Hackmaster, spillets aspekter Ⅰ.b

Ⅰ Kamp:
b Nærkamp

I denne serien med bloggposter skal jeg presentere noen av de viktigste trekkene ved Hackmaster som rollespillsystem. Første gang jeg prøvde systemet var i 2014 (tror jeg), og siden den gang har jeg bare blitt mer og mer glad i det. Det er flust av ressurser om spillet på engelsk, så jeg ønsker å tilby noe litt annet og presentere det for norske lesere på norsk, og jeg skal prøve å gjøre det på en slik måte at selv spillere som aldri har prøvd rollespill før, skal kunne forstå hva jeg snakker om. Jeg kommer derfor til å bruke utelukkende norske begreper. Jeg håper dette kan bidra til å gjenoppdage den rikholdige, norske rollespillterminologien som ble utviklet første gang av Johannes H. Berg Jr., han som oversatte D&D til norsk for første gang.

Hackmaster-logoen, fra Kenzer & Co.

Alt av Hackmaster og Kingdoms of Kalamar er opphavsrettslig beskyttet og varemerker eid av Kenzer and Company.

Første del kommer til å bli delt opp i mange underkapitler, for her er det snakk om kamp, og få rollespill­system har så detaljerte regler for dette som Hackmaster. Jeg skal introdusere de grunnleggende elementene, nærkamp, fjernkamp, skade og død, skjold og rustning, kamp­stiler, automatiske og kritiske treff og skade, fumling, og spesielle kamp­situasjoner.

I denne posten skal jeg fokusere på nøkkelaspekter ved nærkamp. Hackmaster er svært dynamisk i nærkamp, og den ene tingen som kanskje skiller det mest fra andre system, er bruken av opptelling i stedet for runder, men dette har jeg allerede dekt i den tidigere posten. Det jeg heller skal sette søkelyset på her, er hvordan nærkamp løses, herunder hvordan skjold virker, frastøt, reorientering, utmattelse og mye mer. Jeg håper at dette skal gi deg enda mer lyst til å prøve spillet, og at du når serien er ferdig­skrevet, har både en anelse om hva Hackmaster byr på, og kanskje til og med har blitt overbevist om at dette er spillet du har ventet på å prøve hele livet ditt.

På bunnen av hver av disse postene kommer jeg til å inkludere en oversikt over tidligere poster om Hackmaster, og nyttige forkortelser for å forstå sjargongen.

Planlagte poster i denne serien

1. Kamp
1. Grunn­leggende elementer
2. Nærkamp
3. Fjernkamp
4. Skade og død
5. Skjold og rustning
6. Kampstiler
7. Auto­matisk og kritisk treff og skade
8. Fumling
9. Spesi­elle kamp­situa­sjoner
1. Flere mot­stand­ere
2. Annon­serte treff
3. Traume og nåde­støt
4. Nåde­støt
2. Magi: esoterisk (trollmenn)
3. Magi: gud­dommelig (klerker)
4. Moral­kompasset, ære og berømmelse
5. Kompe­tanser – pro­ficien­cies og talent
6. Ferdig­heter – skills
7. Nye roller (karakterer)
8. Nye nivå

Hackmaster-nærkamp i et nøtteskall

Hvis du først havner i nærkamp, har du større sjanse til å klare deg enn når du blir skutt på. I nærkamp kan du bruke skjold til å dekke deg, unnvike slag mot deg både ved den fysiske bevegelighetsevna di (bevegelighet), men også takket være den intuitive følelsen din av kampflyten (visdom), og ved å kombinere kløkt (intelligens) og bevegelighet, kan du finne åpningene i motstanderens forsvar og vinne gjennom. Hvor mye skade du gjør, avgjøres av hvor mye du har i styrke. Enn om du blir skutt på? Håp at du har et skjold som tilfeldigvis blokkerer det; med mindre du er på lang eller ekstrem avstand fra skytteren, får du nemlig ingen forsvarsbonuser overhodet: Stasjonære mål får en t12g i forsvar mens mål i bevegelse får en t20g.

For mer om terningnomenklatur, se Nyttige forkortelser (lenger ned, med lenke tilbake hit der nede) eller den tidligere posten min Terningstatistikk (åpnes i ny fane).

Nærkamp skjer i det øyeblikket en motstander har rekkevidde på noen; dette varierer naturligvis etter hvilket våpen man har, så hvis du har tatt med deg dolk når du skal kjempe mot en rise med hellebard, bør du håpe at guden din ser nådig til deg, ynkelige eventyrer, for det kommer fort til å gjøre vondt. Skallagrim har en fin video om tematikken, forresten: The PROBLEM with Halberds (and other Polearms). Rekkevidden man har er definert som 5′ (+ rasejustering) + våpenrekkevidde. Med andre ord har du lengre rekkevidde bevæpnet enn ubevæpnet. For en spiller som begynte rollespillkarrieren sin i D&D 3.0, tok det lang tid å venne seg til denne nye tanken om variable rekkevidde – enda det er fullstendig åpenbart at det naturligvis er slik det burde være. I dette øyeblikket kan man kaste det første angrepskastet sitt, og kampen går da videre inntil man har en seierherre eller den ene av partene rømmer fra åstedet.

Duellister fra en fektemanual fra sein middelalder / tidlig renessanse.

Cod. 11093, fol. 10r: Fecht- und Ringbuch
Ganze Seite: Fechtszene; lavierte Federzeichnung, Südwestdeutschland, Mitte 15. Jhd.
Cod. 11093, folio 10r: Bok om sverdkunst og bryting
Helsidig: fektescene; skyggelagt penseltegning, Sydvest-Tyskland, midtre 15. århundre.

Kilde: europeana. Lisens: Falt i det fri.

Angrep og forsvar

Størst rekkevidde gir første slag. Hvis du er så heldig at du treffer, ɔ: angrep > forsvar, er det bare å kaste en tjuesidet, gjennomborende terning (t20g, engelsk: d20p). Hvis du får mer enn forsvarerens forsvarskast, får du kaste skade; hvilken terning du kaster avhenger av våpenet og hva du slår på, siden noen våpen er særlig gode til å skade skjold og rustning, mens andre er usedvanlig dårlige til det. Hvis motstanderen fortsatt lever og har rekkevidden til det, får denne slå i neste sekund. Hvis dere har like stor rekkevidde, skjer angrepene samtidig. Hvis man har for kort rekkevidde til å kunne slå fra der man står, må man prøve å trenge seg innpå motstanderen, som da umiddelbart får anledning til å prøve å parere eller unnvike ved forflytning.

Dersom du har tatt talentet rappkjefta (engelsk One-Upsman­ship) og innfrir kriteri­ene der og da, får du en umiddel­bar éngangs­bonus på +1 slik at du like­vel vinner utveks­linga (PHB s. 150).

Både angreps- og forsvarsterningen kan endres av forholdene, og du kan ikke angripes av mer enn seks motstandere like store som deg selv på én gang; hvis de er én kategori større, maks fire; hvis de er én kategori mindre, inntil åtte; og hvis de er to kategorier mindre, opp til tolv (PHB 223). Når du skal angripe, kaster du under normale omstendigheter en helt vanlig t20g og legger til angrepsbonusen sin, men hvis du skyter blir det annerledes: Da må du ta hensyn til avstand, takhøyde og slikt; jeg skal ta for meg det i neste post i serien.

Terninger med maksverdien opp: t4, t6, t8, t10¹, t10², t12, t20 og den litt uvanlige t30. Andre terningstørrelser finnes også, så som t24, t40 og en faktisk hundresidet t100. Andre terningformer finnes også: En populær variant er avskårne sylindre, slik at t4-eren er en sylinder med fire skråskårne sider, eventuelt med pyramideform på toppen; noen liker disse bedre fordi det oppleves som at de triller bedre. Og bare for å ha nevnt det: Man triller eller kaster en terning; å rulle terningen er en anglisisme, og slikt vil man da ikke ha.

Bevæpnet angrep er altså nokså enkelt og rett fram; forsvaret derimot varierer etter situasjonen:

Forsvarsverdier i nærkamp etter antall fiender

Type skjold	t20g + FB*	t20g − 4 + FB	t12g + FB	t8g + FB
uten skjold	0	1–3	4+ (front/side)	bakfra
handskjold	1	2–3
lite	2	3
middels	3	(Ikke relevant.)
stort
kroppsskjold
* forsvarsbonus.	Tallene er for angrep fra front eller side der annet ikke står angitt.			Kilde: PHB 230.

Skjoldskade

Tod’s Workshop pluss Schola Gladiatorum: brutal gladvold.

Det er rimelig klart at det å ha et skjold er virkelig nyttig. Man får fjernet firepoengsstraffen på forsvar, lagt til en stor bonus fra selve skjoldet, og er i det hele tatt mye vanskeligere å treffe. En skulle nesten tro det var ei grunn til at skjold ble funnet opp! Men nå er det jo slik at dersom man har et skjold, så bruker man det aktivt for å stoppe angrep. Det medfører fem ting:

1. For det første er du på sett og vis enklere å treffe, fordi du med vilje setter ei plate i veien for angriperen, jf. punkt 4.
2. For det andre modifiseres skaden du treffes til å heller være våpenets skjoldskade:
• Stikkvåpen er dårlige til å skade skjold og brukeren gjennom skjoldet.
• Skjærende våpen har mer masse bak seg og er derfor bedre egnet til å skade brukeren og til dels skjoldet.
• Knusende våpen har mye masse bak seg og er derfor velegnet til å skade særlig skjoldet, men også brukeren gjennom skjoldet.
3. For det tredje går skade som treffer skjoldet først gjennom skjoldet, deretter via rustningen din, og så til slutt deg; du får altså betraktelig mindre skade.
4. For det fjerde må du unngå angrepet fullstendig (forsvaret ditt overstiger angrepet med 10 eller flere poeng) for å ikke få noen skade.
5. For det femte kan skjoldet ditt knuses.

Det kan være på sin plass å se på disse tingene punkt for punkt.

Punkt 1 og 4: angrepsunnvikelse

Kamp er dynamisk, og dette ser vi tydelig reflektert i hvordan det er en konstant duellering mellom angriper og forsvarer. Bruker man skjold har man betraktelig bedre beskyttelse enn uten, men hvis du ikke har skjold og forsvarsverdien ≥ angrepsverdien, unngår du angrepet fullstendig. Med skjold, derimot, må du slå angriperen med 10 poeng eller mer for å unngå angrepet fullstendig. Dette reflekterer hvordan dynamikken er mellom en angriper og en forsvarer som bruker skjold.

Punkt 2: skjoldskade

Stikkvåpen gjør svært liten skjoldskade. Det eneste våpenet som gjør noe som ligner på skade, er kasteøksa (t4g poeng), mens alle de andre «fjernvåpnene», altså skyte- og kastevåpnene, gjør ett poeng og intet mer i skjoldskade. Det fine med dem er at forsvareren får ingen bonus til forsvaret sitt med mindre avstanden er stor, så det er lettere å treffe med dem. Hvis du derimot har skjold, har du både passivt og aktivt dekke du kan benytte deg av:

• Handskjold gir dekke hvis du kaster 20 på en t20 (ikke t20g).
• Små skjold gir dekke på 19+.
• Middels skjold gir dekke på 16+ (eller 11+ hvis man aktivt skjuler seg bak skjoldet).
• Store skjold gir dekke på 11+ (6+ hvis aktivt).
• Kroppsskjold gir dekke på 6+ (1+ hvis aktivt).

