Det sære, britiske notenavnsystemet

Det kan lett legges fram argument for at notenavnsystemet vi bruker i Norge (Sverige, Danmark, Tyskland, USA m.fl.) gir mer mening enn det britiske. Enkle brøker, ferdig arbeid: Du har en helnote, og noten som er halvparten av helnote, kalles en halvnote; noten som er fjerdeparten av helnoten, kalles fjerdedelsnote; noten som er åttendedelen av helnoten, kalles åttendedelsnote. Men systemet kommer litt til kort når vi skal ha noter som er lengre enn helnoter; om enn de er sjeldne å se, så har de sin plass. Det kan faktisk være at det gir mer mening å skrive et parti som er i 4⁄2 takt; da trenger man en brevisnote. Men så var det britenes skjelvere og halvskjelvere og halvhalvskjelvere. Hva er en quaver og hvordan er egentlig logikken bak en demisemihemidemisemiquaver? (Og du trodde at engelsk ikke hadde sammensatte ord?)

24. juli 2023: Rettet feil i lydskrifta, la til korrekt vokallengde pa latin og gresk, og fjernet en lang vokal-markør på norsk navn av latinsk opphav.

Oversikt over engelske notenavn og innbyrde forhold mellom notene. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Noteverdier i mensuralnotasjon og moderne notasjon

Notasjonssystemet vi bruker i dag, ble utviklet fra mensuralsystemet, som hadde hovedtrekkene ferdigutviklet på midten av 1400-tallet. Opphavet til at det ble utviklet et slikt notasjonssystem, var framveksten av rytmisk, flerstemmig musikk, som for alvor slo igjennom i Vesten på 1100-tallet. Denne rytmiske, tilmålte musikken, mūsica mēnsūrāta krevde langt mer nøyaktig nedtegning; Finn Benestad (Tano 1995: 36) forteller at flerstemmigheten medførte et markert behov for en sterkere rytmisering av tonene. De gamle tegn som man hadde benyttet i den middelalderlige kirkesang – gregoriansk sang – den såkalte koralnotasjon, ble overført på den nye musikk som fikk navnet musica mensurata, dvs. ‹målt› musikk. I det 14. århundre fylte man notekvadratet med rød farge for å angi at noteverdien skulle forlenges, men når man ikke hadde rød farge for hånden, hendte det ofte at noten ble «tom». Tegnene nedenfor var blitt innført i løpet av 1400-tallet.

Notetegn i mensuralnotasjon

Symbol	Latinsk-norsk navn	Latinsk navn	Oversettelse	Varighet
Basert på Finn Benestad (Tano 1995: 36f) og Apel (1961: 87). Apel (loc. cit.) skriver at Filling in the heads of the notes with black ink involved considerable unnecessary trouble and loss of time. It also may have proved more difficult on thin paper than on the parchment of the earlier manuscripts. Therefore around 1450, the scribes began to leave the notes unfilled. For de kjappeste notene, inkludert de nye spinne- og halvspinnenotene, var det vanligste alternativet å skrive dem svarte. De hvite notene, påpeker Benestad (1995: 36), var opprinnelig fylt med rødt blekk for å vise at noteverdien skulle forlenges, men når man ikke hadde rød farge for hånden, hendte det at noten ble ‹tom›.
𝆶	maxima	[nota] maxima	den største noten	1
𝆷	longa	[nota] longa	lang note	1⁄2
𝆸	brevis	[nota] brevis	kort note	1⁄4
𝆹	semibrevis	[nota] semibrevis	halv kortnote	1⁄8
𝆹𝅥	minima	[nota] minima	den minste noten	1⁄16
𝆺𝅥/𝆹𝅥𝅮	semiminima	[nota] sē[mi]minima	halv minstenote	1⁄32
Seinere tilføyinger
𝆺𝅥𝅮/𝆹𝅥𝅯	fusa	[nota] fūsa	spinnende note	1⁄64
𝆺𝅥𝅯	semifusa	[nota] sē[mi]fūsa	halv spinnenote	1⁄128

Jamfør over ble det i renessansen på vei inn i barokken ble mindre noteinndelinger av komponistene. De forholdsmassige varighetene tabellen viser, tilsier at dette notasjonssystemet ga tilgang på akkurat like presis rytmenotasjon som vi har med notene vi er vante til i alminnelige verk: fra hel lengde til trettitodels lengde. Disse var blant annet nota fūsa (spinnende note) og nota semifūsa (halv spinnenote). Sekstifiredels, hundre-og-tjueåtte-dels, to-hundre-og-femtiseks-dels og så videre, forekommer nesten aldri, men to av disse kom til i systemet mot slutten av perioden. Årsaken til at vi gikk bort fra disse notene og gjorde den gamle nota semibrevis til helnoten som ble utgangspunktet for notasjonen vår, er ei interessant, men omfattende historie; jeg kan for lite om det, så jeg sier ikke noe mer om det her og nå.

Det skjedde altså et skifte. I dag er notene vi bruker for normal musikknotasjone helnoten til trettitodelsnoten; det er altså snakk om disse notene:

Notetegn i moderne notasjon

Symbol	Norsk navn	Britisk engelsk navn	Varighet
I amerikansk engelsk brukes akkurat det samme systemet som hos oss: brøkdelsbenevning.
1) Denne skal visstnok ha navnet sitt etter å være kroket som en heklekrok (crochet hook/needle).
2) Som med det latinske navnet: fordi den skjelver (er så rask).
𝆸	brevis	breve	2
𝅝	helnote heilnote	semibreve	1
𝅗𝅥	halvnote	minim	1⁄2
𝅘𝅥	fjerdedelsnote	crotchet¹	1⁄4
𝅘𝅥𝅮	åttendedelsnote åttandedelsnote	quaver²	1⁄8
𝅘𝅥𝅯	sekstendedelsnote sekstandedelsnote	semiquaver	1⁄16
𝅘𝅥𝅰	trettitodelsnote	demisemiquaver	1⁄32
𝅘𝅥𝅱	sekstifiredelsnote	hemidemisemiquaver	1⁄64
𝅘𝅥𝅲	hundreogtjueåttedelsnote	semihemidemisemiquaver	1⁄128

De britiske notenavnene og hvordan de forholder seg til hverandre

Hva betyr da egentlig de rare britiske notenavnene for små noter? Ordene sēmi, demi og hēmi er fra henholdsvis latin, fransk og gresk; alle sammen betyr det samme: halv. Regelen er at navnene settes inn framfor notenavnet. Men hvordan skal vi egentlig forstå navnenes innbyrdes struktur? Trikset er å innse at i motsetning til systemet vi bruker, med ett punkt som alle notene dreier seg rundt, har man i de britiske navnene tre punkt: breve, altså den mensurale nota brevis; og quaver, altså åttendelsnoten. Systemet blir dermed slik:

1. Notenavnene med latinsk opphav:
1. 𝆸: breve (brevis), uttale /briːv/
2. 𝅝: semibreve (helnote/heilnote), uttale /ˈsemɪbriːv/
3. 𝅗𝅥: minim (halvnote), uttale /ˈmɪnɪm/
2. Notenavnene med fransk eller engelsk opphav:
1. 𝅘𝅥: crotchet (fjerdedelsnote), uttale /ˈkrɒtʃɪt/
   Oxford forklarer etymologien slik: Middle English (in the sense ‘hook’): from Old French crochet, diminutive of croc ‘hook’, from Old Norse krókr.
2. 𝅘𝅥𝅮: quaver (helnote/heilnote), uttale /ˈkweɪvə(r)/
   Oxford forklarer etymologien slik: late Middle English (as a verb in the general sense ‘tremble’): from dialect quave ‘quake, tremble’, probably from an Old English word related to quake. The noun is first recorded (mid 16th cent.) as a musical term.
3. Underdelinger av åttendedelsnoter med forstavelser:
1. 𝅘𝅥𝅯: semiquaver, uttale /ˈsemɪkweɪvə(r)/
   Semi- er en latinsk forstavelse som betyr halv.
2. 𝅘𝅥𝅰: demisemiquaver, uttale /ˌdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Demi- er en fransk forstavelse som betyr halv.
3. 𝅘𝅥𝅱: hemidemisemiquaver, uttale /ˌhemɪdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Hemi- er en gresk forstavelse som betyr halv.
4. 𝅘𝅥𝅲: semihemidemisemiquaver, uttale /ˌsemɪhemɪdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Hver videre underdeling fortsetter samme struktur.

Med andre ord bruker britene først en brevis, som halveres til en helnote (semibreve), som videre halveres til en halvnote (minim); deretter får man to britiske notenavn, altså crotchet (fjerdedelsnote) og quaver (åttendedelsnote); for så til slutt å underdele åttendedelsnotene med forstavelser som hver betyr halv. For å finne ut hvilken underdeling man har hvis man for eksempel får servert en semihemidemisemihemidemisemiquaver, gjør følgende:

1. For hver forstavelse, ta en 1⁄2 som faktor.
2. Gang alle disse faktorene med 1⁄8 for åttendelsnoten.

semihemidemisemihemidemisemi: 7 faktorer à ¹⁄₂

(¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂) × ¹⁄₈ = ¹⁄₁₂₈ × ¹⁄₈ = ¹⁄₁₀₂₄

Dette er så klart en note man aldri får bruk for (med mindre man ønsker å påføre andre smerte, om ikke annet, så intellektuelt. Men rent praktisk, kan man bruke dette til små noter. Hva er en hemidemisemiquaver? Jo, 1⁄8 (altså 1⁄2³) ganger 1⁄8, altså en sekstifiredelsnote.

Oppsummering

Det britiske systemet er kanskje ikke umiddelbart like pedagogisk godt som det vi bruker i tyskpåvirkede land (inkludert Sambandsstatene). Men det ligger mye positiv pedagogikk i det også: All verdens musikksystem har ei historie som strekker seg tilbake til førhistorisk tid (og det er faktisk ikke en selvmotsigelse). For britenes del kommer historikken til syne blant annet i navnene de bruker på notelengdene: Her får læreren ei unik mulighet til å lære eleven om lang, lang musikkhistorie, like bak til renessansen. Det er kanskje litt komplisert når man ser på det utenifra, men tenker nå egentlig du deg særlig mye om for å vite hvor mange haker du skal skrive på en sekstifiredelsnote? Tror neppe det. Og om du nå skulle være usikker på hvordan det hele ser ut, har jeg laget en hendig oversikt som kan skrives ut på sju A3-ark. Vær så god!

