Kasusregle til gammelgresk

Nomadar vòkar akkedasen genialt med ablegøyers daterte instrumentlokaliteter. Så hva skal dette bety? Man kan nå ta de litt spennende ordene her først:

å vòke

Nynorskordboka har to definisjoner av dette: Den ene er substantivet vòke, av norrønt vaka; det betyr det å våke, være i våken tilstand, ei vake eller vigilie. Den andre definisjonen av ordet er knytt til ferd til sjøs, nemlig å bryte vòk i isen, ta seg fram gjennom ei råk.

akkedasen

Ordet kommer av å akkedere, altså drøfte, diskutere, trette.

Med det unnagjort, kan man se på den praktiske nytta av denne regla. Gresk har i motsetning til latin bare fem kasus: nominativ, vokativ, akkusativ, genitiv og dativ. Men, igjen som i latin, hadde gresk flere kasus i svært gammel tid. I latin ser man at lokativ og instrumentalis i stor grad formidles ved ablativet. Ablativ er egentlig et kasus som brukes for å betegne fjernelse fra et område; «fjernelsens ablativ» blir dermed litt smør på flesk, men nødvendig siden ablativ kan ha så mange andre funksjoner. Men la oss gjøre det enklere ved å ta alle kasusene i rekkefølge:

Kart over kasus i europeiske språk. Kartet er fra Imgur, og jeg har ikke sjekket hvor riktig det er, men det er interessant å se likevel.

Kasus i gresk

Nomadar: nominativ

Nominativ er nevnekasuset, navnekasuset, altså kasuset som betegner subjektet i setninga. I norsk tilsvarer det pronomenen når de har formen jeg, du, han, hun, vi, de; i innfjordsdialekt tilsvarer det butikk kontra butikkjinnj kontra butikkja.

Vòkar: vokativ

Nå sier vi riktignok vokativmed en o-lyd (/u/), men i latin ble det sagt med en å-lyd (/o/), så det duger. Vokativ ble brukt for tiltale, og i både latin og gresk var det kun i maskulinum at kasuset hadde noen egen form. I norsk har vi ikke noe tilsvarende, annet enn i stivnede uttrykk med «O» framfor, så som «O Fader, la ditt ord, din Ånd» eller «Å Herre, vern om oss når vi vaker». I latin og gresk kom dette vanligvis til uttrykk ved at navnet sluttet på -e i stedet for -us/-os.

Akkedasen: akkusativ

Akkusativ er kasuset for direkte objekt, altså den som blir utsatt for handlinga. I setninga Julius slår Gaius er Julius den som slår mens Gaius den som får juling. I latin kan dette bli gjengitt som både Jūlius Gāium pulsat og Gāium Jūlius pulsat. I begge tilfeller er Julius den som slår, uansett hvor han står i setninga, mens Gaius den som får juling; latinen uttrykker dette med å gi Gaius akkusativendelsen -um.

I latin og gresk fikk akkusativ òg noen andre funksjoner, så som å betegne bevegelse mot et sted, både rent fysisk, men også et tenkt sted, for eksempel tid. Annen bruk inkluderer måling, gresk akkusativ (henseendens akkusativ), utropsakkusativ og mye mer. Men hovedoppgaven til akkusativ er å gjengi direkte objekt.

Genialt: genitiv

Genitivens hovedoppgave er å uttrykke hvem som eier noe: Tor-Ivars blogg, Kjerstis syrom, latinens gave. Genitiv kan òg uttrykke kvaliteter, som for eksempel «ei dame av stor visdom», ɔ: ei svært vis dame. Eitrem skriver at Som akkusativ nærmere bestemmer et verb, tjener genitiven opprinnelig til å bestemme et substantiv og angi samhørigheten med det.

Ablegøyer: ablativ

Latinisten venter ablativet til slutt, men i gresk forsvant det så tidlig at man kan si at of course there is no ablative in Greek. Ablativ betegnet opprinnelig fjernelse fra noe, tilsvarende denne bruken av dativ i tysk, og det er denne tilleggsbruken genitiv har fått i gresk.

Daterte: dativ

Den opprinnelige funksjonen til dativ er å uttrykke det indirekte objektet for ei handling. I setninga Julius gir Gaius blomster er Julius subjektet som gir, Gaius subjektet som mottar og blomster det indirekte objektet for handlinga å gi.

Instrument

Både latin og gresk hadde et kasus for å betegne redskapet noe ble gjort med. Dette ble tidlig slukt av dativ i gresk og ablativ i latin. Det finnes en dialektal bruk av dette i norsk, da ved bruk av dativ, men denne er sjelden. Finsk har faktisk et levende instrumentaliskasus. Hvordan kan da et slikt kasus fungere? Hvis vi dikter opp noen endelser i norsk, kan man si at -r betegner nominativ, -n for akkusativ, -s for genitiv, -i for dativ og en tenkt -e for instrumentalis. Man kan da få et par setninger à la:

Steinr blomi Idans brorn giver.
Stein gir Idas bror blomster

Idar Steinn slår hande
Ida slår Stein med handa.

Lokaliteter: lokativ

Slik man i norske dialekter kan uttrykke stedet noe skjer på med dativ, gjorde man dette i latin med en lokativ ablativ og i gresk med en lokativ dativ. Dativ har altså noen flere funksjoner. I latin kommer dette blant annet til uttrykk når man har sammensatte verb der forleddet er en preposisjon; disse tar da dativobjekt i stedet for akkusativobjekt. I norske dialekter ser man dativ brukt på samme måte som i tysk: som et stedets ablativ; dømer på dette er f.eks. «han gjeng ti skojinnj» kontra «han gjeng ti skoja», der det første forteller at han går til skogen mens det andre at han går i skogen. Men denne bruken av dativ tilsvarer en lokativ, slik ablativen gjerne ble brukt i latin.

Oppsummering

Hensikten med ei slik kasusregle er å gjøre det lettere å huske hvilke kasus man har, men òg å huske hva de kan gjøre. Hvis man allerede kan dem, trenger man ikke noen slik regle, men det kan da være lett å glemme hvilke tilleggsfunksjoner kasusene har fått på grunn av den historiske utviklinga språket hadde. Siden det står genialt medablegøyedaterte, husker man at genitiv ikke bare betegner eieforhold i gresk, men også den ekte ablativen (ɔ: fjernelsens ablativ), og at dativen (ɔ: altså indirekte objekt) også innehar instrumentalisens redskapsfunksjon.