Å ta bussen er bra: Ein får tid til å tenkje, tid i fred og ro, ein slepp å irritere seg over andre trafikantar, og kan – viss ein legg frå seg nettlesaren, YouTube og Twitter – få tid til å tenkje ein tanke eller to som ein kanskje ikkje har tenkt før; å kjede seg litt er faktisk ikkje så dumt. So mens eg sat på bussen, fekk eg lyst til å skrive, og so datt det ei rytmekjensle i hovudet mitt, og so fekk eg lyst til å utforske språket litt. Her er resultatet:
I morgon, i morgon, ja, då byrjer moroa
tida då alle med rollespeldraumar,
tida då de som vil knuse og mose
alt de eg byggjer og skapar og brengjer
so de kan leve i von:
Von om å finne eit sjon,
sjon som får pralande kjerringsnakkvengjer,
sjon som blir bore på angande gose,
sjon av ein lovnad om velstandsovflaumar.
Tru meg, dei renn vekk, de er utan oktroa.
Øv difor sosial interaksjon!
Ordforklaringar og kontekst
Invitasjon til nordvestkalamarisk skrivemånad 2022.
I år som i fjor blei alle spelarane inviterte til å vere med på nynorskskrivemånad, for å gjeve dei ein arena der dei trygt kan utfordre seg sjølve til noko dei ikkje er vane til. Hackmaster har eit system for sosiale interaksjonar som tek hensyn til kva rase spelaren er, kor sjarmerande og pene dei er, kor godt dei talar språket; og dessutan kva yrke den ein prøvar å inngå sosiale kontakt med har, slik at soldatar er meir mistenksame, medan seljarar er meir opne for kontakt. Resultatet ein får på denne sjekken avgjer kor mykje ein må justere sosiale evnesjekkar med.
Eg har forresten havna på følgjande omsetjingar av dei engelske orda ein brukar i rollespel: attack: åtak/angrep ❦ battle: kamp ❦ defense: forsvar ❦ skill: evne (tidlegare «ferdigheit») ❦ talent: talent ❦ proficiency: kunne/kunnen (tidlegare «yrke», men det blei for snevert i Hackmaster) ❦ arcane magic: esoterisk magi eller trolldom ❦ divine magic: guddommeleg magi eller trolldom, eller mirakel ❦ abilities: grunntrekk (tidlegare «eigenskap»)
Eg synest desse orda verker godt til dagleg bruk.
Dessutan høyrer det med til historia at dei eventyra eg har skrive til Frandorborg, lèt dei fastbuande tale ei brei dialekt som i skrift blir attgjeven med gamal, landsmålsaktig nynorsk. Dei som er med tapar ikkje noko på å ikkje vere med, mens dei som blir med, får sjansen til å tene seg nokre ekstra sosiale heppepoeng som dei kan bruke i spelet.
Cato frå Uthica, statue på Louvre, frå Wikimedia Commons. Klikk på biletet for å sjå heile.
Eg held fram med omsetjingane mine, og har her ein ny passasje frå Cicero, men denne gongen frå Ciceros filosofiske verk Om det høgste gode og vonde. Teksten er det viktigaste, so eg går rett på sak:
Utdrag frå Cicero sitt verk Dē fīnibus bonōrum et malōrum bok 1, del 15.49
[49] Eadem1 fortitūdinis ratiō reperiētur. Nam neque labōrum perfūnctiō neque perpessiō dolōrum per sē ipsa allicit nec patientia nec assiduitās nec vigiliae nec ea ipsa, quae laudātur, industria, nē fortitūdō quidem, sed ista sequimur, ut sine cūrā metūque vīvāmus animumque et corpus, quantum efficere possīmus, molestiā2 līberēmus. Ut enim mortis metū omnīs quiētae vītae statūs perturbātur, et ut succumbere dolōribus eōsque humilī animō inbēcillōque ferre miserum est, ob eamque dēbilitātem animī multī parentēs, multī amīcōs, nōn nūllī patriam, plērīque autem sē ipsōs penitus perdidērunt, sīc rōbustus animus et excelsus omnī est līber cūrā et angōre,2 cum3 et mortem contemnit,4 quā quī affectī sunt in eādem causā5 sunt, quā ante quam nātī, et ad dolōrēs ita parātus est,‡ ut6 meminerit maximōs morte fīnīrī, parvōs multa habēre intervā̯lla7 requiētis, mediocrium8 nōs esse dominōs, ut, sī tolerābilēs sint, ferāmus, sī minus,9 animō aequō ē vītā, cum ea nōn placeat, tamquam ē theātrō exeāmus. Quibus rēbus intellegitur nec timiditātem ignāviamque vituperārī nec fortitūdinem patientiamque laudārī suō nōmine, sed illās reīcī, quia dolōrem pariant, hās optārī, quia voluptātem.
Den sjølvsame forteljinga skal bli erfart om mot. For verken utføringa av arbeid eller å utstå liding er tillokkande i seg sjølv, heller ikkje verken tålmod eller iherdigskap eller vaktsamheit, eller den dygda, som vert lovprisa, verksemd, og sjølv ikkje eingong mot; men me jagar desse [dygdene] for at me skal få leve* utan uro og frykt, og – so langt me kan gjere det [slik] – for at me skal få fri sjela og lekamen [vår] frå ubehag. For med frykta for å døy blir alt av ro og livstilstand forstyrra, og å slik bøye seg for smerte og bere det med audmjukt og svakt sinn er sørgjeleg; og på grunn av slik ei svekking av sjela har mange forsmådd mangfaldige foreldre, mangfaldige venar, sjølv fedrelandet, og mange [har] til og med fullstendig [forsmådd] seg sjølve! Slik er ei robust og opphøgd sjel heilt ottefri og sorgfri,† for ho‡ foraktar sjølve dauden på det viset som dei som er tekne av den same omstenda er på det viset som førenn dei var fødte;§ og ho er førebudd soleis på smerter, at ho minnast at dei største [smertene] vert avslutta med dauden, at mindre [smerter] har mange opphald med ro, at dei av middelmåtig [karakter] ikkje lar seg herske over; at – viss dei er uthaldbare – kan me tole dei; at i motsatt fall, med tilfreds sjel kan me frå livet – når det ikkje er oss til behag, like so vel som frå teateret – fare ut frå det. Med desse tinga blir det forstått at otte og feigskap ikkje klandrast, djervskap og uthald prisast ikkje i seg sjølve; men at førstnemnde blir vanda av di det valdar smerte, [og] det andre blir trådd etter av di det [skaffar] nyting.
Notar
1. Adverbforma eādem er mogleg («Forresten skal forteljinga om mot bli erfart»), men den er særs usannsynleg, både ut frå vanleg struktur (det at ein khiastisk skytar genitivet mellom) og ut frå kontekst (det at han i det forutgåande har forklart andre samanhenger som tematikken gjeld i). Attende til teksten.
3. Her konjunktiv med indikativ. L.o.: cum² (quom, quum), konj. Itemporalt [–––] cm. ind. siden; nondum centum anni sunt cum lata lex est; multi anni sunt cum Fabius in meo aere est(det er alt for mange år at F. har vært dvs.: F. har alt mange år vært).Attende til teksten.
4. Sjå Sen. ep. 30.14. Reis, J. S. (red.) (M. Tulli Ciceronis : De finibus bonorum et malorum : Libri I, II, Cambridge University Press, 1925: 74) seier vidare: maximos morte finiri: The native Italian was averse to suicide: this is strongly shown by the fact that the collegia tenuiorum regard all suicides as infames: see Waltzing les corp. professionnelles, I, p. 267 sq., where it is pointed out that Roman lawyers recognized suicide as justifiable in some cases. The Stoic view of the worthlessness of life induced suicide: Sen. d. I, 6, 6 contemnite dolorem: aut solvetur aut solvet. Epicurus ap. Plut. de aud. poet. p. 36bοἱ μεγάλοι πόνοι συντόμως ἐζάγουσιν, οἱ δὲ χρόνιοι μέγεθος οὐκ ἒχουσιν, and id. non posse suaviter vivi, p. 1103 eὁ γὰρ πόνος ὁ ὑπερβάλλων συνάψει θανάτῳ: see also passages quoted in n. on § 40 (mors). Plutarch in the former passage quotes a line of Aeschylus: θάρσει· πόνου γὰρ ἄκρον οὐκ ἔχει χρόνον. Also Marc. Aurel. 7, 33 περὶ πόνου· τὸ μὲν ἀψόρητον ἐζάγει· τὸ δὲ χρονίζον, φορητόν; id. 7, 64.Attende til teksten.