Difor reparerer me greenen

Eg gjorde eit dugeleg innslag på hol 8 på Linn Park no laurdagen som var, men med våt bane og våtare green ser det ut som eit bittelite meteornedslag. Jorda under har blitt trykt ihop og kjem til å kvele graset. Kva gjer ein då? Ein finn fram greengaffelen sin og reparerer holet etter seg. Etter to minutt ser det ut som på biletet nedom, og i staden for å bruke vekesvis på å bli fint att, er det like fint om få dagar.

Ny Hackmaster-rase: gnobbit

For lengje sidan, då eg spela med Yngvild som hakkemeister, spurde eg om eg kunne få lov til å lage noko annleis. To slike spelarrasar blei resultatet av det: ein kobolt og ein gnobbit. Kobolten er spesiell, i at den er den einaste (so vidt eg hugsar) av dei humanoide rasane som har pluss på INT; den er laga ut frå den informasjonen eg greidde å trekkje ut av informasjonen i Hacklopedia of Beasts. Gnobbiten, derimot, er eit ekte kjærleiksbarn, og då eit bastardbarn: resultatet av kjærleik mellom ein gnom og ein hobbit. Korleis kan du lage han?

Opphavleg notat om gnobbiten, slik eg skreiv det ned medan eg sat hos Yngvild ein kveld for to til åtte år sidan.

Gnomar og hobbitar er i grunn vesen som ikkje treff på kvarandre særleg ofte. Gnomane synest kanskje gjerne at hobbitane har vél grøne fingrar, medan hobbitane rett ofte ikkje er særleg begeistra for gnomane sin humoristiske sans. Men ein og annan gongen hender det at ein hobbit og ein gnom ser noko meir i sjelene til kvarandre – rett som det er blir handelsutveksling også «kulturutveksling» – og resultatet blir ein liten gnobbitunge. Kva som var opphavet til gnobbiten din, må mest du og hakkemeisteren din bli sams om.

For min del, var gnobbiten min den andre rolla eg spela i Yngvild sin kampanje, so vidt eg hugsar. Om eg ikkje tek mykje feil, var han også den som daua særs modig med å fumle og stupe på sin eigen kårde i eit forsøk på å redde Alexandra si rolle. Det var tragikomisk i ordets verkeleg rette forstand!

Korleis lagar du ein gnobbit?

Det fyrste du bør ha funne ut av, før du byrjar å lage gnobbiten, er kva som var opphavet til at denne bastardrasen blei til. Var det mora som var hobbit eller var det faren? Dette gjev deg nemleg utgangspunktet for kva du skal gjere vidare. Ser du mest gnomsk ut, mest hobbitsk ut eller litt av begge delene? Nokre ting er uansett avklart på førehand: Både gnomar og hobbitar er små og får bonus i forsvar; men dei har òg dårlegare rekkjevidd, fart, helsepoeng og attendeslagmostand grunna storleiken sin. Heldigvis er både gnomar og hobbitar flinke å gøyme seg i naturomgjevnadar og dei startar tospråklege.

Følgjande grunntrekk og ‑krav er like for gnobbiten, uavhengig av kva genar ein har arva.

• +4 forsvar
• 1 gratis evnemeistringsterning på gøyming og sniking
• Liten storleik gjev dårleg åtaksrekkjevidd (−1′ rekkjevidd gjev 4′ grunnrekkjevidd)
• Liten storleik gjev halv fart (kryp 1 1⁄4′, gå 2 1⁄2′, jogg 5′, spring 7 1⁄2′, spurt 10′)
• Liten storleik gjev låg helseterning
• Liten storleik gjev låg attendeslagverdi
• Må kjøpe kunna («ei kunne»: kunnskap, lære, fag, jamfør bokmål «kunnen», Hackmaster-engelsk «proficiency) bilingval (kostnad 3 byggepoeng) med gnomsk og hobbitforelderen sitt menneskemål ved rolleskaping
• Får bonusen gøyming i naturlege omgjevnadar

I tillegg til dette gjeld fleire trekk avhengig av kven ein har arva. Fekk du mest av mor sine trekk? Far sine? Eller har du arva dem nokså likt om likt?

Gnobbittrekk avgjorde av arv og miljø

I skjemaet i biletet øvst i denne posten, er brukt bokstavane A, B og C. Det hadde nok vore betre å bruke ein G, H og B for gnom, hobbit og begge. I skjemaet nedom har eg heller skrive det fullt ut. Korleis går du vidare fram?

Start med å avgjere kva far og mor er. Greier du ikkje å bestemme deg, kast ein t2:

• 1 (1–3 på ein t6): far er gnom, mor er hobbit.
• 2 (4–6 på ein t6): mor er hobbit, far er gnom.

Etter arv og miljø kastar du så ein t12:

• 1–4: Farstrekk dominerer.
• 5–9: Morstrekk dominerer.
• 10–12: Begge er jamnt fordelt.

Gjer dermed følgjande:

• Viss faren din er gnom og mora er hobbit og du på t12-kastet fekk at farstrekka dominerer,
  eller
  viss mora di er gnom og faren din er hobbit, og du på t12-kastet fekk at morstrekka dominerer:
• Fylgj fyrste kolonne nedom («Gnometrekk dominerer»).
• Viss faren din er hobbit og mora er gnom og du på t12-kastet fekk at farstrekka dominerer,
  eller
  viss mora di er hobbit og faren din er gnom, og du på t12-kastet fekk at morstrekka dominerer:
• Fylgj andre kolonne nedom («Hobbittrekk dominerer»).
• Viss du fekk at begge sine trekk er jamnt fordelt:
  • Fylgj tredje kolonne nedom («Gnometrekk dominerer»).

Då har du grunnlaget du treng for å lage alle grunnverdiane og ‑trekka dine, so berre fylgj kolonna i tabellen under etter kva du fekk over. Eg har for øvrig gjort nokre få endringar i tabellen mot den opprinnelege skissa.

Gnobbiten sine rasetrekk etter genetikk

Gnometrekk dominerer	Hobbittrekk dominerer	Begge jamnt fordelt
1) Litt potetnase og nokså tjukk hud på føtene og noko hårate, men ikkje tjukk nok hud til å gå skolaus i temperaturar ≤+4 °C.
2) Kast om att viss same resultat.
3) Kun for slynge. 80 % byggepoengkostnad viss arvetrekka er likt fordelt frå begge foreldra.
4) Vel det som passar best med bakgrunna; talent ligg latent.		5) Kjempar, risar og troll.
6) Vette og koboltar.	7) Engelsk: myopia.	8) Engelsk: inappropriate sense of humour.
−2 styrke +2 smidigskap −2 utsjånad +2 karisma	−4 styrke +1 visdom +2 smidigskap +1 uthald	−3 styrke +2 smidigskap −1 utsjånad1 +1 karisma
1t8: 1–2: +1 visdom 3–4: +1 uthald 5–8: ingen	1t8: 1: −1 utsjånad1 2: +1 karisma 3–4: begge 5–8: ingen	Kast t100 to gonger2: 1–23: +1 visdom 24–46: +1 uthald 47–69: −1 utsjånad 70–92: +1 karisma 93–97: kun éi justering;   kast på nytt (ignorer 93+) 98–100: ingen
døkksyn eller pattedyrempati4 attendeslag som stor forsvar +4 mot KRT5 åtak +2 mot VK6	70 % BP-kostnad på: snøggskot3 olja lyn3	Kast 1t6 to gonger2 1: initiativbonus 2: snøggskot3 3: olja lyn3 4: attendeslag stor 5: +3 forsvar mot KRT5 6: +1 åtak mot VK6
1t10: 1–3: initiativbonus 4–6: snøggskot3 7–9: olja lyn3 10: Ingen	1t10: 1–3: attendeslag stor 4–6: +2 forsvar mot KRT5 7–9: +1 åtak mot VK6 10: Ingen
1t8: 1–4: nærsynt7 5–7: upassande humoristisk sans8 8: Begge	1t8: 1–3: nærsynt7 4–5: upassande humoristisk sans8 6: Begge 7–8: Ingen	1t8: 1–4: nærsynt7 5–6: upassande humoristisk sans8 7: Begge 8: Ingen

Oppvekst og fysiske trekk

Uansett kva du fekk, kan det vere greit å vite kven som var kven av foreldra dine. Sidan slik førehald gjerne er litt meir bak lukka dører enn vanleg er, er sjansen for å vere fødd utanomekteskapeleg større: 2⁄30, altså litt hyppigare enn kva som er vanleg for gnomar og hobbitar, men ikkje fullt så vanleg som for menneske og gnomtitanar.

Når det gjeld dei forskjellige punkta under kapittel 7, Priors and Particulars, kan du nytte følgjande:

• Startalder: Kast alder for begge og summér:
• viss gnometrekk dominerer: gang summen med 2⁄3.
• viss hobbittrekk dominerer: gang summen med 1⁄3.
• viss begge er jamnt fordelt: ta snittet av summen (gang med 1⁄2).
• Høgde: Hobbitar er litt høgare enn gnomar. Kast høgde for begge, summér og tak snittet som over (2⁄3, 1⁄3 eller 1⁄2).
• Vekt: Som med høgde. Hobbitar har vel å merke ein tendens til å bli ei aning meir … rotunde enn gnomar, so ein kan få ein meir rundmaga gnom enn til vanleg.
• Høgre- eller keivhendt? Genane har her ikkje noko å seie for utfallet; bruk den vanlege tabellen.
• Arv og arverett: Som eg skreiv over, er sjansen større enn for hobbitar og gnomar elles: 2⁄30, altså 1–2 på ein t30 (ein sjanse på 1:15).
• Hugs å justér førehaldet til foreldra etter om du er bastard eller ikkje.
• Førehaldet til syskena blir ikkje endra av genetikken.

