Latin: Konjunktiv III: Tidsfølge for verb

Bruk

For å få hvilken funksjon konjunktiven i bisetninga har, er det viktig at man har kontroll på forholdet mellom tidene. Dette skjemaet lister det opp:

Tidsfølge i konjunktiviske bisetninger
Hovedverb i:	For å uttrykke
	nåtid	fortid	fremtid
	må konjunktiven være:
Fremtid	futurum partisipp + presens konjunktiv av esse (sim…)	futurum partisipp + imperfektum konjunktiv av esse (essem…)	Som nåtid
Samtid	Presens konjunktiv	Imperfektum konjunktiv
Fortid	Perfektum konjunktiv	Pluskvamperfektum konjunktiv

For mer om tidsfølge, ta også en titt på artikkelen «Latin: infinitiver»

Latin: konjunktiv II

Artikkelens hensikt

I den forrige posten min tok jeg for meg bøyingen av konjunktiv på latin. Jeg skal nå se litt mer på hvordan konjunktiv brukes på latin, for det er atskillig vanligere enn på norsk.

For å slippe å bla tilbake, skal jeg skissere bøyningsmønsteret raskt her:

Oppsummering av bøyingen av konjunktiv på latin
Presens	aktiv	presensstammen, vokalen endret til -ā-/-ē- + personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
	passiv	som over, men med personendelsene for passiv (-r/-ris/-tur/ -mur/-minī/-ntur).
Imperfektum	aktiv	hele presens aktiv infinitiv, + personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
	passiv	som over, men med personendelsene for passiv (-r/-ris/-tur/ -mur/-minī/-ntur).
Perfektum	aktiv	perfektumstammen, tilføy -erī- + personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
	passiv	perfektum partisipp som etterfølges av hjelpeverbet -esse- i presens aktiv konjunktiv, altså sim/sīs/sit/ sīmus/sītis/sint).
Pluskvam- perfektum	aktiv	perfektumstammen, tilføy -issē- + personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
	passiv	perfektum partisipp som etterfølges av hjelpeverbet -esse- i konjunktiv, altså essem/essēs/esset/ essēmus/essētis/essent).

Bruken av konjunktiv på latin

Konjunktiv kan brukes både i hovedsetninger og leddsetninger på latin. I hovedsetninger går det mest på ukjente, hypotetiske tilfeller, eller ting som sees på som ønskelig. I de følgende setningseksemplene har jeg ikke markert lange vokaler, men det kan tenkes at jeg tar en titt på det senere og retter det opp.

Konjunktiv i hovedsetninger

For å uttrykke tvil, beskjedenhet eller forsiktighet.

Hoc confirmem. – Jeg skulle kunne fastslå dette.

Quis non hoc dixerit? – Hvem skulle ikke si dette?

I motsetning til over: Omnes hoc dicunt. – Alle sier dette.

Quid faciam, iudices? – Hva skal jeg gjøre, dommere?

Quid facerem? – Hva burde jeg har gjort?

Jeg skulle mene at eksempelet over er feil, at det skulle stått facerim i stedet. Jeg skal sjekke dette…en eller annen gang.

For å uttrykke vilje, ønske; presens = oppnåelig; imperfektum = uoppnåelig.

Vivat lingua latina! – Leve det latinske språket!

Utinam amicus meus nunc adesset. – Om bare vennen min var her nå.

Utinam amicus meus tum affuisset. – Om bare vennen min var / hadde vært [her] da.

For å uttrykke en oppfordring; benektende oppfordringskonjunktiv er nē

Imitemur maiores nostros. – Vi må/bør gjøre som forfedrene våre.

Ne mentiaris. – Du skal ikke lyge.
Presens; ikke-bestemt anledning, generell (nektende) oppfordring.

Ne mentitus sis. – Du skulle ikke lyge.
Perfektum; bestemt anledning, direkte (nektende) oppfordring.

Ingen av eksemplene over er likevel spesielt sterkt tidsbundne.

Konjunktiv i bisetninger

Først av alt kan det være greit med en oversikt over hvilke konjunksjoner som brukes når; her følger ei liste:

1. Substantiviske bisetninger:
1. ut er positivt, nē er negativt.
2. I setninger med verb uttrykkende frykt har konjunktivene motsatt betydning (pluss og minus blir minus, minus og minus blir pluss).
2. Indirekte spørrebisetninger: som I.
3. Hensiktsbisetninger: som I.
4. Følgesbisetninger: ut er positivt, ut nōn er negativt.
5. Tidsbisetninger: som I.
6. Betingelsesbisetninger: som I., men noen har sī + konjunktiv i stedet.
7. Innrømmelsesbisetninger: som I.
8. Relative bisetninger: som I.

I. Substantiviske bisetninger:

Milites admonet Caesar ne occasionem demittant. – Cæsar advarer soldatene sterkt om ikke å gi slipp på anledningen / om at de ikke skal gi slipp på anledningen.

Placuit Senatui ut legati mitterentur. – (Det behaget Senatet = ) Senatet besluttet at utsendinger skulle sendes.
NB: Pass på tidsfølgen! Hovedverbet står i perfektum mens leddsetningsverbet står i imperfektum, ergo uttrykkes samtidighet eller fremtidighet.

II. Indirekte spørrebisetninger:

Non scio quid Marcus acturus sit. – Jeg vet ikke hva Markus skulle gjøre.
Tidssamsvar i verbene angir samtidighet eller fremtidighet. Her er det i den indirekte spørresetningen en futurum partisipp + presens konjunktiv; dette er en måte å skape futurum konjunktiv.

Non sciebam quid Marcus acturus esset. – Jeg visste ikke hva Markus skulle gjøre.

Rogaverunt quot libros Atticus haberet/habuisset. – De spurte hvor mange bøker Markus hadde / hadde hatt.

III. Hensiktsbisetninger:

Futurum partisipp brukes ikke i hensiktsbisetninger.

Romam adeo ut principem videam. – Jeg går til Roma for å se princeps-en

Romam adii ut principem viderem. – Jeg gikk til Roma for å se princeps-en

Hoc dixi ne veritas lateret. – Jeg sa dette for at sannheten ikke skulle holdes skjult.

IV. Følgesbisetninger:

Ofte finner man et adverb i hovedsetningen for å gjøre det klart at det er en følgesbisetning som kommer. I setning nr. to er adverbet adeo, et ord satt sammen av ad + eō, i nedenstående setning betydende «så mye».

Tam sapienter dicebat ut omnes eum philosophum esse crederent. – Han underviste så klokt, at alle trodde ham å være / at han var filosof.

Adeo terrebar ut dormire non possem. – Jeg ble så skremt at jeg ikke greide å sove.

V. Tidsbisetninger:

Noen tidsbisetninger har, andre ikke, men hvis man bruker konjunktiv blir det ikke feil.

Haec cum dixisset, abiit. – Etter at han sa disse tingene, gikk han.

VI. Betingelsesbisetninger:

Irrelle og lite sannsynlige utsagn tar konjunktiv.

Non possem vivere nisi in litteris viverem. – Jeg kunne ikke leve hvis jeg ikke lever / skulle få leve blant litteratur/bøker.

Si affuisset, respondisset. – Hvis han hadde vært til stede, hadde han svart.

Si affuisset heri, sciret nunc quid Cicero dixisset. – hvis han hadde vært til stede i går, ville han nå visst hva Cicero sa [i går].

Si id verum sit, pileum meum edam. – Hvis det er / skulle være sant, (skal = ) skulle jeg spise hatten min.

Si id verum est, pileum meum edam. – Hvis det er sant, skal jeg spise hatten min.

VII. Innrømmelsesbisetninger:

Disse kan innledes på ulike måter, f. eks. med cum = til tross for / selv om.

Socrateis ingenium immortalitati Plato tradidit, cum ipse/ille nullam litteram reliquisset.← pluskvamperfektum konjunktiv – Platon overlot Sokrates’ ånd til udødelighet, til tross for at han selv / førstnevnte ikke etterlot en eneste bokstav.

VIII. Relative bisetninger:

Når den relative bisetningens korrelat (det den viser til) er ubestemt, skal det være konjunktiv.

Sunt qui Graecos meliores quam Romanos habeant. – Det finnes noen som anser grekerne [som] bedre enn romerne.

Darius pontem fecit, quo copias trans flumen traduceret.(← imperfektum konjunktiv) – Darius (perserkongen) laget ei bro, over/på hvilken han skulle føre styrkene over elva.
pons, -tis, pontifex = brobygger = (øverste)prest)
quo har her betydning tilsvarende ut; «ut … traduceret == hensiktsbisetning som relativ bisetning. Det samme gjelder hvis den relative bisetninga får funksjon som følgesbisetning.

Livia non est tam stulta quae mendacibus [← dativ →] credat. – Livia er ikke så dum at hun tror på løgnerne.

Caeca sum quae id non viderem. – Jeg må være blind som ikke kunne se det.
eller: Jeg er blind som ikke så / har sett det.

Qui deum [← akk. ^m/inf. →] esse negat, eum hominem esse vix putem. – Jeg skulle knapt anse ham å være et menneske, som (be)nekter guden å finnes.

Latin: konjunktiv I og bøying av lat. «esse»

Denne artikkelens hensikt

Jeg skal her ta for meg hvordan konjunktiv bøyes i alle tidene, både i aktiv og passiv modus. Hensikten her er kun en gjennomgang med tilhørende forklaringer. I den neste posten skal jeg ta for meg mer om selve bruken av konjunktiv, og da spesielt i leddsetninger.