Når det gjelder skjoldskaden for øvrig, gjør kutt- og stikkvåpen omtrent halv skade: kuttvåpen bruker ofte den dårligste av terningene sine (sabelen, for eksempel, gjør full skade på t6g + t8g, men bare t6g i skjoldskade, mens kortsverdet gjør den dårligste av 2t6g), mens knusevåpen (eller veldig tung kuttvåpen) bruker den beste av terningene sine (så som klubba, som gjør t6g + t8g til vanlig, men t8g mot skjold).

Hva gjelder lette handvåpen – altså bare never, dolk, kniv og svepe – gjør de ingen skade overhodet.

Punkt 3: skadereduksjon

Siden skjold er laget for å ta av for skade, er de særdeles gode på nettopp det: Handskjold og små skjold gir 4 poeng skadereduksjon; middels, store og kroppsskjold gir en SR på 6. Denne trekkes fra før skjoldskaden våpenet gjør; det som måtte være igjen tas først av rustningen, før spillerrolla skades.

Punkt 5: skjoldknusing

Skjold kan selvsagt knuses, og det er da skjoldskaden til våpenet som brukes. Hvor mye som skal til, avhenger av størrelsen på skjoldet, og det er fire nivå med skjoldskade som utløser fire resultatnivå:

• Hand- og småskjold:
•  8 poeng skade: t20g + 6 mot spillederens t20g.
• 12 poeng skade: t20g + 0 mot spillederens t20g.
• 16 poeng skade: t20g − 6 mot spillederens t20g.
• 20 poeng skade: umiddelbart knust.
• Middels, store og kroppsskjold:
• 12 poeng skade: t20g + 6 mot spillederens t20g.
• 18 poeng skade: t20g + 0 mot spillederens t20g.
• 24 poeng skade: t20g − 6 mot spillederens t20g.
• 30 poeng skade: umiddelbart knust.

Andre aspekter ved nærkamp

Skjermbilde fra hjemmesida til Kenzer & Co, av Hackmaster Basic.

Allerede synes det klart at kampsystemet som det legges opp til i Hackmaster har en viss grad av kompleksitet. Heldigvis kommer Hackmaster i tre nivåer av kompleksitet: Hackmaster Basic er helt gratis. Jepp, det koster faktisk ingenting. Ikke nok med det, men de har også liggende noen eventyr som er skrevet spesifikt for Hackmaster Basic og Basic+, slik at du kan prøve ut systemet og se om du liker det. Basic+-varianten kostet 10 dollar da jeg kjøpte det, og det gjorde meg faktisk ingen verdens ting å betale den prisen. Du kan faktisk fint få både ett og to års spilletid bare med de reglene. Basic-regelsettene er en del nedtonet i kompleksitet, og man får ikke reglene for å ta rollene over til de middel høye gradene og oppover. Hvis man derimot kjøper det fulle regelsettet (som er tilgjengelig både kun som PDF og også som innbundet bok, får man to nivå av regler, der de avanserte reglene er ment som alternativer som man plukker og mikser fra etter hva man liker.

Ett av de mer avanserte regelsettene (som er del av standardreglene) er reglene for tohandskjemping: kampstiler. Her kan man velge mellom våpen og skjold (normalen), tohandsvåpen, etthandsvåpen brukt med to hender, to etthandsvåpen der man angriper med begge, to etthandsvåpen der man forsvarer seg med det ene, eller bare skjold. Hver av disse har sine egne fordeler og ulemper. Hvis du vil forsøke deg på tohandsvåpen, kan du vente deg mer skade, men treigere angrepssekvenser; i tillegg er det vanskeligere å forsvare seg slik (forsvaret er t20g mot første angrep mellom angrepene dine, men t20g − 4 i forsvar mot alle påfølgende angrep fram til det neste angrepet ditt. Hvis du vil bruke kun ett etthandsvåpen, angriper du raskere, men forsvaret lider selvsagt. Et etthandsvåpen brukt med to hender gjør at du gjør betraktelig mer skade, men det går treigere og forsvaret er som med tohandsvåpen. Å angripe med to etthandsvåpen gjør at du blir som det reneste dødshelikopteret, skjønt du gjør mindre skade med sekundærvåpenet og får sterkt redusert forsvarsevne. Velger du å angripe med ett etthandsvåpen og forsvare deg med det andre, angriper du som normalt, og får et forsvar som er nesten på nivå med skjold idet at man får lagt til forsvarsbonusen fra begge våpnene, men da vel å merke kun trent forsvarsbonus, ikke bonuser fra visdom og bevegelighet. Det siste alternativet, å angripe kun med skjold, lar deg forbedre forsvaret ditt, men angrep er enten ubevæpnet eller i form av skjoldslag.

I tillegg til dette er det for eksempel et helt sett med spesielle kampmanøvrer, et lite tilleggssett med regler for moment, regler for å treffe målgitte områder, kamp fra ridedyr (vanligvis hest), utmattelse, ubevæpnet kamp (som etter mi mening er den regelen som har mest uutnyttet potensiale: jeg ser mye godt i regelsettet, men det er dessverre ikke så godt gjennomført, skjønt dette er noe langt de fleste er enige i).

Det er selvsagt mye mer å ta av hva gjelder nærkamp. For min del er kanskje det aller beste med måten reglene er forklart, at de har skrevet og tegnet ei hel lita tegneseriehistorie i Knights of the Dinner Table-stil (KotDT har nå kommet ut i 71 bind), som forklarer et lite scenario der hver av reglene forklares underveis som de blir aktuelle, og de også forklarer litt om hvordan hakkemesteren tenker hva gjelder hvordan reglene innføres og iverksettes.

Oppsummert: Er det verdt å kjøpe det? Og hvor mye ble jeg sponset? For å ta det siste først: null og niks. Og det første spørsmålet: Absolutt! Jeg har ikke angret ett eneste sekund på å ha investert i et nytt rollespill. Jeg har stortrivdes med reisen, og nå som jeg har favorittspillerne mine samlet rundt (det virtuelle) bordet, gleder jeg meg til hver eneste seanse jeg får med dem. Jeg har dessverre mistet et par spillere som jeg gjerne skulle ha spilt mer med, men det er nå en gang slik at man må balansere jobb og fritid. Som Yngvild liker å beskrive problemet: Jobb har en lei tendens til å spise opp av fritida mi. Nå har jeg riktignok en sjølstyrt dag, men hvis jeg hadde kunnet leve av å skrive om og å spille rollespill, da hadde jeg nok valgt det.

---

Tidligere bloggposter om Hackmaster

Lenker til postene i denne serien er å finne i kommentarboksen øverst til høyre. Øvrige poster:

• 2021Hvorfor Hackmaster? Et blikk på det som fikk meg til å skifte beite
• 2017: Hackmaster: Strengt, men rettferdig
• 2015: Den første Hackmaster-karakteren min
• 2014: Hackmaster: Et blikk på spillets aspekter
• 2014: Hackmaster: Ⅱ – Endelig i gang
• 2013: Hackmaster: Ⅰ – Et litt annerledes rollespillsystem

Tilbake til toppen.

Nyttige forkortelser

Bøker

HM: Hackmaster

D&D: Dungeons & Dragons

PHB: Player’s Handbook

GMG: Game Master’s Guide

HoBn: Hacklopedia of Beasts [1–2]

MMn: Monster Manual [1–5]

Egenskaper

STR: strength – styrke

INT: intelligence – klokskap (intelligens)

WIS: wisdom – visdom

DEX: dexterity – smidighet (bevegelighet)

CON: constitution – sjelestyrke (utholdenhet)

LKS: looks – utseende

CHA: charisma – utstråling (karisma)

Annet

tx: x-sidet terning

dx: x-sided die

txg: x-sidet gjennomborende terning (jf. dxp: x-sided penetrating die)

mtn: m terninger med n sider

XP: experience points – erfaringspoeng

DR: damage reduction – skadereduksjon

Tilbake til toppen.

Bibliografiske merknader og noter

Nyttige hurtigtaster for den typofile

Oppdateringslogg

21. mars 2024: Rettet feil satte enkle og doble opphøyde krøllesitattegn som motstykke til enkle og doble senkede. Formaterte taster med <kbd>. Tilføyde merknad om sitatstrek.

22. februar 2022: Rettet venstre enkel vinkel fra 0149 til 0139.

Hva skal en stakkar gjøre når man ikke får tilgang til profesjonell tegnsetting og må ty til doble bindestreker i stedet for tankestrek; tre punktum i stedet for aposiopesis, unnskyld, aposiopese; gåsøyne i stedet for ordentlig hermetegn; eller en x der man vil ha et gangetegn? Heldigvis er mange av disse tegnene del av ASCII, og dermed får man tilgang til dem med noen enkle, tastekombinasjoner. Skjønt, de er ikke like lette å huske som på en Mac, men når du har brukt dem noen ganger, blir de vane.

Det er faktisk enklere å taste spesialtegn på et mobiltastatur i dag enn på et skikkelig tastatur. Trenger du lang o? Trykk og hold inne O på mobiltastaturet og velg ō; stort enklere blir det ikke. Trenger du 1/7? Trykk og hold inne 1 på mobiltastaturet og velg blant de mange brøkene som har 1 som teller. På PC og Mac må man derimot huske tastekombinasjoner: Å huske hva disse er på en Mac er riktignok ofte enklere, siden langt de fleste er kombinasjoner av kringletasten (Command) og/eller Option (Alt) pluss en tast som har mer eller mindre med det samme å gjøre; for eksempel får man horisontal ellipse, altså en aposiopesis, unnskyld, aposiopese («…») ved å taste inn Option + punktum. På telefonen er det bare å trykke og holde inne punktum, og så velge trippelpunktumet. Men på Windows-maskiner? Da må man lære seg noen tallkoder utenat.

Og forresten, dersom brøken i stad ikke vistes slik den skulle, skulle den se ut som Unicode-kodepunktet U+2150 (vulgar fraction one seventh): ⅐. Det finnes faktisk ikke egne kodepunkt for syvdeler over 1/7, så disse må lages enten med å bruke super- og subskript (som ikke lenger er anbefalt metode) eller med å påkalle OpenType-funksjonen for brøker. På bloggen min er det gjort ved å skrive <span class="broek">1/7</span>, som henter klassen .broek fra stilarket. Den er ikke komplisert; faktisk er det bare: .broek { font-variant-numeric: diagonal-fractions; font-feature-settings: "frac"; }

Eksempler på nyttige tegn for den tegnsettingsbevisste:

1. hardt mellomrom
2. horisontal ellipse, også kalt aposiopese;
3. kort og lang tankestrek;
4. enkle og doble guillemeter;
5. enkle og doble krøllesitattegn (britisk/amerikansk), der tegn nummer to (’) er det samme som apostrof;
6. enkle og doble krøllesitattegn nede og oppe, slik som fortsatt brukes i en del tyske media, og som var vanlig i norske trykksaker før i tida.

Teksten er fra Properts II.24.a.1.f; tegnsettinga er (selvsagt) ikke som normalt der, men satt inn for å vise hvordan de forskjellige tegnene kan se ut i løpende tekst.

La oss så hoppe i det. Lærer du deg disse hurtigtastene, kan du enkelt og effektivt levere profesjonelt skrevne dokument, uavhengig av hvilket program du bruker. Der det står Alt pluss en tallkode, betyr det at du holder inne Alt mens du taster tallkoden (inkludert eventuelle innledende nuller) på kalkulatortastaturet, ikke på de vanlige nummertastene:

Hardt mellomrom

Når:
Mellom tall og tilhørende enheter, så som paragraftegnet og paragrafnummeret, mengden og antall liter, antall kroner og selve ordet. Eksempel: § 11.2; 13,2 l; kr 25,40; 32 kroner. Også mellom andre ledd som man ikke ønsker skal deles ved linjeslutt.

