Samandrag kap. 1 av Georges Minois’ Histoire du suicide

Ei svært sentral bok i arbeidet mitt vidare, er Georges Minois’ Histoire du suicide: La société face à la mort volontaire, utgjeven av Libraire Arthème, Fayard 1995. Versjonen eg leser er Johns Hopkins University Press’ 1999-utgjeving på engelsk (ISBN 0-8018-6647-2. No framover tenkte eg det kunne vere til hjelp for meg å gjere som eg har gjort nokre gongar tidlegare: å skrive eit samandrag av det eg har lese. Kanskje det òg kan lære meg og andre noko nytt?

Kleopatra med hoggormen.

Falt i det frie (frå Wikimedia Commons).

Definisjon av mellomalderen

For å forstå mellomalderen er det klokt å ha fått eit solid grep om når og kor antikken slutta: Kva som er slutten på antikken og byrjinga på mellomalderen er avhengig av om ein ser sein­antikken som ein reell tidsepoke. Tidfestinga av sein­antikken er òg eit diskutert tema, så no er kanskje eit godt tidspunkt å ta med korleis eg valde å definere det i teksten eg leverte inn no tidleghaustes, her nedom frå del Ⅰ kapittel 1 ss. 3–4. Og berre for å nemne det, om du skulle ha lyst til å lese teksten, har eg no gjort han tilgjengeleg via Google Disk-en min. Merk at eg har ikkje gjort han fritt tilgjengeleg, så du må be om innsyn for å få lese han. Om du ikkje får svar raskt, send meg ei tekstmelding eller slå på tråden – dei som kjenner meg har nummeret mitt.

The term antiquity, and more precisely late antiqui­ty, describes both temporal and geo­graphical space. It is often seen as synonymous with ‘clas­sical’ or ‘classics’, which can serve as our last for arriving at a definition.⁶ Geo­graphical­ly, ‘antiqui­ty’ is most commonly ascribed to the area encom­passing the city states of Greece, and then later that which would encompass the Roman Empire. Temporally, it generally refers ‘to the art and literature of 5th- and 4th century BC Athens and of late republican and Augustan Rome.’⁷ This does not work well, though, as there clearly is a continuity to see during the principate. For that reason, the definition in The Oxford Dictionary of Late Antiquity assumes the years approximately between 250 and 750 CE.⁸ This is deliberately vague: It starts in the midst of the Crisis of the Third Century and avoids connections to political developments. Another option therefore is to connect societal developments to political ones: The starting year could be the year Diocletian took the throne in 284 CE;⁹ and the end year, as per the ‘long late antiquity’¹⁰, can fruitfully be the year when Charlemagne was made emperor in 800 CE. But for my purposes, politics are secondary: Theology mostly developed independently from politics, and so the ODLA periodisation (250–750 CE) is chosen precisely by virtue of its fluidity.

Fotnotar

6 Incidentally, neither ‘late antiquity’ nor ‘antiquity’ yields hits neither in The Oxford Classical Dictionary nor The Oxford Dictionary of the Classical World.

7 The Oxford Dictionary of the Classical World: ‘classicism’.

8 The Oxford Dictionary of Late Antiquity: front matter.

9 Rebillard 2009.

10 Which has come under scrutiny by recent scholarship. Interesting discussions on the dating of this period includes Arnaldo Marcone’s ‘A Long Late Antiquity?: Considerations on a Controversial Periodization’ and Averil Cameron’s ‘The “Long” Late Antiquity: A Late twentieth-century model’, pp. 165–191 in Classics in progress: Essays on ancient Greece and Rome, editor T. P. Wiseman, Oxford, Oxford University Press, 2002.

Forkortingar

ODLA: The Oxford Dictionary of Late Antiquity, editor: Oliver Nicholson.

Litteratur

Nicholson, Oliver (ed.): The Oxford Dictionary of Late Antiquity, Oxford University Press, published online 2018.

Rebillard, Eric: ‘Roman History: Late Antiquity’, published 14 December 2009 on Oxford Bibliographies.

Robert, John (ed.): The Oxford Dictionary of the Classical World, Oxford University Press, published online 2007.

Whitmarsh, Tim (ed.-in-chief): The Oxford Classical Dictionary, Oxford University Press, online edition. Former editor-in-chief Sander Goldberg.

Med det som bakteppe, kan ein anta mellomalderen for å vere perioden frå omkring det åttande hundreåret (700-talet) til ein gong mellom 1300 og 1500. Renessansen gjorde seg gjeldande frå det femtande hundreåret i Italia, medan han Norden sin del var gjeldande på 1500- og 1600-talet. Ein kan altså seie at når ein tenkjer på sjølvantikken som si eiga greie, er mellomalderen perioden frå rundt midten av 700-talet til omkring slutten av 1500-talet / byrjinga av 1600-talet.

Samandrag av kapittel 1: Sjølvdrap i mellomalderen: nyansar.

Alle umerka referansar er til den engelske hefta utgåva som notert øverst.

Vanlege og ærbare sjølvdrap

Minois innleiar kapittelet med å presentere ei rekkje utdrag frå memoarar, dagbøker og andre dokument, som syner at sjølvdrap var noko alle sosiale lag, menn som kvinnner gjorde. Kort oppsummert for mellomalderen kan ein slå fast at friviljug daude blei sett på som resultatet av diabolsk freisting som kom av fortviling eller galen framferd. (s. 9) Sjølvdrap ble sett på som mord, og straffa deretter, men dommarane vurderte likevel familiane sine omstende og døymde nokre gongar deretter, men i det heile blei det fordømt hardt for å undertrykkje det: liket blei torturert og skjenda slik ein gjorde med mordarar, og deretter henretta. Ja, faktisk, ein henretta lik! Det som er aller viktigast for historikaren og den historiske sosiologen eller antropologen å merkje seg, er at materialet me har tilgjengeleg er alt for sparsommeleg til at ein kan gjere statistiske vurderingar ut frå det, så påstandar som har kome titt og ofte om «sjølvdrapsmaniar» i det og det hundreåret, held ikkje. Materialet me har tyder på at sjølvdrap i mellomalderen skjedde verken hyppigare eller sjeldnare enn i andre periodar: Lovarbeid (geistleg og verdsleg), filosofiske og teologiske arbeid, at krønikarane ikkje verkar nevneverdig overraska når det skjedde, og dessutan alle rettsdokumenta syner alle at sjølvdrap skjedde høvesvis regelmessig.

Katolsk lære dominerte europeisk tankegods i denne perioden. Men sjølv om mellomalderen ikkje er kjent for framståande sjølvdrap som Catō, Seneca og Lucrētia, er det usannsynlig at det ikkje var nokre i det heile. Særleg det høgare sjiktet av samfunnet var sterkt påverka av kristen tanke, og for dei blei krigarkulturen eit alternativ med riddarturneringar, duellar og krig. Det var ikkje utan grunn at kurset eg tok om Jocelin fra Brakelond heitte […]en middelaldermunk beskriver en farlig verden. Dette gav dei høve til å uttrykke aggressive impulsar som ikkje kunne bli retta mot andre i siviliserte samfunn (s. 10). Tilgangen på aggressive arenaar gav mellomalderen sine høgareståande høve til å uttrykkje dette, og ga dermed ha vore med på å redusere tala på dei som faktisk blei omtala som sjølvdrap, ɔ: direkte sjølvdrap, og forteljingane frå historia om soldatar som ofra seg på slagmarka for å ta vare på æra si er mange: jamvel damene kunne gjere dette, så som dronning Margrete frå Provence som ba ein gamal knekt om å kappe hovudet av ho om sarasenarane skulle true med å ta ho. Me har altså mangfaldige forteljingar frå mellomalderen om indirekte krigarsjølvdrap.

