Hvor mange s-lyder finnes det?

Da vi lærte norsk, lærte vi at bokstaven S lager lyden /s/. Enkelt. Men så lærte vi engelsk, og oppdaget at bokstaven S også kan lage lyden /z/, og så hadde vi kanskje også fått med oss at S kunne kombineres med andre bokstaver, så som K i «skilt», KJ i «skjell» eller en foranstilt R i «harsk», eller kanskje til og med S foran en L som i «Oslo», og plutselig innser vi at bokstaven S også kan lage lyden /ʃ/. Hvor mange s-lyder finnes det egentlig?

Endring 26. juli 2023: Tilføyde kommentar om nordnorsk r.

De fem klassene av S-lyder med fonetiske symbol. CC by NC SA. Av Tor-Ivar Krogsæter.

Grunnleggende lydlære

Hvis du har lest bloggen min før, vet du at jeg kan være overmåte begeistret for en digresjon eller to; i dag er intet unntak, så før jeg går løs på å forklare de forskjellige s-lydene, kan det være greit å ha litt grunnleggende kunnskap om fonologiske (ɔ: lydlære) fagord og ikke minst om hvordan vi bruker taleorganet vårt for å lage lyder. I europeiske språk dannes lydene vanligvis ved at vi støter luft ut, skjønt i norsk tale er det ikke uvanlig å si enkelte ord med inngående luftstrøm, så som et innoverpust-ja. Aprille og Joe synes visst at slike rare lyder er ganske morsomme. Men det finnes også en tredje måte å lage lyder på, som ikke innebærer noen luftproduksjon i det hele tatt: Såkalte ikkepulmoniske lyder eller «velarisk ingressive språklydar», ɔ: klikk, dannes ved at lepper og/eller tunge presses sammen og slippes på ulike vis. Disse konsonantene kan være for eksempel bilabiale, altså det smattet du lager med begge leppene dine; tegnet i det internasjonale fonetiske alfabetet for denne lyden er /ʘ/ (U+0298). Et annet klikk de fleste av oss fint greier, er det dentale klikket, altså lyden du lager når du sier tsk, tsk til noen; IPA-tegnet for denne lyden er /ǀ/ (U+01c0). Et tredje klikk de fleste av oss lærer tidlig, er det laterale klikket, altså lyden du lager når du skal få en hest til å gå; lyden lages ved å presse tunga mot jekslene og slippe, og IPA-tegnet er /ǁ/ (U+01c1).

Jeg kommer garantert til å skrive mer om dette seinere, f.eks. i sammenheng med rollegenerering i Hackmaster, siden svimohzerne mine også bruker klikklyder, sånn som Yngvilds Akhilleas lærling ǀka!ō̃ (ɔ: noe i nærheten av [tsk]ka[tl]ong).

Det som følger her er i stod grad basert på Store norske leksikon språklyd.

Når vi lager språklydene vi kjenner fra språkene våre (de indoeuropeiske språkene), skjer dette i hovedsak ved å føre luftstrømmen gjennom taleorganene. For slike språklyder passerer luftstrømmen først stemmerissa (glottis). Her dannes glottale lyder som /h/ eller danskenes støt, eller britisk glottal stopp (/ʔ/) som når de utelater -t-en i partly (/ˈpɑt.liː/ → /ˈpɑː.ʔliː/), butter (/ˈbʌ.tə/ → /ˈbʌ.ʔə/) eller little (/ˈlɪ.t(ə)l/ → /ˈlɪ.ʔʊl/). Deretter går strømmen videre til munn- og nesehula. Når ganeseilet er senket, får vi nasale lyder som m, n og ng (/ŋ/) eller nasale vokaler, som i latinsk monstrum som egentlig skal uttales [ˈmõːs̠t̪rʊ̃ˑ] eller portugisisk rã (frosk): /ʁɐ̃/.

