Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ

Elegīa, liber quartus, pars nōna

Propertius og Cynthia på Tivoli av Auguste Jean Baptiste Vinchon. Bilde fra Wikimedia Commons.

Tidligere poster om Sextus Propertius’ Elegier, bok 4, del 11

• Lingua latīne: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ: Linjene 1–18

Slagmarkeringa er gjort i henhold til beskrivelsen gitt i den forrige posten. Hva gjelder pentametrene, har jeg tatt utgangspunkt i ⅝-takta jeg foreslo over, altså to daktyler og en arsis (lang-kort-kort lang-kort-kort lang, lang-kort-kort lang-kort-kort lang), der to thesiser ved behov har blitt erstattet med en arsis.

daktylos

Et slag bestående av ett langt og to korte elementer. Trykket er på første stavelse. Si det greske ordet daktylos, så hører du hvordan det skal høres ut (slaget her markert med en prikk). I moderne språk snakker man vanligvis heller om tunge og lette stavelser i stedet for lange og korte.

arsis

Et langt element

thesis

Et kort element

spondé

Et element bestående av to arsis-er der hovedtrykket ligger på første stavelse.

anceps

Et sluttelement som del av et slag, med tvetydig lengde; lengda kan altså være både kort og lang.

hyperbaton

Når to elementer som vanligvis hører sammen, skilles fra hverandre. Betydning: Å ta et skritt over noe. Eksempler: Linje 28 har infelix umerōs … meōs; linje 29 har dobbel hyperbaton, Āfra … regna og Numantinōs … avōs.

enalagé/hypalagé

Bokstavelig talt «ombytting». Vanligvis sett i form av at adjektiv A settes til substantiv B og omvendt.

elisjon

Betyr egentlig utstøting, av lat. ēlīsio, -ōnis: Det at et ledd slukes av et annet ledd. Eksempler: Hvis en lang sluttvokal etterfølges av en kort startvokal, slukes den korte. Hvis en sluttvokal etterfølges av -m eller -n og det neste ordet begynner på vokal, slukes hele sluttleddet. Se for øvrig teksteksemplene under Å lese med metrikk.

Ikke bland sammen spondé med jambe og troké. Husk: Jambe er troké og troké er jambe. (Sitert etter Rolf Bugge, norsklæreren min på videregående.) Med andre ord: Et jambisk element sies med trykk på andre stavelse, mens et trokéisk element sies med trykk på første element. En spondé opptrer derimot aldri som et selvstendig ledd, men som ei valgfri erstatning for et annet. Kilde: Store norske leksikon: spondé, prof. Synnøve des Bouvrie.

Om straff og bot

I denne delen av diktet snakker hun om dødsrikets dommere, de dømte, og hvilke straffer de har. Flere henvisninger til den klassiske kanonen er med; jeg skal ta disse for meg nedenfor. Igjen så jeg nytta av å ha fått kontroll på meteret, og selv om jeg som musiker snakket litt rundt professoren, greide jeg etter hvert å gi uttrykk for hvordan jeg mente det måtte være. Det er riktig at man skal telle partallslinjene i den elegiske distokhon-en – versemålet der man har ett heksameter etterfulgt av to pentameter – som to ⅝-takter, men det er viktig at caesūra-en – cesuren – mellom dem faktisk tas med; den er betydningsbærende. ⅝-taktene har for øvrig puls på første, tredje og femte slag, så takta er altså i praksis ²⁄₈ + ²⁄₈ + ¹⁄₈. I praksis telles dette som to ⁶⁄₈-takter etter hverandre.

Å lese med metrikk

Et godt tips til lesing, er å unngå å tenke lange slag som tunge; prøv heller å lese uten trykk, slik at de lange slagene faktisk bare er lange. Det blir da også lettere å finne ut når det er riktig å gjøre en elisjon, altså å la den trykksterke stavelsen sluke svake ledd. Et eksempel er linje 21, der det står iuxtā et Mīnōida; elisjonen gjør at det leses iuxtā-t Mīnōida. Et annet eksempel er fra linje 22, der det står Eumenidum intentō; elisjonen gjør her at ordene leses Eumenid-intentō. I teksten nedenfor har jeg valgt å vise elisjoner ved å ha ei buet linje under tekstdelen som blir elidert, slik at stavelsen kommer tydelig fram. Eventuell slagmarkering har jeg da lagt under den vokalen som får trykket.

