Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting

Talsystem er spanande; dei fortel noko om historie, om sosiale tilhøve og om vitskapleg-kulturell utvikling. Det er òg noko lingvistisk interessant med dei. Kvifor har me eigne talord opp til tolv, for så å ty til samansette talord? Koreanarane, kinesarane og japanarane stoppar på ti, så òg romarane og grekarane. Lat meg no ta deg med og sjå på språket og reknesystemet vårt. Har du tenkt på at det er interessant å sjå på korleis orda våre og talsystema ikkje stiller seg ein til ein opp mot kvarandre?

Tidlegare postar om talsystem:

• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅰ, der eg presenterte grunnleggjande om talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅱ, der eg presenterte mellom anna tjuesjutalsystemet til oksapminfolket, og forslaget mitt til korleis eit ekte tolvtalsystem bygd på multiplar av fire i grupper på tre kunne sjå ut.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting (denne posten), der eg gav eit logisk prov på at tal, talord og talsymbol er det same på eitt vis, men at me har eitt talord meir å ta av i talordrekkjene våre enn kva me har siffer, tilsynelatande uavhengig av talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲb – det nye talsystemet, der eg introduserte dei nye grunntalorda, og fortalde soga om kong Faviðí Tolftigirfeðmingr av Faviðen.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲc – tala over trīr (12), der eg tek for meg tala over trīr (12) og kjem med forslag til kva store tal som tilsvarande titalssystemet sitt 100 og 1000 kan vere. Lenkja til denne posten blir lagt til når han er ferdigskriven.

Eit logisk prov

Me kan byrje med å lage oss ei ny sifferrekkje (𝑆). Me seier at 𝑆 = {∅, 𝒶, 𝒷, 𝒸, 𝒹, ℯ, 𝒻, ℊ, 𝒽, 𝒾, 𝒿, 𝓀}. Lat oss så setje at 𝒶 = 1, 𝒷 = 2, […], 𝒾 = 9, 𝒿 = 10 og 𝓀 = 11. Det blir ikkje viktig i det som følgjer, men me kan like gjerne definere at me brukar sifra posisjonelt, slik at 𝒶𝒶 er definert som at første siffer fortel at heile rekkja er brukt ein gong, og andre siffer at me har talt èin gjenstand til. (Nok ein gong, som nemnd tidlegare, vel eg å bruke aksenten som gjev rett uttale av «ei» og «ein», i strid med kva Språkrådet seier, men i semje med kva einkvar som les aksentene rett ville ha sagt at er rett.) Vidare seier me at ∅ ≔ ingenting er tald. Til slutt fastset me at rekkja brukast frå venstre mot høgre, som venta når me har nummerert ho.

Nokre ord

Kvifor så omstendeleg? Me tek det enda vidare og ser på nokre ord. Me veit at eit dusin er 12 og eit snes er 20, ɔ:

«halvdusin» ≔ 6 «halvsnes» ≔ 10

halvdusin er definert som 6 halvsnes er definert som 10

Dette må då òg tyde at:

𝒻 = 6 ⋀ «halvdusin» = 6 ⊃ 𝒻 = «halvdusin»

At 𝒻 er lik seks og halvdusin er lik seks fører til at 𝒻 er lik halvdusin
Er det same som:
Viss 𝒻 er lik seks og halvdusin er lik seks, da er 𝒻 lik halvdusin.

𝒿 = 6 ⋀ «halvsnes» = 10 ⊃ 𝒿 = «halvsnes»

Viss 𝒿 er lik seks og halvsnes er lik seks, da er 𝒿 lik halvsnes.

Frå dette får me at ord utan tydeleg talinnhald fint kan erstatte sjølve tala. Me har òg andre slike ord i dagligtale: Ein skokk var til dømes opphavleg tre snes, ɔ: 60 stykk. Etymologisk ordbok forklarar ordet vidare med at det kjem av middellavtysk schock stak av nek, tre snes = 60, av uklar opprinnelse, kanskje beslektet med tysk Hocke rauk og, mer tvilsomt, med norsk huk (B[jorvand] & L[indeman] under huk, F[alk] & T[orp], Nielsen, Kluge).

• Bjorvand, Harald & Lindeman, Fredrik Otto: Våre arveord –Etymologisk ordbok, Oslo, Novus forlag, Instituttet for sammenlignende kulturforskning, 2. utgave 2007.
• Falk, Hjalmar & Torp, Alf: Etymologisk ordbog, 1903–1906, Oslo.
• Nielsen, Niels Åge: Dansk etymologisk ordbog – Ordenes historie, København, Gyldendal, 4. utgave 2000.
• Seebold, Kluge & Elmar (ref. som Kluge): Etymologisches Wörterbuch der deutschen Sprache, Berlin / New York, Walter de Gruyter, 24. utgave 2002.

Nokre avløysarar

Me har andre slike avløysarar: sjølve namna me har på talorda.

«sju» = ℊ

«to» = 𝒷

Frå dette kan me avleie at:

ℊ = «sju» ⋀ ℊ = 7 ⊃ «sju» = 7
𝒷 = «to» ⋀ 𝒷 = 2 ⊃ «to» = 2

Viss ℊ er lik «sju» og ℊ er lik 7, da er «sju» lik 7.
Viss 𝒷 er lik «to» og 𝒷 er lik 2, da er «to» lik 2.

Igjen ser me at symbolar kan fint erstatte tal, at bokstavar kan stå for tal; jamvel kan ein rekne tal for å vere symbolar som representerer ei mengde, verken meir eller mindre.

Nokre symbol

Lat oss ta det eitt steg vidare og sjå på nokre symbol. Me seier at:

七 = ℊ

二 = 𝒷

五 = ℯ

ℊ = 7

𝒷 = 2

ℯ = 5

七 = ℊ ⋀ ℊ = 7 ⊃ 七 = 7

Viss 七 er lik ℊ og ℊ er lik 7,
da er 七 lik 7.

二 = 𝒷 ⋀ 𝒷 = 2 ⊃ 二 = 2

Viss 二 er lik 𝒷 og 𝒷 er lik 2,
da er 二 lik 2.

五 = ℯ ⋀ ℯ = 5 ⊃ 五 = 5

Viss 五 er lik ℯ og ℯ er lik 5,
da er 五 lik 5.

Me kan da spørje: Enn 七 minus 二? Vel, me veit at 七 = 7 og 二 = 2, så det er det same som 7 − 2 = 5. Viss me vidare seier at ℯ = 五, så kan me òg seie at 7 − 2 = 五, sidan me over definerte at ℯ = 5.

Dermed, nok ein gong: Tal er symbolar; kva form desse symbola har er vilkårleg, for dei står i alle høve kun for ei mengde som me på ei eller anna tid har blitt samde om.

Talrekkjer og talordrekkjer

Her kjem då det underlege: Still me talorda og tala opp på rekkje, så ser me at rekkjene ikkje samsvarar – me har eitt usamansett talord meir å ta av enn kva me har siffer:

Oversikt over usamansette talord og tal (siffer)

Symbol	Siffer
	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	—	—	—	—
Siffer	0	1	2	3	4	5	6	7	8	9	(10)	—	—	—
Type talord	Ord
Talord	null	ein	to	tre	fire	fem	seks	sju	åtte	ni	ti	(elleve)	(tolv)	(tretten)
Kinesisk	零/〇 líng	一 yī	二 èr	三 sān	四 sì	五 wǔ	六 liù	七 qī	八 bā	九 jiǔ	十 shí	十一 shí yī	—	—
Koreansk	영/령/공, — yeong/ ryeong/ gong	일, 하나 il, hana	이, 둘 i, dul	삼, 셋 sam, set	사, 넷 sa, net	오, 다섯 o, daseot	육/륙, 여섯 (r)yuk, yeoseot	칠, 일곱 chil, ilgop	팔, 여덟 pal, yeodeol	구, 아홉 gu, ahop	십, 열 sip, yeol	십일, 열하나 sip-il, yeol-hana	—	—
Latin	zerum	ūnus, ūna, ūnum	duo, duae, duo	trēs, tria	quat­tuor	quīn­que	sex	sep­tem	octō	novem	decem	ūn­decim	—	—
Nr.:	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12	13	—

Her er det tydeleg å sjå at me har fleire unike talord enn kva me har unike siffer. Ein har det same i mangfaldige andre språk òg: kinesisk, koreansk, eg vil tru japansk, alle dei germanske språka, eg meinar alle dei slaviske språka òg, alle dei latinske språka og så bels og så bels. Når me med provet over ser korleis talord berre er avløysarar for tala i seg sjølve, at dei akkurat som siffera kan vere å rekne som symbol, vert det klart at me har eit underleg historisk-lingvistisk døme på at språk og matematikk ikkje alltid er sams.

