Rollespel: Alternativt talsystem Ⅰ

Leirtavle frå Tell al-Dhabba’i i Irak; tisida terning med romartal; inskripsjon frå Hannibal funne i Tarquinia; gotisk runetal, talet 900; og prisar på kinesisk frå ein kinesisk Michelin-restaurant. Alel bileta er frå Wikimedia Commons.

Dei fleste av oss er vane til å tenkje kun i eitt talsystem: titalsystemet. Men gjennom historia har menneske brukt mangfoldige ulike talsystem, og av desse er kan hende dei best kjende babylonarane sitt heksagesimale (eller seksagesimale) talsystem (sekstitalsystem), datamaskinane sitt binære talsystem (totalsystem), dataverda sitt heksadesimale talsystem (sekstentalsystem), og kanskje òg tolvtalsystemet som me kjenn att frå historiske pengar, mål og vekt. Men problemet me har i dag når me skal attgje desse, er at me brukar anten kun dei ti sifra me har og legg til ekstrateikn (som A–F for 10–16), eller talar om til dømes tolvtalsystem med utgangspunkt i dei ti sifra med brukar og titalsystemmåten å forstå rekning på. Men har du tenkt på at me har eigne ord for 11 og 12? Så korleis kunne eit sant tolvtalsystem ha sett ut og verka?

Dette er den første av to postar; i den neste kjem eg til å presentere korleis talsystemet eg har tenkt meg kan sjå ut; i denne posten skal eg presentere opphavet til talorda elleve og tolv, og korleis talsystem verkar.

Dei andre postane om talsystem:

• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅰ, der eg presenterte grunnleggjande om talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅱ, der eg presenterte mellom anna tjuesjutalsystemet til oksapminfolket, og forslaget mitt til korleis eit ekte tolvtalsystem bygd på multiplar av fire i grupper på tre kunne sjå ut.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting (denne posten), der eg gav eit logisk prov på at tal, talord og talsymbol er det same på eitt vis, men at me har eitt talord meir å ta av i talordrekkjene våre enn kva me har siffer, tilsynelatande uavhengig av talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲb – det nye talsystemet, der eg introduserte dei nye grunntalorda, og fortalde soga om kong Faviðí Tolftigirfeðmingr av Faviðen.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲc – tala over trīr (12), der eg tek for meg tala over trīr (12) og kjem med forslag til kva store tal som tilsvarande titalssystemet sitt 100 og 1000 kan vere. Lenkja til denne posten blir lagt til når han er ferdigskriven.

Om tala 11 og 12

No er det ikkje heilt rett at me har heilt eigne ord for 11 og 12. Ja, dei skil seg frå ein og tjue, to og tjue, ein og tretti, to og tretti o.s.b med at den første einar-pluss-tiar me får er på tredje trinn (ɔ: tretten). Merk forresten korleis me alle teljer på einaren først på ten-tala; me seier ikkje ti-tre, ti-fire, ti-fem, slik dei gjer i mange andre språk, som til dømes koreansk (십일, 십이, 십삼; 열하나, 열둘, 열셋)(ɔ: ② shib-il, shib-i, ship-sam; yŏr-hana, yŏl-tul, yŏl-set. ② = McCune–Reischauer-romanisering. På norsk blir det ordrett ti-ein, ti-to, ti-tre med sinokoreanske tal, deretter det same med ekte koreanske tal.) og kinesisk (og eg vil tru japansk); og dessutan i motsett rekkjefølgje i gresk, der elleve, tolv, tretten er ἔνδεκα, δώδεκα, men τρεῖσκαιδεκα (med eller utan mellomrom: ordrett «tre og ti»). Vidare, når me kjem til tjue pluss, beheld me tradisjonelt denne same måten å telje på, med å seie einaren før tiaren, og den same måten å telje på hadde dei òg i engelsk (four-and-twenty blackbirds … og jamvel i latin. Lell: Det norrøne opphavet til talorda elleve og tolv er jamfør ordboka slik:

elleve det. (norrønt ellifu; av I ein, og eit ord som har samanheng med leive og leve, eigenleg ‹ein over (ti)›) grunntalet 11

tolv det. (norrønt tolf) grunntalet 12

Bokmålsordboka|Nynorskordboka, oppslagsord: elleve og tolv.

Meir informasjon får ein frå Oxford English Dictionary:

eleven, adj. and n.

Pronunciation: /ɪˈlɛv(ə)n/

Forms: Old English endleofan, endlufon, endlyfon, endlyfan, ellefne (Northumbrian ællefne), Middle English endlevene, endleve, endluve Middle English enleve(n(e, enlevyn, (Middle English enlovene, Middle English onlevene), elleve(n(e, ellevin, ellyven, (Middle English ællevene, eolleve), Middle English–1600s elevyn, (Middle English eleivan), aleven, aleaven, aleuyn, Middle English– eleven, (1500s leauen, Scottish allevin, alewin, 1800s dialect ellebn, eleeben, lebn).

Frequency (in current use): [6 of 8]

Origin: A word inherited from Germanic.

Etymology: Common Germanic: Old English ęndleofon corresponds to Old Frisian andlova, elleva, Old Saxon elleban (Middle Dutch elleven, Dutch elf), Old High German einlif (Middle High German eilf, German elf), Old Norse ellifu (Swedish ellifva, elfva, Danish elleve), Gothic ainlif < Old Germanic *ainlif- < *ain- (shortened < *aino-) one adj., n., and pron. + -lif- of uncertain origin. Outside Germanic the only analogous form is the Lithuanian vënó-lika, where -lika (answering in function to English -teen) is the terminal element of all the numerals from 11 to 19.
The Old English, Old Frisian, Old Saxon, and Old Norse forms represent a type *ainlifun, apparently assimilated to *tehun ten adj., n., and adv. The theory that the ending is a variant of Old Germanic *tehun, Aryan *dekm ten adj., n., and adv., is now abandoned; some would derive it from the Aryan root *leiq or < *leip (both meaning to leave, to remain) so that eleven would mean ‘one left’ (after counting ten.)

Viktig å ta med seg her er det som står mot slutten, at dei gamle formene represent a type *ainlifun, apparently assimilated to *tehun ten Å assimilere i språkvitskap (fonetikk) er jamfør Oxford Dictionary å gjere […] (a sound) more like another in the same or next word. Eit døme på dette er det me gjer når me seier «spade»: Stor sett alltid vert det uttalt med ein /b/ – ikkje /p/, og i alle fall ikkje /pʰ/! – av di p-en blir følgd av ein vokal, og vokalar er stemde. Eg ser det som litt tvetydig slik forklaringa står her, men tolkar det dithen at det er varianttolkinga som no er forlaten, ikkje *ainlifun > *tehun > ten. Men kva med talordet «tolv»? Forklaringa frå den norske ordboka var fattigslig, men OED kjem til hjelp att:

twelve, adj. and n.

Pronunciation: […] /twɛlv/ […]

Forms: Illustration of Forms
α. Old English–1600s twelf, (Old English–1500s tuelf, Old English tuoelf) Middle English tweolf, ( Orm.) twellf, Middle English tueolf, twælf, twealf, twalf, Middle English twolf, Middle English twellif, -yf, Scottish tuelff (1500s twelef), 1500s–1600s Scottish twelff.
⋮
β. Old English twelfe (tuelfe, etc.), Middle English (Orm.) twellfe, Middle English–1600s twelfe, Middle English tuelfe.
⋮
γ. Middle English–1600s twelue, Middle English twælue, twalue, Middle English twelwe, Middle English–1500s twolue, Middle English tuelue (1600s twellue), Middle English– twelve.
⋮
δ. Middle English tuel, Middle English–1600s twel; Scottish1500s twoll, 1500s–1600s twell, 1500s–1800s twall, 1600s tuel(l, 1700s–1800s twal.

Frequency (in current use): [6 of 8]

Origin: A word inherited from Germanic.

Etymology: Common Germanic: Old English twelf , (also tuelf , and in Lindisf. gl. tuoelf ), = Old Frisian twelef , twilif , twelf (Old West Frisian tolef , West Frisian toalf ); Middle Dutch twalef , twaelf , twelef , twelf (Dutch twaalf ); Old Saxon twelif , twilif , twulif (Middle Low German twelf , twolf , twalf , Low German twölf ); Old High German zwelif , Middle High German zwelif , zwelf , German zwölf , Old Norse tólf , (Swedish tolf , Norwegian, Danish tolv ), Gothic twalif < Old Germanic *twaliƀi- , < twa two + liƀ- or lif- , of uncertain origin, but generally considered to belong to the same root as Old Germanic *liƀan to leave n.¹, and thus to denote ‘two left or remaining over (ten)’; compare eleven adj. and n. Analogous formations to eleven and twelve are the Lithuania vênů′lika 11, dvýlika 12, in which the second element, Lithuania -lika, has also the meaning of ‘left over’. All other Indo-European languages have or had forms composed of ‘two’ + ‘ten’, like the numbers 13 to 19; compare Latin duōdecim, Greek δώδεκα, Sanskrit dwādaçan.

As an adjective standing before a noun Old English twelf was as a rule indeclinable; in other positions it was usually inflected, nominative-accusative twelfe, genitive twelfa, dative & preposition twelfum, but exceptions on both sides are found in Old English, especially in Northumbrian, and in Middle English twelfe, and at length twelve, became the form in all positions. Reduction to tuoel occurs once in Lindisfarne Gloss., and in Middle English and modern dialects twell, twall are frequent.