5. Reis (1925: n. 9 s. 74): in eadem causa: this use of causa, meaning ‘circumstances,’ is not uncommon. The words in ead. c. occur in Caec. 38 and Off. 1, 112 (but in the latter passage only in inferior mss.); Caes. B.G. 4, 4, 1; Sen. d. 4, 19, 5.Attende til teksten.
6. Her konsekutiv, jf. NS.227.J.3: a. konsekutiv ’(så) att’ i adverbialsatser: § 228,1.NS.228.1: I den överordnade satsen står ofta ett korrelat, som hänvisar på ut-satsen: ita, sic så, på sådant sätt, tam så (mycket), adeo till den grad, talis sådan, tantus så stor, tot så många. Även is och hic användas i betydelsen ’så stor, sådan’ (jfr § 162,3). Efter sådana korrelat översättes ut med ’att’. Sjå og n. 4 over. Attende til teksten.
9. L.o.: minus [–––] cikke, i forbindelsene:si minus (om ikke, i motsatt fall) […]. Attende til teksten.
Her er det ein konjunktiv i den latinske teksten, men begge desse blir betre omsett til norsk med den same ønskjetenkinga med å bruke ein futurum med eit ekstra hjelpeverb. Attende til teksten.
Eigenleg «fri frå otte og frå sorg», men denne måten å skrive det på kling betre på norsk. Ikkje alle samansette ord i norsk kan omsetjast til genitivskonstruksjonar. Attende til teksten.
I norsk er ‹sjel› hokjøn; i latin er ‹animus› hankjøn; derav får me parātus est, ikkje parāta est. Attende til teksten.
ɔ: For sjela foraktar sjølvaste dauden på same viset som dei som er ufødte foraktar dauden. Attende til teksten.
Eg held på og gjennomgår referansar som Carmine Ruff har i magisteravhandlinga si frå 1970-talet til sjølvdrap. Der har han eit tillegg der han listar opp alle referansar til sjølvdrap han har funne, inkludert variantar av mors. Etterkvart som eg har jobba meg ned gjennom dei, har eg funne at det er mange av dei som anten har feil eller manglar i seg (så det er jo ein nyttig lærdom til seinare: Sjekk referansane til referansane dine!), men etter kvart har eg funne kva det er han faktisk refererte til, og med tida har eg òg omsett dei. Denne passasjen syntest eg var særleg interessant, so her får du dagens latin med omsetjing til nynorsk:
Mortem igitur omnibus hōrīs impendentem timēns quī poterit animō cōnsistere?
75. Dē quā nōn ita longā disputātiōne opus esse vidētur, cum recorder nōn L. Brūtum, quī in līberandā patriā est interfectus, nōn duōs Deciōs, quī ad voluntāriam mortem cursum equōrum incitāvērunt, nōn M. Atīlium, quī ad supplicium est profectus, ut fidem hostī datam cōnservāret, nōn duōs Scīpiōnēs, quī iter Poenīs vel corporibus suīs obstruere voluērunt, nōn avum tuum L. Paulum, quī morte luit conlēgae in Cannēnsī ignōminiā temeritātem, nōn M. Mārcellum, cūjus interitum nē crūdēlissimus quidem hostis honōre sepultūrae carēre passus est†, sed legiōnēs nostrās, quod scrīpsī in Orīginibus, in eum locum saepe profectās alacrī animō et ērēctō, unde sē reditūrās numquam arbitrārentur. Quod igitur adulēscentēs, et ei‡ quidem nōn sōlum indoctī, sed etiam rūsticī, contemnunt, id doctī senēs extimēscent?
Derfor, siden dauden truar kvar ein time, [korleis] kan han som fryktar [er fryktande [dauden]] vere standhaftig i sjela?
75. Om dette synest det å ikkje vere nødvendig med nokon slik lang argumentasjon, når eg minnast ikkje Lūcius Brutus, som i frigjeringa av fedrelandet sitt blei drepen; ikkje dei to Decius-ane, som til ein friviljug daude sette hestane sin kurs i radig fart; ikkje Mārcus Atīlius, som var faren ut til pinsle, for å bevare trua gjeven av fienden; ikkje dei to Scīpiō-ane, som ville stogge den puniske marsjen med lekamane sine; ikkje bestefaren din Lūcius Paulus, som med dauden reinvaska kollegen si vanære i Cannæ si skjemsle*; ikkje Mārcus Mārcellus, sjølv ikkje den mest grufulle fienden tålte å nekte dauden hans gravferdsæra; men heller [når eg minnast] legionane våre, som eg har skrive om i Orīgō, ofte framrykkjande til slik ein stad med muntert sinn og rakrygga, frå kor dei aldri hadde tru på at dei skulle vende heim. Det, dermed, som framslengen – og faktisk ikkje berre dei u(ut)danna, men sjølv dei bondske – fordømer, det skal danna gamlingar ottast?
Cicero: Om alderdomen (Dē senectūte) 74f
Notar
* Slaget ved Cannæ gjekk frykteleg dårleg for romarane; dei blei fullstendig overkøyrde. Attende til teksten.
Kartutsnitt fra eventyret «Dissekering av Stosj» laget i Dungeon Alchemist av Tor-Ivar Krogsæter. (CC BY-NC-SA 4.0)
Denne måneden fikk vi som er med på Hackmaster-Discord-en nyte to runder med Ask Me Anything, den første med Brian Jelke, den andre med David Kenzer. Det er velkjent blant spillerne at det er overraskende mange ting i Hackmaster som er overraskende realistisk. Han nevnte i forbifarta litt om hvilken bakgrunn de har (ingeniører) og hvordan de arbeidet for å gjøre systemet troverdig:
How far does a candlelight burn? Well, we turned off all lights in my basement and we lit a candle and we tried to figure out how far you can see, and that’s why there is different ranges of light in Hackmaster. […] We did a bunch of that stuff. How far can a normal guy jump over a pit? And then, on the extreme end, we look at, like: What about Jesse Owens? So, anyway, that’s how we design things; we try … That’s why I think, I think – at least in Hackmaster 5 – it feels a lot like things can really happen that way, ’cause I think we designed it with, sort of, reality in mind.
Som eg skreiv for eit par dagar sidan: Det vårast i Glasgow. På tur til universitetet i går, gjennom Kelvingrove Park, møtte eg på denne lille krabaten.
Ekorn i Kelvingrove Park. Klikk på biletet for å sjå ein kort tisekunders filmsnutt. Ustø filmfotograf: Tor-Ivar Krogsæter.
Når ein kan starte dagen slik, blir han fort lys og fin.
Etter å ha grubla litt over kva eg skreiv tidlegare om bruken av de og dem, eller i nynorsk dei og dei (men når ein talar des: De og Dykk!), kom eg til å tenkje på to ting: Eg sa ingenting om preposisjonar og objektform; og eg sa ingenting om omskrivingsmetoden. Her skal eg oppklare og forklare litt nærare kva dette er.
Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.
Dei som har lært seg andre europeiske språk enn engelsk, har vanlegvis vore borti kasus. Kva er kasus? Ordet kjem frå latin (som so mykje anna i språkvitskap): cāsus (genitiv cāsūs og fleirtal cāsūs, ikkje*cāsī (!) – ordet er blant dei få orda som høyrer til fjerde deklinasjon, så dersom ein seier eitt kasus, men fleire kasi, snakkar ein om ei sak, men øya Casos sitt eller elva Casus sitt. (For meir om dette, sjå kommentaren på sida.)
