Språket vårt: «én» eller «en», «éi» eller «ei», «ett» eller «et»

Hvorfor er egentlig tallordene så forvirrende på norsk? I tale er det jo ikke forvirrende i det hele tatt. Vi vet akkurat hva vi mener å si og sier det slik uten å tenke oss om. Problemet er når vi skal gjengi dette skriftlig. Vietnamesisk er av få språk som viser tonelag (også kalt tonem), i skrift, men selv ikke der har man noen måte å vise tonelagsforskjell i setninga som helhet; det virker kun på enkeltord. Norsk viser ikke tonemene i det hele tatt, og dermed sitter vi igjen med to varianter av hvert av de tre ordene: én–en, éi–ei, ett–et. Hva skal du skrive?

Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.

Foto: Tor-Ivar Krogsæter. Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Alle Språket vårt-postene

1. 13. mars 2022:
   Språket vårt: «de» eller «dem»
2. 18. mars 2022:
   Språket vårt: «de» eller «dem»: Om preposisjonar og omskrivingsmetoden
3. 12. august 2022:
   Språket vårt: ‹én› eller ‹en›, ‹éi› eller ‹ei›, ‹ett› eller ‹et›

I denne posten skal jeg først forklare hva tallord og artikler er grammatisk; jeg skal prøve å gjøre dette så lettlest som mulig med eksempler som er minimale i innhold for å gjøre det enklest mulig å se det som er relevant. Deretter skal jeg vise når man bruker tallord og når man bruker artikler i praksis, altså ved hjelp av eksempler. Forhåpentligvis er det klart og tydelig for deg, kjære leser, når du har kommet til slutten av posten, når du skal bruke en/ein kontra én/éin, ei kontra éi og et/eit kontra ett/eitt.

Hva er tallord?

I moderne norsk grammatikk, bruker man faktisk ikke begrepet tallord lenger på den måten mange er vante til; faktisk skjedde denne endringa allerede så tidlig som 1997. Moderne norsk grammatikk bruker nå heller ordene determinativ for grunntall og adjektiv for ordenstall. Hva? Er første, femtende og tusende adjektiv? Faktisk ja! Og hvis man tenker over det, gir det faktisk mening. Det samme gjelder for determinativ: Omkategoriseringa ble gjort for at grammatikkens begrep bedre skulle reflektere ordenes faktiske funksjon. Men hva er nå egentlig determinativ og adjektiv?

Det kan være greit å få avklart én ting først: Det er kun tallordene med verdien 1 som bøyes etter kjønn. Teoretisk sett kunne man i stedet hatt fåtall og mangetall. Kanskje man også da har et grammatisk konsept som sier at ubestemt hankjønn slutter på ‑n, ubestemt hunkjønn på ‑i og ubestemt intetkjønn på ‑t. Da kunne man hatt tallordene én, éi, ett; ton, toi, tot; tren, trei, tret; firen, firei, firet; og så videre. Men slik er det ikke. Ha i mente dette til lenger ned når vi skal se på utskifting av tallord med andre tallord.

Definisjon av tallordenes grammatiske kategorier

grunntall

Tallord som betegner antall.

determinativ

Bestemmerord som avgrenser referansen til substantiv.

Den grammatiske klassen som grunntall nå sorterer under.

ordenstall

Tallord som viser plass i rekke.

adjektiv

Ord som beskriver substantiv.

Den grammatiske klassen som ordenstall nå sorterer under.

Ordet determinativ er så vidt jeg kan se nylatin, av dēterminātīvus, dannet av verbet dēterminō, dētermināre, dētermināvī, dēterminātum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Dēterminō betyr jeg avgrenser.

Eksempler på grunntall/determinativer

1. Huset er mitt.
2. Bilen står der.
3. Jeg har fem sjokolader.

Fikk du lyst på sjokolade? Det er lov å la seg friste.

Eksempel 1 over er et døme på eiendomsord, formelt kalt possessiver. Ordet possessiv kommer av latin possessīvus, av verbet possīdeō, possidēre, possēdī, possessum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Possīdeō betyr jeg eier.

Eksempel 2 over er døme på pekeord, formelt kalt demonstrativer. Ordet demonstrativ kommer av latin dēmōnstrātīvus, av verbet dēmōnstrō, dēmōnstrāre, dēmōnstrāvī, dēmōnstrātum pluss samme suffiks som over. Dēmōnstrō betyr jeg viser, peker ut, drar oppmerksomhet på.

Eksempel 3 over er døme på mengdeord, formelt kalt kvantorer. Ordet kvantor er så vidt jeg kan se nylatin, av quantor, dannet av det pronominale ajektivet quantum pluss det substantivdannende suffikset ‑or. Quantum betyr hvor mye, så mye som.

Grunntallene er altså én/éin, éi, ett/eitt; to; tre; fire; fem og så videre.

Eksempler på ordenstall/adjektiv

1. Huset er blått.
2. Blå hus er bra.
3. Det femte huset er bra.

Eksempel 1 er ei predikatssetning, altså ei setning med strukturen a = b. Huset likestilles altså med fargen blå; «blå» avgrenser nærmere hva som særpreger huset.

Visste du at «farge» er kun hankjønn i bokmål, men hankjønn og hunkjønn i nynorsk? De fleste av oss sier vel «ei farge, farga», ikke «en farge, fargen». De fleste av oss? Ja, de fleste av oss. Flesteparten av nordmenn bor ikke i Oslo og omegn og Bergen; flesteparten av nordmenn har trekjønnet grammatikk i ryggraden.

Eksempel 2 er også ei predikatssetning, men her står huset sammen med adjektivet blå som subjekt, mens «bra» er predikativet til subjektet «blå hus».

Eksempel 3 er også ei predikatssetning; den eneste forskjellen er hvilket adjektiv som nærmere avgrenser husets kvaliteter. I setninga over ble huset avgrenset med adjektivet blå; det er altså det blå huset, ikke det røde, svarte, eller et av husene med noen av de andre fargene som er bra. I denne setninga er det ikke det første til fjerde, men det femte huset som er bra. Rent grammatisk kunne det like gjerne stå Det blå huset er bra. Når vi kan bytte ut et ord på den måten uten at noe underlig skjer med grammatikken i setninga, skjønner vi at ordene vi veksler mellom må tilhøre samme ordklasse.

Ordenstallene er altså første, andre, tredje, fjerde, femte og så videre.

Hva er artikler?

Ikke alle språk har artikler; i Øst-Europa er det for eksempel mange språk som ikke har artikler i det hele tatt, latin fikk artikler først i middelalderen, gresk, engelsk og tysk har både bestemt og ubestemt artikkel, islandsk har kun bestemt artikkel, mens vi på norsk (og svensk og dansk) har både ubestemt og bestemt artikkel, som kan brukes både selvstendig og som substantivsuffiks. Hva gjør artikler? De er, som ordboka sier, et trykklett småord som knyttes til substantiv for å vise kjønn, tall og bestemthet. Den moderne grammatiske kategoriseringa av artikkel, er kvantor, altså mengdeord.

Mengdeordene kommer i flere klasser:

1. artikler (en/ein, ei, et/eit)
2. grunntall (to, femten, førtito)
3. ubestemte pronomen (ingen, alle, hver/kvar)

Fritt stjålet fra Store norske leksikon.

Igjen kan vi se hvordan alle disse tre ordene fint kan bytte plass med hverandre og fortsatt gi ei meningsfull, grammatisk uendret setning:

1. Jeg har ei gammel kråke.
2. Jeg har femten gamle kråker.
3. Jeg har ingen gamle kråker.

Det har lenge forundret meg at ordene for ingenting tar flertallsbøying.

Dette tydeliggjør forhåpentligvis hva artiklene kommer fra: De har opphav i tallordene, men siden de er ubetonede, skriver vi dem slik. Artiklene er derfor en/ein, ei, et/eitt; og i bestemt form den/det. Merk at i nynorsk og dialekt (og nynorsk er nærere faktisk språkføring enn bokmål i dette) bruker man gjerne pronomenene i stedet for bestemt artikkel. Se for deg denne utvekslinga hos børsemakeren:

Bokmål

― Hvordan var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, den skjøt bra.

