Owlbear Rodeo:Enkel, systemuavhengig tjeneste for å kjøre rollespill på nett

Owlbear Rodeos maskot, som ut fra filnavnet heter Owlington. Skrifta han bruker i logoen, er Pacifico, som er gratis på Google Fonts.

Jeg er i råtten form i dag, så før jeg greier å bøye meg fram og gjøre gresken min, er tida mi bedre investert i å skrive litt om rollespill; det er alt for lenge siden sist jeg har gjort det. Om det skulle være noen tvil: Jeg får ikke betalt for å skrive denne posten; jeg gjør det fordi jeg liker tjenesten så godt, så kjennskap til den fortjener å spres.

Noe av det beste med å spille rollespill, er vennskapene man knytter gjennom det. Rollespillene er av natur en type spill som handler om å samarbeide; om å oppleve ting sammen; om å knytte band med hverandre, tross ulikheter; om å komme seg gjennom vanskeligheter sammen med personer man kanskje eller ikke hadde blitt kjent med, og slik utvikle seg som menneske. Rollespill er i det hele tatt en type spill som gir deg livstrening, så er det rart jeg har trivdes så godt med det i så mange år? Når man da flytter, betød det før at de gruppene man hadde spilt med, ikke lenger kunne fortsette (slik som gruppene jeg kjørte i Romsdalen), men mye har skjedd siden da, og å spille på nett med hverandre har blitt mye vanligere. Roll20 er svært (men det finnes gode grunner til å la være å bruke det); Fantasy Grounds er også brukbart stort, men ikke like godt kjent som Roll20; og så har man selvsagt systemet med regneark, vilkårsformatering og deling via nettprattjenesten man bruker: Det fungerer, men ikke kjempebra. Gleden min var stor da jeg oppdaget Owlbear Rodeo, som er tjenesten jeg skal skrive om her i dag.

Hva er Owlbear Rodeo?

Owlbear Rodeo er en nettleserbasert tjeneste for å kjøre rollespill. Målet med den er å være en lettvekter, så man finner ikke system for å lage roller, det har ikke innebygd regelverk, det har ikke et monsterbibliotek. Men nettopp disse tingene er det som gjør at tjenesten skiller seg positivt ut. Nettopp fordi det ikke har alle disse innebygde tjenestene, er det lett å kjøre det på såvel mobiltelefon, som nettbrett og datamaskin. Det er fullstendig systemuavhengig, som gjør at du kan spille alt av rollespill jeg kjenner til i alle fall: AD&D, D&D, Draug, Hackmaster, Numenera, Pathfinder, Rogue Trader, Star Wars, Vampire, Warhammer – hva nå enn du kan tenke deg. Hvis det bruker kart og terninger, er Owlbear Rodeo et glimrende alternativ for deg.

Faktisk er systemet ikke bare gratis, det er også reklamefritt, krever ingen brukerkonto, og spør deg faktisk ikke om noe som helst.

Ja, det stemmer, gratis og ingen reklame.

Hvordan begynner jeg å bruke Owlbear Rodeo?

For å ta i bruk Owlbear Rodeo, stikk innom sida og prøv det ut. Alt du trenger er et kartbilde, med eller uten rutenett, og å vite hvor mange ruter à 5′ (eller hva nå enn målestokken din måtte være – det velger du faktisk selv!) kartet er på vannrett og loddrett. Faktisk, hvis du tilføyer rutestørrelsen til slutt i filnavnet i klammer, f.eks. «Elvekryssing [10x15]», så genererer systemet riktig størrelse for deg på 50′ × 65′. Og hvis du ikke har ferdige kart, kan du tegne direkte i programmet med enkle geometriske former, så et superenkelt grottesystem er null problem å lage.

Dette superenkle kartet tok meg ti minutter å lage i Owlbear Rodeo, og det var første gangen jeg prøvde å lage et slikt kart.

Det er viktig å være oppmerksom på at du ikke kan laste ned noe fra Owlbear Rodeo. Alt lagres i hurtiglageret til nettleseren din (cachen), så ikke slett dette. Utvikleren bak systemet har fortalt at han jobber med å tilføye en eksporteringsfunksjon i tjenesten. Nå er faktisk importerings- og eksporteringsfunksjonen blitt del av tjenesten; du finner den via tannhjulet nede til venstre.

Og når jeg er i gang med Owlbear Rodeo, hva gjør jeg?

Dersom du allerede har ei kartfil klar, er det bare å laste den opp; hvis du ikke har tilføyd størrelsen i filnavnet, kan du redigere dette når du velger fila. Alt av funksjoner finner du i menyen til venstre. Fra toppen og nedover finner du bildeimport, forflytning, tåke, tegning, linjal, peiker, og til slutt notat. Det er ekstra hendig at alt man plasserer i kartet kan klikkes på for å få opp alternativer, der du blant annet kan klikke på øyeknappen for å velge om det skal vises for spillerne. Jeg skal forklare de forskjellige verktøyene kort:

Hovedmenyen i Owlbear Rodeo.

