Ein festleg rollespelkveld med HackMaster fēminae χᾰ́ους

Fantasy Grounds Unity: Kampsporaren og kartet som syner spelarane klåre til å mose vettane som nyleg blei knuste. Syrine som står der har slynga snurrande og har akkurat kommandert dei til å overgjeve seg og gjeve dei beskjed om at ingen køddar med venane hennar. Under Achillea ser ein blodsporet ho la att etter seg etter å ha teke ut den store stygge slemmingen. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter 2024.

Etter mange eksamenar, arbeidspress, nye jobbar og mykje anna kunne damespelarane mine endeleg treffast att til ein ny runde med HackMaster fēminae χᾰ́ους, ogso kjend som «kaoskjerringane». Det var godt å sjå dei att, og best av alt trur eg at eg no endeleg har knekt koden på korleis eg kan få kampane til å bli spanande, hurtige og ha god flyt når eg spelar på nett.

Jentegruppa spelar fast når det er fullmåne pluss/minus eit par dagar, med andre ord helst ei helg. No har me ikkje fått spela sidan april, sidan det har vore fleire med eksamenar, jobbkrav og anna, men no, etter eit par månadar utan speling, fekk med endeleg møtast att, og det var tydeleg å sjå at dei hadde sakna kvarandre: Spelekvelden blei innleia med ein halvtimes prat om laust og fast – som seg hør og bør. Planen deira var eigenleg å reise sørover til Daresido, men eg hadde gjeve dei feil informasjon sist (eller hadde gløymt det på vegen), so det dei trudde var ein dagsreise, var heller ei reise på 35 mil. Dét er ikkje gjort i ei handvending, og det tek dei uansett forbi P’Bapar, som er staden Achillea prøvar å unnvike for alt ho kan.

Eg laga ein oversikt over spelarrollene eg har hatt i HackMaster-kampanjane mine i posten Hackmaster: Skrotingar, daudingar og andre forsvunne spelarroller. Dei som er i live no står ikkje der, men kanskje eg skal leggje ut ein post om dei levande no i framtida?

I alle høve fekk dei samla seg klåre til dyst. Eg har eit anna æresystem for den gruppa her: Dei lagar seg eit kveldsmål, både individuelt og gruppevis, for å oppfordre til gruppe­spel samstundes som individet får plass. (Eg skal skrive om det seinare.) Dei fann ut at dei ville prøve å finne ut kven denne eplebondefrua var, ho som folk snakkar om som underleg, sidan ho aldri slit med hausten slik andre slitarar må gjere. Særleg hausten no i år har gjeve folk mykje å snakke om: Nokre hevdar at sidan våren var so blaut, har dei fleste bøndene fått melne eple; ho derimot har ikkje hatt det problemet. Kvifor? Dei ville vite meir om saka.

Men på veg til garden gjekk dei seg bort. Korleis dei gjorde det anar dei ikkje. Dei var berre to fjerdingar frå garden og såg både vegen opp og garden, men ein time seinare fann dei seg midt i ein skog utan aning om korleis dei hadde havna der. Dei byrja å spore seg sjølve attende, og såg korleis sporet hadde snodd seg mellom trea. Dei kom til ein stad der dei hadde fore både til høgre og venstre, og der blei dei falne i ryggen av ein vettebjørn med åtte vettekrigarar med seg.

Eg likar for øvrig å gjeve monstra mine namn. Kanskje oppdagar dei at her er noko underleg på ferde, for viss ein bit seg merke i kva namna på monstra er, er det jo noko som stikk seg ut:

• vettebjørnen Sjakh
• vettekrigaren Arrsjkah
• vettekrigaren Sjorrsjakh
• vettekrigaren Sjarrsjakh
• vettekrigaren Verrisjakh
• vettekrigaren Årrigor
• vettekrigaren Årronn
• vettekrigaren Årrsjakh
• vettekrigaren Årrvakh

So korleis gjekk det? Her er omtala eg la ut i HackMaster-gruppa på Discord (omsett):

Den store, svære slemmingen (SSS-en), vettebjørnen Sjakh med gruppa si på åtte vettar (heller enn å omtale vette som inkjekjønn, slik dei tradisjonelt er i norsk rettskriving, er dei i verda mi kjønna: ein vette, vetten, vettar, vettane og ei vette, vetta, vetter, vettene) overfall spelarane som hadde gått seg ville på vegen til Svartportgarden. I sekund 1, slag 1, spelar 1: kritisk treff med kvadrupelgjennomboring moste vettebjørnen Sjakh si skulder so brutalt (maksimal krit-trussel på krit-tabellen) at kragebeinet hans blei tilinkjesgjort og skuldra blei dregen ut av ledd, slik at årene blei rivne frå kvarandre og drap han umiddelbart. Tykje-steike-meg-dere so suverent!