Oppsummering

So her er han: gnobbiten. Ein skal ikkje skule hunden på håra, ei heller gnomen på potetnasen og hobbiten på dei hårate føtene. Eg har sjølv berre prøvd han i spel eit par få kveldar (før han kreperte), men eg syntest iallfall han var morosam å spele. Med litt hell, får eg opp ei teikning her av korleis gnobbitar kan sjå ut om ei ri; eg skal oppdatere posten her når so måtte skje.

Ei rosenrot

I går hjalp eg Yngvild å grave opp nokre roser som ho skal ha med seg når ho flyttar. Den eine var ei sped lita busk, berre rundt 15 centimeter høg, men ho vaks opp frå ei gamal, mykje større rot. Det er klårt at det er best for planten å få fare til den nye bustaden sin med so mykje av rota som mogleg, men det var ikkje nokon måte å få plass til heile rota i ein sekk jord. Me såg på rota og kom fram til at der rota delte seg, kunne me kanskje kappe ho. Den korte forgreininga hadde fleire smårøtter som vaks ut frå seg, medan den lange forgreininga berre var ei tjukk rotgrein. Me tenkte at mesteparten av livskrafta låg i den lange biten av rota, so me fann fram øksa, kappa av enden, og eg foreslo at me brente den andre enden, so ho kom til nytte.

Rosenrot som brenn i kaminen til Yngvild.

Då me gjekk inn, fleipedikta me litt om denne rosenrota. Eg trur me sa ei allitererande line som var noko i retning av brors brekte bein brenn eller noko i det lendet, og noko gladvaldeleg vitsing. Men det fekk meg til å tenkje, og noko byrja å take form i hovudet mitt. Eg fekk lyst til å skrive noko i gamal stil, noko som leika med bokstavrim, noko som sa noko om korleis den eine måtte døy for at den andre skulle leve, noko om at den eine gav oss varme no, den andre seinare. Eg sat og tenkte godt og lengje, og det eg kom opp med nyttar bokstavrim, spegling mellom fyrst og siste line, khiastisk bokstavrim i tredje og sjette line, og eit kanskje litt enkelt enderim midt i. Eg syntest no det blei fint lell:

Bjart brenn bror meg å myndast:  kjærleg øksa,  du til peiseld,  eg til jorddeld,  økslast kjekt  stolt ved strileeng,  blir å blømast bjart.

Bror brenner klårt for at eg skal få vekse til vaksen alder. Me blei skilde med øks, men ikkje i låkskap, heller for å gjere oss godt. Du blei hogd for å varme med eld, eg for å byrje å spre varme med å slå rot i ei jordgrop; eg skal gledeleg vakse meg stor og få mange fleire blomar attmed huset som står ved enga i strilelandet, og med dei mange blomane skal eg skjønt og klårt lyse opp tunet.

Eg fekk no gledje av dette lille verset. Kanskje du med?

Gift

Utdrag fra side 67 av Alexander L. Kielland: Gift, Gyldendal norsk forlag, 2. utgave 6. opplag, 1971.

Det er ei sterk bok, Gift, og her bokas mest berømte replikk. Jeg har faktisk ikke lest den før, men begynte på den sist jeg var på besøk hos Yngvild; nå fortsetter jeg på den på kveldene som sengelektyre, og det er noe behagelig flott med å få lese ei så viktig, betydningsfull bok som denne. Kritikken Kielland retter mot skolevesenets egenbeskyttende vesen gjennom fru Wenches røst er fortsatt like brutalt hardtslående i dag som jeg tror den ble opplevd den gang da, og jeg skulle våge påstanden at det er ei bok som egentlig burde leses av enhver som våger seg ut på å være virkende i skolevesenet. En skal iallfall vite at jeg nyter leseopplevelser. Kompromissløs, intelligent litteratur har av en eller annen grunn noe tidløst ved seg.

Om Schwabacher og «jødeskrift»

For ei god stund siden, presenterte jeg ei skrift jeg lagde til Imladris; skrifta fikk navnet Schwabacher mollis: myk Schwabacher. Skrifta har blitt brukt til mye rart, blant annet til å navngi Imladris’ bokhylle, som styret erklærte et eget kongerike som skulle forholde seg til Imladris slik Tibet forholder seg til Kina (sitert etter hukommelsen fra styrevedtaket). Det skulle innsettes en egen regent, som skulle navngi dette nye riket, og rikets navn ble Sudetenland. (Ja, uten tødler – det er viktig! Forklaringa kommer lenger ned.) Vi syntes det var kjempeartig, og slik ble det. Men … ikke nå lenger.

Hva driver jeg med her? Sprer jeg nazipropaganda? Synes jeg det er artig å være nesten-nazist? Åpenbart ikke. For å forstå humoren, derimot, kreves litt historisk bakgrunnskunnskap.

Om Schwabacher, jødeskrift og Hitlers dekret

Originalen: Hitlers dekret om jødebokstaver av 3. januar 1941. Klikk på bildet for å se det i full størrelse. Teksten er gjengitt nedenfor.

Schwabacher er en svært rund form for gotisk skrift mens tekstur er en svær skarp form; fraktur står som et mellomledd mellom disse. For de fleste i dag, derimot, som ikke er vant til å se disse, framstår nok alle tre variantene som mye det samme: ganske enkelt gotisk skrift. Denne skrifta ble etterhvert forbundet med den tyske, nazistiske staten, men skrifta har ei langt mer interessant historie enn bare dette ene, grufulle kapitlet. Her fra SNL:

Bak skriften står den tysk-romersk[e] keiser Maximilian 1 av Habsburg (1459–1519). Han ønsket å få laget en trykkskrift av den formelle håndskriften som ble brukt i hans kanselli, en elegant form for bastarda som gikk under navnet Kanzlei. En forløper for frakturen ble benyttet i Maximilians store heltedikt Teuerdank, som ble trykt i 1517 og som beskriver keiserens frierferd til Maria av Burgund. En fullverdig versjon ble skåret i flere størrelser av treskjæreren Hieronimus Andrea og ble første gang benyttet av Maximilians hoffboktrykker Hans Schönsperger i 1520.

I Tyskland ble frakturen et nasjonalt idiom, særlig under isolasjonen under Weimarrepublikken, og senere under nazismen på 1930-tallet. Men 3. januar 1941 sendte Hitler ut et dekret som erklærte frakturen som «Schwabacher Judenlettern» og gjorde slutt på frakturen som tysk nasjonalskrift.

Store norske leksikon: fraktur (skrift)

Hitler hadde et problematisk forhold til egen historie. I det velkjente rundskrivet ble den såkalte jødeskrifta forbudt. Men hva var denne jødeskrifta? Mange er ikke klar over nettopp det som står over, at det han faktisk erklærte å være jødeskrift, er nettopp den skrifta de fleste forbinder med datidas Tyskland:

Der Stellvertreter des Führers
München 33, den
Braunes Haus

Stabsleiter
z.Zt. Obersalzberg, den 3. 1. 1941

Rundschreiben

(Nicht zur Veröffentlichung).

Zur allgemeinen Beachtung teile ich im Auftrage des Führers mit:

Die sogenannte gotische Schrift als eine deutsche Schrift anzusehen oder zu bezeichnen ist falsch. In Wirklichkeit besteht die sogenannte gotische Schrift aus Schwabacher Judenlettern. Genau, wie sie sich später in den Besitz der Zeitungen setzten, setzten sich die in Deutschland ansässigen Juden bei Einführung des Buchdrucks in den Besitz der Buchdruckereien und dadurch kam es in Deutschland zu der starken Einführung der Schwabacher Judenlettern.

Am heutigen Tage hat der Führer in einer Besprechung mit Herrn Reichsleiter Amann und Herrn Buchdruckereibesitzer Adolf Müller entschieden, das die Antiquaschrift künftig als Normal-Schrift zu bezeichnen sei. Nach und nach sollten sämtliche Druckerzeugnisse aus dieser Normal-Schrift umgestellt werden. Sobald dies schulbuchmässig möglig ist, wird in der Dorfschulen und Volksschulen nur mehr die Normal-Schrift gelehrt werden.

Die Verwendung der Schwabacher Judenlettern durch Behörden wird künftig unterbleiben; Ernennungsurkunden für Beamte, Strassenschilder u.dergl. werden künftig nur mehr in Normal-Schrift gefertigt werden.

Im Auftrage des Führers wird Herr Reichsleiter Amann zunächst jene Zeitungen und Zeitschriften die bereits eine Auslandsverbreitung haben, oder deren Auslandsverbreitung erwünscht ist, auf Normal-Schrift umstellen.

gez. M. Bormann

Førerens stedfortreder
München 33, det
Brune hus

Stabsleder
for tida Obersalzberg, den 3.1.1941

Rundskriv

(Ikke til offentliggjøring).

Til allmenn oppmerksomhet deler jeg på vegne av Føreren dette:

Å anse eller betegne den såkalte gotiske skrifta som ei tysk skrift er uriktig/svikefullt. I virkeligheta består den såkalte gotiske skrifta av Schwabach-jødebokstaver. Akkurat slik de seinere satte seg i besittelse av avisene, satte jødene som bodde i Tyskland seg, ved innføring av boktrykking, i besittelse av boktrykkeriene, og gjennom det kom man i Tyskland til den sterke innføringa av Schwabach-jødebokstavene.

På denne dagen har Føreren i et møte med herr riksleder Amann og herr boktrykkerieier Adolf Müller bestemt at antikvaskriften i det kommende skal omtales som normalskrift. Trinnvis skal samtlige trykksaker bli omstilt til denne normalskrifta. Så snart som dette er mulig skolebokmessig, skal kun normalskrift bli lært i bygdeskolen og folkeskolen.

Bruken av Schwabach-jødebokstaver gjennom myndighetene blir i det kommende å utebli; utnevnelsesbrev for embetsmenn, gateskilt og annet blir i det kommende kun å bli utferdiget i normalskrift.

På Førerens oppdrag kommer videre herr riksleder Amann til å omstille samtlige aviser og tidsskrift som er klare for utenlandsspredning eller hvis utenlandsspredning ønsker, til normalskrift.