Det kan vere for øvrig vere freistande å sjå bort frå talet null; det blir så komplisert med det. Me har fått det frå latin via tysk og fransk eller italiensk frå latin nūllus. Den viktige nyvinnga India kom med (dei var ikkje dei einaste som oppdaga talet null), var bruken av det til posisjonell talattgjeving, slik at ein ikkje lenger trengde eigne teikn for større potensar (som ti, hundre osb.).

Etymologi

For talorda ser me korleis talet null ikkje eigenleg eksisterer. Kvifor skal ein ha eit ord for noko som ikkje finst? Ein treng jo ikkje å telje at ein ikkje har noko. Sovel talet null, som talorda elleve og tolv har interessante opphav, så eg skal fort presentere dei. Kva gjeld talorda elleve og tolv, er dei eigenleg samansette ord. Det norrøne ordet for dei var ellifu og tolf (Samlagets Norrøn ordbok, 2004), men opphavet til dei er meir interessant:

elleve: grunntallet 11 Av norrønt ellifu, som egentlig betyr «en som overskudd (til ti)», avledet av germansk *aina-lifa-, der andreledd betyr «levnet, en til overs (etter ti)» og er beslektet med norsk levne.

Yann de Caprona: Norsk etymologisk ordbok, Kagge forlag, 2015.

Talorda elleve og tolv tyder altså opphavleg «èin levna» og «to levna». Men trass samansett opphav, så blei dei tidleg sjølvstendige ord, og er eit tydeleg teikn på at forfedrane våre talte både i titals- og tolvtalssystem, som ein kan lese meir om i oppslagsordartikkelen referert over. Tydinga av dette ser ein i både segn og eventyr, og jamvel i Bibelen. Kvifor 12? Av di det er eit godt faktoriserbart tal. Medan 10 berre lèt seg bli faktorisert til 1, 2 og 5, kan 12 bli faktorisert i 1, 2, 3, 4 og 6. (Tek ein det eitt steg vidare, så har med 20 som lèt seg faktoriserast i 1, 2, 4, 5 (og dermed òg 10), og vidare 60 som ein kan faktorisere i 1, 2, 3, 4, 5, 6, 10, 12, 15, 20 og 30.)

Oppfølging

I den neste posten (som eg allereie har byrja å skrive på), skal eg sjå på korleis det reviderte talsystemet kan sjå ut, og korleis eg likevel kan finne ein god plass til symbolet for 12 i talsystemet eg laga. Eg har nokre spelarar som snart kjem inn i nytt territorium, og da må ein jo byrje å tenkje på historia til landet der. Eg trur det kan bli spanande.

Kven var far til Ambrosius av Milano?

Eg fekk ein kommentar til det siste utkastet mitt, der det stod at far til Ambrosius var magister mīlitum. Eg var rimeleg sikker på at den påstanden var feil, for alle kjeldene eg hadde brukt, sa at han var pretorianerprefekt. Så eg gjorde det einkva god historikar hadde gjort: Eg gjekk ad fontēs: til kjeldene. Dei refererte alle til ein italienar, og dessutan eit gigantverk:The Prosopography of the Later Roman Empire, band 1, s. 51 (Cambridge at the University Press, 1971). Og da eg slo opp i prosopografien, viste det seg at også den viste til denne sjølvsame italienaren og eit lite hefte av han: Santo Mazzarino, Storia sociale del vescovo Ambrogio, «L’erma» di Bretschneider frå serien Problemi e ricerche di storia antica &Numero; 4, Roma, 1989. På side 79–80 skriv han dette:

Pannello parietale in opus sectile. Opera romana, prima metà del IV sec. d.C. Dalla Basilica di Giunio Basso sull’Esquilino. Wikimedia Commons.

Se, come abbiamo visto, la lettera 59 fu scritta da Ambrogio a Severo nel 39(1)/2, egli che allora aveva 53 anni, era nato nel 33(8)/9. Ed invero, questa data è chiarita da una considerazione. Il fratello di Ambrogio si chiamava Uranius Saturus: se cerchiamo di identificare il prefetto al pretorio delle Gallie che fu padre di Ambrogio e di Uranius Saturus, dobbiamo tentare, almeno in linea di principio, un’identificazione che parta dal ‘gentilizio’ Uranius, più che dal ‘gentilizio’ Aurelius di Ambrogio stesso. Il tentativo, se combinato con la suddetta datazione dell’epistola 59, non è privo di successo.

Hvis, slik som vi har sett, brev 59 ble skrevet av Ambrosius til Severus i (391)/392, som på den tida var 53 år, var født i (338)/339. Og faktisk, denne dateringa er [av]klart ved [hjelp av] ei vurdering. Ambrosius’ bror selv kalte[s] Ūranius Sătūrūs: Hvis vi prøver å identifisere pretorianerprefekten av Gallia som var faren til Ambrosius og til Ūranius Sătūrūs, må vi i det minste prøve, jamfør disse [følgende] reglene, en identifikasjon som starter fra den «aristokratiske» Ūranius, heller enn [mer enn] den «aristokratiske Aurēlius Ambrosius selv. Forsøket, hvis slått sammen med den nevnte dateringa av brev 59, er ikke uten suksess.

If, as we have seen, [the] letter 59 was written by Ambrose to Severus in (391)/392, who at the time **was** 53 years [old], was born in (338)/339. And in fact, this dating is clarified by a consideration. The brother of Ambrose himself was called Ūranius Sătūrūs: If we try to identify the praetorian prefect of Gaul who was the father of Ambrose and of Ūranius Sătūrūs, we must try, according to [the following] rules, an identification which begins from the ‘aristocratic’ Ūranius, rather than the ‘aristocratic’ Aurēlius Ambrosius himself. The attempt, if conjoined with the mentioned dating of letter 59, is not without success.

Omsetting av meg sjølv med kommentarar frå Cave of Linguists (Discord).

Faren var altså utvilsamt pretorianerprefekt.

Ikkje alle er sams i at det er ei tilstrekkeleg god grunngjeving for namnet, da, og i det prosopografiske verket, i McLynn sitt storverk om Ambrosius (University of California Press 1994) og i John Moorhead si lettleste bok (Pearson Education Limited, 1999) tek dei heller namnet Ambrosius (den eldre) for å vere det rette.

Me veit dermed nokså sikkert at faren var pretoriansk prefekt. Om Mazzarino argument held, ɔ: at faren til Ambrosius ga namnet sitt til ein lov frå 339, fekk broren til Ambrosius namnet sitt frå faren sin. Det er truverdig. Kva den endelege dommen er, veit eg ikkje; sannsynlegvis blir me aldri å vite svaret.

---

Du lurar kanskje på kva «prosopografi» er? Det gjorde no i alle fall eg tidlegare i dag. Så da gjer ein jo som ein god hobbylingvist gjer og undersøkjer det. Eg skreiv ein kort artikkel om det på SNL; han er ikkje publisert enda, men eg reknar med at det skulle gå bra. Her er han no i alle høve:

Prosopografiar er skildringar av sosial- og familielivet til personar, yrkeslivet deira, og andre trekk ved livet deira. Eit verk som samlar slike skildringar kan ein kalle ein prosopografi. Studiet av feltet kallast òg for prosopografi. Ordet «matrikkel» slik det vert brukt av Frimurerlosjen har mykje den same tydinga, men dette er ikkje den normale tydinga av ordet.

Ordet prosopografi er eit nyord danna via moderne latin frå gresk. Det er samansett av πρόσωπον (prósōpon) og -γραφίᾱ (‐graphía) og tyder ordrett «andletsskriving»/«ansiktsskriving», men ei meir idiomatisk omsetting av ordet vil vere «personskildring».

Nokre døme på prosopografiar:

• Fortegnelse over magistratpersoner i Trondhjem 1377–1922 : med biografiske oplysninger og henvisninger, Trondheim, Adresseavisens boktrykkeri, 1945.
• The Prosopography of the Later Roman Empire, Cambridge at the University Press, 1971 og følgjande.
• Den Norske Frimurerordens matrikkel.

Akademisk salme

Blott ein dag med auga fast i skjermen ingen trøyst å få i det eg må. Alt eg vil: at eg får godkjent termen: «Det du skreiv er godt nok til å stå.» Han som har eit akademisk hjerte, mon han gjer meg fri frå tvilen min. Aldri får ein graden utan smerte. Synd at frukost ikkje kjem med vin. No som fristen verkeleg er nære, er kvar særskilt dag med mager trøyst. Når du skriv åtleine lyt du lære, bær fram ordet ditt med stentorrøyst!¹ Med fotnoter, tak du deg i vare! Og med omsut, kritiser diskré! Dagen kjem når du med kraft skal svare «Jau, han tek nok feil på side 3!» Ingen hjelp å få i bøn og jammer, ingen løfter frå ein Herre kjær. Eg må tru at i eit λόγος-kammer er dei ikkje stri og doktrinær.² Medan eg vil skrike og ut jalme, likar teksten som ei verketann, syng eg traust ein akademisk salme, drøymer om ein vift i alveland.