Det er fryktelig lenge siden jeg skreiv denne posten, så det er verdt å ta med en kommentar: Forklaringa jeg bruker på imperfektum konjunktiv, altså det at man tar perfektum aktiv indikativ og slenger på personendelsene, gir riktig resultat, selv om det som nok heller skjer, er at man tar stammen, endrer ‑bā‑ til ‑rē‑ (med forkorting av vokalen etter de vanlige reglene) og tilføyer personendelsen etter tid. Man får dermed at:
2. person presens aktiv indikativ laud‑ā‑[null]‑s blir 2. person imperfektum aktiv indikativ laud‑ā‑bā‑s, slik
2. person presens aktiv konjunktiv laud‑[null]‑ē‑s blir 2. person imperfektum aktiv konjunktiv laud‑ā‑rē‑s.
Delene man ser her er 1) rot, 2) stammevokal, 3) tids-/modusmarkering, 4) personendelse; legg da merke til at presens aktiv indikativ ikke trenger noen ega tidsmarkering, mens «avvikene» fra denne forma (altså imperfektum og futurum simplex) trenger slike hjelpelyder i mellom. Dette betyr ikke at metoden jeg brukte (som jeg skriver om nedenfor) ikke gir riktig resultat, bare at veien dit ikke samsvarer med det som egentlig skjedde i måten språkets grammatikk utviklet seg; metoden nedenfor er altså metoden jeg brukte for å greie å lære meg det, og det er den jeg håper kan være til nytte for andre lesere.

Tor-Ivar, Glasgow, 27. mars 2022

Litt om modus

De to modusene vi på norsk kjenner best, er indikativ og imperativ, men de fleste vet, til tross for at det er det mest brukte moduset vårt, likevel ikke hva indikativ er. Imperativ – av latin imperāre, å kommandere – er kjent nok; det er moduset vi bruker for kommandoer, som f. eks. «Hent hatten min, er du snill.» – «hent» er her stammen av verbet «å hente». Indikativ – av latin indicāre, å påpeke, å peke ut, å indikere – er tiden vi bruker for å beskrive en handling eller hendelse vi med sikkerhet vet er, var eller kommer til å bli eller ikke bli gjort.

I motsetning til indikativ, er derimot konjunktiv – av latin coniungere, å sammenbinde – et kasus for det potensielle, usikre, hypotetiske eller også urealistiske og usannsynlige. Jeg kan ta noen eksempler på norsk: «Hvis bare de andre var her, hadde vi kunnet begynt å studere.»; «Gud bevare Kongen og fedrelandet»; «Helliget vorde ditt navn.» (Av det siste eksempelets verb har vi det fortsatt mye brukte «vordende» – «Han er vordende til å bli noe stort.» På latin, i motsetning til de fleste vestlige språk i dag, brukes konjunktivenes egne former hyppig, både i hoved- og leddsetninger. Skal man mestre dem, må man pugge formene og forstå hvordan de kan oversettes.

Konjunktiv

Om tidene

Det er bare fire tider i konjunktiv, i stedet for seks som i indikativ. Futurum er uansett uvisst, så konjunktiv brukes ikke om dette. (Man kan danne en teoretisk konjunktiv utfra den eksisterende grammatikken, men den har ingen hensikt og ble ikke brukt.) På latin må man altså lære seg bøyingen av presens, imperfektum, perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv; de tre sistnevnte, som i indikativ, bøyes da likt uavhengig av konjugasjon eller om det er sterke eller svake verb, men førstnevnte har (som i indikativ) bøyingsmønster avhengende av om det er første, andre, tredje eller fjerde konjugasjon (eller tredje med -iō-verb).

Presens konjunktiv

For å danne konjunktiv av et verb i presens, ta presensstammen, endre stammevokalen til -ē- hvis det er første konjugasjon, eller -ā- hvis det er andre, tredje eller fjerde konjugasjon.

Konjugasjon av presens konjunktiv
For å lettere se hva som gjør formen spesiell, har jeg tatt med indikativformen av laudāre også.
Pers. & tall	laudāre	laudāre	monēre	ágere	audīre	cápere
1., sg.	laúdō	laúdem	móneam	ágam	aúdiam	cápiam
2., sg.	laúdās	laúdēs	móneās	ágās	aúdiās	cápiās
3., sg.	laúdat	laúdet	móneat	ágat	aúdiat	cápiat
1., pl.	laudāmus	laudēmus	moneāmus	agāmus	audiāmus	capiāmus
2., pl.	laudātis	laudētis	moneātis	agātis	audiātis	capiātis
3., pl.	laúdant	laúdent	móneant	ágant	aúdiant	cápiant

Det som er verdt å merke seg, er hvilke endelser som brukes; som i indikativ har presensverbene en stammevokal, og den endres i konjunktiv til -ē- for 1. konjugasjon og -ā- for de øvrige, dog i noen av dem beholdes indikativstammevokalen også. På engelsk har man huskeregelen «we fear a liar» som hjelper oss å huske rekkefølgen på vokalene: 1. konj. -ē; 2. konj. -eā-; 3. konj. -ā-; 4. konj. (og 3. konj.s -iō-verb) -iā.

Imperfektum konjunktiv

Heldigvis er det bare presens konjunktiv som har disse ulike bøyningene. Imperfektum konjunktiv formes alltid ved å ta presens aktiv infinitiv + presens’ personendinger (aktiv og passiv) med lang -ē- (bortsett fra, som vanlig, før avsluttende -m, -r, -t og før avsluttende eller mellomstående -nt/-nt-.

Konjugasjon av imperfektum konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ av laudāre og agere tatt med.
Pers. & tall	Imperfektum indikativ passiv		Imperfektum konjunktiv aktiv/passiv
1., sg.	laúdor	ágor	laudāre-m	laudārē-r	ágerem	ágerer
2., sg.	laudāris	ágeris (-re)	laudārē-s	laudārē-ris	ágerēs	agerēris(-re)
3., sg.	laudātur	ágitur	laudāre-t	laudārē-tur	ágeret	agerētur
1..pl.	laudāmur	ágimur	laudārē-mus	laudārē-mur	agerēmus	agerēmur
2., pl.	laudáminī	agíminī	laudārē-tis	laudārē-minī	agerētis	agerēminī
3., pl.	laudántur	agúntur	laudārē-nt	laudārē-ntur	ágerent	ageréntur

Interessant å merke seg, er at når man lager imperfektum konjunktiv, så blir sluttvokalen i presensen man bruker forlenget før endelsen, der endelsen tillater det.

Perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv

Som perfektum indikativ, konjugeres alle formene av perfektum konjunktiv likt, uavhengig av hvilken konjugasjon det tilhører. Finn først perfektumstammen av verbet. For å lage aktivmodus, tilføyes -erī- + personendelsene for perf. konj. eller -issē- + personendelsene for plperf. konj.; vokalene forkortes naturligvis der det etter reglene må til. For å lage passivmodus, bytt ut hjelpeverbet sum og eram med passivformen av disse, sim og essem.

Konjugasjon av perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ av perfektum og pluskvamperfektum, aktiv og passiv av laudāre tatt med. Der partisippformene står, har jeg kun oppgitt hankjønn; e.g. skal «laudātus sum» leses som «laudātus, -a, -um sum» og «laudātī summus» skal leses som «laudātī, -ae, -a summus».
Person & tall	Perfektum aktiv		Perfektum passiv		Pluskvamperfektum aktiv		Pluskvamperfektum passiv
	Indikativ	Konjunktiv	Indikativ	Konjunktiv	Indikativ	Konjunktiv	Indikativ	Konjunktiv
1., sg.	laudāv-ī	laudāv-erim	laudātus sum	laudātus sim	laudāv-eram	laudāv-íssem	laudātus eram	laudātus éssem
2., sg.	laudāvistī	laudāverīs	laudātus es	laudātus sīs	laudāverās	laudāvíssēs	laudātus erās	laudātus éssēs
3., sg.	laudāvit	laudāverit	laudātus est	laudātus sit	laudāverat	laudāvísset	laudātus erat	laudātus ésset
1., pl.	laudāvimus	laudāverīmus	laudātī súmus	laudātī sīmus	laudāverāmus	laudāvissēmus	laudātī erāmus	laudātī essēmus
2., pl.	laudāvistis	laudāverītis	laudātī éstis	laudātī sītis	laudāverātis	laudāvissētis	laudātī erātis	laudātī essētis
3., pl.	laudāvērunt	laudāverint	laudātī sunt	laudātī sint	laudāverant	laudāvíssent	laudātī ernt	laudātī essent

Konjunktiv av esse

Konjugasjon av sum, esse, fui i indikativ og konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ tatt med.
Person og tall	Presens	Imperfektum	Futurum	Perfektum	Pluskvam-perfektum	Futurum eksaktum
1., sg.	sum	éram	érō	fúī	fúeram	fúerō
	sim	essem	fuerim	fuissem
2., sg.	es	érās	éris	fuistī	fúerās	fúeris
	sīs	essēs	fuerīs	fuissēs
3., sg.	est	érat	érit	fúit	fúerat	fúerit
	sit	esset	fuerit	fuisset
1., pl.	súmus	erāmus	érimus	fúimus	fuerāmus	fuérimus
	sīmus	essēmus	fuerīmus	fuissēmus
2., pl.	éstis	erātis	éritis	fuístis	fuerātis	fuéritis
	sītis	essētis	fuerītis	fuissētis
3., pl.	sunt	érant	érunt	fuērunt	fúerant	fúerunt
	sint	essent	fuerint	fuissent

Oppsummering

Konjunktivtidene har bare fire former, nåtid og fortid. Der det er hjelpeverb i indikativ, brukes i konjunktiv det samme hjelpeverbet, men bøyd i konjunktiv. Når det gjelder konjunktivformene av esse, legg merke til de lange vokalene.