Nynorsk

― Korleis var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.

Dialekt (nordlending)

― Kors’n va refla ætter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.

Tallord i praksis

Med den informasjonen avdekt, skjønner man plutselig at tallord og artikler er det samme! Men vi har likevel behov for å skille mellom dem, siden det utvilsomt er forskjell på om du har fem sjokolader, én sjokolade eller at du har en sjokolade. Merk hvordan trykket endrer seg i hvordan man leser de tre setningene: Jeg har fem sjokolader, Jeg har én sjokolade og Jeg har en sjokolade. Når vi bruker den ubestemte artikkelen, flyttes trykket i setninga over på substantivet. Fem og én fungerer som determinativer: de avgrenser referansen til substantivet. Men i motsetning til de andre eksemplene på determinativ over, én og fem, har de ubestemte artiklene annet trykk. Hvis du bytter ut tallordene med «de(n)», hører du at setningene har samme trykk og setningstone som i stad:

• Jeg har fem sjokolader ≡ Jeg har de sjokoladene
• Jeg har én ≡ Jeg har den sjokoladen
• Jeg har en sjokolade ≡ Jeg har sjokolade

Aksenter

Før vi går videre, kan det være greit å si noen ord om aksenter. I norsk tjener aksenttegnene tre funksjoner:

1. De gir informasjon om trykk
2. De gir informasjon om uttale
3. De gir informasjon om ordopphav

1 Vanligvis, når vi har aksent plassert på et ord, plasseres også trykket der. Slik skiller vi mellom f.eks. alle og allé: Alle liker en grønn allé.

2 Denne aksenten forteller oss også noe om uttalen: Siden aksenten er akutt, altså trang om plassen når vi møter den i lesinga fra venstre mot høyre, er også vokalen trang. Det heter altså /ɑl(ː)ˈeː/, ikke /ɑl(ː)ˈæː/. Den gir oss også et hint om ordopphavet: Norske ord har normalt ikke trykk på siste stavelse; ordet er fransk. Tilsvarende gjør grav aksent. Grav aksent er aksenten som er åpen når du møter den, altså er vokalen åpen. Det heter altså òg, ikke óg siden uttalen er /oːg/, ikke /u:g/. (I det internasjonale fonetiske alfabetet er /o/ lyden å og /u/ lyden o.) På samme vis heter det kafé, ikke kafè, siden uttalen er /kɑˈfeː/, ikke /kɑˈfæ/. Merk at lånord fra italiensk, derimot har grav aksent; i italiensk er det kun vokalen e som kan få både akutt og grav aksent, mens vokalene a, i, o og u kun kan få grav aksent. Sammenlign uttalen av ordene perché og caffè: /perˈke/ og /kafˈfɛ/. Som i norsk, gjør den grave aksenten at vokalen blir åpen i uttale, ɔ: tenderer den mot en æ-lyd.

3Men en annen aksent gir mer informasjon om ordopphavet: circumfleks-aksenten, også kalt møne. I ord som vêr eller engelsk mêlée, forteller circumfleksen at en bokstav har forsvunnet. I norsk opptrer mønet vanligvis for å vise at den norrøne ð-en har falt ut: veðr har blitt vêr. Likedan er det på engelsk. Lånordet er fransk og mønet forteller at en s har falt ut: meslée har blitt mêlée; merk at hva gjelder akkurat dette ordet, har s-en også hatt ei annen utvikling: Den har blitt til en d i ordet medley.

De tre aksentene du må ha kontroll på er altså:

1. akutt aksent (´): markerer trykk og trang vokal (e uttales e, o uttales o)
2. grav aksent (`): markerer trykk og åpen vokal (e uttales æ, o uttales å)
3. circumfleks aksent (^): markerer vanligvis ikke trykk og sier at en bokstav har gått tapt; ordet får gjerne kompenserende vokalforlenging på grunn av dette

Merk at aksent skal ikke under noen omstendigheter brukes som erstatning for apostrof. Apostrof har vanligvis utforming som et komma og er hevet opp mot overlengdelinja. Dette er riktig: Knut «Kupper’n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Dette er feil: Knut «Kupper´n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Jeg skjønner hvorfor folk gjør den feilen, men da er det faktisk bedre å bruke skrivemaskinapostrofen i stedet.

Praktiske eksempler på bruk av tallord og artikler

Hvordan ser dette ut i praksis? Vi kan se på noen øvingssetninger:

1. Hankjønn
1. For en fin farge!
2. Mal veggen med kun én farge.
3. Den fargen er uakseptabel.
2. Hunkjønn
1. Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
2. Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
3. Jeg kjøpte meg den nye klokka du så i går.
3. Intetkjønn
1. Jeg sov under et tre.
2. Jeg hugde ett tre.
3. Jeg sagde ned det treet.

Nå klør du deg kanskje i hodet over at hunkjønnstallordet har akutt aksent. Jepp, det er håpløst. Språkrådet si forklaring per e-post var at de nok har hentet aksenten fra hankjønnsforma, og tilsvarende har også de nynorske tallordene fått feil aksent. Ut fra uttale skulle aksentene ha vært slik:

• Hankjønn: én/èin
• Hunkjønn: èi
• Intetkjønn: ett/eitt

Dette er med andre ord et unntak fra regelen: Selv om uttalen er med åpen vokal på nesten alle entallstallordene, skrives alle tallordene med akutt aksent.

Eksempel 1: hankjønn

Merk hvordan setningas trykkplassering endres når man har artikkel kontra når man har tallord. For en fin farge! har trykket på fin og farge (de er nokså likestilte), mens Mal veggen med kun én farge har trykket på tallordet én. I tilfellet der man har tallord kan tallordet byttes ut med andre tallord. Man kunne like gjerne ha sagt Mal veggen med kun to farger, Mal veggen med hundre farger eller Mal veggen med ingen farger. Men det går ikke an å gjøre det samme der vi har artikkelen en: Man kan ikke bytte ut For en fin farge! med *For to fine farger!; det blir ugrammatisk. Man kan si For noen fine farger, for akkurat som at artikkelen en er ubestemt, er også noen ubestemt.

I eksempel 1.c ser vi hvordan en konstruksjon med bestemt artikkel blir: Nå må plutselig substantivet (og et eventuelt adjektiv) bøyes i bestemthet. Faktisk fungerer den bestemte artikkelen nesten som et tallord, for vi kunne ha sagt Mal veggen med den fargen tilsvarende Mal veggen med én farge. I begge tilfellene sier vi noe om bestemthet. Sammenlign det med setninga Mal veggen med en farge. Det er ikke klart hvilken farge det er, men kanskje kunden i en samtale med maleren har sagt at hvitt og svart ikke er farger, så bare mal veggen med en farge, så er jeg fornøyd. Hvilken farge maleren velger er likegyldig, så lenge det er en farge.

Eksempel 2: hunkjønn

I disse eksemplene valgte jeg å skrive like setninger der forskjellen er i bestemthet. Som i kommentarene over, ser vi forskjellen i bestemthet og trykkplassering. Setning 2.a har trykk på klokke, 2.b har trykk på éi og 2.c har trykk på nye klokka. Setning to lar oss bytte ut tallordet etter eget forgodtbefinnende. Vi kan si Jeg kjøpte meg to nye klokker eller Jeg kjøpte meg ingen nye klokker, og i alle tre tilfellene er fokuset i setninga på det samme: Hvor mange klokker som ble kjøpt. I den første setninga, derimot, er fokuset på at man har kjøpt seg ei ny klokke, ikke på at det faktisk bare var éi klokke man kjøpte. Og i det siste eksempelet har vi brukt en bestemt artikkel for å påpeke hvilken klokke det var snakk om.

Eksempel 3: intetkjønn

Igjen har vi tre tilnærmet likelydende setninger, og igjen ser vi hvordan å bytte ut artikkelen et med tallordet ett endrer setningstrykket og framhever antallet. Jeg hugde ikke to trær, men ett; jeg sov under et tre, det er ikke nøye hvilket.