Det ein ser tydeleg her er klasseforskjellane som gjer seg gjeldande: Medan aristokraten hadde fleire arenaar der han kunne få utløp for sjølvretta aggresjon, hadde bonden og kramkaren ingen slike arenaar å ty til. Aristokraten tok gjerne livet av seg indirekte for å sleppe å audmjuke seg; bonden og kremmaren tok helst livet av seg direkte med henging eller drukning for å sleppe ut av fattigdom og liding. I sosiologien blir gjerne det første dømet omtala som eit altruistisk sjølvdrap, ɔ: eit sjølvdrap som gagnar andre; det andre dømet blir gjerne omtala som eit egoistisk sjølvdrap, ɔ: for å gagne først og fremst seg sjølv. I mellomalderen sin kristne krigarkultur med riddarlege ideal blei det direkte sjølvdrapet straffa hardt fordi det var ei feig handling, på linje med eit mord: Liket blei torturert og nekta gravlegging i heilag jord, og sjela var evig fordømd; medan det indirekte sjølvdrapet, det som blei sett på som ei handling gjort til beste for andre, blei omtala som modig, i medhald av riddarleg ære og omtala som eit døme på usvikeleg tru som førte til martyrium.

Sjølvdrap i litteraturen

Ein ser den same dikotomien i litteraturen: nokre lovprisar sjølvdrapet, andre fordømer det etter kristne prinsipp. Katolsk lære blir lett tydd til for å hindre at ein fell under, medan ein i forteljinga om Lancelot har både prestar og jomfrua i vatnet som staggar han. (Og her kom Yngvild med nok ei rekkje gullkorn, ɔ: forslag til kva ho kunne heite: Semiakvatisk tøtte (her hadde eg ville sagt «halvakvatisk»); Fuktig fnask; Plaskepiken. Eg held ein knapp på «Plaskepiken».) I teateret fekk ein høyre kyrkja sitt moralske syn, og Judas, Herodes og Pontius Pilatus var fast figurar som synte sjølvdrap som moralsk forkvakla.

Dådsviser (chansons de geste) var då eit motstykkje slags motstykke, men ikkje veldig: Riktignok var sjølvdrapet framleis eit teikn på at ein hadde mislukkast, men det var no ope for årsaksforklaringar: tapt eller umogleg kjærleik, sorg, anger og skam var vante tema, og handlinga kjem som følgje av sinne, sjalusi eller fortviling, ɔ: frå synd…  og gjerningsmannen er hovudsakeleg den slemme, den syndige. Men det er meir som ligg skjult bak desse: Heltane valdar ikkje sin eigen daude; dei kan kjempe til daudes, men dei gjer det ikkje med formål om å miste livet. Enda meir interessante er dei få tilfella me har frå desse visene på aktivt sjølvdrap:

In Auberi Gauteron hangs himself in his father’s stead; after her son’s death and her husband’s banishment, Béatrice throws herself from a high tower in Daurel et Beton; Dieudonné drowns himself in Charles le Chauve; Florent jumps out of a window in Hernaut de Beaulande; Doraine and Aye d’Avignon kill themselves to escape dishonor in Charles le Chauve and Aye d’Avignon. Moreover, these examples do not include all the heroes who simply express a desire to commit suicide rather than live on after defeat.

Minois 1999: 14

Det vanlege biletet er likevel dei som får andre til å gjere drapet for dei, skikkelsar som blei beundra av mellomalderen sine skrivarar og lesarar. Me finn òg mange dømer på altruistiske sjølvdrap i hofflitteraturen, som Lambègue som gjev seg til fienden for å redde ein befesta by, eller Perceval si syster som døydde etter å ha gjedd blodet sitt til ei spedalsk ei. Vidare ser ein i segn som om riddarane av det runde bordet at dei titt og stadig seier at dei skal ta livet sitt når motstanden blir for stor, og det er mest påkravd når det er for kjærleik som møter uoverstigelege hindringar.

Felles for desse, er at det er tale om noko som har vore mislukka: Det er når det er eit offer sjølvdrapet er akseptabelt: Bonden som henger seg får å sleppe elendigheita var feig, liket hans blei pint og sjela hans gjekk til helvete; medan riddaren som gjekk dauden i møte på slagmarka blei hylla, og blei aldri utsett for behandlinga som den førnemnde måtte lide.

Sjølvdrap og klasse: geistlege, jødar, kjettarar og hebrearar

Direkte sjølvdrap var langt vanlegare blant ålmugen enn blant aristokratiet: ålmugen døydde i elva eller ved tauet, medan aristokraten kunne finne det same i turneringar, krig og jakt. Lov og teoretiske verk avspeglar dette i at det sistnemnde blir sett som altruistisk, men det førstnemnde egoistisk og feigt, og djevelen stod bak det, noko også biletkunsten reflekterte: Dei trakk fram dei gamle figurane Desperasjon og Sinne som motsatsar til Tolmod. Dei er personifiserte, difor stor forbokstav, altså: Desperātiō, Īra og Patientia. Dei geistlege sjølvdrapa kjem som spesielle kasus: Sjølv om tekstane hevdar at det var sjeldant, må ein rekne med at det ofte var feid under teppet, som me òg har fleire døme på. For øvrig fall slike sjølvdrap under geistleg justis, ikkje verdsleg, så det var biskopen som gjorde hevd på å døme i slike saker.

Det ser ut til at jødar stort sett tok livet av seg som følge av forfølging, og da særleg i tidene rundt korstoga; det er i desse tidene me får massesjølvdrapa. Kjettarar ser ut til å ha teke livet sitt av dei same grunnene, inkludert frykt for tortur. Det er vel verd å merke seg at medan kristne som valde å døy blei martyrar, var kjettarar og andre som valde det same sett på som inspirert av Satan, sjølv om handlinga deira var akkurat den same gjort med same motivasjon som bakteppe. Dette syner oss at sjølv om lov og lære var i utgangspunktet absolutt i å fordøme sjølvdrapet, var det mange nyansar av det òg i mellomalderen, både kva gjeld årsak, motivasjon, underliggande krefter som bringa det fram: I det heile var den enkelte si personligheit avgjørande.

Condemnation of suicide in principle is neither obvious nor orginal in Christian civilization, and the religious source of Christianity are either silent or highly ambigiuous regarding suicide.

Minois 1999: 19

Det gamle testementet gjev oss fleirfaldige nøytrale historier om sjølvdrap: Saul, Abimelek, Samson, Eleasar Avaran (1 Makk. 6,43), Razis (2 Makk. 14,41ff), Simri (1 Kong. 16,18), Ahitofel (2 Sam. 17,23), Ptolemaios Makron (2 Makk. 10,13) og Raguel si dotter Sara:

Hun var nemlig blitt giftet bort hele sju ganger, men Asmodaios, en ond ånd, hadde drept alle hennes menn før de hadde hatt ekteskapelig omgang med henne. Tjenestepiken sa til henne: «Det er du som har drept mennene dine. Du har vært gift sju ganger, men bærer ikke navn etter en eneste av dem. 9 Fordi mennene dine er døde, er det vel ingen grunn til å slå oss. Slå følge med dem! Så slipper vi å se at du blir mor til en sønn eller datter.»

10 Den dagen ble Sara dypt bedrøvet og begynte å gråte. Hun gikk opp på takkammerset i farens hus og ville henge seg. Men hun besinnet seg og sa: «Nei, gjorde jeg dette, ville folk kanskje spotte min far og si til ham: Du hadde bare denne datteren, som du elsket, og nå har hun i sin fortvilelse gått bort og hengt seg. Da ble det jeg som måtte bære ansvaret for å ha sendt min gamle far med sorg ned i dødsriket. Så er det best at jeg lar være å henge meg. Men jeg vil be Herren om å få dø og slippe å høre slik spott mer.»

Tob. 3,10.

Dei fleste av desse sjølvdrapa blir lagt fram som heroiske, som fortsette inn i dei jødiske krigane, både individuelt, kollektivt, og sjølv internt hjå familiar. Dette kunne bli problematisk for dei som skreiv om dette, som mellom anna Josefus er eit døme på, der han på den eine sida legg fram historia om Eleasar og syner korleis denne delen av verdan blei påverka av både gresk-romersk og indisk filosofi, og så på den andre sida argumenterer kvifor slike val som blei teke på Masada ikkje trong vere det rette. Det interessante som ein bør merkje seg her, er at den jødiske verda på denne tida (første hundreår etter vår tidsrekning) ikkje hadde kome til noko endeleg svar på dette spørsmålet. Gamaltestamenlige forteljingar om sjølvdrap kjem ikkje med nokon fordøming av dei, og bodet om å ikkje drepe har mange unntak:

Thus medieval Christendom found little to draw on in the inspired texts, a fact that might go far toward explaining the broad variety of interpretations of suicide during the Middle Ages.

