemene kan ofte ses knyttet til det seksuelle.¹²¹ Sentralt for dette diktet er dermed om man kan identifisere mannen og mandigheta gjennom dikterens tekster eller ei,¹²² og det er nettopp dette spørsmålet som gjør at åpnings- og avslutningslinjene veksler så sterkt på hverandre. La oss først se på teksten i latinsk originaltekst:

Etter å ha gjennomgått kommentarer jeg har fått til kapitlene, har jeg sett behovet for å korrigere gjendiktninga av Catul. 16. Det ene jeg har gjort, er å få nordlendingen tydeligere frem i gjendiktninga ved å endre dikter til dekter. Strengt tatt skulle det helst ha vært med -ar-ending, men siden jeg har valgt å gjendikte det til min dialekt (ɔ: slik jeg snakker dialekten min), inkludert «feilene» et langt liv sørpå har «påført» den, har jeg valgt å bruke -er-endingene.

Den viktigste endringa er i linje 5. Originalen lyder Nam castum͡ esse pium poētam, og det var tre ting jeg ønsket å inkludere:

1. Nam: Uttrykker «jo», «dog», «ja», «for», «nemlig», og for øvrig en bekreftelse av innholdet som følger; det er altså ofte et forsterkende ledd. Latinsk ordbok beskriver det som en partikkel, da kausalt (angir grunnen til det som tidligere er sagt) (…); eksplikativt (dvs. som en nærmere forklaring el. opplysning til det foregående) (…); i spørsmål, forsterkende: «da», «vel»; henges i alm. etter et spørrende ord.. Jeg har uttrykt dette ved et midtstilt «jo».
2. castum͡ esse decet: Omsnudd blir dette det sømmer seg å være kysk/from/osv..
3. pium poētam: Allitterasjonen måtte være med, så jeg endret det tidligere «poet» til «dikter» og fikk dermed dydig dikter. Jeg ble indirekte gjort oppmerksom på av Pappa at trykksterk -i- selvfølgelig skal være -e-, så jeg endte opp med dydig dekter. Hadde jeg skrevet på «reinere» svolværing, hadde det stått dydig dektar, men -ar-endingene har aldri blitt naturlig for meg, så jeg valgte å holde meg til -er.

Jeg har for øvrig kursivert «é» i linje 4, og endret linje 6 til førr han sjøl, både fordi ipsum peker til ham, fordi det bedre får frem arsisene (de lange slagene), og fordi det faktisk er en mer presis gjengivelse av originalen.

Pēdīcābō ego vōs et irrumābō, Aurēlī pathice et cinaede Fūrī, quī mē ex vērsiculīs meīs putastis, quod sūnt mōlliculī, parum pudīcum. Nam castum esse decet pium poētam ipsum, versiculōs nihil necesse est; quī tum dēnique habent salem ac lepōrem, sī sunt molliculī ac parum pudīcī, et quod prūriat incitāre possunt, nōn dīcō puerīs, sed hīs pilōsīs quī dūrōs nequeunt movēre lumbōs. Vōs, quod mīlia multa bāsiōrum lēgistis male memarem putātis? Pēdīcābō ego vās et irrumābō.

Endret 2.1.2017: «i gang» ble erstattet med «i gjænge» for å få linje til å gå opp metrisk.

Til gjendiktninga har jeg valgt nordnorsk mål, av to årsaker: Det høver seg veldig godt, tatt i betraktning den sterkt muntlige karakteren diktet har; og metrikken lar seg langt bedre løse i den viktige åpningslinja, grunnet apokoperinga som hører til dialekten. Jeg må likevel får advare sarte sjeler om at teksten fortsatt er sterk kost:

Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers, din kuksuger, Aurel, og rumpis,¹²⁴ Furius, som har meint utfra småvers æ har dikta, som é søt, at æ sjøl ska vær en mjuking! Kyskhet søm’ sæ jo førr en dydig dekter, førr han sjøl, men det gjellj da ikkje småvers, og særlig når de har litt viddj og ynjde, vess det é litt usømmelig og småfrækt,¹²⁵ også vess de kanj klar å ægg fræm kløe… Hos gluntjan? Nei, æ meina dæm med kroppshår, dæm som ikkje får støle læm i gjænge. Væl, så dokker har læst om kyss i mange tus’n, og si’r at æ e minnjer manjdig? Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers.

Referanser

¹¹⁸ Fra bloggen Bookkake, hentet 21. august 2015 kl. 8.49.

¹¹⁹ Oxford Dictionaries, søkeord bugger, hentet 18. august 2015 kl. 18.42; Beard 2009; Quinn 2003 (1973): 143f.

¹²⁰ Beard 2009; Higgins 2009.

¹²¹ McGinn 1998: 165f, og særlig n. 15; Williams (2010: 180) forteller at According to the Priapic prime directive, a real man must always and only play the insertive role in hierarchically constructed encounters of this sort. og videre at Since men who played the insertive role were performing precisely the action [of penetration] that was understood to be masculine by definition, the noun vir (”man•) and its derivative adjectives and adverbs often have a specific nuance, referring not simply to a biological male male but to a fully gendered ”real man,• that is, one who penetrates.

¹²² Beard 2009.

¹²³ [Kommentar i fotnote, ikke av relevans her.]

¹²⁴ Her støtter jeg meg på Norsk ordbok: rumpis.

¹²⁵ Jeg støtter meg her på forslaget til Quinn (2003 (1973): 144f) hva gjelder denne tolkninga.

Bibliografi

• Bookake: Hovedside, Dirty Mondays: Catullus 16.
• Oxford Dictionaries.
• Beard, Mary: Pedicabo ego vos et irrumabo: what was Catullus on about?, fra The Times Literary Supplement, seksjonen A Don’s Life, publisert 25. november 2009.
• Higgins, Charlotte: Catullus still shocks 2,000 years on, fra The Guardian, seksjonen Charlotte Higgins on Culture, publisert 24. november 2009.
• McGinn, Thomas A. J.: Prostitution, Sexuality and the Law in Ancient Rome, Oxford University Press, New York, 1998.
• Williams, Craig A.: Roman Homosexuality, andre utgave, Oxford University Press, Oxford / New York, 2010.
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.