Sign. M. Bormann

Med andre ord: Den skrifta mange, kanskje de fleste i dag, forbinder med nazi-Tyskland, ble faktisk forbudt av Hitler. Begrunnelsen hans var at jødene hadde infiltrert boktrykkerkunsten allerede fra da den ble innført og slik fått etablert den såkalte jødeskrifta si; derfor måtte den bort. Han var utrolig nok ikke alene om å mene dette.

Norge og jødehat

Er vi så mye bedre? Glem ikke at den opprinnelige teksten til Grunnloven hadde den beryktede jødeparagrafen. Og jødeparagrafen var ikke bortgjemt i de siste hundre-og-noe-nummererte paragrafene som ingen husker; jødeparagrafen var paragraf 2 – to! Ordlyden var klinkende klar:

Den evangelisſ-lutterſke Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende ſig til den, ere forpligtede til at opdrage ſine Børn i ſamme. Jeſuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Jusleksikonet forteller følgende:

I Konstitusjonskomiteens innstilling om saken i 1842 ble det oversatt og sitert fra et tysk konversasjonsleksikon som brakte en lite smigrende omtale av Norges holdning til jødene:

Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.

Vi var ikke noe særlig bedre; vi gjør klokt i å huske det.

Imladris og jødeskrift

Så hva i all verden har dette å gjøre med Imladris? Vel, en liten historietime til følger med på lasset. Som nevnt innledningsvis, fikk riket bokhylla navnet Sudetenland. Det er åpenbart at dette er et hint til tyskernes Südetenland (med tødler). Hva var Südetenland? Kort forklart var det landområdet som nazistene inkluderte i livsrommet sitt: Tyskere som bodde i vestre og nordre deler av dagens Tsjekkia, ble innlemmet i det som på tysk fikk navnet Südetenland, på norsk kalt Sudetlandet. Etter krigen ble sudettyskerne fordrevet, som medførte et anstrengt forhold mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, men dette ble utbedret gjennom samarbeidsavtaler mellom de to nasjonene, senere fornyet mellom Tyskland og Tsjekkia i 1997; i denne påtok den tyske siden seg ansvar for fortidens hendelser og Tsjekkia beklaget hendelsene under fordrivelsen av sudettyskerne. (Se Store norske leksikon: Sudetlandet.)

Navneskiltet vårt tok det ett steg lengre. Ikke bare forvrengte vi navnet på landområdet, men vi skreiv det stolt med Schwabacher. Navnet forvrengte det nazistiske erobringsområdet og teksten representerte det med jødebokstaver. Kan det bli mer sleivsparkende antinazistisk enn det? Dog med danning, naturligvis!

Selvsagt var det en og annen som stusset over det. Er ikke det nazistisk? Slike spørsmål ga en utmerkede sjanser til å fortelle litt historie, lære bort litt om imperiers grusomhet, og samtidig vise at vi ikke var redde for å være humoristisk respektløse overfor delene av den felleseuropeiske historia vår som ingen av oss er stolte over. Vi må ikke glemme at dette var langt vanligere enn hva folk tror. Langt de fleste som meldte seg til Nasjonal samling, gjorde det fordi de oppriktig trodde de kjempet for landets beste. Mange angret, noen gjorde det ikke, men vi gjør dem og menneskeheta en urett ved å ikke prøve å forstå motivasjonen som lå bak handlinga deres. Et dårlig valg er ikke et ondsinnet valg hvis det var en reelt god hensikt som lå bak.

Dessverre viser det seg at dagens unge, håpefulle tilsynelatende mangler enten kunnskapen, ryggraden eller humoren til å våge å være humoristisk konfronterende. Kongeriket bokhyllas skilt på Imladris skal visst være tatt ned nå, kongeriket bokhylla har fått nytt navn, og alt er så fint og flott og uskyldig. Ja, ja, man skal ikke gråte over spilte melkerasjoner.

Frank Klepacki og The Tiberian Sons på Magfest 2019

Året 1996 var et flott år å være spillentusiast: Vi fikk Quake, Duke Nukem 3D og Command & Conquer: Red Alert, alt i løpet av ett år. Alle spillene hadde glimrende musikk DN3D hadde det fabelaktige riffet og dessuten musikken for øvrig, og var et av de siste spillene som leverte musikken i MIDI-format; Quake hadde Trent Reznor som lagde musikken og mye av lydene for øvrig; og C&C? De hadde Frank Klepacki. Noe av den aller beste spillmusikken som noen sinne har blitt gitt ut til PC-spill kom fra hans hand, og spillerne har ikke glemt det. Red Alerts tittelspor Hell March har da vitterlig et av de beste bassriffene som har vært skrevet. Enhver som hører det vet hva som kommer, og når man kombinerte det med den fantastiske åpninga som vi fikk med den herlige, 1996-kvalitets-3D-animerte åpningsvideoen som hørte med til spillet –jeg tror det var første gang jeg headbanget, og jeg visste ikke engang hva headbanging var for noe.

Og hva var spillbeistet mitt på den tida? En uoppgradert AST 613E: Cyrix 586 100 MHz, 8 MiB RAM, integrert ikke-VISA-kompatibelt skjermkort. Den funket – så vidt – iallfall til DOS-spill. Jeg hadde 7–21 fps i Quake …

I 2019 kom Klepacki endelig til Magfest, og konserten de bød på er gratis tilgjengelig på YouTube. Skrur anlegget på 11 og lukk døra, eller enda bedre: Last ned videoen i Full HD-format med FLAC-lyd og spill den av når du vil, så slipper du å plages av reklamepauser (som det heldigvis er få av på akkurat denne konserten). Lytt, se og nyt!

Savner jeg den tida? Ja, på godt og vondt. Det er mye som har blitt bedre nå, utvilsomt, men det var noe herlig med å kunne være så gjennomført PC-nerdete som jeg var på den tida; det jeg tror jeg savner mest, er å ha tida til slikt og å ha en gjeng å ha tida til slikt sammen med.

Lingua latīna (LLPSI): Forskjellen på «nam» og «quia»

Bilete av alle LLPSI-bøkene eg har (frå venstre til høgre): leseboka, arbeidsboka, lærarark, minigrammatikken og bakgrunnsstoffet.

Det er for meg ingen tvil om at det desidert beste latinkurset ein kan investere i, er Hans H. Ørberg sitt Lingua latīna per sē illūstrāta. Eg har tidlegare vore gjennom både det amerikanske Wheelock-kurset og det norske Omnibus, og begge desse har det same problemet: det professor emerita Synnøve des Bouvrie omtala som «rebusløysing». Du blir ikkje god i latin av dei, men du blir veldig god til å bruke ordbøker og grammatikkar. LLPSI brukar derimot naturmetoden: Du lærar språket med å bruke det. Ikkje eitt ord i kurset er på noko anna språk enn latin, og det verkar nesten feilfritt. Her og der er det likevel eitt og anna småord som eg ikkje får heilt styring på, og denne gongen er det orda nam kontra quia. Kva tyder dei?

Om quia

Første gang ein møter på quia i LLPSI, er i kapittel Ⅲ line 26, Puer improbus. I teksten står følgjande dialog:

Aemilia Quīntum interrogat: Cūr Iūlia plōrat?
Quīntus respondet: Iūlia plōrat, quia Mārcus eam pulsat.
Aemilia: Quid? Puer parvam puellam pulsat? Fū! Cūr cur …? … quia … Mārcus Iūliam pulsat?
Quīntus: Quia Iūlia cantat.
Aemilia: Ō Iūlia, mea parva fīlia! Mārcus puer probus nōn est; Mārcus est puer improbus!

Aemilia spør Quīntus: Kvifor græt Jūlia?
Quīntus svarer: Jūlia græt av di Mārcus slo ho.
Aemilia: Kva? Slo guten den vesle jenta? Fy! Kvifor slo Mārcus Jūlia?
Quīntus: Av di Jūlia sang.
Aemilia: Å Jūlia, den vesle jenta mi! Mārcus er ikkje ein skikkeleg gut; Mārcus er ein uskikkelig gut!

Seinare treff me på fleire liknande setningar: Aemilia Quīntum interrogat: Ubi est Iūlius? Cur nōn venit? […] Respondet Mārcus: Pater dormit. Tilsvarande lenger ned: Cūr Iūlius Quīntum nōn audit? Iūlius eum nōn audit, quia dormit. Slik brukar Ørberg sin tekst gjentatte døme på å lære ein kva orda cur og quia tyder: kvifor og av di. Men kva med nam?

Om nam

Fyrste gong me treff på ordet nam er i kapittel Ⅵ line 37:

Iūlius sōlus nōn est, nam quattuor servī apud eum sunt. Mēdus nōn est apud dominum, nam is dominum īrātum timet. Mēdus est malus servus quī nummōs dominī in sacculō suō habet.

Det eg trur ordet tyder, er sidan. Ein får då denne omsettinga:

Jūlius er ikkje åtleine, sidan han har fire slavar med seg. Mēdus er ikkje hos herren [sin], sidan han fryktar den sinte herren. Mēdus er ein slem slave som har myntane til herren [sin] i sekken sin.

Nokon kan kanskje tenkje at Den teksten der høyrast rimeleg laber ut. Det er ikkje vidare spanande eller krevjande innhald, er det vel? Faktisk er det overraskande moro å lese det. Men det som viktigare er, er at teksten er utruleg godt oppbygd pedagogisk. Det du lærar av grammatiske konsept og det ordtilfanget du tilførast, er nøye gjennomtenkt. Det verkar utruleg bra!

So kva seier ordboka? Kva tyder eigenleg nam? Eg vel denne gongen å bruke den flotte, nynorske latinordboka mi frå Samlaget 1958 (her med makronteikn og konsonantisk j):

nam

[akk. sg. f av pronominalstomnen *no-; skyldt m. e-nim, nem-pe]

1.