Omskrivingsmetoden

Veldig ofte er en enkel måte å sjekke hvilken form man skal bruke, å skrive om til engelsk. I engelsk er de ubestemte artiklene a/an. Det er strengt tatt bare én artikkel, men hvis artikkelen stilles framfor en vokallyd, får den en innskutt ‑n. Hvis du, når du ytrer den samme setninga på engelsk, hadde sagt one (eventuelt a single, tilsvarende et(t) enkelt) i stedet for a/an, skal du nesten alltid bruke tallordet på norsk.

• For en fin farge!
• What a nice colour!
• Mal veggen med én farge.
• Paint the wall with one colour.
• Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
• I bought myself a new watch.
• Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
• I bought myself one new watch.
• Jeg sov under et tre.
• I slept under a tree.
• Jeg hugde ett tre.
• I cut down one tree.

Oppsummering

Omslagskunst til Half-life 2. Kilde: Wikimedia Commons. Såkalt fair use i USA. I Norden er dette omfattet av åndsverkslovens lovlige unntak fra opphavsrettslig beskyttelse.

Akkurat nå sitter jeg og nyter en skotsk sørpe-is (slush) mens Kjersti koser seg med en så skotsk sundae som du kan få: med Irn-Bru-smak. Det holder med én slush til meg og én is til henne; vi må jo tenke på hva det koster òg. Isbilen bruker å komme kjørende på søndager, og enhver som hører musikken hans bare må smile; han kommer kjørende med glede til nabolaget! Det er en trivelig mann som står bak disken der inne. Faktisk tror jeg det kun er den ene mannen som kjører den bilen. Er det nok med én mann til å gjøre jobben? Tydeligvis, for han sier iallfall at han trives med det.

Nå etterpå skal jeg ut i hagen og luke ugress. Hadde det bare vært et og annet ugress, hadde jeg ikke tatt det så nøye, men vi har ikke ett enkelt ugress her og der: Hagen nærmest er ugress. Når jeg er ferdig med dét for dagen, tror jeg jeg skal nyte ei fredelig, stille tid for meg selv der jeg gjør ingenting viktig – kanskje lese en tegneserie. Jeg har lest én av de tre tegneseriene jeg lånte ferdig, er midtveis i Wonderwoman og har igjen å lese Firefly. Har jeg tid til det? Hvis jeg bare følger med på klokka, burde det gå bra. Jeg har dessverre ikke klokke på handleddet lenger. Jeg har éi klokke som jeg virkelig liker, men den går dessverre ikke for tida.

Jeg skal sette av tid til én ting til: Klokka fire skal jeg logge på og spille Half-life 2 i forbindelse med forsøket på å sette ny Steam-rekord. Dessverre har jeg et problem: Det går ikke ett øyeblikk uten at det verker i skuldra fra den gamle arbeidsskaden min. Forhåpentligvis får luking mjuket opp skulderleddet så det går bedre.

Primtegn og gamle måleenheter

Hva er egentlig primtegnene? De vanligste de fleste av oss har sett (på for eksempel amerikanske krimserier), er tegnene for fot og tommer. Men det finnes faktisk fire, og de var mer utbredt enn du kanskje tror. Og hva er du egentlig hvis du er skruppelløs?

Grader- og primtegn i EB Garamond. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Den bevisste skribenten går ikke i den fella at vedkommende bruker såkalte dumme sitattegn. Jeg har ved et par tidligere anledninger (1, 2) skrevet om de forskjellige formene for anførselstegn, så jeg skal ikke gå noe nærmere inn på dem nå, men det kan være greit å repetere akkurat hva slike «dumme sitattegn» er, og hvordan de oppstod, så her er kortversjonen: Siden skrivemaskinen hadde et begrenset antall tegn tilgjengelig, måtte flere taster tjene mangfoldige funksjoner. De elleve forskjellige mellomromstegnene som typografien hadde funnet nødvendig, av hvilke seks brukes i løpende tekst, ble kokt ned til ett mellomrom med mellomromstasten; dermed har mange fortsatt uvanen at de taster to mellomrom etter punktum (siden det riktige mellomrommet etter tegnsetting er noe lengre enn mellomrommet mellom ord). Likedan var det med tegnene «'» og «"»: De måtte begge tjene funksjonen til flerfoldige forskjellige tegn. Denne artikkelen skal ta for seg fire av dem: primtegnene.

Primtegnene var opprinnelig romertallene Ⅰ–Ⅳ; en må da ha i mente at romertallene opprinnelig ikke ble skrevet subtraktivt, så en romer hadde heller skrevet I, II, III, IIII, V, VI, VII, VIII, VIIII, X; da skjønner man hvorfor kvadruppelt primtegn er fire haker. Disse ble skrevet som superskript, og fikk etterhvert sine egne funksjoner. Alle som har sett på rollespill har sett de to første sammen med utregning av høyde eller taktiske distanser (strategiske distanser bruker gjerne engelske mil). Til disse hører også et par ekstra tegn som hører eldre vitenskap (og også urmakerfaget) til: ters og kvart med parhestene linje eller strå, og skruppel.

I vitenskap brukte man betegnelsene prim, sekund, ters, kvart i sekstitallssystemet, slik at man fikk 1, 60, 3 600 og 216 000 underdelinger. I hverdagen brukte man dem i tolvtallsystemet, slik at man fikk 1, 12, 144 og 1 728 underdelinger. Måleenhetene var slik:

Lengdeenheter vist med primtegnene

Symbol	Unicode	HTML	Måleenhet	Forhold
For å produsere tegnet i tekstbehandleren, tast inn unicodekodepunktnummeret (heksadesimalt 0–f) og trykk Alt + X.
For å produsere tegnet i HTML, enten tast unicodekodepunktet mellom &#x…;, eller &#…; hvis du heller vil bruke desimalverdiene, eller &navn; hvis du vil bruke kortnavnet. Dømer: ⁄, ⁄ og ⁄ gir alle brøkstrek: «⁄».
Enheten linje var i bruk på 1600- og 1700-tallet, der enhetsverdien var delvis 1⁄12 og delvis 1⁄10 tomme, i en tid da tomme var basert på sjællandsk alen. Linje ble offisielt tatt i bruk som målenhet ved loven av 28. juli 1824 og fastsatt til: 1 linje = ¹⁄₁₂ tomme (Store norske leksikon: linje (lengdeenhet)).
°	U+00b0	°	grader	60 (bue)minutt
′	U+2032	′	fot (bue)minutt/prim	12 tommer, 144 linjer/strå, 1 728 skrupler 1⁄60 grad, 60 (bue)sekund, 3 600 terser, 216 000 kvarter
″	U+2033	″	tomme (bue)sekund	1⁄12 fot, 12 linjer/strå 1⁄60 (bue)minutt, 60 terser, 3 600 kvarter
‴	U+2034	‴	linje/line, strå, line, ligne ters	1⁄12 tomme, 1⁄144 fot, 12 skrupler 1⁄60 (bue)sekund, 1⁄3600 (bue)minutt, 60 kvarter
⁗	U+2057	⁗	skruppel kvart	1⁄12 linje/strå, 1⁄144 tomme, 1⁄1728 fot 1⁄60 ters, 1⁄3600 (bue)sekund, 1⁄216000 (bue)minutt

Presisjon

Hvor presise var nå egentlig disse gamle måleenhetene? Det er vanlig å tro at alt var så mye mer upresist i gamledager, men det er ei sannhet med modifikasjoner. Når det kommer til stykket er enhver måleenhet akkurat like nøyaktig. Om du måler i tommer eller centimeter, linjer eller millimeter, meter eller yards, så er enhver måleenhet strengt tatt et instrument som digitaliserer omgivelsene: deler dem opp i passe store biter så vi vet hvordan vi skal forholde oss til dem. Det har ikke noe å si hvilkenmåleenhet du bruker, bare at du bruker den rett. Ja, verden var analog, men bare for å nevne noe: tenk nå på de fantastiske urverkene de greide å lage. Hvis vi tar utgangpunkt i den moderne tommen som er definert som eksakt 25,4 millimeter, får vi følgende størrelser:

• tomme: 1″ = 25,4 mm
• linje: 1‴ = 1⁄12″ = 2 7⁄60 mm = 2,11666 mm
• skruppel: 1⁗ = 1⁄12‴ = 1⁄144″ = 127⁄720 mm = 0,1763888 mm.