Det heiter altså
nom. ille cāsus,
akk. cāsum,
gen. cāsūs,
dat. cāsuī,
abl. cāsū;
nom. illī cāsūs,
akk. cāsūs,
gen. cāsuum,
dat. cāsibus,
abl. cāsibus når ein talar om eit kasus. Men når ein talar om øya Casus eller Casos eller Kásos i Egeerhavet, heiter det nom. illa Casus,
vok. Case,
akk. Casum,
gen. Casī,
dat. Casō,
abl. Casō,
lok. Casī (hugs at land, øyer, byar, trær, småvekster og plantar stort sett er hokjøn). Eller når ein talar om elva Casus i det kaukasiske Albania, heiter det nom. ille Casus,
vok. Case,
akk. Casum,
gen. Casī,
dat. Casō,
abl. Casō (ingen lokativ). Merk da òg at elva og øya har kort rotvokal, medan saken (altså kasuset) har lang vokal (som tilfeldigvis samsvarar med korleis med uttalar det på norsk).
Kasus blir nytta for å seie noko om kven som gjer kva, kven noko skjer med, eller kva noko blir gjort med: Har ein nominativ, veit ein kven eller kva som gjorde det; har ein vokativ, veit ein at den eller det som blir nemnt med namn blir tiltala, ikkje berre snakka om; har ein akkusativ, veit ein kven eller kva det direkte blei gjort med; har ein dativ, veit ein kven eller kva som indirekte blei påverka av det noko blei gjort med – der me i norsk hadde sagt til dømes til Markus, greier ein seg i latin med å berre seie Mārcō; har ein ablativ, veit ein kva eller kven ein fór frå, eller med kva noko blei gjort; og har ein lokativ, veit ein staden der noko skjedde.
Språka me kjenner til tenderer mot færre og færre kasus. Gresk hadde ablativ, men det blei slukt av genitiv, på same måte som instrumentalis og lokativ blei slukt av dativen; latin hadde eit levande lokativ, men det blei i stor grad slukt av ablativ. Norsk hadde fire levande kasus (nominativ, akkusativ, genitiv og dativ), men i skrift er dei så godt som borte: Akkusativ lever i dag berre i pronomen, dativ er dødt og den ablative eller lokative genitivfunksjonen lever kun i faste omgrep, så som «mann av huse» (dativ: alle fór ut) kontra «mann av huset» (litt dårleg norsk som tyder omtrent huset sin mann, mannen som styrer huset); «i live» (dativ: levande) kontra «i livet» (i løpet av tida ein lev); eller «til fjells» (gamal genitiv, på fjellet).
I dialekt står det litt betre til: æinnj skog, ti/åt skojinnj, ti skoja (en skog, til skogen, i skogen); æinnj sjø, sjøn, sjønå (en sjø, til sjøen, på sjøen). I Nord-Norge forsvann dativen for sopass lengje sidan, at sjølv ikkje tante Tone (som var lærar) kunne hugse å ha høyrt nokon bruke det. Per i dag står dativen sterkast i indre Trøndelag, på Vestlandet og i «dalstroka», altså i området frå grensa mot Nordland gjennom det indre av Trøndelag til Nordhordland og Voss og til Hallingdal, Toten, Hedmark og Solør. (SNL: dativ.)
Preposisjonar og akkusativ
Kort sagt er hovudregelen i norsk at alle preposisjonar styrer akkusativ. Det heiter dermed ikkje (i bokmål) «til de», men «til dem» (nynorsk har dei/dei i tredje person fleirtal); ikkje «frå vi», men «frå oss»; ikkje «under du», men «under deg». Kva er preposisjonar? Store norske forklarar:
Preposisjoner er en ordklasse med små ord som ikke bøyes, for eksempel på, før eller av. Preposisjoner binder sammen ord eller fraser, og det leddet som står etter preposisjonen, blir underordnet det som står foran.
⋮
Preposisjoner binder sammen ord og fraser litt på samme måte som subjunksjoner binder sammen setninger.
Det leddet som ein dannar med preposisjonen, kallar me eit preposisjonsledd, og preposisjonsleddet kan vere eit substantiv, eit pronomen og eit verb i infinitiv. Det første stussar neppe nokon på; det andre er av di pronomen er nettopp det namnet seier at dei er: eit ord me nyttar i staden for eit nōmen, ɔ: eit nemneord, ɔ: eit substantiv; og verbet er av di infinitivsformene av verb verkar som substantiv. Døme med verb i presens infinitiv: «Eg likar å syngje.» I denne setninga er eg subjekt, likar verbal, og kva er det eg likar? Eg likar objektet, altså det å syngje. Merk at viss me skriv om setninga til presens indikativ, ser me at ho ikkje lenger er grammatisk: *«Eg likar syngje.» Men me kan skrive ho om til perfektum infinitiv: «Eg likar å ha sunge.» Seier me det same i perfektum indikativ, blir det atter ugrammatisk: *«Eg likar sunge.». Infinitiv kan me altså forstå som ei substantivform av verbet.
Omskrivingsmetoden
Noko av grunnen til at mange slit med om dei skal bruke (bokmål) de eller dem, ligg nok i orda i seg sjølve: Dei er litt fjerne, litt langt der ute, dei er ikkje berre tredje person som allereie er fjernt frå oss, men tredje person fleirtal: Grupper blir gjerne endå fjernare for oss enn enkeltmenneskje. Ein veldig enkel måte å omgå dette på, er med å gjere omskriving og forenkling. Metoden går ut på at ein fjernar so mange unødige ledd som mogleg, at ein skriv om til ein person ein sjeldan eller aldri gjer feil med, som til dømes frå tredje person til første person, og at ein byter ut subjunksjonar (som relativpronomenet «som») med personlege pronomen.
I det som kjem vidare, skal me sjå på nokre dømer saksa frå ulike kjelder, som me kan bruke metoden på. I døma har eg framheva feilen, slik at det blir lettare å følgje prosessen.
Samtidig er bred mobilisering en suksessfaktor. Jo større bredde det er i de sosiale gruppene som deltar – fagforeninger, studenter, religiøse organisasjoner, osv. – jo større er sannsynligheten for at protestene også kan påvirke lojaliteten til de som støtter regimet.
Kinas interesser i krigen er langt fra like sterke, og landet har derfor mer begrenset innflytelse enn mange antar. Kina kan ikke bare trykke på en knapp og få Putin til å gjøre som Beijing ønsker. Kina kan heller ikke tvinge frem en forhandlingsløsning. En slik løsning er det først og fremst Russland og Ukraina som avgjør.
Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå de som er sterkere.
Mahmoud Farahmand, Høyre-politikeren som i fjor ble valgt inn på Stortinget, svarte veldig fint på et spørsmål han fikk av en journalist. Journalisten lurte på om han representerte alle med minoritetsbakgrunn fra Vestfold og Telemark.
Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare de med minoritetsbakgrunn. Det er nettopp den type svar vi politikere med minoritetsbakgrunn bør gi når vi får den type ignorante spørsmål fra journalister som begrenser oss til en ensartet gruppe.
Rød m. fl.: jo større er sannsynligheten for at protestene også kan påvirke lojaliteten til *de som støtter regimet
Det første me gjer er å strippe setninga ned, slik at me får berre dei delane som er relevante for analysen. Heile førsteleddet er uviktig her: jo større er sannsynligheten for at; me har dermed setninga protestene også kan påvirke lojaliteten til *de som støtter regimet. Me kan òg fjerne siste del av setninga, samt konjunksjonen «også», slik at me får protestene kan påvirke lojaliteten til *de. Me kan forenkle verbet: protestene påvirker lojaliteten til *de. No har me ei setning som består av eit subjekt, eit verbal, eit direkte objekt og eit preposisjonsledd: protestenepåvirkerlojalitetentil *de.
Mange synest det er enklare når ein so skriver om setninga til første person eintal, og me ser feilen då endå klårare: protestene påvirker lojaliteten til jeg. Her merkar nok dei fleste at det er noko som ikkje stemmer. Ein kan vidare gjere setnina endå tydelegare med å byte ut substantivet med eit personleg pronomen, til dømes andre person eintal: du påvirker lojaliteten til *jeg. Framleis blir det ikkje rett; det er klårt at det burde vere du påvirker lojaliteten til meg.