Jeg gjentar til slutt for å hjelpe på husken:

1. Presens konjunktiv…
1. … dannes ved å endre stammevokalen i verbet.
2. … er ellers like presens indikativ.
3. … sine stammevokaler kan lett huskes med huskeregelen «we fear a liar».
2. Imperfektum konjunktiv…
1. … dannes ved å ta presens aktiv indikativ (hele)…
2. … og legge til personendelsene for aktiv eller passiv.
3. Perfektum konjunktiv…
1. … dannes ved å finne perfektumstammen av verbet og
2. legge til, for å danne aktiv, -eri- + personendelse, eller
3. ved å, for å danne passiv, ta partisippformen og legge til hjelpeverbet esse i presens konjunktiv (sim osv.).
4. Pluskvamperfektum konjunktiv…
1. … dannes ved å finne perfektumstammen av verbet og
2. legge til, for å danne aktiv, -issē- + personendelsen, eller
3. ved å, for å danne passiv ta partisippformen og legge til hjelpeverbet esse i imperfektum konjunktiv (essem osv.).

Latin: spesielle og uregelmessig gradsbøyde adjektiv

Adjektiv med uregelmessig superlativ

To grupper adjektiv som ellers er regelmessige, har en uvanlig superlativform. Disse er å finne i to kategorier:

Kategorier av adjektiv med uregelmessig superlativ
1. Seks adjektiv sluttende på -lis lager superlativ med endelsene -limus, -lima, -limum tilføyd til adjektivets stamme.
2. Ethvert adjektiv med maskulinendelsen -er, uavhengig av deklinasjon, har superlativendelsen -rimus tilføyd etter -er-endelsen, ikke til adjektivstammen.
• Legg merke til at komparativ av disse adjektivene dannes på vanlig måte ved å tilføye -ior, -ius til stammen (noen av dem beholdende -e-, andre ikke).

De seks uregelmessige -lis-adjektivene
Positiv		Komparativ		Superlativ
fácilis, -e	enkel(t)	facílior, -ius	enklere	facíl-limus, -a, -um	enklest
diffícilis, -e	vanskelig	difficílior, -ius		difficílimus, -a, -um	vanskeligst
símilis, -e	lik(t)	simílior, -ius	likere	simíllimus, -a, -um	likest
dissímilis, -e	ulik(t)	dissimílior, -ius	mer ulik / ulikere	dissimíllimus	mest ulik / ulikest
grácilis, -e	grasiøs(t), slank, tynn	gracílior	mer grasiøs(t), slankere, tynnere	gracillimus, -a, -um	mest grasiøs(t), slankest, tynnest
húmilis, -e	lav, underlegen, beskjeden, ydmyk	humílior, -ius	lavere, mer underlegen, beskjednere, ydmykere	humíllimus	lavest, mest underlegen, beskjednest, ydmykest

Adjektiv med uregelmessig gradsbøying

De følgende adjektivene har så uregelmessig bøying at den eneste måten å lære dem er god, gammeldags pugging. Vær oppmerksom på at her, som i tabellen over, er de norske forslagene bare noen av mulighetene; betydningene av de latinske ordene er alt for mange til å ramse opp alle sammen.

Uregelmessige adjektiv
bónus, -a, -um	god(t)	mélior, -ius	bedre	óptimus, -a, -um	best
mágnus, -a, -um	stor, mektig	máior, -ius	større, mektigere	máximus, -a, -um	størst, mektigst
málus, -a, -um	ond, fæl, dårlig	péior, -ius	ondere, fælere, dårligere/verre	péssimus	ondest, fælest, dårligst/verst
múltus, -a, -um	mye	—, plūs	mer	plūrimus, -a, -um	mest
párvus, -a, -um	liten, -a, -e	mínor, mínus	mindre	mínimus, -a, -um	minst
(Egentlig ingen former, men prae, prō er relatert)	(foran før)	príor, -íus	tidligere, forrige	prīmus, -a, -um	tidligst, først
súperus, -a, -um	den/det over	supérior, -ius		súmmus, -a, -um suprēmus, -a, -um	høyest, lengst unna høyest, sist

Deklinasjon av plūs

Med unntak av plūs kasusbøyes alle adjektivene over som normalt. Plūs derimot, er svært spesielt. I flertall fungerer det som et adjektiv, e.g. plūrēs amīcī, men med blandet -i-stamme og konsonantstammeform (-ium i genitiv flertall, men -a i stedet for -ia i intetkjønn nominativ og akkusativ. I éntall er det et substantiv i stedet for et adjektiv, er intetkjønn og brukes vanligvis som et mengdens genitiv, e.g. plūs pecūniae («mer penger», men ordrett «mer av pengene»)

Deklinasjon av plūs
	Singulāris		Plūrālis
	m/f	n	m/f	n
Nom.	—	plūs	plūrēs	plūra
Akk.	—	plūs	plūrēs	plūra
Gen.	—	plūris	plūrium	plūrium
Dat.	—	—	plūribus	plūribus
Abl.	—	plūre	plūribus	plūribus

Latin: infinitiver

De forskjellige infinitivsformene

Hva infinitivet er

Infinitivet (f. eks. amāre – å elske/like) fungerer som et verbalt substantiv, og av det finnes det tre typer: infinitivet, partisippet og gerundivet. De aller fleste transitive verb har seks infinitiver: aktiv og passiv form av presens, perfektum og futurum.

Bøyningsskjema

Den egentlige endelsen til presens aktiv infinitiv er kun -re, men av praktiske årsaker er stammevokalen tatt med.

Infinitiver
	Aktiv	Passiv
Presens	-āre, -ēre, -ere, īre	-ārī, -ērī, -ī, īrī
Perfektum	perfektumstamme + -isse	perfektum passiv partisipp + esse
Futurum	futurum aktiv partisipp + -esse	[supinum på -um + -īrī]

Når det gjelder futurum passiv infinitiv, var det en form romerne helst ikke brukte; i stedet foretrakk de andre typer uttrykk, som for eksempel fore ut + konjunktiv.

Eksempler på bøyning i alle fire konjugasjonene
Aktiv
Presens	laudāre	monēre	ágere	audīre	capere
Perfektum	laudāvísse	monuísse	ēgísse	audīvísse	cēpísse
Futurum	laudātūrus, -a, -um, ésse	monitūrus, -a, -um, ésse	āctūrus, -a, -um, ésse	audītūrus, -a, -um, ésse	captūrus, -a, -um, ésse
Passiv
Presens	laudārī	monērī	ágī	audīrī	capī
Perfektum	laudātus, -a, -um, ésse	mónitus, -a, -um, ésse	āctus, -a, -um, ésse	audītus, -a, -um, ésse	cáptus, -a, -um, ésse
Futurum	laudātum īrī	mónitum īrī	āctum īrī	audīre	captum īrī

Hva vil det si at det er et verbalsubstantiv? Tenk deg en setning som «Det er galt å slå.» Her står verbet «å slå» som objekt, det har altså en substantivisk funksjon. På latin kjenner de fleste godt uttrykket «Errāre humānum est» – «Det er menneskelig å feile» – eller «Nāvigāre necesse est, vīvere nōn est necesse» – «Det er nødvendig å seile, det er ikke nødvendig å leve»; «å seile» og «å leve» er her verbalsubstantiv stående som objekt i setningen.

Strengt tatt, når vi her har med «esse» – «å være» – å gjøre, er det ikke et objekt, men et predikatsledd.

Akkusativ med infinitiv

Norsk er ikke lenger definert som et kasusspråk, men vi finner fortsatt rester av kasus i en del dialekter. I Romsdalen, eksempelvis, er det klar forskjell på om noen sier «I e på tur ti dal’n» eller «I e på tur ti dala»; det første betyr at vedkommende er ankommer inn i dalen, mens det andre betyr at vedkommende er på en tur inne i dalen. Tilsvarende har vi en rest av akkusativ på norsk, i form av objektsformene ham/henne. At de er på tur ut, ser man av at «han» kan brukes sidestilt med «ham», dog de fleste som i hvert fall er en anelse språkbevisste rynker nok litt på nesen av det. Grunnen til at de to formene strengt tatt ikke behøves, er fordi norsk i all hovedsak er et analytisk språk. Tysk er et eksempel på et språk som har beholdt noe av det syntetiske elementet i seg, ved kasusbruken. Latin er et i praksis rent syntetisk språk, der man i praksis står helt fritt i å velge ordstilling, og romerne elsket å utnytte dette.