Kommentarar

31. oktober 2021: Kvifor drøymer om ein vift i alveland? Det var lite eg sakna meir enn å ha lysta og overskotet til å spele rollespel medan eg heldt på. Det vart dårleg med det medan eg heldt på. Men eg greidde det no til slutt, og har no endeleg fått byrja å spele att, skjønt det er ei ri sidan no.

Noter

1. stentorrøyst: Etter den greske helten Stentor, kjend for den kraftige røysta si. Bokmålsordboka | Nynorskordboka.

2. doktrinær: einsidig bunden av visse doktrinar eller teoriar; forstokka
ein doktrinær marxist

Til sist burde eg nemne uttrykket «ender og da»: adv. (norrønt endr atter; samanheng med I enn)
ender og gong(en), dag(en), tid(a) no og da, somtid. Det tyder altså «no og da». Det var nytt for meg.

Dette er eit essay på tre tusen ord

Eg skulle skrive eit essay på tre tusen ord (greit nok, utkastet no er på rundt 3 600 ord, så eg må klippe noko), ja, og så var det eit utkast til strukturen eg planlegg. Det høyrast jo ikkje ut som so alt for mykje. No har eg med dagbok over arbeidet òg der, men i alle høve: Slik ser det siste utkastet ut.

Opp klokka seks no i morges, lagra klokka 00⁰⁰. No er det seng.

Ambrosius av Milano sitt bevis på at døden er et gode

I Ambrosius’ Om dødens gode, argumenterer han for at døden ikke er noe frykte, og at døden i seg selv er god. Jeg forsøkte å se hvordan dette hang sammen (og i samme slengen prøvde jeg å friske opp det lille jeg kan om logikksymbolene og bruken av dem), for å se hva han egentlig sier og hva konsekvensen av det er. Om noe er feil her, er feilen min. Her er nå i alle fall sitatet:

Sitatet og oversettelse

Nunc illud spectā
sī vīta onerī, mors absolūtiōnī:
sī vīta supplĭcĭō, mors rĕmĕdiō:
aut sī jūdicium post mortem,
etiam vīta post mortem.
Vīta igitur hīc nōn est bona:
aut sī hīc nōn est bona
quōmodō mors illic nōn est bona,
cum ibi nūllus supersit terrĭbilis jūdiciī metus?
Sed ipsa hīc vīta bona sī est,
quibus rēbus bona est?
Virtūte utique, et bonīs mōribus.
Nōn ergō secundum animæ et corporis copulam bona est:
sed quia per virtūtem
quod mălum est suum repellit
quod autem bonum est mortis, adipīscitur:
ut quod animæ est magis quam id
quod contuberniī et coniunctiōnis operētur.


Quod sī vīta bona,
quæ animæ sē ā corpore sēparantis
est spĕculum,
et sī anima bona quæ sē ēlevat
atque abdūcit ā corporis contuberniō,
et mors utique est bonum,
quæ animam ā societāte carnis hujus
absolvit et liberat.

Betrakt nå dette:
Hvis livet blir til byrde, er døden befrielsen;1
hvis livet blir til straff, er døden botemidlet;
hvis det er dom etter døden
er det òg liv etter døden.
Er ikke dermed livet her et gode?
Eller hvis livet her ikke er et gode,
hvordan er døden hinsides ikke et gode,
når der ingen frykt for grufull dom gjenstår?
Men hvis dette livet her er et gode,
i2 hvilke ting er godet?
Nemlig ved dyd og ved god sed.3
Dermed er det for det andre et gode ikke i sjelas og kjødets samkvem:4
Men fordi ved dyd avviser det
det som er ondt mot seg;
mens det som er godt i døden, oppnås:
Slik frambringes det som sjelas er heller enn det
som [er ɔ: kommer av] av samvær og sammenføying [av legeme og sjel].
Hvis nå5 livet [er] et gode,
som det av sjelas løsrivelse fra kroppen
er et speilbilde
og hvis sjela er et gode som hever seg,
enn videre fører [seg] vekk fra kroppens samvær,
og endelig er døden et gode,
[så] som den gjør seg ferdig [med] og frigjør sjela fra foreninga med kjøttet til[hørende] den.

Ambrosius av Milano: Om dødens gode (Dē bonō mortis) 4.14, henta frå Documenta Catholica Omnia.

1: Opphavlig betydde absolūtiō, ‑ōnis frikjennelse; fullendelse, fullkommenhet, fullstendighet. Rotordet absolvō, ‑ĕre, ‑vī, ‑solūtum fikk i middelalderen betydninga frikjenne for synder; fjerne fra et embete, ɔ: syndsforlatelse.

2: Egentlig «i hvilke ting».

3: Norsk sed og dermedsedvane har mye av det samme i seg som de latintalende romernes mōs og mōs maiōrum.

4: Her bruker jeg ordet i den opphavlige betydninga: samkvæmd f. samlag, samband forbindelse] jf. samkvæmra. sameint [forent]? Tanken er sjel og legeme som forent til ett; at Ambrosius så ofte bruker erotiske referanser (Salomos høysang), ligger bak dette ordvalget.

5: Jf. Latinsk ordbok: quod sī under quī, III.d.

Klikk på lenkene på hver fotnote for å fortsette å lese, eller gå til toppen av teksten.

Symboloversikt

Jeg tenkte, som nevnt over, at jeg ville prøve å skrive ut argumentet hans ved hjelp av logikkens skriveregler. (Og her måtte jeg skrive om, for jeg begynte å skrive på nynorsk på vane.) Her er forsøket mitt, og om du skulle ha tilbakemeldinger (særlig konstruktiv kritikk!), setter jeg stor pris på det.

Definisjoner

Sym.		Betyd.	Sym.		Betyd.	Sym.		Betyd.	Sym.		Betyd.
Begrep
𝓁	=	liv	𝓈	=	sjel	𝒹	=	død	𝓀	=	kropp
𝓁𝒹	=	liv etter døden
𝒢	=	gode	ℬ	=	byrde	𝒟	=	dom	𝒮	=	straff
𝔽	=	frigjøring	𝕂	=	kurering	𝔥	=	her	𝔡	=	der
Logiske symboler
≔	=	definert som				≡	=	ekvivalens
∃	=	det eksisterer				∈	=	element (del av sett)
∉	=	¬∈, her: «opphører å være», «slutter å være del av sett»
⊧	=	modell av ≡ bilde på				∵	=	fordi	∴	=	derfor
❯	=	forårsaker	⇒	=	hvis … så (≡ ⊃)	⋀	=	og	◊	=	kanskje
 er faktisk symbolet «end of transmission»; jeg syntes det passet.

Forsøket mitt på å uttrykke dette logisk

𝓁 ≔ 𝒢

Livet er per definisjon godt

𝓁 = ℬ ⇒ 𝒹 = 𝔽
𝓁 = 𝒮 ⇒ 𝒹 = 𝕂

Hvis livet er ei byrde, er døden frigjøring; hvis livet er en straff, er døden kuren.

∃𝒟 etter 𝒹 ⇒ 𝓁 etter 𝒹
≡ ∃𝒟𝒹 ⇒ 𝓁𝒹
∴ 𝓁𝒹 ∈𝓁 ❯ 𝓁𝒹 = 𝒢

Hvis det eksisterer dom etter døden, må det være et liv etter døden.
(Første linje samsvarer med det forkortede uttrykket på andre linje.)
Derfor: Livet etter døden er del av settet liv; det fører til at livet etter døden er godt.

𝓁𝔥 = 𝒢 ⇒ 𝒹𝔡 = 𝒢

Livet her er godt. Derav følger at døden der er god.

[(𝓁 = 𝒢) ⋀ (𝒹 ⊧ 𝓈∉𝓀)] ⋀ [(𝓈 = 𝒢) ⋀ (𝓈∉𝓀)]
⇒ 𝒹 = 𝒢 ∵ 𝒹 ❯ 𝓈∉𝓀

Hvis
1.a. Livet er godt og 1.b. døden er et bilde på sjela som opphører å være del av kroppen; og
2.a. sjela er god og 2.b. sjela opphører å være del av kroppen:
3. Da må døden være god fordi døden fører til at sjela opphører å være del av kroppen.

Spørsmål

◊ [𝓁 = 𝒢 = 𝒹]?