Kan me forenkle setninga endå meir? Faktisk ja:
Når me har berre eit subjekt og eit objekt, er det enkelt å skrive om med verbet å slå sidan dette har så tydeleg ein handlande part og ein stakkar som er offer for handlinga.
Når me har setningar som også har indirekte objekt, er verbet å gjeve betre, sidan me instinktivt ventar eit svar på «til kven gjev du?»
Det direkte objektet kan me erstatte me meg viss me kun har subjekt, verbal og direkte objekt (og då verbet å slå), eller med til dømes blomar når me har verbet å gjeve (det indirekte objektet er då meg). Sidan me her har eit indirekte objekt i form av eit preposisjonsledd, kan me erstatte på følgjande vis:
protestene er subjekt → du
påvirker er verbal → gir
lojalitetene er direkte objekt → blomster
til dem er preposisjonsledd og indirekte objekt → til meg
Ein får då til slutt at setninga i dømet over protestenepåvirkerlojalitetentil dem, kan omanalyserast som å tilsvare (vere analog til) dugirblomstertil meg – eller, enda meir elegant, sidan me i norsk kan utelate preposisjonen før det indirekte objektet viss me stiller det indirekte objektet framom det direkte objektet: dugirmegblomster.
Tunsjø m.fl.: Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå *de som er sterkere.
&
Tajik: Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn.
Me kan gjere med desse setningane som me gjorde over: forkorte og forenkle. Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå de som er sterkere kan me forenkle slik:
No kan det vere at nokon undrar seg over korleis eg kan fjerne heile som-leddet. Det er fordi leddet i praksis verkar som eit adjektiv: Det forklarar substantivleddet. Setninga «ein lortat gut ét» er det same som «ein gut som er lortat ét». (Vyrde fru Chefin og redaktrise, ja, her kunne eg godt ha sett inn eit komma, men det blir so stakkato at eg valde å late vere.) Ein ser då tydeleg at som-leddet er adjektivisk. Med andre ord kan ein skrive om «svakere partar kan tole dei som er sterkare» til «partar, som er svakare, kan tole dei sterkare partane» eller «svakare partar kan tole dei sterkare partane» eller «partar som er svakare kan tole partar som er sterkare»; alle desse setningane seier nøyaktig det same og er strukturelt likeverdige.
Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå *de som er sterkere
Svakere parter kan ofte motstå *de som er sterkere
Parter motstår *de som er sterkere
Parter motstår *de
Du motstår *jeg
Du motstår meg
Tilsvarer:
Du slår meg
På same vis kan me forenkle Tajik sitt utsagn. Ho sa at Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn. Forenklingsprosessen ser då slik ut:
Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte *de
Du representerer *jeg
Du representerer meg
Tilsvarer:
Du slår meg
Oppsummering
Ei setning hev objektform når ein har preposisjonsledd og når ein har eit direkte eller indirekte objekt; objekt er objekt. Ein må altså hugse på at 1) viss ein har ein preposisjon, skal det alltid vere akkusativ, altså objektform av pronomenet; og 2) viss ein har objekt i setninga, altså at setninga seier noko om den eller det som direkte eller indirekte vert utsett for handlinga, skal ein ha objektform av pronomenet. Hugs at pronomen berre er erstatting for eit substantiv. Setninga «Eg slår deg» kan like gjerne vere «Kari slår Ola», og setninga «Kari gjev blomar til Ola» er det same som «Kari gjev Ola blomar», som like gjerne kan vere «Du gjev meg blomar» (eller «Du gjev blomar til meg»).
Kort sagt: Er du usikker, forenkl setninga og skriv om, so finn du svaret kjapt. Lykke til! Og hjarteleg velkomen til verda av folk som ikkje lenger skriv og talar som om dei var oslopolitikar. Grøss‽ Me treng ikkje gjere slikt meir, no som me har lært å vite betre enn som so.
På denne tida av året begynner Glasgow å våkne til live. Når jeg har bussen til campus, har jeg vanligvis turen til Sauchiehall Street eller busstoppet rett før. Det er litt lengre å gå fra busstoppet før, men turen gjennom parken gjør det vel verdt det. Ja, hjemmekontor er vel og bra, men det slår ikke synet av kirsebærtrær som nærmer seg full blomstring.
For en del år tilbake ble det stadig vanligere å høre framstående personer feilaktig si «de» der det skal være «dem». Det nyeste eksempelet jeg fant på dette, var fra avskjedstalen til Siv Jensen, og ikke overraskende hadde hun noe å si om innvandrere, dog i ei litt anna vending enn hva man kanskje har vært vant til: Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir de frihet. Og det skal FrP kjempe for. (Fra TV2.) Ser du hva som er feil i setninga? Hva gjelder siste ledd, er det selvsagt ei ufullstendig setning; her ser vi TV2 som så mange andre briljere i tegnsetting; det riktige tegnet hadde vært enten et komma, en tankestrek eller aposiopese, avhengig av hvor lang pausen var. Men i første del av setninga står det verre til, og her kan man regne med at det ikke er TV2 som er skyldige, men hun selv. Jeg skal vende tilbake til setninga lenger ned.
Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.
I norsk skriftspråk, det være seg bokmål eller nynorsk, har vi bevart kasus kun i faste uttrykk, genitivskonstruksjoner og pronomen. Det er forskjell på jeg og meg, du og deg, vi og oss. Vi kan vise dette ved å lage noen setninger, som selv om de er litt underlige, viser oss nettopp hvilken funksjon denne formforskjellen uttrykker: Meg slo … Her venter vi helt klart at det skal følge noe mer. Når vi sier setninga, legger vi gjerne særlig trykk på meg, og språksansen vår sitrer fordi vi oppfatter setninga som ufullstendig. Vi har et personlig pronomen i akkusativ, altså objektform og et verbal, altså vet vi hva som skjedde og med hvem, men ikke hva eller hvem det var som gjorde handlinga. Vi blir sittende igjen med spørsmålet Hvem slo? Vi forventer at det skal være noe sånt som et han eller hun der en plass, for eksempel Meg slo han eller Meg slo hun. Setninga er da fullstendig, vi vet hvem som gjorde handlinga, at handlinga var å slå, og at det var jeg-personen som ble slått. En litt mer normal setningskonstruksjon hadde nok vært Han slo meg, men den omstokkete strukturen er ikke helt uhørt.
Det dette gjør tydelig for oss, er at objektsform av pronomen opprinnelig tjente en viktig funksjon. I språk som har levende kasus, er setningsstrukturen friere. Det betyr ikke at man ikke har ei forventet rekkefølge på setningsleddene, men at man har mulighet til å framheve bestemte setningsledd for å ytre nyanser ved å framskyte disse leddene. I setninga over, kan man ikke bytte ut pronomenene med navn og fortsatt ha den samme utvetydige kommunikasjonen, selv med trykk: Kari slo Per og Kari slo Per uttrykker til sammen tre mulige hendelsesforløp:
Den første setninga, sagt uten noe særskilt trykk, kan kun uttrykke ett hendelsesforløp: Kari var den som slo og Per var den som ble slått.
Setning to, sagt med særskilt trykk på første ledd, kan uttrykke to hendelsesforløp:
Kari var den som slo, ikke noen andre, og Per var den som ble slått.
Kari var den som ble slått, og det var Per som slo.
Jeg snakket om kasus over, og de kasusene som er relevante her, er nominativ og akkusativ. Men hva er nominativ og akkusativ?