Når ganeseilet er hevet, altså nesekanalen lukket, dannes munnlydene, og munnhulas lyder deles inn i følgende områder:

Munnhula sin anatomi med norske og latinske betegnelser, slik de brukes innen fonetikken (lydlære). Bildet er hentet fra Fonetikk og fonologi Pensumlitteratur Kulbrandstad L A 1993, men teksten er oppdatert og korrigert av meg.

• faryngal (svelg)
• uvular (drøvelen)
• velar (bløte gane)
• palatal (harde gane)
• alveolar (gommene)
• dental (ved tennene)
• labiodental (underleppe mot øvre fortenner)
• bilabial (leppe mot leppe)

Munnkanalen kan dessuten være helt sperret, innsnevret eller åpen; en danner da henholdsvis lukkelydene b, d, g, p, t, k; frikativene (også kalt spiranter eller gnisselyder), så som sj, s, f, v, kj; og vokalene.

S-lyder: sibilante frikativer

I europeiske språk er de vanligste sibilante frikativene s- og sj-lydene. Latin gir oss her et interessant perspektiv: Ettersom latin ikke hadde begge lydene, kun én enkelt, og på samme måte som norsk ingen stemt variant (en z-lyd), var den latinske s-lyden ikke som den norsk; den var heller en tilbaketrukken s. Egentlig kan man våge å påstå at den alveolare s-en og den postalveolare sj-en er henholdsvis framstrukne og tilbaketrukne. Kanskje høres det underlig ut, men det er ganske så logisk: I språk som ikke enda har utviklet noen forskjell på alveolar og postalveolar s, uttales s-en i den nøytrale såkalt tilbaketrukne posisjonen (ɔ: tilbaketrukken i forhold til en alveolar s). Man finner en slik s i finsk, hvis jeg ikke tar mye feil, så man kan høre dømer på dette i moderne vestlige språk; jeg mistenker at det er det samme vi hører i mange asiatiske språk, der forskjellen mellom har ført til mang en billig spøk, som for eksempel forskjellen på «city burger» og «shitty burger». Jeg husker ikke helt hvilken film akkurat det var fra, men synes å huske at det var enten Romeo Must Die, Rush Hour eller muligens Dødelig våpen 4. Vi har dermed tre varianter som er innen det samme aspektet: s-lyd, sj-lyd og den nøytrale tilbaketrukne s-lyden, alle med stemte varianter:

• /s/ ≡ /z/: alveolar ustemt og stemt
• /s̠/ ≡ /z̠/: tilbaketrukken ustemt og stemt
• /ʃ/ ≡ /ʒ/: postalveolar ustemt og stemt

Merk at den tilbaketrukne sibilanten skrives med som s- og z-lydene, men med tilføyd subskriptdiakritisk minus, altså /s/ → /s̠/ og /z/ → /z̠/. Merk videre at selv om såkalt standardnorsk ikke har en stemt postalveolar sibilant frikativ, en zj-lyd, har vi det i Nord-Norge, der dette er en ganske vanlig uttale av r, til dømes i Røst: /ʒøsːt/ i stedet for /ɾøsːt/.

De retroflekse og palatale sibilante frikativene

I tillegg til lydene vi vanligvis tenker på som sibilanter, har vi to lyder til retrofleks og palatal sibilant frikativ. En retrofleks – bokstavelig talt ‹tilbakebøyd› – lyd er en lyd der tunga bøyes bakover i munnen. Det høres underlig ut, men vi er allerede godt vant til å lage den lyden: bart, har’n, barde og ikke minst tjukk l er alle varianter av retroflekse lyder. For å lage en retrofleks sibilant frikativ kan du dermed stille opp tunga for å si rt-lyden i bart, men så i stedet la lufta strømme ut som for å si s, uten å flytte tunga. Dette er en lyd vi ikke er særlig vant til, skjønt det later til at ikke alle er enige om hva den norske sj-lyden er, om den er en postalveolar s eller en retrofleks s; jeg vet iallfall for min del at jeg ikke bøyer tunga tilbake for å lage lyden. Mandarinkinesisk, derimot, har lyden. Den litt underlige sj- og zj-lyden som vi ikke vet helt hvor vi skal plassere? Det er en slik en: en retrofleks sibilant frikativ.