Bildeimport

Her kan du laste opp bilder du har tenkt å bruke som bakgrunn for handlinga. Av hensyn til begrensninger i bandbredde, er det lurt å ha alt som du forventer kommer til å være stasjonert, som del av bakgrunnsbildet (kartet). Det første forsøket mitt gikk galt, fordi jeg lastet opp alt for mange merker som jeg brukte for å vise hvor terrengting var (som steiner, stalagmitter og -titter, sand, varer og gods); det er mye bedre å ha dette som statiske deler av bildet, så rediger kartet du ønsker å bruke i tegneprogrammet ditt, før du laster det opp her. Når du åpner bildeimport, blir du møtt med et vindu som allerede har noen blanke kart tilgjengelig. For å importere dine egne kart, er det bare å dra og slippe inn i vinduet.

Du kan også redigere hvor stort område av bildet som faktisk skal brukes som kart; dersom det for eksempel er noen effekter rundt bildet, som skyggelegging, kan det være at rutenettet blir forskjøvet dersom du legger rutenettet over hele kartet. Bare dra og slipp hjørnene for området som skal brukes, så får du det til å stemme med virkeligheta.

Når du har importert kartet, får du også mulighet til å redigere flere av innstillingene for kartet, som for eksempel hvilken målestokk du bruker. Dette kan være nyttig hvis du ønsker å veksle mellom reisekart og kampkart; for sistnevnte er en skala på 5′ det vanligste; for det førstnevnte, her har du et gratis tips: De fleste av oss synes det er litt vanskelig å vite hvor lang ei engelsk mil er (den er ca. 1,6 km, eller nærmere bestemt 1 760 yards à 3 fot, ɔ: 5 280 fot à 12″ (à 25,4 mm), så med andre ord 1 609,344 m); det er forståelig nok. Men tilfeldigvis er ei engelsk mil og ei nautisk mil forholdsvis nær hverandre i lengde. Ei nautisk mil er den avrundede gjennomsnittsverdien av et meridianminutt – 1 852 m – så hvis du bruker kart som er tegnet opp med grader og minutter, kan beregne reisetid nært nok nøyaktig ved å regne 1 engelsk mil ≈ 1 nautisk mil. Hvis man bruker reisehastighetene fra D&D 3,5 tabell 9-3 Movement and Distance, får man følgende distanser for dagsreiser: grunnfart 15′ per runde → 12 miles per dag; 20′ per runde → 16 miles per dag; 20′ per runde → 24 miles per dag; 40′ per runde → 32 miles. Hvis du setter reisefart lik nautiske mil i stedet for engelske mil, reiser de 15 % fortere, ettersom ei engelsk mil er 86,9 % mindre enn ei nautisk mil. Hvis du vil rette opp i det, kan du bare trekke fra ei (engelsk) mil på reisen deres hver 5. mil; etter 100 mil har du et avvik på −4,9; hvis du i stedet trekker fra ei mil hver tiende mil, får du et avvik på +5,1 etter hundre mil; hvis det fortsatt ikke er bra nok, kan du trekke fra ei mil hver tiende og to mil hver tjuende, og du får da et avvik på bare 0,1 mil etter 100 mil.

Engelsk mil mot nautisk mil
Med forskyvning =0, −1 per 5. mi., −1 per 10. mi., og −1 per 10. og −2 per 20. mi.

Eng. mi.	1	2	3	4	5	6	7	8	9	10
Nautisk	1,15	2,30	3,45	4,60	5,76	6,91	8,06	9,21	10,36	11,51
−1 hver 5.	1,15	2,30	3,45	4,60	4,76	5,91	7,06	8,21	9,36	9,51
−1 hver 10.	1,15	2,30	3,45	4,60	5,76	6,91	8,06	9,21	10,36	10,51
−1 hver 10. og −2 hver 20.	1,15	2,30	3,45	4,60	5,76	6,91	8,06	9,21	10,36	10,51
Eng. mi.	11	12	13	14	15	16	17	18	19	20
Nautisk	12,66	13,81	14,96	16,11	17,27	18,42	19,57	20,72	21,87	23,02
−1 hver 5.	10,66	11,81	12,96	14,11	14,27	15,42	16,57	17,72	18,87	19,02
−1 hver 10.	11,66	12,81	13,96	15,11	16,27	17,42	18,57	19,72	20,87	21,02
−1 hver 10. og −2 hver 20.	11,66	12,81	13,96	15,11	16,27	17,42	18,57	19,72	20,87	20,02
Eng. mi.	91	92	93	94	95	96	97	98	99	100
Nautisk	104,74	105,89	107,05	108,20	109,35	110,50	111,65	112,80	113,95	115,10
−1 hver 5.	86,74	87,89	89,05	90,20	90,35	91,50	92,65	93,80	94,95	95,10
−1 hver 10.	95,74	96,89	98,05	99,20	100,35	101,50	102,65	103,80	104,95	105,10
−1 hver 10. og −2 hver 20.	91,74	92,89	94,05	95,20	96,35	97,50	98,65	99,80	100,95	100,10

