Jeg skal benytte anledninga, siden dette er min egen blogg, til å legge ut ei bildesamling av de bildene jeg er med på fra graderinga i Alta. Det kommer kanskje ei bildesamling seinere, dersom jeg skulle finne det, fra regionsmesterskapet i Målselv også. Bildesamlingene er å finne på Alta taekwon-do-klubbs hjemmeside.
For kort tid siden skrev jeg om skriftligeksamenen min i ex. phil., og i dag hadde jeg muntligeksamen. Egentlig burde jeg lese på eksamen til i morgen nå, men jeg trenger å få det ut av systemet så jeg greier å konsentrere meg videre.
Jeg sov dårlig i natt; jeg tror jeg var våken fra ca. tre til seks, men de siste to timene sov jeg nokså greit. Jeg kom meg opp, tuslet på badet og tok meg en dusjet, og nybarbert og velduftende tok jeg på meg den grå dressbuksa, ei burgunderrød skjorte og et skråstripete slips. Jeg synes det var godt å gjøre seg litt ordentlig før jeg skulle av gårde. Jeg laget meg en god frokost, leste litt videre samtidig (Descartes), og dro til universitetet klokka kvart på ti; eksamen skulle starte elleve. På uni, etter å ha funnet ut hvor eksamen skulle være (det viste seg å være i undervisningsrommet vårt) traff jeg på en kar fra Alta som kjente meg igjen fra samlinga med masteren, og vi snakket litt om hvordan det gikk med lesinga, hvordan det gikk med treninga, og planene hans for videre gradering. Så tuslet han bort til noen kjente, jeg leste litt videre, og gikk så ned på Imladris, hvor jeg ble sittende å prate med Kim André om hvordan Aristoteles’ filosofis konklusjoner hadde vært hvis han hadde hatt tilgang på den kunnskapen vi har i dag. Premisset jeg la frem, er at siden metoden er god, ville en endring av forutsetningen ført til nye konklusjoner; Kim mente at metoden og forutsetningen begge var god, så han ville ikke endret på noe. Diskusjonen var interessant og fruktbar.
Så var det på tide å gå opp. Jeg kom inn, leverte fra meg boka til ham, og ble gitt plass ved bordet. De kommenterte først oppgaven min, og mente den var interessant lesing – de likte den – og nevnte at jeg hadde tatt opp både Aristoteles, utilitarismen og Kant. Første spørsmål kom, og det var om jeg kunne si litt om Platon, hvorpå jeg repliserte om de var ute etter idélæra, som ble bekreftet, og jeg snakket om læra hans, først med eksemplene om et tres refleksjon i vannet; deretter en sirkel i sanda – et vognhjul – den matematiske definisjonen av en sirkel – idéen sirkel; for så å fortelle hulelignelsen og trekke sammenligninger til Sokrates og The Matrix-trilogien (og benevnte skipskapteinene nærmest som Sokrates-er reisende rundt og opplyse folk). Deretter ble jeg spurt om å forklare hvilke endringer som kommer med Aristoteles’ tenkning, og jeg la ut i det vide og brede om form og stoff, om sjelene, om hvordan form og stoff er sammenknyttet og hvordan sjela dermed dør med stoffet. Etter det ble jeg spurt litt om Kants etikk; hva den gikk ut på. Jeg måtte tenke meg litt om, men kom raskt til svaret pliktetikk, og de ba meg om å utdype hva det gikk ut på. Den rette handlinga var selvfølgelig svaret, og jeg kom med noen eksempler på hva det kunne være. Spørsmålet videre var hvor den rette handlinga, plikten, kom fra. Selv om Kant mener det kommer fra inni oss, kommenterte jeg at jeg mente Freud hadde et viktig poeng med å koble inn superegoet også. «Men dette er ikke hva Kant mener.» «Nei, det er det ikke; men jeg er uenig med Kant.» Det så ut til å score godt. Videre snakket jeg litt om hvordan det kan være komplisert å se forskjellen på utilitarisme og pliktetikk til tider, når man tar de mer ekstreme eksemplene; dette da med bakgrunn i det kategoriske imperativ.