Den palatale sibilante frikativen er en variant av det vi kaller kj-lyd. Den egentlige kj-lyden er en ikke-sibilant frikativ (/ç/ ≡ /ʝ/: stemt palatal ikke-sibilant frikativ), men mange områder gjør denne spissere. Hva er egentlig forskjellen? Wikipedia viser her til Pro Audio Files, som forteller dette (her oversatt av meg):

Sibilans er vanligvis sentrert mellom 5 kHz til 8 kHz, men kan opptre langt over dette frekvensspennet. [—]

Fonetisk sett kommer sibilans av ei lydforming vi kaller frikative konsonanter. Når slike lyder ytres, blir luftveien (vanligvis munnen) dramatisk innsnevret av to anatomiske punkt, som tennene, tunga eller ganen.

Denne trykkøkninga forårsaker noe støy som skaper konsonantlydene som vi kjenner igjen i setninger som «Solveig sitter sidelengs på tennistralla.» Sibilans er et nødvendig trekk ved mennesketale, men når (subjektivt sett) for mye støy skapes når disse konsonantene uttales, for vi ei særs distraherende hardhet i lyden.

Sibilance at the Source (best read with sibilant whistle)

At lyden er sibilant eller ikke-sibilant sier altså noe om hvor spiss den er, med andre ord hvor innsnevret luftstrømmen er. Vi har dermed disse sibilante frikativene gjenstående:

• /ʂ/ ≡ /ʐ/: retrofleks ustemt og stemt
• /ɕ/ ≡ /ʑ/: palatal ustemt og stemt (variant av kj)

Kj-lyder: ikke-sibilante frikativer

Den vanlige transkripsjonen av kj-lyden vår i norsk er som /ç/. I motsetning til den sibilante varianten, er denne mindre skarp. Men dette er en stemmeløs lyd; som med alle de andre variantene kan man ha en stemt variant også, en lyd som er nokså fremmed i norsk, men som kan forekomme dersom man sier «ja» med veldig sterkt trykk og gjerne noe forlenget j i begynnelsen. Dette gir oss de siste variantene:

• /ç/ ≡ /ʝ/: palatal ikke-sibilant frikativ, ustemt og stemt
  (den ustemte: vanlig transkripsjon av kj)

Oppsummering

Det er altså flere varianter av s-lyden enn hva man vanligvis tenker på: en alveolar ustemt og stemt s, altså en vanlig s- og z-lyd; en tilbaketrukken s- og z-lyd, som vi finner i for eksempel finsk, latin og gresk (og gammelgresk); en postalveolar sj- og zj-lyd, som i norsk sjokolade og i fransk jus (fransk /ʒy/ gir norsk sjy, /ʃy/, siden vi ikke har noen stemt sj-lyd) eller déjà vu (som på norsk uttales deʃɑˈvyː/, slett ikke som på engelsk /deɪ̯ʃɑːvʊː/); en retrofleks sj- og zj-lyd, som vi finner for eksempel i kinesisk (altså en sj-lyd, men med tunga bøyd tilbake som for å si «bart»); og en palatal ustemt og stemt kj-variant, en spissere versjon av kj-lyden vi kjenner i norsk (og det stemte motstykket til denne).

Ut over dette har vi den ikke-sibilante frikativen vi kjenner i ord som kjøtt (ikke skjøtt), kjede (ikke skjede), kysse (ikke skysse), kikke (ikke skikke) og så videre. Kort oppsummert kan man dermed si at det er fem distinkte s-lyder vi skiller mellom, samt de stemte motstykkene til disse, og i tillegg en ikke-sibilant variant av den palatale sibilanten. Denne siste former tunga ganske annerledes, mer som en dal, så den kan ikke regnes med blant disse s-lydene.