Millimeterskalaen til et vanlig skyvelær (eller: skyvelære) har en noniusskala (en brøkdelsskala) på 1:20; man kan altså måle i enheter på 1⁄2 mm, ɔ: 0,05 mm. Det første skyvelæret ble faktisk funnet opp i 1631 (Wikipedia lenker til denne originalteksten som kilde til dette) og skal ha hatt opphav i Petrus Nonius’ forbedring av (det Wikipedia sier er) astrolabiet (som sannsynligvis heller var kvadranten (eller sekstanten?)). I uansett tilfelle er det ingen tvil om at å kunne måle i linjer og skrupler var praktisk nyttig og faktisk anvendelig allerede på den tida, og det er ingenting som tilsier at man ikke kunne ha hatt et skyvelær med oppløsning på både 1:5 (litt mer enn én skruppel) eller for den saks skyld langt mindre, slik vi i dag deler inn millimeteren i tideler, tjuedeler eller enda mindre enheter med skyvelæret.

Skruppelløs og skrupuløs

Så hva har dette å gjøre med å være skruppelløs og skrupuløs? Det latinske scrūpulum, -ī betød egentlig ‹liten, spiss småstein›, men hadde allerede da heller betydning av å gå med engstelig betenkelighet, nagende bekymring tvil, indre uro, skruppel (Latinsk ordbok). Dermed får man at en person som er skrupuløs er full av betenkeligheter, svært samvittighetsfull og en skruppelløs person er uten skrupler (begge sitatene: Caprona: Norsk etymologisk ordbok, Kagge forlag 2013 (6. opplag 2015)), altså uten billedlige småsteiner i skoen, bekymringer, dermed en som ikke lar seg plages av samvittighetsnag.

Med andre ord: Er du skrupuløs, kan ingen beskylde deg for å ikke rette en tanke til verdens problemer og hvilken rolle du selv spiller i det. Er du skruppelløs, går du uten «småstein» i skoen; ingenting som andre bekymrer seg over, bekymrer deg; og noen vil kanskje påstå at du er samvittighetsløs. En skrupuløs person og en skruppelløs person trives neppe i hverandres selskap, skjønt kanskje de kan smitte over på hverandre til beste for begge?

Endring 22. august 2022: Tilføyde et siste avsnitt og gjorde ei lita omskriving av nest siste avsnitt så teksten skulle flyte bedre.

Typografi Ⅴ: Profesjonelle fotnotetall og kryssreferanser

Veiledning til hvordan man får samme fotnote til å vises flere ganger i teksten som en kryssreferanse, og hvordan man får disse kryssreferansene og fotnotene til å se profesjonelle ut

Se, et oxfordkomma!

Om man har om så bare et hint av interesse for at tekstene man publiserer skal se profesjonelle ut, er det lurt å lære seg litt grunnleggende typografi. Jeg har skrevet flere poster om typografi for den interesserte leseren, men i denne posten skal jeg fokusere på to ting: ekte superskript til fotnoter, og hvordan sette inn kryssreferanser til eksisterende fotnoter, ɔ: hvordan referere til den samme fotnoten med fotnotetall flere ganger. Hvorfor er det viktig at fotnotetallene ser riktige ut? Profesjonelle budskap krever profesjonell presentasjon. Har du først lært deg å se forskjellen på det, kommer du alltid til å merke deg slike små irritasjonsmoment, slik for eksempel den stakkars Erik-Johan har oppdaget med ekte kapiteler (1, 2). Når du har lest denne posten, vet du alt du trenger å vite for å lage ekte superskripttall til fotnoter, hvordan du gjør dette i OpenOffice og LibreOffice, og hvordan du kan kryssreferere til den samme fotnoten slik at det samme fotnotetallet dukker opp flere ganger i den løpende teksten.

Andre halvdel av denne teksten er utformet for å være særlig lesbar på PC. Dersom du ser teksten på mobil eller nettbrett, anbefaler jeg at du slår på datamaskinvisning eller venter til du kommer hjem. Når det kommer til stykket, er det lite tekstbehandling som gjøres på mobilen uansett, ikke sant?

Hva er superskript?

Robert Bringhurst forklarer i den typografiske bibelen The Elements of Typographic Style (fjerde utgave, versjon 4.3, Hartley & Marks, Publishers, Seattle og Vancouver, 2019 (julegave fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og ?)) på s. 323 (som er leksikondelen av verket) forskjellen på ulike typer tall som bør følge med skrifter:

figures  A text font normally includes at least one set of figures, which usually ought to be (and usually are not) text figures (OSF). Supporting fonts and OpenType fonts often include three further sets: titling (i.e., lining) figures, superiors and inferiors. The superiors are used for exponents, superscripts and the numerators of fractions, the inferiors for the denominators of fractions. For chemical formulae (H₂O etc) and mathematical subscripts, lowered inferior figures are needed.

Bringhurst 2019: 323.

Superskripttallene og subskripttallene er eksakt de samme tegnene, men de er ikke de samme tegnene som dem som står i vanlig løpende tekst! Nedenfor kan du se tre eksempler som viser forskjellene; hvis du ikke gidder å se dem, kan du hoppe over det og gå rett ned til forklaringa på hva du må gjøre i tekstbehandleren for å få det til å se riktig ut.

Talleksempel

Lenger ned følger noen bilder som viser forskjellige typer tall. I bildene er alle eksemplene satt i EB Garamond størrelse 12. Skriftnavnet inneholder informasjonen tekstbehandleren må ha for å vite hvordan teksten skal se ut; de viktigste kodene er som følger:

OpenType-koder til bruk i tekstbehandlere

liga

Står for ligatures.

Slår på vanlige ligaturer, altså de som er definert i skriftas vanlige område for ligaturer.

Den norske fj-ligaturen er ofte satt i området og må derfor manuelt handteres ved å legge en egen tegnstil på alle tilfellene av fj.

dlig

Står for discretionary ligatures.

Slår på historiske ligaturer, så som st, ch eller (viktig for norsk) fj-ligatur.

calt

Står for contextual alternatives.

Slår på kontekstuelle alternativer, slik at bokstavpar henger bedre sammen. Særlig nyttig til kursiv.

onum

Står for old-style numbers.

Slår på tekstjusterte tall.

pnum

Står for proportional numbers.

Slår på proporsjonale tall, slik at tallet 1 tar mindre plass enn for eksempel tallet 4.

tnum

Står for tabular numbers.

Slår på tall med fast bredde, slik at tallet 1 tar like mye plass som tallet 4.

Velegnet til regneark eller andre situasjoner der man må ha sifrene under hverandre.

I tekstbehandler, kombinér dette med høyrejustert eller desimaltegnjustert tabulator.

c2sc

Står for caps to small caps.

Formaterer blokkbokstaver (versaler) til kapiteler.

smcp

Står for small caps

Formaterer små bokstaver (gemena) som kapiteler.

Bildeeksempler

Alle bildene bruker følgende skriftdefinisjon med justeringer som angitt: EB Garamond:liga&calt&onum. Dette er det man skriver inn der man har satt tekstens skrifttype, altså der det vanligvis kun står et skriftnavn. Det som står etter kolonet, forteller tekstbehandleren hvordan skrifta skal brukes; i dette tilfellet forteller det tekstbehandleren Vis teksten med skrifta ‹EB Garamond› og bruk vanlige ligaturer, kontekstuelle alternativer og gammel tallstil (teksttallstil). Når jeg bruker kontorprogramvare til vanlig, har jeg også med pnum når jeg bruker tekstbehandleren og tnum når jeg jobber i regneark.

Eksempel 1: Tall i løpende tekst

Her har jeg tilføyd &pnum til skriftdefinisjonen.

Slik bør tallene ikke se ut i løpende tekst. I dette tilfellet er onum slått av (onum=0) eller ikke tatt med i det hele tatt.