Kanskje [dette betyr at siden] livet er godt [og døden er god], så er livet likt døden.

Det virker for meg som at den logiske følgen av argumentet hans er nettopp dette.

Utdrag frå eit brev av Ambrosius

Epistula [brev] 25
(benediktinsk–maurisk 53 / Beyenka 4)

Eg var dårleg i kveld, så eg greidde ikkje å kome meg i seng før no (om fem minuttar). Så medan eg venta på å kome meg att, jobba eg med å omsetje eit utdrag frå eit Ambrosii brev: Her skriv han til keisar Theodŏsius i august 392, altså eit par månadar etter at keisar Valentīniānus II døydde, rett rundt tida da den rundt 21 år unge keisaren fekk gravferda si. Han seier, her omsett til tekstnær norsk:

Doleō enim, fateor,
dolōre acerbō,
nōn sōlum quod immātūrā ætāte Valentīniānus augustus dēcesserit,
sed etiam quod īnfōrmātus [est] fīde,
ac tuīs īnstitūtīs
tantam dēvōtiōnem ergā Deum nostrum induerat,

atque tantō in mē incubuerat,
ut quem ante persequebātur,
nunc dīligeret:
quem ante ut adversārium repellēbat,
nunc ut parentem pūtāret.

For eg lir, må eg medgje,
med bitter sorg,
ikkje berre over det faktum at den høgvyrde Valentīniānus svann hen i [så] ung alder;
men òg at han [blei] danna i trua,
og at [med hjelp] i lærdomane dine,
[at han] hadde svøpt [seg] so mykje i fromskap til vår Gud,(= «guden vår»)
og så mykje ruga over meg,
at kven han før forfølgde,
no han akta:
kven han før støytte frå seg som motstandar,
verdsette han no som ein forelder.

Ambr. ep. 25 (53 [4]).

Omskrive til normalnorsk

For eg må eg medgje: Eg lir med bitter sorg, ikkje berre over det faktum at den høgvyrde Valentīniānus svann hen i så ung alder, men òg at han fann danning i trua, og at han med hjelp i lærdomane dine hadde sveipt seg so mykje i fromskap til Gud, vår Gud; og at han klengde seg så til meg, at den han før forfølgde, akta han no – den han før støytte frå seg som motstandar, verdsette han no som ein forelder.

Merknadar

Det er verd å notere seg bak øyret korleis dēvōtiō ser ut til å ha endra tyding. I Cassell’s Latin Dictionary står det å lese at det er a consecrating, devoting (esp. to the infernal gods). Interessant!

Verbet incubō har tydingar som å ligge i eller på, å tilbringe natta i eit tempel for å få ei guddommeleg melding eller hele ein sjukdom, eller når brukt om fuglar å sitje på, klekke egg, ruge. Av det får ein tydingar som å med gode intensjonar vake over, eller berre å vere på ein stad; frå det kan ein òg velje å berre omsetje det som klenge på.

HTML og CSS: Korleis markere lenkjer <a> og forkortingar <abbr>

Ei av favorittsidene mine for å lære typografi, er Butterick’s Practical Typography. Eg har lært mykje der, og det var den sida som for alvor fekk meg ut av den koselege, enkle typografibåsen med vidaregåandekunnskap (i beste fall), og til å forstå kva det var for ting eg hadde merkt meg, men ikkje heilt forstod. Ein av tingane eg la merke til der, var at alle lenkjene var markert ikkje med understreking, ikkje med endring av skrifttypen, men på eit nett og elegant vis: eit rødt grad-teikn. Eg stjal idéen, og nokre har kanskje merka seg at eg merkar lenkjer og forkortingar her på bloggen med eit lenkje- og eit stjerneteikn. Her får du lære korleis.

Eg har gjort mangfaldige oppgraderingar av bloggen sin utsjånad gjennom åra eg har skrive på han, og eg har planar om ein ny runde ein gong dette året (viss eg rekkjer det). Per i dag synest eg at skrifta eg har er for lita, og eg har ikkje fått til å importere skrifter slik eg vil. Men eg oppdaga i dag at eg fekk det til å verke (og her oppdaga eg at «verkje» (eller «verke») er å ha låkt, mens å «verke» er å gjere, arbeide) på MDV-bloggen, så eg kjem til å ta ein titt der for å finne ut korleis eg gjorde det. Først og fremst er det eit problem at ligaturar ikkje verker som dei skal, og slikt kan ein jo ikkje ha! 😉

Og der brukte eg eit smilefjes for første gong her på bloggen!

Merka eg har vald meg, er altså ei lenkje og ei stjerne. Tidlegare hadde eg eit lite spørjeteikn på forkortingar – det ga meininga å ha eit «Kva er dette?»-teikn – men eg syntest det blei for forstyrrande, så etter litt leiting på &what; (som ein seier «amp what»), fann eg meg eit symbol som eg syntest var tydeleg nok, samstundes som det ikkje var for skrikande, og for øvrig ikkje kunne bli oppfatta som ein del av den laupande teksten. Symbolet var U+2727 white four pointed star, og eg synest det gjer god nytte. For lenkjene (som eg no har hatt ei stund), var symbolet eg valde meg U+1f517 link symbol; namnet er jo òg passande.

Så korleis gjorde eg det?

Forkortingar: <abbr>

Forkortingar vert markert i HTML med <abbr>. Det fine med å leggje til slike kodar i staden for å berre skrive det ut, er at ein kan leggje til ein forklarande ballongtekst for lesaren med title="Det du vil at lesaren skal få sjå, står her.". Det gjer det mykje betre for lesarar som vil lære noko nytt når du som skribent nyttar deg av dei verktya som HTML byr på, så ta dei i bruk! For å sjå korleis ein slik ballongtekst ser ut, før peikaren din over den første HTML-en i byrjinga av dette avsnittet. Første gong eg skreiv det, merka eg det som forkorting med <abbr>, og alle gongane etterpå, står det berre i <span>. Det er nok med èin (Som nemnd tidlegare, vel eg å bruke aksenten som gjev rett uttale, i strid med kva Språkrådet seier, men i semje med kva einkvar som les aksentene rett ville ha sagt at er rett.) gong – og det er noko eg no veit, så eg må ta meg ein runde gjennom eldre postar og fjerne den valdsame markeringa mi av forkortingar.

<p class="nyseksjon">Forkortingar vert markert i <abbr class="kapiteler-smaa" title="Hypertext Markup Language">HTML</abbr> med <code class="html">&lt;abbr&gt;</code>. Det fine med å leggje til slike kodar i staden for å berre skrive det ut, er at ein kan leggje til ein forklarande ballongtekst for lesaren med <code class="html">title="Det du vil at lesaren skal få sjå, står her."</code>. Det gjer det mykje betre for lesarar som vil lære noko nytt når du som skribent nyttar deg av dei verktya som <span class="kapiteler-smaa">HTML</span> byr på, så ta dei i bruk! For å sjå korleis ein slik ballongtekst ser ut, før peikaren din over den første <span class="kapiteler-smaa">HTML</span>-en i byrjinga av dette avsnittet. […] </p>

For å få merket til å synast, la eg til ein liten kodesnutt i stilarket mitt, som ser slik ut:

abbr { text-decoration: none; /* Eigentleg ikkje naudsamt, men tidlegare hadde eg understreking av forkortingar, så dette motverkar gamal kode som kanskje låg gøymt. */ padding-right: 0.1875em; /* Dette er for å gje plass til teiknet fram til neste ord. */ } abbr::after{ content: "\2727"; /* For å syne teikn i CSS, bruk «\» etterfølgd av den heksadesimale talkoden for teiknet. color: #e8d6ef; position: relative; top: -0.375em; /* Linja over og under plasserar teiknet der eg ville ha det i samråd med position: relative over */ left: -0.15em; letter-spacing: -0.5em; }

Lenkjer: <a>

Lenkjene er ikkje markert på nokon annan måte i den laupande teksten min enn eit symbol som syner at her er det noko anna som skjer. I byrjinga var dei berre understreka; det er effektivt, men ikkje særleg pent. I ei lang ri markerte eg dei med farge, men då eg såg den elegante løysinga til Butterick, fann eg ut at eg måtte prøve noko slikt ein dag sjølv. Det tok meg berre åtte år å faktisk gjere det … I alle høve, her er koden:

p a::before { /* I motsetnad til over, er symbolet her i forkant. */ content: "\1f517"; /* Heksadesimale koder kan ha fleire enn fire siffer. */ font-size: 0.75em; /* Minka for å gli betre inn. */ position: relative; top: -0.075em; right: 0.25em; letter-spacing: -0.5em; padding-right: 0.25em; /* For å gje litt luft til lenkjeteksten. */ }

Det kan vere verdt å nemne èin ting spesielt: p a::before. Grunna til at eg har sett inn <p> framom, er for å sleppe at overskrifter, bildelenkjer, kommentarlenkjer og alle moglege andre stader der lenkjer forekjem usynleg, skal få symbolet framom. Det kan vere at eg kjem til å leggje til at og <figcaption>-tekst skal kunne gjere det, men fram til no har eg ikkje hatt <p> innanfor dei.

