For ei god stund siden, presenterte jeg ei skrift jeg lagde til Imladris; skrifta fikk navnet Schwabacher mollis: myk Schwabacher. Skrifta har blitt brukt til mye rart, blant annet til å navngi Imladris’ bokhylle, som styret erklærte et eget kongerike som skulle forholde seg til Imladris slik Tibet forholder seg til Kina (sitert etter hukommelsen fra styrevedtaket). Det skulle innsettes en egen regent, som skulle navngi dette nye riket, og rikets navn ble Sudetenland. (Ja, uten tødler – det er viktig! Forklaringa kommer lenger ned.) Vi syntes det var kjempeartig, og slik ble det. Men … ikke nå lenger.
Hva driver jeg med her? Sprer jeg nazipropaganda? Synes jeg det er artig å være nesten-nazist? Åpenbart ikke. For å forstå humoren, derimot, kreves litt historisk bakgrunnskunnskap.
Om Schwabacher, jødeskrift og Hitlers dekret
Schwabacher er en svært rund form for gotisk skrift mens tekstur er en svær skarp form; fraktur står som et mellomledd mellom disse. For de fleste i dag, derimot, som ikke er vant til å se disse, framstår nok alle tre variantene som mye det samme: ganske enkelt gotisk skrift. Denne skrifta ble etterhvert forbundet med den tyske, nazistiske staten, men skrifta har ei langt mer interessant historie enn bare dette ene, grufulle kapitlet. Her fra SNL:
Bak skriften står den tysk-romersk[e] keiser Maximilian 1 av Habsburg (1459–1519). Han ønsket å få laget en trykkskrift av den formelle håndskriften som ble brukt i hans kanselli, en elegant form for bastarda som gikk under navnet Kanzlei. En forløper for frakturen ble benyttet i Maximilians store heltedikt Teuerdank, som ble trykt i 1517 og som beskriver keiserens frierferd til Maria av Burgund. En fullverdig versjon ble skåret i flere størrelser av treskjæreren Hieronimus Andrea og ble første gang benyttet av Maximilians hoffboktrykker Hans Schönsperger i 1520.
I Tyskland ble frakturen et nasjonalt idiom, særlig under isolasjonen under Weimarrepublikken, og senere under nazismen på 1930-tallet. Men 3. januar 1941 sendte Hitler ut et dekret som erklærte frakturen som «Schwabacher Judenlettern» og gjorde slutt på frakturen som tysk nasjonalskrift.
Store norske leksikon: fraktur (skrift)
Hitler hadde et problematisk forhold til egen historie. I det velkjente rundskrivet ble den såkalte jødeskrifta forbudt. Men hva var denne jødeskrifta? Mange er ikke klar over nettopp det som står over, at det han faktisk erklærte å være jødeskrift, er nettopp den skrifta de fleste forbinder med datidas Tyskland:
Der Stellvertreter des Führers
München 33, den
Braunes HausStabsleiter
z.Zt. Obersalzberg, den 3. 1. 1941Rundschreiben
(Nicht zur Veröffentlichung).
Zur allgemeinen Beachtung teile ich im Auftrage des Führers mit:
Die sogenannte gotische Schrift als eine deutsche Schrift anzusehen oder zu bezeichnen ist falsch. In Wirklichkeit besteht die sogenannte gotische Schrift aus Schwabacher Judenlettern. Genau, wie sie sich später in den Besitz der Zeitungen setzten, setzten sich die in Deutschland ansässigen Juden bei Einführung des Buchdrucks in den Besitz der Buchdruckereien und dadurch kam es in Deutschland zu der starken Einführung der Schwabacher Judenlettern.
Am heutigen Tage hat der Führer in einer Besprechung mit Herrn Reichsleiter Amann und Herrn Buchdruckereibesitzer Adolf Müller entschieden, das die Antiquaschrift künftig als Normal-Schrift zu bezeichnen sei. Nach und nach sollten sämtliche Druckerzeugnisse aus dieser Normal-Schrift umgestellt werden. Sobald dies schulbuchmässig möglig ist, wird in der Dorfschulen und Volksschulen nur mehr die Normal-Schrift gelehrt werden.
Die Verwendung der Schwabacher Judenlettern durch Behörden wird künftig unterbleiben; Ernennungsurkunden für Beamte, Strassenschilder u.dergl. werden künftig nur mehr in Normal-Schrift gefertigt werden.
Im Auftrage des Führers wird Herr Reichsleiter Amann zunächst jene Zeitungen und Zeitschriften die bereits eine Auslandsverbreitung haben, oder deren Auslandsverbreitung erwünscht ist, auf Normal-Schrift umstellen.
gez. M. Bormann
Førerens stedfortreder
München 33, det
Brune husStabsleder
for tida Obersalzberg, den 3.1.1941Rundskriv
(Ikke til offentliggjøring).