Det viktige å ta med seg her er at talordet (eller som det no heiter: «determinativen») «elleve» og «tolv» har i seg den same konstruksjonen: «ti-og-ein-til», «ti-og-to-til». Talorda som skil seg så ut frå resten av orda i gruppa, er altså eigenleg danna på det same prinsippet som subtraksjonstala på slutten av ten-tala som me finn i mellom anna latin og gamalgresk:

Fellesgermansk «elleve» og «tolv» ≡ latinens duodēvīgintī og ūndēvīgintī

Korleis talsystema verkar

Når du kjem til eit nytt land, er vanligvis den første utfordringa du møter på det å bli forstått. Kan du ikkje språket der, er det lettvint i dag, men før i tida, måtte ein prøve seg fram med ein lommeparlør, teiknspråk og kanskje ein frilynt interpretativ dans for å få fram bodskapen; ikkje sjeldan gjekk det slett ikkje slik ein tenkte, men opplevinga hadde ein resten av livet. Går me (kvifor kan med ikkje seie «gjeng me»?) tilbake til før trykkekunsten kom – ɔ: trykking med løse typer satt sammen til ord, linjer og hele trykksider – måtte du faktisk ha deg ein tolk, for å ha med seg ei bok full av lause frasar var noko ikkje ein gong rikfolk flest gjorde; då var ein lærd tenar langt gjevare og nyttigare.

Sidan eg synast at økonomi er spanande, kvifor ikkje gje spelarane den ekstra utfordringa å forstå eit anna rike sitt annleise talsystem? Eg tykkjer slike ting berikar spelopplevinga. Forvirringa spelarane opplever er den same forvirringa som rollene deira opplever, og det gjev dei enda ei grunn til å gjere seg kjent med folk til å få hjelp til å løyse oppgåvene dei slit med. Pengevekslaren ved byporten kan i seg sjølv bli eit eventyr. Kanskje gjeng det ei ri før dei oppdagar at nokre meir framståande folk ikkje treng å betale den same stive prisen på ein tiend i vekslingsavgift til honom, og heller slepp unna med berre ein «tjuend».

Eg fekk idéen til dette då eg såg ein DuRør-film om talsystem. Eg har jo (som kjend er for gamle lesarar) sulla med økonomi og pengesystem tidlegare, så her lanserar eg dermed eit forslag til eit nytt talsystem med tolv som grunneining, ikkje ti, som dermed blir får dess verdiane:

Tolv- og titalsystem: Grunneiningar

Talpotens n12	126	125	124	123	122	121	120
Desimalverdi	2 985 984	248 832	20 736	1 728	144	12	1
Tolvtalverdi	1 000 000	100 000	10 000	1 000	100	10	1
Talpotens n10	106	105	104	103	102	101	100
Desimalverdi	1 000 000	100 000	10 000	1 000	100	10	1
Tolvtalverdi	402 854	49 A54 = 4•9•10•5•4	5 954	6B4 = 6•11•4	84	A = 10	1
Der eg syner tolvtalverdiar med desimaltal (ɔ: titalssystemtal), brukar eg A, B og C for verdiane 10, 11 og 12. Omrekning gjorde eg dels med mitt eige reikneark, dels med Planetcalc.

La du merke til noko nydeleg vakkert? Det er akkurat like lettvint å flytte komma i titalsystem som i tolvtalsystem – og dermed i tjuetalsystem, tjuesjutalsystem, seksitretalsystem, ja, kva for eit system det enn skulle vere. Prinsippet er at ein har eitt symbol som representerer kvart enkeltsiffer (takk, kjære indarar, for at de gav oss denne smarte måten å skrive tal på), og om du da vil gjere multiplikasjon eller divisjon, så gjeld det same prinsippet. 1 000 000₁₂ kg sand er lik 1 000₁₂ tonn sand og 1 000 000₁₀ kg sand er lik 1 000₁₀ tonn sand.

For ordens skyld: Når eit tal står notert med subskript etter seg, syner det kva for eit talsystem det er tale om. Slik blir det binære 1000₂ lik 8 i titalsystemet (altså 1000₂ = 8₁₀), 1 000₈ = 512₁₀, 1 000₁₂ = 1 728₁₀, og 1 000₁₆ = 4 096₁₀.

Så korleis kunne eit slikt faktisk talsystem ha sett ut, og kva hadde ein kalla tala frå titalsystemet sine tal 13 og oppover? Eg skal freiste å finne ut av det.

Owlbear Rodeo:Enkel, systemuavhengig tjeneste for å kjøre rollespill på nett

Owlbear Rodeos maskot, som ut fra filnavnet heter Owlington. Skrifta han bruker i logoen, er Pacifico, som er gratis på Google Fonts.

Jeg er i råtten form i dag, så før jeg greier å bøye meg fram og gjøre gresken min, er tida mi bedre investert i å skrive litt om rollespill; det er alt for lenge siden sist jeg har gjort det. Om det skulle være noen tvil: Jeg får ikke betalt for å skrive denne posten; jeg gjør det fordi jeg liker tjenesten så godt, så kjennskap til den fortjener å spres.

Noe av det beste med å spille rollespill, er vennskapene man knytter gjennom det. Rollespillene er av natur en type spill som handler om å samarbeide; om å oppleve ting sammen; om å knytte band med hverandre, tross ulikheter; om å komme seg gjennom vanskeligheter sammen med personer man kanskje eller ikke hadde blitt kjent med, og slik utvikle seg som menneske. Rollespill er i det hele tatt en type spill som gir deg livstrening, så er det rart jeg har trivdes så godt med det i så mange år? Når man da flytter, betød det før at de gruppene man hadde spilt med, ikke lenger kunne fortsette (slik som gruppene jeg kjørte i Romsdalen), men mye har skjedd siden da, og å spille på nett med hverandre har blitt mye vanligere. Roll20 er svært (men det finnes gode grunner til å la være å bruke det); Fantasy Grounds er også brukbart stort, men ikke like godt kjent som Roll20; og så har man selvsagt systemet med regneark, vilkårsformatering og deling via nettprattjenesten man bruker: Det fungerer, men ikke kjempebra. Gleden min var stor da jeg oppdaget Owlbear Rodeo, som er tjenesten jeg skal skrive om her i dag.

Hva er Owlbear Rodeo?

Owlbear Rodeo er en nettleserbasert tjeneste for å kjøre rollespill. Målet med den er å være en lettvekter, så man finner ikke system for å lage roller, det har ikke innebygd regelverk, det har ikke et monsterbibliotek. Men nettopp disse tingene er det som gjør at tjenesten skiller seg positivt ut. Nettopp fordi det ikke har alle disse innebygde tjenestene, er det lett å kjøre det på såvel mobiltelefon, som nettbrett og datamaskin. Det er fullstendig systemuavhengig, som gjør at du kan spille alt av rollespill jeg kjenner til i alle fall: AD&D, D&D, Draug, Hackmaster, Numenera, Pathfinder, Rogue Trader, Star Wars, Vampire, Warhammer – hva nå enn du kan tenke deg. Hvis det bruker kart og terninger, er Owlbear Rodeo et glimrende alternativ for deg.

Faktisk er systemet ikke bare gratis, det er også reklamefritt, krever ingen brukerkonto, og spør deg faktisk ikke om noe som helst.

Ja, det stemmer, gratis og ingen reklame.

Hvordan begynner jeg å bruke Owlbear Rodeo?

For å ta i bruk Owlbear Rodeo, stikk innom sida og prøv det ut. Alt du trenger er et kartbilde, med eller uten rutenett, og å vite hvor mange ruter à 5′ (eller hva nå enn målestokken din måtte være – det velger du faktisk selv!) kartet er på vannrett og loddrett. Faktisk, hvis du tilføyer rutestørrelsen til slutt i filnavnet i klammer, f.eks. «Elvekryssing [10x15]», så genererer systemet riktig størrelse for deg på 50′ × 65′. Og hvis du ikke har ferdige kart, kan du tegne direkte i programmet med enkle geometriske former, så et superenkelt grottesystem er null problem å lage.

Dette superenkle kartet tok meg ti minutter å lage i Owlbear Rodeo, og det var første gangen jeg prøvde å lage et slikt kart.

Det er viktig å være oppmerksom på at du ikke kan laste ned noe fra Owlbear Rodeo. Alt lagres i hurtiglageret til nettleseren din (cachen), så ikke slett dette. Utvikleren bak systemet har fortalt at han jobber med å tilføye en eksporteringsfunksjon i tjenesten. Nå er faktisk importerings- og eksporteringsfunksjonen blitt del av tjenesten; du finner den via tannhjulet nede til venstre.

Og når jeg er i gang med Owlbear Rodeo, hva gjør jeg?

Dersom du allerede har ei kartfil klar, er det bare å laste den opp; hvis du ikke har tilføyd størrelsen i filnavnet, kan du redigere dette når du velger fila. Alt av funksjoner finner du i menyen til venstre. Fra toppen og nedover finner du bildeimport, forflytning, tåke, tegning, linjal, peiker, og til slutt notat. Det er ekstra hendig at alt man plasserer i kartet kan klikkes på for å få opp alternativer, der du blant annet kan klikke på øyeknappen for å velge om det skal vises for spillerne. Jeg skal forklare de forskjellige verktøyene kort:

Hovedmenyen i Owlbear Rodeo.