Forflytning (W)

Du får tilgang til denne funksjonen med å trykke W. Med handa kan du flytte omkring på kartet, og dra og slippe merker (som monstre og spillere, eller gods og gull).

Tåke (F)

Til venstre hvordan det ser ut for spillerne mine; til høyre hvordan det ser ut for meg når jeg har åpnet tåkefunksjonen i Owlbear.

Dette var den desidert viktigste funksjonen for meg. Med denne funksjonen åpnes ei ny verktøylinje, der man har tilgang til flere knapper:

Fra venstre: polygonverktøyet (P), firkantverktøyet (R), maleverktøyet (B for brush); slå av og på (T for toggle), viskelær (E); tåkeklipper (C for cut, lag (L), visning av og på (F for fog; angre (Ctrl + Z), gjør om (Ctrl + Skift + Z).

Helt nede til venstre har man et tannhjul; der kan man gå og stille inn hvor hardt tjenesten skal holde seg til rutenettet, som er veldig nyttig i kombinasjon med polygonverktøyet (P). Jeg synes det er enklere å bruke polygonverktøyet enn maleverktøyet når jeg lager tåka, men malefunksjonen er egentlig bedre egnet til ikke-polygonale hulerom. For å klippe opp synslinjer, bruker jeg saksa. Mens eventyrerne utforsker, bruker jeg primært bare slå av og på-funksjonen: Trykk T, og klikk så på det de skal se, men av og til får jeg også bruk for saksa.

Tegning (D)

Med denne funksjonen kan man tegne frihand, frihand med fyll, geometriske figurer, og velge om man vil at det man tegner skal være gjennomsiktig eller ikke. I bildet over, har jeg markert området de oppdaget som var magisk fryst gjørme med oransje. Sirkel- og kjegleverktøyet er svært nyttig når man vil se hva som dekkes av trolldommer, eller hvor stort område som er belyst av fakler og bål.

Linjal (M)

Linjalen lar deg måle avstand i en måleenhet du selv angir. Dette er supernyttig når man spiller med fri forflytting (ikke bundet av rutenett), slik Hackmaster legger opp til. Det er selvsagt også nyttig bare for å sjekke ting som om noe er innen rekkevidde, hvor langt bueskuddet kan nå eller hvor stort et rom er.

Peiker (Q)

Ved å trykke Q får man en markør der peikeren ens er. Hold inne venstre museknapp for å vise den til medspillerne dine.

Notat (N)

Dette sier seg selv. Jeg synes det er nyttig for å legge igjen notater i kartet om hvordan monster fungerer, hemmelige rom og lignende. Notat man ikke vil at spillerne skal se, kan man skjule, som nevnt over.

Merkemenyen

Det kanskje viktigste verktøyet du trenger mens du spiller, er merkene på høyre hand. Skaperen har laget mange flotte merker som dekker generisk bruk. Dessuten støtter systemet gjennomsiktighet, så hvis du redigerer bildene dine i PNG-format, kan du gjøre flotte ting som å ha krokodilledyrevenner med i grotta og ri på dem. Hvis man klikker på plussknappen helt nede i høyre hjørne, får man opp innstillinger for alle merkene, og der kan man legge inn blant annet hvor stort et merke skal være (i kvadrat), og velge om det skal være ei rolle (spiller eller ei), en rekvisitt, eller et ridedyr. Merker som er merket av som ridedyr, plasseres under det som settes oppå, og når man flytter ridedyret, flyttes alt som er oppå det med dyret.

Jeg har funnet ut at Paint3D (som følger med Windows) dekker alle behovene jeg har for å lage merker til bruk i slik nettsystem. Jeg klipper ut et bilde fra Monster Manual eller Hacklopedia of Beasts, redigerer det i Paint3D for å klippe ut den delen av bildet jeg ønsker å bruke, lagrer det som gjennomsiktig PNG og importerer det i Owlbear Rodeo. Hvis du åpner innstillingene (via tannhjulet), kan du eksportere alle merkene dine, slik at du lett kan importere dem til nye spill du vil kjøre.