Til slutt eit lite skrytebilete av korleis det ser ut i praksis:

Bilete av korleis lenkje- og forkortingsmerka ser ut på bloggen. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter / Canned Blog 20©21.

Hvorfor Hackmaster?En kikk på det som fikk meg til å skifte beite

Det er faktisk så langt tilbake nå som 2014 at jeg for alvor presenterte Hackmaster for første gang. Sagaen om Achillea opptar nå sju bind med notater, så vidt jeg husker. Nå har riktignok kampanjen med HMN stått på vent i cirka ett års tid, på grunn av flytting, stress og liv. Men nå i helga som var, satte jeg meg for første gang ned og tegnet kart, så nå når det nærmer seg helg igjen, fikk jeg lyst til å ta opp tråden fra den gang da, og kanskje endelig skrive mer om hva Hackmaster er og hvorfor du burde prøve det.

Hackmaster-logoen, fra Kenzer & Co.
Alt av Hackmaster og Kingdoms of Kalamar er opphavsrettslig beskyttet og varemerker eid av Kenzer and Company.

Tidligere bloggposter om Hackmaster

• Hackmaster: Et blikk på spillets aspekter
• Hackmaster: Strengt, men rettferdig
• Den første Hackmaster-karakteren min
• Hackmaster: Ⅱ – Endelig i gang
• Hackmaster: Ⅰ – Et litt annerledes rollespillsystem

Forkortelser

• HM: Hackmaster
• PHB: Hackmaster Player’s Handbook
• GMG: Hackmaster Game Master’s Guide
• HoB: Hackmaster Hacklopedia of Beasts
• D&D: Dungeons & Dragons
• Egenskaper
• STR: strength – styrke
• INT: intelligence – klokskap (intelligens)
• WIS: wisdom – visdom
• DEX: dexterity – smidighet (bevegelighet)
• CON: constitution – sjelestyrke (utholdenhet)
• LKS: looks – utseende
• CHA: charisma – utstråling (karisma)
• 4d6: fire seksidete terninger
• mdn: m terninger med n sider
• XP: experience points – erfaringspoeng
• DR: damage reduction – skadereduksjon

Hva er Hackmaster?

Første gang The greatest roleplaying game known to man ble lansert, var det som Hackmaster 4^th Edition i 2001. Hvorfor fjerde utgave? De var underlagt en lisens fra WotC om at utgivelsen deres måtte være en parodi, siden de var så tett knyttet opp mot såvel AD&D som D&D. Men bak tullskapen lå det et gnistrende godt system, og dette ble videreutviklet til den første frie utgivelsen, som heter kun Hackmaster og kom ut i fullversjon i 2011.

HM har én fot godt plassert i fantastisk litteratur, den andre foten i krigerlitteratur. Hackmaster handler om veien til å bli en helt. I motsetning til det man vanligvis gjør i D&D, altså starter spillet med ei rolle som allerede er et knepp hevet over vanlige folk hva gjelder ferdigheter, så er ei vanlig HM-rolle mer eller mindre en vanlig person. Man blir en helt – hvis man overlever! Og det er mye av dét som nettopp gjør de gode rollene i rollespill: De som har slitt for å komme dit de er; de som har lidd, mistet venner, mistet det de har, lidd tap; de som har fått erfare på egen kropp og sjel hvor brutal verden kan være. Det er her Hackmaster skiller seg ut fra stort sett alt annet jeg har spilt av rollespill.

Men hva er det egentlig ved spillet som gjør at det er så annerledes? Det som første gang tiltrakk meg til spillet, var helsesystemet. En liten tabell kan vise forskjellen tydelig, men å lage den er faktisk mer arbeid enn jeg trodde da jeg begynte på denne setninga, så nå (to timer seinere), ser jeg at det må noen underoverskrifter til.

Median- og gjennomsnittsverdier i D&D og HM

Før vi ser på tabellen, bare noen kjappe ord om tallene som er grunnlaget:

Maks helse i begge systemene er forholdsvis forutsigbart: I D&D 3.5 (alt i det videre tar utgangspunkt i systemet jeg faktisk har spilt og fortsatt spiller til en viss grad) er helse lik klasseverdien pluss bonusen frå CON, mens i HM er det likt raseverdi (5, 7, 8 eller 10), terningverdi og klasseverdi. Jeg kjørte 10 000 sett med terningkast i Calc, og fant mediansummene for begge systemene. For D&D var det ved seks kast på 4d6-behold-de-tre-beste, som ga 74; for HM var det sju kast på 3d6 og 1d100 (for brøkdeler), behold alle. For D&D ble medianverdien 74, som gir et snitt per verdi på 12⅓; for HM ble medianverdien 77/07, som gir et snitt per verdi på 11/01 (heltall 11).

Resultater D&D

1. 18, 17, 13, 11,  9,  6
2. 18, 15, 15, 10,  9,  7
3. 18, 14, 13, 11, 10,  8
4. 18, 13, 12, 11, 11,  9
5. 17, 17, 12, 12, 10,  6
6. 17, 15, 14, 12,  8,  8
7. 17, 15, 13, 11, 11,  7
8. 17, 14, 12, 11, 11,  9
9. 17, 13, 12, 12, 11,  9
10. 16, 16, 14, 12, 10,  6
11. 16, 16, 12, 12,  9,  9
12. 16, 15, 14, 11, 11,  7
13. 16, 14, 12, 12, 11,  9
14. 16, 13, 13, 13, 10,  9
15. 16, 13, 13, 12, 12,  8
16. 16, 13, 13, 12, 11,  9
17. 15, 15, 15, 12,  9,  8
18. 15, 15, 13, 13, 11,  7
19. 15, 15, 13, 11, 10, 10
20. 15, 14, 14, 12, 10,  9
21. 15, 14, 13, 13, 10,  9
22. 15, 14, 13, 12, 11,  9
23. 15, 14, 13, 11, 11, 10
24. 15, 14, 12, 12, 11, 10
25. 14, 14, 14, 13, 11,  8
26. 14, 14, 13, 13, 12,  8
27. 14, 14, 13, 12, 11, 10
28. 14, 14, 12, 12, 12, 10
29. 14, 13, 13, 12, 12, 10
30. 13, 13, 13, 12, 12, 11

Av disse 30 medianresultatene er gjennomsnittet av verdi 2 lik 14⅓ (hvis man regner med at verdi 1 går til styrke, er det nokså sannsynlig at den som lager seg en kriger, setter verdi 2 på sjelestyrke), så la oss si 14. En gjennomsnittlig D&D-kriger kan altså regne med å få sjelestyrke på 14, som gir en +2-bonus til helse. Krigeren av 1. grad får den fulle verdien av d10-eren sin, som da gir en total på 12 i starthelse; kriger grad 5 har i gjennomsnitt fått fire terningkast på 5½ i snitt, så han har 42 i helse (+2 fra CON på hver gradering); og kriger av 10. grad har fått 5,4 i snitt per nye grad, så han har 79 i helse (med +2-bonusene).

Resultater HM

For Hackmaster ser de 30 mediantallene av de rundt 480 (!) medianverdiene jeg nå fikk slik ut:

1. 14/87, 12/17, 11/58, 11/19,  9/60, 9/21
2. 14/86, 14/73, 10/36, 10/22,  9/39, 9/29
3. 14/86, 12/15, 10/94, 10/76,  9/35, 7/78
4. 14/85, 12/31, 12/12, 10/26,  9/05, 8/66
5. 14/84, 13/95, 11/84, 11/71,  9/96, 7/34
6. 14/82, 13/69, 12/41, 11/88,  6/48, 5/54
7. 14/82, 13/68, 10/34,  8/51,  6/26, 5/36
8. 14/81, 12/77, 11/40,  9/94,  9/71, 6/56
9. 14/80, 13/56, 13/37, 12/03,  8/46, 6/66
10. 14/80, 13/50, 12/26, 11/86,  7/67, 5/81
11. 14/79, 13/30, 12/65, 12/19,  7/91, 5/01
12. 14/79, 12/73, 12/58, 10/67,  9/33, 7/17
13. 14/78, 13/71, 11/38, 10/61,  8/20, 6/40
14. 14/77, 10/75, 10/65, 10/43,  9/83, 9/56
15. 14/76, 13/18, 12/42,  8/63,  8/63, 4/61
16. 14/75, 14/57, 12/48,  9/64,  8/87, 5/53
17. 14/75, 13/62, 13/58, 11/01,  8/13, 7/27
18. 14/75, 12/49, 12/40,  9/60,  7/35, 4/82
19. 14/73, 13/83, 13/76, 10/73,  9/57, 7/12
20. 14/73, 13/23, 11/70,  8/93,  7/62, 7/04
21. 14/72, 13/65, 12/76, 11/28,  8/62, 8/44
22. 14/72, 12/55, 12/51,  9/37,  9/13, 8/78
23. 14/71, 14/09, 13/74, 10/71,  8/21, 5/13
24. 14/71, 12/70, 12/13, 11/91, 10/48, 9/09
25. 14/71, 12/17, 11/76, 10/79,  8/12, 6/79
26. 14/70, 13/98, 11/41,  8/92,  8/91, 8/84
27. 14/70, 13/48, 10/97, 10/74, 10/52, 4/38
28. 14/69, 14/25, 13/23, 10/41,  9/72, 8/20
29. 14/69, 13/61, 12/08, 11/60,  8/17, 7/47
30. 14/69, 12/42, 11/48, 11/40,  8/48, 8/23

For HM-krigeren kan det godt hende at CON kommer på fjerdeplass, siden INT påvirker angrep og WIS påvirker forsvar.

Hvis HM-krigeren også setter CON som andreverdi, blir den 13. Fra de tretti verdiene over, er gjennomsnittet for andreverdien 13,2273, mens for alle de 400-og-noen medianverdiene, er gjennomsnittet 13,0356.. Som kriger starter man med en d10 som må kastes pluss full CON pluss raseverdien, som for mennesker er 10; en førstegrads menneskekriger har altså i mediansnitt 5½ + 13 + 10 = 28(½) helsepoeng; en femtegrads menneskekriger har fått økt dette til 39(½); og en tiendegrads menneskekriger 50(½).

Man kan ikke ha halve helsepoeng; jeg tok det med for å vise hva den reelle snittverdien er.

Da har vi noen tall å mate inn i tabellen nedenfor. Men først: skade.

Skade i D&D og HM

For D&D kan vi bare ta utgangspunkt i at man har mistet all helse, for det utgjør ingen betydning for leginga hvor mange sår man har og hvor stor de er; i standardreglene føres ikke dette i det hele tatt. Dette er annerledes i HM: Her må man føre hvor stort hvert enkelt sår er, og det har stor betydning for hvor fort man leger. Mens D&D tar utgangspunkt i 13&frac;13; trefning for å gradere seg, tar HM utgangspunkt i 16 trefninger. Med 400 XP å tjene til neste grad, 200 av hvilke er fra kamp, blir hver trefning verdt i snitt 12½ XP. HoB2 fikk man endelig en XP-tabell for monstre, og på 12½ XP er det noen monstre som skiller seg ut som interessante. Jeg lagde trefningslista ut fra tabellen i HoB2. I HM er det slik at et monster bare er verdt halv XP hvis man møter et enslig et, så jeg har halvert verdiene der det kun er ett. Jeg fikk disse tilfeldige seksten alternativene:

• Camels (2): 60 XP: bitt/spark, spytt
• Muck Man (1): 60 XP: slimete never
• Zombie (1): 50 XP: bitt (ignorer rustning)
• Snake, Boa (1): 50 XP: kveleknusing (ingen DR)
• Dogs, Wild (2): 44 XP: bitt
• Snake, Rattle (1): 42 XP: bitt, gift
• Moddepille (2 mo) (2): 48 XP: ingen
• Skitter Rats (2): 60 XP: klør og bitt, sykdom; angrep i ryggen ignorerer 2 poeng DR
• Flies, Giant (2): 32 XP: syre
• Snake, Rattle (1): 42 XP: bitt, gift
• Beetles, Giant Boring (4): 44 XP: kinnbakker som tygger gjennom treskjold
• Weasels (5): 50 XP: bitt
• Skeleton, Multifarious (3 limb) (1): 46½ XP: klør, breisverd
• Wolf (1): 42 XP: bitt
• Hobgoblin (1): 33½ XP: langsverd +1
• Spiders, Big (2): 50 XP: gift: −1 på angrep, forsvar og skade i 2d6 timer

Den nye krigeren går selvsagt ikke naken ut i kamp, så jeg har tatt utgangspunkt i at han har investert startpengene sine (35 + 2d12p sp, snitt 49 sp) i våpen og rustning. Pigget lærrustning koster 40 sp, så det er uaktuelt; lærrustning blir det beste alternativet, og den gir en skadereduksjon på 2 som trekkes fra enhver skade. Han har sannsynligvis også et lite skjold, som gir skadereduksjon på 4.

Forventet kampskade for de 16 monstrene i Hackmaster

Monster	Våpen	Skade	Resultat på spiller (DR 2 fra rustning)
			Via skjoldet (DR +4)	Det første via skjoldet (DR +4, deretter +0)	Har ikke skjold (DR 2)
kameler	bitt/spark, spytt	d6p−2, blind 10 + 2d10 sek.	0 7 4	0 11 8	2 11 8
gjørmemenn	slimete never	2d4p	0 1 0	0 5 2	2 5 2
zombier	bitt (ignorer rustning)	1d4p	0 0 0	0 0 1	0 0 1
slange, kveler-	kveleknusing (ingen DR)	2d4p+3	1 5 4	1 9 8	5 9 8
hunder, ville	bitt	1d4p+1	0 0 0	0 1 2	0 1 2
slange, klapper-	bitt, gift	1 poeng virulensfaktor 8-gift (−2 angrep, forsvar og skade i 2d12 timer, naturlig 1 fører til umiddelbar død)	0	0	0
sjøflåttlarve (2 mnd.)	ingen	—	0	0	0
smetterotte	klør og bitt, sykdom; angrep i ryggen ignorerer 2 poeng skadereduksjon	1d6p+1	0 0 3	0 0 7	0 0 7
fluer, gigantiske	syre	2d4p, etter 30 sek. 1d4p, etter 30 sek. til 1d4p	0 0 0	0 1 1	1 1 1
slange, klapper-1	bitt, gift	1 poeng virulensfaktor 8-gift (−2 angrep, forsvar og skade i 2d12 timer, naturlig 1 fører til umiddelbar død)	0	0	0
biller, gigantisk bore-	kinnbakker (mandibler) som tygger gjennom tre hvis skjoldet tar skade (full skade på skjoldet)	2d4p	0 1 0	0 5 2	3 5 2
røyskatter, 5	bitt	d3p	0 0 0	0 0 0	0 0 0
skjelett, flerlemmet (3 lem)	klør breisverd	d4p+1 2d6p + d3p + 3	0 6 0	0 10 1	1 10 1
ulv	bitt	2d4p+2	4 1 0	4 5 3	8 5 3
tusse	våpen +1 (langsverd, kastespyd, buer)	langsverd: 2d8p+1 kastespyd: d12p+1 kortbue: 2d6p+1	9 3 3	9 7 7	13 7 7
edderkopper, store, 2	ingen, virulensfaktor 5-gift som gir −1 på angrep, forsvar og skade i 2d6p timer	—	0	0	0

Legingstabellen

Nå har det seg slik at det i HM ikke har noe å si hvor høy grad du er for hvor fort du leges, så jeg kommer ikke til å ta med noe annet enn førstegradskrigeren i HM. I D&D, derimot, har det alt å si, så derfor har jeg med resultatet for 1., 5. og 10. grad. I HM, derimot, er det som er av betydning hvor store hvert enkelt sår er, så for HM-rolla er verdiene for en kriger av første grad der: skjold og rustning vernet mot all skade; skjold og rustning, men skjoldet tok kun det første treffet; og kun rustning.