Bildeimport

Her kan du laste opp bilder du har tenkt å bruke som bakgrunn for handlinga. Av hensyn til begrensninger i bandbredde, er det lurt å ha alt som du forventer kommer til å være stasjonert, som del av bakgrunnsbildet (kartet). Det første forsøket mitt gikk galt, fordi jeg lastet opp alt for mange merker som jeg brukte for å vise hvor terrengting var (som steiner, stalagmitter og -titter, sand, varer og gods); det er mye bedre å ha dette som statiske deler av bildet, så rediger kartet du ønsker å bruke i tegneprogrammet ditt, før du laster det opp her. Når du åpner bildeimport, blir du møtt med et vindu som allerede har noen blanke kart tilgjengelig. For å importere dine egne kart, er det bare å dra og slippe inn i vinduet.

Du kan også redigere hvor stort område av bildet som faktisk skal brukes som kart; dersom det for eksempel er noen effekter rundt bildet, som skyggelegging, kan det være at rutenettet blir forskjøvet dersom du legger rutenettet over hele kartet. Bare dra og slipp hjørnene for området som skal brukes, så får du det til å stemme med virkeligheta.

Når du har importert kartet, får du også mulighet til å redigere flere av innstillingene for kartet, som for eksempel hvilken målestokk du bruker. Dette kan være nyttig hvis du ønsker å veksle mellom reisekart og kampkart; for sistnevnte er en skala på 5′ det vanligste; for det førstnevnte, her har du et gratis tips: De fleste av oss synes det er litt vanskelig å vite hvor lang ei engelsk mil er (den er ca. 1,6 km, eller nærmere bestemt 1 760 yards à 3 fot, ɔ: 5 280 fot à 12″ (à 25,4 mm), så med andre ord 1 609,344 m); det er forståelig nok. Men tilfeldigvis er ei engelsk mil og ei nautisk mil forholdsvis nær hverandre i lengde. Ei nautisk mil er den avrundede gjennomsnittsverdien av et meridianminutt – 1 852 m – så hvis du bruker kart som er tegnet opp med grader og minutter, kan beregne reisetid nært nok nøyaktig ved å regne 1 engelsk mil ≈ 1 nautisk mil. Hvis man bruker reisehastighetene fra D&D 3,5 tabell 9-3 Movement and Distance, får man følgende distanser for dagsreiser: grunnfart 15′ per runde → 12 miles per dag; 20′ per runde → 16 miles per dag; 20′ per runde → 24 miles per dag; 40′ per runde → 32 miles. Hvis du setter reisefart lik nautiske mil i stedet for engelske mil, reiser de 15 % fortere, ettersom ei engelsk mil er 86,9 % mindre enn ei nautisk mil. Hvis du vil rette opp i det, kan du bare trekke fra ei (engelsk) mil på reisen deres hver 5. mil; etter 100 mil har du et avvik på −4,9; hvis du i stedet trekker fra ei mil hver tiende mil, får du et avvik på +5,1 etter hundre mil; hvis det fortsatt ikke er bra nok, kan du trekke fra ei mil hver tiende og to mil hver tjuende, og du får da et avvik på bare 0,1 mil etter 100 mil.

Engelsk mil mot nautisk mil
Med forskyvning =0, −1 per 5. mi., −1 per 10. mi., og −1 per 10. og −2 per 20. mi.

Eng. mi.	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10
Nautisk	1,15	2,30	3,45	4,60	5,76	6,91	8,06	9,21	10,36	11,51
−1 hver 5.	1,15	2,30	3,45	4,60	4,76	5,91	7,06	8,21	9,36	9,51
−1 hver 10.	1,15	2,30	3,45	4,60	5,76	6,91	8,06	9,21	10,36	10,51
−1 hver 10. og −2 hver 20.	1,15	2,30	3,45	4,60	5,76	6,91	8,06	9,21	10,36	10,51
Eng. mi.	11	12	13	14	15	16	17	18	19	20
Nautisk	12,66	13,81	14,96	16,11	17,27	18,42	19,57	20,72	21,87	23,02
−1 hver 5.	10,66	11,81	12,96	14,11	14,27	15,42	16,57	17,72	18,87	19,02
−1 hver 10.	11,66	12,81	13,96	15,11	16,27	17,42	18,57	19,72	20,87	21,02
−1 hver 10. og −2 hver 20.	11,66	12,81	13,96	15,11	16,27	17,42	18,57	19,72	20,87	20,02
Eng. mi.	91	92	93	94	95	96	97	98	99	100
Nautisk	104,74	105,89	107,05	108,20	109,35	110,50	111,65	112,80	113,95	115,10
−1 hver 5.	86,74	87,89	89,05	90,20	90,35	91,50	92,65	93,80	94,95	95,10
−1 hver 10.	95,74	96,89	98,05	99,20	100,35	101,50	102,65	103,80	104,95	105,10
−1 hver 10. og −2 hver 20.	91,74	92,89	94,05	95,20	96,35	97,50	98,65	99,80	100,95	100,10

Forflytning (W)

Du får tilgang til denne funksjonen med å trykke W. Med handa kan du flytte omkring på kartet, og dra og slippe merker (som monstre og spillere, eller gods og gull).

Tåke (F)

Til venstre hvordan det ser ut for spillerne mine; til høyre hvordan det ser ut for meg når jeg har åpnet tåkefunksjonen i Owlbear.

Dette var den desidert viktigste funksjonen for meg. Med denne funksjonen åpnes ei ny verktøylinje, der man har tilgang til flere knapper:

Fra venstre: polygonverktøyet (P), firkantverktøyet (R), maleverktøyet (B for brush); slå av og på (T for toggle), viskelær (E); tåkeklipper (C for cut, lag (L), visning av og på (F for fog; angre (Ctrl + Z), gjør om (Ctrl + Skift + Z).

Helt nede til venstre har man et tannhjul; der kan man gå og stille inn hvor hardt tjenesten skal holde seg til rutenettet, som er veldig nyttig i kombinasjon med polygonverktøyet (P). Jeg synes det er enklere å bruke polygonverktøyet enn maleverktøyet når jeg lager tåka, men malefunksjonen er egentlig bedre egnet til ikke-polygonale hulerom. For å klippe opp synslinjer, bruker jeg saksa. Mens eventyrerne utforsker, bruker jeg primært bare slå av og på-funksjonen: Trykk T, og klikk så på det de skal se, men av og til får jeg også bruk for saksa.

Tegning (D)

Med denne funksjonen kan man tegne frihand, frihand med fyll, geometriske figurer, og velge om man vil at det man tegner skal være gjennomsiktig eller ikke. I bildet over, har jeg markert området de oppdaget som var magisk fryst gjørme med oransje. Sirkel- og kjegleverktøyet er svært nyttig når man vil se hva som dekkes av trolldommer, eller hvor stort område som er belyst av fakler og bål.

Linjal (M)

Linjalen lar deg måle avstand i en måleenhet du selv angir. Dette er supernyttig når man spiller med fri forflytting (ikke bundet av rutenett), slik Hackmaster legger opp til. Det er selvsagt også nyttig bare for å sjekke ting som om noe er innen rekkevidde, hvor langt bueskuddet kan nå eller hvor stort et rom er.

Peiker (Q)

Ved å trykke Q får man en markør der peikeren ens er. Hold inne venstre museknapp for å vise den til medspillerne dine.

Notat (N)

Dette sier seg selv. Jeg synes det er nyttig for å legge igjen notater i kartet om hvordan monster fungerer, hemmelige rom og lignende. Notat man ikke vil at spillerne skal se, kan man skjule, som nevnt over.

Merkemenyen

Det kanskje viktigste verktøyet du trenger mens du spiller, er merkene på høyre hand. Skaperen har laget mange flotte merker som dekker generisk bruk. Dessuten støtter systemet gjennomsiktighet, så hvis du redigerer bildene dine i PNG-format, kan du gjøre flotte ting som å ha krokodilledyrevenner med i grotta og ri på dem. Hvis man klikker på plussknappen helt nede i høyre hjørne, får man opp innstillinger for alle merkene, og der kan man legge inn blant annet hvor stort et merke skal være (i kvadrat), og velge om det skal være ei rolle (spiller eller ei), en rekvisitt, eller et ridedyr. Merker som er merket av som ridedyr, plasseres under det som settes oppå, og når man flytter ridedyret, flyttes alt som er oppå det med dyret.

Jeg har funnet ut at Paint3D (som følger med Windows) dekker alle behovene jeg har for å lage merker til bruk i slik nettsystem. Jeg klipper ut et bilde fra Monster Manual eller Hacklopedia of Beasts, redigerer det i Paint3D for å klippe ut den delen av bildet jeg ønsker å bruke, lagrer det som gjennomsiktig PNG og importerer det i Owlbear Rodeo. Hvis du åpner innstillingene (via tannhjulet), kan du eksportere alle merkene dine, slik at du lett kan importere dem til nye spill du vil kjøre.

Siste tanker

Jeg er – som sikkert har vært merkbart – nokså entusiastisk, og der en herlig følelse! Det er ei stund siden jeg har hatt overskudd til å ha være engasjert i rollespill, og jeg har genuint lyst til å skrive mer om rollespill her; blant annet har jeg noen idéer om økonomi i den ene Hackmaster-kampanjen min, til bruk når de nå snart skal reise inn i et nytt grevskap. I det hele tatt begynner jeg å få overskudd til ting igjen, så jeg ser faktisk noen lunde positivt på ting for tida. Hvem skulle trodd det for et år siden?

