D&D: språk- og navnekonvensjoner

Jeg satt og leste gjennom noe gammel e-postkonversasjon, og kom over denne saken om språk- og navnekonvensjonene jeg har satt for gruppene mine:

Om språk og navn: Navnet på karakteren kan ikke bare være noe dere har funnet fra en eller annen fremgooglet navnegenerator.

• Er du en alv, så har du et sindarisk eller quenyisk navn (søk på sindarin eller quenya, eller se Council of Elrond).
• Er du dverg, så kan navnet være på norrønt eller dvergisk (jf. Tolkien).
• Halvalver har navn som sier litt om hvor de kommer fra. Dersom de er alvisk oppdratt (= i et alvisk samfunn), har de gjerne alviske navn. Dersom de er oppdratt av mennesker, har de gjerne et menneskelig navn, men ofte i kombinasjon med et alvisk (mennesker liker å blande kulturer), men det kan også være motsatt, dersom halvalven i voksen alder har valgt å bryte med kulturen han har vært oppdratt i.
• Halvorker har litt den samme kompleksiteten i navnekultur som halvalver. Det avhenger helt og holdent av hva for et samfunn de er oppdratt i, og hvilken personlighet de har. Orkiske navn er gjerne gutturale og tilsynelatende meningsløse, men la deg gjerne inspirere av svartmålet. Orker er ikke dumme. De er bare mindre smarte.
• Gnomer elsker navn, og leker seg med å lage navn til seg selv og sine. De har gjerne navn som ikke betyr noe spesielt, men som høres morsomme ut. Som eksempel på det, kan nevnes karakteren min, gnombarbaren Derven «Glenkin Denkin Pidigong» Thais. Se for dere fjeset på dvergsmeden, da vi allerede hadde avtalt prisen på inngraveringen av hele navnet mitt på øksa mi, og jeg ramset opp det der. Han, Derven altså, var i hvert fall «noget fornøyd».
• Hobbiter er bondske folk. (Ja, jeg bruker betegnelsen hobbit, for det er det de er. Grunnen til at de ikke kalles hobbiter i D&D, er etter alt sigende at «hobbit», på linje med «balrog» og «ent» (D&D-ekvivalentene er «balor» og «treeant») er beskyttet av internasjonale åndsverkslover.^{1, 2, 3, 4, 5}) Hvis dere ser i innledningen til «Ringdrotten» (også kalt «Ringenes herre» (Susann skjønte hvorfor jeg skrev det slik)), får dere vite alt om hvilke hobbitraser som finnes og hvordan de er. Tolkiens forbilde under skapelsen av dem, var det gamle, engelske bondeidealet, og det passer ganske godt overens med en god gammel hallingdalsbonde. Alle hobbitrasene er tilgjengelige, med tilhørende regler. Når det gjelder navnene deres, er også her Tolkien en god kilde, men også gamle, norske bondenavnstradisjoner, som gjerne sier litt om hvor man kommer fra. En av karakterene til en av kompisene mine, som spiller i ei av gruppene jeg har, heter Alfred Bakkeli – et glimrende godt navn.
• Til slutt har vi menneskene. De er en nokså vanskelig rase å forstå seg på (vi forstår oss jo ikke så veldig godt på oss selv, så hvorfor skulle det være annerledes i D&D). Mennesker lar seg inspirere av det meste—nei, alt—rundt dem, og man kan finne mennesker med alle mulige slags navn. Det eneste som ikke tillates, og det gjelder alle rasene, er engelske navn. «Barbie Goldfinger»… Jeg sier ikke mer. Enhver skjønner at det skjærer med resten av verden som spinnes rundt dere.