(jamstellande årsakskonj.) for, nemleg;

Caesar frūmentum Aeduōs flāgitābat: nam propter frīgora frūmenta in agrīs mātūra nōn erant, C;

stundom innleier nam ein lekk som er sløyfa ovanfor:
Phoenīcēs Hippōnem, Hadrūmētum aliāsque urbēs condidēre … Nam dē Carthāgine tacēre melius putō, quam parum dīcere, S;

stundom i laus setningssamanheng = i minsto, visseleg, i lag med stadfestande partikkel:
nam hercle, ĕ̄depol, ja, visseleg;

grunngjev i ei påkalling kvifor nett den guden vert nemnd:
Mercurī, nam tē magistrō mōvit Amphīōn lapidēs. H.

2.

(forklarar det føregåande) nemleg, må vita

is pāgus appellābātur Tigurīnus. Nam omnīs cīvitās Helvētia in quattuor pāgōs dīvīsa est, C;

innleier stundom eit parentetisk innskot:
in īnsulā, quae est in Tiberīnō (nam opīnor illud alterī flūminī nōmen esse), sermōnī dēmus operā.

3.

(i spørsmål) då, vel

quisnam hoc dīxit?; percontātus, utrumnam stāre posset, L;

quandōnam når (vel)?;

stundom skilt frå spørjeordet:
quis est nam lūdus in undīs?, V;

står stundom føre spørjeordet:
nam quem ego aspiciō nei, kven er det eg ser?, P;

sjeldan utan spørjeord:
scīs nam, tibi quae praecēpī?, P.

Steinnes, Asgaut med Vandvik, Eirik: Latinsk ordbok, Det norske samlaget, Oslo, 1958.

Konklusjon

Eg var ikkje heilt på bærtur, sjølv om eg tok feil. Tydinga blir litt annleis når ein får den rette omsettinga av ordet: Jūlius er ikkje åtleine, for han har fire slavar med seg. Mēdus er ikkje hos herren [sin], då han fryktar den sinte herren. I begge tilfella fungerar det både med for og då, og sjølv om sidan går an å bruke, har det ikkje heilt den same nyansen. Lenger ned (line Ⅵ.60ff) kjem me på enda eit døme, der eg skulle våge å påstå at forskjellen er enda mindre: Servī quī lectīcam portant fessī sunt. Dominus autem fessus nōn est, nam is nōn ambulat. Iūlius ab Ursō et Dāvō portātur, itaque is fessus nōn est. Fessī sunt Syrus et Lēander, nam iī duōs magnōs saccōs umerīs portant, neque vacuī sunt saccī! (Slavane som ber berestolen er slitne. Men herren er ikkje sliten, for han går ikkje. Jūlius blir boren av Ursus og Dāvus, difor er han ikkje sliten. Syrus og Lēander er slitne, for dei ber to store sekkar på skuldrene, og sekkane er ikkje tomme! (Ja, det opphavlege romerske namnet Leander har lang e: Lēander!)

Me får nok eit døme lenger ned i teksten, på line 70f: Cornēlius nōn est fessus, nam is equō vehitur. […] Mēdus ambulat, nam is servus est neque equum habet. (Cornēlius er ikkje sliten, siden han blir ført av hesten. […] Mēdus går, då han er ein slave og ikkje har [nokon] hest.). Enda viktigare er dømet me får i linene 76–78:

Cūr Rōmam it Mēdus? Rōmam it, quia Lȳdia Rōmae habitat, nam Lȳdia amīca eius est: Mēdus Lȳdia amat et ab eā amātur.

Kvifor går Mēdus til Roma? Han går til Roma av di Lȳdia bor i Roma, for Lȳdia er venninna hans: Mēdus elskar Lȳdia og [han] blir elska av ho.

Eg burde nesten nemne det fine heksameteret han har skrive òg, sjølv om det ikkje har noko å gjere med konjunksjonane våre:

Nōn via longa est Rōmam, ubi amīca habitat mea pulchra.

Tilbake til saka: Også i pensumtekstane tek han med nam: Cornēlius nōn Tūsculō Rōmam, sed Rōmā Tūsculum it, nam is Tūsculō habitat. Dessutan: Mēdus amīcam suam salūtat et ab amīcā suā salūtātur, nam Lȳdia Mēdum amat et ab eō amātur. Understrekingane er med av di dette er utfyllingsoppgåver – ein skal altså fylle inn det som manglar.

Konklusjonen er at namer ein jamstillande årsakskonjunksjon. I moderne grammatikk kallar ein «sideordnande konjunksjonar» berre «konjunksjonar»; eg skal ikkje gå inn på her på kva alt dette tyder. Det viktige er at me har å gjere med ein konjunksjon som innleiar forklaringa på kvifor noko er. Eg la meg av di / sidan / då eg var trøytt. Eg gjekk for å kjøpe laurdagssnop. På øya, som var i Tiberen (for eg meinar at det var namnet på ei anna elv), bør me gje tale med arbeidet. Denne siste, altså omsetjinga av dømet frå punkt 2 i ordbokforklaringa, er eg ikkje viss på enno. I alle høve er vanlegvis den best omsettinga av ordet nam noko i retning av for eller då; eventuelt jo når ein brukar det forsterkande, slik òg vel; og dessutan nemleg.

Interessante, gamle, norske navn

Da eg jobba på Registreringssentral for historiske data, eg tenkjer då på 1875-folketeljinga, laga eg meg ein lapp med namn eg syntest var interessante, artige, underlege eller på andre måtar verd å merkje seg. Eg har aldri reinskrive den lappen, men har hatt han med på to flyttelass, so no er det på tide å faktisk få han ned i prent. Namna som følgjer er frå to kjelder: for- og etternamna til ulike personar, og for ytterlegare fornamn: patronyma deira. Patronyma seier dermed noko om vanlege mannsnamn frå rundt tidleg på 1800-talet, i nokre tilfelle faktisk frå slutten av 1700-tala viss han som blei teld var riktig gamal. Eg listar her opp alle namna alfabetisk, utan å skilje mellom kva som var frå patronym og kva som var frå fornamn, men eg har med ein liten merknad slik at eg får bevart den historiske informasjonen.

Forsidebilde fra Steigen prestegjeld, hentet fra Digitalarkivet. Teksten lyder: Schema B. [204] ¶ Folketælling for Kongeriget Norge ¶ den 31te December 1875 ¶ Stegens Præstegjeld, Tællingskreds No. 2 Liste No. 41 ¶ Specialliste ¶ over ¶ Folketallet ¶ samt over ¶ Kreaturhold og Udsæd m. m. ¶ Vedkommer Matr.[ikel]-Løbe-No. 42 og 43 Bostedet: Vikran (Plads under disse 2 Brug).

I tabellen nedanfor har eg markert tilfella der namn er henta frå patronym med ein P. I alle tilfella syner patronymet til ein far; eg hadde ingen døme eg merka med på matronym. Der det er ei datter som har patronymet, står det ein d; der det er ein son som har patronymet, står det ein s. Med andre ord er det tre mogleghetiar:

1. Der det står inkje, er det eit fornamn som er kjelda.
2. Der det står Pd, er det mannlege fornamnet henta frå patronymet til ei datter.
3. Der det står Ps, er det mannlege fornamnet henta frå patronymet til ein son.

Oppdatering 22. august 2022: Fjernet dubletter. Fjernet en dublett som var ført opp med ‑s-endelse, da dette var et patronym.

Interessante fornamn og etternamn frå den norske folketeljinga av 1875

№	Damenamn	Mannsnamn (P[d/s])	Etternamn
	Abalie	Agestenus (Pd)	Bang
	Abigel	Aimar	Barth
	Ager	Ansten (Ps)	Bassøe
	Agine	Auen (Ps)	Blunk
	Agusta	Baldser	Botheli
	Alvilda	Baltazar (Ps)	Bruce
	Amunda	Baltser (Ps)	Coch
	Angeline	Baltzer (Ps)	Cold
	Angonette	Barthol	Diesch
	Antie	Bonde	Flink
	Arinda	Botolf (Ps)	Flyen
	Audrine	Bottolf (Ps)	Fries
	Ausjene	Bredo	Føreid
	Belia	Brynild (Ps)	Girkens
	Belto	Brønjul (Pd)	Grjotgard
	Bertilde	Denius	Grundt
	Breta	Deobarth	Habel
	Brette	Ellef (Ps)	Hanger
	Caresi	Erland (Ps)	Herjern
	Edvine	Frants	Hin
	Ellefine	Fridvard	Hoves
	Elsine	Frithjonf	Klingenberg
	Emeli	Gerner	Koht
	Fernanda	Glennorcky	Lieblein
	Grior	Godhard	Lippert
	Gruine	Gondro	Lodvigen
	Gusoline	Gotvald	Lyche
	Gusta	Gulmund (Ps)	Lyseng
	Hadalone	Gundro	Morgenstierne
	Halvandine	Hagbart	Møinichen
	Halvorine	Halvord	Nygaard
	Helmine	Helemun (Ps)	Preus
	Helva	Helmin	Prydz
	Hermine	Helmund	Regels
	Holline	Helmur	Røyem
	Jakobinde	Herlof (Ps)	Sanne
	Karorlin	Hermicken	Schultz
	Keisa	Jamir	Sell
	Lanine	Jarlman	Sigenvort
	Larine	Juul	Skofsrud
	Laurenta	Karel	Smith
	Laurentse	Karstsen (Ps)	Sommerfelt
	Lava	Kjønek	Stuve
	Lucy	Kjønig (Ps)	Thorne
	Malba	Kjønig	Tveter
	Marensi	Kjønik	Tøien
	Mathe	Klaver (Pd)	Vogt
	Mina	Kresten (Pd)	Vulkart
	Mote	Milliam	Wasseniser
	Nanna	Necolaves	Westrem
	Olinda	Noldnius	Wigger
	Onathia	Osean	Wilberg
	Pamele	Ougen (Ps)	Wille
	Pantine	Real	Yften
	Patriane	Reinhard
	Pauleane	Sevrin
	Petrane	Sofus
	Regula	Theorder
	Rigella	Thorkelid (Ps)
	Rønnougine	Trøger
	Salvine	Tue (Pd)
	Sassa	Tøbør
	Schalotte	Vette
	Scharlotte	Villad (Ps)
	Sedsel	Wenzel
	Sessild	Willad (Ps)
	Sidonia	Wiulf (Ps)
	Soofie	Ziprian
	Syrene	Zyprian (Ps)
	Syrine	Aanton
	Sønnø
	Tallia
	Tekla
	Thale
	Theressia
	Thiba
	Ulike
	Uliken
	Vevika

Med nummereringa har ein då eit glimrande utval av namn til bruk i rollespel, særleg spel som Draug.