Nå vel, nok om det. Akkusativ med infinitv brukes for å uttrykke indirekte uttrykk, som for eksempel i setningen «Han sa at han leste boka.» En annen måte å uttrykke dette på, er å bruke objektsform, og uttrykket blir da «Han sa ham å ha lest boka.» På latin brukes alltid denne uttrykksmåten, og jeg skal her liste opp noen eksempler:

Eksempler på akkusativ med infinitiv
1. Dīcunt – de sier	eum iuvāre eam eum iūvisse eam. eum iūtūrum esse eam.	ham å hjelpe henne / at han hjelper henne ham å ha hjulpet henne / at han hjalp henne ham å skulle hjelpe henne / at han skal hjelpe henne
2. Dīxērunt – de sa	eum iuvāre eam eum iūvisse eam. eum iūtūrum esse eam.	ham å hjelpe henne / at han hjelper henne ham å ha hjulpet henne / at han hjalp henne ham å skulle hjelpe henne / at han skal hjelpe henne
3. Dīcent – de kommer til å si	eum iuvāre eam eum iūvisse eam. eum iūtūrum esse eam.	ham å hjelpe henne / at han hjelper henne ham å ha hjulpet henne / at han hjalp henne ham å skulle hjelpe henne / at han skal hjelpe henne

Som man ser av disse eksemplene, kan en hvilken som helst tid av infinitivet brukes sammen med hovedverbet, og i alle tilfellene er infinitivets tidsforhold til hovedverbet det samme, nemlig slik:

Uavhengig av hovedverbets tid, er infinitivets forhold til hovedverbet, hvis det er…
1. presens infinitiv, samtidig med hovedverbet handling,
2. perfektum infinitiv, før hovedverbets handling,
3. futurum infinitiv, etter hovedverbets handling.

Hvordan identifisere en akkusativ med infinitiv

Akkusativ med infinitiv brukes vanligvis sammen med et hovedverb som uttrykker tale, tenking eller sansing. En del andre uttrykk krever også akkusativ med infinitiv; se Eitrems grammatikk §§141–3 for mer informasjon. Jeg skal her liste opp noen eksempler på bruken av akkusativ med infinitiv:

Eksempler på latinske uttrykksmåter med akkusativ med infinitiv i norsk oversettelse.
Latin	Norsk: objektsform + infinitiv	Norsk: at-setning
Gāius dīcit sē iūvisse eam.	Gaius sier seg å ha hjulpet henne.	Gaius sier at han hjalp henne
Gāius dīxit eum iūvisse eam.	Gaius sa ham (f. eks. Marcus) å ha hjulpet henne.	Gaius sier at han (f. eks. Marcus) hjalp henne.
Gāius dīcit litterās ā sē scrīptās esse.	Gaius sier brevet å være skrevet av ham [selv].	Gaius sier at brevet ble skrevet av ham [selv].
Gāius dīcit litterās tibi scrībendās esse.	Gaius sier brevet å burde skrives av deg.	Gaius sier at brevet burde skrives av deg.
Discipulī putant sē linguam Latīnam amātūrōs esse.	Studentene tenker seg å komme til å like det latinske språket.	Studentene tenker at de kommer til å like det latinske språket.
Magistra scīvit discipulās Latīnam amātūrās esse.	Lærerinna visste studinene å komme til å like det latinske språket.	Lærerinna visste at studinene skulle komme til å like det latinske språket.
Caesar iussit pontem ruptūrus esse	Cæsar har befalt broen å skulle ødelegges.	Cæsar har befalt at broen skal ødelegges.

Av tabellen ser man at det ikke alltid er like god norsk å bruke objekt med infinitiv, men det finnes uttrykk som helt klart er flottere om ikke rett ut bedre å uttrykke på den måten; se da særlig det siste om Cæsars befaling.

Et veldig kort sammendrag IV:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Hippolytos

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Stykkets persongalleri består av Afrodite (Aphrodite), kjærlighetens, elskovens og lystens gudinne; Artemis, den kyske, evig jomfruelige jaktgudinnen; Teseus, amazonenes og minotauren beseirer, nå konge i Athen; Faidra, datter av kongen av Kreta, Teseus’ mann; Hippolytos, sønn av Teseus og amazonedronningen, Teseus’ første kone (hun døde tidlig); Faidras amme, ei gammel dame som tydeligvis har stått Faidra bi hele hennes tilstedeværelse i Teseus’ familieliv; en gammel tjener og et bud; et kor bestående av kvinner fra Troizen. Stykket utspilles i byen Troizen på Peloponnes, i og utenfor kong Teseus slott.

Stykket åpner foran kongeslottet i Troizen, der man kan se statuer og altre tilegnet både Afrodite og Artemis. Afrodite taler og forteller hvordan hun føler seg forhånet av Hippolytos, som fornekter ethvert kjennskap til lyst og elskov, og dermed også nekter å tilbe Afrodite. I stedet har han valgt seg Artemis som sin følgesgudinne, og han er tydeligvis innviet i de eleusinske mysteriene. Hun forteller hvordan Faidra, Teseus’ stemor, lider en hjertesorg som har gjort henne så syk at hun nå ikke ønsker annet enn å dø; for hun har falt i en dyp forelskelse til Teseus, en kjærlighet og lyst hun nekter å følge grunnet skammen det vil føre til. Afrodite fremmer så en spådom, når hun hører Hippolytos ankomme, om at «Hades åpnet har sin port» og at Hippolytos «skuer lyset siste gang i dag.»

Hippolytos kommer med jaktfølget sitt, og lovpriser Artemis for den gode jakten og ofrer til henne. En gammel tjener kommer ut til ham og forsøker å få ham til å forstå at han må respektere alle gudene. Konsekvensen av å ignorere en guddom, eller enda verre, å som Hippolytos har gjort, være respektløs overfor en sådan kan føre til mye lidelse. Hippolytos virker ikke å forstå nødvendigheten i det han sier, så når Hippolytos går inn ber den gamle ved alteret til Kypris (Afrodite) om at hun skal være nådig mot den unge.

Den neste scenen (hvis man kan kalle det det i en slik gammel tragedie – episode er nok et rettere begrep), er jammerklagen til Faidra, først innenfra, så deretter ute. Hun og ammen har en lang dialog, og det kommer til slutt ammen og koret for dagen hvorfor Faidra lider som hun gjør; de forferdes. Ammen greier å overtale henne til å la henne gi henne et botemiddel hun skal ha.

Jeg kom just til å tenke på at jeg har gjemt
i huset midler som kan lindre elskovs kval
og uten skam og uten tap av din forstand
kan lege deg for sotten, hvis du ei er feig.
Men fra den mann du elsker, må jeg ha et tegn,
en hårlokk eller av hans drakt en liten trevl,
hvis tvende sinn skal villig føle seg som ett.

Ammen vender seg til Afrodite-bildet og sier at «Det annet som jeg har på hjerte, vil jeg si | til venner i palasset. Da er målet nådd.» Hun går inn, og en stund etter, etter at man har hørt korets gjenfortelling av mytiske heros’ lidelser, hører man skrik og skrål innenfra, og Faidra skjønner at hun har blitt forrådt. Hippolytos kommer til slutt styrtende ut og vil ikke vite av stemora si. Han legger ut i en tale om hvor mye verden hadde vært, hadde bare menn kunnet bære frem unger uten at hjelp fra kvinnene skal være nødvendig. Han går, og ammen og Faidra diskuterer. Siste replikk fra Faidra til koret er et klart frampek: «Jeg ordner nu min egen sak på beste vis.», hvoretter hun avkrever en ed fra koret på at de skal holde tett om det de vet.

I neste episode hører man sorgskrik innenfra; Faidra har hengt seg selv på brudekammeret. Teseus er akkurat kommet tilbake fra Delfi, og hører dette, så han styrter inn for å finne ut hva som har skjedd og finner Faidra liggende på gulvet, repet skåret av og hun liggende på ei båre. I den ene hånda hennes er en notis (på ei forseglet skrivetavle), og her har hun skrevet at Hippolytos har krenket henne i senga. Teseus tror straks på dette, og avkrever av Poseidon, sin far, det siste av ønskene han hadde igjen (det første reddet ham opp fra underverden, det andre fra Minotauros); Hippolytos skal ikke leve ut dagen.

Hippolytos ankommer og ser hva som har skjedd. Han forsøker å forklare seg, at det ikke kan være sant, og fortvilet prøver han å overbevise Teseus, faren sin, om uskylden hans og den plettfrie vandelen han alltid har søkt og oppnådd. Faren nekter å høre på ham, og Hippolytos blir landsforvist.

Etter korets sang kommer et bud løpende og vil ha tak i kongen, Teseus, for han har sett Hippolytos dø. Han beskriver hvordan han og vennene hans hjalp Hippolytos av sted ved å spenne opp forspannet hans, og at ingen av dem kunne forstå det han var beskyldt for å være rett. Hippolytos red av sted, og da han var kommet til et øde område av stranden forteller budet hvordan en enorm bølge etterfulgte et enormt brak som av torden, kom farende opp mot Hippolytos, og at det ut av bølgen kom en enorm okse. Oksen jaget hestene, hestene ble paniske, men Teseus som den gode rytteren han var forsøkte å roe dem. Oksen derimot fikk dem til å snu retning slik at Teseus til slutt falt, og med foten hektet fast i tøylene ble dradd bortover stranden av hoppene sine, fikk hodet slått i en stor stein; Hippolytos var så hardt skadd blitt at det bare var et spørsmål om tid før han kom til å dø. Teseus ba dem sporenstreks om å hente Hippolytos til ham; kongen er likevel fortsatt vaklende: «imellom sorg og glede, ti jeg nærer sky | for guder og for ham som er min egen sønn».