De var meget fornøyde, og etter å ha vært ute ei lita stund, ble jeg tatt med inn igjen, satt ned ved bordet, og fikk vite at jeg hadde fått karakteren A!
Nå har jeg kommet hjem igjen, og skal gjøre meg klar til eksamen i morgen i HIS-1002, hvis det blir, da. Vi har fått e-post fra universitetsdirektøren om at det muligens blir streik fra i morgen. Vi får se hva som skjer, for uansett må vi møte opp på eksamensstedet til rett tid.
Det er fryktelig, fryktelig lenge siden sist jeg skrev noe videre – gjorde noe videre – med taekwon-do-terminologi-prosjektet mitt; den gamle posten er fortsatt åpen for de som ønsker å se den. Men nå skjer det endelig en utvikling. Etter å tidligere denne våren ha meldt meg på koreanskkurs på universitetet, har jeg fått tilbake litt av gløden jeg hadde, og jeg har nå hatt en, synes jeg, fin utvikling mot målet mitt: en fullstendig revidering* av taekwon-do-terminologien. Jeg er nå ferdig med samtlige ord fra 10., 9. og 8. geup-pensumet; lista er nå på 139 oppslagsord.
* Med revidering mener jeg vel å merke korrigering av skrivemåten. Hvilke ord grand master general Choi valgte som tekniske fagord tar jeg for gitt å være en pen blanding av tradisjon, teknisk innsikt og gjennomtenkthet (der nye ord ble skapt); dette har jeg naturligvis ingen planer om å en gang foreslå å endre. Det som derimot bør endres, er hvordan vi skriver terminologien vår, for som veileder til uttale er den bare forvirrende. Jeg regner med Choi hadde et engelsktalende publikum i mente da han skrev romaniseringa av ordene, ettersom leksikonet er skrevet på engelsk. En med god forståelse for engelsk fonologi, greier å få en nokså god tilnærming til uttalen, men det er for alle som ikke har engelsk som morsmål (eller ikke har en bedre-enn-vanlig-skoleengelsk-forståelse av fonologien) mer forvirrende enn til hjelp. Språkforskere har utviklet flere gode metoder for å romanisere koreansk, for eksempel McCune-Reischauer, Yale eller den nå offisielle reviderte romaniseringen som foretrekkes (i Nord-Korea: påbys) av myndighetene i de respektive landene. Det virker på meg, etterhvert som jeg har gått i dybden på romaniseringen, at den har vært basert dels på McCune-Reischauer, men med alle spesialtegn fjernet, og dels på amerikansk lydlære.
Nedenfor kan du se hvordan det går med letinga mi. Ikke alle ord er like greie å få rede på, og de gangene hele oppslagsordet er usikkert, er det markert med ei stjerne i forkant av ordet. De gangene bare deler av oppslagsordet er usikkert, er det markert med ei stjerne. Til høyre er et par bilder som viser hvordan det går så langt.
Denne helga var det tur til Alta. Master Per Andresen skulle komme oppover for første gang på årevis, og det var duket for ei helt spesiell helg. Kjersti og jeg bestilte hotellrom på Thon Hotel Alta, og vi startet fra Utsikten klokka kvart over ti for å få levert Kjerstis eksamen i klimaforskning, for deretter å plukke opp Audun og Michael. Det ble litt sein avgang videre, men til slutt, ca. halv tolv, kom vi oss av gårde fra Tromsø. Uheldigvis viste det seg at den første ferga hadde en lang pause midt på dagen, så vi ble nærmere en halvannen time senere enn hva jeg hadde håpet på. Det ble en ganske så stressende tur videre mot Alta, men vi kom frem ca. tre kvarter før graderinga startet.