Lingua latīna: bihuler

Jeg skriver en artikkel om kjeveoperasjon, og i den sammenheng kom jeg over et ord for bihuler: sinus māxillāris. Jeg begynte å fundere på hva som var riktig vokallengde på ordet, for det har jo noe å si. Man vil jo for eksempel ikke si «anus» med lang a når man mener kjerring. (Huskeregelen min er at kjerringer er korte, så de får kort vokal: anus, anūs er kjerring, gammel kone; ānus, ānī er ring, endetarmsåpning; mens annus, annī er år.) Norsk har mange slike ord også, så som forskjellen på hest/hest («en hest som snakker hest»), lest/lest («jeg la en lest som bokbind etter å ha lest ferdig i boka»), hopp/håp (som like gjerne kunne ha vært skrevet håpp/håp), latt/lat, lett/let, litt/lit, lutt/lut, lytt/lyt …

Her er sinus frontālis, flertall sinūs frontālēs: pannehulene; sinus māxillāris, flertall sinūs māxillārēs: kjevehulene; sinus ēthmoīdālis, flertall sinūs ēthmoīdālēs: silbeinscellene; og dessuten sinus sphēnoīdālis, flertall sinūs sphēnoīdālēs: kilebeinshulene. Jeg er usikker på om gresk οει ble gjengitt på latin som oī eller oï, men har her valgt det første, ettersom ει vanligvis ble latinsk ī Illustrasjonen har navngiving på spansk. Den er hentet fra Wikimedia Commons, er fra OpenStax College og er delt under lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International.

Den rette uttalen av bihuler på latin er altså med kort i. Ordet over, sinus māxillāris, er kjevebihulene spesifikt. Det siste ordet er et adjektiv som betyr det som gjelder kjeven, og er satt sammen av māxilla kjeve, kjevebein pluss adjektiviseringssuffikset ‑āris som angir tilhørighet. Selve ordet sinus, ‑ūs betyr egentlig ei bukt, krumming, boge; vik, havbukt; fold i klede, ei lomme; i poesien òg kjærleik, venskap, fortruleg omgang; og i mellomalderlatin linja mellom to punkt i ei boge (som jeg skreiv til Hilde nå i morges). Man kan skjønne hvordan dette har blitt betegnelsen på disse foldene som har skapt små bukter i beinene, små hulrom, små lommer. Dermed betyr det latinske sinus māxillāris [bein]hulrommet som gjelder kjevebeinet, altså kjevebeinets bihule.

Hva er da rett uttale på norsk? Norsk fremmedordstrykk og vokalforlenging gjør at den rette norske uttalen er med lang i, akkurat som at den rette norske uttalen av Cæsar er /ˈsæː.sɑr/, ikke /ˈkae̯.sar/. Det er ikke galt å si Cæsar med k og diftong på norsk, men da gjør man et poeng ut av uttalen. Det er uansett kategorisk feil å si /ˈsiːzə/ eller /ˈsiːzɚ/ i norsk kontekst.

Og for den nysgjerrige: Sīnus, sīnī er leirkar. Wiktionary inkluderer drikkekar til definisjonen, men jeg tror det kanskje kan være misvisende. Latinsk ordbok definerer sīnus, sīnī som leirkar til melk, vin o.l.; spann, kjørel, som høres mer ut som større kar som man kunne skjenke fra.

Språket vårt: «én» eller «en», «éi» eller «ei», «ett» eller «et»

Hvorfor er egentlig tallordene så forvirrende på norsk? I tale er det jo ikke forvirrende i det hele tatt. Vi vet akkurat hva vi mener å si og sier det slik uten å tenke oss om. Problemet er når vi skal gjengi dette skriftlig. Vietnamesisk er av få språk som viser tonelag (også kalt tonem), i skrift, men selv ikke der har man noen måte å vise tonelagsforskjell i setninga som helhet; det virker kun på enkeltord. Norsk viser ikke tonemene i det hele tatt, og dermed sitter vi igjen med to varianter av hvert av de tre ordene: én–en, éi–ei, ett–et. Hva skal du skrive?

Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.

Foto: Tor-Ivar Krogsæter. Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Alle Språket vårt-postene

1. 13. mars 2022:
   Språket vårt: «de» eller «dem»
2. 18. mars 2022:
   Språket vårt: «de» eller «dem»: Om preposisjonar og omskrivingsmetoden
3. 12. august 2022:
   Språket vårt: ‹én› eller ‹en›, ‹éi› eller ‹ei›, ‹ett› eller ‹et›

I denne posten skal jeg først forklare hva tallord og artikler er grammatisk; jeg skal prøve å gjøre dette så lettlest som mulig med eksempler som er minimale i innhold for å gjøre det enklest mulig å se det som er relevant. Deretter skal jeg vise når man bruker tallord og når man bruker artikler i praksis, altså ved hjelp av eksempler. Forhåpentligvis er det klart og tydelig for deg, kjære leser, når du har kommet til slutten av posten, når du skal bruke en/ein kontra én/éin, ei kontra éi og et/eit kontra ett/eitt.

Hva er tallord?

I moderne norsk grammatikk, bruker man faktisk ikke begrepet tallord lenger på den måten mange er vante til; faktisk skjedde denne endringa allerede så tidlig som 1997. Moderne norsk grammatikk bruker nå heller ordene determinativ for grunntall og adjektiv for ordenstall. Hva? Er første, femtende og tusende adjektiv? Faktisk ja! Og hvis man tenker over det, gir det faktisk mening. Det samme gjelder for determinativ: Omkategoriseringa ble gjort for at grammatikkens begrep bedre skulle reflektere ordenes faktiske funksjon. Men hva er nå egentlig determinativ og adjektiv?

Det kan være greit å få avklart én ting først: Det er kun tallordene med verdien 1 som bøyes etter kjønn. Teoretisk sett kunne man i stedet hatt fåtall og mangetall. Kanskje man også da har et grammatisk konsept som sier at ubestemt hankjønn slutter på ‑n, ubestemt hunkjønn på ‑i og ubestemt intetkjønn på ‑t. Da kunne man hatt tallordene én, éi, ett; ton, toi, tot; tren, trei, tret; firen, firei, firet; og så videre. Men slik er det ikke. Ha i mente dette til lenger ned når vi skal se på utskifting av tallord med andre tallord.

Definisjon av tallordenes grammatiske kategorier

grunntall

Tallord som betegner antall.

determinativ

Bestemmerord som avgrenser referansen til substantiv.

Den grammatiske klassen som grunntall nå sorterer under.

ordenstall

Tallord som viser plass i rekke.

adjektiv

Ord som beskriver substantiv.

Den grammatiske klassen som ordenstall nå sorterer under.

Ordet determinativ er så vidt jeg kan se nylatin, av dēterminātīvus, dannet av verbet dēterminō, dētermināre, dētermināvī, dēterminātum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Dēterminō betyr jeg avgrenser.

Eksempler på grunntall/determinativer

1. Huset er mitt.
2. Bilen står der.
3. Jeg har fem sjokolader.

Fikk du lyst på sjokolade? Det er lov å la seg friste.

Eksempel 1 over er et døme på eiendomsord, formelt kalt possessiver. Ordet possessiv kommer av latin possessīvus, av verbet possīdeō, possidēre, possēdī, possessum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Possīdeō betyr jeg eier.

Eksempel 2 over er døme på pekeord, formelt kalt demonstrativer. Ordet demonstrativ kommer av latin dēmōnstrātīvus, av verbet dēmōnstrō, dēmōnstrāre, dēmōnstrāvī, dēmōnstrātum pluss samme suffiks som over. Dēmōnstrō betyr jeg viser, peker ut, drar oppmerksomhet på.

Eksempel 3 over er døme på mengdeord, formelt kalt kvantorer. Ordet kvantor er så vidt jeg kan se nylatin, av quantor, dannet av det pronominale ajektivet quantum pluss det substantivdannende suffikset ‑or. Quantum betyr hvor mye, så mye som.

Grunntallene er altså én/éin, éi, ett/eitt; to; tre; fire; fem og så videre.

Eksempler på ordenstall/adjektiv

1. Huset er blått.
2. Blå hus er bra.
3. Det femte huset er bra.

Eksempel 1 er ei predikatssetning, altså ei setning med strukturen a = b. Huset likestilles altså med fargen blå; «blå» avgrenser nærmere hva som særpreger huset.

Visste du at «farge» er kun hankjønn i bokmål, men hankjønn og hunkjønn i nynorsk? De fleste av oss sier vel «ei farge, farga», ikke «en farge, fargen». De fleste av oss? Ja, de fleste av oss. Flesteparten av nordmenn bor ikke i Oslo og omegn og Bergen; flesteparten av nordmenn har trekjønnet grammatikk i ryggraden.

Eksempel 2 er også ei predikatssetning, men her står huset sammen med adjektivet blå som subjekt, mens «bra» er predikativet til subjektet «blå hus».

Eksempel 3 er også ei predikatssetning; den eneste forskjellen er hvilket adjektiv som nærmere avgrenser husets kvaliteter. I setninga over ble huset avgrenset med adjektivet blå; det er altså det blå huset, ikke det røde, svarte, eller et av husene med noen av de andre fargene som er bra. I denne setninga er det ikke det første til fjerde, men det femte huset som er bra. Rent grammatisk kunne det like gjerne stå Det blå huset er bra. Når vi kan bytte ut et ord på den måten uten at noe underlig skjer med grammatikken i setninga, skjønner vi at ordene vi veksler mellom må tilhøre samme ordklasse.

Ordenstallene er altså første, andre, tredje, fjerde, femte og så videre.

Hva er artikler?