Hvordan:
Alt + 255, eller (i de fleste tekstbehandlere) Ctrl + Skift + Mellomrom.

Resultat:
Ingen orddeling ved linjeslutt.

Aposiopese

Når:
For å enten vise utelatt tekst, da med aposiopese i klammeparentes, eller for å vise avbrutte ord eller avbrutt tekst.

Hvordan:
Alt + 0133
Bør kombineres med hardt mellomrom i forkant når brukt for å vise avbrutt setning; hvis man bruker vanlig mellomrom, kan dette havne på begynnelsen av neste linje, som gjør at man får ei (ja, «ei», for opphavet er lacūna; nynorsk har skjønt det mens bokmålet er bakstreversk her) uønsket lakune i tekstens venstremarg. Hvis man bruker det for å angi utelatt tekst, bør det være hardt mellomrom før første klammeparentes. Hvis man bruker aposiopese for å vise avbrutt ord, skal det ikke være mellomrom før.

Resultat:
Korrekt brukt aposiopese gjør at teksten ser ut slik skaperen av skrifta hadde til hensikt; tre punktum etter hverandre kan være forvirrende for blant annet orale lesere og kan føre til uønskede resultat dersom teksten ikke brekkes riktig av nettleseren eller tekstbehandleren. Feil bruk av mellomrom før (eller etter) aposiopesen kan i noen tilfeller gjøre at en ikke vet om det er ordet eller setninga som er avbrutt; slik dårlig kommunikasjon bør unngås. Manglende bruk av klammeparentes rundt aposiopesen gjør at leseren ikke kan vite om det er den som siterte eller den opprinnelige tekstforfatteren som hadde en utelatelse, så pass på at dette gjøres riktig.Jeg har selv syndet mot dette og brukt vanlige parenteser i stedet for klammeparenteser (ɔ: «[» og «]»), men har da heldigvis lært av feilene mine.

Tankestreker og sitatstrek

Når:
For å angi forhold og utstrekning eller for å markere parentesbemerkninger, altså innskutte setninger; sistnevnte for å markere sitert tekst.

Hvordan:
Alt + 0150 for kort tankestrek («–») og Alt + 0151 for lang tankestrek («—»). For sitatstrek, tast 2015 og deretter Alt + X i en tekstbehandler (i HTML kan du dessuten bruke ―).

Resultat:
Feilaktig bruk av bindestrek gjør to ting for leseren: Leseren må stoppe opp for å dechiffrere hva du egentlig mente, og leseren som kan typografien sin, blir irritert. Med kort tankestrek kan du angi forhold riktig, f.eks. Stillinga i Vålerenga–Molde-kampen ble uavgjort: 2–2. Merk at begge plassene er det ingen mellomrom, og at det er forskjell på tegnbruken i førsteleddet. Et godt eksempel på dette kan tas rett fra vår ega historie: I dag er nok forholdet Danmark–Norge noe helt annet enn i tida da vi var tvillingriket som historikerne kaller Danmark-Norge. Når man leser en tankestrek, får begge ordene normalt trykk og tonelag; når man leser bindestreken, forsvinner den korte pausen mellom ordene, og trykket og tonelaget tilpasses at ordet nå i praksis er ett (tilsvarende å skrive Danmarknorge – grøss!) – trykket faller altså på første ledd her.

I norsk brukes dessverre ikke lang tankestrek lenger; det er synd, for det hadde fjernet forvirringa. Der man i amerikansk og/eller britisk typografi bruker lang tankestrek, bruker man i norsk tegnsetting kort tankestrek med mellomrom før og etter. Lang tankestrek kan settes med mellomrom før og etter, men det bør da være tynt eller hårfint mellomrom (såkalt thinspace og hairspace:   og &VeryThinSpace). Lang tankestrek brukes for å angi innskutte setninger, parentesbemerkninger; den brukes av og til òg til å angi sitat eller replikker (i norsk tegnsetting brukes vanligvis kort tankestrek), men her finnes et eget tegn: ― (horizontal bar, quotation dash). At det er vanligere å heller bruke kort tankestrek har nok mye å gjøre med at sitatstrek kom inn i Unicode som et eget tegn forholdsvis seint (Unicode 3.2, med opphavsrett 1991–2002). Sitatstreken brukes på samme måte som tankestrek til å markere sitat.

Sitattegn
grotesk: «a», ‹b›, “c”, ‘d’, „e“, ‚f‘
antikva: «a», ‹b›, “c”, ‘d’, „e“, ‚f‘

Når:
For å angi sitater, sitat i sitat, sarkasme og ironi, navn på artikler, kapitler, kallenavn, og eventuelt også skip og andre ikke-levende ting som får navn.

Hvordan: Metoden er enten å taste den tresifrede tallkoden fra den utvidede ASCII-tabellen, eller … for tegn som er utenfor tabellen … den firesifrede desimale verdien man kan regne ut fra Unicode-kodepunktet. U+93 blir for eksempel 9 × 16 + 3; U+ba blir 11 × 16 + 10, siden a = 10, b = 11, c = 12, d = 13, e = 14 og f = 15.

1. Alt + 174 og Alt + 175 for doble vinkler
2. Alt + 0139 (U+8b) og Alt + 0155 (U+9b) for enkle vinkler
3. Alt + 0147 (U+93) og Alt + 0148 (U+94) for doble opphøyde krøllesitattegn
4. Alt + 0145 (U+91) og Alt + 0146 (U+92) for enkle opphøyde krøllesitattegn
   Merk: Kun «’» er apostrof, tegnet som angir genitiv etter ‑s eller utelatte deler av ord, som passer mæ’kke, rakker dæ’kke eller «rock ’n’ roll» (ikke «rock ‘n’ roll»; det betyr at noen sa «n» eller at n-en er ironisk.
5. Alt + 0132 (U+84) og Alt + 0147 (U+93) for doble senkede pluss opphøyde krøllesitattegn
6. Alt + 0130 (U+82) og Alt + 0145 (U+91) for enkle senkede pluss opphøyde krøllesitattegn

Resultat: Teksten får umiddelbart et mer profesjonelt utseende. Det kan argumenteres for at tyske/danske/norske/franske sitattegn, altså guillemeter, er bedre for leseflyten, da tegnene ligger på bokstavens x-høyde; dette gjør at øynene ikke må flakke et lite mikrosekund mens leseren følger tesktlinja; ethvert brudd fra tekstlinjas grunnlinje er jo med på å hindre leseflyten hevdes det. For øvrig kan undertegnede stolt fortelle at det etter noen år lyktes å få Språkrådet til å endre beskrivelsen sin av sitattegn, slik at også de nå anbefaler at man bruker enkeltvinkler for sitat i sitat. Eksempel: For som Plinius fortalte: Han lot øynene vandre, og Hvorfor, spurte han, tror du jeg holder ut så store smerter så lenge? Fordi det lar meg overleve den skurken om så bare én dag.

Grader

Eksempel på forskjellen på grader- og maskulin ordinator-tegnet. Legg merke til at maskulin ordinator har eksakt samme form som super­skript­varianten av liten o, som igjen er en tilpasset versjon av vanlig liten o; dette mens grader­tegnet er en eksakt sirkel der strøk­bredda er uendret hele veien gjennom tegnet. Du kan klikke på bildet for å se det i stort format.
Illustrasjon: undertegnede.
Skrift: EB Garamond.

Når:
For å angi temperaturer, vinkler eller posisjon på jorda.

Hvordan:
Alt + 248 eller Alt + 0176

Resultat:
Ekte gradertegn («°», «°», «°») i stedet for maskulin ordinator («º», «º», «º»). Sistnevnte har av og til en understrek, og er å finne i tegn som №, Dº (ditto), eller blant annet spanske ordinaler, som primero (1º); tegnet er også vanligvis litt videre eller høyere og ikke en ekte sirkel slik gradertegnet er.

Regnetegn (+, −, ×, ∕, ±)

Når:
For å skrive alle former for regnestykker eller angi positive eller negative tall

Hvordan:

• Pluss: Alt + 43, sånn i tilfelle plusstasten din er ødelagt.
• Minus: Alt + 8722 kan virke, men ikke i alle program. Årsaken er at det ekte minustegnet (ikkeU+45 (hyphen-minus)) er så langt ute i Unicode-kodeblokkene som U+2212 (ɔ: 8722 desimalt). Her er noen mulige metoder:
1. I program som LibreOffice eller Microsoft Office, tast 2212 og deretter Alt + X.
2. I HTML, tast inn −.
3. Noen program gir deg et ekte minustegn når du taster Alt + 8722, andre gir deg det når du taster Alt + 2212. Prøv deg fram. Forskjellen på tegnene kan du se til høyre.
• Gange: Alt + 0215.
• Dele: Alt + 8725 kan virke, jamfør minus over. Mulige metoder:
1. LibreOffice / Microsoft Office: 8725 fulgt av Alt + X.
2. HTML: 蜥. Jamfør SI, bør man ikke bruke tegnet ÷ for deling (÷).
• Pluss/minus: Alt + 0177.

Resultat:
Ved å bruke korrekte regnetegn, forsikrer du deg om at teksten din ikke bare ser pen ut, men at den utvetydig leses rett av orale nettlesere, slik at også blinde og svaksynte eller andre som ønsker å høre teksten din opplest kan nyte den slik du mente den skulle nytes. Videre bør bemerkes at det ikke skal være mellomrom når pluss, minus og pluss/minus brukes som fortegn, t.d. +3 Angrep, −42 °C eller bonus på ±0; mens når tegnene brukes som regnetegn, skal det være mellomrom før og etter, da helst  : medium mathematical space, som er på U+205f.

Merknad:
Jeg skreiv en egen post om riktig bruk av regnetegn tidligere, som kan være til nytte å lese for den interesserte.

Registrert varemerke, varemerke og opphavsrett

Når:
Hvis du skriver om varer, firmaer eller andre artikler der det er viktig å benevne hvilke åndsverksrettigheter som hører til det omtalte

Hvordan:

• ® (registrert varemerke): Alt + 0174.
• ™ (varemerke): Alt + 0153.
• © (opphavsrett): Alt + 184.

Resultat:
Når du skriver på vegne av firma eller representerer andre, er det særdeles viktig at dette gjøres korrekt; du viser respekt for varen og arbeidet deres. Påse derfor å bruke korrekte symbol når du omtaler dette, både fra et typografisk og fra et åndsverksmessig ståsted. Man bør så fremt det er mulig unngå å bruke (R) for ®, (TM) for ™ og (C) for ©.

Etterarbeid

Siste versjon av denne oversikten er nok ikke skrevet. Jeg har jo tidligere skrevet en post som gir oversikt over nyttige tegn, men den er nokså lang, traurig, og ikke særlig instruerende (den var skrevet mest for min egen del). Denne posten er forhåpentligvis mer hjelpsom i at den både forklarer hva tegnene er, hva de brukes til og hvordan man får frambrakt dem. Nå er ikke det som står over noen drivende novelle, men nyttig skulle det i alle fall forhåpentligvis kunne være. Mer spennende kommer for den som liker slikt, nemlig en oversikt over hvilke mellomrom man kan og bør bruke. Hvis det ikke er det mest spennende for deg her i verden, kan du kanskje vurdere å se gresset gro; der kan du i det minste være sikker på at du opplever noe. Jeg har aldri gitt noen garanti for at det jeg skriver skal være videre spenningsfylt, tross alt.

