Lingua latīna: bihuler

Jeg skriver en artikkel om kjeveoperasjon, og i den sammenheng kom jeg over et ord for bihuler: sinus māxillāris. Jeg begynte å fundere på hva som var riktig vokallengde på ordet, for det har jo noe å si. Man vil jo for eksempel ikke si «anus» med lang a når man mener kjerring. (Huskeregelen min er at kjerringer er korte, så de får kort vokal: anus, anūs er kjerring, gammel kone; ānus, ānī er ring, endetarmsåpning; mens annus, annī er år.) Norsk har mange slike ord også, så som forskjellen på hest/hest («en hest som snakker hest»), lest/lest («jeg la en lest som bokbind etter å ha lest ferdig i boka»), hopp/håp (som like gjerne kunne ha vært skrevet håpp/håp), latt/lat, lett/let, litt/lit, lutt/lut, lytt/lyt …

Her er sinus frontālis, flertall sinūs frontālēs: pannehulene; sinus māxillāris, flertall sinūs māxillārēs: kjevehulene; sinus ēthmoīdālis, flertall sinūs ēthmoīdālēs: silbeinscellene; og dessuten sinus sphēnoīdālis, flertall sinūs sphēnoīdālēs: kilebeinshulene. Jeg er usikker på om gresk οει ble gjengitt på latin som oī eller oï, men har her valgt det første, ettersom ει vanligvis ble latinsk ī Illustrasjonen har navngiving på spansk. Den er hentet fra Wikimedia Commons, er fra OpenStax College og er delt under lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International.

Den rette uttalen av bihuler på latin er altså med kort i. Ordet over, sinus māxillāris, er kjevebihulene spesifikt. Det siste ordet er et adjektiv som betyr det som gjelder kjeven, og er satt sammen av māxilla kjeve, kjevebein pluss adjektiviseringssuffikset ‑āris som angir tilhørighet. Selve ordet sinus, ‑ūs betyr egentlig ei bukt, krumming, boge; vik, havbukt; fold i klede, ei lomme; i poesien òg kjærleik, venskap, fortruleg omgang; og i mellomalderlatin linja mellom to punkt i ei boge (som jeg skreiv til Hilde nå i morges). Man kan skjønne hvordan dette har blitt betegnelsen på disse foldene som har skapt små bukter i beinene, små hulrom, små lommer. Dermed betyr det latinske sinus māxillāris [bein]hulrommet som gjelder kjevebeinet, altså kjevebeinets bihule.

Hva er da rett uttale på norsk? Norsk fremmedordstrykk og vokalforlenging gjør at den rette norske uttalen er med lang i, akkurat som at den rette norske uttalen av Cæsar er /ˈsæː.sɑr/, ikke /ˈkae̯.sar/. Det er ikke galt å si Cæsar med k og diftong på norsk, men da gjør man et poeng ut av uttalen. Det er uansett kategorisk feil å si /ˈsiːzə/ eller /ˈsiːzɚ/ i norsk kontekst.

Og for den nysgjerrige: Sīnus, sīnī er leirkar. Wiktionary inkluderer drikkekar til definisjonen, men jeg tror det kanskje kan være misvisende. Latinsk ordbok definerer sīnus, sīnī som leirkar til melk, vin o.l.; spann, kjørel, som høres mer ut som større kar som man kunne skjenke fra.