Metallkonsert med Inside I og Black Flames

I fordums dager tok jeg på meg, som den nissen jeg er, å være manager for et av byens band, Inside I. De som kjenner meg vet hvordan jeg er når jeg blir spurt om jeg vil gjøre noe for noen, og jeg kan, heldigvis, si at det gikk rimelig bra. Jeg er ikke manager for dem nå lenger, men som takk for jobben, har jeg fått gratis adgang på alle konsertene deres til den dagen jeg stuper, og det er jo hyggelig.

Da jeg hørte dem første gang, ble jeg faktisk ganske så imponert. Det var hakket over det jeg vanligvis hørte av band som fortsatt var i garasje-fasen, og jeg synes spesielt å huske at jeg likte Sebastians trommer. Han har bare blitt bedre og bedre, og det var en fryd å høre ham i går. Bandet endte opp med en runde på Kons’n, der de fikk gjort noen relativt enkle innspillinger av tre av låtene sine, for deretter å ha en konsert på «Palla» som ble godt mottatt av alle som hørte dem. Det ble noen flere konserter etter hvert, men for min del ble det for mye å ha ansvaret for å få dem opp og frem, så jeg sa opp i senvinter. Da hadde jeg fått fikset skikkelig innspilling for dem på Kysten lydstudio, med proffe karer bak spakene, og noen flere kommende spilleoppdrag var i emning.

Etter dette fikk de dradd i land en del spilleavtaler og dro på en liten nordnorsk turné. Ei uke på veien var slitsomt, men morsomt, fant de ut, og de var glad for å se at det gikk bra å leve så tett på hverandre uten at noen led et ublitt møte med ljåmannen. Avslutningen på turnéen deres ble tre konserter her i Tromsø med litt fritid mellom, først på Bastard, så på «Palla» og kommende mandag en dobbelkonsert på Driv (det siste jeg fikk til for dem). Bidraget mitt var nok ikke så mye, men nå er de i hvert fall i gang. Så får man se om det blir napp på noen av festivalene i sommer.

Black Flames er et ungt, veldig ungt, metallband fra her i byen. Vokalisten er ei søt, lita jente på tretten–fjorten år, og gutta hun har med seg er sannsynligvis klassekamerater. Jeg hadde hørt mye bra om dem, og de innfridde faktisk det jeg forventet.

Som vokalist, er det ingen tvil om at hun har mye talent. Det er fortsatt en del øving å gå på, men hun har en naturgitt gave som allerede har ført henne langt. Jeg er spent på å høre hvordan hun utvikler stemmen sin.

Bassisten er den jeg ofte legger merke til. De hadde et par låter der han fikk brynt seg ekstra, og fingerferdighetene hans var faktisk slett ikke verst. Nå er jeg pirkete hva gjelder rytmisk presisjon, men jeg synes han gjorde en god jobb. Et par av løpene hans, eller riffene hvis man foretrekke å kalle det det, på den sprekeste låta for bassen, var litt ute, men han beholdt likevel den grunnleggende pulsen i låta, så da gikk det faktisk gullende godt. Jeg synes han var flink.

Gitaristene var dessverre ikke helt godt mikset. Det var veldig lite fylde i tonen fra dem, med svært mye diskant, og lite mellom- og basstone. Men gitaristene kan vel neppe klandres for det. De hadde en del gode riff, som var interessante og fengende, og de fikk fungert solistisk i forhold til bassen. (Nå er jeg faktisk usikker på om det var én eller to gitarister, for jeg satt bakerst i salen, så jeg så dem ganske dårlig, men det får nå være så.)

Trommisen hadde, som rytmisk sjef for metallorkesteret, en utfordrende jobb. Der mange faller av lasset, er når dobbelpedalene skal kjøre sekstendelstempo i et allerede heseblesende tempo, men den grunnferdigheten hadde han mestret godt. Han viste seg ikke så mye frem, men støttet opp rytmen i bandet godt, og særlig i seksjonene der de hadde temposkifter, demonstrerte han at han hadde full kontroll på gjengen, som jo, tross alt, når det kommer til stykket, er jobben hans.

Oppsummert var det et band som har kommet seg godt i gang. Jeg synes de hadde flere fengende riff, interessante låter, og de hang rimelig godt sammen som band. Alle kommentarene mine så langt, har vært basert (nesten) utelukkende på et synspunkt nøytralt i forhold til alderen deres. Tar man i tillegg med alderen i regnestykket, er det mildt sagt imponerende.

---

Inside I var kveldens hovedattraksjon, og etter all tiden de har hatt på scenen i det siste, forventet jeg mye. Jeg har fått med meg hvordan de har utviklet på de tekniske og kompositoriske ferdighetene sine, og jeg var spent på å høre dem spille levende igjen.

De har jo spilt inn et helt album nå, og musikken på det viser utviklingen de har hatt ganske godt. Tilhengerne til gjengen visste hva de ville høre, og det kom flere forespørsler i løpet av konserten. Stefan var også en pådriver for å få skapt liv, og fikk blant annet i gang en skikkelig herlig mosh pit.

Bandet har blitt skikkelig godt samspilt. Sebastian har lenge imponert meg, men det som overrasket meg mest i går, er hvor mye bedre gitarene har blitt. Det var rett og slett aggresivt, presist, rytmisk intenst og velspilt, og det gledet meg stort å høre at bandet nå hørtes helt samkjørt igjen.

Konserten i går var en trivelig opplevelse. Jeg sprang av gårde med en gang de var ferdige, med håp om å rekke bussen. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke, så da ble det en lang spasertur hjem.