Spelarane var glade og nøgde etter dette, og på slutten av kampen hadde den lægstgraderte (2. grad i ei gruppe med 6., 9. og 10. grad) hobbitsjarmøsa kommandert dei attståande vettane til å knele medan ho snurra slynga si og fortalde dei med den å-så-søte stemmen sin at Ingen plagar venane mine!

Å, forresten: Dei to høgstgraderte spelarrollene er begge gravide (med ein herleg babykul på magen) og den tredje høgst graderte trur at ho er det (men er det ikkje!). Dei fastsette at karane kunne vere att på vertshuset og lære opp lærling­ane og sveinane medan dei drog ut på eventyr. So klårt! Kor’ elles kunne det vere?

Resten av kampen tok omkring ein times tid, og det var for so vidt greit. For meg iallfall – og eg fekk inntrykk av at dei andre hadde det likeins – hadde kampen driv, fart, spaning stort sett heile vegen. Eg var langt meir på han: Eg minte dei på at dei kunne bruke kamp­sporaren for å sjå kor dei var hen i tellinga; eg minte dei på når det nærma seg turen deira, ba dei om å gjere klåre kasta sine. Her og der var det litt tenking som måtte til, men jamnt over gjekk det fort. Me spela kanskje ein time lenger enn planlagt (og for dei i Noreg tydde det at me var ferdige fyrst klokka halv tolv, men eg synest det verka som dei alle hadde det godt, hadde kosa seg, hadde det artig heile kvelden.

Og eg? For fyrste gong på lengje sat eg att med ei godkjensle.

Når depresjonen kommer og sparker deg ned

Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.

Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.

Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.

All of my stories are below (Below) Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow) Curled and naked I defer (I defer) To shaky thoughts all in a blur

Every single fear I’m hiding Every little childhood memory I bury Every single fear I’m hiding Every little childhood memory (Bury)

And I will lie, lie Keep it all together Lie, lie, lie

Sitting on top of the façade (Top of the façade) Built a tower to surpass (Surpass) I can’t remember why I’m here Only why I need to disappear, oh

Leprous: Below fra Pitfalls

Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.

At my peak I turn weak I end up losing hope In my grief A relief I end up losing hope

At the dawn where I began With a goal and a simple plan Started walking towards this day Seeking refuge for my soul In this empire I control

Leprous: I lose hope fra Pitfalls

Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.

Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.

Quieting the inner voice, do not reject But keep on breathing Observe the train and see it leaving

Breathe in, breathe out Release, let it all out Breathe in, breathe out Release, let it all out Breathe in, breathe out Release

Leprous: Observe the Train fra Pitfalls

Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.

Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.

Korleis få meir enn éin fotnote per line (avgrensa triks)

Historikaren likar ikkje berre fotnoten, han treng han. I gode trykksaker ser ein gjerne fleire korte fotnotar på éi line, men det lèt seg ikkje gjere i ein vanleg teksthandsamar, gjer det vel? Faktisk, jo, men det er med å trikse litt, og det har per no nokre avgrensingar. Her forklarar eg kva eg gjorde og kva eg ikkje har funne ei løysing på enno.

Figur 1: Note 140 og 142 er her på same line som føregåande note. Bilete frå Beate Dignas og Engelbert Winter: Rome and Persia in Late Antiquity : Neighbours and Rivals, Cambridge, 2007, s. 42. Foto: Tor-Ivar Krogsæter 2024.

Eg har skrive om fotnotar eit par gongar før. Den mest utfyllande posten er Typografi Ⅵ: Fot­note­tegn, super- og subskript, der eg tek for meg frå start til slutt kor­leis ein forma­ter­er fot­note­teikn typo­grafisk riktig.

Fotnoten er verk­tøyet histo­rikar­en nyttar for å under­byggje saka si; uten fot­noten, ingen historie­fagleg tekst. (Ja, ein kan jo nytte slutt­notar, men … Nei, lat meg no slippe å bla fram og attende.) Fot­noten til histo­rikar­en tener ei større sak enn berre å vere referanse­apparatet, slik han ofte kan vere i andre typar tekstar; i fot­noten kjem histo­rikar­en gjerne med små ut­fyllande for­klåring­ar som ikkje eigenleg treng å ståd i sjølve teksten, men som likevel kan vere nyttige å få sagt – som ein parentes­merknad, men ikkje fullt so høgt. Sjølv­sagt nyttar me han til reine refe­rans­ar òg, men for oss er han meir enn det.

