Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ

Elegīa, liber quartus, pars nōna

Neste post om Properts’ elegi: Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ

Det andre vi gikk gjennom på torsdag, var første del av en av Sextus Propertius’ elegier, der han lar Paullus’ (sīc) kone snakke til Paullus fra grava. Diktet er fullt av vakre bilder, som er typisk for elegiene; man sa ikke ting direkte. Når ting sies indirekte, kalles det i lyrikken en metonymi. Man kan for eksempel si graven i stedet for den døde, eller tallerken i stedet for mat.

Ordet «elegi» kommer fra gresk via latin. Her er definisjonen slik den er å finne hos Lewis & Short:

ĕlĕgīa (ĕlĕgēa , in Ov. ĕlĕgēĭă ), ae, f., = ἐλεγεία.

An elegy: “form elegia,” Quint. 10, 1, 58; 93; Stat. S. 1, 2, 7; Mart. 5, 30, 4; Aus. Parent. 7, 1; “form elegea,” Quint. 1, 8, 6; “form elegeia,” Ov. Am. 3, 1, 7; 3, 9, 3; id. R. Am. 379.—

A kind of reed: “est et obliqua harundo, non in excelsitatem nascens, sed juxta terram fruticis modo se spargens, suavissima in teneritate animalibus: vocatur a quibusdam elegia,” Plin. 16, 36, 66, § 167.

Latinsk lyrikk var skrevet på vers. Hvorvidt man kunne høre trykkplasseringa på latin, slik man gjør i de fleste språk i dag (japansk er her et velkjent unntak), er uvisst. Det man dog vet, er at vokallengde var viktig, og lyrikken er en av plassene man har kunnet se hvilke vokaler som var lange – eller, rettere sagt, hvilke stavelser som var lange – på grunn av metrikken. En daktylisk fot består av ett langt og to korte slag. De to korte slagene kan dessuten erstattes at ett langt; man får altså to lange slag etter hverandre, og dette kalles en spondé. Det siste slaget, altså foten, i et daktylisk heksameter er alltid kun ett langt og ett langt eller kort slag; dette elementet kalles en anceps. Delene av føttene har også navn: det lange slaget kalles arsis og det korte slaget kalles thesis. Pustepauser kan òg forekomme, og som i musikken kaller man en slik for en cesur, av latin caesura; slike cesurer dannes ved ordslutt med betydnings-innsnitt. (prof. Synnøve des Bouvrie).

Et spesielt metrum er det som kalles elegisk distikhon, av gresk δίστιχον, som betyr «to-rader». Her velger jeg å romanisere gresk «-χ-» som -kh- i stedet for den engelske varianten -ch-, som ofte feilaktig blir uttalt som «-tsj-». En distikhon består av først ei heksametrisk linje, og deretter ei pentametrisk linje, men på sistnevnte telles seks slag! Ut fra hva jeg forstår fra oversikten vi har fått på forelesning, er den tredje og den sjette foten i den pentametriske linja kun bestående av én arsis; det blir altså et halvt slag. For å overføre det til musikkspråket: Det blir som å telle to ⅝-takter etter hverandre.

Textus Propertiī, liber quartus, pars nōna

Slagmarkeringa er gjort i henhold til beskrivelsen jeg har gitt over. Hva gjelder pentametrene, har jeg tatt utgangspunkt i ⅝-takta jeg foreslo over, altså to daktyler og en arsis (lang-kort-kort lang-kort-kort lang, lang-kort-kort lang-kort-kort lang), der to thesiser ved behov har blitt erstattet med en arsis.

1 Dēsine, Paulle, meum lacrimīs urgēre sepulcrum: 2 panditur ad nullās iānua nigra precēs; 3  cum semel īnfernās intrārunt fūnera lēgēs, 4 nōn exōrātō stant adamante viae. 5 tē licet ōrantem fuscae deus audiat aulae: 6 nempe tuās lacrimās lītora surda bibent. 7 vōta movent superōs: ubi portitor aera recēpit, 8 obserat ēversōs lūrida porta rogōs. 9 sīc maestae cecinēre tubae, cum subdita nostrum 10 dētraheret lēctō fax inimīca caput 11 quid mihi coniugium Paullī quid currus avōrum 12 prōfuit aut fāmae pignora tanta meae 13 nōn minus immītēs habuit Cornēlia Parcās, 14 et sum, quod digitīs quīnque legātur, onus. 15 damnātae noctēs et vōs, vada lenta, palūdēs, 16 et quāecumquē meōs implicat unda pedēs, 17 immātūra licet, tamen hūc nōn noxia vēnī: 18 det Pater hīc umbrae mollia iūra meae.