Jeg har ingen postbare bilder fra graderinga enda, men når Alta eller Tromsø TKD legger ut, skal jeg lime inn bilder her (når jeg orker). Bilder fra graderinga kan sees i denne posten.
Graderinga gikk bra! Jeg fikk beskjed om at jeg hadde trykk i det jeg gikk, til tross for størrelsen min, og master Andresen var spesielt fornøyd med hvordan jeg gjennomførte stegsparring og selvforsvar. Det jeg må øve på, er å ikke stå så høyt når jeg pivoterer (hælen skal bare så vidt være over gulvet), jeg må lukke hofta litt når jeg sparker 옆 차 지르기 (gjennomtrengende sidespark) med høyre fot og jeg må være flinkere å føre hendene godt bak for å få mer kraft i håndteknikkene. Det var vel egentlig ganske mye, eller? Som trøst viste det seg at det sistnevnte gjaldt alle sammen i større eller mindre grad, inkludert han som gikk opp til fjerdedan (Hans-Tore – hurra for ham!), så det kunne virke som vi har et nordnorsk problem.
Vi dro tidlig fra middagen. Jeg var ganske sliten, på flere måter, og det var godt å kunne trekke seg tilbake til rommet vårt og slappe av. Senga var herlig, rommet var fint og flott, og vi sovnet i grunn nokså fort.
Etter en slik dag burde jeg være kjempglad og strålende fornøyd. I stedet var jeg utmattet i hodet av tankene om alle de tingene som ikke fungerte. Jeg slet på teorien (jeg ble spurt om historia til 의암 틀, og greide å lire ut av meg det meste, men klarte ikke å komme på navnet hans (손병희 – Son Byeong-hui – i boka skrevet Son Byong Hi) riktig (jeg sa Son Chong-hi), og navneendringen fra 동학 til 천도교 (i boka skrevet Chondo-kyo, men det riktige er Cheondo-gyo) lå også langt inne (jeg tror jeg sa Chondo-kyo feil). I tillegg var jeg så nervøs av å ikke greie å stotre frem svarene, at jeg ikke greide å roe pusten, så jeg hørtes sikkert ut som en hyperventilerende astmatiker. Navnene på treffpunkt derimot var ikke noe problem, ei heller riktig benevning av høyden på de omvendte svingsparkene (to middels i begynnelsen av mønsteret, to høye på slutten). Men jeg greide ikke å få 계백 틀 ut av hodet da jeg ble spurt om hvilke fortsettende bevegelser som er i 의암 틀, som selvfølgelig skal være kyocha joomok nolloo makgi til sonkal chookyo makgi; jeg klarte selvfølgelig ikke å komme på noe annet enn palmok chookyo makgi til palmok najunde makgi. Aldri har jeg hatt så dårlig teori. Men jeg kom meg da gjennom den. Karakteren tror jeg ble 67.
Dagen etter var det treningssamling med master Andresen VIII dan. Vi fikk ei knalloppvarming av den gode, gamle master-sorten, med først litt tøy og bøy, deretter litt grunnteknikk, litt spark, litt armhevinger, masser av 앞 차 올리기 og alt det vi som har trent noen ganger med ham liker og er blitt vant til. Vi ble mildt sagt svett, klar, glad og slitne.
Den gledelige overraskelsen vi etter hvert skulle få, var at det ble satt av tid til en grundig gjennomgang av samtlige mønster fra 천지 틀 til 주체 틀. Det ble i tillegg tid til énsteg fri-sparring. Etter endt trening var det hjem, dusje og ordne seg for så å møtes til stor fellesmiddag på Rica. Igjen la vi oss tidlig.
Dagen etter var det sabeomnim Kent-Tore Skagen V dan som var ansvarlig for treninga, og denne dagen var satt av til frisparring. Sabeomnim Skagen underviste utelukkende oppgave- og teknikksparring, mest det første, så utbyttet av dagen ble så absolutt maksimalt. Mot slutten av økta, fra ett til to, fikk vi andredanene ei ny mønsterøkt med sabeomnim Paul Mathiassen IV dan, der vi nok en gang trente mønstrene sakte og rolig, enkel telling, og fikk tid til å spørre om hver enkelt teknikk etter behov.