Det nederste eksempelet, særlig siden det er et så stort tall, gjør det veldig tydelig hvorfor såkalte titling figures ikke bør brukes i løpende tekst: Det blir skrikende. Til løpende tekst, bruk tall beregnet på løpende tekst; hvis du ikke ville ha skrevet det med blokkbokstaver, bør du heller ikke bruke tall som i det nederste eksempelet.

Eksempel 2: Brøktall

Her har jeg tilføyd &pnum til skriftdefinisjonen og formatert brøkene med å lage en tegnstil der jeg tilføyde &frac;.

Slik bør brøker ikke se ut i løpende tekst. Her er skriftas brøkfunksjon ikke tatt i bruk, og i stedet har man prøvd å jukse til brøker med å heve og senke tallene med tekstbehandlerens knapper. I det nederste tilfellet er det forsøkt å gjøre saken litt bedre med å gjøre tallene feite for å veie opp får at de har blitt tynnere, og ved å sette inn en brøkstrek i stedet for en skråstrek, slik at de skal stå knepet i forhold til hverandre slik en brøk skal være. Det er akseptabelt i nødstilfelle, men bør aldri finne veien i en profesjonell trykksak (eller eksamensoppgaver heller, for den saks skyld).

Dette eksempelet viser hvordan ekte brøker ser ut i løpende tekst. Legg merke til at sifrene er annerledes formet enn hva de de vanlige sifrene i eksempel 1 over viser. Flere nyanseforskjeller gjør seg gjeldende:

• Først og fremst legger man nok merke til at brøktallene er alle like høye.
• Legg videre merke til at sifrene har litt annerledes form også; de er ikke bare tittelsifrene, men faktisk litt breiere slik at de får mer luft til å puste. Slik utforming letner tegngjenkjenninga og gir dermed høyere lesehastighet.
• Legg til slutt merke til at strøkbredden på disse sifrene samsvarer med sifrene til resten av teksten.

Når du sammenligner med bilde nummer to, ser du veldig tydelig hvordan strøkbredden blir feil, siden bilde nummer to har forminskede hevede og senkede tall. Dette er standardmåten å heve og senke tall på i tekstbehandlere, som en arv fra 1990-tallet og tidlig 2000-tallet da OpenType ikke enda var blitt ei greie.

Eksempel 3: Fotnoter

Her har jeg tilføyd &tnum til skriftdefinisjonen i stedet for &pnum.

Slik bør fotnoter ikke se ut.

Dette eksempelet viser hvordan fotnoter kan se ut og hvordan de ikke bør se ut. I det nederste bildet er det tydelig å se at som med de falske brøkene over, har vi her tall i full størrelse som har blitt forminsket; strøkbredda er for tynn og tallene ser hvitere ut på arket enn hva den løpende teksten ser ut. I bildet med ekte superskripttall, ser vi at tallene er formet annerledes enn ordinære tall for å gi dem mer plass til å synes.

Hvordan man får tilgang til de ekstra tegnfunksjonene i OpenType

Så hvordan får du stilt inn tekstbehandleren slik at den behandler tallene riktig? Første bud er å bruke stiler. For å endre enkelttegn, bruker man tegnstiler; for å endre hele avsnitt, bruker man avsnittsstiler. Hva er forskjellen? Hvis du for eksempel ønsker at alle blokksitatene dine skal ha innrykk på høyre og venstre side og være satt i 10/13 (10 punkt størrelse over 13 punkt linjehøyde), lager du en avsnittsstil med disse innstillingene og bruker den på alle engelske ord. Dersom du ønsker at alle ord som er på engelsk skal formateres i kursiv og være stilt inn til engelsk språk, lager du en tegnstil med disse innstillingene. En tegnstil overstyrer det avsnittsstilen har bestemt, men kan ikke gjøre noe med hvordan selve avsnittsblokka ser ut på papiret.

Bevæpnet med denne kunnskapen, kan man nå se på hvordan man får laget tegnstiler som gjør disse endringene.

Utgangspunktet

Bilde 1: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Utgangspunkt.

Bilde 2: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Ordene som hører sammen

Dette er teksten jeg startet med. I det tilfellet som er her, ønsket jeg at fotnote 113 skulle stå til både haec og verba og 114 skulle stå til clādis og futūrae; det er nummer 114 jeg skal forklare videre. For å få til det, må jeg sette inn en kryssreferanse til fotnote 114, men også få den til å se ut som ei fotnote.

Sett inn plass til kryssreferansen

Bilde 3: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Plassér pekeren.

Bilde 3: Det første jeg gjør er å sette markøren etter ordet jeg vil ha kryssreferansen i.

Bilde 4: Jeg åpner kryssreferansevinduet enten med å taste Ctrl + F2, eller ved å åpne vinduet via menyen: Sett inn → Kryssreferanse … (som kan tastes ved å trykke Alt + I, deretter Y). Du ser menyen i bildet nede til høyre for denne teksten.

Bilde 4: Kryssreferanse i LibreOffice: Åpne Sett inn → Kryssreferanse …

Behandle kryssreferanse i menyvinduet

Etter å ha kommet meg inn i kryss­referanse­vinduet, gjør jeg følgende (fortsetter nedenfor bildet):

Bilde 5: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Sett inn kryssreferansen.

1. I menyen til venstre velger jeg at det er fotnoter jeg vil referere til.
2. I menyen på bunnen velger jeg at jeg vil referere til referansen. Det gjør at det er teksten som står der referansen er som blir visende der jeg setter inn kryssreferansen. Å referere til referansen er særlig nyttig hvis du har et sitat du ønsker å referere til seinere: Du merker området og lager en kryssreferanse i det området sitatteksten er (som du gir et navn du kan huske), setter markøren der du vil referere sitatet, og velger så at du vil referere referansen i menyen nede til venstre. Hele teksten dukker da opp. Hvis du vil referere til en fotnote, for eksempel med teksten For mer om dette, se n. 114 s. 32, setter du inn kryssreferansen to ganger: Første gang refererer du til referansen, andre gang refererer du til sidetallet.
3. I menyen på høyre side ruller jeg ned til der fotnoten jeg ønsker står; i dette tilfellet fotnote 114.
4. Klikk «Sett inn».
5. Klikk «Lukk» for å gå tilbake til teksten.

Formatere kryssreferansen som en fotnote

Bilde 6: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Merk og velg stil.

Nå som kryssreferansen er satt inn, må den formateres. Hvis dette var i en løpende tekst, hadde det vært fint med kryssreferansen slik den står (det kunne for eksempel ha stått Se fotnote 114), men her har vi en annen type tekst der fotnotene brukes som merknader som skal kommenteres for seg selv. Kryssreferansen til fotnoten må derfor se ut som en fotnote.

Jeg merker kryssreferansen og åpner deretter stilarket.

1. I OpenOffice (hvis jeg husker rett) og i LibreOffice gjøres dette enklest med å bare taste F11. Alternativt kan man bruke fanen som er til høyre og klikke på ikonet med den store A-en helt til høyre på skjermen.
2. Deretter åpner jeg tegnstilene med å klikke på A-en over menyen, knapp nummer to fra venstre (til høyre for ¶-knappen).
3. Jeg dobbelklikker tegnstilen Fotnoteanker

I bildet ser du at der det står «Fotnoteanker» er bokstavene helt snodige. Det er fordi skrifta jeg har brukt til den latinske teksten har veldig få bokstaver i superskriptstil. Legg merke til at stilen som står under, «Fotnoteanker, EB Garamond», står skrevet noenlunde normalt (med et komplett sett superskriptbokstaver).

Resultat

Bilde 7: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Resultat.

Nå burde du se den nye kryssreferansen din formatert som en fotnote, slik at det ser helt lik ut som de andre fotnotene.

Enn om man får tynne, slanke, falske superskript?

Bilde 8: Ekte og falske superskript.

I de første bildene jeg lagde til denne posten, hadde den latinske teksten falske superskript til fotnotene, slik som i bildet over. Årsaken til det, er at standardtegnstilen som brukes til fotnoteanker, jukser det til (som du kanskje leste om i første seksjon). For å få rettet opp i dette, må vi redigere tegnstilen.

Redigere tegnstilen Fotnoteanker så man får ekte superskript

Bilde 9a: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Skriftredigering superskript.

