Man skulle tro at jeg var et balansert og veltilpasset individ, og jeg gjør jo så godt jeg kan for å være nettopp det. Men den siste tiden har jeg lurt på om jeg noen gang kommer til å være helt hundre prosent igjen. Da jeg var hjemom nå, etter en trivelig kveld hos Charlotte og Helge (med CCs fårikål og filmseing), dro jeg til Isfjorden for å stikke innom Spildes fest. Men de var ferdige, så det ble bare en tur hjemom for å hente klærne som skulle tørkes, litt toalettsaker og dress til i morgen. Jeg ble sittende lenge i bilen og høre på Dimmu, før jeg i det hele tatt gikk inn. Da jeg kom inn på badet, greide jeg ikke å la være å tenke på barberbladene mine. Jeg ble litt skremt av tanken, men jeg klarer ikke å la være å tenke på det. Jeg vet ikke hvorfor jeg har lyst til å gjøre det, og jeg vet ikke hvorfor de depressive tankene begynner å snike seg inn i hodet mitt igjen, men de gjør det.
Jeg tror jeg skal gjøre bloggen min privat, så jeg kan få skrevet ned alt det jeg ønsker. Ikke minst trenger jeg å få skrevet det viktigste mellom (1987) 2005 og 2007. Den mentale rusen fra sommeren 2007 har nok lagt seg. Eller var det 2008? Husken er fremdeles dårlig.
Beklager for å være så direkte med dette: Hvorfor er du så deprimert? Du har et bedre liv enn de fleste jeg kjenner. Du er gift med en strålende kvinne, du er tae-kwon-do lærer, du kan spille instrument, du har et større antall venner enn de fleste. Jeg ser ikke problemet. Selvfølgelig så tar jeg ikke i betraktning av hva du kanskje har opplevd, men du endrer ikke historien med et barberblad. Og husk, om det var noe, så var det ikke din feil. Ikke glem hvorfor du tattoverte deg.
SvarSlettMed vennlig hilsen;
Anonym
Vel anonym: Ja det du sier er forsåvidt riktig, men det du ikke tar i betraktning er at dette har egentlig lite eller ingenting med livet hans som en helhet å gjøre. Det er en lidelse han har, på lik linje med manisk depresjon(eller bi-polar, mulig det er beslektet med det og evnetuelt er det.
SvarSlettKjenner til folk som har det som har et adskillig mer spennende liv enn han som har det på samme måte.
Ja, jeg er en av hans beste venner (det har han selv sagt) og jeg vet igrunn hva han mener. Jeg har selv perioder med hva jeg kaller lett manisk depresjon. depresjons fasen er hard og den maniske er heller skummel da jeg kan finne på ting jeg ikke har helt 100% kontroll over.
Tor-Ivar, hut deg å selge kåken og kom dæ nordover så æ kan ta litt vare på dæ!
Til anonym. Harde ord for en som ikke kjenner situasjonen. Hadde du lidd av noe lignende hadde du nok ikke sagt det.
SvarSlettÅ være deprimert er tungt og det er ofte noe som bare skjer. Man kan ikke bestemme seg for at "nå skal jeg være deprimert" eller "nå skal jeg være glad". Tanken på å skjære seg er heller noe man ikke har kontroll over.
Selvskading er en måte å takle psykisk smerte på, ikke en bra måte, men fortsatt en måte. Det er bedre enn å feks. drikke seg til døde etter min mening. Ikke misforstå selvskading er ingen bra ting, men det er lettere å konfrontere.
Jeg vet du ikke har mulighet til å vite hva som har skjedd opp gjennom livet hans. Jeg vet ikke alt selv en gang, og jeg kjenner ham bedre enn de fleste.
Dessuten, å komme hjem til sit eget hus og finne det tomt og ensomt er ikke moro på noen som helst måte.
Til Anneli. Jeg klarer nok å ta godt nok vare på ham selv når han kommer oppover. :p
Til mannen min:
Du må ringe meg når det blir slik, og det vet du *strengt blikk*. Enten til meg eller Charlotte. Du trenger ikke være redd for at jeg ikke skal tåle det, for å finne det ut etterpå er verre. Desuten vil jeg jo gjerne være der for deg selv om jeg sitter i Tromsø.