Til allmenn oppmerksomhet deler jeg på vegne av Føreren dette:
Å anse eller betegne den såkalte gotiske skrifta som ei tysk skrift er uriktig/svikefullt. I virkeligheta består den såkalte gotiske skrifta av Schwabach-jødebokstaver. Akkurat slik de seinere satte seg i besittelse av avisene, satte jødene som bodde i Tyskland seg, ved innføring av boktrykking, i besittelse av boktrykkeriene, og gjennom det kom man i Tyskland til den sterke innføringa av Schwabach-jødebokstavene.
På denne dagen har Føreren i et møte med herr riksleder Amann og herr boktrykkerieier Adolf Müller bestemt at antikvaskriften i det kommende skal omtales som normalskrift. Trinnvis skal samtlige trykksaker bli omstilt til denne normalskrifta. Så snart som dette er mulig skolebokmessig, skal kun normalskrift bli lært i bygdeskolen og folkeskolen.
Bruken av Schwabach-jødebokstaver gjennom myndighetene blir i det kommende å utebli; utnevnelsesbrev for embetsmenn, gateskilt og annet blir i det kommende kun å bli utferdiget i normalskrift.
På Førerens oppdrag kommer videre herr riksleder Amann til å omstille samtlige aviser og tidsskrift som er klare for utenlandsspredning eller hvis utenlandsspredning ønsker, til normalskrift.
Sign. M. Bormann
Med andre ord: Den skrifta mange, kanskje de fleste i dag, forbinder med nazi-Tyskland, ble faktisk forbudt av Hitler. Begrunnelsen hans var at jødene hadde infiltrert boktrykkerkunsten allerede fra da den ble innført og slik fått etablert den såkalte jødeskrifta si; derfor måtte den bort. Han var utrolig nok ikke alene om å mene dette.
Norge og jødehat
Er vi så mye bedre? Glem ikke at den opprinnelige teksten til Grunnloven hadde den beryktede jødeparagrafen. Og jødeparagrafen var ikke bortgjemt i de siste hundre-og-noe-nummererte paragrafene som ingen husker; jødeparagrafen var paragraf 2 – to! Ordlyden var klinkende klar:
Den evangelisſ-lutterſke Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende ſig til den, ere forpligtede til at opdrage ſine Børn i ſamme. Jeſuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
Jusleksikonet forteller følgende:
I Konstitusjonskomiteens innstilling om saken i 1842 ble det oversatt og sitert fra et tysk konversasjonsleksikon som brakte en lite smigrende omtale av Norges holdning til jødene:
Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.
Vi var ikke noe særlig bedre; vi gjør klokt i å huske det.
Imladris og jødeskrift
Så hva i all verden har dette å gjøre med Imladris? Vel, en liten historietime til følger med på lasset. Som nevnt innledningsvis, fikk riket bokhylla navnet Sudetenland. Det er åpenbart at dette er et hint til tyskernes Südetenland (med tødler). Hva var Südetenland? Kort forklart var det landområdet som nazistene inkluderte i livsrommet sitt: Tyskere som bodde i vestre og nordre deler av dagens Tsjekkia, ble innlemmet i det som på tysk fikk navnet Südetenland, på norsk kalt Sudetlandet. Etter krigen ble sudettyskerne fordrevet, som medførte et anstrengt forhold mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, men dette ble utbedret gjennom samarbeidsavtaler mellom de to nasjonene, senere fornyet mellom Tyskland og Tsjekkia i 1997; i denne påtok den tyske siden seg ansvar for fortidens hendelser
og Tsjekkia beklaget hendelsene under fordrivelsen av sudettyskerne.
(Se Store norske leksikon: Sudetlandet.)
Navneskiltet vårt tok det ett steg lengre. Ikke bare forvrengte vi navnet på landområdet, men vi skreiv det stolt med Schwabacher. Navnet forvrengte det nazistiske erobringsområdet og teksten representerte det med jødebokstaver. Kan det bli mer sleivsparkende antinazistisk enn det? Dog med danning, naturligvis!
Selvsagt var det en og annen som stusset over det. Er ikke det nazistisk?
Slike spørsmål ga en utmerkede sjanser til å fortelle litt historie, lære bort litt om imperiers grusomhet, og samtidig vise at vi ikke var redde for å være humoristisk respektløse overfor delene av den felleseuropeiske historia vår som ingen av oss er stolte over. Vi må ikke glemme at dette var langt vanligere enn hva folk tror. Langt de fleste som meldte seg til Nasjonal samling, gjorde det fordi de oppriktig trodde de kjempet for landets beste. Mange angret, noen gjorde det ikke, men vi gjør dem og menneskeheta en urett ved å ikke prøve å forstå motivasjonen som lå bak handlinga deres. Et dårlig valg er ikke et ondsinnet valg hvis det var en reelt god hensikt som lå bak.
Dessverre viser det seg at dagens unge, håpefulle tilsynelatende mangler enten kunnskapen, ryggraden eller humoren til å våge å være humoristisk konfronterende. Kongeriket bokhyllas skilt på Imladris skal visst være tatt ned nå, kongeriket bokhylla har fått nytt navn, og alt er så fint og flott og uskyldig. Ja, ja, man skal ikke gråte over spilte melkerasjoner.