Artemis kommer så til Teseus når han står alene, og forteller hvordan det hele hadde skjedd. Hippolytos var dømt til å dø, og ingen guder kunne ha gjort det om, for blant gudene er det en lov om at ingen guder skal blande seg inn i hva en annen gjør. Kypris (Afrodite) hadde rammet Faidra med en dyp og inderlig elskov og kjærlighet til Hippolytos, og Faidra selv ble offer for ammens renkespill. Hippolytos, prektig og from, hadde sverget en ed på å ikke snakke om hva som hadde skjedd, og det var grunnen til at han aldri utpekte Faidra. Artemis skolder Teseus for å ikke ha fulgt vanlige prosedyrer og la sønnen få anledning til å forsvare seg selv; i stedet handlet Teseus irrasjonelt og dømte sønnen til landsforvisning, og gjennom Teseus’ misbruk av det siste ønsket sitt voldte han sønnens død.

Hippolytos ankommer på båre, og han får endelig (tilsynelatende, det er litt uvisst) se gudinna han har kjærest. Hun beroliger ham, og Teseus og faren forsones. En forklaringsmyte blir også del av tragedien. Artemis forteller:

Til gjengjeld, stakkars venn, for hva du her har lidt,
skal største heder times deg i Troizens by.
Ti før sitt bryllup skal hver jomfru bringe deg
som offer sine lokkers prakt, og stedse skal
den blyge brud med vemodstårer minnes deg.
Og hymner, det til ære, skal til evig tid
de unge møer synge. Aldri skal ditt navn
og sagnet om at Faidra elsket deg, bli glemt.

Et veldig kort sammendrag III:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Medea

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Hovedpersonen i stykket er Medea, barnebarn av Helios, solkongen, og barn av kong Aietes av Kolkis. Andre personer i stykket er Jason (navnet skal uttales /JA-så:n/ som på norsk (dog vel og merke med lang sistestavelse), ikke /DZJEI-søn/ som på engelsk, for det skrives på gresk Ἰάσων, Iásōn), han som jaktet på det gylne skinn og fikk Medea ved Afrodites (Aphrodite) Eros’ hjelp forelsket i ham; barna deres; Kreon, kongen av Korint; Aigeus, kongen av Athen; Medeas amme, hovmesteren og et bud, samt et kor av korintiske kvinner. Handlingen utspilles på en åpen plass utenfor Medeas hus i Korint.

Vi får vite fra ammens åpnende klagesang at Medea har sunket hen i en dyp, inderlig sorg over tapet av mannen sin til prinsessen av Korint, og at Medea derfor nærer et inderlig hat overfor ham som etter hvert har begynt å vises mot ungene deres også. Ammen gjenforteller litt av det som skjedde i historien om Jason og jakten på det gylne skinn, blant annet hvordan hun villig drepte og parterte lillebroren sin og kastet likdelene i elva slik at kong Aietes i jakten på henne skulle sinkes fordi han plukket opp restene av sønnen sin. Medeas klagesang blir etterhvert stadig høyere, og vi hører henne forbanne kongen og hans hus:

Å Temis, å Artemis, ser I den tort jeg arme må lide av ham som jeg bandt med de dyreste eder, min mensvorne mann? Å måtte jeg se at han selv og hans brud ble knust, og at kongsgården styrtet i grus! De våget å krenke meg, krenke meg først! Å far! å mitt fedreland, som jeg forlot! Å bror, som jeg skjendig har myrdet!

Hun kommer etter hvert ut, og hun forbanner mannen sin, Jason, som har forlatt henne, hans ektevidde, til fordel for kongsdattera; en generell klage over kvinnenes skjebne, der menn kan gå til den de måtte ønske, mens de er dømt til å holde seg til mannen sin for å unngå evig skjensel følger. Hun snakker om hvordan mennene hevder kvinnene ikke bør klage, for de lever trygt mens mennene er nødt til å dra i krig, men Medea sier «Det er et feilsyn. Jeg vil heller stå bak skjold | i trende slag enn bare engang føde barn.»

Kongen av Korint, Kreon, kommer gående til dem, og han overbringer budskapet om at hun skal landsforvises grunnet de mange edene hun har sverget mot ham og familien. Medea klarer til slutt å overtale ham til å få bli ut dagen, slik at hun kan etter egen påstand kan få tatt et klokest mulig valg om hvor hun skal dra og få ordnet med barna sine; kongen går med på dette. Når kongen har gått, følger en vekselsang, der planen hennes om å myrde ungene hennes og Jasons kommer frem. Ternekoret uttrykker bekymringen og angsten sin over det de hører, men hun er ikke til å rokke.

Jason ankommer, og hun hisser seg over hans blotte tilstedeværelse. De fører en diskusjon der han prøver å få henne til å forstå at han har gitt henne mer enn hun har gitt ham. Hun var barbar, han tok henne med til hellensk land; hun har gjennom ham lært å skjelne rett og galt, og å følge loven i stedet for å bruke makt; hun har fått et godt rykte på seg og prises for visdommen sin, mens hvis hun hadde bodd der hun før bodde hadde ingen visst hvem hun var. Når det gjelder valgte av å ta imot tilbudet han fikk om å gifte seg med kongens datter, forteller han at han måtte ta det valget for alle deres skyld, for da de kom tilbake Iolkos var de så fattige at de knapt kunne klare seg; ved å vies med kongsdattera sikrer han hennes og barnas fremtid. Hun vil ikke høre på ham, og sender ham til slutt bort. Koret slutter seg til henne, og sier at:

Måtte med døden, en venneløs død, straffes den mann som ei åpner sin sjel ærlig for den som han kåret til venn! Av meg skal han aldri bli elsket.

Kongen av Athen, Aigeus, kommer gående, og ham får Medea edsvoren at i hvis rike skal hun alltid være trygg. Hun får vite at grunnen til at han har kommet dit, er for å få hjelp av en vismann til å tolke delfiorakelets svar på hva han skal gjøre for å få barn. Han spør henne deretter hvorfor hun ser så trist ut, og han får vite at det er fordi Jason har valgt å skulle gifte seg med kongsdattera. Aigeus virker forståelsesfull for smerten hun lider, og det er nok mye av grunnen til at han gir henne eden. Etter at kongen har gått, forteller hun til ei av ternene (korføreren) hvordan hun skal knuse Jason. Hun skal be ham besørge at barna får bli værende i landet, og med dem skal hun sende en gave til bruda, ei gyllen krone. Krona skal hun derimot forgifte, slik at kongens datter lider en grufull død. Deretter skal hun sørge for å drepe Jasons og hennes barn, slik at han blir stående både kone- og barnløs. Ternen forsøker å få henne til å gå bort fra bestemmelsen sin, men hun er hard.

Når Jason kommer tilbake, fremsier hun en tilsynelatende hjertefølt beklagelse, hvis mykner ham nok til å høre bønnen hennes om å la barna få bli, noe han naturligvis gjerne ønsker. Han går med på å be den vordende kona hans tale med kongen om dette, siden hun er mer trolig å kunne overtale kongen. Med seg skal barna ta med gaven; forgiftningsplanene til Medea vet Jason ingen ting om. Jason tar med seg ungene og hovmesteren, og sistnevnte kommer senere tilbake og forteller at den kommende bruden har tatt imot gaven og at kongen har akseptert ønsket om at barna skal få bli. Hun synger igjen sin nød om at hun skal måtte drepe sine egne barn, som hun tydelig har like mye kjær som hun hater Jason.

Et bud kommer løpende for å fortelle Medea hva som har skjedd på kongens borg. Bruda tok på seg gaven hun hadde fått, gullkrona laget av solkongen selv, som Medea hadde forgiftet. Spankulerende ute på borgplassen, falt hun plutselig om, og all livskraft så ut til å ha forlatt henne. Krona hadde boret seg fast i henne, og med ett slo flammer ut og brente henne levende. Da kongen kom og så det hele, dattera død, satte han seg ved henne i nøden sin. Da han så forsøkte å komme seg løs, lot det seg ikke gjøre, og jo mer han dro, dess verre ble det for ham:

Han prøvet gang på gang å rette bøyet kne, men liket holdt igjen, og hvis han brukte makt, ble kjødet flenget fra hans knokler, stykkevis. Til sist ble smerten ham for sterk. Den arme mann gav opp. Omsider sluknet han. Hans liv var endt. Hos elsket datter ligger nu den gamle far, to lik! Slikt vanhell kaller tårer frem.

I det kommende går Medea inn i borgen sin, og man kan høre barnas skrik innenfra i det de prøver å unnslippe. Jason ankommer borgen, og Medea kommer til syne på balkongen på en vogn forspent med vingede drager. På vognen ligger liket av barna deres. Han ber på sine knær om å få lov til å stryke barna en siste gang, hun svarer ham å først nå ha gitt uttrykk for kjærlighet til dem, mens han tidligere bare har avvist.

Et veldig kort sammendrag II:

Sophoklēs’ (Σοφοκλῆς, ca. 497/6 fvt – vinteren 406/5 fvt) Elektra

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Hovedpersonen i stykket er Elektra, den avdøde kong Agamemnons datter. Medaktørene er Krysotemis, søsteren hennes; Orestes, broren hennes; Klytaimnestra, moren hennes og kong Agamemnons morderske; Aigistos, regjerende konge i Mykene, sittende i setet en gang tilhørende kong Agamemnon, som han bistod i mordet av; Pylades, Orestes’ venn; Orestes’ gamle tjener, til hvem Elektra, da hun skjønte ting holdt på å gå galt, overleverte Orestes; og et kor av kvinner. Stykket foregår utenfor palasset hvori den sittende kong Aigistos og dronning Klytaimnestra med familie holder hus.