Siste tanker

Jeg er – som sikkert har vært merkbart – nokså entusiastisk, og der en herlig følelse! Det er ei stund siden jeg har hatt overskudd til å ha være engasjert i rollespill, og jeg har genuint lyst til å skrive mer om rollespill her; blant annet har jeg noen idéer om økonomi i den ene Hackmaster-kampanjen min, til bruk når de nå snart skal reise inn i et nytt grevskap. I det hele tatt begynner jeg å få overskudd til ting igjen, så jeg ser faktisk noen lunde positivt på ting for tida. Hvem skulle trodd det for et år siden?

Gresk ordstilling for ord som står i attributiv stilling

Τὰ τῶν ἀδελφῶν δῶρα: Slik starter øvelse IV oppgave 10. Dette er det vi kaller en khiasme (eller «kiasme», som er måten det er notert i ordboka), der ordene er stilt opp mot hverandre i et speilbilde av hverandre: Artikkelen τά står til δῶρα («de gavene», «de bestikkelsene»), med τῶν ἀδελφῶν («de brødrene») i genitiv flertall i midten. Men hvorfor er ordene stilt opp slik? Hva uttrykker det når ordstillinga endres slik? I det følgende skal jeg kort ta for meg reglene som Hansen & Quinn beskriver for ordstilling og hva det betyr for betydninga av det som sies. Før det, la meg kort gjengi definisjonen av hva attributiv ordstilling vil si (her i min oversettelse):

Boka jeg jobber med er fortsatt Hansen, Hardy & Quinn, Gerald M.: Greek : An Intensive Course, Fordham University Press, New York, 1992.

Ethvert ord som avgrenser eller avhenger av et substantiv (f.eks. genitiver, preposisjonsfraser, og adjektiv [her er i grunn oxfordkommaet helt nødvendig]) og som i forkant har en artikkel som samsvarer i kjønn, tall og kasus med dette substantivet, benevnes som å stå i attributiv posisjon.

Hansen & Quinn 1992: 28f.

Mellom artikkelen og substantivet det står til

Man kan her få et ordinært uttrykk som over, ɔ:

1. τὰ τῶν ἀδελφῶν δῶρα –«brødrenes gaver» eller «brødrenes bestikkelser» (eller «bestikkelsene av brødrene»?)
   eller til og med med innskutt preposisjon:
2. οἱ ἐν τῇ χώρᾱͅ ἀδελφόι –«brødrene i landet»

Ordene som er i attributiv posisjon er i begge tilfellene mellom hovedordets artikkel og hovedordets substantiv. Merk at begge versjonene har artikkel til begge substantiven, som fort blir knotete i norsk dersom en ønsker å gjengi artiklene uten å legge veldig trykk på det; vi har etterhengt artikkel og kan skille mellom «brødre», «brødrene» og «de brødrene» – et nivå av nøyaktighet som er vanskelig å gjengi i engelsk. Siste setning kan gjengis omtrent som «de brødrene i det landet», men oversettelsen her er problematisk.

Etter artikkelen og substantivet det står til, men med gjentatt artikkel

Uttrykkene over kunne ha vært skrevet om:

1. τὰ δῶρα τὰ τῶν ἀδελφῶν
2. οἱ ἀδελφόι οἱ ἐν τῇ χώρᾱͅ

Når substantivet står slik som dette, blir det mer som en ettertanke; det har ikke den samme likestilte betydninga som under forrige overskrift. Dermed, mens vi kan oversette setningene over som henholdsvis (de) brødrenes gaver eller (de) gavene til (de) brødrene og (de) brødrene i (det) landet, får vi i setningene i lista her heller noe i retning av de brødrenes  … gaver og/eller de brødrene – i det landet. Quinn skriver at:

To translate the last example given above as the brothers, [I mean] the ones in the country, would be to exaggerate the effect, but it gives an idea of the difference between examples (b)¹ and (d)².

1. ɔ: οἱ ἐν τῇ χώρᾱͅ ἀδελφόι.
2. ɔ: οἱ ἀδελφόι οἱ ἐν τῇ χώρᾱͅ.

Artikkel etter hovedsubstantivet

Ei siste mulighet er å ha artikkelen etter hovedsubstantivet, slik at begge artiklene blir stående ved siden av hverandre:

1. δῶρα τὰ τῶν ἀδελφῶν
2. ἀδελφόι οἱ ἐν τῇ χώρᾱͅ

Når ordstillinga blir slik som dette, er de attributive ordene enda mindre betydelige, enda mer som en ettertanke. En kan tenke seg første setning som et svar på et spørsmål à la «Hva har du der?» «Bestikkelsene … til brødrene, altså». Jeg kunne virkelig tenkt meg å få skaffet meg de norske lærebøkene, for jeg tror noe av det som kunne ha vært oversatt riktig her forsvinner i engelskens manglende mulighet til presisjon.