Minois 1999: 23

Hackmaster, spillets aspekter Ⅰ.a

Ⅰ Kamp:
b Grunnleggende elementer

Münster’s sights and views – some examples from different editions (many with modern hand-coloring), frå 1552. Kjelde: Columbia University in the City of New York. Teiknar/skrivar: Sebastian Münster (1488–1552).

I denne serien med bloggposter skal jeg presentere noen av de viktigste trekkene ved Hackmaster som rollespillsystem. Første gang jeg prøvde systemet var i 2014 (tror jeg), og siden den gang har jeg bare blitt mer og mer glad i det. Det er flust av ressurser om spillet på engelsk, så jeg ønsker å tilby noe litt annet og presentere det for norske lesere på norsk, og jeg skal prøve å gjøre det på en slik måte at selv spillere som aldri har prøvd rollespill før, skal kunne forstå hva jeg snakker om. Jeg kommer derfor til å bruke utelukkende norske begreper. Jeg håper dette kan bidra til å gjenoppdage den rikholdige, norske rollespillterminologien som ble utviklet første gang av Johannes H. Berg Jr., han som oversatte D&D til norsk for første gang.

Dungeons & Dragons 1, norsk utgave, oversatt av Johannes H. Berg Jr. Foto: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Full info på bunnen.

Første del kommer til å bli delt opp i mange underkapitler, for her er det snakk om kamp, og få rollespill­system har så detaljerte regler for dette som Hackmaster. Jeg skal introdusere de grunnleggende elementene, nærkamp, fjernkamp, skade og død, skjold og rustning, kamp­stiler, automatiske og kritiske treff og skade, fumling, og spesielle kamp­situasjoner.

I denne posten skal fokuset være på å gi et grunnleggende overblikk, for å gi deg en følelse av hva Hackmaster kan tilby som andre system ikke har – hva det er som gjør at Hackmaster skiller seg tydeligst ut fra resten av systemene som er å finne. Jeg håper at når serien er ferdig­skrevet, har du både en anelse om hva Hackmaster byr på, og kanskje til og med har blitt overbevist om at dette er spillet du har ventet på å prøve hele livet ditt

På bunnen av hver av disse postene kommer jeg til å inkludere en oversikt over tidligere poster om Hackmaster, og nyttige forkortelser for å forstå sjargongen.

Planlagte poster i denne serien

1. Kamp
1. Grunn­leggende elementer
2. Nærkamp
3. Fjernkamp
4. Skade og død
5. Skjold og rustning
6. Kampstiler
7. Auto­matisk og kritisk treff og skade
8. Fumling
9. Spesi­elle kamp­situa­sjoner
1. Flere mot­stand­ere
2. Annon­serte treff
3. Traume og nåde­støt
4. Nåde­støt
2. Magi: esoterisk (trollmenn)
3. Magi: gud­dommelig (klerker)
4. Moral­kompasset, ære og berømmelse
5. Kompe­tanser – pro­ficien­cies og talent
6. Ferdig­heter – skills
7. Nye roller (karakterer)
8. Nye nivå

Terninger

Terninger i regnbuas farger: en t4, t6, t8, t10, t10×10, t12 og t20, oppå et bed av terninger. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.

Grunnleggende i de fleste rolle­spill­system er kamp – styrt av de gru­somme, gru­somme tern­ing­ene. I bildet over ser du terningene som brukes i slike rollespillsystem: en fire­sidet, seks­sidet, åtte­sidet, to ti­sidede (som da til sammen gir verdier fra 1 til 100 eller hver for seg 1 til 10), en tolv­sidet og en tjue­sidet terning.

I Hackmaster får du vanligvis beskjed om å kaste en gjennom­borende terning (engelsk: penetrating die). Terningtype angis vanligvis med bokstaven for terning, antall sider og eventuelle justeringer: t20g betyr dermed terning, tjuesidet, gjennom­borende; t20g + 3 blir da «kast en 20-sidet, gjennom­borende terning og legg til 3». At terningen er gjennom­borende, betyr at du får fortsette å kaste terningen så lenge du får maks­resultatet på den, med et fratrekk på ett poeng for alle kast fra og med nummer to. Det er da riktignok et unntak med t20g og t100g: Med disse terningene fortsetter du på henholdsvis en t6 og en t20. Det betyr at hvis du kaster en t6g og får resultatene 6, 6, 6, 4, blir resultatet ditt:

Utregning og resultat for t6g som gjennomborer tre ganger

Jepp, mekanisk regnes dette som én seksidet terning som ga et resultat på 19.
Kast 1, t6g:	6 =	6
Kast 2, t6g:	6 − 1 =	5
Kast 3, t6g:	6 − 1 =	5
Kast 4, t6g:	4 − 1 =	3
Resultat 1t6g:	=	19

Trefninger

Den svære t20-eren er terningen som er mest sentral, siden det er den som brukes for å avgjøre om du treffer eller bommer, og i Hackmaster: Om du greier å forsvare deg eller ikke. For Hackmaster, i motsetning til for eksempel standardreglene i D&D, bruker aktivt forsvar, så man må kaste en terning for å se om man lykkes også i forsvaret sitt. Det betyr at et dårlig angrep kan lykkes dersom forsvareren rotet det til, akkurat slik et godt angrep kan feile mot en dyktig (ɔ: heldig) forsvarer.

I utgangspunktet vinner det høyeste resultatet. Hvis man får likt vinner forsvareren, men hvis man har tatt talentet munnrapp (One-upsmanship), kan man avlevere en frekk replikk for å vinne over forsvareren også når det er likt (hvis man er ærbar nok!).

Før man går videre, kan det òg være lurt å definere hva ei trefning er. I Hackmaster er trefninger definert som enhver situasjon der ei rolle utsettes for andre roller, monster, feller eller hindringer, altså enhver situasjon som utfordrer spillerens rolle på et eller annet vis. Hvis ei slik hindring er skjult for én eller flere i ei gruppe, kan man ta lytte- og/eller observasjonssjekker hvert femte sekund (med mindre noe endrer seg) for å kunne handle. Det er først når man har fått med seg at noe skjer at man kan prøve å reagere og kaste initiativ. I Hackmaster er initiativkastet justert etter situasjonen man befinner seg i; med andre ord: hvor årvåken du er avgjør om du er i stand til å reagere med én gang eller ikke.

Valg av initiativterning

Døme	Terning
Fra Hackmaster Player’s Handbook, s. 216 (Kenzer & Company, 2012).
Denne tabellen viser ikke hvilken initiativterning man får etter grad og rase. Flere av rasene har forbedret initiativterning (alver, grel («skittalver»), hobbiter og dessuten feer (to terninger bedre) når de er nær modertreet). Klassene har dessuten forbedret initiativterning etter grad, så en 6.-grads kriger får éi ekstra terningforbedring, på 12. grad får han to bedre og på 19. grad tre. Med andre ord har en sjettegrads alvekriger som går inn i ei vanlig trefning ikke t12, men t8 i initiativ.
Vanlig trefning.	t12
Klar for bråk, men vet ikke hvor/når det skjer	t10
Hører motstandere, ser dem ikke	t8
Kommer gjennom døråpning og vet sikkert at de er der	t6
Rundt et hjørne og vet sikkert at de er der	t4

Som tabellen viser, er det fint å få et lavt resultat, fordi det avgjør i hvilket sekund av kampen du kan være med. Som i det virkelige livet, dersom du ikke har fått med deg at det skjer noe (altså man har ikke kommet til initiativet ditt), er du «overrasket». Så lenge du er det, enten fortsetter du å gjøre hva enn du gjorde, eller fryser til, eller står der og stotrer, eller er fullstendig uvitende om hva som skjedde. Du er altså overrasket. Inntil du enten reagerer, eller noen kauker til så du våkner til litt fortere, eller noen kommer bort til deg og peker ut hva som faktisk skjer så du slutter å være en lite behjelpelig døgenikt (en særdeles vanlig opplevelse for enkelte), så må du bare vente på at rolla di våkner til før du får være med å lage hakkebiff.

Angrep

Man gjør angrepet ved å kaste en t20g og legge til angrepsbonusen sin. Angrepsbonusen blir justert av to grunntrekk ved rolla di: hvor kløktig du er (hva du har i intelligens, også kalt kløkt) og hvor smidig du er (hva du har i smidighet, engelsk dexterity).