I biletet frå boka ser ein korleis ein kan gjere det i ein profesjonell trykksak. Her er plassen utnytta maksimalt, men utan å vere samantrykt; brødteksten får den plassen han vil og korte fotnotar som berre har med kort referanseinformasjon blir sette ihop so dei ikkje tek opp unødig plass. So korleis i all verden får ein gjort det i ein vanleg teksthandsamar? (Ja, eg veit at tekst­handsamar ikkje er normert, men som eg meinar eg har nemnd tidlegare: bokmål «å be­handle» er helst «å hand­same» på nynorsk, dermed tekst­hand­samar. Nokon må byrje å nytte ordet, so det kan like gjerne vere eg.) Som kjend for dei som har skrive akademiske tekstar, set ein inn fotnoten med referanse­apparatet i tekst­handsamaren sin. Programmet set inn eit fotnote­anker, og nedst på sida dukkar det same talet opp, men kvart av desse tala kjem på ei eiga line. Det kan vere svært ugunstig viss ein treng eit særleg grundig noteapparat ein stad.

Nedom her skal eg kort syne kva som er vanleg praksis og so syne og forklåre korleis eg endra det, so du kan gjere det same, om du skulle ønskje det til tekstane dine.

Vanleg fotnoteplassering

Figur 2: Døme på fotnotar som er veldig korte, men blir ståande etter kvarandre.
Bilete: Tor-Ivar Krogsæter © 2024.

I biletet til høgre (Figur 2) ser ein kor­leis det vanlegvis ser ut i ein tekst ein sjølv skriv i tekst­hand­samarar som Word, Open­Office og Libre­Office. Det er ingen funk­sjon som gjer det mogleg å få dei attmed kvar­andre. Lina er kort, notane står nedom kvar­andre og ut­nyttinga av den lodd­rette flata på arket er dårleg. Dette er ikkje gunstig når det blir eit omfattande note­apparat.

Eg har no nyleg hatt gleda av å korrektur­lese ein doktor­grad i historie om dei norske kommando­soldatane i № 5 Norwegian Troop Inter-Allied Commando. Dei som kjenn slekta vår, veit at gamal­onkel Ludvik (mor sin bror) var blant dei. Eg laga ei eiga fil der eg skreiv meir ut­fyllande kommentarar, og der la eg til fotnotar som markerte kva side eg teksten var på i ori­gina­len. Desse notane markerte eg med den tradisjon­elle serien: *, †, ‡, §, ¶; kommen­tarar til teksten markerte eg på vanleg vis med tal. Men på ei av sidene enda eg opp med ti slike merker nedover som då tok opp 178′ lodd­rett tekst­plass. Då fann eg ut at eg måtte finne ein betre måte å gjere det på, og i Figur 3 ser du korleis det blei.

Figur 3: Her ser du korleis det ser ut i LibreOffice: Tradisjonelle, klikkbare fotnotesymbol etter kvarandre på eitt enkelt fotnoteavsnitt. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter © 2024.

Metoden eg nytta

Det fyrste du må gjere er å lage ein ny avsnittsstil for fotnotar. I LibreOffice, høgreklikk avsnittsstilen Fotnote og vel Ny …; då lagar du ein ny stil som arvar alt frå Fotnote-stilen din. I det nye vindauget er det ikkje so mykje du treng å endre på, faktisk bør alt vere som det er, med to unntak: Du må gjeve den nye stilen eit unikt namn og du må leggje inn nokre tabulatorar. I den fyrste fana (Handsamar (nynorsk) / Organiser (bokmål)) gjev du stilen din namnet du ønskjer, t.d. «Fotnote, 2 merker». Gå deretter til fana Tabulatorar.

Stildefinisjon

I det følgjande tek eg utgangspunkt i eit vanleg A4-ark som er 49,61 pica breitt og som har sidemargar på 4 pica, altso eit tekstområde på 41,61 pica. I tabellen under er namnet det eg gav fotnotestilane mine. Tabulatormerka er alle i pica; merke a er start fotnotenummer og merke b er start tekst.

Tabulatorinnstillingar for fotnoteavsnitt med fleire punkt

«Fotnote, x»	Tab 0	Tab 1a	Tab 1b	Tab 2a	Tab 2b	Tab 3a	Tab 3b	Tab 4a	Tab 4b
Alle måla er i pica og runda av til to desimalar, so 20,805 ≈ 20,81 pica.
2 merke	2,00	20,81	22,81
3 merke	2,00	13,87	15,87	27,74	29,74
4 merke	2,00	10,40	12,40	20,81	22,81	31,21	33,21
5 merke	2,00	8,32	10,32	16,64	18,64	24,97	26,97	32,29	34,29

Viss du vil spare deg litt ekstra tid, hugs at du kan setje kvar av stilane til å arve kvarandre; då treng du berre å definere dei nye tabulatorane for den neste stilen, heller enn kvar einskild ein.