Ikke alle språk har artikler; i Øst-Europa er det for eksempel mange språk som ikke har artikler i det hele tatt, latin fikk artikler først i middelalderen, gresk, engelsk og tysk har både bestemt og ubestemt artikkel, islandsk har kun bestemt artikkel, mens vi på norsk (og svensk og dansk) har både ubestemt og bestemt artikkel, som kan brukes både selvstendig og som substantivsuffiks. Hva gjør artikler? De er, som ordboka sier, et trykklett småord som knyttes til substantiv for å vise kjønn, tall og bestemthet. Den moderne grammatiske kategoriseringa av artikkel, er kvantor, altså mengdeord.

Mengdeordene kommer i flere klasser:

1. artikler (en/ein, ei, et/eit)
2. grunntall (to, femten, førtito)
3. ubestemte pronomen (ingen, alle, hver/kvar)

Fritt stjålet fra Store norske leksikon.

Igjen kan vi se hvordan alle disse tre ordene fint kan bytte plass med hverandre og fortsatt gi ei meningsfull, grammatisk uendret setning:

1. Jeg har ei gammel kråke.
2. Jeg har femten gamle kråker.
3. Jeg har ingen gamle kråker.

Det har lenge forundret meg at ordene for ingenting tar flertallsbøying.

Dette tydeliggjør forhåpentligvis hva artiklene kommer fra: De har opphav i tallordene, men siden de er ubetonede, skriver vi dem slik. Artiklene er derfor en/ein, ei, et/eitt; og i bestemt form den/det. Merk at i nynorsk og dialekt (og nynorsk er nærere faktisk språkføring enn bokmål i dette) bruker man gjerne pronomenene i stedet for bestemt artikkel. Se for deg denne utvekslinga hos børsemakeren:

Bokmål

― Hvordan var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, den skjøt bra.

Nynorsk

― Korleis var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.

Dialekt (nordlending)

― Kors’n va refla ætter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.

Tallord i praksis

Med den informasjonen avdekt, skjønner man plutselig at tallord og artikler er det samme! Men vi har likevel behov for å skille mellom dem, siden det utvilsomt er forskjell på om du har fem sjokolader, én sjokolade eller at du har en sjokolade. Merk hvordan trykket endrer seg i hvordan man leser de tre setningene: Jeg har fem sjokolader, Jeg har én sjokolade og Jeg har en sjokolade. Når vi bruker den ubestemte artikkelen, flyttes trykket i setninga over på substantivet. Fem og én fungerer som determinativer: de avgrenser referansen til substantivet. Men i motsetning til de andre eksemplene på determinativ over, én og fem, har de ubestemte artiklene annet trykk. Hvis du bytter ut tallordene med «de(n)», hører du at setningene har samme trykk og setningstone som i stad:

• Jeg har fem sjokolader ≡ Jeg har de sjokoladene
• Jeg har én ≡ Jeg har den sjokoladen
• Jeg har en sjokolade ≡ Jeg har sjokolade

Aksenter

Før vi går videre, kan det være greit å si noen ord om aksenter. I norsk tjener aksenttegnene tre funksjoner:

1. De gir informasjon om trykk
2. De gir informasjon om uttale
3. De gir informasjon om ordopphav

1 Vanligvis, når vi har aksent plassert på et ord, plasseres også trykket der. Slik skiller vi mellom f.eks. alle og allé: Alle liker en grønn allé.

2 Denne aksenten forteller oss også noe om uttalen: Siden aksenten er akutt, altså trang om plassen når vi møter den i lesinga fra venstre mot høyre, er også vokalen trang. Det heter altså /ɑl(ː)ˈeː/, ikke /ɑl(ː)ˈæː/. Den gir oss også et hint om ordopphavet: Norske ord har normalt ikke trykk på siste stavelse; ordet er fransk. Tilsvarende gjør grav aksent. Grav aksent er aksenten som er åpen når du møter den, altså er vokalen åpen. Det heter altså òg, ikke óg siden uttalen er /oːg/, ikke /u:g/. (I det internasjonale fonetiske alfabetet er /o/ lyden å og /u/ lyden o.) På samme vis heter det kafé, ikke kafè, siden uttalen er /kɑˈfeː/, ikke /kɑˈfæ/. Merk at lånord fra italiensk, derimot har grav aksent; i italiensk er det kun vokalen e som kan få både akutt og grav aksent, mens vokalene a, i, o og u kun kan få grav aksent. Sammenlign uttalen av ordene perché og caffè: /perˈke/ og /kafˈfɛ/. Som i norsk, gjør den grave aksenten at vokalen blir åpen i uttale, ɔ: tenderer den mot en æ-lyd.

3Men en annen aksent gir mer informasjon om ordopphavet: circumfleks-aksenten, også kalt møne. I ord som vêr eller engelsk mêlée, forteller circumfleksen at en bokstav har forsvunnet. I norsk opptrer mønet vanligvis for å vise at den norrøne ð-en har falt ut: veðr har blitt vêr. Likedan er det på engelsk. Lånordet er fransk og mønet forteller at en s har falt ut: meslée har blitt mêlée; merk at hva gjelder akkurat dette ordet, har s-en også hatt ei annen utvikling: Den har blitt til en d i ordet medley.

De tre aksentene du må ha kontroll på er altså:

1. akutt aksent (´): markerer trykk og trang vokal (e uttales e, o uttales o)
2. grav aksent (`): markerer trykk og åpen vokal (e uttales æ, o uttales å)
3. circumfleks aksent (^): markerer vanligvis ikke trykk og sier at en bokstav har gått tapt; ordet får gjerne kompenserende vokalforlenging på grunn av dette

Merk at aksent skal ikke under noen omstendigheter brukes som erstatning for apostrof. Apostrof har vanligvis utforming som et komma og er hevet opp mot overlengdelinja. Dette er riktig: Knut «Kupper’n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Dette er feil: Knut «Kupper´n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Jeg skjønner hvorfor folk gjør den feilen, men da er det faktisk bedre å bruke skrivemaskinapostrofen i stedet.

Praktiske eksempler på bruk av tallord og artikler

Hvordan ser dette ut i praksis? Vi kan se på noen øvingssetninger:

1. Hankjønn
1. For en fin farge!
2. Mal veggen med kun én farge.
3. Den fargen er uakseptabel.
2. Hunkjønn
1. Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
2. Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
3. Jeg kjøpte meg den nye klokka du så i går.
3. Intetkjønn
1. Jeg sov under et tre.
2. Jeg hugde ett tre.
3. Jeg sagde ned det treet.

Nå klør du deg kanskje i hodet over at hunkjønnstallordet har akutt aksent. Jepp, det er håpløst. Språkrådet si forklaring per e-post var at de nok har hentet aksenten fra hankjønnsforma, og tilsvarende har også de nynorske tallordene fått feil aksent. Ut fra uttale skulle aksentene ha vært slik:

• Hankjønn: én/èin
• Hunkjønn: èi
• Intetkjønn: ett/eitt

Dette er med andre ord et unntak fra regelen: Selv om uttalen er med åpen vokal på nesten alle entallstallordene, skrives alle tallordene med akutt aksent.

Eksempel 1: hankjønn

Merk hvordan setningas trykkplassering endres når man har artikkel kontra når man har tallord. For en fin farge! har trykket på fin og farge (de er nokså likestilte), mens Mal veggen med kun én farge har trykket på tallordet én. I tilfellet der man har tallord kan tallordet byttes ut med andre tallord. Man kunne like gjerne ha sagt Mal veggen med kun to farger, Mal veggen med hundre farger eller Mal veggen med ingen farger. Men det går ikke an å gjøre det samme der vi har artikkelen en: Man kan ikke bytte ut For en fin farge! med *For to fine farger!; det blir ugrammatisk. Man kan si For noen fine farger, for akkurat som at artikkelen en er ubestemt, er også noen ubestemt.

I eksempel 1.c ser vi hvordan en konstruksjon med bestemt artikkel blir: Nå må plutselig substantivet (og et eventuelt adjektiv) bøyes i bestemthet. Faktisk fungerer den bestemte artikkelen nesten som et tallord, for vi kunne ha sagt Mal veggen med den fargen tilsvarende Mal veggen med én farge. I begge tilfellene sier vi noe om bestemthet. Sammenlign det med setninga Mal veggen med en farge. Det er ikke klart hvilken farge det er, men kanskje kunden i en samtale med maleren har sagt at hvitt og svart ikke er farger, så bare mal veggen med en farge, så er jeg fornøyd. Hvilken farge maleren velger er likegyldig, så lenge det er en farge.

Eksempel 2: hunkjønn

I disse eksemplene valgte jeg å skrive like setninger der forskjellen er i bestemthet. Som i kommentarene over, ser vi forskjellen i bestemthet og trykkplassering. Setning 2.a har trykk på klokke, 2.b har trykk på éi og 2.c har trykk på nye klokka. Setning to lar oss bytte ut tallordet etter eget forgodtbefinnende. Vi kan si Jeg kjøpte meg to nye klokker eller Jeg kjøpte meg ingen nye klokker, og i alle tre tilfellene er fokuset i setninga på det samme: Hvor mange klokker som ble kjøpt. I den første setninga, derimot, er fokuset på at man har kjøpt seg ei ny klokke, ikke på at det faktisk bare var éi klokke man kjøpte. Og i det siste eksempelet har vi brukt en bestemt artikkel for å påpeke hvilken klokke det var snakk om.

Eksempel 3: intetkjønn

Igjen har vi tre tilnærmet likelydende setninger, og igjen ser vi hvordan å bytte ut artikkelen et med tallordet ett endrer setningstrykket og framhever antallet. Jeg hugde ikke to trær, men ett; jeg sov under et tre, det er ikke nøye hvilket.

Omskrivingsmetoden

Veldig ofte er en enkel måte å sjekke hvilken form man skal bruke, å skrive om til engelsk. I engelsk er de ubestemte artiklene a/an. Det er strengt tatt bare én artikkel, men hvis artikkelen stilles framfor en vokallyd, får den en innskutt ‑n. Hvis du, når du ytrer den samme setninga på engelsk, hadde sagt one (eventuelt a single, tilsvarende et(t) enkelt) i stedet for a/an, skal du nesten alltid bruke tallordet på norsk.