Gresk ordstilling for ord som står i attributiv stilling

Τὰ τῶν ἀδελφῶν δῶρα: Slik starter øvelse IV oppgave 10. Dette er det vi kaller en khiasme (eller «kiasme», som er måten det er notert i ordboka), der ordene er stilt opp mot hverandre i et speilbilde av hverandre: Artikkelen τά står til δῶρα («de gavene», «de bestikkelsene»), med τῶν ἀδελφῶν («de brødrene») i genitiv flertall i midten. Men hvorfor er ordene stilt opp slik? Hva uttrykker det når ordstillinga endres slik? I det følgende skal jeg kort ta for meg reglene som Hansen & Quinn beskriver for ordstilling og hva det betyr for betydninga av det som sies. Før det, la meg kort gjengi definisjonen av hva attributiv ordstilling vil si (her i min oversettelse):

Boka jeg jobber med er fortsatt Hansen, Hardy & Quinn, Gerald M.: Greek : An Intensive Course, Fordham University Press, New York, 1992.

Ethvert ord som avgrenser eller avhenger av et substantiv (f.eks. genitiver, preposisjonsfraser, og adjektiv [her er i grunn oxfordkommaet helt nødvendig]) og som i forkant har en artikkel som samsvarer i kjønn, tall og kasus med dette substantivet, benevnes som å stå i attributiv posisjon.

Hansen & Quinn 1992: 28f.

Mellom artikkelen og substantivet det står til

Man kan her få et ordinært uttrykk som over, ɔ:

1. τὰ τῶν ἀδελφῶν δῶρα –«brødrenes gaver» eller «brødrenes bestikkelser» (eller «bestikkelsene av brødrene»?)
   eller til og med med innskutt preposisjon:
2. οἱ ἐν τῇ χώρᾱͅ ἀδελφόι –«brødrene i landet»

Ordene som er i attributiv posisjon er i begge tilfellene mellom hovedordets artikkel og hovedordets substantiv. Merk at begge versjonene har artikkel til begge substantiven, som fort blir knotete i norsk dersom en ønsker å gjengi artiklene uten å legge veldig trykk på det; vi har etterhengt artikkel og kan skille mellom «brødre», «brødrene» og «de brødrene» – et nivå av nøyaktighet som er vanskelig å gjengi i engelsk. Siste setning kan gjengis omtrent som «de brødrene i det landet», men oversettelsen her er problematisk.

Etter artikkelen og substantivet det står til, men med gjentatt artikkel

Uttrykkene over kunne ha vært skrevet om:

1. τὰ δῶρα τὰ τῶν ἀδελφῶν
2. οἱ ἀδελφόι οἱ ἐν τῇ χώρᾱͅ

Når substantivet står slik som dette, blir det mer som en ettertanke; det har ikke den samme likestilte betydninga som under forrige overskrift. Dermed, mens vi kan oversette setningene over som henholdsvis (de) brødrenes gaver eller (de) gavene til (de) brødrene og (de) brødrene i (det) landet, får vi i setningene i lista her heller noe i retning av de brødrenes  … gaver og/eller de brødrene – i det landet. Quinn skriver at:

To translate the last example given above as the brothers, [I mean] the ones in the country, would be to exaggerate the effect, but it gives an idea of the difference between examples (b)¹ and (d)².

1. ɔ: οἱ ἐν τῇ χώρᾱͅ ἀδελφόι.
2. ɔ: οἱ ἀδελφόι οἱ ἐν τῇ χώρᾱͅ.

Artikkel etter hovedsubstantivet

Ei siste mulighet er å ha artikkelen etter hovedsubstantivet, slik at begge artiklene blir stående ved siden av hverandre:

1. δῶρα τὰ τῶν ἀδελφῶν
2. ἀδελφόι οἱ ἐν τῇ χώρᾱͅ

Når ordstillinga blir slik som dette, er de attributive ordene enda mindre betydelige, enda mer som en ettertanke. En kan tenke seg første setning som et svar på et spørsmål à la «Hva har du der?» «Bestikkelsene … til brødrene, altså». Jeg kunne virkelig tenkt meg å få skaffet meg de norske lærebøkene, for jeg tror noe av det som kunne ha vært oversatt riktig her forsvinner i engelskens manglende mulighet til presisjon.

Endå meir om greske tonar

Det er ei stund no sidan eg har hatt sjansen til å jobbe vidare med gresken min, so ja: Eg er framleis i aller høgste grad på nybyrjarstadiet. Medan eg jobba meg gjennom deklinjasjonen av nokre substantiv i dag, byrja eg å undrast over kvifor τὸ δῶρον blir til τοῦ δώρου i genitiv. Kvifor ikkje *δωροῦ eller *δῶρου?

Som ein kommentar: Om du skulle ville lese dei tidlegare postane mine om gresk og gresk tonelag, er dei her:

1. Greek : An Intensive Course
2. Meir om greske tonar

Det siste er eigentleg lett å svare på: Siste staving (ultima) er lang i genitiv, og ein cirkumfleks fell aldri på ein kort ultima; han kan ikkje det. Men kva då med første alternativ? Cirkumfleks kan jo falle på siste staving når ho er lang. Her trur eg svaret ligg i at substantiv så langt mogleg er beheld aksenten der han var. Med det i mente kan ein ta for seg alternativa:

• Cirkumfleks på same staving, altså nest siste (penultima).
• Akutt på penultima.
• Cirkumfleks på siste staving (ultima).
• Akutt på ultima
• Akutt på tredje siste staving (antepenultima).

Det første alternativet går ikkje, av di ultima er lang. Det tredje og fjerde er mogleg, for ultima er lang. Det femte går ikkje, av di ultima er lang, og ein får kun trykk og tonelag på antepenultima viss siste staving er kort (mønsteret må vere ⏓ ⏓ ⏑). Det tredje og fjerde alternativet er mogleg, men skjer ikkje, ettersom substantiva beheld tonemet der det er i nominativ viss mogleg; det er mogleg her, og da er det einaste moglege alternativet det andre.

Ei ny tilnærming til tonelag

Eg kom over ei ny side, Ancient Greek for Everyone, som har ei langt betre forklaring på korleis tonelaget, mŏrae og plassering av aksenter verkar saman. Det blir mest sitat i det som kjem nedover no, men eg skal no prøve å kommentere der eg kan.

Akutt aksent

Akutt aksent kan vere på so vel korte som lange vokalar. Dei korte vokalane i gresk er:

ᾰ, ε, ῐ, ο, ῠ

Dei lange vokalane i gresk er:

ᾱ, η, ῑ, ω, ῡ

Og dei er i praksis det same som ein dobla kort ein, slik:

ᾱ = αα, η = εε, ῑ = ιι, ω = οο, ῡ = υ

Det er vanleg å markere dei lange vokalane som så; det er ikkje vanleg å sjå dei korte vokalane merka som så i (læretekstane). I vanlege tekstar er vokallengde gjerne ikkje merka i det heile, så det er god praksis å øve inn orda med lange vokalar merka … slik ein alltid bør gjere i all latinsk tekst.

Når vokalane får akutt aksent, kjem han på siste mŏra, slik som dette:

α → ά, ε → έ, ι → ί, ο → ό, υ → ύ
αά = ά, εέ = ή, ιί = ί, οό = ώ, υύ = ύ

Slik eg forstår dette, skal άίύ vere å forstå som ᾱ́, ῑ́ og ῡ́ (viss dette ikkje vert rendra rett hos deg: alfa med makron- og akutt tonem-markering, og det samme med iota og ypsilon.)

Cirkumfleksaksent

Ein cirkumfleks aksent, slik eg forklarte det tidlegare, er ei stigning på første mŏra som vert følgd av tilbakeføring av tonelaget til grunnplasseringa, då på andre mŏra; dette skjer på den same vokalen, som dermed alltid er ein lang vokal. Ein annan måte å forstå det på, er slik denne ovannemnde gjer:

If the first beat of a long vowel bears the pitch accent, then the long vowel begins with a rising tone (/), followed by a falling tone that marks the absence of a pitch sound (\). These vowels are marked with a CIRCUMFLEX ACCENT (^). For example:

άὰ = ᾶ

ίὶ = ῖ

ύὺ = ῦ

έὲ = ῆ

όὸ = ὼ

As a result, a circumflex accent can never occur on a short vowel (S 156).

Dermed får ein i praksis det same som nemnd tidlegare: Ein cirkumflekstone er ein tone som stig og fell tilbake til startposisjonen på same staving. Slik me merkar det òg i norsk, tek det noko tid å stige og falle. Det er vanleg å seie at norsk har stigande og fallande tone, men som dei fleste nordlendingar veit har me og eit cirkumflekstonelag, her jamfør Store norske leksikon:

Cirkumfleks tonelag i apokopeområdet

I apokopeområdet i Nordland kan det opptre eit spesielt tonelag (tonem), kalla cirkumfleks (markert med teiknet [^] over vokalen. Dette tonelaget kjem fram i fleire grammatiske kategoriar og då i staden for tonem 2. Cirkum­flekstonemet er eit resultat av at tostavingsord med tonem 2 har blitt einstava ved apokopen.

Cirkumflekstonemet blir også kalla for to-toppa tonem. I dette ligg det at rotvokalen får ei tillagd trykklett ekstra staving. Cirkumfleks gjer det mogeleg å skilja einstava ord frå kvarandre. Døme er: ei sol mot å sôl (seg) (med cirkumfleks = å sole seg), et vis (inkjekjønn eintal, ‹sett og vis›) mot å vîs (med cirkumfleks = å vise).

Og ja, eg byta ut SNL sine såkalla dummy quote med skikkelege enkle sitatteikn; eg vil at bloggen min skal se skikkeleg ut.

Gravaksent

Tidlegare skreiv eg at gravaksenten uttrykkjer synkande tonelag:

Gravaksent, altså synkande tone, som alltid kjem som erstatning for den akutte aksenten på siste staving i eit ord, og kun når neste ord følg på utan pause.