Hva‽ Intelligens avgjør om du greier å denge noen‽‽‽ Jepp! En dyktig stridsmann (og jeg bruker selvsagt «mann» i betydning 1 – hovedbetydninga, ikke mindre! – av opphavsordet maðr: menneske (av begge kjønn), for man har da såpass innsikt i hva ordene man bruker betyr, så dét så!) er en smart stridsmann. Flaks er selvsagt et element, og det er i rollespill representert ved terningen; men dess dyktigere man blir dess mindre rolle spiller flaksen og dess større rolle spiller evnene man har til å analysere situasjonen man er i og gjøre de riktige, kloke, kløktige valgene. En dum kriger dør fort.

Et annet viktig aspekt ved angrepet, er når du angriper. Små våpen er kjappere enn store våpen: Det går fortere å slå enn å sparke; det går fortere å stikke med en kniv enn med et langsverd; det går fortere å rette seg inn mot målet med en pistol enn med en AG-3. Dette er reflektert i våpenhastigheta, som er oppgitt i sekund. Til dømes får man angripe hvert sjuende sekund med en dolk (eller hvert femte hvis man bare stikker), mens det største tohandssverdet får angripe hvert 12. (9. hvis stikk) sekund. Dette betyr selvsagt ikke at man gjør et sveip, venter i sju, åtte, ti, tolv sekunder, så gjør et nytt angrep. Enhver som har prøvd seg i ringen vet at etter mye søking etter åpning, kommer det brått en angrepssekvens, og det er helst kun det siste eller noen få av treffene som er reelle, destruktive treff. I mellomtida er det viktigste man gjør å bevege seg, lete etter åpninger, få den andre til å gjøre feil, og det er dette som er reflektert i tida det tar mellom hvert angrep. Mer om dette lenger ned.

Forsvar

Forsvaret gjøres som angrepet ved å kaste en tjuesidet terning, men med en viktig forskjell: man kaster en t20g − 4. Til dette tilføyer man forsvarsbonusen. Forsvarsbonusen din blir justert av to grunntrekk: hvor smidig du er og hvor vis du er. Igjen ser man hvordan Hackmaster forstår betydninga av å ikke bare kunne slå hardt og ta imot harde slag, men å også ha kløkt og vidd til å levere de gode slagene og unngå de farlige slagene.

Som med angrep har utstyr noe å si i forsvarssammenheng. Alle liker rustninger, for det gjør det mindre vondt å få deng. Ulempa med rustninger er at de gjør det vanskeligere å bevege seg, med andre ord gjør de det vanskeligere å forsvare seg. (Strengt tatt gjør de det vanskeligere å angripe òg, men det er ikke tatt med i HM-reglene.) Du undres? Vel, hva er enklest? Snøballkrig i kjeldress eller i kortbukse og T-skjorte? De ulike rustningene gjør det altså lettere å bli truffet (med −1 (tjukke rober) til −5 (helplate) på forsvar), men fordelen med dem er selvsagt at de virker som ei støtpute og tar av litt av skaden. I reine tall utgjør dette fra ett til sju poeng skadereduksjon.

Det er én gjenstand til som bidrar til forsvaret: skjoldet. I motsetning til rustninger, gjør skjold det lettere å forsvare seg, og det representeres i Hackmaster av to ting: Straffen man hadde for å forsvare seg uten skjold strykes (ikke lenger noen −4 å tenke på i forsvarskastet) og man får i tillegg en forsvarsbonus på +2/+4/+6/+6/+6 for henholdsvis handskjold (buckler), lite skjold, middels skjold, stort skjold og tårnskjold. Disse gir i tillegg en skadereduksjon på 4 poeng for handskjold og lite skjold og 6 poeng for middels, stort og tårnskjold. I tillegg, hvis du lykkes med forsvaret, må angriperen kaste skjoldskade i stedet for vanlig skade, som for piler, bolter og kastekniver betyr kun ett poeng i skade uansett, og for de fleste andre våpnene kun halvparten av skaden.

Men skjold har ei viktig ulempe: Skal du ha forsvarsbonusen fra skjoldet, innebærer det òg at du aktivt bruker skjoldet til å gå angrepet i møte. Man får selvsagt skadereduksjonen fra skjoldet, og eventuell gjenværende skade polstrer rustningen i stor grad mot. Det betyr at man tar imot flere treff enn hvis man kun fokuserer på å unngå treffene. For å unngå angrepet helt, må angriperen få et resultat som er minimum ti poeng dårligere enn forsvareren. Det bety at man med skjold har følgende muligheter:

• angrep > forsvar: forsvarer truffet, full skade.
• angrep 1–9 p. < forsvar: forsvarer truffet, skjoldskade.
• angrep 10 p. < forsvar: forsvarer ikke truffet.

Kort sagt: Hvis forsvarerern slår angriperen med 10 poeng, får forsvareren ingen skade; hvis forsvareren slår angriperen, men med mindre enn 10 poeng, får forsvareren skjoldskade; og hvis forsvareren taper mot angriperen, får forsvareren full skade.

Nå er det jo selvsagt slik at et skjold som får mye juling, også risikerer å ødelegges. Det er selvsagt en tabell for det. Faktisk er det ikke bare én, men to.

Opptellinga

Til slutt i denne korte, første, introduksjonen til hvordan kamp fungerer, er det viktig å ta med konseptet med opptelling. I motsetning til for eksempel D&D, som bruker runder (på seks eller ti sekunder, avhengig av om man bruker standardreglene eller har justert dem), så bruker Hackmaster sekunder. Tid måles med måleenheten for tid! Det betyr at du, uansett hva som skjer i kampen, alltid har muligheten til å gjøre noe (så lenge du er i live, i alle fall). Har du ikke reagert enda? Vel, du må fortsatt ta del i kampbildet, i form av å vise hvilken retning du beveger deg i; hvert sekund skjer det forflytninger, endringer i kampbildet, så det må du og får du være med på. Er man i sekund 3 og du har akkurat slått med langsverdet ditt, slik at du har neste ordinære angrep først på sekund 11?. Hva hvis motstanderen forflytter seg i sekund 4 for å nærme seg en alliert? Enn om motstanderen skifter angrepsteknikk for å presse deg? Hvert eneste sekund av kampen kan du ta del i kampen, og hvor mye du gjør det er rett og slett helt opp til deg.

I tillegg til dette, kommer selvsagt det faktum at man har mange kampstiler å velge mellom, noe jeg skal ta for meg i en seinere post. Et annet viktig spekter, er at man kan (og jeg mener bør) spille Hackmaster uten rutenett, som gir en langt mer organisk kampfølelse; det å utnytte tida i kampen maksimalt, blir helt essensielt. Så har man viktige ting, som f.eks. hvor man er i prosessen med å avfyre et skudd med bua si, om man er utmattet av å ha kastet trolldom, eller driver og fikler i ingredienstaska si på leiting etter flakongen med edderkopptårer.

Sekundtellinga gjør at Hackmaster har ei helt anna mulighet til å få livlige, spennende kamper enn hva jeg har greid å få til både å oppleve og å selv lede i D&D. Det er ikke det at jeg ikke liker D&D; det er et annet spill med andre muligheter; personlig foretrekker jeg vanligvis dem jeg tilbys av Hackmaster.

Skade og død

I motsetning til mange andre fantasirollespillsystem, benytter Hackmaster seg av de såkalte gjennomborende terningene som jeg nevnte innledningsvis. Disse benyttes til nesten alt; de få unntakene er når man kaster terning for å finne ut hvor mange helsepoeng man får, og når man kaster for stikkskade. Du gjør alltid minimum 1 poeng i skade, uansett hvor svak du måtte være. Det betyr selvsagt ikke at den skaden har noen effekt (rustning kan begrense effekten, eller tjukk hud (som krokodiller) eller pels (som mammuter)), men så lenge du treffer gjør du alltid minst ett poeng i skade.