Desuten... bare 2 mnd til så kommer jeg hjem og blir hjemme i 3-4 uker!! :D:D:D:D:D
Kjersti
Kjersti æ vet, derfor sa æ litt :-)
SvarSlettSkade jo ikkje å ha to som tar vare en :-)
Til anonym:
SvarSlettHvorfor deprimert? Jeg vet ikke helt ennå. Jeg kjenner det når det er underveis — kjenner igjen tankemønstrene — men til tross for at jeg gikk til terapi i to år for å overleve (jeg fikk diagnosen alvorlig depresjon og angst, men at jeg hadde blitt oppgradert fra "middels" til "alvorlig" fikk jeg ikke vite før det var et par uker igjen av behandlingen), og ble friskmeldt, har jeg nå, når det har gått to år siden jeg var ferdig, innsett at jeg neppe noen gang blir helt frisk.
Det er helt sant at jeg har en fantastisk kone. Jeg har taekwon-do-en som en uendelig viktig del av livet mitt, for gjennom det jeg har lært i min ti år lange karrière, fikk jeg det nødvendige motet til å konfrontere problemet mitt og søke hjelp. Jeg har mange, mange venner. Nettopp det faktum at jeg burde ha det så bra, gjør det desto vanskeligere å være åpen om problemet mitt.
Tatoveringen da? Jeg tok tatoveringen som en gave til meg selv, og grunnen til at jeg valgte den tatoveringen jeg gjorde, var betydningen den hadde for meg. Salvatores bøker var en av kildene mine til selvstyrking. Men i mellom slagene, når det sto på som verst, når jeg måtte gjøre ting og overhodet ikke følte at jeg hadde styrken til det, tydde jeg til en metode jeg ikke hadde brukt siden jeg var 12 — 13 år: Jeg begynte å skjære meg selv. Gjennom dette greide jeg å oppleve et øyeblikk uten mental smerte, der jeg følte at jeg fikk kanalisert alle tankene ned i én konkret handling. Jeg er ikke stolt av det, men jeg har bestemt meg for å ikke skamme meg for det heller, for det blir det samme som at jeg skammer meg for depresjonen jeg hadde, og innimellom føler på (men aktivt jobber for å ikke gli ned i igjen).
Jeg skjønner at det du skriver er ment godt, og at du mest sannsynlig vil minne meg på de gode tingene i livet mitt. Det hadde vært veldig fint å få vite hvem du er (du kan gjerne sende en e-post, hvis du vil (tor-ivar(a)andalsnes-tkd.no — (a) = @)).
For øvrig er det greit at du er direkte. Det er mye bedre enn å gå rundt grøten og unngå sannheten (noe jeg brukte over 20 år før jeg innså — og det tok nesten knekken på meg).
Til Anneli:
Du er en av mine beste venninner, ja, og jeg er alltid glad for støtten du har gitt meg, som nå.
Manisk depresjon er det gamle navnet på bipolar lidelse, hvis jeg ikke tar feil. Et eksempel på en person som har et (så vidt vi vet) suverent liv, men har bipolar lidelse, er Stephen Fry. Nå er det ikke det jeg har. Det er intet manisk med det. Men jeg må være veldig bevisst på tankemønsteret mitt for å ikke bevege meg i feil retning når ting blir vanskelig.
Jeg ser fram til å bli "tatt litt vare på" av deg også. Jeg har gode venner her nede, og gode venner i Tromsø, ingen tvil.
Til min elskede kone:
Det du sier er helt rett. Det er umulig å vite hvordan det er, uten å selv ha stått i det. Ikke en gang dersom ens aller nærmeste lider av det, kan man vite helt hvordan det er. Ettersom det angriper sinnet ens, er det strengt tatt kun den som selv står i det som kan vite akkurat hva som skjer (og da oftest ikke den personen heller). Jeg vet jeg burde fortelle det, men jeg vil jo ikke plage andre med det, annet enn når det virkelig butter imot. Ja, det er dumt.
Kjære alle sammen.
Jeg ble mildt sagt overrasket over å se så mange kommentarer. Jeg har sett på statistikkene at det er en del som er innom, og det rimelig jevnlig, men det har svært sjeldent kommet kommentarer. Jeg setter stor pris på det.