Til å begynne med ser vi Orestes, Pylades og den gamle tjeneren i grålysningen. De har kommet til utenfor palasset (i forrige resymé benevnt »borgen«), og får høre hvordan Orestes har fått bud fra Apollon om at han skal hevne drapet på faren sin med list, uten støtte av noen hær. De eniges om at Orestes skal gå til farsgraven og ofre til Agamemnon slik skikken er, blant annet ved å legge igjen en hårlokk, mens tjeneren, som nå har blitt gammel og hvithåret, skal bringe Aigistos og Klytaimnestra beskjed om at Orestes har blitt drept i hesteveddeløp. Orestes og Pylades går deretter bort.

Elektra kommer ut, klagende, og forteller oss hva som har skjedd, og hvordan hun har lidd i så mange år. Koret virker som de støtter henne i sorgen, mens søstra Krysotemis har valgt å være føyende overfor deres felles mor og stefar, og de klandrer begge hverandre for valgene den andre har tatt. Vi får etter hvert vite at Aigistos for tiden er bortreist, og at Klytaimnestra har hatt en vond drøm, om et tre som spiret og bredde greinene sine utover hele riket. Den tofoldige betydningen drømmen har for henne, gjør at hun har forespurt av Krysotemis å ofre på farens grav for henne, noe hun dronninga aldri har gjort før; dette gjør naturligvis Elektra harm, så de eniges om at de i stedet skal skjule offergavene og legge hårlokkene sine på graven. Krysotemis tar seg av dette.

Krystotemis gått, kommer Klytaimnestra ut, og tillater Elektra å fortelle hvordan hun føler det. Elektra prøver å argumentere overfor Klytaimnestra med at det Agamemnon gjorde (ofringen av Ifigeneia), var en handling han ikke kunne velge å gjøre; den var ham pålagt av Artemis som bot for at han hadde drept en kronhjort hun holdt hellig. Hatet dem imellom kommer tydelig fram, og Elektras argumentasjon virker som den finner veien hos Klytaimnestra, hvorpå dronningmora skolder henne.

Mens de står der ute og snakker, kommer tjeneren og overbringer «nyheten» om at Orestes er drept. Han er ikke så lite kreativ heller, og beskriver hvordan Orestes først vant alle løpskonkurransene og var blitt hyllet av alle til stede, for dagen etter å kjøre et kløktig hesteløp, men gjorde en liten feil på slutten av løpet, hvorpå han ble brutalt drept. Tjeneren har med seg aske i ei kobberkrukke til dem, og overbringer dem dette. Det interessante er at han fremstiller det hele for dem som en god nyhet; tydeligvis har det versert en dekkhistorie om at Agamemnon ble drept, ikke myrdet, og at Klytaimnestra hele tiden har levd i frykt for at Orestes skulle komme og hevne drapet. Han blir med Klytaimnestra inn for å fortelle det han vet.

Elektra blir stående igjen ute, og Krysotemis kommer tilbake med et gledelig budskap.

Ja, alt som jeg har sett, skal jeg fortelle deg.
Da jeg kom hen til ættens gravhaug, hvor vår far
er stedt til hvile, så jeg der fra haugens topp
en strøm av nylig ofret melk, og rundt hans grav
var alskens friske blomster strødd med kjærlig hånd.
Jeg undret meg ved dette syn og speidet rundt
om kanskje noe øyenvidne stod meg nær.
Men da jeg intet så, og egnen rundt omkring
var ganske tyst og stille, gikk jeg haugen nær
og så på gravens rand en nyss avklippet lokk,
og da jeg så den, stod som i et blink
et velkjent bilde for min sjel: Jeg så et tegn
fra ham, vår bror Orestes, ham jeg elsker mest.

Naturligvis tror ikke Elektra dette kan være sant, ettersom hun tror hun står med Orestes askeurne i hendene, og søstra blir fryktelig trist når hun hører dette. Men mens de står der i sorgen, kommer Orestes og Pylades (med følge; hvem?) gående, og de gir seg til kjenne når de skjønner at søstrene er de de er, og at kvinnene (koret) som står sammen med dem er til å stole på.

Når de hører noen kommende gående ut fra borgen, sier Elektra så det kan høres inn: «Gå i huset inn, | I fremmede! I bringer jo hva ingen her | vil vise fra seg eller ta imot med fryd». Det er tjeneren til Orestes som kommer ut, og han ber dem dempe seg; han har stått ved døren og hørt dem snakke, og kommet ut for å stoppe dem så de ikke skal avsløres. Orestes går da inn og man kan høre Klytaimnestras jammerskrik når hun drepes, som er forbausende lik de man hørte fra kong Agamemnon ble drept av henne. Gleden er til å ta og føle på når han kommer ut igjen; Elektra og Krysotemis kan endelig være trygge igjen (de hadde hørt planer om at de skulle tas av dage av Aigistos, slik at han ikke lenger behøvde å frykte en fortsettelse av Atrevs-ætten).

En stund etter kommer Aigistos gående – Orestes skynder seg inn mens de ser ham i det fjerne – ferdig med dagens ærender; Aigistos spør den «fremmede» om ryktene han har hørt er sanne, at Orestes er død, og ber om å få se liket hans (det virker som at de, når de snakker om liket av noen, jamstiller et faktisk lik med asken av det). Da kommer Orestes og følget ut med liket av Klytaimnestra tildekt. Aigistos som ikke har sett Orestes siden han var en liten gutt, kjenner ham naturligvis ikke igjen, men skjønner det fort når han tar til side likkledet. Orestes fører ham resolutt inn i palasset igjen, nektende ham å forsøke og snakke seg ut av situasjonen, for å hevne farsmordet på det samme stedet hvor Aigistos det.

Aigistos: Å, må da nu og alltid denne kongeborg
bak sine murer se all Pelopsættens nød?
Orestes: I hvert fall din. Så meget kan jeg spå deg trygt.
Aigistos: Din spådomskunst har ei din far gitt deg i arv.
Orestes: Du sinker oss på veien med for meget snakk.
Av sted!
Aigistos: Gå foran du!
Orestes:                    Nei, her må du gå først.
Aigistos:For ei å rømme?
Orestes:                         Nei, for ei å velge selv
din død. Jeg selv skal sørge for at den blir hård.
Ja, dette burde være alle deres straff
som frekt tør trosse lov og rett, å drepes straks.
Da ble vi spart for mangt et grufullt nidingsverk.
Korfører: Å Atrevs’ ætt, hvor meget du led,
før målet var nådd og frihetens lønn
var vunnet ved denne din stordåd!

Et veldig kort sammendrag I:

Aiskylos’ (Αἰσχύλος, Aiskhýlos; ca. 525/524 fvt. – ca. 455/456 fvt.) Orestien

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

I: Agamemnon

Den første aktens persongalleri består av Agamemnon, drotten beseirende Troja; Klytaimnestra, dronninga; Aigistos, kong Agamemnons fetter; Kassandra, den trojanske kongsdattra med spådomsevner gitt av Apollon, som samtidig fikk forbannelsen at ingen skulle tro på henne fordi hun brøt eden hun hadde gitt Apollon; en vaktmann, en herold og et bud; og oldingkoret. Akten utspilles ved og inne i kong Agamemnons borg.

Bud blir gitt om at danaerne (=argeiene/hellenerne) har seiret og at kongen er på tur hjem i levende livet. Koret hinter frempå at det har foregått ting på borgen som ikke burde ha skjedd, og vi finner etter hvert ut at det er dronning Klytaimnestras forhold til Aigistos som er årsaken til sladderet. Kongen selv er ikke skyldfri, mener Klytaimnestra; under krigstoktet har han av Artemis blitt spurt om å ofre dattera deres, Ifigeneia, for at toktet skal gå vel. Han dette gjørende, grep Artemis inn og (mytene varierer her) enten byttet henne ut med et rådyr på stedet samtidig med at hun ble sendt vekk til ei øy der hun ble herskende eller forvandlet henne til et rådyr, slik at han i uansett tilfelle aldri faktisk ofret dattera deres, og likevel oppfylte gudinnas bud. Klytaimnestra, derimot, vet ikke annet enn at han har ofret dattera si, og nærer forståelig nok et intenst hat for ham, som hun har gått og næret i de ti årene krigen har vart.

Da Agamemnon så kom hjem, ønsket hun ham falskt velkommen hjem, og overtalte ham til å skulle entre borgen deres på purpurfargede tepper. Agamemnon ønsker ikke dette, fordi han mener det bare er guder verdig, og at det også er den formen for pomp og prakt trojanerne ville likt. Han går til slutt likevel med på det, og bringes inn. Kassandra sittende utenfor, nå blitt slavinne av Agamemnon, har fortsatt spådomsgavene sine i behold, og ser hva som er på tur å skje innenfor veggene. Hun våger seg ikke inn først, men går likevel til slutt mot borgen, påkallende Apollon (veienes vokter), etter å ha blitt innkommandert til å bivåne offerhandlingen som visstnok skal gjøres til kong Agamemnons ære. Hun skjønner hva som skal skje, koret spør hvordan hun kan vite det og forteller at de tror henne på det hun sier, samtidig som de roser henne for motet hun viser ved å entre borgen når hun vet at også hun kommer til å lide under Klytaimnestras vrede.

Klytaimnestra dreper Agamemnon ved å fange ham mens han sitter i badet. Aigistos står ved siden hennes mens hun stikker ham tre ganger med sverdet. Koret uttrykket sorgen og gruen som venter dem og landet, nå som kongen deres er drept.