Vi er vant til å lese og høre ord for ord. Det nærmeste man kan komme hva gjelder overgangen fra ord til ord i dagens språk, er fransk. I Store norske leksikon kan følgende leses om dagens franske uttale:

Fransk skiller seg ut blant de romanske språkene, særlig når det gjelder den lydlige siden. Middelalderens fransk må ha hatt sterk ordaksent, som har ført til bortfall av ubetonte vokaler. Selv om det meste av det gamle ordforrådet er av latinsk opprinnelse, har dette bortfallet gjort ordene mindre lette å gjenkjenne. I moderne fransk har alle ord isolert sett trykk på siste stavelse, men trykket brukes til å binde sammen ord til såkalte rytmegrupper, ved at trykket faller på siste stavelse i gruppen. I sammenhengende tale vil derfor ordgrensene bli utvisket til fordel for stavelses- og rytmegruppegrenser. De deler som de enkelte ord består av, blir organisert i stavelser uten hensyn til hvor det ene ord slutter og det neste begynner. Ellers stumme sluttkonsonanter kan derved komme til å innlede neste stavelse dersom denne begynner på vokal (liaison eller overtrekning).

Når man ser hvordan diktene grunnet metrikken får elisjoner, gir dette oss en pekepinn på at kanskje også latin hadde denne formen for uttale, altså at ordene gled over i hverandre, slik at stavelsene dannet rytmegrupper. Latin har dog trykk på nest siste eller tredje siste stavelse.

Textus Propertiī, liber quartus, pars nōna, ā līneā ūndēvīcēsimā ad sextam et trīcēsimam.

19aut sī quis positā iūdex sedet Aeacus urnā –
20in mea sortītā vindicet ossa pilā
21assideānt frātrēs, iuxtā et Mīnōida sellam
22Eumenidum intentō turba sevēra forō
23Sīsyphe, mōle vacēs; taceānt Ixīonēs orbēs,
24fallāx Tantaleus corripiāre liquor
25Cerberus et nullās hodiē petat improbus umbrās
26et iaceat tacitā laxa catēna serā
27ipsa loquor prō mē sī fallō poena sorōrum Merk at poena uttales med diftong: /ˈpoi.na/
28īnfēlīx umerōs urgeat urna meōs.
29sī cui fāma fuit per avīta tropaea decōī
30Āfra Numantīnōs rēgna loquuntur avōs;
31altera māternōs exaequat turba Libōnēs
32et domus est titulī utraque fulta suīs.
33mox, ubi iam facibus cessi praetexta marītīs,
34vinxit et acceptās altera vitta comās
35iungor, Paulle tuo sīc discessūra cubīlī:
36in lapide hōc ūnī nupta fuisse legar.

Commentariī in textum

Sententia 19
1. positā: perfektum passiv partisipp av pōnō, -ĕre, posuī, positum: plassere
2. iūdex: iūdex, -icis (m): dommer
3. sedet: presens aktiv indikativ 3. person sg. av sedeō, -ēre, sēdī, sessum: å sitte
4. Aeacus: fra gresk Αἰακός. I henhold til Lewis & Short var han sønn av Zeus/Iuppiter med Europa, og far til bl.a. Ajax, og On account of his just government made judge in the lower regions.
5. urnā: urne, krukke. Substantivet er dannet av ūurō, -ere, ussī, ustum: å brenne, svi.
6. positā … urnā: dobbel ablativ
7. sī quis: noen, noe. Forstavelsen «ali-» kuttes ut hvis «sī», «nīsī» eller «ne» står før.

På norsk er partisippendelsene slik:

Presens partisipp:

-ende

Perfektum partisipp:

-(e)t, -ne

Sententia 20
1. sortītā: perfektum partisipp av sortiōr, sortīrī, sortītus sum: å trekke lodd. Dobbel ablativ sammen med pilā.
2. vindicet: presens aktiv konjunktiv, 3. person sg. av vindicō (1): å hevne, straffe; befri, benåde; beskytte.
3. ossa: bein, knokler
4. pilā: ablativ sg. av pila, -ae: kule, ball. Dobbel ablativ sammen med sortītā.