Hvis du får så mye skade at det overgår smerteterskelen din, kan det gå riktig galt! Hva er smerteterskelen? Den er resultatet av hvor mye juling du tåler i utgangspunktet, pluss hvor mye flinkere du har blitt til å tåle juling med trening. I praksis betyr det at du tar 30 + 1 prosent per grad (2 hvis du er en av krigerklassene: kriger, knekt, ridder, jeger, barbar) av de maksimale helsepoengene dine og runder av opp. Hvorfor runde av opp? Matematikk. Hvis du har 29 helsepoeng og er kriger av første grad, har du 29 × 0,32 = 9,28. Det betyr at en skade på 9 poeng ikke er nok til å krysse smerteterskelen din, så smerteterskelen din blir derfor satt til heltallet 10. Dersom du får mer skade i ett treff enn smerteterskelen din, må du gjøre et redningskast: en traumesjekk. Traumesjekken er et t20-kast mot halvparten av sjelestyrka di (constitution) rundet av ned, betyr at du blir liggende å rulle på bakken mens du vræler i smerte i fem sekunder for hvert poeng du bommet med. Hvis du har sjelestyrke på 11, er måltallet ditt 5; hvis du da fikk 13 på terningen, kollapser du i intens smerte og blir liggende å bælje i 5 times; (13 − 5) = 40 sekunder før du kommer deg igjen og kan fortsette.

Er du hjelpeløs hvis du feilet en traumesjekk? Jeg er slett ikke sikker på det, så jeg avventer svar fra Hackmaster-gruppa på Discord.

Hvis du skulle få så mye i skade at du går ned til nøyaktig 0 poeng, er du nær døden, men stabil. Du blir bevisstløs hvis du feiler på en viljesjekk, i dette tilfellet t20p + visdom mot hakkemesterens t20p + 11. Så lenge du er bevisst og har null i helse, er det eneste du er i stand til å gjøre å snakke hviskende.

Du overlever ned til halvparten av negativ sjelestyrke; hvis du har 15 i sjelestyrke, overlever du til og med −7. Når du har negative helsepoeng, er du døende. Så lenge du er døende, mister du ett helsepoeng hvert tiende sekund med mindre du greier å stabiliseres, enten ved egen maskin eller med hjelp fra en helbreder. Så lenge dette pågår, kaster du en sjelestyrkesjekk, ɔ: t20p + sjelestyrke + gjeldende helse (altså minus én, to, tre …) mot hakkemesterens t20p + 11. Hver gang du feiler mister du enda ett poeng (og feiler du kritisk, altså kaster 1, mister du to); hvis du lykkes med 1–9 poeng ble du ikke verre; og lykkes du med 10 poeng eller bedre, blir du stabil.

Dødsscenene både under og etter kamper er alltid veldig spennende, og de er for øvrig av få ganger der jeg kaster terningen min åpent, bare fordi det gjør det så mye mer spennende.

---

Tidligere bloggposter om Hackmaster

Lenker til postene i denne serien er å finne i kommentarboksen øverst til høyre.

• 2021Hvorfor Hackmaster? Et blikk på det som fikk meg til å skifte beite
• 2017: Hackmaster: Strengt, men rettferdig
• 2015: Den første Hackmaster-karakteren min
• 2014: Hackmaster: Et blikk på spillets aspekter
• 2014: Hackmaster: Ⅱ – Endelig i gang
• 2013: Hackmaster: Ⅰ – Et litt annerledes rollespillsystem

Tilbake til toppen.

Nyttige forkortelser

Bøker

HM: Hackmaster

D&D: Dungeons & Dragons

PHB: Player’s Handbook

GMG: Game Master’s Guide

HoBn: Hacklopedia of Beasts [1–2]

MMn: Monster Manual [1–5]

Egenskaper

STR: strength – styrke

INT: intelligence – klokskap (intelligens)

WIS: wisdom – visdom

DEX: dexterity – smidighet (bevegelighet)

CON: constitution – sjelestyrke (utholdenhet)

LKS: looks – utseende

CHA: charisma – utstråling (karisma)

Annet

tx: x-sidet terning

dx: x-sided die

txg: x-sidet gjennomborende terning (jf. dxp: x-sided penetrating die)

mtn: m terninger med n sider

XP: experience points – erfaringspoeng

DR: damage reduction – skadereduksjon

Tilbake til toppen.

Bibliografiske notater om D&D ekspertregler

Det var i nevnte bok jeg for første gang så ordet «gradering» brukt om leveling, altså det å stige i gradene i spillet. Det er jo en liten genistrek. Berg gikk dessverre bort for en del år tilbake siden i alt for ung alder. Her har du den fullstendige bibliografiske informasjonen fra boka, og merk deg den fantastiske stillingsbeskrivelsen til Bjørn Vermo!

D&D : Dungeons & Dragons, fantastisk eventyrspill, Ekspertregler, av Gary Gygax og Dave Arneson, revidert av Frank Mentzer, illustrasjoner av Larry Elmore. © 1974, 1977, 1978, 1981, 1983 TSR, Inc. Oversettelse: Johannes H. Berg jr. Layout og EDB-rådgivning: Bjørn Vermo. Prosjektledelse: Geir Aaslid. Trykk Emil Moestue ⅍. Første utgave: Januar, 1989. Utgitt av AEH Hobby ⅍, Pilestredet 7, 0180 Oslo 1.

Tilbake til toppen.

Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲb – det nye talsystemet

Kartutsnitt Dei unge kongedøme. Frå Kingdoms of Kalamar, Kenzer and Company, første utgåve, juli 2011

Då eg tidlegare skreiv om forslaget mitt til eit tolvtalsystem, tenkte eg ikkje på at me, når me teljer, brukar eitt talord meir enn kva me har siffer. Det tok meg faktisk ei stund før det gjekk opp for meg at det var det som var problemet, så eg tenkte på korleis det kunne verke i praktisk bruk i verda eg ser for meg, som er i grensetraktene i austre del av P’Bapar, vestom Dukem’p-sumpene, nordvest i Dei unge kongedøma på Tellín. Med dette som bakteppe, tenkte eg ut ei lita bakgrunnshistorie til området.

Tidlegare postar om talsystem:

• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅰ, der eg presenterte grunnleggjande om talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅱ, der eg presenterte mellom anna tjuesjutalsystemet til oksapminfolket, og forslaget mitt til korleis eit ekte tolvtalsystem bygd på multiplar av fire i grupper på tre kunne sjå ut.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting (denne posten), der eg gav eit logisk prov på at tal, talord og talsymbol er det same på eitt vis, men at me har eitt talord meir å ta av i talordrekkjene våre enn kva me har siffer, tilsynelatande uavhengig av talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲb – det nye talsystemet, der eg introduserte dei nye grunntalorda, og fortalde soga om kong Faviðí Tolftigirfeðmingr av Faviðen.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲc – tala over trīr (12), der eg tek for meg tala over trīr (12) og kjem med forslag til kva store tal som tilsvarande titalssystemet sitt 100 og 1000 kan vere.

Bakgrunn

Når ein fer ned frå Frandor­borg til Barl(Barl er det same som Vew i den engelske utgåva, utfrå det etymo­logiske opphavet til stad­namnet), kjem ein til slutt etter å ha reist 60 bue­minutt aust, til Depidu. Depidu, Sabden, Fabiden og Pom er alle små­stadar, med inn­byg­gjar­tal på omkring eit halv tusen, og med det bratte ter­reng­et som domi­ner­er land­skapet, har dei ut­vikla eit tal­system med opp­hav i Fabiden sine tømrarar, som raskt blei teke i bruk av handels­folk som hadde å gjere med Depidu, og dermed med tida spreidde seg til omlanda.

Dei viktigaste stadane i dette høglandsområdet er det greit å ha oversikt over.

• Lengst nord er Barl. Barl er knutepunktet mellom dei austre og søndre stadane og opp til Frandorborg i vest, høgare opp i fjella.
• Frå Barl gjeng det ein dal søraustleg, som delar seg i sørleg og austleg retning.
• I aust ligg Depidu, ein stad som i dag har 528 innbyggjarar, med kontakt til Sumyden direkte aust-nordaust og til Pom over åsane.
• Nokså rett sørom Barl ligg Sabden, skjønt ein må reist søraust og så sørvest for å kome dit.
• Frå Sabden gjeng det ein dal i sørvestleg retning, og innerst i den dalen finn ein Has, men ein tredjedel på vegen mot Has kan ein dreie søraustleg over dei litt lavare åskammane og kome til Fabiden.
• Fabiden ligg glimrande til i knutepunktet mellom to elvekjelder som renn ned frå fjellet, og har glimrande tømmertilgang, noko som har definert bygda heilt sidan dei tidlegaste tidene.
• I aust-søraustleg retning opnar elva dalen stadig meir opp, og omkring 20 bueminutt langs elva kjem ein til Koroven, ein større stad på 552 folk. Koroven er ein stor handelsstad som har bygd seg store på handelen opp mot Fabiden, Barl og lengst opp Frandorborg, ut mot dei større stadane lenger sør.
• Sør-søraust er den næraste av disse: Bulvidu, som er omtrent på same storleik som Koroven, på austre elvekant. Bulvidu nyt godt av eit glimrande jordbrukslandskap, men har òg ei lang historie med å kjøpe tømmer frå lenger opp i dalen, sidan dei tidleg rydda mykje skog for å dyrke korn, grønsaker og ale kjøtdyr.