Sammenligning av leging i D&D og HM:
Kriger 1., 5. og 10. grad med gjennomsnittlig helse på CON 14

Dag	D&D			HM 1. grad
	1. grad	5. grad	10. grad	Skjold og rustning	Skjold og rustning, skjold tar første treff	Kun rustning
0, full helse	12	27	34	28	28	28
0, redusert til:	0 av 12	0 av 27	0 av 34	0 av 28 Leging: 7 (28 dager) 4 (10 dager) 1 (1 dag) 1 (1 dag) 5 (15 dager) 4 (10 dager) 1 (1 dag) 5 (15 dager)	0 av 28 Leging: 11 (66 dager) 8 (36 dager) 5 (15 dager) 2 (3 dager) 1 (1 dag) 1 (1 dag)	0 av 28 Leging: 2 (3 dager) 11 (66 dager) 8 (36 dager) 2 (3 dager) 5 (15 dager)
1	1 av 12	5 av 27	10 av 34	3 av 28	2 av 28	0 av 28
2	2 av 12	10 av 27	20 av 34	3 av 28	2 av 28	0 av 28
3	3 av 12	15 av 27	30 av 34	3 av 28	4 av 28	4 av 28
4	4 av 12	20 av 27	34 av 34	3 av 28	4 av 28	4 av 28
5	5 av 12	25 av 27	Frisk	3 av 28	4 av 28	4 av 28
6	6 av 12	27 av 27	Frisk	3 av 28	4 av 28	4 av 28
7	7 av 12	Frisk	Frisk	3 av 28	4 av 28	4 av 28
8	8 av 12	Frisk	Frisk	3 av 28	4 av 28	4 av 28
9	9 av 12	Frisk	Frisk	3 av 28	4 av 28	4 av 28
10	10 av 12	Frisk	Frisk	11 av 28	4 av 28	4 av 28
11	11 av 12	Frisk	Frisk	11 av 28	4 av 28	4 av 28
12	12 av 12	Frisk	Frisk	11 av 28	4 av 28	4 av 28
13	Frisk	Frisk	Frisk	11 av 28	4 av 28	4 av 28
14	Frisk	Frisk	Frisk	11 av 28	4 av 28	4 av 28
15	Frisk	Frisk	Frisk	21 av 28	9 av 28	9 av 28
16–27
28	Frisk	Frisk	Frisk	28 av 28	9 av 28	9 av 28
29–35
36	Frisk	Frisk	Frisk	Frisk	17 av 28	17 av 28
37–65
66	Frisk	Frisk	Frisk	Frisk	28 av 28	28 av 28
Nytt eventyr på:	Dag 0, 13, 25, 37, 49, 61 (6 ganger)	Dag 0, 7, 13, 19, 25, 31, 37, 43, 49, 55, 61 (11 ganger)	Dag 0, 5, 9, 13, 17, 21, 25, 29, 33, 37, 41, 45, 49, 53, 57, 61, 65 (17 ganger)	Dag 0, 29 (2 ganger), og så avhengig av hvordan man blir såret.¹	Dag 0 (1 gang).²	Dag 0 (1 gang).³
1 Jeg fikk 3, 1, 6, 4, 1, 9, og nipoengssåret hadde tatt 45 dager, så ikke flere ganger på denne perioden. 2 Siden det tok 66 dager å bli frisk, blir neste reisedag på dag 67. Da fikk jeg sår på 9, 8, 1, 1, 9, som hadde tatt 45 dager. 3 Siden det tok 66 dager å bli frisk, blir neste reisedag på dag 67. Da fikk jeg sår på 2, 1, 5, 9, 8, 1, som hadde tatt 45 dager.

Oppsummering

Hackmaster er et langt mer brutalt system. Man begynner riktignok med mer helse, men skade har nokså voldsomme konsekvenser, og man kan bli satt ut lenge. Dette gjør at man er avhengig av å spille på lag med hverandre, være i stadig bevegelse under kamp, spille sosialt rollespill og bli venner med leger, prester og helere, og i det hele tatt jobbe i rolla si for å bli bedre kjent med verden og kunne dra nytte av det som er mulig å skaffe av hjelp. Man er ingen enslig ulv – de har en tendens til å dø, tross alt – men heller del av et større hel sammen med medspillerne sine, og etter mi erfaring, selv om det er rimelig tøft når man begynner å spille det for første gang, så blir man veldig tett knyttet til rolla si.

Kanskje det beste eksempelet på det, er den karakterreisa som Erik-Johan opplevde med Kraugunn. Da hun døde var det hjertesorg i gruppa! Hun var blitt så levende for oss alle, hadde utviklet seg så enormt og savnet etter henne var virkelig til å ta og føle på; det skjedde noe med stemninga, som gjorde at det å spille ut begravelsen hennes, virkelig ga mening. Og så går man videre, lager seg ei ny rolle og prøver litt andre grep. Både for meg som spilleder og ham som spiller, tror jeg opplevelsen av den reisen hun var ute på, var noe som vi faktisk ikke kommer til å glemme.

Det er ikke det at jeg ikke har hatt det i D&D, men i D&D synes jeg at å få en slik opplevelse i langt større grad avhenger av spillerne. Jeg har vært signet med noen særs gode spillere, særlig den gamle jentegruppa mi. Men det skal òg sies at jeg gjorde en god del ting i den kampanjen som ofte ikke er vanlig: Den var langt mørkere å gråere enn hva D&D vanligvis er. Verden var Greyhawk med elementer av Forgotten Realms, tungt inspirert av Ringdrotten og med elementer av det jeg hadde greid å lære meg om middelalderen på den tida.

Når det kommer til stykket, er ikke det viktigste hvilket system man kjører, man at man gjør det personlig. Et stort levende persongalleri, tett samarbeid med spillerne, hemmelighold og spenning, alt det er systemuavhengig, men for min del er det noen små ekstra ting som kommer med det å være et lite knepp mer dødelig, og derfor liker jeg Hackmaster så godt som jeg gjør.

Lingua latīna: «Quid illud quod morī nōn timuit?»

Kva er eigentleg grammatikken bak uttrykket frå overskrifta? Det ser enkelt ut til å byrje med, men når ein plukkar det frå kvarandre, sit ein med eit spørjepronomen i nominativ nøytrum eintal, eit påpeikande pronomen som òg er nominativ nøytrum eintal, og så eit relativpronomen som òg er nominativ nøytrum eintal. (Eg måtte halde meg i skinnet for å ikkje slengje på eit utropsteikn der.) Liebeschuetz og Hill i 2005-omsettinga si av Ambrosius av Milan (utvalde tekstar) foreslo What of the fact that Valentinian was not afraid to die? Men korleis kom dei fram til of the fact frå illud?

Mosaikk av Ambrosius av Milano frå kyrkja St. Ambrogio i Milan. Kjelde: Wikimedia Commons.

Den fyrste etterrøkinga

«Etterrøking» er for øvrig eit ord eg lærte meg i dag; Bokmålsordboka | Nynorskordboka forklarar det slik: etter|røking • f3 • 1 det å røkje etter; gransking, undersøking; etterforsking • 2 utgreiing basert på etterrøking (1). Vidare forklarar dei «å røkje» slik: røkje • verb (norrønt rǿkja bry seg om) • 1 stelle med, ha omsut for, røkte; særleg refleksivt: kyrne røkte seg sjølv greidde seg sjølv, var om seg etter føde • 2 granske, leite (II), ransake • røkje etter granske (etter), undersøkje, prøve å få greie på. Så da veit ein det.

Då eg kom over denne grammatiske gåta, prøvde eg så godt eg kunne å finne ut av ho sjølv, men eg kom ingen veg. Heldigvis er det eit veldig godt samfunn for antikkvitarar med språkinteresse (noko som er vél så mykje naudturftig å ha som det er eit kjenneteikn) på Latin Stackexchange, så eg nytta meg av moglegheita til å stille gruppa der spørsmålet, først i nettpraten Conloqvivm, og deretter på oppfordring på sjølve spørjesida. Svaret peika på noko interessant som eg måtte undersøkje nærare. Eg siterer:

This use of illud is described by Allen and Greenough:

e. The pronouns hīc, ille, and is are used to point in either direction, back to something just mentioned or forward to something about to be mentioned.

f. The neuter forms often refer to a clause, phrase, or idea.

They also mention this particular use of quod:

A peculiar form of substantive clause consists of quod (in the sense of that, the fact that) with the indicative. The clause in the indicative with quod is used when the statement is regarded as a fact.

Expedito Bipes på Latin SE

Svaret eg fekk sette tannhjula i gang og fekk meg på rett spor for å finne ut av dei nærare detaljane i grammatikkane mine.

Kjeldene mine

Eg har to grammatikkar eg nyttar: Samson Eitrems Latinsk grammatikk, 3. utgåve, ved Bjørg Tosterud og Egil Kraggerud, Aschehoug, 1996; og Nils Sjöstrands Latinsk grammatik, andra upplag, Gleerups förlag, Lund, Malmö, 1960. Førstnemnde er grei til å få svar på grunnleggjande spørsmål, men har faktisk overraskande djuptgåande svar til tider, og er opphavleg mynta på vidaregåande elevar; medan sistnemnde er ei grundig fordjuping i grammatikken med svært mykje informasjon, grundige forklaringar, og er skriven utan at nokon har halde han att – han er heilt klart mynta på latinistar, ikkje berre elevar.

Eitrem: Substantiviske bisetningar (leddsetningar)

«At-setningar»
med ut, ut nōn, nē, quōminus, quod og quīn

Eitrem, Latinsk grammatikk s. 123.