Endå meir om greske tonar

Det er ei stund no sidan eg har hatt sjansen til å jobbe vidare med gresken min, so ja: Eg er framleis i aller høgste grad på nybyrjarstadiet. Medan eg jobba meg gjennom deklinjasjonen av nokre substantiv i dag, byrja eg å undrast over kvifor τὸ δῶρον blir til τοῦ δώρου i genitiv. Kvifor ikkje *δωροῦ eller *δῶρου?

Som ein kommentar: Om du skulle ville lese dei tidlegare postane mine om gresk og gresk tonelag, er dei her:

1. Greek : An Intensive Course
2. Meir om greske tonar

Det siste er eigentleg lett å svare på: Siste staving (ultima) er lang i genitiv, og ein cirkumfleks fell aldri på ein kort ultima; han kan ikkje det. Men kva då med første alternativ? Cirkumfleks kan jo falle på siste staving når ho er lang. Her trur eg svaret ligg i at substantiv så langt mogleg er beheld aksenten der han var. Med det i mente kan ein ta for seg alternativa:

• Cirkumfleks på same staving, altså nest siste (penultima).
• Akutt på penultima.
• Cirkumfleks på siste staving (ultima).
• Akutt på ultima
• Akutt på tredje siste staving (antepenultima).

Det første alternativet går ikkje, av di ultima er lang. Det tredje og fjerde er mogleg, for ultima er lang. Det femte går ikkje, av di ultima er lang, og ein får kun trykk og tonelag på antepenultima viss siste staving er kort (mønsteret må vere ⏓ ⏓ ⏑). Det tredje og fjerde alternativet er mogleg, men skjer ikkje, ettersom substantiva beheld tonemet der det er i nominativ viss mogleg; det er mogleg her, og da er det einaste moglege alternativet det andre.

Ei ny tilnærming til tonelag

Eg kom over ei ny side, Ancient Greek for Everyone, som har ei langt betre forklaring på korleis tonelaget, mŏrae og plassering av aksenter verkar saman. Det blir mest sitat i det som kjem nedover no, men eg skal no prøve å kommentere der eg kan.

Akutt aksent

Akutt aksent kan vere på so vel korte som lange vokalar. Dei korte vokalane i gresk er:

ᾰ, ε, ῐ, ο, ῠ

Dei lange vokalane i gresk er:

ᾱ, η, ῑ, ω, ῡ

Og dei er i praksis det same som ein dobla kort ein, slik:

ᾱ = αα, η = εε, ῑ = ιι, ω = οο, ῡ = υ

Det er vanleg å markere dei lange vokalane som så; det er ikkje vanleg å sjå dei korte vokalane merka som så i (læretekstane). I vanlege tekstar er vokallengde gjerne ikkje merka i det heile, så det er god praksis å øve inn orda med lange vokalar merka … slik ein alltid bør gjere i all latinsk tekst.

Når vokalane får akutt aksent, kjem han på siste mŏra, slik som dette:

α → ά, ε → έ, ι → ί, ο → ό, υ → ύ
αά = ά, εέ = ή, ιί = ί, οό = ώ, υύ = ύ

Slik eg forstår dette, skal άίύ vere å forstå som ᾱ́, ῑ́ og ῡ́ (viss dette ikkje vert rendra rett hos deg: alfa med makron- og akutt tonem-markering, og det samme med iota og ypsilon.)

Cirkumfleksaksent

Ein cirkumfleks aksent, slik eg forklarte det tidlegare, er ei stigning på første mŏra som vert følgd av tilbakeføring av tonelaget til grunnplasseringa, då på andre mŏra; dette skjer på den same vokalen, som dermed alltid er ein lang vokal. Ein annan måte å forstå det på, er slik denne ovannemnde gjer:

If the first beat of a long vowel bears the pitch accent, then the long vowel begins with a rising tone (/), followed by a falling tone that marks the absence of a pitch sound (\). These vowels are marked with a CIRCUMFLEX ACCENT (^). For example:

άὰ = ᾶ

ίὶ = ῖ

ύὺ = ῦ

έὲ = ῆ

όὸ = ὼ

As a result, a circumflex accent can never occur on a short vowel (S 156).

Dermed får ein i praksis det same som nemnd tidlegare: Ein cirkumflekstone er ein tone som stig og fell tilbake til startposisjonen på same staving. Slik me merkar det òg i norsk, tek det noko tid å stige og falle. Det er vanleg å seie at norsk har stigande og fallande tone, men som dei fleste nordlendingar veit har me og eit cirkumflekstonelag, her jamfør Store norske leksikon:

Cirkumfleks tonelag i apokopeområdet

I apokopeområdet i Nordland kan det opptre eit spesielt tonelag (tonem), kalla cirkumfleks (markert med teiknet [^] over vokalen. Dette tonelaget kjem fram i fleire grammatiske kategoriar og då i staden for tonem 2. Cirkum­flekstonemet er eit resultat av at tostavingsord med tonem 2 har blitt einstava ved apokopen.