Nominativ
Ordet er av latin, nōminātīvus. Ordet har to ledd: et verb og et adjektivsuffiks. Verbet er nōminō, nōmināre, nōmināvī, nōminātum (jeg nevner, navngir; å nevne, navngi; jeg nevnte, navnga; nevnt, navngitt). Sisteleddet, et suffiks, er en endelse man slenger på et annet ord for å lage et nytt ord, slik vi i norsk kan slenge på ‑ing etter et verb for å beskrive handlinga som skjer (å bygge → bygging) og ‑ning for å beskrive resultatet av handlinga (å bygge → bygning). I latin kan man slenge på ‑īvus etter en verbstamme for å danne et adjektiv. I dette tilfellet bruker man supinumet av verbet (den siste formen av verbet i opplistinga over), altså den som verbets partsipper (altså verbformene som i seg selv kan brukes som adjektiv) dannes av, og man får slik dannet ordet som beskriver hvilken type kasus man har. Et kasus er for øvrig den bøyde formen av et substantiv, adjektiv eller pronomen som forteller deg hvilken funksjon ordet har i setninga.
Her er det verdt å nevne at pronomen, nettopp som navnet tilsier, er prō: i stedet for; og nōmen: navnet. De er altså ord som erstatter nevneord, altså substantiv, og i forlengelsen av det også adjektiv.
Nominativ er altså nevnekasuset, kasuset som forteller hvem eller hva som gjorde handlinga som beskrives av verbet.
Akkusativ
Også dette ordet er av latin, og du ser sikkert allerede at det er konstruert på samme måte som nōminātīvus. Verbet accūsō, accūsāre, accūsāvī, accūsātum betyr å anklage, dannet av preposisjonen ad (til, i retninga av) og causa (grunn, årsak, stevning). Ordet som står i akkusativ, er altså den anklagde i setninga Jeg anklager deg. Vi kan bytte ut verbet med andre transitive verb (verb som kan ta objekt) og se hvordan den anklagde, altså objektet som står i akkusativ, er målet for handlinga som subjektet gjør: Jeg slår deg, Per dreper kakerlakken, Advokater spiser dyre rekesmørbrød (i den siste setninga er objektet sammensatt av et adjektiv pluss et substantiv.) Tenk på Émile Zolas velkjente artikkel J’accuse…! (13. januar 1898). Akkusativet beskriver den anklagde, målet for verbet, den som direkte påvirkes av handlinga.
Det kan være lett å bli forvirret når man da får med indirekte objekt i setningssalaten. I setninga Jeg gir Emil blomster, hvem er da objektet? Det er to ord som kan tas bort fra setninga uten at setninga blir ufullstendig: Emil og blomster. Vi ser da veldig tydelig hva som er det direkte objektet for handlinga å gi og hvem som er det indirekte objektet. Jeg kan kanskje gi Emil til noen, men det medfører enkelte juridiske problemer; å derimot gi blomster til noen, er langt mindre problemfylt. Jeg gir blomster gjør at vi tydelig ser hva som var ment å være objektet for verbet, og dette blir enda tydeligere ved omskriving: Jeg gir blomster til Emil. Akkusativet beskriver altså den eller det som er det direkte objektet for handlinga; i dette tilfellet er det blomstene, siden det er blomstene som blir gitt.
Siv Jensen og andres objektblemmer
Vi kan da vende tilbake til setninga fra begynnelsen og gå den litt nærmere etter i sømmene. Siv Jensen sa at Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir de frihet. Og det skal FrP kjempe for. Vi skal fokusere på den første setninga nå, siden vi allerede har tatt for oss siste leddet i ingressen. Hvis vi deler setninga opp i sine enkelte deler, blir det litt enklere å analysere den, for det lar oss kvitte oss med det som ikke er viktig for å forstå den grammatiske strukturen. Den begynner med et subjekt, etterfulgt av et ledd som nærmere beskriver subjektet, etterfulgt av et verbal, etterfulgt av et refleksivt pronomen, deretter objektet for handlinga, og så et nytt ledd som nærmere beskriver det foregående, som i seg selv består av et subjekt, et verbal, et direkte objekt og et indirekte objekt. Ei punktliste gjør det tydeligere:
subjekt: innvandrere
subjunksjon:(subjunksjon er lik relativt pronomen etter gammel benevnelse)
som
subjekt: subjunksjonen som
verbal: har rømt
preposisjon: fra
utfylling: ufrihet
verbal: ønsker
indirekte objekt: det refleksive pronomenet seg
direkte objekt: politikere
subjunksjon: som
subjekt: subjunksjonen som
verbal: gir
indirekte objekt???: de
direkte objekt: frihet
Det som er interessant for oss, er altså det siste leddet som gir de frihet. Vi kan skrive om dette til å inkludere det subjektet (altså subjunksjonen) peker til, nemlig politikere: politikere gir de frihet. Den årvåkne leseren har nok forlengst forstått hva problemet er. De kan ikke tjene funksjonen det er tiltenkt i setninga, ettersom vi har ei subjektsform der ei objektsform skulle ha opptredd. Dersom setninga faktisk er riktig, er det eneste de kan peke til, politikerne. Da får vi ei veldig underlig setning: politikere gir politikere [siden vi har et nytt subjekt mangler det her et verb] frihet. Hva skal det bety? Kanskje politikere gir, politikere tar frihet? Uansett hvordan man vrir og vrenger på setninga, kan den ikke gi grammatisk mening. Det riktige er selvsagt å bruke objektsform av pronomenet, ettersom objektsformen, altså akkusativen, kan brukes både til direkte og indirekte objekt, men aldri til subjekt; på samme vis kan nominativen brukes kun til subjektet i setninga, aldri til det direkte eller indirekte objektet. Dersom Siv Jensen skulle ønske å gjøre budskapet klart og tydelig, hadde altså det riktige vært at politikere gir dem frihet.
Vi får da til slutt et budskap, som med korrekt tegnsetting (jamfør første avsnitt) og korrigert grammatikk, blir tydelig og utvetydig kommunisert til mottakerne. Setninga hun burde ha sagt og som TV2 burde ha gjengitt, kunne dermed ha vært ett av disse tre alternativene:
Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet, og det skal FrP kjempe for.
Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet – og det skal FrP kjempe for.
Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet … og det skal FrP kjempe for.
Og hvis noen lurte: Jeg kommer neppe noen sinne til å stemme på Fremskrittspartiet, i alle fall ikke før de greier å vise at de er noe mer enn et populistisk publikumsfrieriparti.
Oppsummering
Nå, bevæpnet med denne kunnskapen, kan man forhåpentligvis unngå å noensinne begå den samme grammatiske kardinalsynden som så mange politikere begår. Vern om objektsformene! (ɔ: Vern om akkusativene! (ɔ: Vern om de anklagde!)) Spøk til side: Hvis du har kommunikasjonsoppgaver i virket ditt, anser du det nok som særs viktig at budskapet ditt kommuniseres på en klar og tydelig måte, på en måte som får fram det reelle budskapet ditt, på en måte som lar deg oppfattes som profesjonell. For min del (og jeg er jo typen som liker å skrive langt og lengre enn langt) synes jeg det er viktig at man uttrykker seg med korrekt grammatikk. Jeg gjør grammatiske feil, ingen tvil, og rett som det er når jeg skriver, blir jeg sittende å undre meg over hva som egentlig er riktig, noe som innimellom kan føre til en eller annen lang, dryg og sikkert nokså kjedelig bloggpost. Men i alle fall gjør jeg mitt ytterste for å venne meg av med ugrammatiske vendinger.
Er det viktig? Det er utvilsomt andre ting som er viktigere her i verden enn dette. Men jeg tror nå at slike uviktige ting som dette, er noe av det som holder oss gående i en ellers slitsom verden der det eneste som får spalteplass i mediene er verdens elendighet. Da kan det kanskje være befriende å bruke en halvtime på å lese om to ytterst små ord som, når det kommer til stykket, ikke bryr seg det spøtt om hva vi synes om saken.
Dette blir kort; eg vil berre fortelje noko interessant. I forigår kveld fann eg ut noko interessant: Det norsk-svensk-danske (og islandske?) namnet Gunnar og det engelske ordet gun er i slekt. Her er forklaringa:
Etymologien til ordet «etymologi», jamfør Wiktionary. Av Tor-Ivar Krogsæter. Satt i EB Garamond Medium.
