onsdag 12. august 2015

Lingua latīna: [Bevingede ord] Ⅲ

Mārcī Tullī Cicerōnis Ōrātiōnēs Philippicae

Dagens uttrykk er fra samme tale som de to foregående, fra 114. avsnitt, som avslutning på begrunnelsen hans (cōnfirmātiō). Det virkelig bevingede uttrykket fra denne passasjen kommer i morgen, der han poetisk forteller hva fred er. Grunnen til at jeg valgte akkurat dette korte sitatet i dag, er at det viser svært tydelig hvordan man kan uttrykke mye med få ord, med et sterkt bøyd språk som latin.

Illī quod nēmō fēcerat fēcerunt.

De [mennene] gjorde hva ingen hadde gjort [før dem].
eller
De [mennene] gjorde det som ingen hadde gjort [før dem].

Det Cicero snakker om her, er naturligvis Cæsars drapsmenn, som slik republikkens tilhengere så det tok livet av en som forsøkte å bli konge over romerne. (Som kjent hadde romerne et mildt sagt problematisk forhold til kongsmakt; veien fra konge til tyrann var gjerne kort.) Republikken får et liv og ei sjel i seg selv, i måten Cicero beskriver den, der han sier at Det romerske folket har menn til hvem de kan overlate republikkens ror; hvorenn de er hen i verden, der er forsvaret av hele republikken, eller – heller – der er selve republikken, som så langt bare har hevnet seg selv, og ikke kommet seg. (Cic. Phil. 2.113)

Grammatikken

Setningsstruktur

Hovedsetninga består av kun et subjekt, illī, med tilhørende verb på slutten, fēcerunt. Underlagt subjektet, er dessuten relativsetninga quod nēmō fēcerat.

Spesielle ord
Påpekende pronomen

Latin har, i motsetning til for eksempel norsk og engelsk, et stort utvalg av påpekende pronomen. Hvis man snakker om noe knyttet til en selv, 1. person, brukes hic, haec, hoc, og det oversettes vanligvis med denne eller dette. Hvis man snakker om noe tilknyttet 2. person, bruker man i stedet iste, ista, istud, som på norsk gjerne oversettes med den der / det der. Snakker man om noe fjernere, noe som er der borte, bruker man ille, illa, illud, som gjerne oversettes til den/-ne [der borte] / det/-te [der borte].

I tillegg til de nevnte ordene, kommer dessuten is, ea, id, altså han, hun, den/det; legg merke til at disse er å regnes som påpekende pronomen, og ikke som personlige pronomen. Dette skyldes nok at person uttrykkes gjennom verbet, og at man i de tilfellene man har behov for å nevne hvilken person det er snakk om, heller bruker navn, eller idem, eadem, idem og ipse, ipsa, ipsud. Det førstnevnte betyr den samme, og er ei sammenslåing av is, ea, id og partikkelen -dem. Det sistnevnte betyr selv, f.eks. Caesar ipse sē rēgī fēcit.Cæsar selv gjorde seg til konge.

Relativt pronomen

På norsk bruker vi vanligvis bare ordet som, men vi har også hvem, hva og hvis som kan brukes i så henseende. På latin har man tilsvarende i pronomenet quī, quae, quod, her vist tabulert, for oversiktens skyld:

Deklinasjon av relativpronomenet quī, quae, quod
Entall Flertall
m. f. n. m. f. n.
Dat. og abl. flertall har ei sideform quīs som også kan forekomme; den er lik for alle kjønnene.
Spørrepronomenet quis/quī, quae, quid/quod er foruten formene quis og quid identisk med relativpronomenet quis, quae, quod
Nom. quī quae quod quī quae quae
Akk. quem quam quod quōs quās quae
Gen. cuius quōrum quārum quōrum
Dat. cui quibus
Abl. quō quā quō

Ingen kommentarer :

Legg inn en kommentar

Jeg har nå valgt å ta sjansen på å la alle som ønsker skrive en kommentar. For å forhindre uønskede robotkommentarer, har jeg valgt å slå på kommentarmoderering.

Ta hensyn, og les over det du har skrevet før du sender det.