Som en sidekommentar, kan nevnes at Kassandras spådomskunst først avsløres ved at hun ser hva som tidligere har skjedd. Den tidligere kongen, Atreus, Agamemnons far, hadde kastet broren Tyestes ut. I et tilsynelatende forsøk på å forsones, inviterte han ham til festmiddag hos seg, men serverte ham hans egne sønner. Aigistos er Tyestes’ sønn, så at han sammensverger seg med Klytaimnestra for å hevne seg på Agamemnon blir dermed mer forståelig.

II: Sonofferet

Andre akt har flyttet seg til et gravhaugsområde med en danseplass, fjernt fra kongsborgen som man kan se i det fjerne. Persongalleriet består av Orestes, Agamemnons sønn; Pylades, Orestes’ venn; Elektra, Orestes’ søster; Klytaimnestra og Aigistos; Kilissa, Orestes’ amme; en tjener; og et kor bestående av fangne trojanerinner. Senere i akten forflytter man seg først til utenfor borgen, og deretter innvendig.

I begynnelsen av akten befinner Orestes seg ved farsgraven sammen med vennen sin, der han legger en lokk fra hodet sitt på farens grav. Han og Pylades går når de får se et opptog av kvinner komme mot graven. Det er Elektra som har dem med seg, og etter at hun til slutt gjenkjenner Orestes – som først gir seg til kjenne etter å ha sett henne gråte over farens død, og finne hårlokken han la på graven og undre seg over hvem den kan være sin (hvis den er Klytaimnestras må hun fjerne den, men hun fatter tilsynelatende også håp om at Orestes kan ha vært der, særlig etter å ha oppdaget spor på bakken som er besnærende lik hennes egne) – faller hun om halsen på ham. Han forteller at han har lidd i fryktelig fattigdom, og at han nå, etter å ha funnet ut hvilken skjebne Agamemnon har falt for, skal hevne ham, og forteller Elektra hva hun må gjøre for å hjelpe ham med dette.

Orestes og Pylades begir seg til Agamemnons borg, som nå er bebodd av Klytaimnestra og Aigistos, begge ødslende av kongsarven; de ankommer borgen når det nærmer seg kveld. De utgir seg for å være handelsmenn på reising, som har blitt forespurt om å overbringe beskjed om at Orestes er død. Vaktmannen og Klytaimnestra slipper dem inn, slik at de skal få sagt beskjeden mann til mann, som best er; Klytaimnestra gir tjeneren beskjed om å stelle godt ved dem så de kan få satt seg ned og diskutert dødsbudskapet, og hun sier hun selv skal gi beskjed til Aigistos så de får samtalt ordentlig.

Mens Orestes og Pylades venter alene på gangen, kommer Orestes’ amme Kilissa ut, fortvilt over å høre nyheten. Hun gjør det klart at Klytaimnestra hadde skjult et smil mens hun med sorgtynget maske fortalte tjenerskapet nyheten. De gir seg til kjenne for henne, og får overtalt henne til å mote seg opp og sikre at de får talt med Aigistos alene, ikke sammen med bevæpnede vakter slik Kilissa hadde hørt skulle gjøres. Hun drar for å gi beskjeden til Aigistos om at Orestes ønsker å tale med ham under fire øyne.

Når Aigistos og Orestes har kommet for seg selv, er ikke Orestes sen om å hugge ham ihjel. Tjeneren som er der inne løper panisk ut og roper at Aigistos har blitt drept, hvorpå Klytaimnestra ankommer, og til tross for bønner om å slippe vreden hans – «Min sønn, hold inne! Skån dog dette bryst, mitt barn! – men han gjør som Apollon har pålagt ham, og hevner faren sin og besørger moras død. Klytaimnestra skjønner når dette skjer hvorfor hun drømte som hun gjorde natten i forveien, om at hun fødte en slange, som hun tok opp, svøpte og ammet, slangen drikkende både melk og blod fra henne.

III: Eumenidene

Denne akten spilles i det pytiske tempelet (Apollons tempel i Delfi (Delphi)), i Atenes (Athena) tempel i Athen og på Areshaugen, der domsavsigelsen skal gjøres. De medvirkende er Orestes, Klytaimnestras gjenferd, Apollons prestinne, Apollon selv, Atene og et kor av evmenider ((eumenider) hevngudinner), også kalt erinyer (uttalt /e-ri-NY-er/, ikke /e-RIN-jer/).

I begynnelsen ser man prestinnen av delfitempelet. Hun gjør de daglige forberedelsene sine, og man får vite litt om hvordan folk henvendte seg til henne, blant annet ved at man fikk komme til henne i den rekkefølgen loddene sa. Når hun er ferdig med det hun skal gjøre utenfor tempelet og begir seg inn for å starte dagens tjeneste for Apollon, kommer hun derimot løpende ut igjen forferdet og redd; inne i tempelet har evmenidene lagt seg til å sove, påkalt av Klytaimnestras gjenferd. Orestes har nemlig kommet til tempelet for å bli renset av Apollon ved ofring, og Klytaimnestra har forfulgt ham dit. Han blir sendt videre av Apollon til Atenes tempel for å søke tilflukt ved statuen hennes. Klytaimnestra vekker de sovende hevngudinnene og krever at de jakter ned Orestes, noe de villig tar på seg. Apollon forferdes over å se dem der, og man får en forsmak på diskusjonen om hvorvidt moderdrap er riktig når det er for å hevne fadermord, før han sender dem vekk.

Apollon har funnet tilflukt i Atenes tempel, og erinyene har funnet ham. Atene får vite at han allerede er renset for moderdrapet av Apollon, og tilbyr seg å dømme i saken hans. Hun kaller sammen alle de beste borgerne av Athen, og saken føres på Areshøyden. Apollon, som bringer av Zeus’ ord vitner for Orestes, mens erinyene fremmer Klytaimnestras sak (som ikke er til stede). En diskusjon tas opp om hvorvidt mora er betydningsbærende for frembringelsen av et barn til verden. Det hevdes at det er mannen som er planteren av det livbringende frøet, mens kvinnen bare tar vare på barnet i tiden fram til det fødes; Orestes kan dermed ikke anklages for å ha drept sitt eget blod, ettersom Klytaimnestra dermed ikke delte blod med ham. Atene erklærer at dersom det skulle bli lik avstemning skal Orestes likevel vinne saken, ettersom hun, påpekt av Apollon som trumfkortet i diskusjonen med erinyene, er født uten noen som helst kvinnelig innblanding (fullt bevæpnet kom hun, født ut av Zeus’ hode). Apollon minner athenerne på Zeus’ vrede dersom de ikke skulle dømme riktig, mens erinyene minner dem på hvordan de skal herje landet til evig tid dersom de ikke hedres som rett er. Avstemningen blir lik til begge sider, så Atenes avgjørelse frikjenner Orestes.

For å forhindre erinyenes evige forgifting av landet og folket Atene har kjært, lover hun dem at de skal bygges et offersted ved siden av hennes eget, og at de dermed skal bli hedret av hele Athens folk. Fred stiftes med erinyene, og avsluttes med en lovprisning av dem:

Annen strofe: Kom, I ærverdige! Vær for vårt hjemland
mektige venner, vårt nådige forsyn!
Fryd jer på veien ved faklenes skinn!
     La jubelrop tolke våre glede!

Annen motstrofe: Pallas’s by har for evige tider
sluttet med fagnende gjester et forbund
vigslet av skjebnens gudinner og Zevs.
     La jubelrop tolke våre glede!

Eksamen i antikkens religioner

Ettersom jeg har lagt ut eksamenen min i antikkens historie (nedenfor), må jeg nesten ta med høstens eksamen i antikkens religion også. Vi hadde to eksamener, én hjemmeeksamen (standard fem-siders) og en skoleeksameen tre dager etterpå. Jeg synes skoleeksamenen gikk bra – jeg skrev ti sider – så jeg håper på B eller bedre. Når det gjelder hjemmeeksamenen, kan du dømme selv ved å lese oppgaven «Sentrale trekk ved religion i den romerske keisertiden».

Eksamen nr. 2 i antikkens historie: Romerriket

I dag ble jeg ferdig med den andre eksamenen i antikkens historie, HIS-1004. Den første eksamenen, som ble gitt oss tidligere i høst, var om Hellas. Jeg synes jeg skrev en god oppgave, og har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal arbeide videre på den enda, men jeg skal se litt på det nå i jula, tenker jeg, som også med denne oppgaven. Oppgavetekstene jeg har hatt å skrive fra er som følger:

Eksamen om det antikke Hellas:

Gi en kortfattet oversikt over sentrale trekk ved de greske områdenes historie fra ca. 700 f.Kr. til ca. 300 f.Kr. Diskuter hvilke hendelser som har gitt klare brudd i utviklingen, og hvilke forhold som viser klar kontinuitet gjennom hele perioden.

Eksamen om Romerriket:

Hva var de viktigste endringene i Romerriket fra keiser Hadrians tid til keiser Konstantin den stores tid?

Jeg har lastet besvarelsene mine opp på Google Docs så de skal ligge trygt lagret, uten å utsettes for gamle, ustabile platelager. Hvis du vil lese dem, er det bare å laste dem ned.
«HIS-1004 – eksamen 2a – De viktigste endringene fra keiser Hadrian til keiser Konstantins tid»
«HIS-1004 – eksamen 1b – Sentrale trekk ved historien i de greske områdene, ca. 700–300 fvt.»