Dette er den geografiske bakgrunna, og til dette får me forteljinga om Fabiden, som i gamal tid heitte Faviðen.

Dei gamle stadnamna hadde lyden /ð/, som i nyare tid har blitt stoppen /d/.

• Depidu heitte Depiðu
• Sabden heitte Saviðen
• Fabiden heitte Faviðen
• Bulvidu heitte Bulviðu

Soga om kong Faviðí Tolftigirfeðmingr av Faviðen

Den gamle hovdingen Faviðí Tolftigirfeðmingr (soleis namngjeven av di han skulle kunne skyte 120 famner langt) som grunnla Faviðen, var av gamal tømrarslekt. Som far sin og far hans og far hans før det, talde han på eit spesielt vis på fingrane sine, av di farfars far var døv: nedre peikefingerbein var 1, midtre var 2, ytre var 3; nedre langfingerbein var 4, midtre var 5, ytre var 6; nedre ringfingerbein var 7, midtre var 8, ytre var 9; og nedre lillefingerbein var 10, midtre var 11 og ytre var 12. Frå dette fekk dei teiknet sitt for «det er fullendt» der tommelen lå på lillefingertuppen. Talet tolv var heilagt og kongeleg, og kongen lot skapast eit eige talsystem som vart raskt teke i bruk der.

Då kongen nærma seg å døy, var han midt i å kunne avslutte ein generasjonslang strid med naboriket sin hær. Dei hadde etter lange forhandlingar blitt samde om ei fredsforsoning, mot at Faviðí ytte eit storhundre (hundrað = tolfrætt = 120) fullvaksne, byggeeigna almetre til bygging av langhus og andre tilhøyrande bygg, samt fri ferdsel og tollfri handel for Bulviðu-folket opp mot Sabiðen og Barl, mot at Bulviðu-folket skulle garantere gjennomfart for fløytarane til Faviðen. Kongen var imot avtala, av di han meinte dei gav alt for mykje att for det dei fekk.

Forhandlingane hadde gått over ein lang vår og sommar utan framgang, og med uvanleg dårleg vêr, gjekk dei inn i ein svelthaust, av di Bulviðu stengde av innførselen deira av naudturftige matvarer. Ting tilspissa seg, men kongen – vis i alderdom – ville gjere alt han kunne for å unngå krig. Brått blei han tatt av sotteseng, og han stod ikkje til å stå ho av. Med fienden på grensene, var stridigskapen stor mellom jarlane hans. Nokon ville gå til åtak, andre ville halde att. Men dei hadde èin plan dei kunne ty til, ein ingen hadde gjort i manns minne. Då kongen låg an til å døy, synte han teiknet for 12, og sa Dei skine! Det fullende. Og han anda ut.

Dei rundt honom tok det som eit siste ønskje om å gjere det alle hadde vona dei skulle sleppe å ty til, men med stor naud og folk døyande av svelt som felaggrenda deira hadde påført dei, såg dei ingen annan utveg. Dei tende dei tolv vardane og vekte dei tolv vaktene, og med eit slag som lei over fire gonger tre døgn, braut dei seg fri, fekk nedkjempa fiendane, og vann att herredøme over elva si, landejorda si, og ikringliggande land, og redda folket.

Av vyrdnad for kongen sin snudde dei telrekkja si, slik at dei alltid skulle minnast kongen når dei rekna opp. Og den kongelege talrekkja vart teken i bruk av heile folket, skjønt nokre ting vart heilaggjort, sjølv om dei mest reknekyndige i dag synast det er ein gamal skikk som ikkje har noko føre seg lenger: I daglegdags bruk syner dei ikkje multiplar av 12 med å skrive eitt teikn for ein og eitt eller fleire for inkje, slik me skriv multiplar av 10 med eitt teikn for ein og eitt eller fleire for inkje; dei tyr då heller til det trettande, kongelege sifferet 12 – trīr – for å heidre den gamle kongen sin.

Lingvistikk og tal

Så korleis er talsystemet bygd opp? Det er eit hint i «soga» der oppe. Dei har bygd tala sine i fire grupper på tre med grunntala ū-/ŭ/ŭ̄n for å leggje til 0 × 3, æ̆̄nj for å leggje til 1 × 3, tū for å leggje til 2 × 3 og trī for å leggje til 3 × 3. Det første er jamfør forstavinga u- i norsk, som har felles indoeuropeisk opphav med såvel tysk un-, latinsk in- (då ikkje preposisjonen in) og gresk α-/ά-/άν (a/á/án). Ordboka forklarar forstavinga slik:

u-IV u- pref. (norrønt ú- eller ó-, engelsk og tysk un-, samanheng med latin in- og, gresk a(n)-; i tyding 3 truleg påverka av ov-)

1. med nektande eller motsett tyding; motsett ikkje-, til dømes i ufarleg og uhell
2. med nedsetjande tyding: fæl; til dømes ugjerning og uver
3. med forsterkande tyding; jamfør ov-, til dømes i ustyggeleg og utal

Dei andre orda er dialektvariantar av èin, to og tre, og med dette fekk eg denne utviklinga:

Berre for å nemne det: eg brukar «nj» og «nnj» for å angi kort og lang palatalisert n.

0. ūn
1. ūn-ǣnj > ūnenj > ūnənj > ūn-nj > ŭ̄nnj
2. ū-tū > ūtŭ > ūt
3. ū-trī > ūtrĭ > ūtr Med svekkinga av -ī til -ĭ kom det eit mellomstadium med -ə; det er underforstått her og nedom.
4. ǣnj > æ̆̄nnj
5. ǣnj-tū > ǣntū > ǣtū > ǣtŭ > ǣt
6. ǣnj-trī > ǣntrī > ǣtrī > ǣtrĭ > ǣtr
7. anten berre: tū,
   eller
   tū-ǣnj > tūæ̆nj > tūənj > tūnj > tŭ̄nnj
8. anten: tū-tū > tūt,
   eller
   tū-tū > tūtŭ > tūt > tū
9. tū-trī > tūtrĭ > tūtr > tŭ̄tr
10. anten berre: trī
    eller
    trī-ǣnj > trīenj > trīənj > trīnj > trĭ̄nnj
11. trī-tū > trītŭ > trīt
12. trī-trī > trītr̆ > trītr > trīr

Endeleg talrekkje tolvtalsystemet

0	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12
Eg kjem til å halde meg til første alternativ for 7, 8 og 10. Det andre alternativet er ei nyskaping som ikkje vert brukt i kjerneområdet for talsystemet.
ūn	ŭ̄nnj	ūt	ūtr	æ̆̄nnj	ǣt	ǣtr	tū tŭ̄nnj	tūt tū	tŭ̄tr	trī trĭ̄nnj	trīt	trīr
null	0 × 3 + x			1 × 3 + x			2 × 3 + x			3 × 3 + x

Tala vidare

Eg har tenkt mykje på korleis dei vidare tala kan sjå ut, og har ein post som nærmar seg sluttføring på det. Når den er ferdigskrive, skal eg oppdatere lenkjene til heile postrekkja så alt er klart. Det kjem snart, og eg trur eg med handa på hjartet kan seie at det er nerding skrudd opp til ikkje berre elleve, men til og med elleve og ein halv. Eg blir verkelg å undre meg om det er nokon som leser dette, og viss du er ein av dei få, kjære lesar, som har kome heilt hit, så forten du eit glas Edel Issider, og i alle fall gjer du det om du les den neste posten, for den blir tung.

Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting

Talsystem er spanande; dei fortel noko om historie, om sosiale tilhøve og om vitskapleg-kulturell utvikling. Det er òg noko lingvistisk interessant med dei. Kvifor har me eigne talord opp til tolv, for så å ty til samansette talord? Koreanarane, kinesarane og japanarane stoppar på ti, så òg romarane og grekarane. Lat meg no ta deg med og sjå på språket og reknesystemet vårt. Har du tenkt på at det er interessant å sjå på korleis orda våre og talsystema ikkje stiller seg ein til ein opp mot kvarandre?

Tidlegare postar om talsystem:

• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅰ, der eg presenterte grunnleggjande om talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅱ, der eg presenterte mellom anna tjuesjutalsystemet til oksapminfolket, og forslaget mitt til korleis eit ekte tolvtalsystem bygd på multiplar av fire i grupper på tre kunne sjå ut.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting (denne posten), der eg gav eit logisk prov på at tal, talord og talsymbol er det same på eitt vis, men at me har eitt talord meir å ta av i talordrekkjene våre enn kva me har siffer, tilsynelatande uavhengig av talsystem.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲb – det nye talsystemet, der eg introduserte dei nye grunntalorda, og fortalde soga om kong Faviðí Tolftigirfeðmingr av Faviðen.
• Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲc – tala over trīr (12), der eg tek for meg tala over trīr (12) og kjem med forslag til kva store tal som tilsvarande titalssystemet sitt 100 og 1000 kan vere. Lenkja til denne posten blir lagt til når han er ferdigskriven.

Eit logisk prov

Me kan byrje med å lage oss ei ny sifferrekkje (𝑆). Me seier at 𝑆 = {∅, 𝒶, 𝒷, 𝒸, 𝒹, ℯ, 𝒻, ℊ, 𝒽, 𝒾, 𝒿, 𝓀}. Lat oss så setje at 𝒶 = 1, 𝒷 = 2, […], 𝒾 = 9, 𝒿 = 10 og 𝓀 = 11. Det blir ikkje viktig i det som følgjer, men me kan like gjerne definere at me brukar sifra posisjonelt, slik at 𝒶𝒶 er definert som at første siffer fortel at heile rekkja er brukt ein gong, og andre siffer at me har talt èin gjenstand til. (Nok ein gong, som nemnd tidlegare, vel eg å bruke aksenten som gjev rett uttale av «ei» og «ein», i strid med kva Språkrådet seier, men i semje med kva einkvar som les aksentene rett ville ha sagt at er rett.) Vidare seier me at ∅ ≔ ingenting er tald. Til slutt fastset me at rekkja brukast frå venstre mot høgre, som venta når me har nummerert ho.

Nokre ord

Kvifor så omstendeleg? Me tek det enda vidare og ser på nokre ord. Me veit at eit dusin er 12 og eit snes er 20, ɔ:

«halvdusin» ≔ 6 «halvsnes» ≔ 10

halvdusin er definert som 6 halvsnes er definert som 10

Dette må då òg tyde at:

𝒻 = 6 ⋀ «halvdusin» = 6 ⊃ 𝒻 = «halvdusin»

At 𝒻 er lik seks og halvdusin er lik seks fører til at 𝒻 er lik halvdusin
Er det same som:
Viss 𝒻 er lik seks og halvdusin er lik seks, da er 𝒻 lik halvdusin.

𝒿 = 6 ⋀ «halvsnes» = 10 ⊃ 𝒿 = «halvsnes»

Viss 𝒿 er lik seks og halvsnes er lik seks, da er 𝒿 lik halvsnes.

Frå dette får me at ord utan tydeleg talinnhald fint kan erstatte sjølve tala. Me har òg andre slike ord i dagligtale: Ein skokk var til dømes opphavleg tre snes, ɔ: 60 stykk. Etymologisk ordbok forklarar ordet vidare med at det kjem av middellavtysk schock stak av nek, tre snes = 60, av uklar opprinnelse, kanskje beslektet med tysk Hocke rauk og, mer tvilsomt, med norsk huk (B[jorvand] & L[indeman] under huk, F[alk] & T[orp], Nielsen, Kluge).

• Bjorvand, Harald & Lindeman, Fredrik Otto: Våre arveord –Etymologisk ordbok, Oslo, Novus forlag, Instituttet for sammenlignende kulturforskning, 2. utgave 2007.
• Falk, Hjalmar & Torp, Alf: Etymologisk ordbog, 1903–1906, Oslo.
• Nielsen, Niels Åge: Dansk etymologisk ordbog – Ordenes historie, København, Gyldendal, 4. utgave 2000.
• Seebold, Kluge & Elmar (ref. som Kluge): Etymologisches Wörterbuch der deutschen Sprache, Berlin / New York, Walter de Gruyter, 24. utgave 2002.

Nokre avløysarar

Me har andre slike avløysarar: sjølve namna me har på talorda.

«sju» = ℊ

«to» = 𝒷

Frå dette kan me avleie at:

ℊ = «sju» ⋀ ℊ = 7 ⊃ «sju» = 7
𝒷 = «to» ⋀ 𝒷 = 2 ⊃ «to» = 2

Viss ℊ er lik «sju» og ℊ er lik 7, da er «sju» lik 7.
Viss 𝒷 er lik «to» og 𝒷 er lik 2, da er «to» lik 2.

Igjen ser me at symbolar kan fint erstatte tal, at bokstavar kan stå for tal; jamvel kan ein rekne tal for å vere symbolar som representerer ei mengde, verken meir eller mindre.

Nokre symbol

Lat oss ta det eitt steg vidare og sjå på nokre symbol. Me seier at:

七 = ℊ

二 = 𝒷

五 = ℯ

ℊ = 7

𝒷 = 2

ℯ = 5

七 = ℊ ⋀ ℊ = 7 ⊃ 七 = 7

Viss 七 er lik ℊ og ℊ er lik 7,
da er 七 lik 7.

二 = 𝒷 ⋀ 𝒷 = 2 ⊃ 二 = 2

Viss 二 er lik 𝒷 og 𝒷 er lik 2,
da er 二 lik 2.

五 = ℯ ⋀ ℯ = 5 ⊃ 五 = 5

Viss 五 er lik ℯ og ℯ er lik 5,
da er 五 lik 5.

Me kan da spørje: Enn 七 minus 二? Vel, me veit at 七 = 7 og 二 = 2, så det er det same som 7 − 2 = 5. Viss me vidare seier at ℯ = 五, så kan me òg seie at 7 − 2 = 五, sidan me over definerte at ℯ = 5.

Dermed, nok ein gong: Tal er symbolar; kva form desse symbola har er vilkårleg, for dei står i alle høve kun for ei mengde som me på ei eller anna tid har blitt samde om.

Talrekkjer og talordrekkjer

Her kjem då det underlege: Still me talorda og tala opp på rekkje, så ser me at rekkjene ikkje samsvarar – me har eitt usamansett talord meir å ta av enn kva me har siffer:

Oversikt over usamansette talord og tal (siffer)

Symbol	Siffer
	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	—	—	—	—
Siffer	0	1	2	3	4	5	6	7	8	9	(10)	—	—	—
Type talord	Ord
Talord	null	ein	to	tre	fire	fem	seks	sju	åtte	ni	ti	(elleve)	(tolv)	(tretten)
Kinesisk	零/〇 líng	一 yī	二 èr	三 sān	四 sì	五 wǔ	六 liù	七 qī	八 bā	九 jiǔ	十 shí	十一 shí yī	—	—
Koreansk	영/령/공, — yeong/ ryeong/ gong	일, 하나 il, hana	이, 둘 i, dul	삼, 셋 sam, set	사, 넷 sa, net	오, 다섯 o, daseot	육/륙, 여섯 (r)yuk, yeoseot	칠, 일곱 chil, ilgop	팔, 여덟 pal, yeodeol	구, 아홉 gu, ahop	십, 열 sip, yeol	십일, 열하나 sip-il, yeol-hana	—	—
Latin	zerum	ūnus, ūna, ūnum	duo, duae, duo	trēs, tria	quat­tuor	quīn­que	sex	sep­tem	octō	novem	decem	ūn­decim	—	—
Nr.:	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10	11	12	13	—

Her er det tydeleg å sjå at me har fleire unike talord enn kva me har unike siffer. Ein har det same i mangfaldige andre språk òg: kinesisk, koreansk, eg vil tru japansk, alle dei germanske språka, eg meinar alle dei slaviske språka òg, alle dei latinske språka og så bels og så bels. Når me med provet over ser korleis talord berre er avløysarar for tala i seg sjølve, at dei akkurat som siffera kan vere å rekne som symbol, vert det klart at me har eit underleg historisk-lingvistisk døme på at språk og matematikk ikkje alltid er sams.