Gunnar
Gunnar kjem av norrønt Gunnarr. Oldnorrønt gunnr tydar «strid» og etterleddet ‑arr kjem av det protogermanske *harjaz som tyder «krigar». Det protogermanske namnet var *Gunþiharjaz.
gun
Det engelske gun kjem av mellomengelsk gunne/gonne som kjem av namnet på ein enorm armbrøst som blei kalla Lady Gunhilda. Gunhilda og variantar av namnet går tilbake til det norrøne gunnr som over, samt hildr som tyder «strid». Her nemner Wiktionary eit ord som tidlegare var ukjent for meg: «pleonasme». Det kom til engelsk (og er òg tatt opp i norsk) og kjem frå latin pleonasmus frå gamalgresk πλεονάζω (pleonázō): å vere overflødig; opphavet til dét er πλείων (pleíōn som tyder «meir». Gunhild tyder altså «stridstrid» – retteleg ein pleonasme.
I dag fikk vi for første gang på ganske lang tid spilt med jentegruppa mi «Trubadur og trubamoll». Konseptet til gruppa er i grunn ganske enkelt: En eller annen fordømt, omreisende trubadur har reist land og strand rundt Reanaarbukta og fedret unger i hytt og vær; de ungene som nå har funnet hverandre, er alle halvraser, og ingen av dem vet hvem faren deres er. Dermed får vi dette gjenget:
Vatisea
Også kalt «Riffraff»,
halvorken som har blitt krigersketjuv (1. grad per nå)
og ei sann nøytral dame som er en kløpper til å lyge (sånn bortsett fra at ingen tror på henne, da).
Gobrak Boebea Wooawadatter
Vanligvis bare kalt «Bea»,
halvtussen som har blitt terningprestinne (1. grad per nå)
og ei kaotisk nøytral dame som helst ikke vil være pakkesel.
Va’ali
Vergen til egget Plommolf,
halvalven som har blitt jegerinne (1. grad per nå)
og ei nøytralt god dame som er helt avbalansert når hun snakker med det uklekkede egget sitt.
Trøffel
Vergen til silkehøna Ava Anastasia og Elis trøffelgris,
halvtussen som har blitt kriger(ske) (1. grad per nå)
og en kaotisk nøytral manninne som absolutt ikke er feig.
Det overstående målet deres er å finne han som er den felles faren deres. Om de bare visste!
I dag kjørte jeg for første gang et mordmysterium på ei gruppe. De har bivånet henrettelsen av en som tok livet sitt, gjennomført av en sjakkelhusprest, og etter å ha fått folk litt i tale (det er utrolig hva litt gratis drikke kan gjøre) har de nå kommet på sporet av bevis som tilsier at vedkommende var død før han hengte seg. Det viste seg at denne måten å spille på var veldig gunstig for å lære dem hvordan ferdighetssjekker fungerte. De har funnet et kvisthull inn til rommet sitt, og på grunn av det dirket opp låsen til naborommet for å se hva som var der; de har forsøkt å få folk i tale; de har fulgt spor og undersøkt åsted med gransking; de har vært observante og lyttende og oppdaget lukter og lyder som ledet dem til å tro at noe galt var fatt; og de har øvd seg på å fortelle alternative sannheter. Alt dette har gjort dem sikre på hvordan statiske sjekker fungerer i Hackmaster, og har gjort at spillet etterhvert fløt glimrende godt av gårde. Jeg gleder meg allerede til neste spillerunde!
Og hva var greia med den sylta presten? De «fant» en død prest sist gang vi spilte, og fant ut at han kom til å holde seg best hvis de puttet han nedi den ene tønna med vin som de hadde med seg. Da de gikk inn på skjenkestedet «Den døddrukne rødreven» etter ankomst Rykasj (Kingdoms of Kalamar s. 379), glemte de av at han fortsatt lå nedi tønna, sylta, mens de gikk inn for å snakke med folk. Han ligger der fortsatt. (Og da de smakte på vinen sist gang, fant de ut at han smakte slett ikke verst.) Ja ja, rollespillere …
Eg tenkte det hadde vore artig å fortsette på den serien eg la opp til for eit par postar sidan, då eg skreiv om ugudeleg framferd i Digestane for fyrste gong. Nøkkelordet eg søkte opp då i Digestane var sacrilegus, der eg fann 11 treff (som eg tek opp att i kommentarboksen på sida her). I tillegg til dei elleve orda, var det òg tre treff på variantar av impius, nemleg Dig. 28.5.49.1, Dig. 29.2.71pr. og Dig. 37.15.1.2. Sistnemnde har eg allereie omsett; i denne posten skal eg ta fore meg den fyrste, og so kjem eg attende til den siste av dei tre seinare.
Omsetjingar av passasjar i digestane som handlar om ugudeleg og udedig framferd
Lista blir oppdatert med lenkjer etter kvart som eg tek dei for meg.
Meir om ordet impius
Nøkkelordet med har med å gjere her er altså impius. Ordet har trykk på tredje siste staving (altså den fyrste), sidan nest siste og siste staving er korte. Med heilt korrekt uttale, er den fyrste stavinga ein nasal i (/ĩ/), ikkje ein vanleg i følgd av m (feil: /im/). Heile ordet er altså /ˈĩ.pi.ʊs̠/. Streken under s-en tyder at det er ein tilbaketrekt s, altså ein s midt mellom vår s- og sj-lyd. Kvifor? I språk som ikkje har denne skilnaden, er den naturlege s-lyden midt mellom; det er fyrst når språket (eller rettare: viss språket) utveklar ein skilnad mellom desse to lydane, at dei får tydingsberande funksjon, at s-en må flyttast framover. For oss kjenst det litt unaturleg, sidan me er so vane med å seie s-en vår slik; han kjenst nok meir avslappa ut for oss, men i til dømes både gamalgresk og moderne gresk, har ein denne lyden, tilsvarande òg hjå naboen vår Island, eller so langt borte som i Øst-Asia. Det er ikkje utan grunn at amerikanarar synast det er so artig i filmar å få asiatar til å seie ord som city burger.
So kva tydar eigenleg nøkkelordet vårt impius? Ordboka har mange tydingar, akkurat som med pius:
impius, adj.ugudelig, syndig, pliktforglemmende, respektløs, ukjærlig;homo, manus, bellum; in deos, in patrem.
Latinsk ordbok av Asgaut Steinnes og Eirik Vandvik, Det norske samlaget, Oslo 1958.
Med denne ammunisjonen kan me ta fatt på å prøve å omsetje dagens «bibeltekst»: Digestane 29.2.71pr.
Digestane 28.5.49.1
Me går rett på sak. Bok 28 handlar i hovudsak om arv og testamente, og kapittel 5 gjeld utnemning av arvingar. Paragrafen 49 innleiar med å seie at Hīs verbīs: " titius hērēditātis meae dominus ēsto", rēctē īnstitūtiō fit.: Med ord [som] desse, Titius skal vere herren over godset mitt har ein rettmessig gjort ein skipnad. Etter dette kjem fyrste underledd, som lyd slik:
Digesta. 28.5.49.1
Mārciānus [librō] 4 Īnst[itūtiōnibus]
Illa īnstitūtiō valet: fīlius meus impiissimus male dē mē meritus hērēs estō: pūrē enim hērēs īnstituitur cum maledictō et omnēs hūjusmodī īnstitūtiōnēs receptae sunt.
Denne skipnaden er rettskraftig: Den mest vyrdlause sonen min, [som har] fortent so låkt frå meg, skal vere arving, for retteleg gjerast han til arving med hæding, og alle skipnadar av dette slaget blir godtekne.
Digestane 28.5.49.1
Sluttmerknadar
Merknad 1
Eg reknar med at dei fleste ikkje har vore borti ordet «hæding»; det hadde heller ikkje eg gjort, om det ikkje var for den fantastiske ordboka eg sit med frå 1958. Ordet kjem frå norrønt hæðing og tyder «spott». Er det ikkje fantastisk?