Søkkførrfær

Testresultatet mitt: To synlige streker.

Skal vi se … Hvor lang tid tok det? Koronaen kom til Norges land en gang i februar i 2020; en måneds tid seinere var landet nedstengt. Kjersti og jeg ble syke ikke så lenge etterpå, og vi hadde begge rimelig brukbar feber og det som hørte med, men vi hadde ikke noen testordning i Norge på den tida, så vi fikk aldri vite om det var covid-19 vi hadde fått. Denne uka, her i Skottland, fikk vi et voldsomt uvær da helga var omme, og mandagen var jeg fryktelig sjaber; jeg antok at det var gikta som slo ut for fullt, for jeg hadde vondt i det meste av ledd, og dét langt mer enn hva jeg hadde hatt før. I min dårskap dro jeg på trening, for trening gjør godt når leddene har det vondt, men da jeg kom hjem (etter en handletur) var jeg helt utkjørt. Natta gjennom fikk jeg feber, og tirsdag var jeg helt utkjørt. Onsdag ble jeg testet, og både hurtigtesten (LFT) og den fullverdige testen viste at jeg var covid-19-positiv. Så da er det ingen vei utenom: Det blir ti dager karentene og lite sprell på denne karen.

I Norge ble det første smittetilfellet påvist 26. februar 2020, og det første dødsfallet 12. mars. Tiltakene myndighetene iverksatte 12. mars 2020 for å begrense smittespredningen i Norge ble av statsminister Erna Solberg beskrevet som «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid». I løpet av våren 2020 lyktes man med å redusere smitten her i landet til et svært lavt nivå. Fram mot sommeren 2020 ble derfor flere av tiltakene lettet på. Høsten 2020 ble imidlertid preget av en andre smittebølge, og gjeninnføring av en rekke inngripende tiltak mot smittespredning.
―Store medisinske leksikon: «koronapandemien

Det som var ekstra kjipt oppi det hele, var at jeg egentlig skulle være med instruktøren min og to andre svartbelter denne helga og dømme på mesterskap. Forhåpentligvis har ingen blitt smittet av meg. (Det er klart at jeg tenker på det, men enda mer plager det meg at jeg skulle ønske jeg fikk vært med; jeg har ventet så lenge på å endelig få komme meg ut igjen og være «taekwondete».) I det minste er det veldig liten sjanse for at jeg blir syk igjen nå.

Hva kan du gjøre dersom noen du er glad i får koronaviruset? Vis dem at du bryr deg, send dem ei melding, slå på tråden, hør om de trenger noe. Her i Skottland får man faktisk et tilskudd fra det lokale styret (tilsvarende omtrent kommunen i Norge) for å klare de ekstra kostnadene isolasjon medfører. Da ting slo til i Norge, var det riktignok noen slik ordninger på plass, men ikke alle fikk ta del i fellesskapet (at alle skal med er bare joss og mannjskit); for min del, for eksempel, var det ingen muligheter til å få stønad, da firmaet var blitt opprettet cirka én måned for seint til å telle med. Kanskje noen du kjenner er i en slik situasjon uten at de sier noe? Ei hjelpende hand og vennlighet mens man gjemmer seg trygt bak ytterdøra til pestofferet, er faktisk fantastisk flott for forfangets framtidige fysiopsykologiske friskhet.

Bloodywood: «Jee Veerey» («Lev, o modige»)

Yngvild sende meg ei Imgur-lenkje. Så oppdaga eg eit band eg berre hadde høyrt ein gong tidlegare: Bloodywood.

Eg skal ikkje seie so mykje. Teksten får tale for seg sjølv; han er attgjeve utan endring frå musikkvideoen nedanfor. Viss du vil sjå dei framføre han på Wacken, finn du det nedst.

Bloodywood: Jee Veerey

1. vers: Raoul Kerr We’ve all had to go, to the land down below Where the sun don’t shine and the moon don’t glow Sat back trapped in the big bubble, saying: “Chuck that man it ain’t worth the trouble” Sound familiar don’t it? I think we all own it A mindset that don’t seem to get we’ve outgrown it Now I’m sat back poking at the big bubble, saying: “Talk back, you’re bigger than the trouble”

For-refreng: Roul Kerr, Jayant Bhadula Walk this valley of death, head high Say “I’ll be back, today I won’t die” ’Cause try as we may we can never deny We can get back up if we’re still alive! Aag ki jwaalao se hee Only after enduring the tests of fire Rait baney Loha Iron is forged

Refreng: Jayant Bhadula Tu jee, veerey Toofano se lad ke Tu jeet, veerey Zakhmo se bhid kar bhi tu Firse uthega yaara Firse udega yaara Andhero mein tu kabse Tu jee, veerey Toofano se lad ke Tu jeet, veerey Zakhmo se bhid kar bhi tu Firse uthega yaara Firse udega yaara Andhero mein tu kabse Live, brave one Fight those internal storms and Win, brave one Weather those wounds and Rise once again Fly once again For too long you’ve lay in darkness Live, brave one Fight those internal storms and Win, brave one Weather those wounds and Rise once again Fly once again For too long you’ve lay in darkness

2. vers: Raoul Kerr Sensitivity: the ability to feel it all A gift and a curse, the rise and the fall I see you and me safe in a place in the middle A break from the rat race just for a little Chose the moment and froze it forever in time Took a piece of us and wrapped it up in a rhyme You got 13 reasons for you to go away? Here’s three more: for why you gotta stay

For-refreng: Roul Kerr, Jayant Bhadula Walk this valley of death, head high Say “I’ll be back, today I won’t die” ’Cause try as we may we can never deny We can get back up if we’re still alive! Aag ki jwaalao se hee Only after enduring the tests of fire Rait baney Loha Iron is forged

Refreng: Jayant Bhadula Tu jee, veerey Toofano se lad ke Tu jeet, veerey Zakhmo se bhid kar bhi tu Firse uthega yaara Firse udega yaara Andhero mein tu kabse Tu jee, veerey Toofano se lad ke Tu jeet, veerey Zakhmo se bhid kar bhi tu Firse uthega yaara Firse udega yaara Andhero mein tu kabse Live, brave one Fight those internal storms and Win, brave one Weather those wounds and Rise once again Fly once again For too long you’ve lay in darkness Live, brave one Fight those internal storms and Win, brave one Weather those wounds and Rise once again Fly once again For too long you’ve lay in darkness

For-refreng: Roul Kerr, Jayant Bhadula Walk this valley of death, head high Say “I’ll be back, today I won’t die” ’Cause try as we may we can never deny We can get back up if we’re still alive! Aag ki jwaalao se hee Only after enduring the tests of fire Rait baney Loha Iron is forged

Refreng: Jayant Bhadula Tu jee, veerey Toofano se lad ke Tu jeet, veerey Zakhmo se bhid kar bhi tu Firse uthega yaara Firse udega yaara Andhero mein tu kabse Tu jee, veerey Toofano se lad ke Tu jeet, veerey Zakhmo se bhid kar bhi tu Firse uthega yaara Firse udega yaara Andhero mein tu kabse Live, brave one Fight those internal storms and Win, brave one Weather those wounds and Rise once again Fly once again For too long you’ve lay in darkness Live, brave one Fight those internal storms and Win, brave one Weather those wounds and Rise once again Fly once again For too long you’ve lay in darkness

Noen ord om å leve med kronisk sykdom

Jeg har mange gode grunner til å være fornøyd med det livet jeg har og har hatt. Jeg har vokst opp i verdens beste land på ei tomt som er idyllisk selv på en dårlig dag; jeg hadde masse boltreplass til å herje og springe og slå meg og gjøre alt som en unge skal kunne gjøre; og jeg vokste opp på ei tid da verden fortsatt var analog, da en telefon var noe som hang på veggen, og filmer var noe man helst så på kino og serier noe man så i fellesskap foran det ene fjernsynet som var i huset. Litt seinere fikk vi oss videospiller, og det var ikke få filmer jeg tok opp på videokassett og hadde i videoteket mitt. Men jeg tror at det kanskje var noe med å leve i den verden, noe med å leve i en verden som krevde at man gjorde et visst stykke arbeid for å få opplevelser, som nå har gått tapt. Så alt i alt hadde jeg det så godt som man kunne håpe på, og jeg burde ikke klage.

Slikt er veldig enkelt å skrive. Men selv om mye talte for at jeg skulle ha det bra, har det òg vært mye som har gått meg imot, kanskje – jeg er ikke sikker – mer enn hva mange møter. Til å begynne med gikk jeg på en skole der mobbing var dagligdags, der den verste mobberen var nettopp den personen det veldig ofte er; og der skolens måte å handtere det på, til slutt endte med at den som ble utsatt for det, ble den skyldhavende:

Det som står her er selvsagt fritt etter hukommelsen; jeg var omtrent ti år da. Men det viktigste er essensen i utvekslinga som skjedde mellom lærer og elev på foreldremøtet: Jeg måtte tåle at jeg ble ertet (ordet mobbing ble aldri brukt) hvis jeg fortsatte å være meg selv.

―Jeg skal gi deg et ultimatum. Vet du hva et ultimatum er?

―Nei.

[Lærerpersonen forklarte meg hva et ultimatum er.]
―Du må velge mellom to ting: Enten må du legge om dialekten din og snakke romsdaling, eller så må du leve med å bli ertet.

Dette førte ikke overraskende til en del utfordringer; først i voksen alder ble jeg diagnostisert, og den har preget det meste av voksenlivet mitt.

Som voksen kom det etter hvert krypende en annen dækel også. Det var muligens noe jeg begynte å kjenne på da jeg var rundt 14 år, for jeg husker jeg likte veldig dårlig å henge opp klær på loftet, fordi jeg fikk vondt av det. Jeg har leddgikt/slitasjegikt, og enkelte dager er det altoppslukende. I dag var en slik dag: Selv om jeg la meg i meget folkelig tid, trengte kroppen to og en halv time mer hvile enn normalt, før jeg engang var i stand til å stå opp. Dermed kom jeg seint i gang med arbeidsdagen min og var ikke ferdg før klokka var nærmere halv sju, og mens jeg jobbet, jobbet jeg ikke med maksimal effektivitet.

Men hva er det egentlig som skjer når man har leddgikt? Tenk deg at du legger deg etter en helt normal arbeidsdag, føler deg passelig klar for senga, men har litt mer vondt enn normalt, litt som når du har vært på trening og fått et par knuff mer enn du var klar over. Neste dag når du våkner opp, er det så vondt å bevege seg, at uansett hva du gjør, kjenner du på ei smerte som går gjennom marg og bein: Alle ledd, og jeg mener alle ledd, gjør vondt; men ikke bare det, for også muskelfester, selve musklene, hvert et fiber av kroppen sier til deg: Ligg! Sov! Nok nå! La meg hvile! Men du kan ikke hvile; du må arbeide. For noen av oss er ikke arbeid et valg, men ei absolutt nødvendighet; jeg er en av dem, og har vært det mesteparten av voksenlivet.

Skeiteorien: Heldigvis er mange av mine normalt store, men noen er små; når jeg våkner, vet jeg aldri hvor mange jeg har den dagen før jeg har prøvd å stå opp. Bilde lånt fra Grandado.

I motsetning til mange som velfortjent fikk koronastøtte da Norge ble stengt, var firmaet mitt opprettet ganske nøyaktig én måned for seint til å telle, så jeg fikk kr 0,–. Den totale inntekta mi i 2020 var ekstremt lav, mindre enn hva dagens stipend er på. Hvordan hadde du hatt det med ei slik inntekt? Folk flest tjener den summen på mindre enn tre måneder.