Bilde 9b: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Posisjonering superskript.

Metoden er som følger:

1. Åpn tegnstilmenyen igjen ved å trykk F11, eller
1. Åpn panelet på høyre side hvis det er lukket.
2. Klikk på A-en med pensel på helt til høyre på skjermen for å åpne stilmenyen.
3. Klikk på A-en med pensel på øverst på stilmenyen (til høyre for ¶-knappen (avsnittsstilene)).
2. Høyreklikk stilen «Fotnoteanker».
3. Klikk «Endra …» / «Endre …», på engelsk muligens «Edit …».

Tegnstilvinduet har åpnet seg. Du skal nå redigere i to faner: under «Skrift» og under «Plassering».

Fanen «Skrift»

1. Klikk der det står skrift.
2. Pekeren din står nå ved siden av skriftnavnet ditt. Sannsynligvis står det «Liberation Serif» der.
3. Skriv inn navnet på skrifttypen du bruker til brødteksten din, for eksempel «EB Garamond» (eller la skrifta stå som den står).
4. Sett inn et kolon etter skriftnavnet og tilføy tallstilene og superskriptstilen. Hvis du bruker tekstjusterte tall, må du tilføye onum og du bør dessuten tilføye pnum. Tilføy deretter også sups.
5. Det ferdige skriftnavnet skal, med det du satte inn i punktet over, se slik ut (her med Liberation Serif): Liberation Serif:onum&pnum&sups.

Gå deretter videre til plasseringsfanen.

Fanen «Plassering»

I denne fanen er det jukset skjer. Dersom du hadde falske superskript (tynne beinrangeltall), er det tre ting som er stilt inn: Plassering er satt til «Heva skrift», relativ skriftstørrelse er satt til 58 % (eller noe i den retninga) og det er krysset av ved siden av i boksen «Automatisk». Endre følgende:

1. Under «Plassering», klikk «Normal».

Det var dét, faktisk! Hvis du har gjort alt riktig nå, har du under fanen «Skrift» endret skrifta til å ha med definisjonen sups, slik at det står t.d. Liberation Serif:onum&pnum&sups eller kanskje til og med Liberation Serif:liga&calt&onum&pnum&sups; og under fanen «Plassering» har du valgt «Normal».

Test og fasit

Bilde 10: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Resultat, falske til ekte superskript.

Hvis alt virket som ønsket, skal resultatet nå være at de to tallene er helt identiske. En enkel måte du kan teste om du har fått ekte superskripttall, er ved å taste 123 som superskript. Dette gjør du i Windows ved å taste Alt + 251 (på kalkulatortastaturet), Alt + 253 og Alt + 252 (2 og 3 ble byttet om i ASCII, derfor er rekkefølga feil). Så taster du inn 123 med vanlige tall, merker disse tre siste sifrene og gir dem tegnstilen «Fotnoteanker». Hvis de ser like ut, stemmer alt.

Gratulerer! Teksten din ser nå et lite knepp mer profesjonell ut.

Bonus: Tabulerte tall

Eksempel på tabulerte tall i gammel tegnstil, her vist med to typer høyretabulatorer: en vanlig høyretabulator og en desimaltabulator.

Helt til slutt, siden jeg nevnte det øverst, burde jeg ta med et bilde som viser hvordan tabulerte tall ser ut. Poenget med tabulerte tall, er å få siffer som tar opp like stor plass, slik at sifferet 1 er like bredt som for eksempel 4. Dette er nødvendig når man stiller opp tall under hverandre for å vise regnestykker eller (vanligvis) når man jobber i regneark. For å slå på dette, lag en tegnstil for tabulerte tall, eller i regneark, endre hovedstilen for skrifta til tallene, ved å tilføye tnum. Den fullstendige skriftstilen for tallene som er vist over, ser slik ut: EB Garamond:liga&calt&onum&tnum. Den viser altså teksten med skrifta EB Garamond, vanlige ligaturer, kontekstuelle alternativ, tekstjusterte tall som er tabulerte.

I tillegg til dette har jeg, som bildeteksten forklarer, laget to typer tabulatorer. Den ene er en vanlig høyretabulator, den andre en desimaltabulator. Desimaltabulatoren gjør at enere, tiere, hundrere osv. står ovenfor hverandre, mens tideler, hundredeler osv. står til høyre for kommaplassen. Vær oppmerksom på at riktig tusenskillemellomrom (tynt mellomrom: U+2009; eller tynt hardt mellomrom: U+202f) ikke virker med desimaltabulator i LibreOffice.

Typografi Ⅳ: Profesjonelt satt aksjeselskapsymbol i løpende tekst (og litt om typografi)

I dag er et vanligst å skrive forkortet aksjeselskap kun som «AS»: to store blokkbokstaver. Idéelt sett burde disse to bokstavene, når de står i løpende tekst, være satt som kapiteler (og man bruker selvsagt ikke falske kapiteler). Men de av oss som er noen år eldre, husker at gamle firma brukte det typografisk langt mer elegante symbolet ⅍. Men hvordan kan man ta i bruk dette tegnet i løpende tekst og være sikker på at det vises riktig med den skrifta man har valgt seg?

Typografi er en kunst og et handverk. Handverket er å vite hvilke redskaper man har tilgjengelig og hvordan man kan bruke dem best mulig; kunsten er å gjøre teksten innbydende, kommuniserende, en refleksjon av det budskapet forfatteren har. Opp gjennom årenes løp har det utviklet seg mangfoldige forkortelser for å uttrykke ting klart, konsist og kortfattet, og en vanlig måte å gjøre dette på før, var enten med en forbokstav pluss en superskriftbokstav, slik som № (U+2115) eller 1.ª og 2.º der siste tegn er den maskuline -o og den feminine -a, altså t.d. spansk numero av latin numerō og t.d. prima og segundo. En annen måte å gjøre det samme på, er å bruke forbokstavene eller de første bokstavene i ordet og atskille dem med skråstrek, der forbokstavene er satt som super- og subskript, slik:

• ℀, U+2100: account of
• ℁, U+2101: addressed to the subject
• ℅, U+2105: care of
• ℆, U+2106: cada uno/una, tilsvarende norsk «à kr»
• ⅍, U+214d: aktieselskab

Problemet du gjerne møter på, når du tar i bruk disse symbolene, er at de ikke rendres riktig i skrifta du har valgt deg, men ender heller opp med å se ut som ei av standardskriftene – som oftest Arial. Bildet til høyre viser hvordan dette gjerne kan se ut; legg særlig merke til ⅍-tegnet i EB Garamond og ℀-, ℁- ℆-tegnene i Calibri.

Oversikt over symbolene U+2100, U+2101, U+2105, U+2106 og U+214d i skriftene EB Garamond og Calibri. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Bildet viser tydelig to ting: Ikke alle skrifter har alle tegn tilgjengelig, og ikke all skrifter har tegnene man trenger til å jukse det til på en god måte heller. Med EB Garamond greide jeg meg med å lage en brøk og formatere bokstavene som teller og nevner; unntaket som trengte litt ekstra arbeid, var ⅍-tegnet: Her måtte jeg i tillegg sperre bokstaven med 5 % (2,4 punkt i 48 punkt størrelse) for å få det til å se greit ut. Calibri var det verre med: Ikke bare manglet tre av tegnene, men skrifta manglet fullstendig subskriptbokstavene, så jeg måtte jukse det til med å redusere skriftstørrelsen til 60 % og gjøre bokstavene halvfeite for å kompansere for tapt strøkbredde, mens A-en i ⅍ måtte formateres som liten kapitel og halvfeit for å se rett ut; i tillegg måtte jeg manuelt sett inn brøkstreken (i stedet for å formatere en skråstrek med frac, slik jeg kunne med EB Garamond) på alle disse, og det lot seg ikke gjøre å knipe tegnavstanda for å få det til å se rett ut.