Det kan vere for øvrig vere freistande å sjå bort frå talet null; det blir så komplisert med det. Me har fått det frå latin via tysk og fransk eller italiensk frå latin nūllus. Den viktige nyvinnga India kom med (dei var ikkje dei einaste som oppdaga talet null), var bruken av det til posisjonell talattgjeving, slik at ein ikkje lenger trengde eigne teikn for større potensar (som ti, hundre osb.).

Etymologi

For talorda ser me korleis talet null ikkje eigenleg eksisterer. Kvifor skal ein ha eit ord for noko som ikkje finst? Ein treng jo ikkje å telje at ein ikkje har noko. Sovel talet null, som talorda elleve og tolv har interessante opphav, så eg skal fort presentere dei. Kva gjeld talorda elleve og tolv, er dei eigenleg samansette ord. Det norrøne ordet for dei var ellifu og tolf (Samlagets Norrøn ordbok, 2004), men opphavet til dei er meir interessant:

elleve: grunntallet 11 Av norrønt ellifu, som egentlig betyr «en som overskudd (til ti)», avledet av germansk *aina-lifa-, der andreledd betyr «levnet, en til overs (etter ti)» og er beslektet med norsk levne.

Yann de Caprona: Norsk etymologisk ordbok, Kagge forlag, 2015.

Talorda elleve og tolv tyder altså opphavleg «èin levna» og «to levna». Men trass samansett opphav, så blei dei tidleg sjølvstendige ord, og er eit tydeleg teikn på at forfedrane våre talte både i titals- og tolvtalssystem, som ein kan lese meir om i oppslagsordartikkelen referert over. Tydinga av dette ser ein i både segn og eventyr, og jamvel i Bibelen. Kvifor 12? Av di det er eit godt faktoriserbart tal. Medan 10 berre lèt seg bli faktorisert til 1, 2 og 5, kan 12 bli faktorisert i 1, 2, 3, 4 og 6. (Tek ein det eitt steg vidare, så har med 20 som lèt seg faktoriserast i 1, 2, 4, 5 (og dermed òg 10), og vidare 60 som ein kan faktorisere i 1, 2, 3, 4, 5, 6, 10, 12, 15, 20 og 30.)

Oppfølging

I den neste posten (som eg allereie har byrja å skrive på), skal eg sjå på korleis det reviderte talsystemet kan sjå ut, og korleis eg likevel kan finne ein god plass til symbolet for 12 i talsystemet eg laga. Eg har nokre spelarar som snart kjem inn i nytt territorium, og da må ein jo byrje å tenkje på historia til landet der. Eg trur det kan bli spanande.

Kven var far til Ambrosius av Milano?

Eg fekk ein kommentar til det siste utkastet mitt, der det stod at far til Ambrosius var magister mīlitum. Eg var rimeleg sikker på at den påstanden var feil, for alle kjeldene eg hadde brukt, sa at han var pretorianerprefekt. Så eg gjorde det einkva god historikar hadde gjort: Eg gjekk ad fontēs: til kjeldene. Dei refererte alle til ein italienar, og dessutan eit gigantverk:The Prosopography of the Later Roman Empire, band 1, s. 51 (Cambridge at the University Press, 1971). Og da eg slo opp i prosopografien, viste det seg at også den viste til denne sjølvsame italienaren og eit lite hefte av han: Santo Mazzarino, Storia sociale del vescovo Ambrogio, «L’erma» di Bretschneider frå serien Problemi e ricerche di storia antica &Numero; 4, Roma, 1989. På side 79–80 skriv han dette:

Pannello parietale in opus sectile. Opera romana, prima metà del IV sec. d.C. Dalla Basilica di Giunio Basso sull’Esquilino. Wikimedia Commons.

Se, come abbiamo visto, la lettera 59 fu scritta da Ambrogio a Severo nel 39(1)/2, egli che allora aveva 53 anni, era nato nel 33(8)/9. Ed invero, questa data è chiarita da una considerazione. Il fratello di Ambrogio si chiamava Uranius Saturus: se cerchiamo di identificare il prefetto al pretorio delle Gallie che fu padre di Ambrogio e di Uranius Saturus, dobbiamo tentare, almeno in linea di principio, un’identificazione che parta dal ‘gentilizio’ Uranius, più che dal ‘gentilizio’ Aurelius di Ambrogio stesso. Il tentativo, se combinato con la suddetta datazione dell’epistola 59, non è privo di successo.

Hvis, slik som vi har sett, brev 59 ble skrevet av Ambrosius til Severus i (391)/392, som på den tida var 53 år, var født i (338)/339. Og faktisk, denne dateringa er [av]klart ved [hjelp av] ei vurdering. Ambrosius’ bror selv kalte[s] Ūranius Sătūrūs: Hvis vi prøver å identifisere pretorianerprefekten av Gallia som var faren til Ambrosius og til Ūranius Sătūrūs, må vi i det minste prøve, jamfør disse [følgende] reglene, en identifikasjon som starter fra den «aristokratiske» Ūranius, heller enn [mer enn] den «aristokratiske Aurēlius Ambrosius selv. Forsøket, hvis slått sammen med den nevnte dateringa av brev 59, er ikke uten suksess.

If, as we have seen, [the] letter 59 was written by Ambrose to Severus in (391)/392, who at the time **was** 53 years [old], was born in (338)/339. And in fact, this dating is clarified by a consideration. The brother of Ambrose himself was called Ūranius Sătūrūs: If we try to identify the praetorian prefect of Gaul who was the father of Ambrose and of Ūranius Sătūrūs, we must try, according to [the following] rules, an identification which begins from the ‘aristocratic’ Ūranius, rather than the ‘aristocratic’ Aurēlius Ambrosius himself. The attempt, if conjoined with the mentioned dating of letter 59, is not without success.

Omsetting av meg sjølv med kommentarar frå Cave of Linguists (Discord).

Faren var altså utvilsamt pretorianerprefekt.

Ikkje alle er sams i at det er ei tilstrekkeleg god grunngjeving for namnet, da, og i det prosopografiske verket, i McLynn sitt storverk om Ambrosius (University of California Press 1994) og i John Moorhead si lettleste bok (Pearson Education Limited, 1999) tek dei heller namnet Ambrosius (den eldre) for å vere det rette.

Me veit dermed nokså sikkert at faren var pretoriansk prefekt. Om Mazzarino argument held, ɔ: at faren til Ambrosius ga namnet sitt til ein lov frå 339, fekk broren til Ambrosius namnet sitt frå faren sin. Det er truverdig. Kva den endelege dommen er, veit eg ikkje; sannsynlegvis blir me aldri å vite svaret.

---

Du lurar kanskje på kva «prosopografi» er? Det gjorde no i alle fall eg tidlegare i dag. Så da gjer ein jo som ein god hobbylingvist gjer og undersøkjer det. Eg skreiv ein kort artikkel om det på SNL; han er ikkje publisert enda, men eg reknar med at det skulle gå bra. Her er han no i alle høve:

Prosopografiar er skildringar av sosial- og familielivet til personar, yrkeslivet deira, og andre trekk ved livet deira. Eit verk som samlar slike skildringar kan ein kalle ein prosopografi. Studiet av feltet kallast òg for prosopografi. Ordet «matrikkel» slik det vert brukt av Frimurerlosjen har mykje den same tydinga, men dette er ikkje den normale tydinga av ordet.

Ordet prosopografi er eit nyord danna via moderne latin frå gresk. Det er samansett av πρόσωπον (prósōpon) og -γραφίᾱ (‐graphía) og tyder ordrett «andletsskriving»/«ansiktsskriving», men ei meir idiomatisk omsetting av ordet vil vere «personskildring».

Nokre døme på prosopografiar:

• Fortegnelse over magistratpersoner i Trondhjem 1377–1922 : med biografiske oplysninger og henvisninger, Trondheim, Adresseavisens boktrykkeri, 1945.
• The Prosopography of the Later Roman Empire, Cambridge at the University Press, 1971 og følgjande.
• Den Norske Frimurerordens matrikkel.