Skeiteorien

Så når man våkner om dagen, må man gjøre noe mange slipper: Man må aktivt bestemme seg for å stå opp, ikke bare stå opp; man må aktivt bestemme seg for å gjøre morgentoalettet sitt, ikke bare ordne seg; man må aktivt bestemme seg for å spise, ikke bare spise. Når man må bruke energi på å ta avgjørelser som for friske folk bare gjøres, betyr det at man bruker energi ikke bare på å gjøre disse aktivitetene, men på å bestemme seg for å i det hele tatt gjøre dem. Noe så enkelt som å gå på do, når det er en dag med mye vondt, krever et aktivt valg for å gjøre det med én gang, ikke fordi man står i fare for å gjøre på seg, men fordi selve handlinga å reise seg gjør vondt; å gå til doet gjør vondt; å sette seg på doet gjør vondt, og hvis temperaturen der inne ikke er god, gjør også det vondt; hvis dosetet er kaldt, gjør det vondt når man setter seg, fordi muskler går i spenn; selv noe sånt som å være borti sin egen kropp kan være vondt. På en vanlig dag koster det ingen skeier å gå på do; på en normalt vond dag koster det ei skei å gjøre det; mens når dagen er slik den har vært i dag, koster det ikke bare ei skei å gjennomføre en aktivitet, men selv det å komme seg dit har også sin pris.

Hva er grunnidéen bak skeiteorien? Kort fortalt: Ta et knippe skeier; de representerer energien du har å bruke i løpet av dagen. For hver aktivitet som er slitsom for deg, som du kommer deg av uten å legge deg å hvile, fjern ei skei. En normalt frisk person har flere skeier å ta av når dagen er omme. En kronisk syk person går tom for skeier, som betyr at selv det å legge seg for å hvile, er utmattende, fordi man så vidt greier å hente det siste lille fra kjelleren for å gjennomføre det å legge seg.

Oppfordring

Hvis du har noen blant dine nærmeste som har en kronisk sykdom, hva kan du gjøre? Mi erfaring er at det beste er å få forståelse. Man forventer ikke at andre skal vite hvordan det er; jeg vet da heller ikke hvordan det er å være deg, så hvorfor skal jeg forvente at du vet hvordan det er å være meg. Men det man kan gjøre er å være forståelsesfull og tålmodig. Når det er tomt, er det tomt, og langt de fleste av oss vil så gjerne være med på ting, gi av oss selv til glede for andre, bidra for å gjøre verden bedre for alle vi møter; ofte betyr det at man gir mer enn man bør, og når det skjer, er det faktisk veldig godt å ha noen som vil gi en ei skulder å lene seg på og en klem å varme seg på.

Augustīnus om synderen og døden (Aug. Dē Cīvitāte Deī 13.4)

Jeg holder på å lese en artikkel av John C. Cavadini (Ambrose and Augustine De Bono Mortis i The Limits of Ancient Christianity : Essays on Late Antique Thought and Culture in Honor of R. A. Markus, redigert av William E. Klingshirn og Mark Vessy, ved Ann Arbor, The University of Michigan Press, 1999), der han sammenligner synet på døden til Ambrosius av Milano og Augustin. Teksten fokuserer på Ambrosius’ Om dødens gode og Augustins 13. bok fra Om Guds stad. Teologien Augustin presenterer er ikke lettlest, og jeg beit meg merke i en passasje som jeg tenkte jeg kunne oversette her, til glede for meg selv først og fremst, men kanskje forhåpentligvis også for andre lesere.

Folio 1r fra et manuskript av Augustin av Hippos Dē cīvitāte Deī fra New York Public Library, Spencer Collection MS 30. Manuskriptet er fra 1470, sida er fra 2.69 og inneholder merknader og rettelser. Fra engelsk Wikipedia. Opprinnelig kilde: Digital Gallery (NYPL)

Bok 13 av Augustins Om Guds stad

De 24 kapitlene i bok 13 tar for seg ulike aspekter av død og elendighet, eller sagt mer teologisk: synd. Det er ikke det eneste, selvsagt; strengt tatt er det litt flåsete sagt. Et hovedtrekk gjennom boka er derfor heller utforskninga av hva sjela er, hvordan ulike aspekter av den kan og ikke minst bør forstås, og hvordan synd, sjel og død hører sammen. Boka studerer tematikken fra teologiske perspektiver, deriblant Ambrosius, men ser også på tidligere filosofi; undersøker hvordan vi gjennom arvesynden er belastet og derfor må ta imot Guds ånd for å få frelse; og søker endelig å forstå hva sammenhengen er mellom ånd og legeme, liv og død, synd og frelse. Viktigst av alt for min del, er hvordan den prøver å sette fingeren på hva døden nettopp er. Mens jeg leste artikkelen som jeg nevnte i ingressen, kom jeg over en passasje som jeg syntes var stri å bli klok på, så jeg skal referere den til slutt her, som vanlig med min egen tekstnære oversettelse.

I forkant av det kan ei oppsummering av bokas emner (her i henhold til overskriftene som Loeb-utgaven fra 1966 bruker) være til god hjelp: Kapittel 1 omhandler syndefallet og den påfølgende dødeligheta; kapittel 2 omhandler sjelens død og videre liv og hva som skjer med kroppen; kapittel 3 tar for seg hvordan døden har spredd seg blant mennesker og om den er straff selv for helgener; kapittel 4 prøver å svare på hvorfor de syndsforlatte fortsatt straffes med døden, selv om døden er straffen for synd; kapittel 5 sammenligner loven med døden og ser på hvordan de kan brukes som bilde på hverandre for godt og ondt; kapittel 6 diskuterer dødens generelle ondskap, herunder hvordan den er årsaken til at sjelens og legemets sammenføyning atskilles; kapittel 7 trår ut i dypere farvann og omhandler døden som de ugjenopplivede gjennomgår for å ha bekjent Kristus; kapittel åtte hevder at helg enene som gjennomgår den første døden er fri fra den andre; kapittel 9 diskuteter om hvorvidt dødstidspunktet, ɔ: når livsfølelsen forsvinner, er når man dør eller når man er død; kapittel 10 gjør et teologisk dypdykk og spør seg om de dødeliges liv bør benevnes som å være en død heller enn et liv; kapittel 11 søker svar på om man kan betegne noen som død og levende samtidig, og det er (ikke særlig overraskende) et av de lengste; kapittel 12 diskuterer døden som Gud truet de første menneskene med som straff, i tilfelle de skulle bryte det første budet han ga dem; kapittel 13 fortsetter på dette og tar for seg hva denne første straffen var; kapittel 14 spør seg hva mannen var slik Gud skapte ham (quālis homō sit factus ā Deō) og hvilken tilstand han endte opp som, som følge av å ha brukt fri vilje; kapittel 15 fortsetter med Adam, og at Adam i det øyeblikket da han valgte å synde forlot Gud før Gud forlot ham, og at han dermed forårsaket si egen sjels første død; kapittel 16 tar for seg filosofene som ikke anser sjelas løsrivelse fra legemet for å være en straff, Platon til tross (igjen et forholdsvis langt kapittel); kapittel 17 forsvarer tanken om at jordlige legemer kan blir uforgjengelige og evige; kapittel 18 tar for seg filosofene som mener at jordlige legemer ikke kan være i himmelen fordi alt som er jordlig naturlig blir dratt mot jorda på grunn av deres iboende tyngde; kapittel 19 forsvarer påstanden om at de første menneskene hadde vært udødelige dersom de ikke hadde syndet; kapittel 20 sier at helgeners legeme opphøyd til å hvile i håpet, skal bli løftet høyere enn de første menneskene, ɔ: de første synderne; kapittel 21 sier at selv om man kan trekke symbolikk ut av fortellingene om paradis og fortsatt holde ved lag paradis’ sanne, historiske eksistens; kapittel 22 sier at helgenenes legeme kommer til å være åndelig etter oppstandelsen, selv om kjødet ikke blir ånd; kapittel 23, et svært langt kapittel, undersøker hva vi kan forstå med et dyrisk legeme og et åndelig legeme (dē corpore animālī et de corpore spīritālī), og hvem det var som døde ved Adam og som fikk liv igjen ved Jesus; og kapittel 24 avslutter boka med å spørre seg hvordan man skal forstå det at Gud pustet på Adam og slik gav ham ei levende sjel og at Herren pustet på disiplene og sa til dem Ta imot Den hellige ånd (Accipite Spīritum sanctum).

Utdraget frå siste avsnitt av bok 13 kapittel 4

I teksten nedenfor er illī de sistnevnte, de som syndet, og istī de førstnevnte, altså de rettskafne. Latin tenderer mot å tenke setningene sirkulært, slik at hvis skribenten presenterer sak A, B og C, besvarer han dem gjerne som C, B, A, da ved bruk av påpekende pronomen som uttrykker ulik grad av nærhet til objektet som det pekes på.

Jūstī enim mālunt crēdendō perpetī quod sunt prīmī inīquī nōn crēdendō perpessī. Nisi enim peccāssent illī, nōn morerentur; peccābunt autem istī nisi moriantur. Mortuī sunt ergō illī quia peccāvērunt; nōn peccant istī quia moriuntur. Factum est per illōrum culpam ut venīrētur in poenam; fit per istōrum poenam nē veniātur in culpam, nōn quia mors bonum aliquod facta est, quae anteā malum fuit, sed tantam Deus fideī praestitit grātiam ut mors, quam vītae cōnstat esse contrāriam, īnstrūmentum fieret per quod trānsīrētur ad vītam.

For de rettskafne lider uavbrutt for det man bør tro på, [slik] som de første udedige, på grunn av mangelen på tro til det som bør tros på, hadde lidd. Dermed, hvis ikke de sist­nevnte [synderne] hadde syndet, hadde de ikke dødd; og derimot kommer de først­nevnte [rett­skafne] til å synde hvis de ikke dør. De døde derfor, de sist­nevnte, fordi de har syndet; de først­nevnte syndet ikke fordi de døde. Det skjedde ved de sist­nevntes skyld at man ble ført ut i straff; det var gjennom de først­nevntes straff at man ikke førtes i skyld, ikke fordi døden har blitt noe godt, [døden] som i det førtidige var ondt, men fordi Gud har gitt hele nåden til troskapen, slik at døden, som blir framholdt å være livets motsetning, kunne være redskapet med hvilket man føres tilbake til livet.

Og her er det samme, skrevet med litt mer normal norsk og litt friere oversatt:
For de rettskafne lider uavbrutt for troa, slik som de første udedige led grunnet mangelen på tro. Dermed, hvis ikke de første udedige hadde syndet, hadde de ikke dødd; og derimot kommer de rettskafne til å synde dersom de ikke dør. De første synderne døde derfor fordi de syndet; de rettskafne syndet ikke fordi de døde. Det var ved de første udedige at vi ble ført ut i syndens straff; det var gjennom de rettskafnes straff at man ikke ble ført ut i skyld, ikke fordi døden ble til noe godt, den døden som var ond, men fordi Gud gav hele nåden sin til dem som utviste troskap, slik at døden, som framholdes å være motsetning til livet, kunne være redskapet som fører oss tilbake til livet.

Fem ting som er bra i Skottland og Storbritannia

Ikke alt er bedre i Storbritannia; faktisk er det ganske mye som ligger en generasjon eller to eller ti bak hvordan vi gjør det i Norge. (Og tro du meg, jeg kommer til å skrive om dem òg.) Men noen ting er faktisk bedre, og her er favorittlista mi.