Dette er visst ikkje riktig. Ancient Greek for Everyone skriv at:

In cases where the rise in pitch – marked by an acute accent – occurs on the ultima, the pitch rise was regularly left unpronounced if another word followed in the sentence. In such cases, the acute accent symbol is inverted, and the final syllable is marked by a GRAVE ACCENT: \.

As a result, grave accents can only be found on the ultima of a word.

For example:
τιμή → τιμὴ δέ.

Det eg trudde eg hadde lært rett var altså feil. Ein gravaksent på siste staving tyder ikkje fallande tone, men heller fraver av stigande tone der ein elles hadde venta det.

Aksent på diftongar

Diftongar er å rekne som lange stavingar, skjønt viss αι eller οι er i slutten av eit ord, blir dei rekna som korte når det gjeld aksentplasseringa (Hansen & Quinn 1992: 23, 26 og 27). Vidare ser ein at på same måte som monoftongane får tonema sine, gjer òg diftongane det, her frå Ancient Greek for Everyone:

α-	ε-	ο-	υ-
άὶ = αῖ	έὶ = εῖ	όὶ = οῖ	ύὶ = υῖ
αί = αί	εί = εί	οί = οί	υί = υί
άὺ = αῦ	έὺ = εῦ	όὺ = οῦ
αύ = αύ	εύ = εύ	ού = ού

Her ser ein altså tydeleg kva som skjer med aksentene: Viss det opphavleg var ein monoftong med stigande tone som blei følgd av ein monoftong, får ein ein diftong med cirkumfleks; men viss det heller var ein monoftong utan tone følg av ein monoftong med stigande tone, får ein ein diftong med stigande tone. Og så enkelt er det.

Dikt: Om livet, døden, sjølvdrap og etterlivet

I dag deltok eg på eit seminar, «PG Writing Group», og temaet for dagen var skrømta i kvardagen vår. Ei av skriveoppgåvene me fekk, ei oppgåve på ti minutt, var What is haunting you / your text / your discipline? What king of ethereal presence is there? Invisible presence? Vel, eg skal jo skrive om sjølvdrap i avhandlinga mi, eit ikkje særleg lett tema, og eg fekk nokre tankar, som gav seg uttrykk slik:

Be it by chance or by will: Suicides are ghosts, will not die. Perverting thoughts of the dead of death of life – will not die.

Det er kanskje ikkje stor kunst, men det ga meg noko. No tenkjer du kanskje at Det var no vel mørkt, var det ikkje? Tja. Det eg tenkte då eg skreiv det, var at sjølv om dei som døyr for ega hand riktignok har fjerna seg sjølve frå livet, så lever minnet om livet deira vidare for dei som er att; men handlinga som tok dei frå livet, frå dei som er att, kan forvrenge tanken om livet deira i hugen åt dei attlevande, om etterlivet deira og livet dei levde, og dessutan det til deira kjære; og sjølv om dei døydde, blir ikkje anden deira … altså minnet etter dei, idéen om kven dei var … å forsvinne frå dei sørgjande.

Til sist kjem to linjer, som for meg representerer stahet, livsvilje, ønske om å fortsetje; samstundes med det peikar det tilbake på forrige strofe, til minnet. Om ein døyr, vil ein ikkje døy heilt lell. For meg no handlar det om å trø vidare. Eg gjeng ikkje lenger i dei gamle stiane mine; eg trør nye stiar, og det kjennes godt. Men av og til kjem ei forvrengd sakning etter dei gamle stiane, dei eg kjenner og veit kor fører hen; dei er trygge, fordi eg har trødd dei før. Men eg veit òg kor dei tek meg, og eg vil ikkje dit.

Kanskje er ikkje dette dei største tankane, men det gav meg kjensler å lese over det etter at det var skriven, så da syntest eg at det var verdt å dele det.

Lingua latīna: Catullus 1

Frå Wikimedia Commons.

Ei av gåvene eg fekk til jul, frå bestemor, var Loeb 1987-utgåva av Catullus / Tibullus / Pervigilium Veneris. Catullus : Translated by F W. Cornish. Tibullus : Translated by J. P. Postgate. Pervigilium Veneris : Translated by J. W. Mackail, andre utgåve, revidert av G. P. Goold, red. Jeffrey Henderson, LCL 6, Harvard University Press, Cambridge i Massachusets og London i England, 1987, ISBN 978‑0‑674‑99007‑4) Dei som har lest bloggen min tidlegare, veit at eg er svak for romersk poesi (og no som eg skal lære meg gresk, kjem sikkert dei greske poetane til å kome med på kjøpet), og at eg trivast godt med både å analysere grammatikken i dikta og å gjendikte dei.

For dei som ønskjer, her er ei lita liste over noko av det eg har skrive om romersk lyrikk:

• Lingua latīna: Sulpicia i oversettelse, dikt 4 og 6
• Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5
• Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16
• Lingua latīna: Sulpicias dikt om møtet med Cerinthus
• Lingua latīna: Martial om lesbiske forhold (Mart. 1.90)
• Lingua latīna: Tibull om alderdommen
• Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ
• Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ

Eg har lenge tenkt at det hadde vore morosamt å jamnt kome med omsetjingar og kan hende gjendiktingar av romersk lyrikk, å kanskje følgje ein forfattar eit stykkje på vegen, for slik å få noko som kan bli eit komplett korpus til utgjeving. Catull er ein særs spanande diktar, særdeles urban i være- og uttrykksmåte, som for oss i dag framstår som meir plump – men det er sjølvklart før me går i djubda på han. Han har lest sin greske poesi, og dess meir ein les av han, dess meir blir ein i stand til å setje pris på han som diktar og venleiken i lyrikken hans.

Om diktaren

Eg har jo skrive om Catull før, så for ein meir djupgåande presentasjon av han, ta ein kikk på Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5, der eg presenterer utdrag frå masteroppgåva mi. Det fylgjande er basert på innleiinga i boka som nemnd innleiingsvis, samt teksten lenka over.

Gāius Valĕrius Catullus levde frå 87 til 54 f.v.t., eller frå 84 – med desse gamle diktarane har me ofte usikre dateringar. Han kom frå Vērōna, som er nordaust i Italia, ikkje langt unna Venezia. Han skal ha kome til ikring 62, og året etter – i 62 – blei han kjend med Clōdia, som seinare blei latterleggjort av Cicero i noko som (utan å ha lest forsvarstalen hans) ser ut til å ha arta seg som ein īnfāmia-sak. Hoveddelen av Catulls dikt handlar om det ulykksame forholdet mellom han og Clōdia, som han kjærleg (og hatefullt) omtala med det metrisk samsvarande kjælenamnet Lesbia; som den danna mannen han var, var det sjølvsagt ei tilvising til Sapfo (Σαπφώ (Sapphṓ) / Ψάπφω (Psápphō)). Han blei kjend med dei mektigaste familiane i Roma, Julius Cæsar inkludert, og levde eit urbant liv blant eliten.

Manuskripttradisjonen er knytt til dokumentet kjent som «V» for «Vērōnēnsis», som ein veit var i Verona i det trettande hundreåret og forsvann derifrå før hundreåret var omme. Dette og ein kopi av det blei opphavet til tre manuskript: eitt som skal vere ei direkte avskrift frå 1370; eitt datert 1375; og eitt litt yngre einn 1375-manuset, men kanskje frå same år. I tillegg ei ein antologi frå det niande hundreåret som har med dikt 62, inkludert dei same feilane som dei tre andre manusa har, som gjer at ein meinar det kjem frå same hyperarketype som V.

Dikt 1

Gāī Valerī Catullī, Vērōnēnsis liber: carmen prīmum

Hendekasyllabisk meter: ⏓ ⏓ – ⏑ ⏑ – ⏑ – ⏑ – ⏓. Dette blir gjerne delt inn i 3 + 2 + 2 + 2 + 2.

Cui dōnō lepidum novum libellum āridō modo pūmice expolītum? Cornēlī, tibi: namque tū solēbās meās esse aliquid putāre nūgās, iam tum cum ausus es ūnus Ītalōrum omne aevum tribus explicāre chartīs doctīs, Iuppiter, et labōriōsīs quārē habē tibi quicquid hoc libellī, quālecumque; quod, ō patrōna virgō, plūs ūnō maneat perenne saeclō

Gāi(us) Valer(ius) Catull(us)s veronesiske bok: første sang

Direkte oversettelse linje for linje.

Til kven gjev eg dette behagelege, nye heftet, med tørr – no nettopp – pimpstein glatta ut? Åt Cornēlius, åt deg: for du pleide å ha for vane å sjå [desse] småtteria mine [for] å vere noko som helst, heilt sidan so lengje sidan, da du våga – åtleine blant italienarane – alle tideverv å legge fram i tre bind lærde – Jupiter! – og jobba strevsommeleg. Difor, ta og behold du, kva no enn det er, dette heftet, kva no enn for eit slag [det måtte vere]; for – o, muse Venus – måtte det vedvare varig, meir enn eitt hundreår.

Gjendikta, metrisk versjon

Kæm ska få dette fine, nye hæftet, som nu nættopp e jævna ut med pimpstein? Du Cornel, førr du hadde jo førr vane: Pusleri? Nei, nu jossa du nu godt, du. Heilt fra da du, som ensom italjæner, våga dæ på å skriv om altj i lærde binnj – tre støkk! – store Jupiter, du strævde. Ta nu dæffør, ka ennj førr bok ho vis sæ, ka nu ennj førr et slag ho e, mi Venus, hundreårig, det ber æ at ho vares.