Commentariī in textum

Sententia ①
1. dēsine: imperativ aktiv indikativ 2. pers. sg.: hold opp, slutt
2. lacrimīs: midlets ablativ, av lacrima, -ae: tårer
3. urgēre: utfyllende infinitiv, av urgēō, -ē, ursī, —: presse, drive; byrde, undertrykke; stenge inne
4. sepulcrum: sepulcrum, -ī: grav

Sententia ②
1. panditur: presens passiv indikativ 3. pers. sg., av pandō, -ere, pandī, passum, her: den åpnes
2. precēs: prex, -is: bønn. Ordet er vanligvis brukt i flertall (ref.: Lewis & Short).

Sententia ③
1. semel: én gang (adv.)
2. īnfernās: akk. pl. grunnet bevegelse, av īnfernus, -a, -um:
3. fūnera: fūnus, -eris (n): metonymi for «gravferd»
4. lēgēs: lēx, -gēs (f): lov. Ut fra sammenhengen lar det seg forstå at det er betydninga «lov» og ikke futurum aktiv indikativ 2. pers. pl. av legō, -ere, lēgī, lectum (å velge; samle; ta, stjele; reise gjennom; lese; etterlate) man er ute etter; her hjelper dog metrikken oss, for stavelsen er lang, så det er kun den førstnevnte betydninga som er mulig.

Sententia ④
1. exōrātō: futurum aktiv imperativ 3. pers. sg. av exōrō (1): jeg ber, jeg overvinner
2. adamante: av adamās, -ntis: fast, hard, det hardeste stålet, diamant (!), urokkelig.

Sententia ⑤
1. ōrantem: partisipp, akkusativ sg. av ōrāns, -tis (m, f, n), med ablativen ōrantī når det er adjektiv. Kommer av verbet ōrō (1): å tale, å snakke.
2. fuscae: fuscus, -a, -um: mørk, svart; hes (om stemmen). Er her genitiv sammen med aulae: deus fuscae aulae – mørkehallens gud.
3. audiat: presens aktiv konjunktiv 3. pers. sg.

Sententia ⑥
1. nempe: adv.: sannelig, jo, selvsagt, utvilsomt
2. lacrim&amacro;s: her substantivet lacrima, -ae: tåre
3. lītora: lītus, -toris (n): strender
4. surda: nom. pl. (n) av surdus, -a, -um: døv, taus, stille.
5. bibent: futurum aktiv indikativ 3. pers pl. av bibō, -ere, ī, bibitum

Sententia ⑦
1. vōta: bønner, løfter, ønsker, av vōtum, -ī.
2. portitor: portitor, -tōris: fergemann
3. aera: aes, aeris: betaling, avgift; kobber, bronse, messing; mynt
4. recēpit: perfektum aktiv indikativ 3. pers. sg. av recipiō, -ere, -cēpī, -ceptum

Sententia ⑧
1. obserat: av ob (mot) + sera (bjelke som settes som slå for døra): obserō (1)
2. ēversōs: ēversus, -a, -um: sammenrast, perfektum passiv partisipp av ēverrō, -ere, ēverī, ēversum: å feie, koste ut.
3. lūrida: lūridus, -a, -um: mørk, dyster; blek, askegrå
4. rogōs: rogus, -ī: likbål; grav.

Sententia ⑨
1. maestae: maestus, -a, -um: trist, bedrøvet
2. cecinēre: forkortet form av perfektum aktiv indikativ 3. pers. pl., av canā, canere, cecinī, cantum: å synge, blåse (horn), lyde etc.
3. tubae: tuba, -ae. Her besjeles instrumentet; det står tubae maestae cecinērunt – bedrøvede horn spiller.
4. cum: I denne sammenhengen da?
5. subdita: understukket, stukket under. Peker her til neste linjes fax: fakkel.