Britisk høflighet i praksis. Noen gamle soldater som husker at man skal falle kontrollert til høyre og rope Jeg faller! Jeg faller! Jeg faller!? Lenka peker til nettstedet der boka kan kjøpes.

5: Stikkontakten

Britenes BS-1363-plugg er ubestridelig glimrende utformet. Er den bedre enn Schuko-pluggen (CEE 7/3) vi er kjent med i Norge? Den er ikke perfekt, men den greier å gjøre akkurat det samme som den moderne Schutzkontakt-en gjør. Hvordan det? Måten den er konstruert på gjør at, akkurat slik kontakten vår gjør, er det siste punktet som mister kontakt, det som er koblet til jord. Det samme ser man inni støpselet: Ledningene som er nøytral og fører strøm, er ledningene som først kan (om så skulle skje) bli dratt ut av støpselet, mens ledninga som går til jord er rotert inni støpselet, er videre den lengste av ledningene, og er dermed den siste ledninga som kan bli dratt ut. Dessuten er lederne på støpselet dekt med plast innerst, noe som mangler på eldre Schuko-støpsel, slik at man igjen er sikker på at man har kontakt med jord lenge etter at lederne har blitt frakoblet.

4: Britisk høflighet

Her hilser de fleste passasjerene på bussjåføren når de går om bord, sier ha det eller takker sjåføren når de går av bussen; her kan folk virkelig kunsten med småprat, og hvem blir vel lei av å prate om været her?; her i Skottland kan man regne med å få en trivelig prat med en fullstendig ukjent person som man aldri kommer til å møte igjen og derfor ikke trenger å vite hva heter, akkurat slik man gjør i Nord-Norge. Folk er trivelige, høflige, og så godt som alle jeg noen sinne har møtt på her, gjør sitt ytterste for å være minst mulig til bry og mest mulig til hjelp.

3: Ost

Det er ikke som om vi ikke har god ost i Norge, men engelsk ostekultur har ei betraktelig lengre historie. Black Bomber-cheddar, Wensleydale, rød Leicester … hvis du har vært i Storbritannia er det nesten garantert at du har smakt disse, nytt dem og savnet dem da du kom tilbake til Norge. Jeg bor her nå, og kan kjøpe dem til en meget overkommelig pris på Tesco, og jeg er særdeles begeistret for det.

2: Pubkultur

Det er ikke det at vi ikke har puber i Norge, men pubkulturen i Storbritannia er kvalitativt noe helt annet enn i Norge. Ordet pub er jo kortform for public house, og det var akkurat det puben var og er i Storbritannia – fra historisk tid og like fram til i dag. Dette betyr at selve poenget med å dra på puben, i utgangspunktet er annerledes enn hva det er i Norge. I Storbritannia drar man på puben for å treffe venner og kjente og gjerne ta seg et glass eller tre; ja, man er der også for å feire heftig og begeistret, men det hører mer til unntaket enn regelen. I Norge, derimot, drar folk kanskje oftere ut nettopp for å drikke; ja, gjerne i lag med venner og kjente, men utgangspunktet for turen er ofte nok ikke det samme.

1: NHS

Hvor mye er egenandelen? Hvor mye er hva-for-noe? Hvorfor i all verden betaler man egenandel i Norge? Ja, den er ikke så høy, men hvis du ikke har 200 kroner, så er 200 kroner fryktelig mye penger. De eneste som rammes av egenandelen er de som har aller minst og som gjerne kan trenger hjelpa aller mest. I Skottland er all behandling og all medisin skrevet ut av en skotsk lege gratis, punktum. Det finnes ingen egenandel i det hele tatt. Slik er det her, og slik burde det være i Norge. Ja, de har, akkurat som helsevesenet i Norge, mange problemer med ting som kø og ventelister, underbemanning, stressed arbeider og mange andre ting som burde kunne løses, men i det minste kan du her i Storbritannia være helt sikker på at du faktisk kan få den helsehjelpa du trenger, uansett om inntekta de er null eller en million i året. Det finnes et ord for slikt: likeverd.

Kasusregle til gammelgresk

Nomadar vòkar akkedasen genialt med ablegøyers daterte instrumentlokaliteter. Så hva skal dette bety? Man kan nå ta de litt spennende ordene her først:

å vòke

Nynorskordboka har to definisjoner av dette: Den ene er substantivet vòke, av norrønt vaka; det betyr det å våke, være i våken tilstand, ei vake eller vigilie. Den andre definisjonen av ordet er knytt til ferd til sjøs, nemlig å bryte vòk i isen, ta seg fram gjennom ei råk.

akkedasen

Ordet kommer av å akkedere, altså drøfte, diskutere, trette.

Med det unnagjort, kan man se på den praktiske nytta av denne regla. Gresk har i motsetning til latin bare fem kasus: nominativ, vokativ, akkusativ, genitiv og dativ. Men, igjen som i latin, hadde gresk flere kasus i svært gammel tid. I latin ser man at lokativ og instrumentalis i stor grad formidles ved ablativet. Ablativ er egentlig et kasus som brukes for å betegne fjernelse fra et område; «fjernelsens ablativ» blir dermed litt smør på flesk, men nødvendig siden ablativ kan ha så mange andre funksjoner. Men la oss gjøre det enklere ved å ta alle kasusene i rekkefølge:

Kart over kasus i europeiske språk. Kartet er fra Imgur, og jeg har ikke sjekket hvor riktig det er, men det er interessant å se likevel.

Kasus i gresk

Nomadar: nominativ

Nominativ er nevnekasuset, navnekasuset, altså kasuset som betegner subjektet i setninga. I norsk tilsvarer det pronomenen når de har formen jeg, du, han, hun, vi, de; i innfjordsdialekt tilsvarer det butikk kontra butikkjinnj kontra butikkja.

Vòkar: vokativ

Nå sier vi riktignok vokativmed en o-lyd (/u/), men i latin ble det sagt med en å-lyd (/o/), så det duger. Vokativ ble brukt for tiltale, og i både latin og gresk var det kun i maskulinum at kasuset hadde noen egen form. I norsk har vi ikke noe tilsvarende, annet enn i stivnede uttrykk med «O» framfor, så som «O Fader, la ditt ord, din Ånd» eller «Å Herre, vern om oss når vi vaker». I latin og gresk kom dette vanligvis til uttrykk ved at navnet sluttet på -e i stedet for -us/-os.

Akkedasen: akkusativ

Akkusativ er kasuset for direkte objekt, altså den som blir utsatt for handlinga. I setninga Julius slår Gaius er Julius den som slår mens Gaius den som får juling. I latin kan dette bli gjengitt som både Jūlius Gāium pulsat og Gāium Jūlius pulsat. I begge tilfeller er Julius den som slår, uansett hvor han står i setninga, mens Gaius den som får juling; latinen uttrykker dette med å gi Gaius akkusativendelsen -um.

I latin og gresk fikk akkusativ òg noen andre funksjoner, så som å betegne bevegelse mot et sted, både rent fysisk, men også et tenkt sted, for eksempel tid. Annen bruk inkluderer måling, gresk akkusativ (henseendens akkusativ), utropsakkusativ og mye mer. Men hovedoppgaven til akkusativ er å gjengi direkte objekt.

Genialt: genitiv

Genitivens hovedoppgave er å uttrykke hvem som eier noe: Tor-Ivars blogg, Kjerstis syrom, latinens gave. Genitiv kan òg uttrykke kvaliteter, som for eksempel «ei dame av stor visdom», ɔ: ei svært vis dame. Eitrem skriver at Som akkusativ nærmere bestemmer et verb, tjener genitiven opprinnelig til å bestemme et substantiv og angi samhørigheten med det.

Ablegøyer: ablativ

Latinisten venter ablativet til slutt, men i gresk forsvant det så tidlig at man kan si at of course there is no ablative in Greek. Ablativ betegnet opprinnelig fjernelse fra noe, tilsvarende denne bruken av dativ i tysk, og det er denne tilleggsbruken genitiv har fått i gresk.

Daterte: dativ

Den opprinnelige funksjonen til dativ er å uttrykke det indirekte objektet for ei handling. I setninga Julius gir Gaius blomster er Julius subjektet som gir, Gaius subjektet som mottar og blomster det indirekte objektet for handlinga å gi.

Instrument

Både latin og gresk hadde et kasus for å betegne redskapet noe ble gjort med. Dette ble tidlig slukt av dativ i gresk og ablativ i latin. Det finnes en dialektal bruk av dette i norsk, da ved bruk av dativ, men denne er sjelden. Finsk har faktisk et levende instrumentaliskasus. Hvordan kan da et slikt kasus fungere? Hvis vi dikter opp noen endelser i norsk, kan man si at -r betegner nominativ, -n for akkusativ, -s for genitiv, -i for dativ og en tenkt -e for instrumentalis. Man kan da få et par setninger à la:

Steinr blomi Idans brorn giver.
Stein gir Idas bror blomster

Idar Steinn slår hande
Ida slår Stein med handa.

Lokaliteter: lokativ

Slik man i norske dialekter kan uttrykke stedet noe skjer på med dativ, gjorde man dette i latin med en lokativ ablativ og i gresk med en lokativ dativ. Dativ har altså noen flere funksjoner. I latin kommer dette blant annet til uttrykk når man har sammensatte verb der forleddet er en preposisjon; disse tar da dativobjekt i stedet for akkusativobjekt. I norske dialekter ser man dativ brukt på samme måte som i tysk: som et stedets ablativ; dømer på dette er f.eks. «han gjeng ti skojinnj» kontra «han gjeng ti skoja», der det første forteller at han går til skogen mens det andre at han går i skogen. Men denne bruken av dativ tilsvarer en lokativ, slik ablativen gjerne ble brukt i latin.

Oppsummering

Hensikten med ei slik kasusregle er å gjøre det lettere å huske hvilke kasus man har, men òg å huske hva de kan gjøre. Hvis man allerede kan dem, trenger man ikke noen slik regle, men det kan da være lett å glemme hvilke tilleggsfunksjoner kasusene har fått på grunn av den historiske utviklinga språket hadde. Siden det står genialt medablegøyedaterte, husker man at genitiv ikke bare betegner eieforhold i gresk, men også den ekte ablativen (ɔ: fjernelsens ablativ), og at dativen (ɔ: altså indirekte objekt) også innehar instrumentalisens redskapsfunksjon.

Nyttige hurtigtastar for å motvirke skulderskade frå kontorarbeid

Nokre av oss har kontorarbeid som inneber mykje utklipping, kopiering og innliming. Dei fleste nyttar tastane Ctrl + X/C/V til desse oppgåvene; dei ligg lett tilgjengeleg for venstrehanda, so det er jo praktisk. Men det er eitt problem med det: Ikkje berre har venstrehanda alle dei mest nytta bokstavane i norsk (og engelsk, tysk, og so bortetter, og so bortetter), nemlig E, R, S og T, men når ho då sit og gjer roterande rørsler mange gongar for dag, kan ein få nokså låke skader i skuldra av det. Då eg jobba på Registreringssentralen skjedde nett det: Eg fekk betennelse i supra- og infraspinatus, musklane oppi skuldra som blir sett i verk når ein roterar handa innover og ned, og eg har aldri blitt bra att.

Det er kanskje ikkje særleg klårt at slike rørsler skulle vere eit problem. For min del var det kombinasjonen av mykje alt-tabbing og Ctrl + X/C/V som gjorde utslaget; å flytte noko av dette til den andre handa hjalp mykje.