Kommentar til grammatikk

No har det seg slik at alle grammatikkane og ordbøkene mine er i Tromsø, men eg skal gjere eit forsøk.

1Verset opnar med dativ for indirekte objekt. Verbet er heilt normal presens aktiv indikativ (1. person singularis). Dei tre akkusativane som kjem, er alle direkte objekt av verbet i linje 2. 2Deretter kjem det ein midlets ablativ som står i hyperbaton til substantivet pūmice, med tidsadverbet modo i mellom. Expolītum er perfektum passiv partisipp og står dermed som adjektiv til objektet i linja over.

3Mottakaren og pronomenet står begge i dativ, som indirekte objekt. Namque er konjunksjon, og pronomenet står til verbet som kjem, som er imperfektum aktiv indikativ 2. person singularis; imperfektum uttrykkjer her klårt og tydeleg at dette var noko han hadde for vane å gjere. I linje 4 får me ein akkusativ med infinitiv, der meās står til nūgās, eit plūrālia tantum-substantiv, ɔ: eit substantiv som får ei ega tyding når det står i fleirtal. Eg tek aliquid substantivisk her, altså som pronomen. Som utfyllande infinitiv til solēbās i linja over, får me putāre. Og endeleg tek eg nūgās meās esse som akkusativ med infinitiv. Ei meir normal ordstilling hadde dermed vore tū solēbās putāre nūgās meās aliquid esse.

5 byrjar med iam tum, begge tidsadverb, og ein må forstå iam som forsterkar til tum. Cum kjem inn som konjunksjon, og her måtte eg ty til Latin Stackexchange for å finne ut kvifor verbet er i indikativ:

[…] with a single type of exception, cum In direct speech most often takes an indicative, and always when followed by a present or future tense. Even in the past, the mood is indicative when expressing the time(s) at which an event took place.

When to use cum + subjunctive and when cum + indicative

Da får me at ausus blir predikat til verbet, og ein kan kanskje ta ūnus som det same (?); medan Ītalōrum blir ein avgrensande genitiv.

I linje 6 får me først ei direkte objektsledd (akkusativ), som står til det samansette verbet ausus es explicāre, og trībus chartīs doctīs trur eg er ein slags kombinasjon av ein lokativ og ein instrumentell ablativ; eg må sjå på denne seinare. Linje 7 fortset med Jupiter sett i vokativ som ei påkalling, og ho vert avslutta med eit adjektiv i ablativ, som står til det førnmende verket.

8 opnar med eit adverb; det tyder omtrent «på kva for ein måte som enn»; vert fulgd av ein imperativ (til Cornēl) og tibī̆ som indirekte objekt. Eg forstår quicquid som akkusativ (direkte objekt) til verbet, og da må vel hoc vere det same (?), medan libellī då må stå som genitiv til dette.

9 opnar med eit samansett ord, som eg trur blir adverb grunna det siste leddet; første ledd tyder «av kva slag» medan siste ledd tyder «kva for enn», «kva no for eit slag» eller liknande. Pronomenet som kjem, må vere objekt til verbet i neste linje, ein vokativ fyljger på, og så, i linje 10 kjem ei samanlikning, med ūnō […] saeclō som samanlikningsledd i ablativ. Maneat er ein ønskekonjunktiv, og perenne er eit tidsadverb.

Siste merknad

Dei punkta eg var usikker på, lyt eg kome att att når eg me får flyttelasset vårt hit til Skottland. I mellomtida: Det var verkeleg triveleg å endeleg få setje seg ned med latinsk poesi att; eg vonar du syntes det var verdt å lese heilt hit. Det kjem meir seinare!

Meir om greske tonar

Eg held framleis på med kapitel 1, skjønt eg har hatt eit lite opphald sidan fredagen som var. I dag er tida inne for å prøve på vidare, og eg held no på med ei oppgåve med denne ordlyden:

Postar om gresk

• Greek: An Intensive Course

Gloser frå kapittel 1

• άγορᾱ́, -ᾶς, ἡ: marknad, torg, m.m.
• ἀδελφός, -οῦ, ὁ: bror
• ἄνθροπος, -οῦ, ὁ: mann, menneske
• βιβλίον, -ου, τό: bok
• δῶρον, -ου, τό: gave; bestikkelse (særlig i pl.)
• εἰς + AKK: inn i, til; for (hensikt)
• ἐκ, ἐξ + GEN: fra, ut av
• ἐν + DAT: i
• ἔργον, -ου, τό: arbeid, gjerning
• θεός, -οῦ, ὁ: gud, gudinne
• καί: konjunksjon¹ eller adverb². 1) og; 2) til og med, også
• καί … καί: konjunksjon: både … og
• λόγος, -ου, ὁ: ord, tale, fortelling
• μάχη, -ης, ἡ: slag
• νῆσος, -ου, ἡ: øy
• ὁ, ἠ, τό: den, den, det; ofte tegn på eierskap
• ὁδός, -οῦ, ἡ: vei
• οἰκίᾱ, -ᾱς, ἡ: hus
• Ὅμηρος, -ήρου, ὁ: Homer
• παιδεύει: underviser
• πέμπει: sender
• τέχνη, -ης, ἡ: kunst, ferdighet, handverk
• χώρᾱ, -ᾱς, ἡ: land, rike
• ψῡχή, -ῆς, ἡ: sjel
• ὦ: ^m/VOK: O, Å.

II. Below are given the accented nominative form and two other forms of a series of nouns. Put the accent on the unaccented forms and account for the accent you have given.

	Ὅμηρος	Ὁμηρῳ	Ὁμηρον
	θεός	θεῳ	θεοι
	νῆσος	νησῳ	νησοι
	βιβλίον	βιβλιων	βιβλια
	τέχνη	τεχνων	τεχναις
	χώρᾱ	χωραι	χωρων
	ἀγορᾱ́	ἀγοραις	ἀγορᾱς, ἀγορᾱς
	ἀδελφός	ἀδελφων	ἀδελφους
	δῶρον	δωρου	δωρα
	ψῡχή	ψῡχαι	ψῡχαις

Svar

Sidan eg skreiv alle svara på bokmål då eg løyste dei, kjem dei slik her.

1. Ὅμηρος, Ὁμήρῳ, Ὅμηρον

1. NOM m sg.: «Hómēros»; -ος er kort.
2. DAT m sg. Kan ikke beholde aksenten på antepenultima, fordi ultima har blitt lang, så aksenten tvinges bak til penultima.
3. AKK m sg.. Siden -ον er kort, får aksenten bli værende på antepenultima.

2. θεός, θεῷ, θεοί

1. NOM m sg.: «gud, gudinne»; -ός er kort.
2. m sg.; -ῷ er lang. Aksenten kan ikke være på penultima som en akutt, når den får trykk og har lang vokal eller diftong, og når ultima er kort. Her er penultima kort og ultima lang. Cirkumfleks er kun over ultima og penultima og kun på lange vokaler eller diftonger; dette er altså mulig. Den må være på penultima når penultima har trykk, lang vokal eller diftong og ultima har kort vokal; kan ikke være på penultima når ultima har lang vokal eller diftong.

   Stavelse	Har akutt	Har grav	Har cirkumfleks
   Antepenultima	✔	✗	✗
   (tredje siste stavelse)
   Penultima	✔	✔	✗
   (nest siste stavelse)
   Ultima	✔	✔	✔
   (siste stavelse)

   • ῀: På lang P før kort U. På lang U nå og da, som i GEN.
   • ΄: På A hvis kort U.
   • Hvis U er lang, må aksenten på enten P eller U.
3. NOM/VOK m pl. Både U og P kan ta akutt aksent; siden -οι er kort når final, og substantivet vil beholde tonemet der det er, vender akutten tilbake til der den var.

3. νῆσος, νήσῳ, νῆσοι

1. NOM m sg.«øy»; -ος er kort.
2. DAT m sg.

   Aksent jf. bokas tabell punkt …		Stavelse
   		Antepenultima	Penultima	Ultima
   	Akutt	⏓	⏓	⏓̀  − 𝄽
   	Akutt	⏓	⏓	⏓́  + 𝄽
   	Akutt	⏓	⏓́	⏓
   			¬ –́ +	⏑
   	Akutt	⏓́	⏓	⏑
   	Cirkumfleks	⏓	⏓	–͂
   	Cirkumfleks	⏓	–͂	⏑*

   * Aldri hvis U = –. Alltid hvis P = –́. Her er U lang. Aksenten vil helst bli værende (så ikke → Ũ).
3. NOM/VOK m pl. -οι er kort når final. Cirkumfleks på P̄ går hvis U = ⏑, så cirkumfleks beholdes.

4. βιβλίον, βιβλίων, βιβλία

1. NOM/VOK/AKK n sg.: «bok»; -ον er kort.
2. GEN n pl. For å beholde aksenten på P, må en ikke ha P̄ + Ŭ; her har vi heller P̆ + Ū. Akutt går da bra.
3. NOM/VOK/AKK n pl. Kombinasjonen P̆ + Ŭ er mulig for Ṕ.

5. τέχνη, τεχνῶν, τέχναις

1. NOM f sg.: «kunst, ferdighet, handverk»; -η er lang.
2. GEN f pl. Aksenten er alltid på endelsen her (ɔ: når grunnforma har trykk på siste stavelse).
3. DAT f pl.; -αις er lang fordi -αι følges av en ς; hvis ikke hadde den vært regnet som kort for tonemplassering. P̄̆́ er tillatt ved Ū̆, så aksenten står.