Sententia 21
1. assideānt: presens aktiv konjunktiv, 3. person pl. av assideō, -ēre, assēdī, assessum: å sitte nært noen, stå ved noens side
2. iuxtā: adv.: nært; prep. + akk.: nær(t), lik
3. sellam: av sella, -ae: sete, stol; sal; krakk

Sententia 22
1. Eumenidum: Eufemisme for furiene, her i genitiv pl. Se Lewis & Short: Eumenides
2. intentō: ablativ sg. av intentus, -a, -um: ivrig, oppmerksom; alvorlig; ærlig. Står her i dobbel ablativ med forō
3. turba: gruppe, mobb

Sententia 23
1. Sīsyphe: vokativ av Sīsyphus, fra gresk Σίσυφος. Se også Lewis & Short: Sīsyphus
2. mōle: ablativ sg. av mōlēs, -is (f): (kampe)stein, stor stein. Her fjernelsens ablativ.
3. vacēs: presens aktiv konjunktiv, 2. person sg. av vacō (1): å være tom, ledig
4. taeceānt: presens aktiv konjunktiv, 3. person pl. av taceō (2): å være stille, ligge stille (intrans.); å være stille om noe (trans.)
5. Ixīonēs: Ixīon, -Ōnis: Sønn av Phlegyas (eller Antion eller Zeus/Iuppiter), lapithernes konge. Drepte svigerfaren sin for å unnslippe medgift, og da ingen ville frikjenne ham, tok Iuppiter ham til seg og renset ham. Han prøvde å ta Iunos dyd, og da Iuppiter oppdaget dette gjorde han Iuno om til et skybilde, med hvilket Ixīon skapte kentaurene. Dan han likevel skrøt av å ha tatt Iunos uskyld, dømte Iuppiter ham til å være bundet til et evigroterende hjul i Tartaros. Gresk: Ἰξίων,. Se Lewis & Shorts Ixīon-artikkel.

Sententia 24
1. fallāx: fallāx, -ācis (m, f, n): svikefull
2. corripiāre: En forkortet presens passiv konjunktiv, 2. person sg., der -s mangler. Av corripiā, -ere, -ripuī, -reptum: fange opp, rette opp
3. liquor: av liquor, -ōris (m): væske

Sententia 25
1. petat: presens aktiv konjunktiv, 3. person sg. av petō, -ere, petīvī, petītum: søke, angripe
2. umbrās: av umbra, -ae: skygge
3. improbus: slem; voldsom, vill, skremmende

Sententia 26
1. iaceat: presens aktiv konjunktiv, 3. person sg. av iaceō (2): ligge. Må ikke blandes sammen med iaciō, -ere, iēcī, iactum: å kaste; legge, bygge, reise; spre, m.m.
2. catēna: kjetting
3. laxa: slapp
4. tacitā … serā: dobbel ablativ som uttrykker mens slåen er taus. Eksempel på hyperbaton.

Sententia 27
1. ipsa: Står som apposisjon til den som taler, altså Cornelia.

Sententia 28
1. īnfēlīx: īnfēlīx, īnfēlīcis (m, f, n): ulykkelig. poena īnfēlīx er apposisjon til poena sorōrum. Eksempel på enalagé/hypalagé.
2. umerōs: akkusativ pl. av umerus, -ī: skuldre
3. urgeat: presens aktiv konjunktiv, 3. person sg., av urgeō, -ēre, ursī, —: tynge, presse noe(n)

Sententia 29
1. cuī: hvis, for noen
2. avīta: bestefedre. Ordet er et attributivt adjektiv.
3. decōrī:: av decor, -ōris, hensiktsdativ: for [bestefedres] seier

Sententia 30
1. Āfra: nominativ nøytrum pl. av Āfrus, -a, -um: afrikansk
2. rēgna: nominativ pl. av rēgnum, -ī: kongerike
3. Numantīnōs: akkusativ pl. av Numantīnus, a, um: numantiner. Numantia var en by i Hispania Tarraconensis, omtrent i dagens Algerie-område, som ble beseiret og rasert av Scipio Africanus den yngre. Se for øvrig Lewis & Short: Nŭmantĭa.
4. avōs: akkusativ pl. av avus, -ī: bestefar, forfar, eldre mann