Men i DOS-dagane, nytta me ikkje desse tre tastane. Det er nemlig to tastar på standardtastaturet som har nettopp i oppgåve å setje inn og å slette: Insert og Delete. Kombinerar ein det med Ctrl og Skift (på venstre eller høgre side), kan ein gjere alle dei tre oppgåvene:

Tastar til utklipping, kopiering og innliming av tekst til bruk i alle Windows-miljø

Handling	Windows-tast	DOS-tast
1 Eg kallar dei DOS-tastar fordi det er nett og lett å hugse. Slik ein kan nytte ASCII-tegnkombinasjonane frå DOS i Windows, kan ein òg nytte desse DOS-tastekombinasjonane. Det same gjeld òg ScrLk, som verkar på same måte som i DOS i mellom anna LibreOffice Calc og Microsoft Excel (han låsar peikaren so piltastane flyttar skjermen i staden).
Klippe ut	Ctrl + X	Skift + Delete
Kopiere	Ctrl + C	Ctrl + Insert
Lime inn	Ctrl + V	Skift + Insert

Bilete av høgre sida av eit Microsoft Sculpt-tastatur, som syner kontrolltastane. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.

Det finaste med å nytte desse, er at ein kan lett kombinere dei anten med høgre eller venstre hand til Skift/Ctrl og slik avlaste etter behov. Ja, ein kan sjølvsagt gjere det med X/C/V-kombinasjonane òg, men sidan dei ligg so nære Ctrl-tasten som dei gjer, er det nok dei færraste som gjer det. Ein annan ting eg likar, er at eg synest handrørsla er betre når eg berre nyttar høgrehanda, av di eg ikkje treng å rotere i det heile: Eg berre kakkar tastane med peike- og ringfingeren, som motverkar rotasjonsrørsla eg har får med lille- pluss peikefingeren med venstrehanda. Vidare er det særs kjapt å arbeide med ei hand på Ctrl- og Skift-tasten og høgre handa til å navigere Home, End, Insert og Delete, for å manipulere teksten du vil kopiere og lime inn; særleg komboen Skift + End → Skift + Delete, altså merk alt frå markørpunktet til slutten og klipp det ut, er særskild rask å gjere med desse tastane.

Lærer du deg å nytte desse tastane, kan du kanskje spare deg for ein tur til fastlegen for å få kortisonsprøyte i skuldra di. Tru meg, det gjer låkt! Og viss du først får ein slik betennelse, kan du rekne med lang sjukemelding (eg blei 100 % sjukemeldt i ein månad, og fekk deretter berre gradvis byrje å arbeide att), og det er sannsynleg at du aldri blir heilt frisk att.

Set av tida til å lære deg dette; det tek neppe meir enn ein dag å bli van til det. Løna? Den kan hende du har god rygg og og fungerande skuldre når du blir 35–40 år, og ikkje minst når du blir pensjonist. Alle som har løfta nieser, nevøar eller barneborn opp, kan skrive under på at dét er slike nye vanar faktisk verdt!

Det greske alfabetet med løkkeskrift

Gresk løkkeskrift, i motsetning til latinsk løkkeskrift, har ikke noen rik tradisjon. Det lille jeg har lest om det, hinter til at det var flere forsøk opp gjennom de siste par århundrene på å skape og spre ei sammenhengende skrift tilsvarende den vi lærte (og fortsatt lærer, heldigvis) for det latinske alfabetet. Også det russiske alfabetet har ei rik løkkeskrifthistorie, og undervises fortsatt der. For min del, som lærte løkkeskrift allerede fra første klasse av, er det den naturlige måten for meg å skrive på, og da jeg begynte å skulle lære meg gresk, ble det umiddelbart et savn. Å skrive det som i praksis er stavskrift, ble knotete, treigt og gav dårlig flyt.

Men hvilket løkkeskriftalfabet skulle jeg velge? Langt de fleste av alfabetene som man finner eksempler på, er basert på den eldre typen løkkeskrift, der blant annet seriffene til bokstaver som ℋ, 𝒥 og 𝒦 ikke kommer vannrett inn mot bokstavens overlengde (den delen av bokstaver som h, k og l som stikker opp over x-høyda), men heller i ei elegant løkke. Bildet nedenfor viser hvordan noen slike bokstaver ser ut med skrifta som ble lært til dem som ble født tidlig på 1900-tallet, kontra den skrifta vi som ble født på 1980-tallet lærte:

Med det som utgangspunkt, samt kjennskapen min til blant annet gotisk, så jeg det nødvendig å komme fram til en oppdatert måte å skrive det greske alfabetet på. Det var særlig to eksempler jeg brukt som utgangspunkt:

Til venstre: Gresk handskrift fra det 19. århundret (før 1880), fra Carl Faulmann (død 1894): Das Buch der Schrift. Enthaltend die Schriftzeichen und Alphabete aller Zeiten und aller Völker des Erdkreises, Wien 1880 (andre utgave). Falt i det fri. Wikimedia Commons.

Til høyre: Reading Greek Old Handwriting Made Easy fra FamilySearch. Lisens: frigitt.

Det var nemlig noen problemer jeg etter hvert støtte på med eksemplene over. Hvis jeg holdt meg til det første eksemplet, var det ingen god måte å skrive doble s-er på; den vanlige s-en – ikke final s (ς) med vanlig s (σ) – var fin enkeltstående, men har ingen god måte å videreføres til bokstaver som starter nede, og tilfeldigvis viste det seg at nettopp denne varianten av ς ikke lot seg koples på en påfølgende ς. Den andre skrifttypen løste dette mer elegant: Den bokstaven vi i vår løkkeskrift gjenkjenner som en ℴ, ser jo ut som en gresk σ, så man burde jo bruke den, men hvordan skriver man da omikron? Forslaget i dømet til høyre, var å ikke føre den videre i det hele tatt, og for meg var det en dårlig idé.

I tillegg til dette, hadde jeg behov for to ekstra bokstaver, siden jeg har satt meg ned med homerisk gresk: faû og kóppa. Hva gjelder faû, endte jeg til slutt på at en løkkeskrift-f, men kanskje helst uten løkke nederst (for å likne mer), siden løkkeskrift-f-en tilsvarer en latinsk f med krøll på over- og underlengde. Kóppa var rimelig enkel å finne ei god form på: Stor kóppa ligner en Ø og liten koppa er som en kombinasjon av phi og rho.

Det endelige resultatet mitt ble slik:

Ἀλφάβητος ἢ στοιχείωσις (Alphábētos ē stoikheíōsis). Gresk løkkeskrift av Tor-Ivar Krogsæter. Basert på tysk skrift fra 1880 (Carl Faulmann) og nyere tids, men eldre, gresk løkkeskrift som vist på FamilySearch, samt norsk løkkeskrift slik den ble undervist i 1987.

Lisens: Frigitt ved lik deling (CC by SA). Du kan fritt dele dette bildet forutsatt at det er uendret og kreditering følger med bildet. Jeg setter òg pris på å bli gjort oppmerksom på det, t.d. via Twitter (cannedman).

Jeg fikk løst problemene jeg fant og har nå ei gresk løkkeskrift som flyter fort og godt mens jeg skriver, og er like lett å lese som løkkeskrifta vi lærte på skolen. Et par, små hint til gotisk er å finne der, så som stor (og liten) thêta og kanskje og liten kheî; videre ser man tydelig arven fra nyere handskrift, ved at bua opp til bokstaven beholdes i de fleste bokstavene (dog merk forskjellen på káppa og mŷ. Alt i alt er det ei skrift jeg er fornøyd med å bruke. Det kan hende jeg vender tilbake til 𝒴-varianten til pseî, men det er litt ugunstig, siden det da ser ut som man leser en ŷ psīlón (hvis man ikke på forhånd kjenner skrifta sine særpreg). Alt i alt: Jeg er fornøyd med den.

Nå: Ut i desemberkulda med de andre doktorandene og nyte en Glasgow-pint.

Oppløysing til bry: HD, 2k, 4k, 8k, 10k

No som det var døkkfriggdag (fordi eg kan) i heile verda, nytta eg høvet til å kjøpe meg ei lang Display Port-leidning: 3 meter, godkjent for 8k-oppløysing på 60 hertz. No har eg sjølvsagt ingen 8k-skjerm, men eg har ein rimeleg rask Gigabyte M27Q. (Du kan sjå test av han hos Hardware Unboxed; han yter 1440p på 170 Hz.) Men kva tyder eigenleg 8k? Treng eg det? Og kor mykje betre er det enn 4k, 2k og full HD?

Oppløysingane

Me kan starte med det enklaste først: Kva dei ulike oppløysingane er. Me som hugsar DVD som noko nytt, har vore med på tida før full HD var standard. Den første DVD-spelaren eg hadde, var faktisk i PC-en min, og eg hugsar framleis opplevinga av å sjå The Matrix på Goldstar-skjermen min, medan onkel Einar såg på over skuldra og sa tante Elisabeth måtte kome og sjå det krystallklåre biletet. Men DVD var primært laga for analoge skjermar; med Blu-ray skulle me få full HD, og seinare også 4k-oppløysing. Som namnet tilseier, er det fire gongar høgare oppløysing enn full HD (som ein kan kalle 1k), sidan arealet veks med kvadratet av aukinga når veksten er geometrisk. Her er ein oversikt over dei standardiserte oppløysingane for fjernsyn:

Standardiserte oppløysingar for fjernsyn jamfør CTA‐861‐G

Medium	Vassrett	Loddrett	Punkt	DVD	HD	Full HD	2k	4k	8k	10k
DVD	720	480	345 600	1 x	3⁄8x	1⁄6x	3⁄32x	1⁄24x	1⁄96x	1⁄128x
HD ready	1280	720	921 600	2 2⁄3 x	1 x	4⁄9x	1⁄4x	1⁄9x	1⁄36x	1⁄48x
Full HD	1920	1080	2 073 600	6 x	2 1⁄4 x	1 x	9⁄16x	1⁄4x	1⁄16x	3⁄64x
2k	2560	1440	3 686 400	10 2⁄3 x	4 x	1 7⁄9 x	1 x	4⁄9x	1⁄9x	1⁄12x
4k UHDTV-1	3840	2160	8 294 400	24 x	9 x	4 x	2 1⁄4 x	1 x	1⁄4x	3⁄16x
8k UHDTV-2	7680	4320	33 177 600	96 x	36 x	16 x	9 x	4 x	1 x	3⁄x
10k	10240	4320	44 236 800	128 x	48 x	21 1⁄3 x	12 x	5 1⁄3"x	1 1⁄3 x	1 x

Skjermoppløysingar frå Wikimedia Commons. Samanlikning av skjermoppløysingar. Iso-piksel-konturen samsvarar med oppløysingar på 1, 2, 3, 4 og 5 millionar pikslar. Opphavleg lasta opp av brukar XXV på en.wikipedia. Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported-lisens.

Oppdaterings­frekvensar

Fre­kvens	Oppløysing
	Lægst	Høgst
50 Hz	720 × 576	10 240 × 4 320
60 Hz	640 × 480	10 240 × 4 320
100 Hz	720 × 576	10 240 × 4 320
120 Hz	720 × 480	10 240 × 4 320
200 Hz	720 × 576	1440 × 576
240 Hz	720 × 480	1440 × 480

Kva nytte har dette? Treng eg verkeleg ein 4k HDMI 2.1-kabel?