6. χώρᾱ, χῶραι, χωρῶν

1. NOM/VOK f sg.: «land, rike»; -ᾱ er lang.
2. NOM/VOK f pl.For å beholde akutt på P, må P være ⏓ og U være ⏓, men P + U kan ikke være troké (ɔ: –⏑ ). -αι er kort når final, så her er en troké. Gjenværende mulighet er cirkumfleks, som går an på en troké, så den står, men blir cirkumfleks.
3. GEN f .: alltid cirkumfleks på U når genitiv eller dativ femininum pluralis.

7. ἀγορᾱ́, ἀγοραῖς, ἀγορᾶς/ἀγορᾱ́ς

1. NOM f sg.: «torg, markedsplass».
2. DAT f pl.. DAT og GEN pluralis, når siste stavelse har aksent, får alltid cirkumfleks (i alle kjønn).
3. ἀγορᾱς kan være enten
   • -ρᾶς (GEN f sg.) eller
   • -ρᾱ́ς (AKK f pl.)
   Aksenten holder seg på siste stavelse når den har dette i NOM; GEN og DAT får da alltid cirkumfleks.

8. ἀδελφός, ἀδελφῶν, ἀδελφούς

1. NOM m sg.: «bror»; -ός er kort.
2. GEN m pl. U i NOM har aksent, så den endres til cirkumfleks i GEN og DAT pluralis.
3. AKK m pl. Beholder akutt på U når U i NOM singularis har akutt.

9. δῶρον, δώρου, δῶρα

1. NOM/VOK/AKK n sg.: «gave, bestikkelse» (siste i pluralis); -ον er kort.
2. GEN n sg. Aldri cirkumfleks hvis P̄ + Ū, som vi har her. Akutt på P er mulig.
3. NOM/VOK/AKK n pl. Alltid cirkumfleks når troké med P̄́.

10. ψῡχή, ψῡχαί, ψῡχαῖς

1. NOM f sg.: «sjel».
2. NOM f sg. Akutt beholdes.
3. DAT f . Når U er betont i NOM singularis, blir GEN og DAT i alle tilfeller cirkumfleks.

Oppsummering

Dette er utvilsomt noe av det tørreste jeg har lagt ut på veldig, veldig, veldig lenge. Men jeg syntes det var verdt det av to årsaker: For min egen del, fordi det gir meg en ekstra gjennomgang av noe jeg har syntes er veldig vanskelig; og for andres del, fordi tabellen jeg listet opp i punkt 3 var utrolig hjelpsom for meg for å greie å løse dette. Dessuten hjalp det å oppdage trokéregelen; jeg synes det er enklere å huske at troké gir cirkumfleks på nest siste stavelse.

De neste postene jeg måtte skrive her, tror jeg må bli om hvordan det har vært å flytte hit til Skottland. Jeg har en idé om «Fem ting som er bedre i Skottland enn i Norge» og «Fem ting som er verre i Skottland enn i Norge», og dessuten «Gode tips til den vil flytte til Storbritannia».

Greek : An Intensive Course

Kursboka: Hardy Hansen og Gerald M. Quinn: Greek : An Intensive Course, Fordham University Press, New York, andre reviderte utgåve trykt i 2014. Øvingsark: Mellom anna grammatikkreglar, nokre drillar, alfabetet med gresk skjønnskrift (som per i dag har gått av moten, mykje slik ungar i dag meir eller mindre ikkje lærer å beherske skjønnskrift. Drikke: Om du ikkje har fått smakt Noregs beste sider (som er frå Hardanger, sjølvklart), unn deg ei flaske av Edels Is-sider. (Og eg er sjølvsagt ikkje viktig nok til at nokon har betalt meg for å seie det.)

Målet mitt forrige semester, var å få teke att dei som hadde teke gresk som nybyrjarar hausten som var, då i løpet av november og desember. No har det seg jo slik at hausten slett ikkje blei som planlagt, men eg kom meg då i det minste so vidt i gong, og no dette semesteret (semester 2 av 3 i løpet av studieåret 2020–2021, av kva våren 2021 har to semester). Men no i januar har det vore betre, og eg har no endeleg greidd å forstå korleis gresk tonelag (eller: «tonem») verkar innanfor ordet i seg sjølv. Forunderleg nok var det vanskeleg å få svar på spørsmåla mine om tonelag frå ein britisk – engelsk, trur eg faktisk – professor, for engelsk er jo som kjent ikkje eit primærtonespråk, slik norsk og til dels svensk er. Islandsk og dansk er ikkje primærtonespråk; islandsk blei aldri det, medan dansk mista tonaliteten på seinare tid.

Ein kan nesten ikkje kome med slike påstandar utan referanse, kan ein? Ein kort introduksjon om temaet er på Store norske leksikon; eg har kommentert artikkelen der, og håpar på ein meir utfyllande diskusjon der.

I alle høve, det er eit tema som er rimeleg enkelt å lære seg for ein nordmann (eller svenske), men dei fleste lærebøkene er skrivne for eit engelsk publikum, so forklaringane er gjerne … mangelfulle. Eg skal sjå om eg ikkje greier å forklare det i rimeleg korte trekk her. I denne posten skal eg presentere tonelaga og korleis dei blir talt, medan eg i neste post kjem til å ta for meg reglane for korleis dei verker.

Gamalgreske tonar

Nordlandsk dialekt er kanskje den beste dialekta å bruke til samanlikning med gamalgresk, for apokope-områda i Nordland har òg cirkumflekstonelag: Me skil mellom /hʉ́s/ (substantiv) og /hʉ̂s/ (verb, apokopert infinitiv), eller /máɲː/ ([ein] mann) og /mâːɲː/ (mannen). På same måte kan ein i gresk ha fleire tonelag, nærare bestemt tre:

• Akutt aksent, altså stigande tone, som i til dømes λόγος (lógos: ord, tale, forteljing) eller πέμπει (pémpei: sender).
• Gravaksent, altså synkande tone, som alltid kjem som erstatning for den akutte aksenten på siste staving i eit ord, og kun når neste ord følg på utan pause.
• Cirkumfleksaksent, altså stigange og fallande tone, som i til dømes ψῡχῆς (psȳkhês: sjela (i GEN).

Korleis og når blir tonen tala?

Ei gresk staving kan bestå av inntil to mŏrae. I motsetnad til latinske stavingar, tek ikkje dei greske stavingane omsyn til konsonantane; det tyder at det einaste som har innverkning på om stavinga er rekna som kort (ei mŏra) eller lang (to mŏrae) er om det er ein kort vokal (eller kort diftong) eller ein lang vokal (eller vanleg diftong). Det greske alfabetet hadde to skriftteikn for å syne lang vokal: êta og ô méga. Dei øvrige vokalane (álpha, è psilón, iôta, ò mikrón, ŷ psilón) blei ikkje markert for lengde, men ein kan syne dei som det med å sette eit makronteikn over dei.

Kjelde for det følgjande finn du her. Eit gresk ord har like mange stavingar som det har vokalar eller diftongar. Lange stavingar har ein der vokalen er lang eller det er ein diftong, med unntak av ord på -αι/-οι; desse sluttstavingane blir vanlegvis rekna som korte. Dei lange vokalane er ᾱ, ει, η, ῑ, ου, ω, ῡ. Korte stavingar har ein alle plassane der ein har dei korte vokalane, ɔ: ᾰ, ε, ῐ, ο, ῠ, og dei fleste finale -αι og -οι.

Hugs det eg nemnde frå to avsnitt opp: Antall mŏrae avgjer lengda i ei staving, og dermed kva tonem ho kan ta. Ein enkel regel oppsummerar det heile:

The apparently complex “rules” of Greek accentuation can be understood in terms of a single general principle involving the concepts of contonation and mora.

Contonation is the combination of the rise of pitch generally thought of as the accent with the return or fall to standard pitch that follows it. In the case of an acute accent, the contonation includes both the syllable on which the [accent is] written (and on which the pitch rises) and the entire following syllable (on which the pitch falls), if any, whether it counts as long or short. In the case of the circumflex accent, the contonation occurs on the one syllable on which the accent is written, for there are both a rise in pitch and a return to standard pitch on that syllable.

Accentuation Tutorial frå UCB Classics

Vidare skriv dei at:

The general principle of Greek accentuation is that the contonation may be followed by no more than on mora before the end of the word (or phrase pronounced as one word unit). This principle is in many respects similar to rules in other languages (e.g., Latin) that constrain the position of the accent according to the nature of the final syllables of a word. In Greek this principle limits the position of the acute and circumflex accents and requires the addition of an extra accent in some phrases consisting of word + enclitic.

Ibīdem

Ein kan altså oppsummere det som dette:

1. Tonemet krev kontonasjon, altså at tonen fell tilbake til den normale høgda si.
2. Sidan ein akutt eller grav aksent tek berre ei mŏra, blir kontonasjonen fullendt på neste mŏra.
3. Sidan ein cirkumfleksaksent tek to mora å fullføre, og sidan den kun skjer på lange stavingar (som er to mŏrae lang), er kontonasjonen fullendt på same staving.
4. Det kan aldri vere meir enn èi enkel mŏra på ei staving.

Og her er det sikkert nokon som grin på nasen av å se ein grav aksent over tallordet. Det riktige, jamfør Språkrådet, er ein akuttaksent. Problemet med denne, er at den òg viser vokalen sin kvalitet som trang. Ordet «ei» krev ei brei uttale: /æi̯/. Det er neppe noko overrasking at eg sende ein e-post til Språkrådet om dette. Dei svarte dette 25. september 2020:

Takk for responsen på baseartikkelen.