• For en fin farge!
• What a nice colour!
• Mal veggen med én farge.
• Paint the wall with one colour.
• Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
• I bought myself a new watch.
• Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
• I bought myself one new watch.
• Jeg sov under et tre.
• I slept under a tree.
• Jeg hugde ett tre.
• I cut down one tree.

Oppsummering

Omslagskunst til Half-life 2. Kilde: Wikimedia Commons. Såkalt fair use i USA. I Norden er dette omfattet av åndsverkslovens lovlige unntak fra opphavsrettslig beskyttelse.

Akkurat nå sitter jeg og nyter en skotsk sørpe-is (slush) mens Kjersti koser seg med en så skotsk sundae som du kan få: med Irn-Bru-smak. Det holder med én slush til meg og én is til henne; vi må jo tenke på hva det koster òg. Isbilen bruker å komme kjørende på søndager, og enhver som hører musikken hans bare må smile; han kommer kjørende med glede til nabolaget! Det er en trivelig mann som står bak disken der inne. Faktisk tror jeg det kun er den ene mannen som kjører den bilen. Er det nok med én mann til å gjøre jobben? Tydeligvis, for han sier iallfall at han trives med det.

Nå etterpå skal jeg ut i hagen og luke ugress. Hadde det bare vært et og annet ugress, hadde jeg ikke tatt det så nøye, men vi har ikke ett enkelt ugress her og der: Hagen nærmest er ugress. Når jeg er ferdig med dét for dagen, tror jeg jeg skal nyte ei fredelig, stille tid for meg selv der jeg gjør ingenting viktig – kanskje lese en tegneserie. Jeg har lest én av de tre tegneseriene jeg lånte ferdig, er midtveis i Wonderwoman og har igjen å lese Firefly. Har jeg tid til det? Hvis jeg bare følger med på klokka, burde det gå bra. Jeg har dessverre ikke klokke på handleddet lenger. Jeg har éi klokke som jeg virkelig liker, men den går dessverre ikke for tida.

Jeg skal sette av tid til én ting til: Klokka fire skal jeg logge på og spille Half-life 2 i forbindelse med forsøket på å sette ny Steam-rekord. Dessverre har jeg et problem: Det går ikke ett øyeblikk uten at det verker i skuldra fra den gamle arbeidsskaden min. Forhåpentligvis får luking mjuket opp skulderleddet så det går bedre.

Primtegn og gamle måleenheter

Hva er egentlig primtegnene? De vanligste de fleste av oss har sett (på for eksempel amerikanske krimserier), er tegnene for fot og tommer. Men det finnes faktisk fire, og de var mer utbredt enn du kanskje tror. Og hva er du egentlig hvis du er skruppelløs?

Grader- og primtegn i EB Garamond. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Den bevisste skribenten går ikke i den fella at vedkommende bruker såkalte dumme sitattegn. Jeg har ved et par tidligere anledninger (1, 2) skrevet om de forskjellige formene for anførselstegn, så jeg skal ikke gå noe nærmere inn på dem nå, men det kan være greit å repetere akkurat hva slike «dumme sitattegn» er, og hvordan de oppstod, så her er kortversjonen: Siden skrivemaskinen hadde et begrenset antall tegn tilgjengelig, måtte flere taster tjene mangfoldige funksjoner. De elleve forskjellige mellomromstegnene som typografien hadde funnet nødvendig, av hvilke seks brukes i løpende tekst, ble kokt ned til ett mellomrom med mellomromstasten; dermed har mange fortsatt uvanen at de taster to mellomrom etter punktum (siden det riktige mellomrommet etter tegnsetting er noe lengre enn mellomrommet mellom ord). Likedan var det med tegnene «'» og «"»: De måtte begge tjene funksjonen til flerfoldige forskjellige tegn. Denne artikkelen skal ta for seg fire av dem: primtegnene.

Primtegnene var opprinnelig romertallene Ⅰ–Ⅳ; en må da ha i mente at romertallene opprinnelig ikke ble skrevet subtraktivt, så en romer hadde heller skrevet I, II, III, IIII, V, VI, VII, VIII, VIIII, X; da skjønner man hvorfor kvadruppelt primtegn er fire haker. Disse ble skrevet som superskript, og fikk etterhvert sine egne funksjoner. Alle som har sett på rollespill har sett de to første sammen med utregning av høyde eller taktiske distanser (strategiske distanser bruker gjerne engelske mil). Til disse hører også et par ekstra tegn som hører eldre vitenskap (og også urmakerfaget) til: ters og kvart med parhestene linje eller strå, og skruppel.

I vitenskap brukte man betegnelsene prim, sekund, ters, kvart i sekstitallssystemet, slik at man fikk 1, 60, 3 600 og 216 000 underdelinger. I hverdagen brukte man dem i tolvtallsystemet, slik at man fikk 1, 12, 144 og 1 728 underdelinger. Måleenhetene var slik:

Lengdeenheter vist med primtegnene

Symbol	Unicode	HTML	Måleenhet	Forhold
For å produsere tegnet i tekstbehandleren, tast inn unicodekodepunktnummeret (heksadesimalt 0–f) og trykk Alt + X.
For å produsere tegnet i HTML, enten tast unicodekodepunktet mellom &#x…;, eller &#…; hvis du heller vil bruke desimalverdiene, eller &navn; hvis du vil bruke kortnavnet. Dømer: ⁄, ⁄ og ⁄ gir alle brøkstrek: «⁄».
Enheten linje var i bruk på 1600- og 1700-tallet, der enhetsverdien var delvis 1⁄12 og delvis 1⁄10 tomme, i en tid da tomme var basert på sjællandsk alen. Linje ble offisielt tatt i bruk som målenhet ved loven av 28. juli 1824 og fastsatt til: 1 linje = ¹⁄₁₂ tomme (Store norske leksikon: linje (lengdeenhet)).
°	U+00b0	°	grader	60 (bue)minutt
′	U+2032	′	fot (bue)minutt/prim	12 tommer, 144 linjer/strå, 1 728 skrupler 1⁄60 grad, 60 (bue)sekund, 3 600 terser, 216 000 kvarter
″	U+2033	″	tomme (bue)sekund	1⁄12 fot, 12 linjer/strå 1⁄60 (bue)minutt, 60 terser, 3 600 kvarter
‴	U+2034	‴	linje/line, strå, line, ligne ters	1⁄12 tomme, 1⁄144 fot, 12 skrupler 1⁄60 (bue)sekund, 1⁄3600 (bue)minutt, 60 kvarter
⁗	U+2057	⁗	skruppel kvart	1⁄12 linje/strå, 1⁄144 tomme, 1⁄1728 fot 1⁄60 ters, 1⁄3600 (bue)sekund, 1⁄216000 (bue)minutt

Presisjon

Hvor presise var nå egentlig disse gamle måleenhetene? Det er vanlig å tro at alt var så mye mer upresist i gamledager, men det er ei sannhet med modifikasjoner. Når det kommer til stykket er enhver måleenhet akkurat like nøyaktig. Om du måler i tommer eller centimeter, linjer eller millimeter, meter eller yards, så er enhver måleenhet strengt tatt et instrument som digitaliserer omgivelsene: deler dem opp i passe store biter så vi vet hvordan vi skal forholde oss til dem. Det har ikke noe å si hvilkenmåleenhet du bruker, bare at du bruker den rett. Ja, verden var analog, men bare for å nevne noe: tenk nå på de fantastiske urverkene de greide å lage. Hvis vi tar utgangpunkt i den moderne tommen som er definert som eksakt 25,4 millimeter, får vi følgende størrelser:

• tomme: 1″ = 25,4 mm
• linje: 1‴ = 1⁄12″ = 2 7⁄60 mm = 2,11666 mm
• skruppel: 1⁗ = 1⁄12‴ = 1⁄144″ = 127⁄720 mm = 0,1763888 mm.

Millimeterskalaen til et vanlig skyvelær (eller: skyvelære) har en noniusskala (en brøkdelsskala) på 1:20; man kan altså måle i enheter på 1⁄2 mm, ɔ: 0,05 mm. Det første skyvelæret ble faktisk funnet opp i 1631 (Wikipedia lenker til denne originalteksten som kilde til dette) og skal ha hatt opphav i Petrus Nonius’ forbedring av (det Wikipedia sier er) astrolabiet (som sannsynligvis heller var kvadranten (eller sekstanten?)). I uansett tilfelle er det ingen tvil om at å kunne måle i linjer og skrupler var praktisk nyttig og faktisk anvendelig allerede på den tida, og det er ingenting som tilsier at man ikke kunne ha hatt et skyvelær med oppløsning på både 1:5 (litt mer enn én skruppel) eller for den saks skyld langt mindre, slik vi i dag deler inn millimeteren i tideler, tjuedeler eller enda mindre enheter med skyvelæret.

Skruppelløs og skrupuløs

Så hva har dette å gjøre med å være skruppelløs og skrupuløs? Det latinske scrūpulum, -ī betød egentlig ‹liten, spiss småstein›, men hadde allerede da heller betydning av å gå med engstelig betenkelighet, nagende bekymring tvil, indre uro, skruppel (Latinsk ordbok). Dermed får man at en person som er skrupuløs er full av betenkeligheter, svært samvittighetsfull og en skruppelløs person er uten skrupler (begge sitatene: Caprona: Norsk etymologisk ordbok, Kagge forlag 2013 (6. opplag 2015)), altså uten billedlige småsteiner i skoen, bekymringer, dermed en som ikke lar seg plages av samvittighetsnag.

Med andre ord: Er du skrupuløs, kan ingen beskylde deg for å ikke rette en tanke til verdens problemer og hvilken rolle du selv spiller i det. Er du skruppelløs, går du uten «småstein» i skoen; ingenting som andre bekymrer seg over, bekymrer deg; og noen vil kanskje påstå at du er samvittighetsløs. En skrupuløs person og en skruppelløs person trives neppe i hverandres selskap, skjønt kanskje de kan smitte over på hverandre til beste for begge?

Endring 22. august 2022: Tilføyde et siste avsnitt og gjorde ei lita omskriving av nest siste avsnitt så teksten skulle flyte bedre.