Cirkumflekstonemet blir også kalla for to-toppa tonem. I dette ligg det at rotvokalen får ei tillagd trykklett ekstra staving. Cirkumfleks gjer det mogeleg å skilja einstava ord frå kvarandre. Døme er: ei sol mot å sôl (seg) (med cirkumfleks = å sole seg), et vis (inkjekjønn eintal, ‹sett og vis›) mot å vîs (med cirkumfleks = å vise).

Og ja, eg byta ut SNL sine såkalla dummy quote med skikkelege enkle sitatteikn; eg vil at bloggen min skal se skikkeleg ut.

Gravaksent

Tidlegare skreiv eg at gravaksenten uttrykkjer synkande tonelag:

Gravaksent, altså synkande tone, som alltid kjem som erstatning for den akutte aksenten på siste staving i eit ord, og kun når neste ord følg på utan pause.

Dette er visst ikkje riktig. Ancient Greek for Everyone skriv at:

In cases where the rise in pitch – marked by an acute accent – occurs on the ultima, the pitch rise was regularly left unpronounced if another word followed in the sentence. In such cases, the acute accent symbol is inverted, and the final syllable is marked by a GRAVE ACCENT: \.

As a result, grave accents can only be found on the ultima of a word.

For example:
τιμή → τιμὴ δέ.

Det eg trudde eg hadde lært rett var altså feil. Ein gravaksent på siste staving tyder ikkje fallande tone, men heller fraver av stigande tone der ein elles hadde venta det.

Aksent på diftongar

Diftongar er å rekne som lange stavingar, skjønt viss αι eller οι er i slutten av eit ord, blir dei rekna som korte når det gjeld aksentplasseringa (Hansen & Quinn 1992: 23, 26 og 27). Vidare ser ein at på same måte som monoftongane får tonema sine, gjer òg diftongane det, her frå Ancient Greek for Everyone:

α-	ε-	ο-	υ-
άὶ = αῖ	έὶ = εῖ	όὶ = οῖ	ύὶ = υῖ
αί = αί	εί = εί	οί = οί	υί = υί
άὺ = αῦ	έὺ = εῦ	όὺ = οῦ
αύ = αύ	εύ = εύ	ού = ού

Her ser ein altså tydeleg kva som skjer med aksentene: Viss det opphavleg var ein monoftong med stigande tone som blei følgd av ein monoftong, får ein ein diftong med cirkumfleks; men viss det heller var ein monoftong utan tone følg av ein monoftong med stigande tone, får ein ein diftong med stigande tone. Og så enkelt er det.

Dikt: Om livet, døden, sjølvdrap og etterlivet

I dag deltok eg på eit seminar, «PG Writing Group», og temaet for dagen var skrømta i kvardagen vår. Ei av skriveoppgåvene me fekk, ei oppgåve på ti minutt, var What is haunting you / your text / your discipline? What king of ethereal presence is there? Invisible presence? Vel, eg skal jo skrive om sjølvdrap i avhandlinga mi, eit ikkje særleg lett tema, og eg fekk nokre tankar, som gav seg uttrykk slik:

Be it by chance or by will: Suicides are ghosts, will not die. Perverting thoughts of the dead of death of life – will not die.

Det er kanskje ikkje stor kunst, men det ga meg noko. No tenkjer du kanskje at Det var no vel mørkt, var det ikkje? Tja. Det eg tenkte då eg skreiv det, var at sjølv om dei som døyr for ega hand riktignok har fjerna seg sjølve frå livet, så lever minnet om livet deira vidare for dei som er att; men handlinga som tok dei frå livet, frå dei som er att, kan forvrenge tanken om livet deira i hugen åt dei attlevande, om etterlivet deira og livet dei levde, og dessutan det til deira kjære; og sjølv om dei døydde, blir ikkje anden deira … altså minnet etter dei, idéen om kven dei var … å forsvinne frå dei sørgjande.

Til sist kjem to linjer, som for meg representerer stahet, livsvilje, ønske om å fortsetje; samstundes med det peikar det tilbake på forrige strofe, til minnet. Om ein døyr, vil ein ikkje døy heilt lell. For meg no handlar det om å trø vidare. Eg gjeng ikkje lenger i dei gamle stiane mine; eg trør nye stiar, og det kjennes godt. Men av og til kjem ei forvrengd sakning etter dei gamle stiane, dei eg kjenner og veit kor fører hen; dei er trygge, fordi eg har trødd dei før. Men eg veit òg kor dei tek meg, og eg vil ikkje dit.

Kanskje er ikkje dette dei største tankane, men det gav meg kjensler å lese over det etter at det var skriven, så da syntest eg at det var verdt å dele det.