Noen typografisk grunnuttrykk

Men hvordan vet man om resultatet faktisk ser bra ut? Hvilke hensyn må man ta? Det er et par småting som det da er nyttig å være klar over, så i denne neste seksjonen skal jeg ta for meg noen typografiske grunnbegrep, fulgt av et forklarende bilde, før jeg til slutt beskriver punktvis hvordan jeg lagde eg pent aksjeselskapsymbol i LibreOffice.

kapitéler

Kapitéler eller små versaler er ikke det samme som forminskede blokkbokstaver. Hvis man bruker forminskingsfunksjonen i tekstbehandleren, ender man bare opp med en krympet versjon av blokkbokstaven. Ekte kapitéler er utformet spesifikt for å ta hensyn til den forminskede høyda de har; dette betyr særlig at de er litt videre enn vanlige blokkbokstaver, slik at bokstavene skal få nok plass til å puste.

For å slå på kapitéler har du to alternativer i OpenType: Bruk smcp for å gjøre små bokstaver om til versaler og Jules Verne; bruk c2sc for å gjøre blokkbokstaver (versalene) om til kapitéler, f.eks. NATO

x-høyde

X-høyde er høyda til den lille x-en i tekstblokka di. I ei skrift som renessanseantikvaen EB Garamond, er seriffene gjerne litt mer avrundede, slik at når man sammenligner en grotesk liten x med en liten x fra eldre antikva-skrifter, ser man at seriffene gis litt ekstra rom til å leve.

Petit-skrifter stopper i x-høyde.

petit

Petit er en lavere variant av kapitéler, en variant som stopper i x-høyda til skrifta.

brøker

Gode skrifter har egne sett for definisjonen av brøker. Brøkene har noen kjennetegn:

Døme på superskript, subskript, brøktall og fotnoter med EB Garamond i LibreOffice. Den lille streken viser hvor topplinja er. (I eksempelet over skulle det vel helst ha stått at koffein er formelen som nevnes, ikke kaffe. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Telleren skal være på linje med topplinja; hvis skrifta ikke har ekte superskripttall, kan det jukses til med å bruke en feitere variant til superskriptene.

Fotnote-«telleren» står omtrent halvveis på topplinja.

Brøkstreken kalles på engelsk solidus og har vanligvis 45-graders helling. HTML-koden for brøkstreken er ⁄.

Brøker som står på grunnlinja, så som 2π/3 bruker vanlig skråstrek (engelsk virgule) i følge Bringhurst, men man bør òg heller kunne angi disse med en divisjonsstrek.

Merk òg forskjellen på de to ulike skråstrekene når man angir skriftstørrelser, for eksempel 8/9¹⁄₂: 8 punkt skriftstørrelse på 9¹⁄₂ punkt kegel.

En annen skråstrek er divisjonsstreken; den har kodepunktet U+2215 og settes med   (medium mathematical space) før og etter, for eksempel 2π ∕ 3. Merk at dette blir et regnestykke (2π delt på 3) mens eksempelet over viser en grunnlinjesatt brøk: to pi tredjedeler.

Nevnere skal være på linje med grunnlinja.

Merk at til vitenskapelig notasjon, står «nevneren» midtveis over grunnlinja.

Kunnskapen satt ut i praksis

Større bilde som viser aksjeselskaptegnet i forhold til små bokstaver, blokkbokstaver og kapiteler. Klikk for å se bilde i full størrelse. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Linjene i bildet over viser grunnstrukturen som tegn bygges på. Disse linjene kan du se i definisjonslista.

overlinje

Linja som angir minusklenes overlengde.

Norsk har sju bokstaver med overlengde: b, d, f, h, k, l, t. Dessuten gotisk lang ſ.

Overlinja er ei hjelpelinje som ligger en anelse over versal­linja for å ta hensyn til at overlengde­bokstavenes topp­seriffer er litt høyere enn versalene.

Merk at det er forskjell på hvordan renessanse­antikvaer (som EB Garamond i bildet) og seinere antikvaers seriffer opptrer. For eksempel har Bembo og Kepler svært skarpe seriffer. Dette var en konsekvens av utviklinga av både papir- og trykketeknologi.

versallinje

Linja som angir versalenes høyeste punkt; versaler er det samme som blokkbokstaver.

På skrifter med «myke» versaler, kan deler av versalene stikke en anelse over.

kapitéllinje

I Petter Andresens typografiske leksikon står ikke dette angitt som ei bestemt linje, men det er vanlig at kapitélene er en anelse høyere enn petitene.

x-høyde(-linje)

Skriftas x-høyde er det punktet der toppunktet til bokstaven x ligger.

For groteskskrifter som Arial og Verdana, der man ikke har seriffer, møter liten x denne linja eksakt.

For antikvaskrifter som Garamond, der man har seriffer, kan seriffene til liten x ytterkant danse en liten anelse over x-høyda, men seriffens øvre hovedlinje går gjennom x-høyda.

grunnlinje (eller skriftlinje)

Den linja som bokstavene hviler på.

For å unngå den optiske illusjonen av at noen bokstaver er for små, henger bokstaver med mage en anelse under grunnlinja og strekker seg en anelse over x-høyda.

Norske bokstaver med mage er a, b, c, d, e, g, o, p, q, æ, ø, å.

Dessuten gjelder tilsvarende for bokstavene s, u, y (når denne har u-form).

underlengdelinje

Bokstaver med underlengde strekker seg nedenfor grunn­linja ned til underlengde­linja.

Norske bokstaver med underlengde er f, g, j, p, q, y

Se på den første bokstaven: stor X.

Denne versalen (eller majuskelen) har fire solide seriffer. Hver av disse hviler trygt: bunnseriffene på grunnlinja og toppseriffene oppmot versallinja. Ser du bildet i forstørrelse, legger du merke til at seriffene er nokså avrundete. Slike runde seriffer, typiske for renessansebokstaver, svever gjerne litt utenfor grensa som trekkes opp av grunn- og versallinja.

Se på den andre bokstaven: liten x.

Denne gemenen (eller minuskelen) har også fire solide seriffer. Som med versal-X-en hviler de trygt på grunnlinja og versallinja, og som med versal-X-en er de nokså avrundete, slik at bueforma til seriffene går en liten anelse utenfor linjenes grenser.

Se på den tredje bokstaven: stor A

Denne versalen har to solide seriffer som på samme vis som X-en hviler på grunnlinja, men legger merke til hvordan toppen av A-en strekker seg opp over versallinja og inn i overlengdeterritorium, dog ikke helt til topps. Dette skyldes at overgangen mellom A-ens grunnstrek (den brede streken) og hårstrek (den tynne streken) danner en slags halvt liggende seriff.

Se på den fjerde bokstaven, liten f

Denne gemenens seriff hviler godt på grunnlinja, men overhenget (den lille bua på toppen av f-en) strekker seg helt til toppen av overlinja. Blir overhenget for langt, ser bokstaven overdrevet ut. Overheng og underheng (som på kursiv f, j og y) krever ligaturer og kerning. Fra Petter Andresens Typografisk ordliste: «Kerning» er opprinnelig betegnelsen på den justeringen som må til for å skape optisk like bokstavmellomrom i slike tilfeller [ɔ: i tilfellene der en har bokstaver med over- eller underheng som tar seg inn i området til påfølgende eller forutgående bokstaver], f.eks. kombinasjoner av stor T og minuskler på x-høyde: Ta, To, Tr osv. Det samme gjelder naturligvis fa, aj, Ya, Vo osv. osv. Kerning er da i utganspunktet kniping (redusering) av slike bokstavmellomrom.

Se på den femte bokstaven: liten y

Denne gemenens seriffer hviler inn til x-høyda. Bokstavens underlengde – merk at underlengde ikke er det samme som underheng; man får underheng på y-en når den er kursivert – går ned til underlengdelinja.

Se på den sjette bokstaven: kapitelert B

Denne kapitélens seriffer går ut fra bokstavens grunnstreker og er på linje med grunnlinja og kapitéllinja. Merk at bokstaven strekker seg litt over x-høyda og at strøkbredden samsvarer med skriftgraden til både versalene og gemenaene.