Problemet med "éi" og "éin" forsvinner dersom vi godtar at aksent har flere bruksmåter.

Det er nok mest praktisk å gjøre som Vinje i Skriveregler -- å ta utgangspunkt i trykkmarkering (og ikke i den norske "dialektologiske" kvalitetsmarkeringa):
https://www.nb.no/items/09a8c68fc0f1a17bd8834c8fda4d67b2?page=47&searchText=%22aksenttegn%20og%22

I prinsippet kunne det kanskje hett "èi" på linje med "òg", men jeg tipper at man i landsmålet rett og slett hektet "éi" og "éin" på "én"-tradisjonen i riksmål.

Vennlig hilsen
Bård Eskeland
seniorrådgiver

Dømer på tonem

Til slutt kan det vere greit å sjå nokre praktiske dømer på korleis tonen fell:

Gresk	mŏra 1	mŏra 2	mŏra 3	mŏra 4	Forklaring
λόγος	λό	γος			I første staving stig tonen over ei mŏra, i andre fell han over ei mŏra. Det er ingen fleire stavingar å gjere meir på.
πέμπει	πέμ	πει			I første staving stig tonen over ei mŏra, i andre fell han over ei mŏra. Det er ingen fleire stavingar å gjere meir på.
ἄνθρωπος	ἄν	θρω	πος		I første staving stig tonen over ei mŏra, i andre staving fell han over ei staving som er to mŏrae lang. Siste staving er ei mŏra lang. Aksenten kan ikkje vere lengre bak, av di det krev at han må falle på siste staving, sjølv om det er plass til å plassere han lengre bak; det er ikkje «lov» å gjere. Hvis ein kan ha ei mŏra med plass til utjamning etter at tonemet har kontonert, gjer ein det.
ἀνθρώπου	ἀν	θρώ	που		Dette er det same ordet, men i genitiv. Her ser ein at siste staving har blitt til den lange vokalen -ου, så ho er no to mŏrae lang. Det gjer at det no er plass til å ha aksenten ei staving seinare, på omegaen.
τὸν ἀδελφῷ	τὸν	ἀ	δελ	φῷ	Artikkelen τόν (akkusativ singularis) har her fått endra tonemet til fallande, av di artiklane blir rekna som tilhøyrande ordet dei står til. Første staving er kort, så òg andre staving, men sidan siste staving er lang, har ho plass til heile tonemet.

Oppsummering

Det viktigaste å hugse, er at akutt og grav aksent krev ei mŏra for å få plass; cirkumfleks aksent krev to mŏrae. Vidare må ein hugse at det aldri er meir enn èi mŏra etter aksenten. Dette løyser ein slik:

1. The penult, if short and accented, must have the acute.
2. If long and accented,
1. the penult has the acute if U is long,
2. the circumflex if U is short.
   This variation depends on the rule of contonation and mora.
3. The antepenult may be accented only if U is short and may receive only the acute. This restriction is again explained by the general rule of contonation and mora.

Accentuation Tutorial frå UCB Classics

Merk at antepenultima, penultima og ultima referer til tredje siste, neste siste og siste staving.

Til slutt ein grafikk for å syne dette betre:

Gamalgresk tonelag (tonem) – akuttaksent, grav aksent og cirkumfleks aksent. Grafikk: Tor-Ivar Krogsæter

Nytt land, nye muligheter, nytt år

Jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha skrevet noe på eviglang tid nå. Jeg har hatt lyst mange ganger, men det har bare ikke blitt til. Ja, det er dialektisk; uttrykket betyr «skjedd». Man kan vel si at året for meg – som for så mange andre – har vært en anelse utfordrende. Vel, for å gjøre saken kort: I oktober flyttet vi fra Tromsø; vi bodde på Veblungsnes og Gjerde i mellomtida, jeg en måneds tid og Kjersti et par; og nå har vi begge flyttet til Glasgow og Skottland. Drømmen er i ferd med å bli til virkelighet.

For min del har det vært mange utfordringer med det hele. Jeg kom til Skottland mot slutten av oktober og flyttet inn på Argyll Guesthouse, og deretter over gata til Argyll Hotel. (Det uttales for øvrig /ɑːgaɪ̯l/.) Da jeg ankom landet, var de fortsatt på nivå 4-tiltak, så alt bortsett fra nødvendigheter var stengt; det fine for min del i det hele, var at prisene var skammelig lave, så jeg betalte 20–25 pund natta, inkludert frokost. Hotellet brukte jeg som base for å kunne dra og se på mulige bopæler, med mål om at hvorenn vi valgte å bosette oss nå midlertidig, skulle det være mulig å gå til universitetet; derfor gikk jeg til alle stedene for å få følelsen av hvordan det kom til å være å bli boende der og pendle til fots.

Jepp, ordboka tillater ikke skrivemåten «bopæl», men krever «bopel». Jeg gjetter at argumentasjonen er den samme som for at «sæter» ikke er godtatt, som etter alle solemerke skyldes folk fra området som faller innunder såkalt standard østnorsk ikke (greier å) uttale(r) æ-en i ord som «hæl» og «sæter» (men ikke har noen problemer med det i ord som «lærer» (ikke */leːrer/, men /læːrer/) eller «gjerne» (ikke */jeːɽe/ eller */jeːɽə/, men /jæːɽe/ eller /jæːɽə/). Vel, nok om det. I alle fall: Når opphavet til ordets andre stavelse faktisk oppgis å være fra «pæl», da gir det ingen mening å skulle bruke -e-staving, særlig ikke når så mange av oss uttaler det nettopp slik, og mange uansett velger å uttale æ som /e/.

La én ting være sagt: Ta aldri, aldri, under noen omstendigheter imot et tilbud på verken leilighet eller hus i Storbritannia usett. Standarden her, og hva som averteres som bra, er ikke i nærheten av hva man kan forvente som et minimum i Norge. Greit nok at svært mange hus er svært gamle, men likevel: Det er ikke greit å legge ut leiligheter med hull i gulvet, mugg overalt på badet og et golv som er så fullt av fuktbobler at man bokstavelig talt kan rive det opp med bare hendene. De er dessuten tilsynelatende svært begeistret for vidvinkelbilder her. Hvis du synes norske boligannonsers bruk av vidvinkel er drøy, bare vent. Noen av leilighetene jeg så på, hadde så voldsom vidvinkel at hjørnelinjene var skeive. Og det to ganger fire meter breie kjøkkenet du synes ser slett ikke ille ut? Regn heller med at det er én ganger to meter. En annen ting (som vi allerede visste), er at briter er veldig glad i vegg-til-vegg-teppene sine, helst i alle rom; skjønt, nå må det sies, at langt de fleste moderne hjem har fjernet teppene på kjøkkenet, bad og do – de fleste. Jeg så ikke på noen med vegg-til-vegg-teppe på kjøkkenet, men Ingrid-Elins første leilighet her hadde det …

Utsikta frå soveromsvindauget vårt i retning av Oilthigh Ghlaschu. I bakgrunna er to verna industrikonstruksjonar, frå tida då gassutbygginga tok til i viktoriatida, viss eg hugsar rett.

Leiligheta vi har fått oss er i Anniesland, som er nordvest for universitetet. Vi har fått oss juletre (skotsk furu, intet mindre!) og julelys, og har laget en del julepynt sjøl. Veldig mange nødvendigheter manglet her, selv om leiligheta var avertert som fullt møblert. Heldigvis er det slik her i Skottland, at langt de fleste kjører leieforholdet gjennom et byrå. Det har sine fordeler i form av at ting blir veldig ryddig, men samtidig er det et satans til byråkrati man må gjennom, og når man kommer som utlending, tar ting veldig lang tid. Vi stilte med garanti fra banken vår, men det kunne ikke godtas, fordi det ikke var en britisk bank. Hvis du kjenner noen når du skal flytte til Storbritannia, be om å få dem til å stille som garantist for deg; det gjør alt mye, mye enklere, og det får ting til å gå mye, mye fortere.

Nå er jeg kommet i gang med det jeg faktisk er her for: å studere og undervise i klassiske fag. Jeg har begynt å lære meg gammelgresk, så forvent at det kommer ultranerdete ting på bloggen min igjen, der jeg bruker bloggen til å skrive meg gjennom akademiske utfordringer jeg har. Noen synes slikt er interessant å lese, andre ikke, men nå har jeg nå bloggen min først og fremst for min egen del. Jeg håper også å få skrevet en del om rollespill igjen. Jeg har aldri fått svar fra Kenzer og kompani på hvorvidt jeg kan skrive om reglene slik jeg ønsker, så jeg skal purre på igjen og prøve å få ordnet det; Hackmaster er et glimrende rollespillsystem, og jeg savner virkelig både å spille det, lede det og ikke minst å skrive om det og andre rollespillinteresser.

Jeg tror dette året blir bra. Jeg er faktisk optimistisk nå, og det er en følelse jeg ikke har hatt på en del år. Jeg har fått hyggelige hilsninger fra Hanne og gjengen, og det er godt å høre at partiet har det fint. Dessverre har jeg ikke fått begynt å trene selv her (for alt har vært stengt …), men nå må man kan man jo faktisk håpe og tro på at det sakte men sikkert endrer seg, nå som vaksinene kommer. Og så kom det en ny, supersmittsom variant av viruset. Vi får se hva som skjer. I alle fulle fall: Jeg er på plass og gleder gruer grugler meg til å endelig begynne å forske, undervise og i det hele tatt leve livet som akademiker. Jeg hadde nå tenkt meg en akademiker, da … Det har han fått seg!