Lingua latīna: Catullus 1

Frå Wikimedia Commons.

Ei av gåvene eg fekk til jul, frå bestemor, var Loeb 1987-utgåva av Catullus / Tibullus / Pervigilium Veneris. Catullus : Translated by F W. Cornish. Tibullus : Translated by J. P. Postgate. Pervigilium Veneris : Translated by J. W. Mackail, andre utgåve, revidert av G. P. Goold, red. Jeffrey Henderson, LCL 6, Harvard University Press, Cambridge i Massachusets og London i England, 1987, ISBN 978‑0‑674‑99007‑4) Dei som har lest bloggen min tidlegare, veit at eg er svak for romersk poesi (og no som eg skal lære meg gresk, kjem sikkert dei greske poetane til å kome med på kjøpet), og at eg trivast godt med både å analysere grammatikken i dikta og å gjendikte dei.

For dei som ønskjer, her er ei lita liste over noko av det eg har skrive om romersk lyrikk:

• Lingua latīna: Sulpicia i oversettelse, dikt 4 og 6
• Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5
• Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16
• Lingua latīna: Sulpicias dikt om møtet med Cerinthus
• Lingua latīna: Martial om lesbiske forhold (Mart. 1.90)
• Lingua latīna: Tibull om alderdommen
• Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ
• Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ

Eg har lenge tenkt at det hadde vore morosamt å jamnt kome med omsetjingar og kan hende gjendiktingar av romersk lyrikk, å kanskje følgje ein forfattar eit stykkje på vegen, for slik å få noko som kan bli eit komplett korpus til utgjeving. Catull er ein særs spanande diktar, særdeles urban i være- og uttrykksmåte, som for oss i dag framstår som meir plump – men det er sjølvklart før me går i djubda på han. Han har lest sin greske poesi, og dess meir ein les av han, dess meir blir ein i stand til å setje pris på han som diktar og venleiken i lyrikken hans.

Om diktaren

Eg har jo skrive om Catull før, så for ein meir djupgåande presentasjon av han, ta ein kikk på Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5, der eg presenterer utdrag frå masteroppgåva mi. Det fylgjande er basert på innleiinga i boka som nemnd innleiingsvis, samt teksten lenka over.

Gāius Valĕrius Catullus levde frå 87 til 54 f.v.t., eller frå 84 – med desse gamle diktarane har me ofte usikre dateringar. Han kom frå Vērōna, som er nordaust i Italia, ikkje langt unna Venezia. Han skal ha kome til ikring 62, og året etter – i 62 – blei han kjend med Clōdia, som seinare blei latterleggjort av Cicero i noko som (utan å ha lest forsvarstalen hans) ser ut til å ha arta seg som ein īnfāmia-sak. Hoveddelen av Catulls dikt handlar om det ulykksame forholdet mellom han og Clōdia, som han kjærleg (og hatefullt) omtala med det metrisk samsvarande kjælenamnet Lesbia; som den danna mannen han var, var det sjølvsagt ei tilvising til Sapfo (Σαπφώ (Sapphṓ) / Ψάπφω (Psápphō)). Han blei kjend med dei mektigaste familiane i Roma, Julius Cæsar inkludert, og levde eit urbant liv blant eliten.

Manuskripttradisjonen er knytt til dokumentet kjent som «V» for «Vērōnēnsis», som ein veit var i Verona i det trettande hundreåret og forsvann derifrå før hundreåret var omme. Dette og ein kopi av det blei opphavet til tre manuskript: eitt som skal vere ei direkte avskrift frå 1370; eitt datert 1375; og eitt litt yngre einn 1375-manuset, men kanskje frå same år. I tillegg ei ein antologi frå det niande hundreåret som har med dikt 62, inkludert dei same feilane som dei tre andre manusa har, som gjer at ein meinar det kjem frå same hyperarketype som V.

Dikt 1

Gāī Valerī Catullī, Vērōnēnsis liber: carmen prīmum

Hendekasyllabisk meter: ⏓ ⏓ – ⏑ ⏑ – ⏑ – ⏑ – ⏓. Dette blir gjerne delt inn i 3 + 2 + 2 + 2 + 2.

Cui dōnō lepidum novum libellum āridō modo pūmice expolītum? Cornēlī, tibi: namque tū solēbās meās esse aliquid putāre nūgās, iam tum cum ausus es ūnus Ītalōrum omne aevum tribus explicāre chartīs doctīs, Iuppiter, et labōriōsīs quārē habē tibi quicquid hoc libellī, quālecumque; quod, ō patrōna virgō, plūs ūnō maneat perenne saeclō

Gāi(us) Valer(ius) Catull(us)s veronesiske bok: første sang

Direkte oversettelse linje for linje.