Latin: bøying av adjektiv

Åtvaring! Spanande grammatikk fylgjer!

Latīna est gaudium – et ūtilis!

Nå som det nærmer seg eksamen, må jeg nesten ta meg noen runder med grammatikken, så den sitter litt bedre. I repetisjonsforelesninga vi hadde i dag, gikk vi gjennom innrømmelsesbisetninger, relative bisetninger og årsaksbisetninger, alle med konjunktiv; komparativ og superlativ av adjektiv, samt ablativkomparasjon; og vi fikk en liten gjennomgang av bruken av quam. Jeg starter med det siste først:

Bruken av quam i sammenligningskonstruksjoner

Quam brukes i sammenligningende setninger både i positiv, komparativ og superlativ, og har forskjellig betydning avhengig av adjektivgraden.

Betydningen av quam i sammenligningskonstruksjoner i de tre adjektivgradene:
1. Positiv: «quam» tilsvarer «så» på norsk; eksempler følger:
1. Quam felix sum!
   Så lykkelig jeg er!
2. Quam pulchra est…
   Hun er så vakker…
2. Komparativ: «quam» tilsvarer «enn» på norsk; eksempler følger:
1. Augustus in proeliō apud Actium potentior quam Antonius erat
   Augustus var sterkere enn Antonius i slaget ved Actium.
2. Scīmus Augustum potentiōrem in proeliō apud Actium quam Antonium fuisse.
   Vi vet Augustus å ha vært (= at Augustus var) bedre i slaget ved Actium enn Antonius.
3. Voluimus ut Antonius potentior et fortior quam Augustus esset
   Vi ønsket at Antonius skulle være mektigere og sterkere enn Augustus.
3. Superlativ: «quam» tilsvarer «så … som mulig» på norsk; eksempler følger:
1. Poēta fortūnatissimus vītam quam fēlīcissimam agere vult.
   Den svært heldige dikteren vil leve livet så lykkelig som mulig.

Komparativ med ablativ

I stedet for å bruke quam, kan man sette komparasjonsleddet i ablativ, som for eksempel denne enkle setningen:

Voluimus ut Antonius potentior et fortior Augustō esset
Vi ønsket at Antonius skulle være mektigere og sterkere enn Augustus.

Bruken av superlativ

Superlativ kan brukes alene, men er gjerne brukt i gruppekonstruksjoner; gruppa står da i genitiv (tilsvarende antallsgenitiv)

Plato nārrat Socratem sapiēntissimum omnium Graecōrum esse/fuisset
Platon forteller Sokrates å være / å ha vært den viseste av alle grekerne

Gradbøying av adjektiv

Som på norsk gradbøyes adjektiv på latin i kjønn og tall, men på latin deklinerer man dem i tillegg (bøyer dem etter kasus). Et adjektiv i positiv følger deklinasjonsmønsteret for substantiv av 1. og 2. deklinasjon; det samme gjelder adjektiv i superlativ. Et adjektiv i komparativ skal derimot deklineres lik substantiv av 3. deklinasjon, så det får ikke endelsene som tredjedeklinasjonsadjektivene får; det er med andre ord -ĕ i ablativ entall i stedet for -ī og i flertall han- og hunkjønn -um i genitiv i stedet for -ium, og -a i intetkjønn flertall nominativ, akkusativ og genitiv i stedet for -ia.

Bøyningsendelser for adjektiv
Komparativ	m/f		n
	-ior*		-ius
Superlativ	m	f	n
	-issimus	-issima	-issimum

Endelsen -ior har egentlig en lang O, men når det bare følger en R etter, blir vokalen som kjent forkortet. Den lange O-en kan man se i de andre kasusendelsene, her vist i NVAGDA-formatet:
fortior, fortior, fortiōrem, fortiōris, fortiōrī, fortiōre; fortiōrēs, fortiōrēs, fortiōrēs, fortiōrum, fortiōribus, fortiōribus.

Når det gjelder adverb, dannes disse ved å tilføye en -ē, -ius eller -issimē. Vær dog oppmerksom på de korte endelsene i facile, bene, male, multum, magnopere, parum, og de spesielle prō og diū.

Her følger et bøyningsskjema visende adjektivene og adverbene i alle gradene. For å spare plass har jeg kun skrevet hankjønnsformene.

Bøyningsmønster for adjektiv
Positiv	trīstis	līber	pulcher	facilis	fortis
Komparativ	trīstior	līberior	pulchrior	facilior	fortior
Superlativ	trīstissimus	līberissimus	pulcherrimus	facillimus	fortissimus
Bøyningsmønster for adverb
Positiv	trīstē	līberē	pulchrē	facile	fortiter
Komparativ	trīstius	līberius	pulchrius	facilius	fortius
Superlativ	trīstissimē	līberissimē	pulcherrimē	facillimē	fortissimē

Endelsen man tilføyer, er altså vanligvis en -ē, men hvis adjektivet er av tredje deklinasjon, tilføyer man heller -iter; når stammen ender på -nt, bare en -er. Jeg har for øvrig tatt med facilis, -is i bøyningen, for å ta med et uregelmessig gradsbøyd adjektiv.

---

Jeg må lese videre på historie nå, så jeg får gyve løs på bisetningene i morgen. Bisetninger med konjunktiv er, i mine øyne, vanskelig. Det er fryktelig mange av dem, så forhåpentligvis hjelper det å skrive en post om det for å forberede meg til eksamen. Vi får se hvordan det går. Nå skal jeg lese på antikkens historie, for oppgaven må inn på fredag.

Instruktør på godt og vondt

En av de viktigste tingene i livet mitt, er treninga. Jeg stortrives som instruktør, som formidler, og ut fra tilbakemeldingene jeg får, virker det som elevene mine er fornøyde også. Jeg har for så vidt også fått noen henvendelser, men det er lenge siden nå, fra gamle elevers foreldre, som har uttrykt hvordan ting har forandret seg etter at jeg ikke lenger har hatt ungen deres. Men det er ikke alltid alt med å være instruktør oppleves bra.

En av utfordringene er når man har en elev man ikke helt kommer overens med, noe som selvfølgelig kan skje; vi er alle ulike mennesker, og det er ikke alltid kjemien stemmer. Hvordan skal man håndtere det? Etter min erfaring er det to ting man kan gjøre. For det første må man sørge for å opptre profesjonelt i forhold til denne eleven; man må være tydelig på at man er vedkommendes instruktør, og at det følger med noen krav til eleven for hvordan vedkommende kan tiltale instruktøren sin, og når det sømmer seg å ta opp problemer. For det andre må man være villig til å jenke seg dersom man ser at eleven ikke forstår hva en snakker om. Med dette mener jeg ikke at man skal tillate seg å slakke på reglementet for forholdet mellom elev og instruktør (hvis jeg ikke tar feil: 사제지도 – «사제» betyr i hvert fall «lærer og elev»), men at man må velge kampene sine med omhu. Dersom det ikke er av betydning for elevens videre utvikling, ignorer det. Dersom man som instruktør mener at dette er noe eleven må korrigere, instruér det ved å være et godt forbilde.

Av og til, derimot, er eleven ikke i stand til å endre seg. Eleven må da holdes igjen; en elev som ikke er moden for å gradere seg, skal ikke gradere seg. Dette er viktig, og det er gjennom dette man som instruktør viser om man er moden til oppgaven sin.

知彼知己，百戰不殆；不知彼而知己，一勝一負；不知彼，不知己，每戰必殆

Hvis du kjenner fienden din og du kjenner deg selv, seirer du fryktløst hundre ganger;
kjenner du ikke fienden, men kjenner deg selv, seirer og taper du like mye;
kjenner du ikke fienden og kjenner heller ikke deg selv, kommer ethvert slag til å tapes.

Sun Tzu

Eksamen: Antikkens religioner

Jeg har akkurat fullført hjemmeeksamen i REL-1014. Oppgaven min ble grei nok; jeg skulle ønske emnet var bedre lagt opp, slik at man hadde et bedre grunnlag til å besvare oppgaven. De som måtte ha interesse av det, kan laste ned oppgaven min via Google Docs, så får dere se om det går an å lære litt om «Sentrale trekk ved religion i den romerske keisertiden».

Jeg sov femten timer natt til i dag. Jeg forsøkte å få noe gjort i går, men det lot seg ganske enkelt ikke gjøre. Jeg sovnet før Simpson’s startet – så trist! – og Kjersti kom og hjalp meg til sengs i syv-tida. Jeg var tidlig på’n i dag, og har fått gjort litt smått her hjemme, blant annet snakket med Robert. Nå er det av gårde til bybiblioteket, så får jeg se om lesinga blir effektiv. Pensumet er stort, synes jeg, og består av titlene

• James B. Rives, Religion in the Roman Empire, Blackwell Publishing, 2007;
• Jon D. Mikalson, Ancient Greek Religion, second edition, Wiley-Blackwell, 2010;
• Luther H. Martin, Hellenistic Religions: An Introduction, Oxford University Press, 1987;
• og selvfølgelig det obligatoriske kompendiet REL 1014: Antikkens religioner, Universitetet i Tromsø, 2011, bestående av to primærtekster (gresk og romersk) og to artikler (ibidem).

Alt dette må kunnes til mandag. Når mandagen er over, er det lesing for skriving av hjemmeeksamen i antikkens historie, for deretter å forberede seg på antikkens litteratur og latinsk syntaks.

Herved ønsker jeg meg selv lykke til på mandag, og de to gjenstående ukene. Etter det: Filippinene!