Sententia ⑩
1. dētraheret: imperfektum aktiv konjunktiv 3. pers. sg., av dētraho, -ere, -trāxī, -tractum: å trekke, fjerne o.l.
2. lectō: av lectus, -ī: seng, båre
3. fax: fax, -cis (f): fakkel
4. Linje 9 og 10 henger svært tett sammen. Sorteres teksten blir den omtrent slik: cum fax inimīca subdita lecto caput nostrum dētraheret. Man ser da at cum styrer konjunktiv.

Sententia ⑪
1. currus: currus, -ūs: vogn, kjerre, karjol
2. avōrum: av avus, -ōrum: bestefar, forfader

Sententia ⑫
1. prōfuit: prōdesse: å være gavnlig for, til nytte for
2. aut: eller. Husk at aut … aut betyr verken … eller.
3. pignora: av pignus, -ōris (n): pant

Sententia ⑬
1. minus: intetkjønn av minor, -ōris (m/f); minus, -ōis, som er komparativ av parvus, -a, -um
2. immītēs: akkusativ pl. (står til Parcās) av immītis, -is (m/f); immīte, -is (n)
3. Parcās: Parca var ei av de tre skjebnegudinnene.

Sententia ⑭
1. legātur: Her avslører metrikken at det er verbet legō, -ere, lē det er snakk om, altså i denne sammenhengen samle som i å samle med fingrene. Verbet står i presens passiv konjunktiv 3. pers. sg., her betydende [det] kan samles
2. onus: onus, oneris: last

Sententia ⑮
1. vada: vadum, -ī (n): vadeplass
2. lenta: lentus, -a, -um: treig, klebrig, lummer
3. palūdēs: palūs, -ūdis (f): sump, myr

Sententia ⑯
1. quāecumquē: ubøyelig, betyr hvorenn eller hvordan enn
2. implicat: presens aktiv indikativ 3. pers. sg av implicō (1): å tvinne inn, omfavne, gripe, forene, implisere, involvere, gjøre forlegen
3. unda: unda, -ae: bølge
4. pedēs: pēs, pedis: fot, her: føtter. Metrikken avslører her at det er snakk om pēs, pedis, og ikke pedes, peditis.

Sententia ⑰
1. immātūrā: immātūrus, -a, -um: umoden. Metrikken avslører en ablativ.
2. hūc: ubøyelig: her, på denne plassen
3. noxia: noxia, -ae: skade

Sententia ⑱
1. det: presens aktiv konjunktiv av dō, dare, dedī, datum: å gi
2. umbrae: umbra, -ae: skygge
3. mollia: mollis, -is (m/f), molle, -lis (n): myk, mild
4. iūa: iūs, iūris: dom

Vertere Norvegicē

1 Slutt, Paullus, å plage grava mi med tårer: 2 den sorte døra åpnes ikke for noen bønner; 3 når en gang gravferdene har gått inn i dødsrikets lover, 4 med ubønnhørlig jernport står veiene [stille]. 5 La bare mørkehallens gud høre deg beende: 6 De tause strendene skal jo drikke tårene dine. 7 Bønner beveger himlenes makter: så snart fergemannen har mottatt myntene, 8 de likbleke portene stenger for sammenraste likbål. 9 Slik spiller bedrøvede horn, mens [under vårt] 10 den fiendtlige fakkelen stukket under båra vår fortærte hodet. 11 Hva har ekteskapet med Paullus, hva har forfedrenes triumfvogn, 12 gavnet [meg], eller så store bevis på omdømmet mitt? 13 Cornelia har ikke hatt mindre strenge skjebnegudinner, 14 og jeg er en last som kan samles med fem fingre. 15 Fordømte netter og dere, treige vadeplasser, sumper, 16 og hvilket vann enn snører føttene mine, 17 skjønt før tida er moden, har jeg dog kommet uskyldig: 18 måtte Dødsrikets Fader her gi skyggen [min] milde dommer.