Se til slutt på aksjeselskapsymbolet

Merk hvordan A-ens utforming samsvarer med versal-A-en, men har større vinkel mellom hårstrøket og grunnstrøket, slik en ekte kapitél trenger; merk dog at størrelsen på bokstaven tilsvarer en petit, ikke en kapitél. Merk videre at den hviler mot versallinja på samme måte som versal-A-en. Den ligger inn mot brøkstreken lik en teller, med tilstrekkelig luft mellom for å reflektere S-ens posisjon.

Merk at streken er en brøkstrek, ikke en skråstrek, da skråstreken ikke gir tilstrekkelig med plass til bokstavene; bokstavene blir for luftige og tegnet ser ikke ut som ett når skråstreken brukes.

Merk til slutt hvordan S-en hviler opp mot x-høyde-linja, og dermed får form som en petit. Dette er nesten nødvendig for at den ikke skal bli for dominerende. Tegnet må ha luft, men ikke så mye at S-en blir løsrevet.

Skriftlinjas anatomi

Eksempel på linjas oppbygging (klikk for stort bilde):

1. overlinje
2. versallinje
3. kapitéllinje
4. x-høyde-linje
5. underlinje

Skrifttypen er EB Garamond. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter

Til sist, som en liten hjelper, har jeg tatt med en liten illustrasjon som viser størrelsen på overlengde (med f-ens overheng), underlengde (med f-ens underheng), versaler, gemena, kapitéler og petiter. I eksempelet over ser du igjen markert linjas overlinje, versallinje, kapitéllinje, x-høyde-linje og underlengdelinje. Du ser også forskjellen på antikvaens romerske type, kursivert tekst, kapitéler (linje 2) og petiter (linje 3). Jeg kommer sikkert til å referere til denne illustrasjonen når jeg seinere skriver om typografi.

Lingua latīna: Seneca, brev 86 om badeluksus

Romersk bad frå sørvestre England. Bilete av brukaren bryan..., CC BY-SA 2.0, via Wikimedia Commons.

Eg skriv ein artikkel om solfangarar, og då oppdaga eg at solfangarteknologi første gong blei oppfunnen av kinesarane rundt 4 000 f.v.t. Grekarane fann opp sin eigen variant av dette i storheitstida si og vidareutvikla han, men det var med romarane at han for alvor blei raffinert. Seneca synast sjølvsagt at denne moderne luksusen er tull, som han skriv om i det 86. brevet sitt.

Nedanfor kan du lese litt av teksten (ordet «tekst» er faktisk både hankjøn og hokjøn i nynorsk, slik som «lov» er) til Seneca. Eg har lagt til noter i teksten; alle kommentarane er krysslenkja, so du kan klikke deg tilbake til der du var i teksten når du har lese merknaden.

Seneca, brev 86 del 8 og delar av 10

[8] In hōc balneō Scīpiōnis minimae sunt rīmae¹ magis quam fenestrae mūrō lapideō² exsectae³, ut sine injūriā mūnīmentī⁴ lūmen admitterent; at nunc blattāria⁵ vocant balnea, sī quā⁶ nōn ita aptāta sunt,⁷ ut tōtīus diēī⁸ sōlem fenestrīs amplissimīs recipiant, nisi⁹ et lavantur simul et colōrantur, nisi ex soliō¹⁰ agrōs ac maria prōspiciunt. Itaque quae concursum¹¹ et admīrātiōnem habuerant, cum dēdicārentur, dēvītantur¹² et in antīquōrum numerum reiciuntur¹³, cum aliquid novī luxuria commenta est,¹⁴ quō ipsa sē obrueret¹⁵. [… 10 …] Nihil mihi vidētur jam interesse¹⁶, ārdeat balineum an calcat.

[8] I dette badet til Scipio er små rivner, heller enn vindauge, skorne ut av steinmuren, for å utan [å] skade festningsverket sleppe inn ljos; men no kallar dei bada mørke [som for møll og kakerlakkar], om dei på eit eller anna vis ikkje er blitt tilpassa soleis at dei heile dagen kan take imot sola ved hjelp av dei største vindauga, om ikkje dei både kan vaske seg og brune seg samstundes, om ikkje dei frå badekaret kan sjå ut over åkrane og hava. [9] Følgjeleg, dei [bada] som hadde samanstimlingar og vyrdnad då dei blei [fyrste gong] opna, blir unngåtte og avviste som ting frå gamledagar, straks luksusen finn på nokre {noko av} nye ting, med kva [nye ting] luksusen tek seg sjølv til grunne. [… 10 …] Inkje synast meg no for tida å skile mellom [det å seie at] Badet brenn! og Badet varmar!

Notar og merknadar

Alt det følgjande er henta frå Latinsk ordbog*. *  Rektorane Johanssen, Nygaard, Schreiner: Latinsk ordbog, 2. gjennemsette oplag ved doktor S. Pantzerhielm Thomas, J. W. Cappelens forlag, Kristiania, 1921. Sidan boka er trykt i fraktur, har eg prøvd å syne dette i kommentarane med å bruke skrifta UnifrakturMaguntia, som eg henta frå Google Fonts.

1. rīma, ae,

f.

revne, spræk;

rīmās agere (dūcere) saa [rævnen, sprækken].

Attende til teksten

2. lapideus,

A.^† † Adjektiv

av ſten, ſten⸗; mūrus, imber < campus fuld av ſten, Pn.^‡ ‡ Pn. = C. Plīnius den ældre (natūralis historia), 1 a. e. Kr.

Attende til teksten

3. exsecō, exsecuī, exsectum

1.

skjære ut, av;

harundinem; alicui linguam, nervōs;

ſærl. gilde.

Attende til teksten

4. mūnīmentum, tī,

n.

forſvarsverk, forſkansning, befæſtning, vern.

Attende til teksten

5. blatta, ae,

f.

kakerlak, møl.

-ārius,

A.

mørk, balnea, Sen.^§ § Sen. = L. Annaeus Seneca, filosof m. m., 1 a. e. Kr.

Attende til teksten

6. quā,

adv. og konj. (eg. abl. sing. fem.)

1. av pron. indef. ad en eller anden vei; paa nogen maate;

sī quā fāta sinant [om på nokon måte skjebnane tillèt det], Vg.** ** Vg. = P. Vergilius Marō, digter, † 19 f. Kr.

Attende til teksten

7.

Perfektum passiv indikativ.

Attende til teksten

8.

Eg tek dette som objektsgenitiv.

E.80: Denne genitiven brukes også ved substantiv som ikke har noe tilsvarende verb.

Attende til teksten

9.

Merk at nisi er jambeforkorta nesī < nīsī.

Det finst eit nisī, som kjem av nisus <

nixus (-sus), -ūs,

m.

(nītor)

1. det at stemme sig mot, ta fotfæſte, hvile, trykke paa ngt; (tyngde); […]

2. anſtrengelse.

[…] b. […] om at arbeide sig frem: klatring, opstigning; flugt […].

Attende til teksten

10. solium, -iī,

n.

1. a. armstol, læneſtol, hvorpaa fornemme romere ſat i ſit atrium […]

2. badekar. - 3. ſarkofag av ſten l.^†† †† ‹eller› metal […].

Attende til teksten

11. con-cursus, -ūs,

m.

1. menneskers: a. ſammenſtimling, tilſtrømming, opløp.

Attende til teksten

12. dēvītō,

1. undgaa, ſky.

Attende til teksten

13. reiciō, iēcī, iect.

1. a. kaſte, drive, ſlaa tilbake l. fra ſig […]

2. viſe bort (forviſe); avviſe, forkaſte, forſkyte.

Attende til teksten

14. comminīscor, -ment.

dep.‡‡ ‡‡ Deponent.

3. (jfr mēns, meminī) optænke, opfinde, opdigte.

Attende til teksten

15. obruō, ruī, rūt.,

3.

1. kaste, velte ngt over ngt; […]

3.

a. overvælde, trykke til jorden; iſær pass. ſynke under, gaa til grunde; […]

b. begrave i forglemmelse, fordunkle.

Attende til teksten

16.

Opphavleg tydde ordet inter-esse ganske enkelt ‹mellom-vere›. Ein kan forstå det som noko i retning av ‹forskjell mellom a og b›.

Ordet er her utfyllande infinitiv til vidētur.

Attende til teksten