Gjennomføring

Fleire plassar her syner eg til at eg har lagt inn ein tastatursnarveg, ein hurtigtast. For å gjere det, klikk Verktøy → Tilpass … og vel deretter Tastatur-fana. Her kan du leggje inn snarvegane dine. Dei viktigaste som eg nyttar til dette er:

• Ctrl + F2: Kryssreferanse­vindauget.
• ⇧ + F10: Set inn fotnote.
• Ctrl + ⇧ + F10: Vel fotnote-vindauget (Fotnotar og
  sluttnotar …)

Det neste er å setje inn merka. Den fyrste fotnoten set du inn på nesten vanleg vis, men i stedet for å setje inn automatisk fotnote, set han til sjølvvalt teikn. Eg har laga meg hurtigtasten ⇧ + F10 for vanlege fotnoter og Ctrl + ⇧ + F10 for å åpne fotnote-menyen. Du finn han òg via Set inn → Fotnote og sluttnote⯈ → Fotnotar og sluttnotar …. I Teikn, tast stjerne (*).

Endre deretter fotnotestilen til t.d. «Fotnote, 4 merker» og set so inn dei øvrige teikna:

• Tast 2020 og deretter Alt + X for †,
• 2021 og Alt + X for ‡,
• § (|§) for § og
• b6 og Alt + X for ¶.

Neste trinn er å legge inn kryssreferansar. Eg har lagt inn ein hurtigtast (Ctrl + F2) for å opne dette; viss du ikkje har den inne, gå via Set inn → Kryssreferanse …. Vel fana Kryssreferansar og i menyen til venstre vel Sett inn referansepunkt. For kvart av teikna som du sette inn sjølv, merk dei og gjev kvart av dei sitt eige namn slik: I feltet Namn gjev du kvar av dei namnet du ønskjer, gjerne etter kva du vil at dei skal peike til. For min del var det sidetalet for eit bestemt delkapittel, so eg kalla dei «Sidetal 37.1», «Sidetal 37.2» osb.

So skal me setje dei inn i teksten. Klikk i Set inn referanse i menyen til venstre og vel Referert tekst. Klikk no i teksten der du ønskjer at referansen skal inn og anten dobbelklikk Referert tekst eller klikk Set inn-knappen. Gå til neste punkt og sette inn neste referanse på same vis til du har plassert alle referansane.

Per no er dei alt for store, so me må omformatere dei til å vere skikkelege fotnoteanker. Dette er enkelt: Merk alle saman (venstreklikk til venstre for den, Ctrl + venstreklikk til høgre for den), hald inne Ctrl medan du gjentek på alle dei andre. Med alle ankera merka, opne teiknstilmenyen (F11, deretter fana Teiknstilar) og dobbelklikk fotnoteanker.

Viss du no ser at teikna ikkje ser bra ut, legg til eit par kommandoar etter skrift­namnet i skrift­stilen til fotnote­ankera. Viss skrifta er EB Garamond, skal skrifta no seie EB Garamond:sups&ordn. Desse gjer følgjande:

• sups: superskripttal
• ordn: superskriptbokstavar og andre ‑teikn

Vidare gå til plassering og fjern teiknforminskinga (den skal stå på 100 %) og senk skrifta til toppen av teikna er på line med overhenget (lina som går opp) på t.d. d eller l. Når det er rett plassert, ser det ut som i Figur 4.

Figur 4: Rett plassering av fotnoteanker. Skrift: EB Garamond. Denne skrifta er særleg god til slit, då ho har alle dei tradisjonelle fotnoteteikna innebygd med eigne superskriptvariantar. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter © 2024

Andre metodar

Det kan vere at du får behov for å sett inn større mengder tekst i spaltar slik som dette. Då kan det vere at ei betre løysing er å setje inn ein bolk. Denne bolken kan du gjeve x kolonnar og stille inn kor mykje luft du vil ha mellom kvar av dei, og vidare stille inn om dei skal vere jamnt fordelte eller ha manuelt innstilt breidde. For å setje inn ein slik bolk, gå via Set inn og klikk Bolk …. Eg har sett denne til hurtigtasten Alt + F2. Ein bolk sorterar teksten som vanleg tekst, men lèt deg få spaltar midt på sida der du ønskjer. Den einaste tingen du ikkje kan gjere, er å justere kor vid denne bolken skal vere; han kjem alltid (slik det no er) til å vere lik den heile og fulle sidetekstbreidda di.