Helga ble helt klart en suksess. Etter en god dusj satte vi oss i bilen igjen og satte nesa hjemover, og vi var tilbake i Tromsø i titida på kvelden. Det var godt å få lagt seg til å sove da, etter å ha tilbakelagt til sammen 593 km i bil og to timer på ferge i løpet av helga.
For et par dager siden fullførte jeg endelig hjemmeeksamenen i ex. phil., og jeg valgte å skrive om dyr og etikk. Dersom du skulle ha interesse av å lese teksten, kan den fritt lastes ned som pdf fra Google Docs. Dersom den av en eller annen grunn skulle være interessant å bruke, ber jeg naturligvis om at du behørig krediterer meg. For ordens skyld, her er problemstillinga mi:
FIL-0700: examen philosophicum (tromsøvarianten)
Hjemmeeksamen, gruppe ØK-52, v/professor Dag Andersson
Dyr og etikk
Tor-Ivar Krogsæter
Universitetet i Tromsø, 3. mai 2012
Innledning
Vi mennesker har tradisjon for å tenke på verden som befolket av oss menneskene i første rekke, og dyrene i andre rekke, 1 2 og få skulle vel finne på å reagere dersom man sa at vi har rett til å bestemme over dyrene. Hvorfor vi gjør dette har vi begrunnet både gjennom religion (Bibelen (1. Mos. 1:26 og 28)) og gjennom sekulær filosofisk tenkning (f. eks. Aristoteles’ tanker om mennesket som det eneste rasjonelle vesenet).
I denne oppgaven ønsker jeg å belyse dette og se hvilke konsekvenser det har. For å få en strukturert oversikt, skal jeg først se på noen sentrale teoriers konsekvens for menneske–dyr-synet vårt, for deretter å se på om vi har et tilstrekkelig nyansert moralsyn hva angår dyrene, og hvilke endringer vi eventuelt bør søke å gjøre. Avslutningsvis håper jeg å kunne svare på om dyr bør inkluderes i det moralske fellesskapet vårt.
1 Denne begrepsbruken er problematisk, så for ordens skyld vil jeg påpeke at jeg, når jeg bruker ordet «menneske», mener «dyr som er menneske», mens ordet «dyr» skal forstås som «dyr som ikke er menneske».
2 R&R, s. 138: «Helt fra oldtiden har mennesket betraktet seg selv som vesensforskjellig fra alle andre skapninger (…) og også bedre.» (R&R = Rachels, James & Rachels, Stuart: Moralfilosofiens elementer, Fagbokforlaget, 2007/2010; oversatt av Ane Sjøbu og bearbeidet av Atle Måseide.)
Dette resymeet ble skrevet for min egen del, for at jeg bedre skal huske programmet mitt, og er nok sannsynligvis ikke spesielt interessant å lese. Siden jeg ikke husker hele programmet, stopper posten midtveis, og må fullføres etter treninga i morgen, lørdag, der vi skal repetere det. Etter en repetisjon av programmet på fritreninga nå i dag, kan jeg nå presentere det i skriftlig form fra begynnelse til slutt.
Master Andresen kommer til Alta 12.–13. mai, og da blir det arrangert sortbeltegradering. Siden jeg ikke har gått opp til ny grad siden jeg tok II dan i Molde for fire år siden, er det virkelig på høy tid at jeg tar en delgrad. I den anledning hadde jeg ei økt sammen med Michael og Anders på torsdag, samme dag som jeg leverte inn
Grunnen til at jeg samlet de to, er at jeg skal ha selvforsvar mot to motstandere, og siden vi fikk vite at det ikke blir lagt ut matter, ønsker jeg å heller forberede selvforsvarsprogrammet mitt i stedet for å improvisere det; det er litt større risiko involvert når man driver på med folk man ikke kjenner og også når det skal gjøres på parkett.