Det plagsomme svaret er «Det kjem an på.» Til vanleg fjernsynsbruk: Dersom kabelen er godkjend for ei gitt oppløysing i ein gitt frekvens, er det ikkje noko meir å tenkje på; det berre verkar. Me kan tenkje på det som ein travel busstopp. I staden for å seie kor ofte busshaldeplassen vert fylt opp i sekundet (som ikkje er så relevant i den verkelege verda), kan me heller seie i timen, så tenk deg at fjernsynssignalet sine 30 hertz (svingningar/oppdateringar per sekund) blir som om busshaldeplassen blir fylt opp 30 gongar i timen. Heldigvis er desse busspassasjerane tyske og har dermed god orden på ting, så det kjem aldri meir folk på busshaldeplassen enn kva det er plass til på bussen. Så me tenkjer oss at bussen, som kan ta 50 passasjerar, alltid vert heilt fylt opp. Om det skulle kome litt fleire passasjerar enn det, har busstasjonen eit venterom til dei (som tilsvarar videominnebufferen), og ved endestasjonen blir alle passasjerane skyssa rett i jobb.

Men kva gjer ein då om ein vil ha fleire til å jobbe samstundes? Den einaste måten å gjere det på, er å frakte fleire passajerar på ein gong. Så no sender busselskapet heller ein leddbuss, så dei kan ta 60, 70, 80 passasjerar på ein gong. Men på eit eller anna tidspunkt er det så mange som kjem samstundes, at det ikkje har nokon tyding for kor mykje arbeid ein greier å gjere samstundes (kor detaljert eit bilete man treng på skjermen), og den einaste rimelege forbetringa ein kan gjere da, er å sende bussane oftare. Så ein bestem seg for at ein vil ha ein ny arbeidsstokk kvart minutt i staden for kvart andre minutt (30→60 hertz). Det tyder at det no kjem ein leddbuss til stasjonen 60 gongar i timen. Kanskje dei enda ein gong doblar produksjonen, så no får dei ein buss inn kvart 30. sekund. Me må auke produksjonen! (Fleire bildar per sekund.) Men de kan me ikkje. Kvifor det? For me har ikkje store nok bussar til å få me oss fleire. Køyr på med toetasjes bussar. (Doble oppløysinga.)

Det er det same som skjer med ein videokabel. Viss du, som meg, spelar DOOM i 2k med rundt 130 bildar i sekundet, tyder de at skjermkortet ditt må flytte 3 686 400 pikslar til skjermen din 130 gongar i sekundet. Vil du opp til 4k, må du auke overføringskapasiteta med 2 1⁄4 berre for å greie å handtere pikselmengden. I tillegg til dette kjem fargedjupneinformasjonen (8-bits eller 10-bits informasjon for både raudt, grønt og blått) og det at alt dette skal skipast gjennom kabelen like mange gongar som spelet greier å klemme ut bilete. Det tyder at medan ein i full HD greide seg med 24-bits farge, altså 256 fargegradar kvar (8 bits gjev ein tala frå 0 til 255) på raudt, grønt og blått, så nyttar ein i 4k WCG-bilete 10 bits per farge, som firedoblar fargedjupna. Den niande biten gjev tala frå 256 til 511, og den tiande frå 512 til 1023, altså totalt 1024 siffer. 1024 ∕ 256 = 4. Vidare kan det vere verdt å vite at sRGB til PC-skjermar køyrer med 8-bits fargedjubne, er alle HDR-variantane 10-bits (ɔ: høvesvis 24- og 30-bits farge).) Slike HDR-bilete skal altså for kvar av dei 3 686 400 sende 1024 bitar med informasjon. Eit bilete må da bere med seg 3 686 400 × 30 = 3 774 873 600 bits = 471 859 200 bytes med informasjon.

HDMI 1, 1.1, 1.2, 1.3, 1.4, 2.0 og 2.1

G står i elektronikk for desimal milliard (giga: 1000³), Gi for binær milliard (gibi: 1024³), b for bit og B for byte.

For å gjere det særs enkelt: HTMI 1 til 1.2 hadde ei bandbreidde på 4,95 Gb med data, 1.3 til 1.4 greide 10,2 Gb, 2.0 greide 18 Gb og 2.1 greier 48 Gb. Men av di kodinga av signalet også tek opp noko av bandbreidda, er reell overføringskapasitet 80 % fram til og med HDMI 2.0, og 88,8̅ % for HDMI 2.1; dermed får ein i staden ratene 3,96, 8,16, 14,4 og 42,6̅ Gb bandbreidde. Det tyder at viss du vil spele på TV-en din, har du nokre begrensningar å ta omsyn til:

i full HD (1080p)

er høgste oppdateringsfrekvens du kan få 60 hertz med HDMI 1.1;

i 2k (1440p) er det

30 Hz med HDMI 1.2,

60 Hz med 1.3,

120 Hz med 2.0 og

240 Hz med 2.1;

og for 4k (2160p)

30 Hz med 1.3,

60 Hz med 2.0 og

144 Hz med 2.1

eventuelt òg 240 Hz med DSC

Konklusjon

Så treng du eigenleg ein 8k 120-hertz-kabel? (Eigenleg burde vel den utsegna vere sett i feit type, med svære bokstavar og tjuefjorten utropsteikn etter.) Til å sjå på vanleg fjernsyn: nei. Ein vanleg HDMI 1.3-kabel greier å syne 4k i 30 hertz utan å gå på akkord med fargene. Skal du sjå på YouTube, er det nokså mykje som er lasta opp med 60 bilete per sekund no, og får å sjå dette i 4k, treng du ein HDMI 2.0-kabel. Skal du spele, gjeld andre krav, i alle høve om du koplar PC-en til TV-en; spelar du på konsoll, greier du deg fint med HDMI 2.0 til 4k-speling, for knapt nokon (om nokon i det heile) spel laga for konsoll, går over 60 bildar per sekund.

Oversikt over kva kablar som trengst til kva formål

Bruk	Oppløysing
	Hovudkjelde til desse dataa er engelsk Wikipedia sin artikkel om HDMI. Likevel, med å samanlikne kor mykje data som krevjast for å sende bilete og å justere dette med faktoren for frekvensen (altså 2x for 60 Hz, 4x for 120 Hz, 4,8x for 144 Hz og 8x for 240 Hz, skulle ein kunne få dei same resultata.
Full HD (1080p)	2k (1440p)	4k UHDTV-1
Fjernsynssjåing (≤30 Hz)	HDMI 1.0	[Ikkje aktuelt]	HDMI 1.3
YouTube, konsoll- og PC-speling (@60 Hz>	HDMI 1.0	HDMI 1.3	HDMI 2.0
PC-speling (@120 Hz>	HDMI 1.3	HDMI 2.0 eller 1.3 med redusert fargeinformasjon	HDMI 2.1 eller 2.0 med redusert fargeinformasjon
PC-speling (@144 Hz>	HDMI 1.3	HDMI 2.0 eller 1.3 med redusert fargeinformasjon	HDMI 2.1
PC-speling (@240 Hz>	HDMI 2.0 eller 1.3 med redusert fargeinformasjon	HDMI 2.1 eller 2.0 med redusert fargeinformasjon	HDMI 2.1 med Display Stream Compression

Enn DisplayPort?

DisplayPort er i utgangspunktet eit format kun for overføring av bilete, og er laga av ei rekkje dataelektronikkprodusentar og fronta av VESA: Video Electronics Standards Association. Standarden støttar RGB og fullfargevising (YCbCr). Dei same avgrensingane gjeld for DisplayPort som for HDMI: kabelen si kapasitet avgjer kor høg oppløysing og kor høg frekvens dei kan synast med. Det er for mykje å ta med ein tabell på dette her og no, men det kan vere at eg oppdaterar posten seinare med ein ytterlegare tabell.

Det er en tabell over det.

Hakkemeisteren

Enkel metode for å finne ut hvor mye fartsmåleren viser feil

Fartsmåler. Brian Snel­son / Wikimedia Com­mons. Crea­tive Com­mons At­tribution 2.0 Generic-lisens.

Jeg leste et kvitter fra Twitter der noen klagde på at de måtte kunne matematikk for å ta førerkort, men med så mye annet her i livet, er det ofte slik at man på et eller annet tidspunkt faktisk får bruk for det man lærte på skolen. I det følgende skal jeg vise en enkel metode for å finne ut hvor mye feil fartsmåleren viser i bilen du kjører, takket være enkel brøkregning og forholdstall. Huskeregelen er at fart er proporsjonal med tid, så endring i fart må med nødvendighet føre til at tida er omvendt proporsjonal med endringa. Hvordan det? Det enkleste eksempelet finner man med å doble: Hvis du går ei strekning på ett minutt, hvor mye fortere må du gå for å tilbakelegge strekninga på halvparten av tida? Til å begynne med gikk du strekninga på 1/1 av tida. Hvis du vil tilbakelegge samme strekning med 1/2 av tida, må du da med nødvendighet gå med 2/1 av hastigheta. Fart er jo lik strekning over tid; vi sier for eksempel at vi kjører i seksti kilometer i timen, ɔ: 60 distanseenheter per tidsenheter.

Ta med deg en passasjer, be dem finne fram stoppeklokka, og kjør ei strekning på nøyaktig tusen meter. Tips: Ved siden av litt eldre veier (det ble slutt på det for noen år siden, har jeg blitt fortalt), har Vegvesenet montert små grå skilt som har informasjon om veinavn, avstand fra et gitt startpunkt, m.m. Disse er med hensikt plassert på langs med veien, for å være så usynlig som mulig. Men når du vet hva du skal se etter, er disse kjempenyttige og lett å oppdage, for de er plassert med eksakt 500 meters avstand. Med andre ord: Kjører du i 60, passerer du et slikt et hvert 30. sekund. Bruker du disse og har kompisen din med stoppeklokke klar, og du måler tida på å passere to av disse, har du tilbakelagt nøyaktig 1000 meter. Da er det bare å gjøre litt kjapp brøkregning (eller referere lista nedenfor) for å finne ut om du kjørte for fort eller sakte.

• 30 km/t er 3⁄6 (= 1⁄2) av 60 km/t:
  60 × 2 = 120 sek
• 40 km/t blir 4⁄6 (= 2⁄3):
  60 × 3⁄2 = 90 sek
• 50 km/t blir 5⁄6:
  60 × 6⁄5 = 72 sek
• 70 km/t blir 7⁄6 (= 1 1⁄6):
  60 × 6⁄7 = 51 3⁄7 sek
• 80 km/t blir 8⁄6 = 4⁄3 (= 1 1⁄3):
  60 × 3⁄4 = 45 sek
• 90 km/t blir 9⁄6 = 3⁄2 (= 1 1⁄2):
  60 × 2⁄3 = 40 sek
• 100 km/t blir 10⁄6 = 5⁄3 (= 1 2⁄3):
  60 × 3⁄5 = 36 sek
• 110 km/t blir 11⁄6  (= 1 5⁄6):
  60 × 6⁄11 = 32 8⁄11 sek
• 120 km/t blir 12⁄6 = 2⁄1 (= 2):
  60 × 1⁄2 = 30 sek

Prøveprosjekt med 120 km/t er nå vedtatt av Stortinget og er i ferd med å settes i verk. Vedtaket lyder:

Det ble flertall for følgende vedtak: Stortinget ber regjeringen gjennomføre en prøveordning med innføring av fartsgrense på 120 km/t på utvalgte strekninger på de nyeste og beste fire-felt motorveiene. Det er naturlig at både Statens vegvesen og Nye Veier blir involvert i prosessen med å velge ut prøvestrekninger.

Dersom du vil lære mer om kriteriene for de ulike fartsgrensene, har Trygg trafikk en veileder du kan lese.