§ 175 tek for seg såkalla eksplikativt quod. Dei forklarar det slik:

Quod med indikativ viser det omstendet at eller det faktumet at. Quod er eigentleg det relative pronomenet i inkjekjønn og blir nærmast brukt som eit indre objekt (jf. § 66): ‹med omsyn til det at›. Dersom setninga inneheld ein grunn, får vi quod som årsakskonjunksjon (§ 180.2).

Eitrem § 175.

Dei forklarar at slike quod-setningar vert brukt som:

1. apposisjon til pronomen eller substantiv (hoc, id, ea rēs quod ‹det at›, ‹den ting at›; eller propterea quod ‹av den grunn at›
2. som subjekt, t.d. Quod nōn vīvit coniunx, miserrimum est: At ektefellen ikkje lever, er svært leitt.
3. som direkte objekt t.d. for accidit quod (‹leggje til at›) praeterīre quod (‹gå forbi at›).
4. som direkte objekt for affektsverb (jf. akkusativ med infinitiv […] og verb som innebærer ros, kritikk o.l.
5. i tydinga ‹med omsyn til det at›, ‹når›.

Tolking

Viss ein ser på første del av setninga att, «quid illud quod», eitt ord av gongen, vert det lettare å kome til eit godt svar:

1. Det første ordet quid, må vere ‹kva›;
2. det andre ordet kjem me til nedom lista;
3. og det tredje ordet, quod må vere eit ‹som› som peikar til første eller første og andre ord som eit heile.

Når ein dermed tolkar illud som ein apposisjon, peikar han her tilbake til quid, sidan det påfølgjande quod er relativpronomenet. Ein kan for så vidt seie at det òg peikar vidare til relativpronomenet for ei nærare utgreiing. Om dette dømet er eit godt generelt døme på korleis apposisjonell illud vert brukt, ser det ut til å eksistere både i høve til det førutgåande og det komande.

Ein får dermed at setninga må verte forstått slik: Quid illud quod morī nōn timuit?: Kva [med] det omstendet som [at] han ikkje frykta dauden?

Og der har me løysinga. Det var ei interessant gåte å finne ut av, og eg må seie at det gjev meg litt ro i sjela å få sitje med grammatikkane og ordbøkene mine att; eg har verkeleg sakna dei!

Fullvaksinert

Nå, på fredag som var, fikk jeg endelig vaksine nummer to. Som forrige gang har jeg blitt skikkelig elendig av den, men i motsetning til sist ser det ut til at jeg får bare én dag med vondt, ikke tre.

Bilde av meg selv da jeg dro fra vaksinesenteret. Senteret var i en moské (Glasgows hovedmoské), ɔ: innen gjerdet som omsluttet moskeen, så jeg antar lokalet tilhørte moskeen.

Jeg fikk Astra-Zeneca-vaksina, den som Norge bannlyste. Jeg er ikke sikker på hvor begeistret jeg er for det, men alternativet er jo mye verre. Nå får jeg endelig lov til å reise uten karantene!

Etymologi

Visste du forresten at «karantene» kommer fra sjøfart? I Bokmålsordboka står det forklart slik:

karantene m1 (av fransk quarantaine ‹periode på førti dager›, av quarante ‹førti›)

Store norske har mer informasjon å by på:

Uttrykket karantene stammer fra at det i eldre tider var vanlig at sjøfolk ved ankomst fra utlandet måtte vente 40 dager før de fikk gå i land, dersom det var mistanke om smittsom sykdom om bord.

Så da har man lært opphavet, og dessuten hvorfor det skrives med a og ikke e: karant- av quarante + -aine. (Og for øvrig representerer danskene den finale /-ɛn/-uttalen med at de skriver det med æ, som på dansk vanligvis uttales nettopp /ɛ/.)

Hvorfor mangler det frakturbokstaver i Unicode?Why are there missing Fraktur letters in Unicode?

Jeg skulle til å skrive dette spørsmålet på StackOverflow, men så fant jeg svaret; så da var det nyttigere å skrive det her i stedet. Posten er tospråklig, slik at andre kan finne svaret på engelsk òg.
I was going to write this question on StackOverflow, but then I found the answer; so I then found it more useful to write it here instead. The post is bilingual, to enable others to find the answer in English as well.

Norsk

Da jeg listet opp fraktursymbolene, ble jeg overrasket over å oppdage at det finnes en 𝔷 (U+1d537: mathematical fraktur small z), en 𝖅 (U+1d585: mathematical bold fraktur capital z), og en 𝖟 (U+1d59f: mathematical bold fraktur small z). Når jeg leter etter U+1d51d får jeg ingen treff, og når jeg lister alle fraktursymbolene eller lister alle z-ene får jeg det samme problemet, som vist nedenfor.

English

Listing the Fraktur symbols, I was surprised to learn that there is a 𝔷 (U+1d537: mathematical fraktur small z), a 𝖅 (U+1d585: mathematical bold fraktur capital z), and a 𝖟 (U+1d59f: mathematical bold fraktur small z). Searching for U+1d51d yields no matches, and listing all Fraktur symbols or listing all zeds yields the same problem, as depicted below.

Bilde fra &what; når man søker på U+1d51d: Ingen treff.
Image from &what; when searching for U+1d51d: No hits.

Bilde fra &what; når man søker på bokstaven Z. Ingen matematisk fraktur stor Z å finne, selv om den lille bokstaven er der, samt de feite partypene. Søket skiller ikke på store og små bokstaver, så alle potensielle treff (inkludert den store Z-en) skulle ha vært å finne.
Image from &what; when searching for the letter Z. No mathemical fraktur capital Z is to be found, even though the small letter is there, as well as the bold font pairs. The search is case insensitive, so all potential hits (including the capital Z) should have been found.

I søkene mine over, hadde jeg alle tegn lastet på &what;. Dette er særlig underlig når man ser på U+1d51x-rekka og oppdager at plassen er tom.

For my above searches, I had all characters loaded at &what;. It is particularly odd when viewing the U+1d51x range, and realising that the space is empty.

Resultat for U+1d51x-rekka; merk hvordan den hopper over plassen mellom U+1d51c og U+1d51e.
Result for the U+1d51x range; notice how it skips the space between U+1d51c and U+1d51e.

Derav følger spørsmålet mitt:
Hvorfor er dette symbolet – matematisk fraktur majuskel Z – ikke inkludert?

And thus my question:
Why is this symbol – mathematical fraktur capital Z – not included?

Løsning

Det skulle vise seg at svaret var å finne via et annet lignende spørsmål. Jeg leste svaret der, fant dermed et pdf-dokument som lister hele U+1d400-rekka, og der dukker det opp noen interessante svar. Ta dog først en titt på bildet under:

Solution

It turned out that the answer was to be found via another similar question. I read the answer there, and thus found a pdf document listing the entire U+1d400 range, wherein some interesting answers showed up. But first have a look at the image below:

Bildeutdrag av hele frakturrekka.
Image excerpt of the entire fraktur range.

Den observante merker seg at det ikke bare er Z som mangler, men faktisk alle bokstavene C, H, I, R og Z.

The observant will have noticed that not only is Z missing, but in fact all the letters C, H, I, R and Z.

CHIRZ: Catch Him Instigating Rioting Zulus.

Og i dokumentet lenket til over er svarene å finne:

And in the document linked above, the answers are found:

1. 1D506 ▩ <reserved>
   → 212D ℭ black-letter capital c
2. 1D50B ▩ <reserved>
   → 210C ℌ black-letter capital h
3. 1D50C ▩ <reserved>
   → 2111 ℑ black-letter capital i
4. 1D515 ▩ <reserved>
   → 211C ℜ black-letter capital r
5. 1D51D ▩ <reserved>
   → 2128 ℨ black-letter capital z

Men hvorfor? Dokumentet besvarer dette:

But why? The document answers this:

Fraktur symbols

This style is sometimes known as black-letter. Black-letter symbols already encoded in the Letterlike Symbols block are omitted here to avoid duplicate encoding.

Så der har vi svaret: Unicode dobbelkoder faktisk aldri symboler lenger. Når nye blokker klargjøres, blir dermed plassene til tidligere kodede symbol reservert, slik at man finner dem andre plasser og den interne logikken og strukturen beholdes. I dette tilfellet var problemet at søket på fraktur ikke tok hensyn til at noen av tegnene kunne være kodet som black-letter. Og nå vet du òg svaret.

So there you have the answer: Unicode never double encodes symbols anymore. When new blocks are prepared, the code points for previously encoded symbols are reserved, such that one can find them in other places and the internal logic and structure is preserved. In this case the problem was that searching for fraktur didn’t consider that some of the characters could be encoded as black-letter. And now you too know the answer.