Nå skal jeg banne i kirka. Jeg søkte på klipp av Ronnie Tutt, trommisen som Elvis hadde med seg på 70-tallet, og fant Drummerworld. Jeg fant et lengre klipp med ham, introdusert av kongen selv, og det var ganske kult. Men så begynte jeg å se litt mer på hva som var på siden, og fant et virkelig mesterlig utført stykke musikk. I 1989 ble det holdt en minnekonsert i Los Angeles for Buddy Rich, og karene Steve Gadd, Dave Weckl og Vinnie Colaiuta fremførte det som har blitt kalt “The Big Showdown”.
Etter dette satte jeg meg ned og søkte på Lars Ulrich. Han står selvfølgelig listet opp der, han også, og med noen morsomme bilder.
Så fant jeg en trommesolo med ham på YouTube, og det ble en gedigen skuffelse. Det er kult nok—det er jo hardt og alt det der—men teknisk er det ikke i nærheten av hva mange andre trommiser leverer. Ja, jeg vet jeg banner i kjerka nå, men se og hør på “The Big Showdown” og sammenlign med klippet nedenfor, så er du nok enig.
Men fri og bevare, jeg digger Ulrich. Han er en del av metallicasjela, men jeg må nok innrømme at det fins trommiser som er dyktigere.
Høyt og hardt, men u-tekniskt i forhold til "The Big Showdown" for all del. Derfor må jeg må si meg helt enig! De 3 gutta (eller mennene) imponerte meg stort. La du merke til hvordan de levde seg inn i rollen som musiker der og da på alle mulige måter? Fantastiskt!
SvarSlettDet som er dealen med Ulrich er at han har gitt Metallica en forholdsvis spesiell lyd med sin rett-fra-hertet, improviserte og røffe trommestil.
Siden helt i begynelsen av da jeg startet å interessere meg for metal, særlig Metallica og Sonata Arctica, har Ulrich og ikke minst resten av bandet vært en inspirasjonskilde for meg mange ganger. Lars har en utstråling på scenen som for meg viser hvor glad han er i bandet sitt og generelt sett, musikk.
Slik føler jeg det også hver gang jeg hører på Metallica og annen musikk som treffer hjertet. Det er beroligende, godt, hardt og høyt. Akkurat som Ulrich's tromme-egenskaper :)
Jomrat Ulrich.
Jeg synes du svarer godt for deg. Også jeg liker Ulrichs måte å spille på, som jeg også skriver. Han er helt i rollen sin som ballhard trommis, og jeg liker det. Jeg liker måten din å si det på: “Det er beroligende, godt, hardt og høyt.” Vi metallfolk er litt spesielle, for vi er vel de eneste som kunne ha lagt oss til å sove med et lyd- og støynivå som en stridsvogn, rumlende inn i øregangene våre.
SvarSlett