Merknad 2
Eg er usikker på korleis eg eigenleg skal forstå setningsbygnaden i leddet pūrē enim hērēs īnstituitur cum maledictō. Kvifor er hērēs i nominativ? Setninga er ein passivkonstruksjon, so det eg trur skjer her, er den refleksive bitydinga ein passivkonstruksjon kan ha. Nils Sjöstrand seier dette:
2. Passivum.
a. Passivum av transitiva verb har ofta reflexiv betydelse. Man översätter med reflexiva eller intransitiva verb, som ofta ha samma innebörd (’bege sig = gå, fara, resa’)
Nils Sjöstrand: Ny latinsk grammatik, Gleerups förlag, Malmö 1960, § 70:2.
Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.
Det kunne ha vært artig med en ny langsgående serie her, og jeg er jo lingvofil, så hvorfor ikke en liten serie om ord man ofte bruker feil? Grunnen til at jeg fikk lyst til det, er fordi jeg selv gjør slike irriterende småfeil innimellom, og det blir enda flere av dem nå som jeg bor i det store utlandet og skriver vekselvis på norsk og på engelsk, alt etter hva jeg gjør. Første kandidat ut er derfor nettopp et ord jeg tok meg selv i å bruke feil, et ord dannet på stammen av «å mistenke/mistenkje. Vi finner både verb-, adjektiv-/adverb- og substantivavledninger her, så la meg først liste opp de ulike formene og avledningene:
Grunnform
mistenke
verb
av «mis‑» (feil, gal; ikke) pluss «tenke»
Substantivavledninger
mistenkjeleggjering
det å vekke mistanke mot
mistenking
det å mistenke
Adjektiv-/adverbavledninger
mistenkelig/mistenkjeleg
som gir grunn til mistanke
mistenksom/mistenksam
mistroisk
mistenkt
som det er mistanke til òg substantiv: person som er mistenkt
De to ordene folk oftest blander sammen, må utvilsomt være mistenkelig og mistenksom. Hvordan kan man skille dem fra hverandre? Det første ordet beskriver døde, abstrakte, eller døde og ikke-tenkende ting, mens det andre ordet beskriver noe gjort av et tenkende vesen. Men hvordan kan vi huske det? Sisteleddet gir oss hintene vi trenger:
Suffikshjelp
mistenkelig
Etterslengen ‑lig kommer av det norrøne ‑ligr; ordboka forteller at det har egentlig samme opprinnelse som lik (I) med eldre betydning ‹skikkelse, utseende›. Dette er til hjelp! Noen eksempelsetninger kan lede oss på veien:
Med noe levende:
«Han er lik en jeg mistenker»
↓
«Han er lik en jeg kan mistenke»
↓
«Han er mistenke-lik»
↓
«Han er mistenkelig»
Med noe dødt:
«Det er likt noe jeg mistenker»
↓
«Det er likt noe jeg kan mistenke»
↓
«Det er mistenke-likt»
↓
«Det er mistenkeligt»
Dette er riktig på dansk, men ikke norsk, så
↓
«Det er mistenkelig»
mistenksom
I lista over så vi at noen som er mistenksomme er noen som er mistroiske. Men hvordan kan vi huske dette? En god start er å se på hva etterleddet ‑som faktisk betyr; Ordbøkene forklarer det slik:
Betydning og bruk suffiks brukt til å danne adjektiv: som har den eller den egenskapen, i ord som […] arbeidsom, morsom, strevsom, voldsom, varsom, nennsom
Norrøn ordbok forteller at «samr» betyr lik, like eins, uforandra; sams, einig, sameint, og har forresten et artig eksempel: leiða i sǫmu sæng sér, føre i seng med seg. Ordet mistenksom brukes altså for å beskrive en person eller noe tenkende. Hvorfor ikke noe dødt, noe utenkende? Siden førsteleddet er dannet av et verb, gir det ikke mening at handlinga kan gjøres av noe utenkende. En hest kan være mistenke at du har ille i gjære, altså er hesten mistenksom; en butikkeier kan mistenke at du har tatt noe, altså er butikkeieren mistenksom: De er lik noen som mistenker.
Konklusjon
Med å se på hvordan ordene dannes, skjønner vi bedre hva ordene betyr. Hvis du er mistenksom, kan det godt hende du er det fordi du så noe mistenkelig, du er som en som mistenker fordi du så noe som var likt det man mistenker.
Eg les framleis i James B. Rives’ Religion in the Roman Empire (Blackwell Publishing, 2007), no i kapitlet Roman Religious Policy. Han innleier med å understreke at ein ikkje kan tale om «éin romersk religion»; sidan romersk religion ikkje var a cohesive system of integrated practices and beliefs, but instead involved overlapping sets of cult practices, myths, iconographic conventions, and philosophical propositions. The norm was thus one of multiple traditions […] (Rives 2007: 182). Det som kom vidare var endå meir interessant å lese: Han fortel nemlig at det me er vane til å tenkje, at dei kravde tilbeding av keisaren, rett og slett ikkje er rett:
Although governors and other officials issued decrees mandating the celebration of imperial accessions and victories, local authorities were the ones who implemented them; in many cases it was the local elites themselves who took the initiative in establishing honors for the emperors. But neither local authorities nor Roman officials monitored and enforced individual participation in these ceremonies, any more than in other public cults.
Rives 2007: 183
Det dei gjorde, derimot, var å forby det dei såg på som uønska tradisjonar og åtferd; nokre av desse blei faktisk forbodne, og dei brukte to uttrykk for å omtale desse: impius og sacrilegus (korte vokalar, trykk på tredje siste staving), ɔ: ein som var udedig og ein som stal eigedom som var vigd til ein guddom. Då tenkte eg umiddelbart på om det kunne vere noko å hente om dette i Digestane, og sidan eg har laga meg ein søkbar database over dei, gjorde eg eit kjapt søk.
Lista blir oppdatert med lenkjer etter kvart som eg tek dei for meg.
Søket gav meg tre treff: Dig. 28.5.49.1 (om udedige sonar), Dig. 9.2.71pr (om slavar som har blitt betalt løysepengar for, for å frigjere dei frå fienden: å gjere dei til frigjevne arvingar i testamentet gjer slaven fri, for å sende denne tilbake til trelldom hjå fienden er satis impius: dugeleg slemt), og Dig. 37.15.1.2: sonar som vanærar foreldra sine.
Sī fīlius mātrem aut patrem, quōs venerārī oportet, contumēliīs adficit vel impiās manūs eīs īnfert, praefectus urbis dēlictum ad pūblicam pietātem pertinēns prō modō ējus vindicat.
Viss ein son forårsakar mora eller faren, som det er rett at han ærar, fornærmingar eller påfører dei udedige hender, hemnar byprefekten eit brotsverk – som gjeld offentleg fromhet – på sin måte.
Digestane 37.15.1.2.
Det ser ut frå dette ut til at på tida då Ulpiān skreiv, ɔ: fram til 223 e.v.t., var også denne typen udediske handlingar blitt del av brotsverka som ein reknar som vīs pūblica: offentlege brotsverk, ɔ: brotsverk mot staten og folket. Det er no interessant å merkje seg at ein tydelegvis ikkje såg det som eit problem at døtrer skulle finne på å gjere slikt.
For noen år siden hadde jeg vært i bedring over ei viss tid, hadde endelig avsluttet behandling på psykiatrisk poliklinikk (samtaleterapi, ukentlig, se mer lenger ned (lenke tilbake hit derfra)) og hadde i samråd med doktor T. (en herlig mann) over tid avsluttet behandlinga med Remeron (tilsvarer Mirtazapin). Jeg hadde lenge brukt sterkeste dose på 45 mg, så trappet ned til 30, så til 15 og så endelig avsluttet bruken tidlig på året. Men i mai samme år merket jeg forverring og tok kontakt med doktoren igjen; siden da har jeg brukt 30–45 mg, mesteparten av tida 45.
Bilde av to hender som holder (et bilde av) en liksomtablett med energi og (et bilde av) en Mirtazapin-tablett, profesjonelt laget med mobilkamera, Paint3D og Paint. Follow the white rabbit.
Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.