Var det noko som var uklårt? Eller har du kanskje andre idéar til korleis ein kan gjere det? Du må gjerne kome med tips til meg òg; eg blir veldig glad for det.

Hvordan sette inn spesialtegn og anførselstegn/hermetegn i regnearksformler

For stakkarer som meg, altså typofile, kan det være stridt å ta til takke med enkel formatering av tekst. Men om du er typofil eller ei: Dersom du ønsker å lage en formel som slår sammen tekst og den teksten må inneholde anførsels­tegn, hvordan i all verden gjør du det når selve formelstrukturen også krever anførselstegn?

Eksempelbilde fra regnskapsboka mi, som viser tre innbetalinger der en gjentatt tekst er vist med vinkel-sitattegn rundt.

I bildet ser du at det ikke var noe problem å få spesialtegnene til å vises i den sammenkjedete formelen. Hvordan gjør man det? Med å kalle på spesialtegn-funksjonen. Det er faktisk ikke vanskelig. Her er formelen jeg brukte (først på nynorsk, så på bokmål):

=VISS(H8="";"";"Merka "&TEIKNKODE(171)&"VXXXXXXXXXXn"&TEIKNKODE(187)) =HVIS(H8="";"";"Merka "&TEGNKODE(171)&"VXXXXXXXXXXn"&TEGNKODE(187))(

Strukturforklaring

Formelen består av to deler: en viss()-formel (bokmål: hvis()) og en type sammenkjedet formel som siste ledd. Jeg skal forklare hver av dem i tur og orden.

hvis()-formelen

En hvis()-formel består alltid av tre deler: Hvis punkt 1 stemmer, gjør punkt 2; hvis ikke, gjør punkt 3. Hvis vi ser for oss at celle A1 har verdien 1 og celle B1 har verdien 2, kan en svært enkel formel i A2 se slik ut: =HVIS(A1>B1;"Større";"Mindre") Denne formelen viser da teksten «Mindre», siden formelen først sjekker verdiene mot hverandre, finner ut at A1 er mindre, og derfor hopper over punkt 2 og gir teksten som står i punkt 3 i stedet. Struktur: hvis, dermed, ellers.

tegnkode()-delen av formelen

Det er to måter å kjede sammen tekst på: enten med å bruke formelen kjed.saman()/kjed.sammen(), eller ved å liste alt som skal kjedes sammen etter hverandre og binde dem sammen med &-tegnet. I dette tilfellet valgte jeg det siste, kun for å gjøre det kompakt.

Problemet er at når man skal kjede sammen tekst slik, må all teksten bindes sammen med anførselstegn. Hvis man da ønsker å vise anførselstegn, må disse hentes inn på annet vis. Alt som kommer fra "Merka til TEGNKODE(187) er del av hvis()-formelens siste, tredje punkt, takket være &-tegnene.

Men hvordan finner jeg ut hva tegnkodene er? Selv synes jeg det enkleste er å hente dem fra &what;, ei side som lar deg få se alt som finnes av tegn i hele verden. Men hvis du bare vil ha en enkel oversikt, kan jeg anbefale posten min Korrektur: Tegnsetting Ⅱ. Der er det ført opp tastekombinasjoner for alle tegnene. Tastatursnarveien som er ført opp der samsvarer nesten alltid med desimalverdien av Unicode-kodepunktet til et tegn. Tegnene «/» har Unicode-kodepunkt U+ab og U+bb, som regnet om til desimale verdier blir henholdsvis 171 og 187, altså det samme som tastatursnarveiene Alt + 0171 og Alt + 0187. (Merk at 0-en foran ikke er valgfri.)

Så svaret på spørsmålet: Hvordan setter du inn spesialtegn? Med å kalle på dem med formelen TEIKNKODE()/TEGNKODE() som på engelsk er CHAR() og sette inn desimalverdien til tegnet mellom parentesene. Disse skal ikke stå i gåsøyne; de skal altså være slik:

TEIKNKODE(171) TEGNKODE(171) CHAR(171)

Har du spørsmål? Bare spør meg, så skal jeg gjøre mitt beste for å hjelpe deg.

P. S.: For å regne om et Unicode-kodepunkt til desimalverdien, kan du bruke formelen HEKSTILDES(). I parentesen skriver du inn den heksadesimale verdien innenfor skrivemaskinhermetegn, f.eks. HEKSTILDES("ab") som da gir deg resultatet 171.