Til kven gjev eg dette behagelege, nye heftet, med tørr – no nettopp – pimpstein glatta ut? Åt Cornēlius, åt deg: for du pleide å ha for vane å sjå [desse] småtteria mine [for] å vere noko som helst, heilt sidan so lengje sidan, da du våga – åtleine blant italienarane – alle tideverv å legge fram i tre bind lærde – Jupiter! – og jobba strevsommeleg. Difor, ta og behold du, kva no enn det er, dette heftet, kva no enn for eit slag [det måtte vere]; for – o, muse Venus – måtte det vedvare varig, meir enn eitt hundreår.

Gjendikta, metrisk versjon

Kæm ska få dette fine, nye hæftet, som nu nættopp e jævna ut med pimpstein? Du Cornel, førr du hadde jo førr vane: Pusleri? Nei, nu jossa du nu godt, du. Heilt fra da du, som ensom italjæner, våga dæ på å skriv om altj i lærde binnj – tre støkk! – store Jupiter, du strævde. Ta nu dæffør, ka ennj førr bok ho vis sæ, ka nu ennj førr et slag ho e, mi Venus, hundreårig, det ber æ at ho vares.

Kommentar til grammatikk

No har det seg slik at alle grammatikkane og ordbøkene mine er i Tromsø, men eg skal gjere eit forsøk.

1Verset opnar med dativ for indirekte objekt. Verbet er heilt normal presens aktiv indikativ (1. person singularis). Dei tre akkusativane som kjem, er alle direkte objekt av verbet i linje 2. 2Deretter kjem det ein midlets ablativ som står i hyperbaton til substantivet pūmice, med tidsadverbet modo i mellom. Expolītum er perfektum passiv partisipp og står dermed som adjektiv til objektet i linja over.

3Mottakaren og pronomenet står begge i dativ, som indirekte objekt. Namque er konjunksjon, og pronomenet står til verbet som kjem, som er imperfektum aktiv indikativ 2. person singularis; imperfektum uttrykkjer her klårt og tydeleg at dette var noko han hadde for vane å gjere. I linje 4 får me ein akkusativ med infinitiv, der meās står til nūgās, eit plūrālia tantum-substantiv, ɔ: eit substantiv som får ei ega tyding når det står i fleirtal. Eg tek aliquid substantivisk her, altså som pronomen. Som utfyllande infinitiv til solēbās i linja over, får me putāre. Og endeleg tek eg nūgās meās esse som akkusativ med infinitiv. Ei meir normal ordstilling hadde dermed vore tū solēbās putāre nūgās meās aliquid esse.

5 byrjar med iam tum, begge tidsadverb, og ein må forstå iam som forsterkar til tum. Cum kjem inn som konjunksjon, og her måtte eg ty til Latin Stackexchange for å finne ut kvifor verbet er i indikativ:

[…] with a single type of exception, cum In direct speech most often takes an indicative, and always when followed by a present or future tense. Even in the past, the mood is indicative when expressing the time(s) at which an event took place.

When to use cum + subjunctive and when cum + indicative

Da får me at ausus blir predikat til verbet, og ein kan kanskje ta ūnus som det same (?); medan Ītalōrum blir ein avgrensande genitiv.

I linje 6 får me først ei direkte objektsledd (akkusativ), som står til det samansette verbet ausus es explicāre, og trībus chartīs doctīs trur eg er ein slags kombinasjon av ein lokativ og ein instrumentell ablativ; eg må sjå på denne seinare. Linje 7 fortset med Jupiter sett i vokativ som ei påkalling, og ho vert avslutta med eit adjektiv i ablativ, som står til det førnmende verket.

8 opnar med eit adverb; det tyder omtrent «på kva for ein måte som enn»; vert fulgd av ein imperativ (til Cornēl) og tibī̆ som indirekte objekt. Eg forstår quicquid som akkusativ (direkte objekt) til verbet, og da må vel hoc vere det same (?), medan libellī då må stå som genitiv til dette.

9 opnar med eit samansett ord, som eg trur blir adverb grunna det siste leddet; første ledd tyder «av kva slag» medan siste ledd tyder «kva for enn», «kva no for eit slag» eller liknande. Pronomenet som kjem, må vere objekt til verbet i neste linje, ein vokativ fyljger på, og så, i linje 10 kjem ei samanlikning, med ūnō […] saeclō som samanlikningsledd i ablativ. Maneat er ein ønskekonjunktiv, og perenne er eit tidsadverb.

Siste merknad

Dei punkta eg var usikker på, lyt eg kome att att når eg me får flyttelasset vårt hit til Skottland. I mellomtida: Det var verkeleg triveleg å endeleg få setje seg ned med latinsk poesi att; eg vonar du syntes det var verdt å lese heilt hit. Det kjem meir seinare!