Vi startet med at Michael sto foran meg til høyre og Anders bak meg. Anders angriper meg bakfra ved å gripe håret mitt, mens Michael angriper meg med et spark mot magen som jeg blokkerer; Anders legger meg ned ved hjelp av håret mitt og Michael setter seg over meg klar til å kvele. Fra den posisjonen låser jeg Michaels venstrefot med foten min, løfter høyre hofte opp og hiver ham over, hvorpå jeg sparker til ham med høyre fot. Dette etterfølges av et spark mot hodet til Anders med samme fot. Jeg setter så foten mot albuen hans og frigjør hånda mi med et sidespark, gjør en rotasjon på ryggen for å komme meg opp, og bruker venstre hånd til å rulle ham over og felle ham. Jeg avslutter sekvensen med å kontre i magen hans.
Michael har selvfølgelig kommet seg opp, og jeg manøvrerer meg vekk fra Anders. Han angriper meg med et svingslag som jeg møter med ei blokk; armen hans gripes og jeg går under den mens jeg griper tak. Posisjonen han blir stående i er ganske smertefull på grunn av vinkelen skuldra får, så fellinga gjøres problemfritt. Jeg avslutter Michael med en armlås (armbar).
Etter dette snur jeg og går fra dem; begge liggende på gulvet utgjør de jo ikke lenger noen fare. Anders reiser seg da og kommer og holder meg bakfra over begge armene. Jeg tramper ham på venstre fot, sparker ham i høyre lår, bruker det til å komme meg løs under armene hans, sparker ham i magen og legger så høyre fot over nakken hans og bruker den til lå felle ham i en rotasjon.
Michael kommer så, og en kort boksesekvens innledes, der jeg slår unna armene hans, for så å trekke meg bak i det et svingslag kommer. Ham stående åpen på venstre side, slår jeg ham med
Siden Anders kommer nå, må jeg trekke meg bak. Han hjelper Michael opp, og de stormer begge fram og får tak i begge armene mine. Michael sparker et svingspark mot magen min som jeg blokkerer ved å bøye meg ned og sette venstre arm imot; Anders følger på med et svingslag mot hodet som jeg dukker unna. Jeg sparker et
Begge to kommer mot meg nå, så jeg forflytter meg mot høyre slik at jeg får dem mer på linje. Michael angriper meg med et venstre utoverslag med
Anders kommer så mot meg boksende. Jeg flytter hendene opp i en guard rundt hodet og beveger meg mot ham. Han kommer med et knespark som jeg stopper med X-underarm, og han følger på med kvelertak. Jeg kommer meg ut av kvelertaket ved å slå ned venstrearmen hans og så felle ham, dette gjort på forskjellige måter avhengig av hvilket underlag vi har og hvordan Anders’ form er.
Jeg har ikke skrevet alt som er relevant for innføringa av systemet her, bare de viktigste poengene. Dersom du ønsker å lese hele regelsettet, anbefaler jeg at du tar en tur innom The d20 System Resource Document og leser gjennom det som står der.
Ingen ting gjør en spiller mer redd når man spiller rollespill enn tanken på at karakteren kan dø. I mange spill finnes det muligheter til å vekke karakteren til live, men det er som regel svært dyrt, og med mindre helbrederen har tilgang på de aller sterkeste magiene, straffes karakteren med lavere nivå, mindre erfaringspoeng og må i det hele tatt slite litt for å komme tilbake til nivået man var på før ulykka skjedde.