Da vi så var på besøk hos Ingrid-Elin og Joe nå i jula 2021, gikk jeg tom for medisin, og jeg var uten medisin i nærmere ei halvannen uke (omtrent ei uke etter retur her i Skottland). Etter å ha kommet meg gjennom abstinensene, merket jeg ei stor forandring: Jeg trengte betraktelig mindre søvn, jeg følte meg pigg da jeg våknet, jeg våknet mye tidligere enn normalt. Kunne det ha å gjøre med medisinen? Remeron/Mirtazapin brukes jo nettopp som sovemedisin, og ei vanlig bivirkning er at man blir sløv. Siden jeg har vært forholdsvis stabil, om ikke bra, tok jeg derfor kontakt med legekontoret her, og spurte legen om dette. Han var enig i resonnementet mitt, og mente at det kunne være en god idé å la meg prøve å redusere dosen til 30 mg. På slutten av forrige uke begynte jeg med det.
La meg bare understreke at å slutte med medisiner som man bruker fast uten å gjøre det på en medisinsk forsvarlig måte er en dum idé. Man bør aldri kutte det tvert slik jeg opplevde nå i jula (det er ikke første gang). Det er ikke trygt og bør aldri etterstrebes.
I dag våknet jeg opp og følte meg nokså uthvilt allerede før alarmen min ringte. Klokka var knapt halv sju, og det var den samme følelsen som jeg hadde hatt tidligere. Litt mer søvn kjentes godt ut, så jeg strakk meg i rundt ett kvarter til, før jeg til slutt stod opp. Jeg gikk på badet for å gjøre morgentoalettet. (Om ikke dét (morgentoalett) et gammeldags uttrykk, så vet ikke jeg, men det er nå en gang dét det heter.) Da jeg barberte meg, tok jeg meg god tid til å varme kjakene med varmt vann og barbere meg rolig og nøye mens jeg hørte Stephen Fry lese Sherlock Holmes til meg. Jeg gikk ned og ordnet meg frokost, mens jeg tømte oppvaskmaskinen og la sammen klestørken. Jeg var på vei ut av huset cirka ti på åtte.
Nå sitter jeg på universitetet og føler meg klar til dagens dont. Jeg har overskudd! Jeg er litt trøtt i hodet, ja, og litt svimmel, men det kan faktisk skyldes den andre medisinen jeg må ta for å få bukt med en mulig betennelse jeg har pådratt meg over nederste nakkevirvel (Tramadol er visst et psykofarmakon; slike er jo artige). Jeg har vært mer aktiv på bloggen den siste måneden enn på lang tid. Jeg har planer om hva jeg skal gjøre i dag, og gleder meg faktisk til det. Hvis dette er veien det skal gå nå, ser jeg faktisk framover med et lite hint av optimisme. Nå må vi bare få ordnet opp i pengesakene våre, så blir ting bra.
Om den tidligere psykiateren min
Jeg gikk til ei fantastisk dame som jeg ikke har spurt om lov til å dele navnet på, så jeg kommer derfor ikke til å gjøre det her. Men jeg vet at det er vanskelig å finne en psykolog/psykiater som man «klikker» skikkelig med. For min del var hun akkurat den rette dama på det tidspunktet. Hun var utfordrende, våget å gjøre meg sint og slik la meg kjenne på ting jeg ikke ville kjenne på, og våget å få meg ut av komfortsona mi og ikke bruke så mange «lærde» ord, men heller prøve å gå rett på sak og beskrive akkurat hvordan jeg hadde det. Det var ikke lett, men det hjalp. Hvis du ønsker å vite hvem hun var, kan du gjerne ta kontakt med meg; e-post er i så fall det beste (hvis du ikke har telefonnummeret mitt – det norske følger jeg ikke godt med på lenger), og merk så i så fall e-posten med emnet «Psykologtips».
Hvis du klikker/trykker her, kommer du tilbake til toppen.
Eg held på å lese James B. Rives si bok Religion in the Roman Empire (Blackwell Publishing, 2007), ei bok me hadde som pensum i emnet «antikkens religionar», og har nett gjort meg ferdig med kapitlet Religious Options. I eit avsnitt der han snakkar om kva dei sa at profetar og andre heilage kunne gjere, kjem han med ein referanse til Digestane, som har halde seg overraskande godt til i dag, så da har me ein gyllen sjanse til å få litt latin og omsetjing å kose oss med.
Om usedvanleg juridisk framsyn
Det var overraskande å lese denne passasjen; som eg nemnde over fann eg han då eg leste om lækjarar og anna. Eg laga jo for ei tid tilbake ein komplett database over Digestane, slik at eg skulle kunne leite fram tilknytte passasjar (for min del primært om sjølvdrap) på ein enklare måte enn å gjere grunnleggjande ordsøk. Så med passasjen Rives synte til, nedanståande, har eg no ei grunn til å leite fram om det er fleire liknande passasjar å sjå på til seinare. I alle høve, her er tekstutdraget:
Latinsk grunntekst
Dig. 50.13.1.3
Ulpiānus 8 dē omn[ibus] trib[ūnīs]
Medicōs fortassis quis accipiet etiam eōs, quī alicūjus partis corporis vel certī dolōris sānitātem pollicentur: ut puta sī auriculārius, sī fistulae vel dentium. Nōn tamen sī incantāvit, sī inprecātus est, sī, ut vulgārī verbō impostōrum ūtar, sī exorcīzāvit: nōn sunt ista medicīnae genera, tametsī sint, quī hōs sibi prōfuisse cum praedicātiōne adfirment.
Norsk omsetjing
Digestane, 50. bok, 13. kapittel, 1. del, 3. ledd
Ulpiān, 8. bok: Om alle tribunalar
Lækjarar forstår ein, må ein tru, likeså dei som lovar lindring til kvar og ein kroppsdel eller av [kvar og ei] smerte: det vere seg viss [det er] ei øyreliding, viss [det er] fistlar eller tann[pine]. Men det [gjeld] ikkje viss han forheksar, han påkallar [ting], viss (for å omtale det med det folkelige ordet) han har gjort utdrivingar: Slike slags ting er ikkje frå medisin, sjølv om det finnast dei som stadfestar med lovprising at desse tinga har vore til nytte for dei.
Om tribunen og tribunalen
Ikkje alt som står er like beint fram å forstå, ikkje ein gong i omsetjing. Eg skal difor prøve å forklare nokre av framandorda på ein så kort og konsis måte som mogleg her.
Tribun og tribunal
Ein tribun var opphavleg ein militær tittel brukt om ein rytteriførar, men kunne òg omtale ein mann som var sett til å lede senatet eller folkeforsamling på ordre frå kongen. Då militæret vart omorganisert, blei tittelen brukt om den høgst rangerte offiseren i legionen (ein tribūnus mīlitum). I seinare tid endra tittelen seg til å gjelde embetsmenn som tribūnī plebis: Desse var magistratar valde av den gemene hopen – plebeiarane – for å take vare på deira interessar i opposisjon til aristokratiet (patrisiarane). Desse folketribunane hadde rett til å fenglse konsular som handla mot plebeiarane sine interesser, og dei hadde dessutan vetorett. (SNL.no: tribun og Vlassopoulos, Kostas: Politics : Antiqvity & Its Legacy, I. B. Tauris, London & New York 2010, ss. 8f.) Sjølve namnet frå dei kjem av det latinske ordet for stamme, tribus (med kort i), som kjem av det anten protoindoeuropeisk *triðus eller *triβus. Første ledd kjenn me att som talet tre. Siste ledd derimot tyder anten å setje, plassere; eller å vekse, kome til syne. Ein får då at tydingane av ordet anten var tredelt, satt trefaldig eller vaksen til tre. (Wiktionary: tribus.) Og ja, dette er opphavet til det engelske ordet tribe.
Tribunalen blei ei forlenging av tribun: bygget eller strukturen der tribunane utførte embetet sitt frå. Eg trur me i lovmessig samanheng må forstå ordet brukt om funksjonen, ikkje om strukturen.
I dømet her, vert nok tribunal brukt ikkje om staden, men om funksjonen, men då ikkje om personen. Difor synast det for meg å vere rettare at eg omset det med «tribunalar» heller enn «tribunar», sjølv om dette ikkje samsvarar med slik med forstår ordet i dag.