Sententia 31
1. altera: med henvisning til forrige linje, altså andre slektsgrupper/slekter.
2. exaequat: presens aktiv indikativ, 3. person sg., av exaequō (1): å likestille

Sententia 32
1. utraque: begge de to. Jf. med uter: hvem av de to; neuter: ingen av de to.
2. fulta: perfektum partisipp, nominativ sg. femininum av fulciō, -īre, fulsī, fultum: å støtte (opp)
3. titulī: genitiv sg. av titulus, -ī, her: forfedrenavneplakett tilhørende bysten av den avdøde forfaderen

Sententia 33
1. iam: så snart
2. ubi: ubi + perfektum: les som pluskvamperfektum
3. cessī: perfektum partisipp av cēdō, -ere, cessī, cessum: å vike
4. marītīs: separasjonsdativ, av marītus, -ī, her tolket som adjektiv: ekteskapelig

Sententia 34
1. vinxit: perfektum aktiv indikativ, 3. person sg., av vinciō, -īre, vinxī, vinctum: å snøre, binde. Må ikke blandes sammen med vincō, -ere, vīcī, victum: å beseire, overvinne. Tenk Cæsars Vēnī, vīdī, vīcī.
2. accepta: perfektum partisipp av accipiō, -ere, accēpī, acceptum: å ta imot, samle
3. vitta: nominativ sg. av vitta, -ae: bånd, sløyfebånd
4. comās: akkusativ pl. av coma, -ae: (hode)hår

Sententia 35
1. iungor: presens passiv indikativ, 1. person sg., av :
2. discessūra: futurum aktiv partisipp av discēdō, -ere, discessī, discessum: å avmarsjere. Cēdere betyr å bevege seg, ofte i betydninga å bevege seg tilbake, mens -sura-endelsen gjør at man kan (ved hjelpe av modale hjelpeverb) oversette verbet omtrent som skullende til å vandre bort.
3. cubīlī: ablativ sg. av cubīle, -is (n): ekteseng

Sententia 36
1. lapide: ablativ sg. av lapis, lapidis (m): stein.
2. legar: her sannsynligvis presens passiv konjunktiv (i stedet for futurum passiv indikativ), 1. person sg., av legō, -ere, lēgī, lēctum, her: å lese. For å forstå dette riktig må man være oppmerksom på tre ting: For det første, at det var helt normalt at folk kunne lese; for det andre, at man vanligvis leste høyt; og for det tredje, at når man leste en gravstein, var teksten vanligvis skrevet slik at når man leste det høyt, var det som om man ga stemme til den døde og hørte hva denne tenkte og ønsket.

Vertere Norvegicē

19 Men hvis en eller annen Aeakos Dommer sitter ved urna –
20 måtte han beskytte knoklene mine når kula er loddtrukket,
21 måtte brødrene [Aiakos’] stå ved, og nært den minoiske stolen,
22 [la] de strenge furienes gruppe [stå] i den alvorlige salen.
23 Sisyfos, må du befris fra steinen; må Ixions være stille;
24 svikefulle tantaliske vann, må du ha blitt fanget.
25 Måtte voldsomme Cerberus angripe ingen skygger idag,
26 og la kjettingen ligge slapt mens slåen er taus.
27 Jeg taler for meg. Hvis jeg taler feilaktig, søstrenes straff
28 la den elendige urna [straffen] tynge skuldrene mine.
29 Hvis berømmelsen, for noen, har vært til ære for bestefedres seier,
30 de afrikanske kongeriker omtaler bestefedrene [som overvant] numantinerne;
31 ei anna [slekts]gruppe likestiller morsslekta [som overvant] libonerne;
32 og begge de to husene støttes ved hjelp av forfedreplakettene sine.
33 straks, så snart pikedrakten har veket for ekteskapsfaklene,
34 og et annet sløyfebånd har bundet de samlede hårene mine [det samlede håret mitt],
35 bindes jeg, Paullus, slik jeg skal fjernes fra ekteskapssenga di:
36 på denne steinen la [meg] leses: [meg] å ha vært gift til én.

Hvis besteforeldregenerasjonen noen gang har kastet ære på barna, tenk da på hva mine barn har gjort!