Men alt dette er en bra ting! Det gjør at spilleren er på tå hev og ikke blir makthungrig, overivrig og dumdristig. Det finnes like mange systemer for å representere helse som det fins rollespillsystemer – kanskje enda flere – og i D&D er det
«It is quite unreasonable to assume that as a character gains levels of ability in his or her class that a corresponding gain in actual ability to sustain physical damage takes place… Why then the increase in hit points? Because these reflect both the actual physical ability of the character to withstand damage—as indicated by constitution bonuses—and a commensurate increase in such areas as skill in combat and similar life-or-death situations… Each hit scored upon the character does only a small amount of actual physical harm—the sword thrust that would have run a 1st level fighter through the heart merely grazes the character due to the fighter’s exceptional skill, luck, and sixth sense ability which caused movement to avoid the attack at just the right moment.»
Dette systemet blir dessverre svært kunstig etter hvert. Kritiske treff skal representere angrep som treffer vitale områder. Meningen med dem blir i grunn borte, når det ikke har noen som helst effekt på karakteren, annet enn at vedkommende mister en ørliten brøkdel av helsa si.
Det er her
For å demme opp for dette får alle monster som har en brøk-CR økt brøken med ett trinn, så CR ½ blir i stedet CR 1, og CR ⅓ blir CR ½; i tillegg skal de største monstrene (G og C) justeres opp ett nivå. Spillerne får med andre ord en adekvat belønning for at spillet gjøres vanskeligere. Det andre som gjøres, er å endre måten kritisk skade virker på.
Kritisk skade går som nevnt direkte på skadepoengene, og siden de sjelden er mer enn 18, ville multiplisering av skaden vært umiddelbart dødelig stort sett hver gang. Derfor fjernes multipliseringen av kritisk skade, og våpen som har en høy multiplikator får i stedet utvidet trusselrekkevidde. Dette kan listes opp slik:
Når en karakter blir skadet og truslene fortsatt venter, må man ty til magisk helbredelse. Dette fungerer stort sett som før, men med et par unntak. Dersom magien gir et x antall terninger + kasterens nivå i helse (f. eks. Cure light wounds), blir terningverdien helbredelse av livskrafta, mens kasternivået blir helbreding av skader. Dersom magien i stedet gir et fiksert antall helsepoeng tilbake, slik eksempelvis Heal gjør, helbredes først skaden og deretter livskrafta.
Når det gjelder naturlig helbredelse, fungerer det slik: Karakteren får tilbake livskraft (vitalitet) tilsvarende ett poeng per karakternivå per time. Dette virker med andre ord på samme måte som helbredelse av ikke-dødelig skade i det ordinære systemet. Skader, derimot, tar atskillig lengre tid å helbredes, og returneres med ett poeng per karakternivå per døgn. Dersom man stelles og passes på av noen derimot (en annen karakter kaster terningen for å se om han greier å gi førstehjelp og assistere helingsprosessen (Heal) mot en DC på 15; dette pågår over et helt døgn av gangen) helbredes både skader og vitalitet dobbelt så raskt. Man får også tilbake det dobbelte antall skadepoeng dersom man hviler uavbrutt i 24 timer.
Dersom man i løpet av prosessen med naturlig helbredelse får noen avbrudd av betydning, f. eks. ved at man vekkes opp av angripende monster mens man hviler/sover, får man ikke tilbake noen skadepoeng i det hele tatt.
Før eller senere kommer øyeblikket ingen spillere ønsker for karakteren sin: livstruende skade. Man kan aldri få mindre enn 0 i skadepoeng. Når skadepoengene er lik 0, kaster spilleren umiddelbart en fortitude save med en DC på 15, og hvis den feiles faller man om bevisstløs og døende; klarer man den er man disabled. Hvis man ikke klarte den gjøres en fortitude save med en DC på 10 + 1 per runde:
Spillerne blir erfaringsmessig mye mer på tå hev. Trusselen er stadig mer overhengende, så de blir nødt til å tenke mer taktisk for å overleve og jobbe sammen for å nå de felles målene de måtte ha. Erfaringen min etter å ha tatt i bruk systemet er en økt spilleglede, ettersom følelsen av suksess smaker desto bedre.
